Artikkel

Rykter, sladder, sagn og konspirasjonsteorier


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Rykter og sladder er overalt. Ingen bør være overrasket over at de også er viktige i konstruksjon og spredning av konspirasjonsteorier.
Av Asbjørn Dyrendal

Konspirasjonsteorier kan betraktes fra mange forskjellige synsvinkler. Perspektiv påvirker hva man ser.

Et av dem som er underutviklet kommer fra sosiologisk og psykologisk rykteforskning. For hva nå ellers man skal si om konspirasjonsteori, er det åpenbart at det meste konspirasjonssnakk ikke er teori. Det er snakk, samtaletema, som kommuniseres i alt fra halvferdige setninger med halvkvedete hentydninger til velformulerte fortellinger. Som sådan fyller de ulike roller i menneskelig samhandling, noe forskning på hverdagslig samtale – ikke minst i form av forskning på rykter og sladder – kan kaste lys over.

Jeg ble nylig minnet på dette av Nick DiFonzo, både i samtale og i konferansepresentasjon (DiFonzo 2015), hvor han påbegynner en perspektivering av konspirasjonsteori som ser det primært som sosial aktivitet à la rykter.

Det er et interessant spor. Her skal jeg se litt på dette med primær basis i hans og Prashant Bordias bok Rumor Psychology (2007). (De fleste av poengene er også med i DiFonzos mer folkelige The Watercooler Effect (2008)).

Problemer med ”konspirasjonsteori

Bruken av ”teori” i konspirasjonsteori volder vansker i tverrfaglig kommunikasjon. For psykologen og meningsmåleren er det ”shorthand” for en uverifisert og som regel svært lite sannsynlig påstand, helst formulert i en enkelt setning som tar for seg et saksforhold. For en filosof med spesialisering i epistemologi er det helst noe helt annet, nemlig noe som ligner hva en filosof ellers kaller teori.

For psykologen og sosiologen, så vel som for legfolk, er et typisk trekk ved konspiratorisk tenkning og diskusjon at de låser seg i en bekreftelsesmodus – et monologisk verdensbilde – som ikke tar innover seg motargument annet enn for å inkorporere dem i teorien. For filosofen er den slags konspirasjonsteorier uinteressant som teori, og derfor noe som hører mer hjemme i lunchsamtalen enn i fagdiskusjonen.

Det gjør at man fort snakker forbi hverandre, selv om filosofen har et poeng: det meste konspirasjonssnakk er, som nevnt innledningsvis, ikke spesielt teoretisk, ikke nødvendigvis spesielt reflektert, ikke et kompleks av idéer man fester sterk tillit til. Snarere utvikles det, selv blant dem som er spesielt opptatt av konspirasjonsteorier, mer delvis overlappende og til dels motsigelsesfylte fortellingsbrokker i snakk som kanskje mer bærer preg av det DiFonzo og Bordia kaller rykter, sladder og sagn.

Hvis vi bruker innsikter fra forskning på denne typen sosialt prat, så kanskje vi kan tegne andre konturer av hvordan konspirasjonssnakk – ”konspirasjonsteorier” – oppstår, fungerer og omsettes?

Rykter – en kollektiv prosess

Rykter, skriver DiFonzo og Bordia, er uverifiserte og instrumentelt relevante informasjonsutsagn som sirkulerer i grupper. Uten spredning og diskusjon, ingen rykter. De er del av hvordan grupper tenker og gir mening sammen, og fungerer som det sosiologen Tamotsu Shibutani kalte ”improviserte nyheter”.

Det kollektive er et sentralt aspekt: rykter oppstår i situasjoner som er uklare, oftest der hvor man ser konturene av fare. Man går til inn-gruppen for å avklare situasjonen, ved å søke informasjon, bekreftelse av informasjon og tolkning av informasjon. Rykteprosessen fungerer til å skape mening og gi en slags følelse av kontroll eller oversikt, der hendelser eller situasjon er uoversiktlig og hvor man strever med å få ting til å gå opp.

Ryktet er et produkt av prosessen. Den sørger også for at rykter farges av gruppen, fordi gruppens kunnskap, normer etc er med på å avgjøre hvorvidt et rykte er interessant, troverdig eller ei. Et rykte som ikke fatter interesse eller blir bedømt som helt usannsynlig vil ha mye mindre sjanse til å sirkulere, og det vil derfor dø ut. I grupper som stiller høye krav til hvordan man avgjør om noe er troverdig ser rykteprosessen ut som kritisk faktagranskning, og sannsynligheten for at aksepterte rykter er sanne øker. (I undersøkelser av stridende enheter under 2.verdenskrig fant man at nesten alle rykter ble bekreftet, langt ned i detaljnivå.) I andre miljøer er feilprosenten … annerledes.

Rykter er del av en helt normal informasjonssøking, men de aller fleste rykter omhandler fare – for gruppen.

Sladder, gruppemedlemskap og alliansebygging
Det er vanlig å la sladder sortere under rykter, men DiFonzo og Bordia vil skjelne tydeligere mellom ”rene typer” på bakgrunn av funksjon: rykter er kollektiv informasjonsbehandling; sladder er sosial nettverksbygging.

Sladder er vurderende sosialt snakk om individ som normalt ikke er til stede. Det vurderende peker hen på en viktig bifunksjon: sladder presenterer gruppenormer som del av fortellinger om andre, og virker dermed både til å vedlikeholde og opprettholde normene.

At man snakker om ikke tilstedeværende knytter sosiale bånd. De som deltar er ”betrodd”, på innsiden av ”intimitetsgrensene”. Den som ikke er på innsiden er det motsatte. Og sladder kan, i tråd med sitt omdømme, være aggressivt og virke til å utdefinere.

Sladder bygger gruppeidentitet ved å underholde. ”Har du hørt at”-siden av sladder bør helst, som rykter, være interessant nok til at den også kan fylle underholdningsfunksjon. Men det har bredere funksjoner enn som så. Sladder gir (eller foregir seg å gi) informasjon om aspekter ved gruppen:

Gossip is talk that helps people … by informing persons about the group and individuals within it, helping one keep track of people in one’s social network, advertising oneself as a potential friend or mate, influencing people to conform to group norms, and providing mutual enjoyment of an entertaining tidbit together. (s.19)

Sladder er del av hvordan mennesker i grupper bygger sosiale nettverk, hvilket inkluderer å vedlikeholde eller forandre dem.

Moderne sagn

Sladder og rykter i den enkle typen er enkle utsagn om saksforhold og relasjoner. Moderne sagn er komplette fortellinger med ”setting, a plot, a climax, and an epilogue” (s.23). De er fortellinger om noe som skal ha hendt nokså nylig, gjerne med ”en venn av en venn”, har uvanlige, humoristiske og/eller groteske element, og hendelsene har moralske implikasjoner.

Hovedfunksjonen til moderne sagn, skriver DiFonzo og Bordia, er underholdning. Dernest handler det om formidling av moral og verdier, gjerne i form av illustrerende fortelling om brudd på dem og de skrekkelige konsekvensene det får.

Det er greit nok så langt som det rekker. Ellers kunne man sagt noe om hvordan ”moderne sagn” blir tenkt som sagn, som fortellinger med noe som blir oppfattet som tradisjon. De presenteres typisk som noe troverdig, og de har i den anledning, skriver den ungarsk-amerikanske folkloristen Linda Dégh gjerne en stil som vektlegger vitner og bevis (i Ellis 2001: 10).

Slik sett er ikke sagn forskjellig fra rykter, selv om de kanskje har en tydeligere retning og en sterkere asymmetri i favør av fortelleren.

For sagn som genre er heller ikke helt dekkende for hva fortellinger blir til i kollektiv sammenheng. Som rykter er det i sirkulasjon de er levende, og det er hva de gjør i sirkulasjon, som fortellingshendelse er av interesse. De fortelles ikke bare som underholdning, men for å illustrere et moralsk poeng, for å advare mot fare, og for å sette flertydige situasjoner inn i en meningsfylt ramme.

Gjennom fortellingen får publikum anledning til å kollektivt ”oppleve” fortellingens hendelser og sette dem i perspektiv ved å samtale om dem. Man kan nok avlese en del generelle funksjoner av innholdet, men for det øvrige må man se på hva som skjer i de ulike typene publikums samhandling med fortellingen. Bill Ellis har forsøksvis oppsummert dette som ”the communal exploration of social boundaries”, der interaksjon med forteller i form av avbrudd, anekdotiske kommentarer, protester, støtte, humor og alt som hører til sosiale samspill er med på å forme anledningens betydninger.

Innholdssiden
Rykter er informasjonsutsagn som helst blir presentert som påstander, de er del av en sosial utveksling og inngår i en gruppes ”informasjonsøkonomi”, og de er instrumentelt relevante for dem som inngår i utvekslingen. For DiFonzo og Bordia er det også helt sentralt at rykter skiller seg fra nyheter i det at de ikke er verifisert.

Sladder er evaluerende snakk, helst om personer og relasjoner. De kan godt være instrumentelt viktig, men de presenteres typisk som noe annet. Ofte presenteres det som mindre viktig prat for å fylle en pause, en fortelling fortalt i forbifarten. Temaene er også typisk oppfattet som ikke-essensielle av deltagerne, selv om slikt snakk utfører helt sentrale sosiale funksjoner.

Moderne sagn er (underholdende, ofte ekstreme) fortellinger om livet i vår tid, om ting som kunne ha skjedd og blir sagt å ha hendt, og som tillater formidling av en moral i samme slengen. Noen sagn har trekk av ”wedge-driving rumors”, ved at de sprer urovekkende fortellinger om andre grupper, fortellinger som skal demonstrere hvordan de er farlige, annerledes og mindreverdige. Andre bidrar til samme typen moralske grenseoppganger som sladder, for eksempel om seksuell ”løsaktighet”: den etter hvert gamle fortellingen om en one-night stand som endte med beskjeden ”welcome to the world of AIDS” på speilet bruker sterkere virkemidler om frisluppenhet enn sladder om at noen på kontoret er litt løse i moralen. Budskapet om moralsk grensedragning er det samme.

En mudrete virkelighet
Sosiale kategorier er del av virkeligheten vi lever i, men de representerer sjelden virkelig atferd på både eksakt og uttømmende måte. Kategorier er hendige måter å forenkle verden og gruppere den i fordøyelige biter. I samfunnsforskning gjør inndelinger som dem over det mulig og enklere å fortelle hva man undersøker, hva man omtaler og gi noen begrunnelser for hvorfor. Enkle versjoner med klare linjer som hos DiFonzo og Bordia besørger samtidig at det blir enklere å sjekke at man undersøker og snakker om sammenlignbare størrelser.

Men det er altså noen forenklinger involvert. Ute i den virkelige verden finnes det en masse situasjoner der den ”tinglige” siden ved kategorier bryter sammen, fordi det man ser er menneskelig atferd som har elementer av alt mulig. Det gjør ikke så mye, hvis man er bevisst på at kategoriene ikke er ting, men måter å sortere deler av hva mennesker gjør inn i noenlunde oversiktlige grupper.

Rykter kan dreie seg om uverifiserte hendelser av den typen moderne sagn forteller om. De skiller seg, vil forfatterne si, også da i form, siden rykter i mye mindre grad tar form av en komplett fortelling. Når de utvikler seg til en fortelling er det de kaller ”rumors … like plot twists revealed serially over time” (s.19), mens sagn, forteller de, kommer som komplett fortelling med tolkning.

Folkloristisk forskning på hvordan sagn fungerer i de settinger de blir fortalt, som for eksempel i Bill Ellis artikler i Aliens, Ghosts, and Cults (2001) viser at det er en sannhet med sterke modifikasjoner. Blant mye annet kan det interaktive aspektet i fortellingssammenhengen – for ”publikum” er ofte like mye deltagere som tilhørere – gjøre at det helhetlige narrativet blir borte i snakk som ligger nærmere rykte eller sladder. Inkludert konspirasjonssnakk, som kommer i alle formene. Hvilket begynner å bringe oss nærmere temaet.

Konspirasjonsteori og rykte
Likhetene ved konspirasjonsteori og rykte begynner allerede ved bruken av ordene. ”Konspirasjonsteori” brukes normalt, på lignende måte som ”rykte”, om uverifiserte beretninger om hendelser (og systemer). Begge deler har et dårlig (*kremt*) rykte når det gjelder sannhetsgehalt.

Vi kunne omformulere det til å si ”ikke verifisert av autoriserte kanaler” for å understreke konspirasjonsteorienes rolle som ”motkunnskap” (counter-knowledge). Det understreker et viktig aspekt ved noen spekulasjoner slik de sirkulerer i enkelte miljøer. Til gjengjeld forsterker det en tendens som allerede er sterk i så vel forskning som offentlighet, nemlig å overse offisielle og autoriserte, men akk så misvisende, spekulasjoner.

Hvis vi går tilbake til DiFonzo og Bordias distinksjoner, tilbake til ryktesiden, kan vi videre si at informasjonen i konspirasjonsteorier også gjerne (men ikke nødvendigvis) foregir seg å være instrumentelt relevant. Trekket er tydeligst i politiske konspirasjonsteorier, der truende krefter avsløres og fortellingen fremviser en verden som krever handling . Dette er samtidig typisk fortellinger som – i tråd med ”fear rumors” – gir mening til uklare situasjoner og er rettet mot potensielle trusler. Og selv om det ikke er et nødvendig trekk, slik det er for rykter, har konspirasjonsteoriene liten mening uten at de sirkulerer i bruk.

Fokus på den sosiale aktiviteten å bedømme og forhandle om mening og sannhet i uverifisert informasjon trekker også den kritiske delen av publikum inn. Det er en absolutt fordel, siden alliansebygging og gruppedannelse relatert til ”wedge issues” utvilsomt er en del av konspirasjonsteorier. Kritisk vurdering er del av sosial deltagelse i samme snakk som rask adoptering.

Så er konspirasjonssnakk rykter i annen form, men med samme funksjon? Jeg tror svaret, som så ofte ellers, er et ”det kommer an på”.

Vi kan ta form først.

Konspirasjons”teorier” i bevegelse fremføres ofte som rykter, skriver Ralf Klausnitzer (2007). Det sier seg selv at i hverdagslivet og korte kommunikasjoner må ”teoriene” ta enkel, fengende form for å overleve: korte informasjonssetninger som formidler innholdet komprimert og interessevekkende. Konspirasjonsteorier må være gode ”memer” for å overleve – akkurat som sladder og rykter. På samme vis må de også tilpasses sin lokale ”økologiske nisje”.

Men det ligger noe mer til, insisterer Michael Butter (2014): selv i sin korteste form inneholder konspirasjonsteorier en komprimert fortelling. En påstand som sirkulerer som rykte kan bli (del av) en konspirasjonsteori, men uten tilskriving av plan og motiv er det ikke ennå en konspirasjonsteori.

Aksepterer vi denne forståelsen av ’konspirasjonsteori’, hvilket jeg synes vi med fordel kan, får vi med andre ord inn ”fortellings”elementene fra moderne sagn også. Det inkluderer en potensielt mer asymmetrisk rolle mellom forteller og publikum, noe vi kommer tilbake til under.

Når det gjelder funksjon er bildet enda mer sammensatt.

Konspirasjonsteori har ofte klare fellestrekk med ”wedge-rumors”, rykter som driver inn kiler mellom grupper ved å tilskrive dem skyld for ting som går galt. Hvis vi avgrenser rykter til instrumentell informasjonsbehandling, hvilket sannsynligvis er et feilgrep, har konspirasjonssnakk også flere fellestrekk med andre grupperinger av sosialt snakk, som sladder og sagn.

Konspirasjonssladder
Det er ikke til å komme unna at konspirasjonssnakk svært ofte er innom og i blant handler om enkeltpersoner og relasjoner mellom dem, og at det typisk trekkes moralske grenser i dette snakket. Konspirasjonssnakk er ofte aggressivt i innhold, og utdefinerer dem det er snakk om fra det moralske fellesskapet.

Typisk er de det snakkes om sjelden til stede. Det er ofte fordi konspirasjonssnakk av denne typen stort sett handler om eliter de snakkende befinner seg utenfor.

Tilsvarende handler en del av det vi normalt ”bare” kaller sladder om ”hverdagskonspirasjoner”, relasjoner der noen som tilhører en lokal sammenheng angivelig sammensverger seg.

Sladder handler om mennesker, om hvem som er innenfor og utenfor. Ved å vinkle konspirasjonssnakk på personnivå, som en form for sladder, ”snakk i forbifarten”, kan man også teste ut på en mindre farlig måte om andre er (eller vil vurdere bli) del av et fellesskap på innsiden.

Det betyr samtidig at ”sladder” er en potensiell spredningsvei for konspirasjonsteori. Valget mellom å komme innenfor, være ”en av oss” og bli del av et nettverk eller bli på utsiden, muligens som utstøtt, kan virke som en av attraksjonsfaktorene ved konspirasjonsteori når det blir fremmet i samtalerelasjoner som ligger tett opp til sladder.

Det kan selvsagt også virke den andre veien. Her spiller den moralske grensedragningen i det å kalle noe ”konspirasjonsteori” inn, som en mulig utstøtingsmekanisme motsatt vei. Akkurat som med ”uakseptabel” sladder skal det et visst gehør til for å treffe riktig. (Til gjengjeld spiller rykte-elementene inn på den konspirasjonsfremmendes side, fordi det ikke er like stigmatisert å fortelle, eller ”bare stille spørsmål”, om saksforhold. Samtidig føres samtaler normalt under en implisitt kontrakt om å behandle utsagn som sanne.)

Konspirasjonssnakk plasserer den som forteller på innsiden av et sosialt nettverk, av og til en privilegert plass, ofte mest som en markør for medlemskap. De som lytter, uten å protestere, fungerer som en del av fellesskapet. Det gjelder både for dem som er på innsiden og observatører fra utsiden: utenforstående som får innsikt i snakket leser det (allerede) i kontekst av kodene fra sladder.

Konspirasjonsteorier som moderne sagn
Konspirasjonssnakk er sosialt snakk som trekker veksler på gruppen i hvordan man konstruerer allianser, innside- og utside, tester holdbarhet av idéer i et miljø og mer til. Det kan altså ta form av både rykte og sladder, men ”teori”-elementet bærer, om vi følger Butter, i seg en større grad av kompleksitet. Kompleksiteten gjør at selv den komprimerte varianten i form av rykter har et budskap som ligger tettere på en fortelling med en tydelig moral og definerte skurker.

Det trekker oss i retning av den siste kategorien til DiFonzo og Bordia. Den er, som jeg var innom over, til gjengjeld den hos dem mest stemoderlig behandlede. I folkloristisk forskning, bare slik jeg fulgte den til begynnelsen av 2000-tallet vektlegger ulike forskere forskjellige sider ved moderne sagn. Noen vektlegger at sagn blir trodd, noen vektlegger at de er fortelling, noen vektlegger at det er samtidig. Et antall tyngre forskere insisterer også på å ta med en sammensatt handlingsdimensjon og en performativitetsside knyttet til at de ser annerledes ut som tekst enn når de blir fortalt for et relevant publikum (jf. Ellis 2001).

Jeg tok kort for meg den performative siden over, så la oss ta et veldig kort blikk på handlingssiden.

Handlingsdimensjonen kan være relatert til fortellingen slik at noen forsøker å utagere sentrale moment i plottet (ostensiv handling). Noen kan også bruke fortellingen på en måte som bevisst lurer andre til å handle som om fortellingen var sann (pseudo-ostensiv handling). Og sist men ikke minst kan et kollektiv som er innhyllet i fortellingen bruke fortellingen til å lese verden rundt seg og handle overfor hverandre og andre som om fortellingen var sann (kvasi-ostensiv handling).

Jeg har skrevet om dette før (Dyrendal 2000; jf. Ellis 1991), i forbindelse med konspirasjonsfortellinger om satanisme: den første typen handling fikk ungdom og andre til å gjøre hva de trodde satanister skulle gjøre; i den andre brukte noen fortellingene til å lure andre til å handle som om noen var skurken i fortellingen; i den tredje brukte et kollektiv fortellingene til å lese verden rundt seg med og beskylde det meste og de fleste for å være satanister.

Det ”ostensive” aspektet ved fortellinger tilsvarer på mange måter det de fleste er mest opptatt av når det gjelder konspirasjonsteorier: hvordan vi handler relatert til dem. Det retter oppmerksomheten vår mot noen trekk ved konspirasjonskultur og effekter av konspirasjonsberetninger.

For det første gir det en viss forståelse av tilbøyelighetene i den ekstremistiske konspirasjonskulturen til å speile fiendebildene: de iscenesetter fortellingen, dens kategorier og dens moral (ostensiv). Konspirasjonsteorien er en dramatisert, kompleks, men samtidig fordreid og forenklet fortelling om en fiende, hvor verden utenfor leses i tråd med fortellingen, og handling ledes deretter (kvasi-ostensiv).

Men sagnforskningen minner oss ikke minst også på at det finnes helt andre kontekster rettet mot konspirasjonsfortelling som underholdende fortelling. En av dem er at konspirasjonsteori også sirkulerer som blant annet pseudo-ostensiv spøk, i form av parodi og gjøn. I tillegg har vi den typen spøk som er av samme type som kornsirkler. ”The art of the prank” er i det halvt seriøse, og i det som utspiller seg etterpå av reaksjoner. Spøken kan være uttrykk både for mistillit og mistanke, men mistanken retter seg også mot egne forestillinger.

Konspirasjons”teorier” – multiple former og funksjoner
Skifte av fokus fra ”teorier” til sosialt snakk åpner et bredere felt. Spekulasjoner om sammensvergelse kommer i mange former, og de kan fylle en lang rekke ulike funksjoner. De kan likeledes utspilles på en lang rekke forskjellige måter.

I forskningslitteraturen har det vært vanligst å se på forfattere og talere som sprer mer sammenhengende budskap. Hvordan samtalen hos lesere og tilhørere fungerer måles, om det gjøres, helst ved meningsmålinger om hvem og hvor mange som tror, hvor hardt (hvis du er heldig) på ulike teorier. Hvordan forhandlingene om mening utspiller seg på ulike arenaer, og hvilke lokale funksjoner samtalene rundt spekulasjonene har for de ulike deltagerne har vært noe mer stemoderlig behandlet.

Ser vi på kontekstene finner vi at funksjonene fra både sagn, sladder og rykter inngår: informasjonssøk, forhandlinger, meningsbrytning, ideologiproduksjon, allianser og fremføring av identitet. Trekker vi veksel på disse innsiktene forstår vi ikke bare mer av hvordan ”teorier” spres, men hvorfor, og at de kan være uttrykk for og bety vidt forskjellige ting i ulike sammenhenger.

Og kanskje gir det også noen bedre hint om hvordan man kan begrense de mer skadelige teoriene. Der finnes det nemlig både flere og mer oppmuntrende undersøkelser om tiltak på rykter enn vi har for konspirasjonsteori.

Litteratur
Butter, Michael. 2014. Plots, Designs, and Schemes. De Gruyter.

DiFonzo, Nicholas. 2008. The Watercooler Effect. Avery.

DiFonzo, Nicholas. 2015. Conspiracy Theory as Rumor. Paper presentert på ”Conspiracy Theory”-konferansen, University of Miami 12.-15.mars.

DiFonzo, Nicholas & Prashant Bordia. 2007 Rumor Psychology. American Psychological Association.

Dyrendal, Asbjørn. 2000. Fanden er løs! Marburg Journal of Religion 5:1. (http://archiv.ub.uni-marburg.de/mjr/dyrendal.html)

Ellis, Bill. 1991. Legend-Trips and Satanism: Adolescents’ Ostensive Traditions as ”Cult” Activity. i James T. Richardson, Joel Best & David G. Bromley (red.) The Satanism Scare. Aldine de Gruyter.

Ellis, Bill. 2001. Aliens, Ghosts, and Cults: Legends We Live. University Press of Mississippi.

Klausnitzer, Ralf. 2007. Poesie und Konspiration: Beziehungssinn und Zeichenökonomie von Verschwörungsszenarien in Publizistik, Literatur und Wissenschaft 1750-1850. De Gruyter.