En kronikk i Klassekampen der Asbjørn Dyrendal tar opp ryktet om organsalg i Mexico, og om at det kan være en annen forklaring på ryktet, og ryktet kan ta oppmerksomheten bort fra det virkelige problemet.

av Asbjørn Dyrendal


Klassekampen bragte tirsdag 13.6.95 en tragisk historie. Et nyfødt barn legges i en navnløs grav. Foreldrene snakker om mystiske kutt på barnets kropp. Mange andre barn skal være døde med lignende kutt på kroppen. Alt fra samme delstat, samme sykehus. Artikkelen antyder, overskriften utbasunerer: «Organsalg i Mexico». Lokalt bringer fjernsynsstasjoner reportasjer, gravide nekter å dra til sykehuset for å føde, og foreldre krever handling. Visehelseministeren har satt i gang en undersøkelse. Ingenting ulovlig er oppdaget – hittil. Kanskje foregår det virkelig grov kriminalitet ved sykehuset i Durango, Mexico. Kanskje parterer de barn for å selge kroppsdeler til dem som kan betale. Men kanskje gjør de det ikke.

For Durango, Mexico er ikke det første stedet som rapporterer slikt. I 1993 gikk en fortelling i Guatemala City: Et barn var funnet drept med brystet kuttet åpent, hjerte og andre kroppsdeler var borte. Inni brystet skulle man ha funnet en lapp med teksten «Thanks for the organs». Et annet gatebarn skulle være funnet vandrende, blindt, med cornea nylig fjernet og lommene fulle av dollars. Og historiene har eldre forbilder.

I januar 1987 rapporterte La Tribuna i Honduras at barn ble partert for salg i utlandet. En pris på 10 000 dollar ble nevnt. I senere varianter kunne antatte priser være astronomiske. Den 5 februar samme år dukket de samme beskyldningene opp i Guatemala, og fant derfra veien til vestlige medier i mars. Den 5 april 1987 tok Pravda historien. De påsto at tusenvis av honduranske barn ble brukt som organdonorer for barn av rike familier i USA. Versjonen fikk stort gjennomslag, og U.S. Information Agency (USIA) måtte bruke store ressurser for å bekjempe den. I 1988 var det en kort panikk basert på samme fortellinger i Paraguay. Lignende historier er kjent fra Peru og Colombia. De stopper ikke der.

Et fellestrekk ved alle fortellingene er at de dreier seg om barn, og at forbrytelsen virker troverdig. Men de har også til felles at de er benektet offentlig fordi man ikke kan finne tilstrekkelige indikasjoner på at de er sanne. Det burde være mulig, for historiene forutsetter både enkeltvis og sammensatt en høy grad av organisasjon og materiell: Medisinsk utstyr, trente leger, et sted å utføre operasjoner, kontakt med mulige mottagere, et system for å matche donor og mottager etc. Et slikt apparat burde være mulig å finne, men skal ikke være påvist i noen av disse sammenhengene.

Historiene kan imidlertid være «sanne» på en annen måte; symbolsk sanne uttrykk for en erfart verden. Disse erfaringene viser seg i en kjent, felles struktur:

  1. En konspirasjon avdekkes (skjult orden skifter ut meningsløs tilfeldighet med intensjonell ondskap).
  2. Absolutt ondskap blir satt opp mot absolutt uskyld.
  3. Ondskapen demonstreres ved at ofrene blir tømt for livskraftens symbol og essens (blod, nyrer, øyne etc.).
  4. En fiendtlig utgruppe blir identifisert som skyldige.

Forbildene finnes i tradisjonelle hekseforestillinger og har også blitt brukt i demonisering og forfølgelse av tidlige kristne, jøder, «hekser» osv.

Historiene oppstår ofte lokalt som rykter, og kan referere både til hendelser og folklore. Ofte tolkes hendelsene i lys av folklore, og om vampyrer og hekser er utdatert, er kriminelle sammensvergelser del av dagliglivets verdensbilde. Vi gratulerer oss selv med å ha innsett at hekseri var en umulig forbrytelse, at verden ikke fungerer etter de regler som hekseforestillingene forutsatte. Dermed «glemmer» vi at hekseri ble oppfattet som virkelig i sin samtid, og ser oftest ikke at våre bilder av kriminalitet og kriminelle heller ikke står i noe balansert forhold til virkeligheten. Ondskapen, sier sosiologen Kai Erikson, tar den form vi mest frykter. Vi frykter ikke lenger heksa, men andre fenomen har tatt hennes plass. Fryktens folklore tar ofte utgangspunkt i virkelige hendelser og problemer. Men den behøver ikke å gjøre det, bare det føles sannsynlig nok.

Når angsten er sterk nok oppstår ofte rykter etter følgende mønster: Anstifteren er opptatt av en uklar hendelse på et felt som føles betydningsfullt for mange. Mangel på klar kunnskap gjør at tolken konstruerer «kunnskapen» i lys av sitt verdensbilde uten korreksjonsmuligheter. Opinionsledere i fellesskapet av fortellere avgjør hvilke tolkninger som er best. Underliggende angst kan føre til at forkynnere av ryktet skaper panikk rundt det. Fortellingene sannsynliggjør seg selv gjennom å referere til lokale detaljer og troverdige fortellerkjeder som føres tilbake til påståtte øyenvitner eller myndighetspersoner. At etterforskning er igang eller at et massemedium har tatt opp saken får gjerne direkte status som «bevis» for ryktets sannhet.

De første tilfellene av parteringsrykter og -panikker i 1987 kan ses i lys av dette mønsteret: De ble til i etterkant av aksjoner mot illegale barnehjem der blant annet kidnappete barn var påtenkt for adopsjon. Kjennskapet til organhandel var ikke umiddelbart tilgjengelig i befolkningen, men ble supplert av fortolkere med spesielle kunnskaper og interesser. Når forslaget til tolkning var kjent kunne ryktene trekke på århundregamle lokale tradisjoner om hekser, med en for mange velkommen ideologisk fiende; USA og «rike amerikanere». En uklar hendelse som rettet fokuset mot et ektefølt problem (trusler mot barn) ble gitt en troverdig forklaring med påståtte myndighetspersoner i enden av kjeden, og satte hendelsen inn i et ønsket system.

Det viktige her behøver ikke være at fortellingene sannsynligvis er usanne. For å forstå dem er det like viktig å se hva de innebærer av «følte sannheter»: At barn forsvinner eller dør – også på sykehus – er et problematisk faktum over hele verden. Metaforisk uttrykker fortellingene også to erfaringer med medisin: «verkstedsdrift» (vedlikehold og utskifting av slitte deler) og «butikk» (for betalende). Videre erfaringer med «butikk» er at kapitalismen er uten moralsk forankring, styrt fra ovenfra og utenfra uten mulighet for påvirkning. Den påfører lidelse, uten grenser for hva som er mulig.

Derfor blir fortellingen om parterte barn så metaforisk sann som den til tider blir. Den gir en beleilig forklaring. Men dermed kan det også bli vanskelig å vurdere sannhetsgehalten i hver enkeltstående fortelling: forklaringen kan bli alt for beleilig; Å sjekke sakens fakta er vanskelig nok i utgangspunktet. Med en troverdig og ideologisk passende forklaring på plass kan det føles både unødvendig og ubehagelig.

Men det er også andre ubehag ved organsalg og beslektede rykter som gjør at det kan være viktig å motarbeide dem. De syndebukkene fortellingene peker ut er sjelden dem som har ansvar for underliggende eller foreliggende problemer. I dette tilfellet har ryktene rammet legale adopsjonsbyråer, adoptivforeldre og tilfeldige turister. De har logisk nok også rammet sykehus, som jo er den synlige struktur hvor slike handlinger er mest sannsynlige. Forfølgelsen av slike syndebukker utarter fort over rammene for hva som fungerer som symbolsk renselse. Selv når de tar utgangspunkt i virkelige hendelser og reelle problemer skyver de oftest oppmerksomheten vekk fra langt større problemer. Et samfunn som er opptatt av frykt for omvandrende organplyndrere kan fort glemme at barna har større problemer; sult, fattigdom, miljøforgiftning, dødsskvadroner. Panikker forskyver ressursbruk til irrasjonelle formål.

Litteratur

Postscript

Den mexicanske regjeringens kommisjon kom til den konklusjon at årsaken til de høye dødstallene på sykehuset skyldtes at regionen var en av Mexicos fattigste, sykehuset manglet medisiner og utstyr og var svært underbemannet på både leger og pleiere, samt at sult gjorde mange pasienter svake.