Et noe tvilsomt bekjentskap har foreslått å slenge denne artikkelen med i en miniutgivelse på papir. Siden jeg i mellomtiden har fått lest litt nyere forskning (og enda litt mer av den gamle) har jeg benyttet anledningen til å revidere litt. De verste feilene jeg har oppdaget er dermed ikke med i neste utgave. (Kanskje jeg får rettet dem i nettversjonen et år også…)

De største endringene er gjort i partiet om de såkalte «Hell-Fire»-klubbene. Revidert fortelling er lagt ved under til underholdning, evt. opplysning for de interesserte. (For de helt spesielt interesserte, kan jeg anbefale Evelyn Lords nye bok, som nok blir bloggmeldt her ved anledning.)

Udannede herreselskap

Det står litt, men ikke alltid så mye, bedre til med et av de mest feirede historiske eksempler på organisert satanisme: de såkalte «Hellfire Clubs» i England og Irland. Ingen av dem lever helt opp til sine egne rykter. Litt etter hvor kritisk man leser det ytterst sparsommelige kildemateriale kan de snarere virke heller tamme.

Det ser imidlertid alt annet enn tamt ut om man begynner med klubbfiendenes fortellinger. Her inngår ”Hell Fire Clubs” i en tradisjon med demoniserende beretninger om adelige unge menns anti-sosiale, anti-moralske og anti-religiøse atferd: Drikk, hor, anti-kristendom, vold og trakassering av lavere klasser ble slått sammen med libertinisme, blasfemi, djeveldyrkelse og politisk forræderi. Og som om ikke det var nok med at overklassens menn var involvert, trakk ryktene inn en rekke adelige kvinner som ble korrumpert i tillegg.

Virkeligheten kunne vanskelig overgå fantasien, uten at vi helt vet hvor langt den gikk. Det behøver ikke å ha vært så veldig langt.

Den opprinnelige Hell Fire Club ble stiftet av den unge, intelligente og svært opprørske hertugen av Wharton i 1719 eller 1720. Det man kan enes om, er at det i det minste var drikke- og diskusjonsselskap. Noen av de halvveis nøkterne tolkningene vil ha det til at helvetesbiten i tittelen handlet, ikke om at medlemmene trodde på djevelen, men mer om hvem som drakk og når, hvordan og hvorfor de drakk: De drakk på søndager, for å komme gjennom ukens kjedeligste dag og gjøre narr av en nøktern og kristen kultur. De kom “anonymt” som bibelske figurer, drakk drinker som “Hell-Fire Punch” og spiste retter som “Holy Ghost Pie”. De som drakk var, ifølge en av mange samtidige beretninger av usikker kvalitet, et utvalg på opp mot førti yngre, tildels viktige, og hovedsaklig mannlige medlemmer av aristokratiet. De hadde generelt lite interesse for religion, men desto mer for å leve et utsvevende liv. Noen djevel eller et Helvete trodde de så vidt vites ikke på, og de feiret etter alt å dømme hverken sorte messer eller noe som lignet. Det nærmeste vi kommer i kildene var narrespill som drev gjøn med blant annet treenighetsdoktrinen.

Enda mer nøkterne varianter betviler selv det meste av det ovenstående. Antallet virker overdrevet, det finnes ingen pålitelig dokumentasjon på noen praksis om å oppkalle seg etter bibelske figurer, ”punsjen” eller middagsretten. Det kan også virke som om selve navnet ”Hell Fire Club” var myntet av kritikere heller enn dem selv, og var uttrykk for ovennevnte panikk. Men de drakk visstnok djevelens skål, var lite religiøse – og stilte seg tvilende til treenighetsdogmet i diskusjoner, et tema kirken var noe opptatt av.

Dermed var det ille nok som det var, spesielt siden Wharton gjorde mer enn nok av seg i andre deler av det offentlige liv også. At klubben kom i søkelyset i etterkant av at en spekulasjonsboble hadde kollapset og ”opinionen” skyldte krisen på ”ateisme, blasfemi og landets moralske klima” hjalp ikke så mye på annet enn fortellingsproduksjon. Og det er fra samtidige, satiriske omtaler av klubben at vi har det meste som ligner informasjon om saken. Den historiske virkeligheten er langt på vei tapt i en tåke av rykter.

Whartons ”Hell Fire”-klubb var kortlivet. Han fortsatte selv som levemann ytterligere noen år og levde et interessant og kontroversielt liv, både privat og i politikk og religion. Men selv om han angivelig senere skal ha deltatt i en mer diskret ”swingers”-klubb, tok han aldri opp igjen Hell Fire Club-foretagendet. Snarere mistet han tilsynelatende interessen da han ble opptatt av en ny populær aktivitet: frimureri. For ham, som for andre unge deltagere var ”helvetesild”-klubber en ungdomsaktivitet, en fase man ikke vendte tilbake til.

Derimot ble det ivrig fortalt at det var andre som skapte klubber etter samme mønster og tilsynelatende (men neppe mer) med større grad av utlevelse. I Irland finner vi spor etter ting som – igjen av andre – ble kalt Hell Fire Clubs både i Limerick og Dublin. Både her og når det gjelder et selskap i Oxford finner vi rykter ikke bare om slagsmål, drukkenskap og orgier, men også om svart magi og djeveldyrkelse. Mer forsiktige varianter vil ha det til at man i alle fall brukte mer demoniske kallenavn, og anfører at den angivelige stifteren av «The Dublin Blasters», maleren Peter Lens, skulle ha skrytt av å være satanist og at han ba til djevelen. Om det skulle stemme, understreker det i det minste et mer bevisst satanisk image, men igjen finnes dette kun som fortelling fra fiender av Lens og ”Blasters”. Hva som ellers måtte være sant om gruppen(e) i Dublin, så vet vi at en sentral skikkelse som Lord Santry var glad i bråk. Han oppfordret gjerne til og utkjempet flere dueller, og ble til slutt fratatt tittelen etter drap på en tjener.

Det er imidlertid ikke disse overklassepøblene som har gitt bakgrunn for den mest berømte og beryktede av de såkalte Hellfire-klubbene. Høyst ufortjent er det «the Monks of Medmenham» som har fått hovedtyngden av satanismeryktene heftet ved seg. Det celebre selskap som omtalte seg selv som «The Order of the Friars of St. Francis of Wycombe» er for ettertiden blitt selve Hellfire-klubben, selv om heller ikke de brukte navnet om seg selv. «St. Francis» henspeiler på selskapets stifter, Francis Dashwood, og grunnen til at de også gjerne kalles for «Monks of Medmenham» er at Dashwood (rik aristokrat og politiker, som så mange av de andre) fikk leid og bygget om det tidligere klosteret Medmenham som hovedkvarter for klubben.

Det var ikke det første selskapet Dashwood startet. Tidligere (og tildels samtidig) hadde han hatt selskapene Dilettanti og Divan for unge, mannlige medlemmer av overklassen som hadde reist i henholdsvis Italia og Tyrkia. Begge hadde en innretning mot estetikk, drikk, mat, utkledning og et slags rollespill. Spesielt var Dilettanti seriøst opptatt av italiensk kunst og selskapet var først og fremst en anti-klassisk reaksjon. Klubbene ble, med en viss begrunnelse, ansett for å være dekadente. De hadde tildels ideologisk overlappende klientell som ofte tilhørte de den politiske opposisjonen. Mange skal også ha vært kirkefiendtlige, men siden ett av medlemmene var den senere erkebiskopen av York kan dette knapt ha vært helt dominerende. Noen hadde nok også interesser i samtidig okkultisme. Derimot var de fleste, såvidt vites, og i motsetning til den senere stormesteren Philip av Wharton, ikke vennlig innstilt til frimureriet.

Begge disse klubbene gikk forut for det som senere altså er blitt kjent som ”Hell-Fire”-klubben i Medmenham, en klubb det har vært omfattende rykter om. Ikke minst altså rykter om at de var en satanistisk sekt som bedrev svart magi og seksualriter.

Ryktene om satanisme i Medmenham vokste frem først og fremst i tiårene etter at aktiviteten var nedlagt. Fantasiene ble foret mest av medlemmenes taushet. Omfattende og dekadente ombygginger Dashwood gjorde på deler av klosteret og noenlunde veldokumenterte aktiviteter dokumenterer at ikke alle fantasiene var helt misvisende. «Brødrene» gjorde ikke forsøk på å hemmeligholde vekten på drikk, mat og godt selskap, men navnene på de «søstre» som ble invitert til mindre åpne aktiviteter, holdt de stort sett hemmelig. Det virker relativt godt dokumentert at sex spilte en ikke ubetydelig rolle i klostermottoets ”gjør hva du vil”, først og fremst på tomannshånd i «klostercellene». Det har vært spekulasjoner om rituelle orgier, men slikt finnes ikke belagt og passer dårlig til arkitekturen som ser ut til å ha lagt til rette for private relasjoner. Påstander om at de var nokså kirkefiendtlige og kan ha holdt liksom-ritualer som gjorde narr av religion virker også å være noenlunde sannsynliggjort.

Men det finnes virkelig ingen pålitelig dokumentasjon for djeveldyrkelse. ”Munkekuttene” som ofte bringes frem i diskusjoner om hemmelige riter virker humoristisk nok å ha vært fiskehabitter brukt til de veldokumenterte båt- og fisketurene. Drikking, fråtsing og horeri var ellers ikke ukjent for overklassen fra før. Hadde de foretatt seg det åpenlyst, horeri på Londons bordeller, fråtsing og drikk i åpne middagsselskap, er det tvilsomt om det ville vært noe å skrive om. Men hemmeligheter åpner alltid for mer spekulasjon. Og hemmeligheter hos politiske fiender og sosial elite gjør ikke saken mindre fristende. Medmenham-brødrene virker ellers langt tammere enn de irske «Hellfire»-klubbene.

Det er da også en roman, Chrysal fra 1765, og ikke vitnemål fra bygningsarbeidere, landsbytjenere eller deltagere, som danner modell for de utvidete anklagene. Samme roman viderebefordrer blant annet den såkalte «blood libel» – påstander om at jøder ofrer blonde, kristne barn for å bruke blodet deres i påskeritualer. Slik sett scorer den ikke høyt på noen skala for kildekritikk. Det gjør kanskje heller ikke det vell av britiskprodusert pornografi som videreutviklet andre linjer i fortellingene om dem.

I det hele tatt var aktivitetene i den mest beryktede «Hellfire»-klubb, som altså ikke en gang var dét, tammere enn en god fortelling har godt av. Noen djeveldyrkelse leter man forgjeves etter. Men som vi ser av spekulasjoner fra Chrysal og senere, betød dette langt fra at man sluttet å lete.