Sammensvergelser i fire typer

Over førti år etter drapet på JFK tror annenhvert menneske det var en omfattende sammensvergelse bak drapet. Samtidig har «konspirasjonsteori» blitt et allment skjellsord, også hos de samme som tror JFK ble drept av en sammensvergelse. Hvor irrasjonelt er det egentlig å tro på konspirasjonsteorier? Det kommer an på hva slags teorier vi snakker om, og hvilke data som støtter opp under dem.

Av Asbjørn Dyrendal

Det er over førti år siden John F. Kennedy ble drept. Den 22 november 1963 besøkte presidenten Dallas, Texas. Klokken 1230 lokal tid ble det avløst (minst) tre skudd mot den åpne bilen han kjørte. Presidenten ble truffet, og døde kort tid etter.

Spekulasjonene om motiv og skyld startet umiddelbart. Fra første dag mistenkte man at det var et komplott, at drapet var et resultat av en plan. Senere landet «the establishment» på en mer behagelig teori, én der Lee Harvey Oswald drepte presidenten alene, før han skjøt politimannen J.D. Tippit under flukten fra Texas School Book Depository. Jeg er tilbøyelig til å være enig: Oswald var på rett sted, til rett tid, hadde bakgrunn, motiv og midler til å gjennomføre drapet. Det var hans våpen som avfyrte de drepende skuddene, og det er ingen klare bevis på at det var flere skyttere eller skudd. Det ville vært nok for meg.

Men det er faktisk mer. Nyere gjennomgang av tekniske og taktiske bevis i saken har overbevist meg om at alle kjente teorier om sammensvergelse må avvises. Warren-kommisjonen og FBIs rapporter gjorde en del feil, og feide en del ubehageligheter under teppet. Konklusjonen bør allikevel støttes, selv om den er behagelig: Drapet ble utført av én mann, Lee Harvey Oswald.

De aller fleste andre har vært langt mer skeptiske og har sett forskjellige former for sammensvergelse bak drapet. Den enkle måten å behandle dem på, er å si at de dermed er «konspirasjonsteoretikere» og avfeie dem med det. Det er imidlertid en ureflektert måte å omgå konspirasjonsbegrepet på.

Jeg er tilbøyelig til å si at mange teorier rundt drapet på JFK har forlatt jordnær tenkning og beveget seg inn i eventyrland. Men jeg er ikke villig til å si at enhver kritikk av Warrenkommisjonens rapport, konklusjonen om at Oswald var alene, eller spekulasjon om hvem andre som kan ha deltatt enkelt kan og bør stemples «konspirasjon» og forlates.

Hverdagslige sammensvergelser

Det gjelder mer generelt. «Konspirasjonsteori» har blitt noe mer enn et skjellsord, det har blitt et retorisk maktmiddel man kan bruke i nær sagt enhver sammenheng. Alle som fremmer kritikk basert på at andre forsøker å trekke i skjulte tråder kan henges ut som irrasjonelle «konspirasjonsteoretikere». Men hverdagen er vitterlig full av små sammensvergelser.

Problemet oppstår når man ikke skiller mellom smått og stort. Dermed kan beskyldninger om «konspirasjonsteori» brukes som hersketeknikk når beskyldningen strengt tatt er irrelevant. For hva er nå egentlig en sammensvergelse?

I streng forstand er ikke en sammensvergelse noe mer enn at en gruppe mennesker planlegger og forsøker å påvirke sin omverden i skjul. Det kan være så lite som en hviskekampanje på kontoret med det formål å sørge for at en brysom person ikke forfremmes. Det kan være planlagte «lekkasjer» for å svekke/fjerne en upopulær statsråd eller partileder. Et bankran er gjerne et resultat av en konspirasjon i lovens forstand, og store saker som Enron-affæren er fulle av både påviste og påståtte sammensvergelser.

Verre er det ikke. Slike saker utgjør bredden i de dagligdagse sammensvergelsene. Uten dem ville samfunnet fungert på en ganske annen måte, om det nå hadde fungert. Og når folk tror på sammensvergelser av denne typen er de ofte i sin fulle rett.

Ikke at de ikke kan ta feil. For all del. Vi mennesker har lett for å se mønstre, også der det ikke er noen. Det betyr at vi iblant ser andres skumle planer bak et sammenfall av tilfeldigheter. Jeg sier «skumle» fordi vi gjerne tenker på sammensvergelse kun når vi føler oss urettmessig rammet av noe ubehagelig. (Strengt tatt ville det vel gjerne vært like konspiratorisk om andre planla noe godt i skjul for oss, men det tilskrives gjerne «flaks», «forsynet» eller i generøse tilfeller «gode gjerninger.»)

Det finnes etterhvert en ganske bred faglig diskusjon av hva som skjer når vi feilaktig ser sammensvergelser bak ubehagelige hverdagshendelser. Iblant gjør vi det når den mentale helsen ikke er på topp. Det finnes sykdommer hvis kjennetegn inkluderer nettopp feilaktige mistanker om sammensvergelser.

Men det er ikke slik at man nødvendigvis er syk om man mistenker andre for å rotte seg sammen. Derimot kan det fort bidra til at man skaper seg en meget ubehagelig psykososial situasjon. Mistenksomheten øker, tilliten til andre synker. Den som blir for mistenksom overfor omverdenen kan bidra sterkt til å isolere og marginalisere seg selv. Og den som isolerer seg og mister mange anledninger til positive selvbekreftelser i møte med andre blir sjelden friskere av nettopp dét.

Døde kjendiser og store hendelser

De hverdagslige sammensvergelsene er så hverdagslige at det er lett å tenke på dem som noe annet. Det er annerledes med de store hendelser. Det er mange av dem, men de mest kjente kunne like gjerne kalles «mysteriet med den døde kjendis»: drapene på JFK, John Lennon, Olof Palme. Hendelser av denne typen tiltrekker seg i likhet prinsesse Dianas død konspirasjonstenkning som forklaring. Hva skjedde egentlig? Hvem tjener på det?

Jeg skiller gjerne mellom konspirasjonsteorier om «store hendelser» og de som handler om «døde kjendiser», men skillet er retorisk og pedagogisk. De har mye til felles.

Det viser seg å være vanskelig for oss å tenke seg at store, oppsiktsvekkende hendelser kan være tilfeldigheter eller ha andre, små årsaker. Umiddelbart etter at JFK var død, skal broren, Robert Kennedy, ha spurt CIA-direktøren om han sto bakom, og J.Edgar Hoover skal ha vært overbevist om at russerne sto bak. Da John Lennon ble skutt sirkulerte ryktene om at presiden Reagan, FBI og CIA sto bakom drapet i årevis. Og stadig flere tviler nok på at prinsesse Dianas død skyldtes fyllekjøring. Mange føler det mer pirrende og mer tilfredsstillende om det sto en plan bak.

Vi vil gjerne ha en orden i tilværelsen, at store hendelser har planlagte, store årsaker. Og vi har en ofte berettiget mistanke om at ikke alle mennesker er like snille. Spesielt tror vi gjerne at makt korrumperer. Daglige nyhetsdrypp har en tendens til å bekrefte slike virkelighetsbilder.

I en sammenheng som inkluderer Watergate og bombingen av Kambodsja er det ikke så rart om den amerikanske befolkningen har tvilt på at regjeringen snakker sant. Når opp mot sytti prosent av den samme befolkning nå innbiller seg at Saddam Hussein var sentral i bombingen av World Trade Center, er det ikke så rart at europeere mistenker den samme regjeringen for å bedrive bevisst misinformasjon. Vi har sett en rekke tilfeller av at forskjellige lands etterretninger oppsporer og avliver motstandere utenlands.

For ikke å snakke om hva ulike regimer har gjort – både skjult og åpenlyst – innenfor rikets grenser: Gulag, Holocaust, «det store spranget» – det er nok svin på skogen til alle. Det gjelder også i det små og hjemlige. Den som trodde Folkets hus ble avlyttet, eller at tilfeldige kommunisters gjøren og laden ble overvåket ble lenge latterliggjort. I dag er situasjonen litt annerledes.

Den er annerledes fordi det er blitt påvist at mye av det man trodde faktisk var sant. Myndigheter og mektige mennesker gjør iblant og systematisk ting som ikke gjør seg så godt i dagslys. Og de forsøker gjerne å skjule det, både mens de gjør dem og etterpå.

Store hendelser kan dermed skyldes store årsaker. Noen store hendelser er detaljplanlagt i skjul. Blant annet gjelder det angrepet på World Trade Center. Det var en konspirasjon. (Men vi kaller bare de teoriene konspirasjonsteorier som lager alternative og gale fortellinger om hendelsen for konspirasjonsteorier. Greit nok, så lenge man ikke glemmer at den påviselige sammensvergelsen også er det.)

Konspirasjonsteorier om «døde kjendiser» kan med andre ord ikke automatisk avvises, bare fordi de påkaller en sammensvergelse. Når jeg stort sett er tilbøyelig til å avvise de aller fleste av teoriene, er det fordi det er for lite som taler for dem.

Hendelsene kan som regel ha enklere og bedre forklaringer. I fraværet av bevis som knytter Palme-drapet til Sør-Afrika synes jeg f.eks. det er påtagelig selvhøytidelig å si at Palmes motstand mot apartheid må ha ført til drapet. Det fremhever Sveriges og Palmes betydning, uten noen egentlig basis. Når man fremhever, som man gjør i en rekke saker, det påtagelige i inkompetansen rundt deler av en etterforskning eller sikkerhetsarbeid, så får det meg bare til å lure på hvor kompetent ting foretas til hverdags. I fravær av informasjon om hvor mye folk kløner til og dekker over kløningen i andre saker blir det meningsløst å anføre slikt som bevis for en konspirasjon.

Det er et par andre element som gjør meg mistenksom overfor mange konspirasjonsteorier om døde kjendiser også. For det første skylder folk gjerne på grupper de allerede misliker, og lenge før de har gjort noen undersøkelser. Og når jeg leser konspiratoriske undersøkelser, slår det meg ofte at de har en påtagelig dobbelt standard: Alt som kan tale for «den offisielle» versjonen kritiseres i minste detalj. Standarden på den informasjon man tillater for egen sak er derimot betydelig lavere.

De to elementene henger ofte sammen. Obduksjonen av JFK og rapporten fra den var et stykke unna det optimale. Originale notater ble brent etterpå, og de muntlige rapportene divergerer. Konspirasjonsteoretikerne gjør forståelig nok mye utav dét. De er ikke fullt så endefremme med forklaringen. Asvarlig lege, James Humes, forklarer at han brant notatene fordi de var fulle av blod fra JFK og han ikke ville de skulle ende som noe «samlerobjekt.» Og han endret bedømmelsen av deler av sine funn da han hørte at de første legene til å behandle JFK hadde utført en mindre operasjon som skjulte utgangen til et av skuddene.

Når konspirasjonsteoretikere sier at det må ha vært flere enn Oswald som skjøt, fremhever de gjerne enhver som sier at de hørte mer enn tre skudd. Og hopper over at nær nitti prosent av de relevante vitnene bare hørte tre. I likhet med sørgelig mange nyere kriminalsaker gir man også altfor stor vekt til vitnemål som beviselig har blitt utviklet eller endret lenge etter hendelsen.

Andre store hendelser

De samme svakheter finner vi gjerne i konspirasjonsfortellinger om andre store hendelser også. Ganske enkelt kan vi si at de gode, men dårlig belagte konspirasjonsfortellinger om store hendelser enten sier at en stor hendelse alle vet om ikke fant sted, eller at de fant sted av andre årsaker enn man tror.

At hendelsen ikke fant sted kan være i helt bokstavelig forstand, som når noen hevder at hele månelandingen var en gedigen bløff. Det kan også være en mykere variant, som når noen hevder at det ikke var noe Holocaust, men primært mener at Holocaust var mye mindre i omfang, og mindre intensjonelt.

Da skygger vi over i den typen konspirasjonsfortellinger om store hendelser som hevder at forsåvidt fant hendelsen sted, men den så annerledes ut, og hadde helt andre årsaker enn hva som er allment akseptert.

For eksempel kan man foreslå at det var Illuminati som sto bak den franske revolusjon, eller at det var jødene som sto bakom 1.verdenskrig (samt 11.9 og det meste annet). Årsakskjedene avviker da gjerne sterkt fra hva vi ellers mener å vite med bakgrunn i historiske undersøkelser. En anerkjent forsker har for eksempel i fullt alvor foreslått at det var en skjult klikk med okkultister som ved hjelp av sine ritualer forårsaket spiritismens frembrudd og suksess i USA på midten av attehundretallet.

Den norske bloggeren Bjørn Stærk (http://blog.bearstrong.net/001698.html) har gjort den utmerkede observasjon at slike teorier tilbyr små, grådige idéer. De er grådige fordi de tvinger deg til å tenke helt på nytt om store og kjente kunnskapsfelt dersom du begynner å tro på dem. Vanlige historiske undersøkelser kaster gjerne nytt lys over detaljer og deler av et bilde, mens de upålitelige konspirasjonsteoriene tvinger deg til å kaste om på alt.

Derimot er det ikke nødvendigvis alltid galt å anta at det finnes skjulte aktører som har vært med på å forme politikk og dermed store hendelser. Historieforskning avviser da heller ikke med nødvendighet denne typen forklaring – som er et hovedelement i konspirasjonsteorier – men man krever at de kan belegges. Som for eksempel den «første» 11.9 (1973), da Salvador Allende ble styrtet og Pinochet tok makten i Chile. Vi vet at amerikanerne (og CIA) hadde forsøkt å bli kvitt Allende fra starten av, og ting tyder på at de nok kan ha hatt en finger med i det avsluttende spillet også. Men aktørens hånd er skjult bak hemmelighold, og det er et stykke igjen til vi kan si om så skjedde eller ikke med tilstrekkelig sikkerhet.

Det onde brorskap

På tross av alle sine feil er det altså ikke automatisk noen grunn til å avvise konspirasjonsteorier om store hendelser. De er oftest enten feilaktige eller en forenkling av virkelighetens kaos, men både den godt planlagte henrettelsen og kuppet finner iblant sted. Derimot er myten om verdensherskerne, «det onde brorskap», alltid gal.

Har du hørt at det militær-industrielle kompleks fikk med seg CIA, FBI og lokale mafiosi, høyreekstremister eller lignende på å myrde JFK fordi han ville dra amerikanske styrker ut av Vietnam og vingeklippe militær makt? Glem det. Slikt tøv er ikke bare nostalgi som gjør JFK til en mer liberal og mindre antikommunistisk kald kriger enn han var, det er ikke minst et bilde av samfunnet og kapitalismen som langt mer organisert og planlagt enn hva som er mulig. Det gjør militæret og industrien til ett, mangehodet monster som planlegger og styrer all ondskap.

Teorier om det mangehodede monster bak historien har vi hatt mange versjoner av tidligere. Den best kjente og mest seiglivede av dem er myten om Sions vise, den jødiske verdenssammensvergelsen. Fortellingen om Sions vise, som planlegger kriger og kriser for å få total kontroll og makt, er bare én variant av fortellingen om Verdensherskerne. Det er dette som vanligvis blir tenkt på som konspirasjonsteorier.

Slike teorier har mange ting felles. De erstatter verdens kaotiske gang, der mange forskjellige faktorer samvirker og motvirker hverandre, med én klar, styrende årsak til det meste: Sammensvergelsen. På toppen, bak kulissene, sitter de mektige og trekker i trådene. De ser og styrer, planlegger og ordner. Deres hensikter og verdier er ikke våre, de er fremmede iblant oss.

Sammensvergelsen styrer etter en plan og en timeplan, og i konspirasjonsteoriene er «akkurat nå» et viktig øyeblikk. Myten om det onde brorskap er også en fortelling om verdensforløpet, og «akkurat nå» er vendepunktet der tiden er i ferd med å løpe ut for alle gode krefter. Ondskapen blir mektigere, kontrollen mer effektiv. Du ser det alltid rundt deg. Tegnene i tiden er der for enhver som kan lese dem.

Konspirasjonstenkning i et slikt grandiost modus lar seg lett koble på de mindre og mer hverdagslige teoriene. Spesielt har «mysteriet om den døde kjendis» en dragning mot å kompletteres ved å gå opp i større teorier.

Feilslutningene og problemene er de samme ved høyere nivås teorier som ved de lavere, men det er flere av dem. Samtidig kler teoriene seg i en halvreligiøs drakt og vaksinerer seg mot å bli motsagt. Fravær av bevis blir bevis på sammensvergelsens makt. Kritikere av teorien er dupert, «lukket», eller selv medløpere.

De store konspirasjonsteoriene gir mening og orden til verden. Men fordi de gjør nær alle andre til passive redskap for de få, gir de lite håp om at noe kan rettes opp. Og fordi de personaliserer verdens ondskap, gjør den til resultat av intensjoner, gir de lite forståelse av de sosiale system våre handlinger inngår i. Dermed blir handlingsvalgene de fremmer også mer av de irrasjonelle, ineffektive handlinger.

Når spekulasjoner om drapet på JFK settes inn i slike sammenhenger fortjener de all den mistanke som ligger i hverdagens retoriske «konspirasjonsteori». Men alle teorier bør ikke avfeies like enkelt. De hverdagslige og store hendelsers konspirasjonsteoretikere har iblant (en del) rett. Og mistanken til at ikke alt alltid er som noen vil ha oss til å tro kan være sunn. Iblant. Andre ganger river man bare unødig opp den tillit som er nødvendig for at samfunn og mellommenneskelige forhold skal fungere.

Det er en balansegang mellom nødvendig og unødig mistanke. Den innebærer også kritisk granskning av egen tenkning, sette opp alternative hypoteser mot sine egne favorittidéer. Ofte er det der vi feiler når konspirasjonstenkningen tas for langt.