Sandy Hook og konspirasjonskulturens fortellingsproduksjon

Publisert: 20.01.2013 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det er gått en drøy måned siden massakren på Sandy Hook barneskole. Nå når folk og presse har fått hendelsen og sjokket litt på avstand, blir den stadig mindre uvanlige konspirasjonskulturelle responsen grunnlag for ny oppmerksomhet.

Konspirasjonsresponsen følger langt på vei en mal som ble særdeles synlig med 911-teorier: viktige deler skjedde ikke i det hele tatt, eller de skjedde på en helt annen måte, med andre årsaker, og uansett var det noen andre som egentlig sto bak. Etter Utøya-massakren og tilsvarende ville, smakløse spekulasjoner fra konspirasjonskretser har norske medier utviklet sterkere interesse og sensitivitet for hvordan denne typen saker fungerer.

Da får vi også bredere og mer mediedekning. Nylig gjenfortalte Dagbladet for eksempel historien om en av naboene til skolen, den pensjonerte psykologen Gene Rosen. Seks av barna som flyktet fra massakren søkte tilflukt hos ham, familien passet på dem, og Rosen lot seg intervjue om episoden i kaoset som fulgte.

Resultatet er at han (selvsagt) er blitt gjort til gjenstand for konspirasjonsteorier i etterkant, spesielt blant det segmentet som påstår at hendelsen aldri fant sted, men også blant dem som mener det var en massakre, men at «myndighetene» sto bak.

Det vesentlige i slike «teorier» er sjelden de helt spesifikke påstandene. Det viktige er de overordnede forestillingene om at vi blir løyet til om selv slikt som dette, at det vi tilsynelatende ser er et maskespill konstruert av «myndigheter». Derfor er ikke grensene mellom «skjedde ikke» og «skjedde, men av andre årsaker» det viktigste, og grensene mellom aktører og aktørgrupper er flytende – inntil de blir organisert, hvilket vi kan håpe ikke skjer her.

I mellomtiden er de varierende versjonene bare enda en mulighet for det historikeren Robert Goldberg (i likhet med mange av oss andre på feltet) kaller «konspirasjonsentreprenørene» som lever av og for å fremme ulike konspirasjonsteorier til å vedlikeholde interessen for sine forretningsidéer. Hendelser blir til konspirasjonsspekulasjoner både av ideologiske årsaker og av de samme årsaker som driver såpeseriers intriger.

Dagbladet har forøvrig bare referert saken, ikke kommentert selvstendig. De har dermed unnlatt å kontekstualisere spekulasjonene med norsk sammenheng. Det kunne de fort gjort, både med referanser til Utøya-teorier og ellers. De hentet sin sak fra dekningen hos Salon. Hvis vi ser på enkelte andre skildringer, får vi også andre detaljer om retoriske vendinger i anklagene:

A growing online community of people who deny the horrific elementary school shooting ever took place has begun barraging Rosen on a daily basis.

Some call him a pedophile, others say he’s a satanist or an actor hired to by ‘the government.’ Many of his anonymous attackers accuse him of being all three.

De anklagene høres unektelig kjent ut. Og når vi, slik Gunnar Tjomlid og ikke minst Tor Næss har gjort, ser på de norske miljøene som har spredt den typen anklager om alt og alle de ikke liker, ser vi at de ganske riktig har adoptert denne teorien også.

Også denne gang er det en og annen som erklærer seg «skeptisk» med utgangspunkt i internasjonale kilder som «bare stiller spørsmål». Som f.eks. hvordan det ene offeret kunne sitte på president Obamas kne under TV-sending om saken etterpå (det var lillesøsteren til den avdøde), hvordan man kunne hente riflen gjerningsmannen skjøt med ut av bilen etterpå (det gjorde de ikke – de tok en hagle ut av bilen), hvordan det har seg at websider tilknyttet massakren kunne være laget før hendelsen (de ble ikke det, det bare ser slik ut for den som fester for stor lit til f.eks. Googles datering, slik Snopes.com demonstrerer). Snopes.com er blant dem som har tatt for seg en rekke av påstandene og forteller kort hva som er galt med dem.

Det er en viktig jobb.

Heldigvis har noen allerede gjort den delen av jobben, så min interesse her er en litt annen: Jeg bet meg merke i en av de skeptiske kommentarrøstenes forvirring vedrørende hvorfor slike påstander kommer opp i forlengelsen av tragiske hendelser. Det er et dypere spørsmål, som handler om konspirasjonskulturens menings- og fortellingsproduksjon, som del av hvordan man etablerer noe som mulig kunnskap.

For å forstå, tror jeg vi må begynne som jeg gjorde over, med å tenke på det helt spesifikke innholdet i nyslåtte konspirasjonsteorier som mer flytende og underordnede. Riktignok er det ofte slik at konspirasjonsteorier kjennetegnes av manglende evne til å droppe påstander som ikke holder mål, men det ser ut til å være sluttresultatet av en «hardening to orthodoxy» (og splittelser over den) over tid. Karen Douglas og hennes samarbeidspartnere har i artikkelen «Dead and Alive» vist at det går greit å «tro på» selv helt motsatte teorier – så lenge overordnede forestillinger beholdes. Noen ting må holdes fast.

Det er slike overordnede forestillinger jeg tror vi må begynne med for å forstå tolkningsprosessene som demonstreres når «store mediehendelser» forekommer. Vi må begynne med at verdensbildet er annerledes. La oss ta utgangspunkt i et annet «konspirituelt» eksempel fra Nyhetsspeilet:

Skjermbilde 2013-01-20 kl. 16.25.06

Glem alt som ikke henger på naturvitenskapelige greip et øyeblikk og se på verdensbildet og måten det plasserer hendelser i tid og rom. Her skjer Sandy Hook-massakren («det antas at») fordi «the usual suspects» har panikk før en kommende forvandling av menneskeheten og forsøker å holde utviklingen tilbake. Forutsetningene inkluderer slikt som at det kommer en mulighet for radikal åndelig oppvåkning, at den forutsetter bestemte sinnstilstander, og at det finnes motstandere som ikke ønsker seg denne forvandlingen. Den kommende forvandlingen og måten å nærme seg denne på er det sentrale, og ting som kunne tenkes å hindre denne, får betydning ut fra en eksisterende tradisjon om hva «the usual suspects» vil og gjør. Arbeidshypotesen om beveggrunnene for handlingen er med andre ord basert på hva tolkeren er opptatt av, ikke hva gjerningsmannen måtte ha vært opptatt av.

Det er helt naturlig, når andre forutsetninger inkluderer de kjente: alt henger sammen, ingenting er tilfeldig eller hva det utgir seg for. Sammensvergelsen går forut for hendelsen. Hendelsen som tolkes er bare enda et ledd i en historisk kjede der man må ta i betraktning det man allerede «vet». Det man «vet» («tattforgittheter») er bare litt annerledes, fordi det forteller at man må se bakom det som fremtrer og lete etter glipene der den «offisielle sannheten» bryter sammen for å finne det virkelige.

Det betyr at konspirasjonskulturens lesning av samtidige hendelser er preget av det Richard Landes har kalt «semiotic arousal»:

For people who have entered apocalyptic time, everything quickens, enlivens, coheres. They become semiotically aroused—everything has meaning, patterns. The smallest incident can have immense importance and open the way to an entirely new vision of the world, one in which forces unseen by other mortals operate.

Alt hva du ser rundt deg er del av den fortellingen om verden du allerede bærer med deg. Den synlige verden blir et gjennomsiktig tegn som peker mot det «usynlige» du ikke får se; du kan se det fordi du vet det, og du vet det er (noenlunde) riktig når det passer i fortellingen. Slik naturen er blitt brukt som vitnesbyrd om gud og guds natur, som en serie gjennomskinnelig tegn som vitner om verdens «forfatter», blir hendelser i kultur og samfunn gjennomskinnelige tegn i den «historiens bok» som vitner om de konspirative forfattere.

Hvilket bringer oss over i at en bærende logikk på én måte kan sies å være genreorientert. Blant annet Adrian Wisnicki har langt på vei overbevist meg om at konspirasjonsnarrativ, slik vi ser utformingen av dem i konspirasjonskulturen, både historisk og logisk er knyttet til utviklingen av kriminalromanen. Konspirasjonsteoretikeren er selvsagt detektiven, «the subject who wants to know», og som avdekker den skjulte sannhet. Sannheten kan imidlertid ikke være komplett utilgjengelig. Skurkene er genretvunget til å legge igjen spor til detektiven, og for den som har lært teknikkene, blir det hele opplagt. Historiens bok, som Naturens bok, er skapt for å leses. (Det er allerede før vi introduserer klarsynte åpenbaringer fra dem med den slags idéer, og innenfor konspiritualiteten trives også disse.)

Lesningsteknikken som oftest benyttes er den som ser etter glippen i «den offisielle historien»: anomalijakt. Nå er også anomalijakt en utmerket ting (i likhet med å ta i betraktning forhåndskunnskap), men fordi kunnskapssituasjonen er så spesiell for konspirasjonsteoretikeren, får den en litt annen status enn i f.eks. kritisk journalistikk: den avvikende informasjonen er gjerne det eneste man trenger. Man trenger ikke arbeide frem en kjede med uavhengig informasjon som sammen støtter opp om én, sammenhengende forklaring av hendelsen. Det er også umulig, siden mektige motkrefter blir ansett for å holde så mye informasjon som mulig skjult.

Dermed bidrar anomalijakten bekreftende på den overgripende fortellingen, som nok en hendelse som er «den samme». Hendelsene er ledd i kjeder, «tegn i tiden» som vitner om kreftene som virker i den. Hvis vi et øyeblikk ser bort fra konspirasjonsentreprenører av den kyniske typen, som må følge opp med nyheter for å bevare forretningen, så er det ofte en god porsjon idealisme involvert: Konspirasjonsteoretikeren følger intenst med og gir mening til hendelsene, fordi konspirasjonsfortellingen er del av avsløring og opplysning med formål å sette seg selv og (som regel) andre mennesker fri fra uvitenhet om de ondskapens krefter hendelsene avslører når man leser dem «riktig».

De følger med, og de gransker, men på samme måte som man vet (noenlunde) hva man går til når man begynner på en kriminalroman, så er fortellingens hovedintrige allerede gitt.