Artikkel

Sammensvergelser og fornektelse

voodoohistoriesDøde kjendiser og store hendelser påkaller konspirasjonsteorier. Med Michael Jacksons død og 40-årsjubileet for månelandingen har det vært en del snakk om slike teorier i sommer. Det finnes større og viktigere teorier. Her er en omtale av et knippe på fire nye bøker som tar for seg slike, de hendelser, individ og den kultur de springer ut av.

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 22.07.2009)


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen


Det er ikke sikkert at konspirasjonskulturen griper om seg i omfang. Men målt i antall bøker om konspirasjonsteorier som blir utgitt kan det unektelig se slik ut. Samtidig er noe av styrken i en del av dem nettopp at de viser at det ikke akkurat er første gang i verdenshistorien at mennesker forsøker å forklare verdens skjeve gang ved hjelp av ondskapsfulle grupper av aktører. Det siste året har sett utgivelsen av mer enn et knippe bøker som tar for seg bredden av konspirasjonsteorier fra dem som omhandler enkeltfenomen til dem som mener hele historien er drevet av konspirerende krefter.

Fornekte HIV i AIDS

Den viktigste er utvilsomt skrevet av psykologiprofessor Seth Kalichman, som gjennom store deler av boken Denying AIDS. Conspiracy Theories, Pseudoscience and Human Tragedy med god grunn fremstår som en sint mann. I motsetning til de andre bøkene som blir omtalt her, står det også på ganske annet vis om liv eller død. Der de andre er samfunnsanalyserende og historiske på tildels engasjert, men likevel tilbakelent vis, er Kalichmann aktivt involvert i å finne frem til tiltak som kan redde liv. Og få pseudovitenskapelige, konspirasjonsteoribefengte fornektelsesfelt dreper og skader så mange så direkte. Og som psykologiprofessor med AIDS-tiltak som sentralt felt og redaktør for et tidsskrift med samme fokus (AIDS and Behavior) får han ikke bare skadene til seg gjentatte ganger gjennom jobben, men gjennom vennskap og bekjentskap får han også føle dem for hver bekjent som dør.

Sånt kan fort skape engasjement som både driver og skader en tekst. I Denying AIDS er resultatet først og fremst det første.

Det finnes enkelte svakheter, som nok primært stammer fra en følelse av at det haster. For dette er både en viktig bok, med godt forklart og enkelt fortalt gjennomgang av viktige sider og personligheter i HIV/AIDS-fornektelsen, hvordan fenomenet forholder seg til “denialism” mer generelt. Men innimellom, noen få ganger, sitter man med følelsen av at det er en bittelitt forhastet utgivelse.

Jeg kan ta det siste først. Det er tre små problemer som er lett å hekte seg opp i når man leser sånt på sengen.

Det minste av dem er korrekturlesing og språkvask. I enkelte partier er det litt for mange setninger som blir meningsløse før man kutter ut det ordet som språkvask og korrektur burde renset vekk. Heldigvis er det meste av teksten nokså fritt for slikt. Det klumper seg opp på enkelte steder. Men sammen med problem to – litt for hastig gjennomgang av forklaringer, spesielt av immunologi – tyder det på at forlaget godt kunne ha gjort en litt bedre jobb med manuset. Kalichman er god til å forklare, men her går det iblant for fort og det burde forlaget ha plukket opp på vegne av oss som ikke arbeider med sånt til daglig. For det er oss som er det beregnede publikum.

Det neste problemet er det eneste jeg vil hefte ved forfatteren: Den teoretiske gjennomgangen av grensene mellom og hvordan vi eventuelt kan definere ’pseudovitenskap’ og ’vitenskap’ er vel lettvint. Det er etter min ringe oppfatning ikke helt tilstrekkelig å lese hva Skeptic-redaktør Michael Shermer har sagt når man skriver bok av denne typen. Her er forarbeidet ikke godt nok. Til gjengjeld er den skjematiske gjennomgangen av kjennetegn på pseudovitenskap og “denialism” og deres relasjon til konspirasjonstenkning både klar og fruktbar, med god bruk av eksempler.

Fornektelse i talende eksempler

Kalichman er i det hele tatt god til å peke ut spesifikke problemfelt og bruk av illustrerende eksempler. Og på tross av det temperamentet han åpner boken med å fortelle om, har han brukt atskillig tid både med og på HIV-AIDS-fornektere fra Duesberg til Manto Tshabalala-Msimang (tidligere helseminister i Sør-Afrika). Selv om han tydelig er noe sjarmert av Duesberg som person, får det ham ikke til å trekke noe av kraften i kritikken, snarere tvertimot. Kalichman er, som sagt, sint. Og det hjelper ikke å være “sjarmerende” når konsekvensene er så store, eller man fordreier vitenskap så kraftig som Kalichman påpeker at Duesberg og andre gjør for å forsvare en uforsvarbar posisjon.

Det er det siste som gjør virksomheten deres til noe annet enn dissens: fornektelse. Der andre tidlige kritikere har endret oppfatning i takt med utviklingen av en konsensus på feltet, henger fornekterne igjen og griper til alle de vanlige verktøyene i kassen. Det er en av Kalichmans store fortjenester at han bringer dem frem fra den forskningsorienterte bloggosfæren, og at han får forklart og aktualisert dem på en slik måte og med slike eksempler at det blir tydelig hva som er galt.

Fornektelse, ”denialism”, er en betegnelse på noen vanlige strategier man møter i debatter der konspirasjonsteorier, pseudovitenskap og slett tenkning florerer, noen varselssignaler om at debatt ikke vil være spesielt fruktbart. I utgangspunktet er det fem hovedstrategier som blir sagt å kjennetegne fornektelse som retorisk virksomhet: appell til konspirasjonsteorier, håndplukking av data og undersøkelser, bruk av ”liksom-eksperter”, sette opp umulige mål (eller flytte målsnoren når kriterier blir møtt), og liberal bruk av kjente logiske feil. Appellen til konspirasjonsteorier er nær uunngåelig som forklaring på forklare hvordan det kan ha seg at en enorm overvekt av vitenskapelige data peker i en annen retning enn fornektere mener. Når det gjelder HIV/AIDS-fornektelse som en rekke andre saker, blir spørsmålet deretter selvsagt: hvorfor? Hva er det som gjør at sannheten tilsløres?

Svaret åpner døren på vidt gap for AIDS-kvakksalveri og livsfarlige atferdsråd. Hvis årsaken er en annen enn den som blir oppgitt, er det heller ingen grunn til å lytte til hva forskerne sier om behandling og forebygging. Resultatet er økt risikoatferd, økt smittefare, og fravær av livsbevarende behandling. Det er på ett vis akseptabelt når det gjelder egne valg for voksne individ; langt mindre så som systematisk politikk fra myndigheter, eller på vegne av barn som bærer viruset. Kalichman får frem både dette og egeninteressen og den skruppelløse oppførselen hos den grådige bransjen alternative ”behandlere” som vitaminpusheren Matthias Rath.

Sistnevnte bransje kommer også inn når pseudovitenskapelig håndplukking av ”undersøkelser” eksemplifiseres. Eksemplene hans er gode og talende på en slik måte at det skal godt gjøres å ikke gjenkjenne det generelle i fornekteropptreden. I tillegg har han en spesifisering av “cherry picking” i forbindelse med HIV-AIDS som også virker i forhold til annen fornektelse: “The Single Study- fallacy”. Plukk ut én bit fra en studie med en konklusjon som ligner noe du liker. Gi blaffen i alt annet. Det er bare konstruert av “big pharma”-konspirasjonen i alle tilfelle.

Pseudovitenskapelig argumentasjon
Kalichman vier et eget kapittel til pseudovitenskapelig argumentasjon rundt HIV og AIDS, der vi ser den tette forbindelsen mellom pseudovitenskap og ”umulige mål” som retoriske strategier. For eksempel i kravet om å isolere ”det rene HIV-viruset”. Høres det rimelig ut?

”When a virus erupts, or buds, from a cell it always carries elements from the cell itself. By definition, a virus uses the cell’s machinery to produce more virus paricles. There is no such thing as a virus that is completely pure, ”uncontaminated” by cell proteins. … The demand that only ”pure” virus can be the gold standard for an HIV test reflects either a poor understanding for what is required in virus isolation or a disregard for the biology og viruses.” (s.64)

For alle tema som tas opp, går Kalichman kort gjennom hva som er galt med de sentrale påstandene. Boken er langt på vei strukturert etter mønsteret “fornekterne påstår Y, virkeligheten er X, slik forvrenger fornekterne verden for å få ønsket resultat, og dette er de psykologiske og sosiopolitiske bakgrunnene for fornekternes motstand mot å ta virkeligheten innover seg. Med andre ord er det en typisk skeptikertekst. Inkludert, selvsagt det etterhvert nokså obligatoriske momentet: “dette er skadevirkningene.”

De er enkle å få øye på når det gjelder fornektelse av HIV/AIDS: Gal diagnose, gal behandling, gale preventive tiltak gir flere smittede og flere døde. Og andre former for skade i tillegg. Mens noen er flinke til å profittere på feil mistanke. AIDS-kvakksalveri står ikke i fokus for boken, men Matthias Rath og Hulda Regehr Clark får sine pass påskrevet sammen med diverse andre. Kalichman legger ikke fingrene imellom, og det er det da heller ingen grunn til.

Denying AIDS er god både på det spesifikke når det gjelder HIV/AIDS og generelle tema knyttet til for eksempel konspirasjonstenkning og pseudovitenskap som ledd i fornektelse. Det er en kort og fyndig bok man vanskelig kan lese uten å lære noe viktig, og ikke minst uten å ha med seg verktøy man kan bruke på annen fornektervirksomhet i etterkant. Når boken også er billig og alle royalties fra boken går direkte HIV-medisin i Afrika er det bare en ting å si: Kjøp! Og les.

Revidert fra tidlig teoretiker
Ikke minst er de mer generelle trekkene i fornektelsesstrategier greie å ha med seg i lesningen av en del øvrige nye bøker om konspirasjonsteorier og konspirasjonskultur. De har nemlig en tendens til å si mindre om slikt, hvilket iblant gjør at de glemmer den slags karakteristika på litt kritiske punkt.

Det gjelder nok bare i begrenset grad én av de tidlige i den nye bølgen forskning på konspirasjonskultur. Jeg kaller det en ny bølge, for det tok av for omtrent ti år siden, med en kraftig oppblomstring av akademiske analyser av konspirasjonskultur etter at det hadde vært relativt stabilt og ingen rivende teoretisk utvikling siden tidlig på 1970-tallet. (Unntakene var stort sett tidsskriftartikler med lite innflytelse.) En av dem som har vært verdt å lese fordi han har gjort seriøse forsøk på å fornye feltet, og uten å falle i alle de såkalt postmoderne fallgruvene, er Mark Fenster. Nylig kom hans Conspiracy Theory. Secrecy and Power in American Culture ut i svært revidert utgave. Boken kom opprinnelig ut i 1999, men har fått betydelig oppdatering, oppgradering og utvikling når det gjelder tydelighet og bredde. Og han har fått med seg 911-teorier i et eget kapittel.

For å ta det siste først, så tar han fatt i det i nest siste kapittel, hvor han gir en introduksjon til truth-bevegelsen, til 911-kommisjonen og noen viktige tema. Det er, vel og merke, hverken en debunking eller en tilslutning, men en fortelling med tentativ analyse av ulike tema som viser seg med hans briller. Og det fungerer fint som en introduksjon til både offisiell hovedfortelling og konspiratorisk “counterknowledge” og dennes bakgrunn. Men dyptpløyende blir det ikke, hverken i presentasjon eller analyse.

Kritisk om Hofstadter-skolen
Som i første ugave tar han utgangspunkt i Hofstadter-skolen i studiet av konspirasjonskultur, forteller hva han synes er galt med den, og prøver å ta med seg det han synes er viktig i en litt annen retning.

Hofstadterskolen er mer enn litt dominerende i et eldre essay jeg har skrevet om konspirasjonstenkning. Litt kort kjennetegnes skolen av et syn på konspirasjonsteorier som illegitime, deres påstander som uholdbare, verdenssynet som ”manikeisk” og ”paranoid/millenaristisk”, og deres politikk som ekstrem og antidemokratisk, med vekt på renhet, moralsk svart-hvitt-tenkning, fremmedfiendtlig etc.

Man vektlegger også at for å kalle noe en konspirasjonsteori så må det være en tanke om at det finnes en bevisst intensjon bak negative tilstander. Det holder ikke at det er et system i bunnen; systemet må være produsert med ond og spesifikk vilje. Og siden verdensbildet er manikeisk, så er den negative tilstanden noe som (primært) skal ramme andre – aka ”oss” – i samfunnet. Dermed insisterer man også på definerbare grupper bak om – i det minste teoretisk identifiserbare grupper.

Fokuset i denne skolen (og det meste konspirasjonsforskning) har tradisjonelt ligget på høyreekstreme teorier, men i nyere tid har enkelte konservative stemmer (de fleste i Hofstadter-skolen har tilhørt den såkalt liberale leir i amerikansk politikk) satt fokus også på venstreorientert konspirasjonstenkning.

Fenster (gjen)introduserte meg til filmhistorikeren Michael Rogins skille mellom symbolister på den ene side og realister på den andre side i forskning på konspirasjonsteorier. Symbolisme blir eksemplifisert ved Richard Hofstadter og tradisjonen etter ham. Den har etter dette skillet vært den dominerende grenen innen konspirasjonsforskningen, og vektlegger (påstår han) konspirasjonsteorier som patologiske symptomer på perifere gruppers problemer, formulert i mytologiserende og symbolske former.

Realister, derimot, fokuserer på maktens sentrum og konspirasjonsteorienes rolle i politisk undertrykkelse:

[…] realists consider those groups or individuals that seek to ”expose” the secret machinations of subversive groups to be motivated by a desire to gain power and prestige through the very public process of exposition. For realists, coountersubversives seek to impose or defend the imposition of repression through reference to external or internal threats, and do so, ultimately, to serve the purposes of capitalism, the state, powerful institutions, and/or ruling classes. Such countersubverion is created at the center of power … A realist analysis ends with the identification and explanation of purpose [political repression] and referent [group to be be repressed].” (Fenster 1999: 53f.)

”Realisme” er ofte politisk aktivistisk, fra enten høyre eller venstresiden. Denne posisjonen er ofte blitt angrepet for å være konspirativt anlagt, fordi det element av skjult plan fra ”utenforstående” som flere realister legger vekt på, iblant blir tatt så langt at de som fremmer konspirasjonsteorier bare blir ”unwitting dupes”.

Rogin, derimot, mente aldri å ta det så langt. Riktignok legger han ikke skjul på maktens manipuleringer av både masser og mindre interessegrupper, men hovedfokuset hans var på å overkomme skillet mellom realister og symbolister. Og skillet var uansett en pragmatisk måte å påpeke noen tendenser i måten forskningen gikk til verks på, ikke et absolutt skille. Både Hofstadter og andre som følger mer eller mindre i hans egne spor inkluderer elementer av eliters bruk av konspirasjonsteorier i politisk undertrykkelse (Stalin, Hitler, McCarthy). Men siden fokuset deres er på ekstremisme, er dette ikke et hovedspor.

«Realisme» mot patologisering
Fenster lener seg tildels til en ”realistisk” posisjon for kritikk av symbolismen, men kritikken har flere nyanser og er mer presis enn den som kommer fra mange av de mer litterært orienterte kulturstudie-analysene. Han representerer likevel en posisjon som også forsøker å bevare noen innsikter fra de sistnevnte, som ofte er nokså relativistiske. Blant de innsiktene han forsøker å ta med er i hvilken grad en kynisk, konspirasjonslignende tenkning gjennomsyrer all kultur og politisk tenkning i vår tid.

Dermed er det ikke bare noe ytterliggående politisk i hans bruk av begrepet, men noe langt mer alminnelig, noe som kan og iblant bør brukes for å presse frem åpne og demokratiske prosesser. Politikk i senmoderne samfunn er noe mer enn Hofstadters liberale og parlamentære opposisjon, det er spredt utover i alle former for praksiser og diskurser. Og populismens maktkynisme kan trekke i mange retninger, hvorav langt fra alle er like patologiske.

Fenster gjør, som de fleste andre etterhvert, klart at populærkultur og mediekultur generelt er betydningsfullt i verdenskonstruksjoner og opposisjonelle praksiser. Nå utvidet med blikk på nyere produkter fra vårt årtusen. DaVinci-koden er denne gangen kommet inn som nytt eksempel, og er falt på plass sammen med andre produkt. Fenster gjør en grei jobb av dem, og en klart bedre jobb enn forrige gang. Det handler litt om at han har lært av det som er publisert siden sist. Men det handler også om at han har lest sin egen tekst på nytt og lært av det. Språket er gjennomarbeidet på en langt bedre måte, og om ikke boken er blitt direkte forenklet, så er den forfattet i et mer direkte og enkelt tilgjengelig språk. Det gir en klart bedre leseropplevelse. Han har forlatt mange av de første forsøkene sine på forklaring og overlatt dem til gode artikler og bøker som har kommet siden. Dermed blir fokuset klarere på betydning.

Kritisk om «motkunnskap»
Samtidig har han også forsynt oss med en klar og poengtert diskusjon med og problematisering John Fiskes noe romantiske konsept om “counterknowledge”. Fiske så seg noe blind på det han mente kunne være frigjørende ”motdiskurser” i ulike gruppers ”other ways of knowing” – inkludert pseudovitenskap og konspirasjonstenkning. Fenster på sin side går eksplisitt inn for ikke å miste av syne de totalitære og anti-demokratiske sidene ved konspirasjonskultur selv når han ser hvordan det også kan ha en positiv press- og mobiliseringsfunksjon. Det kommer godt med når han ser på Fiskes romantisering av populære afro-amerikanske teorier om at AIDS er hvit manns våpen i en fortsatt rasekrig for undertrykkelse nærmere i kortene. Hva innebærer det egentlig å forsake spørsmål om sannhetsgehalt og plausibilitet på alteret til det “politisk nyttige”? Og hvordan fungerer egentlig konspirasjonstenkning i politisk diskurs? Er det ikke i praksis mer marginaliserende?

Det siste virker oftest å være tilfelle, noe som også er synlig i Fensters eksempler på at avsløringer av maktmisbruk og kriminelle handlinger fra maktapparatet både blir skjøvet ut gjennom bevisst bruk av “konspirasjonsteori” som beskyldning, men også hvordan det fungerer på grunn av overdrevne påstander (ifht hva man hadde datagrunnlag for) og mobilisering av konspirasjonskulturelle referanser som sannsynliggjøring.

Jeg likte godt, men var ingen ubetinget fan av første utgave av Fensters bok, og har nok fortsatt en del kritiske merknader. Men jeg synes både nyansene er blitt tydeligere, argumentene klarere – og ikke minst er prosaen blitt det. Det er mer kraft og driv over store deler av boken, og jeg synes den har fått mer dybde. (Det kan også skyldes at jeg nok leser den på en annen måte enn jeg gjorde for ti år siden…)

Det er uansett en viktig bok, og det første av det litt større og mer generelle som er revidert etter 2001, som muligens har vært en liten vending mot flere nyanser i den faglige diskusjonen. Der folk som Peter Knight tidligere var nokså tydelige på at den gamle, politiske “paranoide stil” var død og utdatert, forsøker man i større grad å beholde de gode poengene fra 1960- og 1970-tallets analyser. Fenster lykkes nokså godt i det, og får samtidig frem en del viktige og reelle problemer med dem.

Full leserglede
Selv om Fensters bok er blitt langt mer tilgjengelig er den nok fortsatt ikke det aller mest tilgjengelige for en novise. Da bør man nok heller velge noe annet. For eksempel den relativt grundige, men årets klart mest lettleste, oversikt så langt: David Aaronovitchs Voodoo Histories. The Role of the Conspiracy Theory in Shaping Modern History. Her dekkes teorier fra Sions vises protokoller via Moskvaprosesser og angrepet på Pearl Harbor til Diana, JFK og diverse andre mord til “Holy Blood, Holy Grail, Holy Shit”. Og selvsagt 11. september. Alt i klartekst.

Aaronovitch er britisk journalist, en kobling som passer bok og tema godt. For det første er han britisk journalist i den tradisjonen der bakgrunnskunnskap (og utdanning) anses for et pre, hvor man sjekker saker, og hvor man skriver saklig, men likevel så det drypper av blod av veggene når et kritisk sveip er gjennomført. For det andre er han altså britisk og dermed får vi se saker og teorier som ikke dekkes så ofte i amerikansk litteratur. For det tredje er han journalist, og dermed mindre opphengt i “empatisk” kulturanalyse, epistemisk relativisme og annet skvalder enn litt mange tekster jeg ikke har tenkt til å omtale her.

Og Aaronovitch hadde fanget min sympati og interesse allerede etter en innledning hvor han minnet meg på den sentrale konspirasjonskultur-analytikeren Peter Knights forhold til forskningsoversikter.

Sideblikk på Knight
Det er – hvis jeg tillater meg nok et sideblikk – et av de verre ankepunktene og irritasjonsmomentene med Peter Knights på mange måter svært gode og interessante Conspiracy Culture from Kennedy to the X-Files. Han innleder med å beskrive hvem som har gjort hva av forskning og hva de står for på en slik måte at man i aller beste fall må tolke det som slurv.

Og det er det fullt mulig at det er. Det er fryktelig fort gjort å glemme og forvrenge når man ikke sjekker tekster man har lest for lenge siden på nytt. Førstegangslesningens begeistring eller irritasjon kan sitte i lenge, mens nyanser blir glemt.

Så la oss håpe det er slurv og glemsel. For resultatet er langt på vei en forskningsoversikt som er mildt sagt lite generøs når det gjelder tolkning og fremstilling. Jeg er mer tilbøyelig til å kalle det langt på vei direkte forvrengt, misforstått og tøvete. Aaronovitch skriver ikke det, men han går akkurat så tett på blant annet Knight at det ikke var vanskelig å huske. Jeg plukket boken frem igjen fra hyllen, og så et kapittel fullt av utrop i margen. Men når Knight analyserer kildemateriale og diskuterer kulturelle strømninger og teori er det ofte svært interessant og opplysebde. Nok om det.

Det sentrale med innledningen er at Aaronovitch etablerer noe interessant for en journalistisk bok allerede fra starten: Han har lest seg inn ikke bare på de ulike empiriske episodene han tar for seg, men også på ulike sider ved forskningen på konspirasjonstenkning og konspirasjonskultur og kan kommentere den selvstendig og reflektert. Det er det slett ikke alltid man ser i denne typen bok.

Som en spenningsroman
Hovedinnholdet er likevel rettet mot gjennomgang av historiske teorier, deres innhold, sentrale aktører i dem og de ulike kontekstene de har stått i. Det starter med et aldeles utmerket kapittel om Sions vises protokoller. Aaronovitch følger både produksjonshistorien og brukshistorien til tekstene, og ikke minst presenterer han viktige skikkelser i forhold til offentlig bruk av dem. Jeg har lest det før – blant annet i mange av de tekstene Aaronovitch bygger på – men det er godt gjenfortalt (og jeg hadde glemt det meste i mellomtiden) og fungerer som en spenningshistorie.

Aaronovitch er også flink til å få frem nyanser ved de skikkelsene han presenterer, slik at det ikke blir et alt for fortegnet bilde av ideologi bakom. Anakronismene er jevnt over unngått, og vi ser og forstår resepsjon og produksjon av teorier langt på vei i lys av situasjonen de ulike aktørene sto i. Det er ikke noe engangstilfelle. Det samme gjentar seg når han tar for seg Moskva-prosessene, teorier om Pearl Harbor og McCarthy-perioden.

Det er tydelig at han er påvirket av faghistoriske fremstillingers tone og analyser når han skriver om slike tyngre historiske tema. For tonen skifter noe når han skifter over til andre tema. I kapittelet om “Dead deities” – Diana, Marilyn, JFK – skifter både tone, fortellerstil og argumentasjonsform. Ikke betraktelig, men akkurat nok til at man aner en litt skarpere “debunker”-tone i vente.

Og den kommer. I kapitlene om “Holy Blood, Holy Grail”, og om to omtalte britiske dødsfall (Hilda Murrell og David Kelly) slipper han seg atskillig mer løs. Spesielt i den siste saken. Og han legger når sant skal sies ikke fingrene veldig imellom når det gjelder 911 heller. Det er poengtert kritisk, og spesielt når det gjelder teoretiseringen om David Kellys død er det en nådeløs avkledning av hovedteoretiker, parlamentsmedlemmet Norman Baker.

Hvilket ikke betyr at han dropper kontekst. Eller blikket for ideologi når det er interessant.

Boken anbefales som både lettlest, engasjerende, underholdende og opplysende. For dem som ikke er veldig – tildels ekstremt – langt inne i diskusjoner eller materialet vil det også kunne gi lett (og tildels tyngre) ammunisjon til diskusjoner.

Litt mer maktkritikk?
Det er likevel et par ankepunkt. Forsøket på å samle trådene til en avslutning blir for eksempel litt vel banal. En forklaring av konspirasjonsteorier med at mennesker er glade i å lage fortellinger er både selvfølgelig og viktig, men fungerer dårlig som punchline. Og kunne trenge et par lag til for å si noe mer om denne typen fortellinger. Det står det bedre om i resten av boken. For det andre blir det kanskje litt vel enkelt om offisielle kontekster innimellom. Her er nok iblant flere lag med mistanke og tilsløring å avdekke, om enn ikke helt slik konspirasjonsteoretikere vil ha det til.

Da har vi heldigvis en like ny bok som har nettopp den typen fokus.

Selv paranoide kan ha virkelige fiender heter det seg. Det er også det metaforiske utgangspunktet for historikeren Kathryn Olmsteds Real Enemies. Conspiracy Theories and American Democracy, World War I to 9/11. Det er en bok som er det meste av det konspirasjonsteoretikerne gjerne innbiller seg at de selv er: intenst og nådeløst maktkritisk, analytisk grundig, og med et godt og syntetiserende blikk på historiske sammenhenger.

Nok et spark til KTere
På tross av en slags “utstrakt hånd” mot konspirasjonsteorienes mistanker mot sentralmakten er den likevel et hardt spark mot en rekke av de best etablerte teoriene og teoretikerne.

Hvis du tror Roosevelt visste om japanernes angrep på Pearl Harbor, at amerikansk våpenindustri sto bakom USAs inntreden i første verdenskrig, eller at CIA og Lyndon Johnson drepte JFK kan Olmsted fortelle – nokså detaljert og mer så enn Aaronovitch – hvor teoriene kommer fra og hvorfor de nok ikke er sanne. Hvis du skulle lide av den vrangforestilling at det betyr at ingen av de ovennevnte hadde svin på skogen, kan hun fortelle deg i noe mer detalj om et utvalg gryntende galter (for ikke å si skjelett i skapet). De er altså helst ikke dem konspirasjonsteoretikere snakker om, men de er langt fra alltid helt urelatert.

Kathryn Olmsted er en etablert historiker, professor ved UC Davis, med flere studier av hemmelighold og tvilsom atferd i amerikansk regjeringsmiljø bak seg. Denne bakgrunnen gir – i forhold til mye annet som er skrevet innen feltet – en ekstra dimensjon til den historiske analysen. Hun er nemlig i stand til å følge både aktører, miljø, dokumenter, hendelser og deres resepsjonshistorie, knytte velbegrunnede forbindelser og sette det i både større og mer lokale sammenhenger.

Frykten for en sentralmakt
Det viser seg først og fremst i den første delen av boken, hvor hun streker opp og følger utviklingen av konspirasjonsteorier om ytre og indre fiender. I delvis motsetning til f.eks. undertegnede vektlegger hun de tidlige konspirasjonspanikkenes tilknytning til bilder av en ytre fiende, med en “indre fiende” først og fremst ulike former for økonomisk elite som det politiske liv måtte få under kontroll. Men med fremveksten av en stadig sterkere sentralmakt, ikke minst i forbindelse med krigføring, ble mistanken rettet mer eksplisitt og tydelig mot sentralmakten selv.

Dette er altså en historisk utvikling som bunner i at regjeringsmakt, både økonomisk og på annet vis, ble mer omfattende. Frykt for at tyranner skulle overta makten og ødelegge friheten ble forflyttet fra sosiale klasser, innvandrergrupper og fremmede eliter og knyttet mer direkte til egne myndigheter. Og det er denne utviklingen som står i sentrum for Olmsteds bok, sammen med en lang rekke fortielser, feilgrep, fordreielser, forbrytelser og generelt (fryktelig) forkastelige handlinger amerikanske regjeringer har foretatt som har kunnet underbygge denne frykten.

Politikkens sentrum
Her kommer det godt med at Olmsted har arbeidet tungt med hemmelighold og skjulte prosesser i amerikansk politisk historie før. Ikke bare kjenner hun tematikken og sekundærlitteraturen bedre enn de fleste, men hun har også opparbeidet tildels godt kjennskap til kildematerialet, selv utenfor egne primærfelt. Når hun i tillegg er godt i stand til å følge aktører og deres holdninger og atferd over lengre tidsspenn, sammen med hvem de påvirket, og hvem de ble påvirket av hvordan, blir store deler av teksten automatisk opplysende og interessant lesning. Det gjelder både for konspirasjonsteoriene og de ulike historiske hendelsene og prosessene som sto i sentrum for dem.

“Sentrum” er også viktig på et annet vis. Olmsted hører nok heller hjemme blant ”realister” enn ”symbolister” om man nå skal bruke slike kategorier. Som politiske historikere flest, er det ikke perifere og marginaliserte grupper som er hovedfokus for analysen. Siden hun også skal vise hvordan konspiranoiaen befestet seg i sentralmakten, med Richard Nixon som et kjerneeksempel, er det politiske aktører i større sammenheng som får tale. Ekstremistene dukker opp innimellom, men stort sett i nokså korte glimt og med referanser til sekundærlitteratur som tar dem grundigere for seg.

Det fører til at enkelte spor ikke blir fulgt opp, og det gjør at man får et litt ensidig, kanskje nokså misvisende bilde av traderingen av teorier, ettersom Olmsted ikke forteller eksplisitt at hun primært følger noen spor og utelater andre. Ja, det er en selvfølge, men ikke nødvendigvis for alle lesere, og ikke minst er det den typen selvfølgeligheter man sier i vitenskapelige tekster. Jeg må likevel innrømme at det bryr meg personlig fint lite. Den andre litteraturen har jeg likevel lest før. Og Olmsted er ikke bare god på de store historiske begivenhetene: hun klarer noe ingen andre har gjort, nemlig å knytte “døde kjendiser”-teorier fra JFK og fremover på en ordentlig, organisk, logisk og opplysende måte til de større politiske konspirasjonsteoriene. Når hun så makter å trekke trådene videre inn i og tilbake til senere presidenter og politiske beslutninger, til populærkultur og tilbake til politikk, til media og historieskrivning, så er det en bragd som fortjener lite annet enn applaus.

Litt ujevn
Hvilket ikke betyr at jeg følger henne hele veien, eller at alt er like godt. Forskjellige lesere med forskjellige bakgrunner for lesning vil se ulike ting. Jeg syntes boken ble mer ujevn som historieskrivning fra drapet på JFK og fremover. Det er for mange tråder som skal trekkes, for mange påstander, aktører, hendelser etc som skal forfølges. Og det blir ikke alltid spesielt tilfredsstillende.

Det hjelper heller ikke at det maktkritiske perspektivog kildetolkninger blir noe ensidig forfulgt. Den generøsitet hun ofte viser konspirasjonsteoretikere er nokså fraværende i lesningen av alle politiske makthavere etter Roosevelt. Som for all del (og fortjent) også får sitt pass påskrevet.

Det betyr på ingen måte at konspirasjonsteoretikere slipper lett unna. Det er ingen debunking-bok (selv om den nok virker slik i f.eks. diskusjonene av USAs inngang i første og annen verdenskrig), men du kan neppe lese gjennom uten å få et klart og tydelig inntrykk av hvor dårlig belagt en del teorier var. Og selv om hun er nokså generøs med de fleste, er f.eks. bildet man får av Jim Garrison ikke videre mer flatterende enn det man får av Nixon eller J. Edgar Hoover. (OK. Muligens bedre enn Hoover. Noe annet skulle godt gjøres.)

Apropos Nixon gir Olmsted en interessant innfallsvinkel til å forstå “meg alene vite”-holdningen til Bush-administrasjonen. Gjennom arbeid med kildemateriale fra Nixon-epoken, kan hun vise til hvordan nøkkelpersoner i Bush-administrasjonen tolket og trakk ”lærdommer” av sine erfaringer i akkurat Nixon-administrasjonen, og hvordan dette står i en større tradisjon. Det er noen historiske linjer der også som er interessante.

Åpenhet som løsning?
Hun lener seg også baklengs for å si noe positivt om konspirasjonsteorier og deres effekt på amerikansk politikk og historieskrivning. Her savner jeg litt av skarpheten til uttalte venstreorienterte analytikere som Berlet eller Fenster. For det er blant annet her at utvalget og fokuset i boken gjør at bildet tidvis blir litt urealistisk og argumentasjonen noe ensidig. Og plutselig nokså naivt, om både konspirasjonskultur og regjering. Følgende setning utløste mitt eneste latterutbrudd i løpet av boken:

If official conspiracies [om nokså andre ting enn konspirasjonsteoriene, min anm] are the cause of the disease of conspiracism, then transparency is surely the cure. (s.238)

Åpenhet som tryllemiddel mot konspirasjonstenkning? Hemmelighold og konspirasjoner som eneste årsak?

Der forsvant, om enn bare for et lite øyeblikk, både historikerens mistanke mot monokausale forklaringer, maktkritikerens og historikerens forståelse for regjeringsmakt, og konspirasjonsteori-analytikerens forståelse av konspirasjonskultur. Det siste er nok det generelt svakeste i fremstillingen, likevel uten at det er påtrengende. Hun kunne kanskje med fordel hatt en liten oppfriskning, for eksempel gjennom å ta en liten titt på Seth Kalichmans analyser av HIV/AIDS-fornektere for å minne seg på noen nokså vesentlige sider ved konspirasjonskulturens epistemologi og retorikk.

Men det er virkelig bare småtterier.  Real Enemies er en strålende bok og et utmerket komplement til for eksempel Aaronovitchs Voodoo Histories – ikke minst for å minne på at begge er tolkninger av historiske forløp, aktørers motiver og hva situasjoner og handlinger betyr. De er innenfor samme rammer, men gir litt forskjellige perspektiv.

Sammen med diverse andre publikasjoner de siste årene viser disse at forskning på konspirasjonsteorier og konspirasjonskultur fortsatt er i utvikling – og etterspørselen viser at feltet ikke later til å være blitt veldig mye mindre populært i det siste.

Bøker

David Aaronovitch
Voodoo Histories. The Role of the Conspiracy Theory in Shaping Modern History
Jonathan Cape 2009, 358s.

ISBN 978-0-224-07470-4

Mark Fenster
Conspiracy Theory. Secrecy and Power in American Culture.
Minnesota University Press 2008. 371s. (2.rev.utg.)
ISBN 978-0-816-65494-9

Seth Kalichman
Denying AIDS. Conspiracy Theories, Pseudoscience, and Human Tragedy
Copernicus Books 2009, 205s.

ISBN: 978-0-387-79475-4

Kathryn Olmsted
Real Enemies. Conspiracy Theories and American Democracy, World War I to 9/11
Oxford University Press 2009, 320s.

ISBN 978-0-19-518353-5