Som de fleste andre møtte jeg konspirasjonsteorier lenge før jeg fant forskning på dem. (Og lenge før jeg kjente til ordet.) Den så vidt jeg kan erindre første boken jeg leste som var forskning på konspirasjonsteorier, var Michael Rogins Ronald Reagan: The Movie. And Other Episodes in Political Demonology. Det vil si: Siden jeg var […]
Som de fleste andre møtte jeg konspirasjonsteorier lenge før jeg fant forskning på dem. (Og lenge før jeg kjente til ordet.) Den så vidt jeg kan erindre første boken jeg leste som var forskning på konspirasjonsteorier, var Michael Rogins Ronald Reagan: The Movie. And Other Episodes in Political Demonology.
Det vil si: Siden jeg var blakk student som holdt på med helt andre fag enn Rogins filmvitenskap, så fikk jeg aldri lest boken gjennom. Men tittelen var så fristende (det var mot slutten av Reagan-perioden) at jeg leste noen sider stadig vekk når jeg først var i bokhandelen.
En av fordelene med å skulle forelese et kurs om temaet, er at man får anledning til å gjense gamle bøker, og på en litt grundigere måte enn en side her og en side der. Og jeg hadde nesten prestert å glemme Rogin, inntil jeg gjenleste en annen bok jeg hadde mye glede av første gang, Mark Fensters Conspiracy Theories: Secrecy and Power in American Politics.
Fenster gjenintroduserte meg til Rogins skille mellom symbolister på den ene side og realister på den andre side i forskning på konspirasjonsteorier. Symbolisme, eksemplifisert ved Richard Hofstadter og tradisjonen etter ham, har etter dette skillet vært den dominerende grenen innen konspirasjonsforskningen, og vektlegger (påstår han) konspirasjonsteorier som patologiske symptomer på perifere gruppers problemer, formulert i mytologiserende og symbolske former.
Realister, derimot, fokuserer på maktens sentrum og konspirasjonsteorienes rolle i politisk undertrykkelse:
[…] realists consider those groups or individuals that seek to ”expose” the secret machinations of subversive groups to be motivated by a desire to gain power and prestige through the very public process of exposition. For realists, coountersubversives seek to impose or defend the imposition of repression through reference to external or internal threats, and do so, ultimately, to serve the purposes of capitalism, the state, powerful institutions, and/or ruling classes. Such countersubverion is created at the center of power … A realist analysis ends with the identification and explanation of purpose [political repression] and referent [group to be be repressed].” (Fenster 1999: 53f.)
”Realisme” er ofte politisk aktivistisk, fra enten høyre eller venstresiden. Denne posisjonen er ofte blitt angrepet for å være konspirativt anlagt, fordi det element av skjult plan fra ”utenforstående” som flere realister legger vekt på, iblant blir tatt så langt at de som fremmer konspirasjonsteorier bare blir ”unwitting dupes”.
Rogin, derimot, mente aldri å ta det så langt. Riktignok legger han ikke skjul på maktens manipuleringer av både masser og mindre interessegrupper, men hovedfokuset hans var på å overkomme skillet mellom realister og symbolister. Og skillet var uansett en pragmatisk måte å påpeke noen tendenser i måten forskningen gikk til verks på, ikke et absolutt skille. Både Hofstadter og andre som følger mer eller mindre i hans egne spor inkluderer elementer av eliters bruk av konspirasjonsteorier i politisk undertrykkelse (Stalin, Hitler, McCarthy). Men siden fokuset deres er på ekstremisme, er dette ikke et hovedspor.
Rogin selv går i høyeste grad inn på ”mytologiserende og symbolske former”, og han tar med seg perifere gruppers kamp for sine interesser, både som statuspolitikk og interessepolitikk. I likhet med andre ”symbolister” stiller han også spørsmål om hvilke typer symboler som brukes, hvor de kommer fra og hva de betyr, for å stille en kulturell diagnose. Han stiller i likhet med flere av den nyere kulturanalytiske, litteratur- og filmorienterte medieforskningens representanter også opp langt renere symbolske tolkninger, med et langt klarere fokus både på indre sjelsliv hos konspirasjonsteoretikerne og på teorienes symboler og narrative tema og strukturer enn hva vi normalt finner i Hofstadter-skolen.
Det Rogin derimot gjør, og skarpere enn mange andre, er å plassere konspirasjonsteorier i sentrum for sentralmaktens historiske demoniseringsvirksomhet, og han knytter dem tettere til utformingen av institusjonell undertrykkelse. Derfor blir det også viktig for ham og elever som Fenster å endre fokus, slik at man ikke bare ser ekstremistenes teorier, men også elitenes fiendebilder i samme lys. Det er et poeng, særlig for enkelte historiske episoder, slik mye forskning på moralpanikker og politisk forfølgelse allerede har vist.
Det er først og fremst når Rogin beveger seg inn på slike felt at boken fortsatt er interessant. Den mer eller mindre psykoanalyserende gjennomgangen av Reagan i forhold til hans filmografi og oppvekst har for lengst mistet sin aktualitet, og var vel neppe alt for overbevisende selv den gang. Men det er litt gøy å lese.
Alt i alt et hyggelig gjensyn, der spesielt det avsluttende kapittelet med en mer systematisk diskusjon av forskningståsteder var nyttig.