Artikkel

Satanisme som samtidsmyte

Hovedfagsoppgaven vil dreie seg påstandene som har fått fornyet kraft de siste femten årene, både i USA, Europa og andre verdensdeler – nemlig at det finnes en skjult og destruktiv satanisme i samfunnsfiendtlig form midt i blant oss.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

av Geir Levi Nilsen


Hovedfagsoppgave i religionshistorie

INNHOLDSFORTEGNELSE

INTRODUKSJON

  • Oppgavens intensjon
  • Undergrunnssatanisme eller samtidsdemonologi?
  • Problemstilling
  • Demonologi
  • Myteforståelse angående oppgaven
  • Hva er myte?
  • Blod, blodritualer og blodritual-myten
  • Blod
  • Blodritualer
  • Blodritual-myten
  • Blodritual-mytens symbolikk
  • Ondskap, Satan og satanisme – et historisk overblikk
  • Samtidssatanismen
  • Den organiserte satanismen
  • Den individuelle satanismen
  • Undergrunnssatanismen
  • Satanistoffer Nr. 1 – Dagbladet 11 august 1990
  • Satanistoffer Nr. 2 – Dagbladet 11 juni 1991
  • Satanistoffer Nr. 3 – Dagbladet 20 oktober 1991
  • Satanistoffer Nr. 4 – Vårt Land 10 oktober 1992
  • Undergrunnssatanismens samtidshistorikk: moderne satanistofre
  • Satanistofrenes psykopatologi og vitnetroverdighet
  • Det demonologiske aspektet
  • Det kriminologiske aspektet
  • Den skeptiske motreaksjonen

KAPITTEL 1: BLODRITUAL-MYTEN GJENNOM TID OG ROM

DEL 1:

  • Demonologiens ofre
  • Oldtidens «demoniske» røtter
  • Dionysos-Kulten – Den skjulte fiende
  • Romerrikets kristne – Rituelle overgripere, kannibaler og sex-orgiaster
  • Middelalderens «sataniske» marginalsekter
  • «Hekser» og jøder – Satanistiske barnemordere
  • Katolikker og kommunister – Satans agenter
  • Konklusjon

DEL II:

  • Demonologiens kausalitet: Forsøk på forståelse
  • Møte med «det fremmede»: En myte oppstår
  • Det store jaktlaget: Jegeren og hans bytte
  • Det store jaktlaget: Deres ammunisjon og våpen
  • McMartin-saken – Jaktlaget trår til
  • Jaktlagets fangst
  • Jaktlagets rute
  • Paradigmeskifte innom demonologien

KAPITTEL 2: DEN NORSKE UNDERGRUNNSSATANISMEN:

  • Satanistoffer Nr. 1: Dagbladet 11 august 1990
  • Satanistoffer Nr. 2: Dagbladet 11 juni 1991
  • Satanistoffer Nr. 3: Dagbladet 20 oktober 1991
  • Satanistoffer Nr. 4: Vårt Land 10 oktober 1992
  • Den feministiske «Satan»

KAPITTEL 3: DEN APOKALYPTISKE MYTE: NÅR BYTTET BLIR JEGER

  • Apokalyptikk: Definisjon og tradisjon
  • Samtidsapokalyptikkens billedspråk og budskap
  • Myte-Ritualistisk apokalypse: Bytte blir jeger
  • Den sekulære apokalypses kristne røtter
  • Den samtidsapokalyptiske gjenfødte satanistmytes røtter: Charles Manson

NOTER
BIBLIOGRAFI

INTRODUKSJON

OPPGAVENS INTENSJON

Dette er en hovedfagsoppgave om satanisme. Ikke om den dokumenterte satanismen slik vi finner den empirisk påvist i organiserte satankirker og satansekter. Ei heller om den individuelle satanismen hvor begrepet er knyttet til bare en person og hans/hennes liv og levned. Hovedfagsoppgaven vil dreie seg påstandene som har fått fornyet kraft de siste femten årene, både i USA, Europa og andre verdensdeler – nemlig at det finnes en skjult og destruktiv satanisme i samfunnsfiendtlig form midt i blant oss. Tre ting særpreger denne såkalte satanismen:

  1. Den er hemmelig, kun åpenbar for de innvidde.
  2. Den er rituelt preget, med grusomme handlinger som går mot de tradisjonelle verdier som vi holder hellig i samfunnet.
  3. Den er subversiv i sin intensjon.

Subversiv er hentet fra det engelske vokabular og betyr «nedbrytende», «ødeleggende». (Engelsk-Norsk Ordbok, «subversive», side 412, Oslo 1981.) I denne sammenheng angående satanisme bruker vi subversiv (adj.) og subversjon (subst.) som synonymt med begrepet «undergrunnssatanisme». Vi bruker begrepet tilknyttet myte, slik kriminaljustis-analytikeren Robert D. Hicks bruker det:

«Subversjonsmyte gjenspeiler sosial uro… Subversjonsmyter inkluderer visse ingredienser: beskrivelsen av en fare, identifikasjon av en gruppe konspiratører og av deres skadelige motiver, prosesser som konspiratørene anipulerer de uopplyste med for å utføre deres befalinger, den egentlige trussel mot samfunnet, og botemiddelet som borgerne må ta i bruk.» (1)

Men hvis denne nevnte satanismen er så skjult, hvordan kan vi da vite om den? Vi har vår informasjon om den fra såkalte avhoppere. Individer som forteller at de har vært med i en slik satankult og unnsluppet fra den. Disse individenes historier har stort sett kommet frem som enkeltepisoder i pressen, da spesielt i tabloid-media. Men i enkelte tilfeller har disse fortellingene blitt utdypet og gitt ut i bokform som biografier.

I denne oppgaven skal vi ta for oss fire satanistofferhistorier fra den norske presse samtidig som vi vil utdype disse med to satanistoffer-biografier. Artiklene er hentet fra Dagbladet 11 august 1990, Dagbladet 11 juni 1991, Dagbladet 20 oktober 1991 og Vårt Land 10 oktober 1992. Biografiene er Michelle Smith & Lawrence Pazders «Michelle Remembers» (London, 1981) og Lauren Stratfords «Satans Underverden. En Uvanlig Historie Om En Kvinnes Flukt» (Hovet, 1988). Det vi skal gjøre i denne oppgaven er å analysere det mytiske innholdet i disse fortellingene. Det må påpekes her at en slik vinkling ikke er av polemisk art, ment for å diskreditere generelle satanistofres troverdighet. Med andre ord, myte er ikke her synonymt med løgn slik det ofte brukes i mer populær form. Det er fullt mulig at en myte og en samsvarende virkelighet kan eksistere om hverandre, som f.eks. myten om Dionysos og selve Dionysos-kulten i det gamle Hellas. Vi kommer til å bruke mytebegrepet hvor det representerer en hellig fortelling, som ofte inntrer i en dialektikk med virkeligheten. Til det gjør vi bruk av religionshistorikeren Mircea Eliade, fordi hans forskning på myter ofte har konsentrert seg samtidsmytologier hvor vi skal hovedsaklig bruke hans bok «Myth And Reality» (New York, 1975) på dette grunnlag. En som har forsket på hvordan myter er representert i media og prøvd å forklare hvorfor, er Gregor Goethals, professor i kunsthistorie, som begrunner det med at:

«En av mytens roller er å plassere oss, å definere verden og vår plass i den…Myter gjør oss også istand til å identifisere verdier, å skille ut hva som er av verdi…myter hjelper oss å forstå oss selv og innrette oss med modeller for menneskelig atferd.»(2)

Dette er et syn på myter som er i samsvar med Eliades generelle mytetolkning. Hvis vi ser gjennom de nevnte tabloidoppslag om satanisme er det to mytiske komponenter som trer frem:

  1. Blodritualmyten som er en fortelling om en indre fiende som bedriver ekstreme ritualer med en subversiv ideologi.
  2. En apokalyptisk myte som forteller oss at ondskapen er høyt representert rundt oss, at uskyldige individer passivt blir bortført inn i denne onde verden og får innblikk i denne viten og returnerer med dette budskapet.

Oppgavens intensjon vil være å gi et innblikk i dette, noe som vil gjøres gjennom avdekking av to ting, nemlig:

1. historisitet

2. tradisjon

Angående nr.1: vestlig kulturs historie har siden antikken levert fra seg blodritualmytens fortelling og det vil være oppgavens mening å avdekke denne historiske kontinuiteten.

Angående nr. 2: denne kontinuiteten har blitt holdt i live ved såkalte «vitner»/»overlevere» – mytologiske budbringere som har hevdet å være avhoppere fra et destruktivt samfunnsskadelig skjult kultsamfunn.

Det er oppgavens mening å gi eksempler på at slike «vitner»/»overlevere» danner en tradisjon som er mytologisk forankret. Vi blir å gå tilbake i historien og drive komparative analyser angående fortellinger fra forskjellige historiske perioder og relatere dem til en identisk samsvarhet med dagens tabloid-skapte mytebilde av satanismen.

I tilnærming til blodritual-myten vil vi ta i bruk en eklektisk metode hvor vi deler opp blodritualmyten i tre deler og ser på de oppdelte enheters korrelanse med dagens satanismemyte, og så henlede dem til et historisk hele.

I tilnærming til den apokalyptiske mytekonteksten til disse fortellingene vil vi gjøre et forsøk på å peke på hvilke eksterne og interne faktorerer det er som holder den rammen sammen. De er ledd i en mytisk-ritualistisk apokalypsekontekst som opptrer periodisk gjennom historien, spesielt rundt århundreskiftene og i turbulente tidsperioder.

Grunnlaget for å ta utgangspunkt i tabloidpressens måte å presentere satanisme på, er fordi gjennom dette medium kan man ofte legge merke til en utstrømming av mytisk materiale. Hvis det er tilfelle at myten lever et degenert liv i moderne tid så er det nok gjennom populærkulturen – tabloidpressen, ukeblad, TV, radio, video, film, osv. – at den er tydeligst uttrykt.

UNDERGRUNNSSATANISME ELLER SAMTIDSDEMONOLOGI?

Hva er satanisme? Ifølge en artikkel fra Dagbladet 11 juni 1991 er satanisme dyrkningen av «flere hemmelige ritualer – perversiteter som overgår den villeste fantasi». (3) Hva går disse ritualene ut på? Ifølge artikkelen så er noen av dem dette:

«Barn blir urinert på og ekskrementer smøres ut over kroppen, hodet og ansiktet. Urin og ekskrementer blandes med blod og sæd til en grøt som barnet tvinges til å spise… Dyresex, sex med andre barn og med døde forekommer også. .. Ofringen er likevel det mest ekstreme. Satanister ofrer alt fra levende foster til voksne mennesker. Blodet blir drukket og kroppen spist.» (4)

Satanisme er altså ritualer som involverer koprofagi, barnemishandling, dyresex, barnesex, pedofili, nekrofili, menneskeofring, kannibalisme og bloddrikking. En likeledes informasjon får vi fra en artikkel i Vårt Land 10 oktober 1992 hvor satanisme blir presentert som:

«Satan kultus i hemmelige sirkler: svarte messer og ritualer med misbruk av barn. Ofringer av aborterte fostre. Psykisk betinging og personlighetsnedbryting av barn og voksne.»(5)

Der blir det sagt om satanistiske ritualer at:

«Ritualene preges av å være perverse motsatser til den kristne gudstjeneste. Satanistene synes å være svært fiksert av nattverden. Den feires som et grotesk livsfiendtlig måltid, med rituelle sex-orgier, samt seremoniell bruk av blod og andre kroppsvæsker.» (6)

Hvorfor skjer disse ritualene? Et annet sted i samme utgave av Vårt Land blir en grunn fremlagt:

«Mange fremholder at de satanistiske ritualene hentet ut av middelalderens svartebøker, bare er billige påskudd for ekstreme pedofile. De utnytter barns frykt for onde makter til å skremme seg til skjermet seksuell omgang med barn…» (7)

I en kronikk 14 oktober 1992 i Vårt Land blir en annen grunn lagt til veie:

«Rituell satanisme kaller vi den satanisme hvor mennesker går inn i en pakt med Satan, hvor de forplikter seg til rituelle satanistiske handlinger, som for eksempel den svarte messe som med nødvendighet fører til kriminelle handlinger.» (8)

Slik har satanisme blitt presentert i tabloidform: som en ekstrem kult med groteske ritualer og med ytterst mistenkelige motiver. Men hvor sann er denne informasjonen? Bevisene mangler – vi har kun indisier å gå etter. Fraværet av empirisk underbygning for dokumentering av disse påstandene har gjort debatten om satanisme svært kontroversiell. På den ene siden har man mennesker som tror på ovennevnte informasjon av forskjellige grunner, ofte med motiver av ideologisk art. På den andre siden har man folk som tar avstand fra denne informasjonen og tolker dem metaforisk, symbolsk, kulturelt, etc. I denne oppgaven kommer vi ikke ta å ta parti for noen av ovennevnte parter, angående tro og tvil.

PROBLEMSTILLING

Hvis en person – et barn, en kvinne, en psykiatrisk pasient, hvem som helst – står frem og forteller at vedkommende har blitt utsatt for groteske ritualer i en satanistsekt med voldtekt, sadisme, tortur, eventuell ritualofring og kannibalisme så kan denne fortellingen godt være sann. Ekstrem som en sådan forbrytelse ville være, ville det også være en smal sak å bevise dette med forensisk polititeknisk metodologi: eksempelvis som i Smith-Hickman saken fra 1982 i England, er det ingen tvil at når et barn har fått risset inn et pentagram i magen med kniv, så er det bevis ikke bare på overgrep men også på satanistisk inspirasjon.(9) Men hvis en ekstrem overgrepshistorie ikke kan underbygges med håndfaste bevis, hva står vi da overfor? Mest sannsynlig en moderne demonologi.

DEMONOLOGI

Demonologi betyr læren om demoner (djevler) og er i ordets betydning en anakronisme hva virkelighetsfortolkning angår.(10) Begrepet oppsto i en tid da ondskap i tilværelsen ble kreditert til demoners innflytelse. Derfor er det rett å oversette demonologi med ondskapslære. Europeisk kultur, den mørke siden av den, har en lang tradisjon med demonologi som har sine røtter helt tilbake til antikken. Men denne demonologien er uttrykt i mytefortellinger: det gode mot det onde som er dens kontekst og den indre fiende som er dens kjerne og innhold.

MYTEFORSTÅELSE ANGÅENDE OPPGAVEN

Myteforståelsen i denne oppgaven vil være den som man finner hos religionshistorikeren Mircea Eliade når han sier:

«… myte betyr en `sann historie’ og bortenfor det, en historie som er en mest dyrebar eiendom fordi den er hellig, eksemplarisk, betydningsfull.» (11)

Fordi:

«Myte forteller en hellig historie, den setter i sammenheng en hendelse som fant sted i opprinnelig tid, den berømte tiden av `begynnelsene’. Med andre ord, myte forteller hvordan gjennom handlingene av overnaturlige vesener, en virkelighet oppsto, det være seg hele virkeligheten, kosmos, eller bare et fragment av virkeligheten..»(12)

Derfor:

«Myten blir sett på som en hellig historie, og alltid derav en `sann historie’, fordi den alltid dreier seg om realiteter. Den kosmogoniske myten er `sann’ fordi verdens eksistens er der for å bevise det; myten om dødens opprinnelse er likeledes sann fordi menneskets dødelighet beviser det og så videre.» (13)

Slik at:

«..myten setter i sammenheng overnaturlige veseners gesta og manifesteringen av deres hellige krefter, den blir den eksemplariske modellen for alle betydningsfulle menneskelige aktiviteter.» (14)

Vi ser hvordan myten har et gjennomgripende tak på virkelighetsforståelse fra den aller høyeste og transcendente kosmologifortolkning til det mest profane og enkle i menneskelig hverdagslig realitetsoppfatning. Menneskets møte med virkeligheten omkring seg, som ofte fortoner seg som et møte med kaos, blir ved mytens kraft rasjonalisert og gitt en kosmiserende helhetsoppfatning.

Når man så skal behandle satanisme som en samtidsmyte står man i den paradoksale situasjon at mens man prøver å presentere denne tabloidpresenterte satanismen som en samtidsmyte så er man i ferd med å bedrive en prosess av demytifisering; En myteforklarende kontekstrelatering blir en avmytifiserende fragmentforklaring. Hva betyr dette? Dette burde være en pekepinn om mytens substansielle kraft. Myten som hellig beretning, en virkelighetsforklarende årsaksberetning som har et paradigmatisk inngrep på folks livs- og realitetsutøvelse, blir ekte og sann når folk tror på den. Eks: Satan er et transcendent mytebegrep tilknyttet et kosmogonisk system. For folk som stopper der så er ikke Satan noe mere. Men hvis man derigjen tror at det onde og kaotiske som skjer, skyldes Satan – så vil Satan bli sann og ekte og levende for de som tror det. Man vil både «se» og direkte se Satan bak og foran det meste. Det neste skrittet, og det mest skremmende aspektet ved det hele, er at det kan være mennesker som gjerne vil tilhøre et Satan-paradigme, som vil ta del i denne mekanikken som mytens paradigmatiske virkelighetsforståelse kan knyttes til. Hvis en handling får en bestemt form tilknyttet et system hvor selve mytens substansielle kraft nærmest går god for den, har skillet mellom teori og empiri opphørt, idet det som en gang bare var tale og/eller tekst har nå blitt handling og virkelighetsutøvelse. Med andre ord, den tabloidpresenterte satanismen er sann for den som tror på den så lenge den er en samtidsmyte. Hvilken vinkling man har på den – om man vil bekjempe den eller bli tilhenger av den – avhenger av hvilken form for apologetikk man vil tilhøre. Altså myten er ikke bare en beretning, dens substansielle kraft i form av hellig innhold gjør sitt til at den ikke bare kan sanses men også leves, bli konkret virkelighet. Slik blir myten et speil på seg selv idet verden som tenkt og levd gjensidig speiler tilbake på hverandre. Man må spørre seg: hva kom først, myten eller virkeligheten? Eller sagt slik: er satanistofre psykiske skadde fordi de har gjennomgått traumatiske opplevelser i en satandyrkende dødskult eller er deres fortellinger et hallusinatorisk biprodukt av deres mentale lidelser? Hvordan kan eksterne og interne referanser sjekkes, om de da skulle være ekskluderende? Eller: var det menneskene som skapte Satan i sitt eget bilde eller ble de onde av å høre om Satans natur? For å si det med religionshistorikerens Jean-Pierre Vernants ord:

«…de gjensidige virkningene av samfunn og myte…til hvilken utstrekning og i hvilke former er myte tilstedeværende i et samfunn og et samfunn tilstedeværende i dets myter?»(15)

Denne problemstillingen vil være en retningslinje for Satan- og satanismebegrepets tilknytning til en samtidsmyte hvori historisitet, kontekst og distribusjon både i fortid og nåtid vil være toneangivende.

HVA ER MYTE?

Myte betyr egentlig «ord» eller «tale» og kommer fra det greske uttrykket «muthos». Slik ordet står innbefatter det en fortelling om guder og overnaturlige vesener. Således skiller begrepet seg ut fra legender, sagn, og folkeeventyr ved at det er en beretning om det hellige i ords form. Det hellige her gjenspeiler eksempelvis kosmogoni hvor myten forteller om verdensaltets opprinnelse og dets utvikling, eller antropogoni hvor mytens fortelling setter menneskets plass og dets eventuelle handlingers betydning i relasjon til det hellige. Som sådan er myten en reise til et punkt forut for selve historiens begynnelse før menneskets og verdens eksistens. Ettersom myten som fortelling i religiøs form blir en slags forklaring på ens eksistens og ens omgivelsers væren, vil myte som tekst ytre seg i tilknytning til tale, handling og sted. Tale som eksempelvis uttrykt i bønn eller resitasjon, handling som ritual og sted i form av tempel, offersted, hellig plass. Rammen rundt disse tre tingene er selvfølgelig et samfunn ettersom ingen av disse tingene kan eksistere unntatt i en sosial sammenheng. Derfor vil eksempelvis en analyse av et samfunn og hva det anser for å være hellig i tilknytning til handling, sted og tale kunne analyseres kausalt med henvisning til dette samfunns myter ettersom disse tre tingene bare taler for seg selv hvorpå myten som tekst blir utgangspunkt som forklaring på disse tre tingenes modalitet. Med andre ord, myten er et paradigme.

BLOD, BLODRITUALER OG BLODRITUAL-MYTEN

Disse satanistoffer-fortellingene har en lagmessig inndeling. Den minste bestanddelen er blod, deretter blodritualer og så deres eventuelle kontekst (om den da finnes). Vi skal kort gjøre rede for disse tingene.

BLOD

Blod er vev som består av en flytende grunnsubstans, plasma, som det er oppslemmet celler i. Disse cellene, blodlegemer, har forskjellige funksjoner i kroppen som surstofftransportører, rensevesen m.m. Som væske er de fleste mennesker innehavere av ca. 4 liter blod hver. Siden blod er en såpass vital nødvendighet for liv har det ofte blitt knyttet mystikk og symbolisme til det. I dagligspråkets klisjeer har vi slike uttrykk som «blod er tykkere enn vann» og «blått blod», ytringer som ved siden av sine alminnelige betydninger angir den grad av separasjon blod har fra andre væsker. (Vann som for eksempel er en like livsviktig væske er ikke i den grad representert som mystisk og symbolsk substans, da vann er representert som symbol på renselse og initiering, som f.eks. ved dåp.) Blod er en såpass dypt representert entitet at det har blitt knyttet forskjellige oppfatninger av det opp igjennom tidene. Disse forestillingene har kanskje oppstått på grunn av den ambivalensen man har hatt overfor blod. Slike motsetninger som rent/urent, hellig/profant, liv/død er vinklinger som spiller inn ved den symbolske og mystiske vurderingen av blod.(16)

BLODRITUALER

Siden blod er såpass kraftig vektlagt i kulturen gjennom språk og handling har blodritualer blitt tilknyttet forskjellige tradisjoner og grupper: krigere (f.eks. blodsforbrødring), offermenn (som ordner prosedyren rundt et blodritual), omskjærere som er spesialisert på initieringsformen det som blodritual har, slaktere som skal tilse at et dyr blir slaktet etter blodrituelle forskrifter, bødler som dreper etter påbud for å nevne noen. Her ser vi at blodritualer knytter bånd over en religiøs og sekulær sfære, og at de har forskjellige funksjoner i ulike situasjoner og miljøer.

De blodritualene som i religiøs form har hatt den sterkeste virkningen i rituelle former er de som involverer offer. Blodritualer har i disse tilfellene vært tilknyttet dyr- og menneskeofring. Hvorfor? Kanskje kan en vinkling være blodritualers tilknytning til myte, spesielt den kosmogoniske myte med sitt hellige innhold:

«Myter forteller av og til om guder selv som tilbyr ofringer. Offer av mennesker er da ganske enkelt en imitasjon av det primale offer som spilte en rolle i etableringen av den kosmiske orden.» (17)

Med andre ord, offeret er en hellig handling. Et offer-ritual fører mennesket et steg nærmere det hellige ved at mennesket prøver å nærme seg guddommen ved å tilby et objekt som fremhever den rituelle blodsymbolikken. Blodritualet får et mystisk preg ved at det etterfølges av et offermåltid hvor man spiser det som har blitt ofret. Dette kan være bokstavelig eller det kan være symbolsk – som i den protestantiske tolkningen av den kristne nattverden.

Dyr- og menneskeofring i blodrituell form er kjent fra de fleste kulturer og trossystemer. Kannibalisme er derimot er et mer omstridt tema. Noen forskere hevder at kannibalisme er å betrakte som legende/myte/fiendepropaganda idet etnografisk bevisførsel kan være vanskelig å fremstille. Andre går god for at kannibalisme har vært et etablert, praktisert ritual over den ganske verden i forskjellige tider og kulturer. (18) Vi mener f.eks. å vite at aztekerne praktiserte både menneskeofring og kannibalisme, men i hvilken grad?

«De spanske beregningene og de fra utdannete indianere stemmer overens, men om kristen fromhet forårsaket overdrivelse, og hvor mye, er det vanskelig å konstatere på nåværende tidspunkt.» (19)

Med andre ord, det man «vet» er ikke bestandig tatt fra en objektiv kilde. Informasjon kan like gjerne være propaganda. Ihvertfall, blodritualer og kannibalisme har vært et så vidtomfattende og kontroversielt fenomen at det har blitt forsket på fra mange forskjellige fagområder. Spesielt har det vært forsket mye på fra antropologien, men også fra religionshistorisk og psykologisk hold. Sigmund Freud inkorporerte f.eks. forskningsteorier angående blodritualer for å kunne underbygge psykoanalysen på et fylogenetisk plan, samt forklare hvordan samfunnet hadde startet og uviklet seg videre. Freud sier f.eks. om blodritualer:

«All bevisførsel viser til at dette barbariske ritualet, som bærer ethvert tegn fra den ytterste oldtid, ikke var noe isolert tilfelle men var over alt den opprinnelige formen tatt fra totemisk offer, skjønt senere nedtont i mange forskjellige retninger.» (20)

Antropologen Marvin Harris prøver å forklare blodritualer som en mellomting mellom Spengler og Marx; sivilisasjoners vekst og fall, samt om de praktiserer ekstreme blodritualer eller var vegetarianere i harmoni med naturen, forklares med henblikk på jordsmonn, proteintilgang, naturtilpasset teknologi og dyrebestand. Økonomi er stikkordet. Harris forklarer blodritualers tilstedeværelse og eventuelle fravær med følgende:

«Religion har i det store og hele forandret seg i overensstemmelse med behovet for å redusere kostnadene og øke fordelene i kampen for å forhindre at levestandarden synker.» (21)

En annen vinkling på blodritualer får vi hos religionshistorikeren Mircea Eliade som prøver å fremsette en komparativ studie av de forskjellige strukturene mellom myter og drømmer som en relasjon til forståelse av møte mellom to typer mentaliteter; én arkaisk og én moderne. Eliade ser blodritualene som en korrelasjon mellom myte som paradigmatisk og dialektisk inngripen i en ontologisk virkelighetsforståelse. Eliade påpeker den kosmogoniske myte som modell for menneskets handlinger: ettersom den kosmogoniske myte forteller om hvordan universet, verdensaltet, virkeligheten ble til så blir det for mennesket et imperativ å ikke glemme dette da menneskets utgangspunkt og røtter starter her. En kosmogonisk myte som f.eks. forteller om et gudedrap hvor guden eksisterte i forkledd form som menneske hvorpå dette drapet resulterte i at rotknoller vokste fra hennes eller hans kropp, blir hos et folk som praktiserer kultivering av rotknoller en kosmogonisk myte som blir levd ut i rituell form som en påminnelse om ikke å glemme ens røtter eller utgangspunkt som er den paradigmatiske formen for samfunnet. Derfor:

«Det er på dette stadiet av kulturen at vi møter rituell kannibalisme… Kannibalens største redsel vil se ut til å være essensielt metafysisk – i tilfelle han noensinne skulle glemme hva som fant sted in illo tempore.» (22)

Fordi:

«Slik at den vegetabilske verden må fortsette, så må mennesket drepe og bli drept.» (23)

Derfor:

«Det bør alltid huskes, før man avfeller dom over kannibalisme, at det ble grunnlagt av guddommelige vesener. Men de innvidde det for å gjøre det mulig for mennesker å ta på seg en ansvarlighet i kosmos;…» (24)

Gjennom disse tre eksemplene tatt fra psykologi, antropologi og religionshistorie vi at blodritualer ikke bare har eksistert etnografisk sett, men også blitt forsket på gjennom forskjellige metodiske og ideologiske vinklinger innom de respektive disipliner. Vi ser også hvordan slike ting som menneskeofring og kannibalisme har vært prøvd forstått i kausal retning i en korrelasjon mellom psykiske, økonomiske, geografiske, teknologiske og religiøs-doktrinære årsaker. Derfor synes det naturlig å stille spørsmålet: Hvorfor skulle satanister ofre og spise mennesker? Fra apokryfe og bibelske skrifter finner vi ingen korrelasjon mellom Satan-begrepet og menneskeofring/kannibalisme. Av økonomiske årsaker kan det ikke være, ettersom den subversive satanismen sies å rekruttere i samfunnets topp-posisjoner hvor hungersnød må sies å være heller sjeldent. Ei heller virker det sannsynlig at de prøver å leve ut Freuds fylogenetiske ødipus-kompleks. Dette bare for å nevne noen av de mange vinklingene som vi kan ta inn. Hva er det da vi står overfor? Siden organisert politietterforskning i både USA og Europa ikke har fremkalt har fremkalt noe empirisk eller etnografisk bevismateriale gjennom de femten årene vi til nå har hatt disse påstandene om en destruktiv undergrunnssatanisme, kan et mulig svar gis gjennom å trekke frem blodritual-myten.

BLODRITUAL-MYTEN

Hva slags fortelling er så dette? Det er ingen myte i den forstand at den kan finnes ved å slå den opp i et oppslagsverk over myter og mytologi. Den har ingen selvstendig bakgrunn som episk verk, litterær fiksjon eller nasjonal legendefortelling. Blodritual-myten er heller tilknyttet en sosiologisk og historisk kontekst enn et estetisk eller religiøst utgangspunkt. Det den forteller har ingen narrasjon men er en propaganda, en fiendedoktrine, et sosialt stigma. Denne fortellingen kan defineres som mytisk fordi den er historisk og dreier seg om det hellige. Blodritual-myten propaganderer tre ting:1. Samfunnet trues av en indre fiende. 2. Denne fienden driver med ekstreme blodritualer og andre vemmelige forbrytelser – menneskeofring, kannibalisme, overgrep mot barn, incest etc. – midt iblant oss uten at vi vet om det. 3. Deres mål er sosial subversivitet, som undergrunnsbevegelse å velte den nåværende orden. Historikeren Norman Cohn nevner blodritual-myten implisitt når han sier:

«I hvert tilfelle former mordet og den kannibalistiske festen del av et ritual som ved en gruppe av konspiratører bekrefter sin solidaritet; og i hvert tilfelle er gruppens mål å velte en eksisterende hersker eller et regime og ta makten.» (25)

Dette samsvarer godt med den tabloidpresenterte satanismen. I Vårt Land 10 oktober 1992 blir undergrunnssatanismen presentert slik:

«Det som berettes, tegner konturene av en mafialignende og dypt religiøs anti-kristen kult.» (26)

Samtidig blir undergrunnssatanismens ideologi utdypet i Klassekampen 8 oktober 1992 hvor artikkelforfatteren feilaktig kaller den for «rennesanse-satanisme»:

«Uten unntak dreier det seg nemlig om sex, penger, eiendom og makt innenfor et univers der alle potensielt er konkurrenter eller fiender.» (27)

Hvis satanisme er en «mafia-lignende kult» med mål innom «sex, penger, eiendom og makt» da er det virkelig grunn til å passe på. Hvis, som vi tidligere har sett, satanisme er ritualer som involverer menneskeofring, kannibalisme, nekrofili, barnemishandling etc. er det ingen tvil om at vi står overfor den verste fiende noensinne. Men som tidligere påpekt: der det ikke finnes direkte empiriske bevis for dette, kaller vi historier om slike aktiviteter for blodritual-myter. Professor i sosiologi Jeffrey K. Victor definerer blodritual-myten eksplisitt når han sier:

«Ryktehistorier om satanistiske kulter stammer fra en oldtidslegende, vanligvis referert til som ‘blodritual-myten’. Den forteller historien om barn som blir kidnappet og myrdet av en hemmelig konspirasjon av onde fremmede som bruker barnas blod og kroppsdeler i religiøse ritualer. .. variasjoner av myten blir vanligvis utdypet med symboler av mystisk ondskap: kirkegårdsrøverier og ødeleggelsen av lik, hemmelige møter av mennesker engasjert i hemmelige ritualer, merkelige symboler og mennesker kledd i svarte kapper med svarte katter – som bedriver rituelle dyreofringer og av og til spiser menneskelige kroppsdeler i kannibalistiske riter.» (28)

Denne destruktive myten som blodritual-myten er, er bare en del av den tabloidkomponerte satanistmyten. (Den andre delen er den apokalyptiske mytekonteksten.) Men den er særdeles viktig å få med seg fordi den representerer en historisitet som involverer en innsikt i demonologi, både fortidig og nåtidig. Blodritual-myten kan sammenlignes med en rullende sten som har braket gjennom det historiske landskapet, spesielt i sosialt turbulente tidsperioder, og så stoppet når den sosiale turbulens har «gått over». Men ettersom tiden har gått har de demonologiske detaljene bare vokst og vokst for hver gang denne rullestenen har vært i bevegelse. Det som blodritual-myten har fortalt oss opp igjennom tidene har vært et budskap som har blitt akseptert når de sosiale forholdene har ligget til rette for det. Det har vært og er en fortelling om påstått sosial, religiøs og politisk subversivitet, der detaljer som menneskeofring, kannibalisme og overgrep mot barn er bygd inn i mytens fortellerstruktur. Denne blodritualmyten blir ofte del av en fiendepropaganda hvor det å finne syndebukker som svar på kompliserte sosiale problemer er viktig. Derfor er studiet av persepsjon viktig for forståelsen av denne myten – fordi det man tror ofte blir det man ser. Blodritualmyten dreier seg om å skape fiendestereotypier, et bilde av sosial segregasjon, en forutinntatt holdning. Hvis mennesker tror sterkt nok på at samfunnet trues av en indre fiende med de før nevnte karakteristikker, så vil dette fiendebildet bli levende og man vil både se og «se» disse fiendene rundt seg. Uansett hvilket fortegn dette fiendebildet måtte ha, fra da av til å tro at samfunnet trues av en indre fiende, til å «se» denne indre fiende og så ta affære (som oftest med vold) er historien full av eksempler på. I nyere tid vet vi at Hitler i Nazi-Tyskland greide å skape et fiendebilde av jødene som en subversiv økonomisk, religiøst og politisk samfunnsfiendtlig sekt. Det samme fiendebildet greide senator McCarthy å skape om kommunistene i femtitallets USA. Konsekvensene av nazistenes jødeforfølgelser og den amerikanske kommunistparanoiaen kjenner vi alle til.

Men jødene i tredvetallets Hitler-Tyskland eksisterte, og det samme gjorde kommunistene i femtitallets USA. Og det fiendebildet som Hitler Og McCarthy greide å skape rundt disse to gruppene, eksisterte også. Men eksisterer det i nåtiden en subversiv satanistsekt av globalt eller nasjonalt omfang som bedriver bestialske forbrytelser eller er dette et skapt fiendebilde det også? Det har som sagt ikke blitt lagt frem noen polititekniske eller andre bevis for førstnevnte teori. Men av de ovenstående eksemplene lærer vi at det ikke spiller noen rolle. Fraværet av empiri betyr ingenting. Når ondskap er en metafor for kaos og kaosmetaforen er representert ved ondskapsikonet Satan vil påstander om satanisme være troverdige uansett empiri. Dette fordi som vi har påpekt tidligere myten trer inn i en dialektikk med virkeligheten; myten blir «sann» når den blir trodd på. I en kaotisk tidsperiode hvor det tilsynelatende mangler struktur i hverdagen, vil man ofte føle at ondskapen (som kaosmetafor) er sterkt representert. Det betyr at hvis ondskap kan føres tilbake til Satan og satanisme vil et tradisjonelt skapt fiendebilde om satanister være troverdig på grunn av både innhold og kontekst. Innholdet er her blodritual-myten og konteksten er apokalyptisk myte. Denne eklektiske sammensmeltningen av to typer myte er den tabloidpresenterte satanismen fra norsk media i perioden 1990-92. Blodritual-myten blir disse historienes variabel, mens den apokalyptiske myte blir deres konstant.

BLODRITUAL-MYTENS SYMBOLIKK

Men disse eksplisitte detaljene i blodritual-myten må først tolkes internt. Menneskeofring, kannibalisme, overgrep mot barn – hvordan skal vi forholde oss til disse fortellingselementene når de ikke er empirisk påvist men skal fortolkes som mytiske? Når historiene ikke kan tas bokstavelig, må vi se det symbolske innholdet slik Mary Douglas antyder:

«.. vi er forberedt på å se kreftene og farene tilegnet til sosial struktur reprodusert i smått på menneskekroppen.» (29)

Vi må se menneskekroppen som mikrokosmisk avspeiling av samfunnet. Hvis menneskekropper blir kuttet opp (ofring) og fortært (kannibalisme) så er dette et sosialt symbol som forteller oss at samfunnet blir kuttet opp (går i oppløsning) og fortært (stopper opp, stagnerer). Hva betyr det i en slik sammenheng at myte er en historie som er ‘hellig’? Vi har allerede definert hellig som et symbol for orden (godhet) i tilknytning til ondskap, Satan og satanismebegrepet. Dette kommer vi tilbake til under den apokalyptiske mytekonteksten. I tilknytning til blodritualmyten trenger vi en ekstra definisjon på det hellige som vi henter fra Mircea Eliade:

«På den ene hånd er det hellige i høyeste grad det som er annet enn mennesket – det overpersonlige, det transcendente – og på den annen hånd er det hellige det eksemplariske i den forstand at det etablerer mønstre til å etterfølge.» (30)

Men andre ord er det hellige også kontinuitet. En mytes innhold ved dens hellighet skaper ikke bare paradigmer som inngår i en dialektikk med virkeligheten, men også et konsept om kontinuitet. Hvis denne kontinuiteten skal tolkes symbolsk i henhold til sosialt korrelerende makro- og mikrokosmiske symboler fra vår tids satanismemyte får vi følgende tolkning som analogi: Blod er den substans som sørger for kroppens kontinuitet, dets liv. Dette blir det mikrokosmiske elementet. Barn er det fellesskap som sørger for samfunnets kontinuitet, dets liv. Hvis det blir begått overgrep mot barn, hvis barn blir ofret og spist i groteske ritualer som disse tabloid-satanismeofferhistoriene forteller oss, må vi tolke det som en symbolsk analogi hvor blodsymbolikk mikrokosmisk sett gjenspeiler en fellesskapssymbolikk makrokosmisk sett: Det hellige i samfunnet er iferd med å gå i oppløsning, dets liv, dets fellesskap står i fare. Dette er symbolsk representert i mytiske historier om menneskeofring og kannibalisme. Slik sett blir disse historiene ikke fortellinger om hendelser i samfunnet men om selve samfunnet. Disse satanist-offerhistoriene er ikke fortellinger om samfunnets degenerering – dets kulturelle, moralske eller etiske sammenbrudd – men de representerer istedet et symptom på at samfunnet gjennomgår en smertefull metamorfose, en overgangsperiode, en omplassering av kulturelle grenser.

ONDSKAP, SATAN OG SATANISME – ET HISTORISK OVERBLIKK

Det som blir oppfattet som ondskap er et fenomen som er lett å beskrive men vanskelig å forklare. Slike ting som indre eller ytre smerte, påført utenfra eller opplevd innenfra i form av sorg, død, tortur, sykdom e.l. er vel de fleste enige om at representerer ondskap. Om denne ondskapen er kalkulert eller tilfeldig (moralsk eller naturlig betinget) er forsåvidt irrelevant. Det som er viktig her er at ondskap er en måte å representere eller erfare menneskets møte med kaos; ondskap symboliserer det som er uorden eller som bryter ned orden. En livstruende sykdom kan f.eks. erfares som ondskap både for den som blir rammet og for de nærmeste. Sykdommen virker opprivende på vedkommendes strukturerte virkelighetsbilde når han eller hun opplever seg selv som eksempelvis kreftrammet. Disse kaoskreftene som ondskap representerer henspeiler til naturens egentlige uregjerlighet som mennesket også er en del av. Antropologen Mary Douglas har analysert hvordan skillet mellom skittenhet og renslighet er en analog parallell for den sosiale orden. Skitt representerer uorden, renslighet orden. Vi skal her ta en lignende vinkling, bare at her representerer ondskap kaos og godhet orden.

Menneskets møte med ondskap både hos seg selv og utenfor seg er en reise inn i kaos. Dette kaos er en uregjerlig masse som må settes inn i system for at det skal kunne forstås. Med andre ord blir det snakk om en definisjon, en avgrensing. Ondskap blir definert og holdt i sjakk av mytens orden. Myten forteller om hvordan ondskapen ble til, som i den kristne kosmogoniske myten i 1.Mos 3.kap. hvor syndefallet blir en metafor på menneskets valgmuligheter. Ettersom myten forteller en definerende historie om ondskapens inntreden i verden blir den også en konklusjon på selve fenomenet ondskap. Med andre ord; myten bringer en ramme rundt hva som skal defineres som ondskap. Denne rammen er det som kalles moral og etikk. Hva ondskap er, er ikke gitt i seg selv, det er avhengig av mytens fortellerstruktur. Ettersom ondskap blir definert av myte blir det da snakk om et valg. Ondskapens opposisjon vil bli det hellige eller det gode. Mary Douglas definerer det hellige slik:

«Å være hellig er å være hel, å være ett. Hellighet er enhet, integritet, perfeksjon.» (31)

Med andre ord; det hellige er orden som blir en metafor på det gode eller godhet. Kaos, som representerer uorden, er den metaforen som ondskap blir uttrykk for. Smerte, sykdom, tortur, død er fenomener som river ned den orden og struktur i virkelighetsforståelse som individet trenger for å se en naturlig kontinuitet – en rasjonalitet – i det som egentlig er kaotisk og fragmentarisk. Mytens substans er i seg selv dens formidling av en hellig historie, en definisjon av kaos, en isjakkholdelse av ondskap. Når disse rammene blir satt slik at en definisjon av ondskap blir formidlet av den kosmogoniske myte blir ondskap et avgrenset fenomen. Disse avgrensende fenomenene blir en ramme av moral og etikk. Den som velger ondskap bryter over de moralske og etiske avgrensningene og havner derfor utenfor den normale orden.

I mange religiøse systemer kan man finne slike ondskapssymboler i guder som har forbrutt seg på den orden, den lov, det moralske og etiske fellesskap, den integrerende helhet som gudefellesskapet i tiden forut for historien hadde. I mytologiske trossystemer og polyteistisk religion finner vi flere eksempler på dette. Satan-mytens opprinnelse kan sees i lignende skikkelser som Tyfon fra gresk mytologi, Set fra egyptisk polyteistisk religion, Ahriman fra zoroastrisme, Mara fra buddhismen, Lucifer fra jødedommen etc. (32) Disse skikkelsene nekter å bøye seg for den orden, den integrerende helhet som gudefellesskapet har. Dermed bryter de vilkårene for det hellige og blir utstøtte, blir ondskapsikoner, personifiseringer av kaos. Deres forsøk på innflytelse hos guder og mennesker skaper frykt hos alle fordi de er uregjerlige, respektløse, dyrkere av kaos. Dette fører igjen til at ondskapens inntreden i verden kan tilskrives disse skikkelsene.

Når opplevelsen av ondskap blir tilskrevet disse skikkelsene, blir det uforståelige og gåtefulle i ens egen natur og naturen forøvrig rasjonalisert. Dette virker depersonaliserende fordi individets handlinger om de er gode eller onde blir tilskrevet en transcendent kosmisk struktur. Systemer som setter det onde i bås og regulerer det etter sin moral og etikk er depersonaliserende for individet uavhengig om systemet er religiøst eller sekulært betont. Det hellige er orden og godhet mens kaos er ondskap. Også i politiske systemer kan vi støte på disse nærmest mytiske vinklingene: i marxismen mytedannes klasse nærmest som et hellig begrep, mens kapitalkreftene er det onde uregjerlige kaos som representerer en trussel mot orden, godhet som er uttrykt ved idéen om det klasseløse samfunn. I nazismen mytedannes rasen som et tilsvarende begrep, mens det naturfiendtlige ved rasefienden er det onde prinsipp som blir en trussel mot orden representert ved tusenårsriket.

Som tidligere nevnt er ondskapssymboler del av de fleste religiøse og sekulære systemer. Siden Satan-begrepet derimot er et begrep som har utviklet seg fra jødedommen skal vi starte der. Vi tar utgangspunkt i tre deler: de apokryfe skriftene, apokalyptikken og det Gamle Testamentet. Fra disse vinklingene er det gjennom apokalyptikken at Satanbegrepet er mest relevant. I de apokryfe skriftene er Satanbegrepet uklart og mangetydig. Satan er jevnt representert med andre demoner og ondskapsikoner, og har ingen ledende posisjon. Navnet benyttes bare stedvis og som ett av mange demoniske navn. (33) I det Gamle Testamentet er Satan bare nevnt noen få ganger, da nærmest i en positiv sammenheng som Guds hjelper eller som erstatningsfigur for Guds iboende ondskap. (34) Den viktigste vinklingen på Satan får vi gjennom apokalyptikken.(35) I disse skriftene er den mest nærliggende tolkningen av Satan ikke som karakter av personlighet eller begrepets utvikling fra demon- eller åndetro men som relasjon til tid. Den jødiske apokalyptikken prøver å relatere spørsmålet om ondskap til et spørsmål om tid, om historie. Ondskapen på jorden er del av en guddommelig plan: ved endetiden som betegnes som en tid i seg selv hvor ondskapen er på topp, er et tegn på Messias’ komme. Satans tid i verden vil opphøre før Messias’ tid som vil bringe en verden styrt av rettferdighet og lys. Satanbegrepet i jødedommen er altså verken enerådig, entydig eller uttalt, kanskje heller det motsatte; implisitt, mangefoldig og flertydig. Det er allikevel her grunnlaget for Satanbegrepet ligger i utviklingsform slik det kom til å bli brukt: som erstatningsfigur i form av ondskapssymbol for Yahwehs mørke side, og i tilknytning til tid (historie) hvor ondskap er del i en messiansk plan. (36) Disse to vinklingene på Satan, ufullført og uklart i jødedommen, blir trukket til sin ytterste konsekvens i kristendommen. Den Satan vi møter i det Nye Testamentet:

«… er alltid avbildet som fiendtlig overfor Gud og som arbeidende for å ødelegge Guds hensikter.» (37)

Slik at:

«Det Nye Testamentets vitnemål er da klart. Satan er en ondskapsfull realitet, bestandig fiendtlig overfor Gud og overfor Guds folk. Men han har allerede blitt overvunnet i Kristus liv og død og oppstandelse, og dette nederlaget vil bli tydeliggjort og fullendt ved tidsalderens ende.» (38)

Her ser vi at det jødiske ondskapstrekket ved deres gud Yahweh i tilknytning til en endetidskontekst tas ut til et individuelt ondskapssymbol som er Satan. Men det legges til et trekk: Kristendommen knytter Satanbegrepet til en hinsidighet, en eskatologi hvor Jesus som Guds sønn som ledd i en guddommelig plan står sentralt. Satans rolle i kristendommen samt kristen demonologi er en lang historie vi ikke kan gå inn på her. (39) Det viktige er at Satanbegrepet har vært så sentralt oppgjennom tidene at det har blitt tillagt en selvstendig -isme, at det blir påstått å være en selvstendig tro. Konkrete etnografiske bevis for at selvstendige satanismebekjennende samfunn har eksistert over lengre tid som operative enheter finnes ikke. Da ser vi bort fra spekulative og demoniserende kristne kilder(40) og deres forhold til f.eks. gnostisismen. Vi mener å vite at man i visse gnostiske kretser hadde en noe posistiv oppfatning av Satan-begrepet, men dette var knyttet til en rik og komplisert myteholdig kosmologi hvor Satan var unntatt fra den jødiske og urkristne demonlogi. (41)

Man kan heller finne indikasjoner på at satanismebegrepet har vært ledd i en forklaringsmodell for påført lidelse. De lidelser som jødene ble utsatt for f.eks. under det babylonske fangenskap eller under syrisk og romersk undertrykkelse bidro til at deres demonologi ble person- eller institusjonsrettet, dog i metaforisk og/eller allegorisk form. Et annet godt eksempel på dette kan være den samtidsbestemte demoniseringen av Jesus Kristus fra de skriftlærde jødene. Fra Markus kap. 3. vers 22 leser vi:

«Han er besatt av Beelsebub, det er med hjelp fra høvdingen over de onde ånder han driver de onde ånder ut.» (42)

Jesus blir her demonisert av av jødene, anklaget for å stå i ledtog med en demon og/eller Satan. Fra kristendommen finner vi tilsvarende demonisering av annerledes troende; kjetterbevegelser som gnostikere, albigensere, katarer med flere ble også beskyldt for satanisme. (43)

Med sekulariseringsprossessene i modernitetens historie ble både Gud- og Satanbegrepet fratatt den objektive realitetsramme de i middelalderen hadde hatt. Dette er nok en av årsakene til at vi i opplysningstiden finner de første selvutnevnte satanister og satanistsamfunn. Informasjonen kommer her også fra dem selv, ikke bare fra sekundærkilder. Den gryende modernitet med en vitenskapeliggjøring av kosmologien satte Gud og Satan på et annet plan. I opplysningstiden ble Satan og satanisme en slags okkult lekegrind for aristokrater hvor satansymbolikken var en metafor og en unnskyldning for seksuelle utskeielser og rusmisbruk kombinert med den tids nyreligiøsitet. Disse satanistsamfunnene kalte seg selv for Hellfire Clubs og flere av dem eksisterte samtidig i Irland og England på 1700-tallet og besto av overklassepersonligheter fra politiske og litterære miljøer, hvor de fleste hadde en stor hang til personlig dekadense.(44) Senere dukker Satan og satanisme opp jevnlig fra midten av forrige århundre og frem til vår tid. Hos f.eks. en symbolismens dikter som Baudelaire forekommer en forkjærlighet for Satan og satanisme hvor man tilsynelatende hyller det demoniske og onde.

Men satanismen stoppet ikke i litteraturens verden. På samme tid ble det i Frankrike hevdet at satanisme ble praktisert både skjult og åpenlyst. Eugen Vintras og hans katolske sekt ble lyst i bann av pave Gregor XVI, anklaget for å praktisere satanisme i sine messer, noe magikeren Eliphas Levi som senere besøkte sekten, ga sin bekreftelse på. Vintras døde og sekten ble overtatt av Abbé Boulan som tok sektens ritualer noen steg lengre. Dette førte ytterlige til at også Rosenkreutzersamfunnet i Paris anklaget dem for satanisme. (45)

J.K. Huysmans roman «La-Bas» som kom ut i 1891 og som forfatteren selv hevdet å ha delvis røtter i virkeligheten, er en fortelling om sorte messer, ekstreme blodritualer og hinter til en indre satanistisk organisert religiøsitet. Slike spekulasjoner var ikke uvanlige i denne perioden. Den franske avisen Le Matin presenterte f.eks. i 1889 en anonym artikkelforfatter og hans opplevelse med en sort satanistisk messe, og Westminster Gazette skrev 17 desember 1895 at «Huysman forteller at det eksisterte et satanistisk samfunn i Amerika for noen år siden.» (46) Beskyldningene om satanisme rammet også frimurerne. I 1892 hevdet f.eks. en viss Dr. Bataille i sin bok «The Devil in the 19th Century» at frimurerne egentlig var satanister. Boken hevdet at frimurerne praktiserte ekstreme blodritualer med ofringer, hadde et satanistisk fadervår etc. Samme forfatter hevdet også at frimurerne hadde et hovedkvarter i Charleston, South Carolina, med et telefonsystem som gjorde det mulig for dem å ringe direkte til Helvete for å snakke med Satan. Fantastiske som disse påstandene var, så forhindret det dem ikke i å bli trodd. Dette fordi fortellingen om en satanistisk konspirasjon relatert til frimureriet hadde en lang tradisjon helt bakover til begynnelsen av 1700-tallet og var på fremmarsj også i en fortelling som skulle få langt større konsekvenser for en annen gruppe; Fra 1895 blir «Sions vises protokoller» konstruert.

Det er flere interessante paralleller. Akkurat som vi idag har (primært kvinnelige) «satanistofre» som påstår de har deltatt i en hemmelig blodkult hadde man det ved forrige «fin de siècle». Diana Vaughan ga for eksempel i 1895 ut boken «Memoirs of an Ex-Palladist» hvor hun påsto å ha deltatt i den frimureriske satanistkonspirasjonen, og fortalte om sine opplevelser med satanistene i Charleston. En J.McCabe sa i sin bok «Twelve Years in Monastery» at «det antas at frafalne prester ofte holder messer for satanistene og frimurerne».(47) En viss mrs. Lynn Linton hevdet i 1901 at «det eksisterer to sekter, satanistene og luciferanerne – og de tilber disse navnene som guder.»(48) Med andre ord, spekulasjonene om satanisme gikk høyt også for hundre år siden.

Videre opptrer satanismebegrepet med ritualmagikerordenen Ordo Templi Orientis. OTO ble startet av Karl Kellner rundt århundreskiftet, og hevdet å etterfølge en hemmelig lære som gikk tilbake til tempelridderordenen. Beskyldningene om satanisme er ofte knyttet til Aleister Crowley som fikk innpass i ordenen og utvidet deres ritualmagilære. Slike spekulative teorier om satanisme har også vært brukt om flere andre okkulte losjer og ritualmagiske samfunn fra begynnelsen av dette århundret opp til første verdenskrig. Påstander om tildekket satanisme har vært rettet mot Jorg Lanz von Liebenfels «Der Neue Templer Orden», Guido von Lists «Armanenschaft» og Rudolf von Sebottendorfs «Der Thule Gesellschaft» hvor flere prominente nazister var medlemmer. (bl.a. Adolf Hitler, Rudolf Hess og Alfred Rosenberg)(49) Forfatteren William Seabrook hevdet på 1920-tallet at det eksisterte satanistsekter flere steder omkring i Europa og USA, og påsto også å ha hatt personlig kontakt med noen av dem. (50) I Det Tredje Riket gikk det rykter om at det fantes en Svart Orden bestående av satanister blant toppene i den nazistiske eliten. Inspirasjonen skulle antageligvis være hentet fra tyske skrekkfilmer (schauerfilmen) fra mellomkrigstiden. (51).

Satanismebegrepet dukker opp igjen etter andre verdenskrig med den gnostisk-inspirerte sekten Our Lady of Endor Coven, The Ophite Cultus Satanus som ble startet i Ohio, USA i 1948. På begynnelsen av 60-tallet gikk rykter om satanisme høyt i England. Dette hadde sine røtter i handlinger som vandalisering av kirker, gravskjending, spor etter dyreofringer og merkelige symboler malt på kirkevegger. I mars 1963 ble graver i Bedfordshire åpnet, lik skjendet og dyr ofret. I august 1964 fant man i en nedlagt kirke i Guildford to sauehjerter gjennomboret med trestaker sammen med smeltete stearinlys og inskripsjoner. I Warwickshire mai 1968 fant man svarte stearinlys, omvendt kors og to knuste dyrehjerter på et improvisert alter laget av parkbenker i Malvern Park. (52) 30 april,valborgsnatt, 1966 ble Anton LaVeys Church Of Satan startet i San Francisco, USA og fikk fort en voldsom publisitet, både på godt og ondt. Siden ble det startet opp flere satankirker og satanistsekter på slutten av 60-tallet og utover 70-tallet. Vi kan nevne navn som Shrine of the Little Mother (med klare nazi-sympatier) Thee Orthodox Satanic Church of Nethilium Rite, Ordo Templi Satanas pluss ca. 15-20 andre satanistsamfunn. Felles for mange av disse organisasjonene var deres marginaliserte eksistens, lave medlemstall og en paradoksal apologetisk preken om uforbeholden individualisme som ofte førte til en hurtig oppløsning. På 80-tallet var situasjonen mer konstant med periodisk oppdukking av nye satanistsamfunn som Temple of Nephtys, The Abraxas Foundation, Order of Fenris m.fl. Mange amerikanske satanistsamfunn som har overlevd og eksisterer idag har forgreninger over hele verden, og er godt konsentrert i Europa. Dette er godt kjent på grunn av at disse kirkenes og sektenes åpne og apologetiske orientering har ført til at mange av dem har vært i medias lys.

Samtidig med etableringen av de åpne satanistsamfunnene på slutten av 60-tallet begynte man å høre om individuelle satanister uten noen tilknytning til en organisert satankirke eller satanistsekt. Disse begikk på egen hånd ekstreme forbrytelser som involverte ritualmord, kannibalisme, nekrofili m.m. Stanley Dean Baker og Harry Stroop, begge satanister og kannibaler kan være et godt eksempel. Andre seriemordere har også vært omgitt med spekulasjoner om tilknytning til satanisme. Dette gjelder både David Berkowitz (Son of Sam) (53) og Henry Lee Lucas. (54) Siden ingen seriøse sosiologiske eller psykologiske studier av kritisk analytisk art har blitt gjort om disse selverklærte individuelle satanistene og deres ekstreme forbrytelser må man i all enkelhet spørre seg: Ble disse menneskene formet av en allerede eksisterende ideologi, eller ble «satanismen» et skalkeskjul hvor de kunne plassere sin allerede avvikende atferd?

På begynnelsen av 80-tallet begynte så påstandene om en skjult undergrunnssatanisme å dukke opp igjen, nå med påstander om «satanic cult ritual abuse» – menneskeofring, kannibalisme og rituelle seksuelle overgrep mot barn som ledd i en doktrine. Disse påstandene ble spredt fra psykiatriske pasienter til terapeut/lege som tok disse historiene videre til politi som ga dem videre til media. Disse ekstreme blodritualene skulle visstnok være foretatt av én eller flere subversive satanistsekter, hvis historikk skulle spenne generasjoner og gå århundrer og årtusener tilbake. De skulle danne en verdensomspennende konspirasjon, en ondskap konsentrert over tid og rom. Legitimeringen av slike påstander fra påståtte og virkelige fagfolk skapte en industri. Satanistofferindustrien involverer leger, psykologer, psykiatere, journalister, politifolk, fundamentalistkristne og feminister som sammen og hver for seg har sine ideologiske oppfatninger om hvorfor de er sanne.

SAMTIDSSATANISMEN

Vi skal her gjøre et litt mer nærsynt studium av samtidssatanismen og vise hva den står for. Samtidssatanismen kan deles inn i tre deler: den organiserte, den individuelle og den subversive. De to første er godt dokumentert, den tredje ikke. Den organiserte satanismen er autoritær, lov-og-orden dyrkende, elitær, hierarkisk strukturert og lederskapshyllende. Denne type satanisme er nyktern og puritansk orientert hva individets verdier angår og sterkt idealistisk hva den ønskede samfunnsorden vil oppnås som. Den individuelle satanisme representerer det ensomme individ og dets egne oppfatninger av hva satanisme er. Man kan godt si at her er myten og mannen blitt ett. Den subversive satanismen er den type satanisme som vi forsker på i denne oppgaven, som visstnok skal være en skjult, ritual-ekstrem og samfunnsnedbrytende religiøs bevegelse.

DEN ORGANISERTE SATANISMEN

Den organiserte satanismen er representert ved offisielle satankirker og satanistsekter som f.eks. Church of Satan og Temple of Set. Disse samfunnene er «åpne» (hvem som helst kan søke om medlemskap) og driver i en viss grad en offisiell apologetikk. Det mest kjente apologetiske verk i så måte er Anton LaVey’s «The Satanic Bible». Driver så disse satanistsamfunnene med menneskeofring, kannibalisme og lignende? Mange beskyldninger har kommet mot noen av disse, som når de har nådd juridisk rett har vist seg å være substansløse. Anton LaVey skriver i «Satanic Bible»:

«Ikke under noen omstendigheter ville en satanist ofre noe som helst dyr eller barn!» (55)

Hvorfor ikke? Fordi:

«Mennesket, det dyret, er satanistenes guddom. Den reneste form av kjødelig eksistens hviler i dyrs og menneskebarns kropper som ikke har vokst seg gammel nok til å nekte seg selv deres naturlige ønsker. De kan fornemme ting som det jevne voksne menneske ikke kan håpe på. Derfor holder satanisten disse skapningene i hellig aktelse, idet han vet at han kan lære mye fra disse naturlige magikerne i verden.» (56)

Journalisten og forfatteren Burton H. Wolfe sier om denne type samtidssatanisme:

«Det finnes ingen falsk altruisme eller påbudt elsk-din-neste konsept i denne religionen. Satanisme er en høyrøstet egenkjærlig brutal filosofi. Den er basert på troen at mennesker er iboende egenkjærlige, voldsomme skapninger, at livet er en darwinistisk kamp for den best skikkedes overlevelsesmuligheter, at bare de sterke overlever og jorden vil bli styrt av de som kjemper for å vinne den endeløse konkurranse som eksisterer i alle jungler – inkludert de av det urbane samfunnet.» (57)

Wolfe forteller om hvilke mennesker som eksisterer i denne type satanisme:

«.. og derifra har det kommet frem glimrende individer i en stor variasjon: doktorer, advokater, ingeniører, lærere, forfattere, aksjemeglere, eiendomsmeglere, skuespillere, mediafolk.» (58)

Satanisme er her som i Church of Satans tilfelle en sosialdarwinistisk filosofi hvor mennesket er gud, og hvor Satan står som symbolverdi for de undertrykte instinktene og impulsene hos mennesket, der vekten legges på hedonisme og sex i tillegg til en ritualmagilære som som tiltrekker seg folk primært fra den øvre middelklassen. Lignende trekk kan man nok finne ved også de andre av de nevnte samfunnene i samtidssatanismen. Denne form for satanisme har på grunn av sin åpenhet og sin ytre sosiale form i apologetiske vendinger vært gjenstand for akademiske og populære analyser, og har med hensyn til kriminalitet blitt ansett for å være ufarlig. (59)

DEN INDIVIDUELLE SATANISMEN

Den individuelle satanismen stiller det seg derimot annerledes med. Denne type satanisme er den organiserte satanismes motpart. Den er hardt kriminelt belastet, uorganisert i form ettersom den løst har knyttet seg til bare ett individ eller flere løse forbindelser. Som satanisme er den symptomatisk uttrykt i ekstreme forbrytelser.

Vi kan ta for oss noen tilfeller her: Richard Ramirez var en selvbekjennende satanist og seriemorder. Før han ble tatt av politiet spredde han sommeren 1985 skrekk og gru i California gjennom en serie med tolv mord. Ramirez var en ivrig tilhenger av heavy metal musikk og brukte å spraymale satanistpentagrammer i hjemmene til ofrene sine.(60) Richard Kasso og James Triano ble arrestert av New York politiet i 1984 for mordet på Gary Lauwers. Disse tre hadde vært med i en løst organisert satanistgruppe ved navn Knights of the Black Circle. Deres form for satanisme engasjerte dem i ting som bloddrikking, narkotikabruk, dyreofringer og heavy metal musikk. Om Lauwers ble utsatt for en intern strid over narkotikasalg er uvisst, ettersom Kasso hengte seg i fengselet under rettssaken. (61)

I juni 1970 ble Steven Hurd og fire andre arrestert i California for å ha myrdet og under et kannibalistisk ritual spist offeret sitt, en tilfeldig utvalgt lærerinne. Hurd var en selvbekjennede satanist og barbituratavhengig som ble diagnostisert som schizofren og sperret inne på mentalsykehus.(62) I 1982 ble det britiske ekteparet Malcolm og Susan Smith dømt til tilsammen 19 års fengsel for satanistisk rituelle overgrep på en rekke barn sammen med Albert og Carol Hickman som også ble idømt en lang fengselsstraff. De rituelle overgrepene som de hadde utsatt barna for ble bevist i detalj medisinsk og forensisk under rettssaken.(63) Et lignende tilfelle kan vi finne ved å studere britiske Vic Norris, overbevist satanist og nazist, som er dømt for en rekke seksuelle overgrep mot egne og andres barn. (64)

Ved denne gjennomgangen av individuelle satanisters forbrytelser kan vi knytte noen av deres handlinger til fenomener som seriemord, heavy metal, menneskeofring, bloddrikking, narkotikabruk, dyreofringer, kannibalisme, barnemishandling, rituelt sex-misbruk, tortur av barn og nazisme. Men disse individuelle satanistenes kriminelle handlinger, er de et direkte resultat av eller ledd i en satanistisk religion?

Det er vel heller tvilsomt om man kan si det, ettersom disse individene ikke har tilhørt noen organisert satankirke eller eller gruppe. De har ikke etterlatt seg noen skreven doktrine eller religiøst tankegods, bare den psykologiske og sosiale tragedie deres handlinger og livsskjebne vitner om. Forfatteren Arthur Lyons som har studert samtidssatanismen i Vesten i tyve år har sagt om disse individuelle satanistene og deres handlinger:

«De kommer fra ødelagte hjem, var forlatte og fysisk mishandlet som barn, fremmedgjorte som ungdommer og viste tidlig hang til vold. De var utstøtte, skydd av sine likemenn og plaget av sine egne nederlag og synet av andres suksess. Putt den slags fiendtlighet inn i en heksegryte, bland i et salamanderøye og flaggermusblod, rør om litt LSD og noen barbiturater, kanskje en klype englestøv, og du har en oppskrift for mord, uansett om morderen kaller seg selv en satanist, en nazist, medlem av Ku Klux Klan, jødisk ekstremist eller en Jesus-freak.» (65)

Disse menneskene og deres handlinger er mer et forskningsområde for et sosiologisk og psykiatrisk/psykologisk studium enn en religionshistorisk eller teologisk analyse. Slike isolerte fenomener som kannibalisme, bloddrikking, narkotikabruk o.l. som i ovennevnte eksempler ikke var knyttet til hverandre, kan som fenomen også finnes i andre religiøse sammenhenger uten at en satanistisk tilkobling vil være legitim. Eks: var aztekernes blodofringer et satanist-ritual? Eller visse afrikanske stammers (påståtte) kannibalisme, kan det sies å være satanist-orientert? Narkotikabruk har i visse østlige religioner vært brukt, betyr det at en satanist-tilkobling i religiøs forstand er mulig? Neppe. Ei heller vil man komme langt om man prøver å hevde at satanisme er en synkretistisk blanding i fenomenologisk sammenheng av de isolerte ekstreme trekk ved alle mulig andre slags religioner. En slik forutsetning for omfangsrik religiøs innsikt på høyt nivå er det lite sannsynlig at personligheter som Ramirez, Kasso, Hickman etc. har eller hadde.

Den organiserte og den individuelle satanismen er her altså godt dokumentert. I det første tilfellet ved sin offisielle status som trossamfunn og ved deres apologetikk. I det andre ved empirisk politiarbeid som har fremskaffet rettslige og medisinske bevis som har ført til domfellelser. Disse to formene for satanisme er gjensidig ekskluderende; De har ingen krysningspunkter.

UNDERGRUNNSSATANISMEN

Dette bringer oss videre til den tredje form for satanisme, den subversive. At denne formen for satanisme eksisterer har ennå ikke blitt dokumentert. Kildene til denne type satanisme er psykiatriske pasienters beretninger om overgrep og blodritualer som de har blitt tvunget til eller skal ha vært vitner til i en satandyrkende sekt de påstår seg å ha deltatt i. Denne informasjonen som har involvert de mest groteske ritualer har først vært gitt fra pasient til terapeut, siden til politiet og så eventuelt til media. Påstandene om en slik satanistsekt av nasjonalt og/eller globalt vestlig omfang har slått godt an i de tabloide massemedier. I Dagbladet 11 august 1990 sier én satanistjeger:

«Etter to års granskning av det okkulte har jeg oppdaget at satanistene – djevledyrkerne – er i ferd med å spre sin onde kultur over hele verden.» (66)

I Dagbladet lørdag 3 august 1991 sier en politimann:

«Politiet har fått styrket sine mistanker om at satandyrkelsen i Norge er organisert og landsomfattende.» (67)

Altså både en global og nasjonal konspirasjon. Hvilke typer mennesker skal så disse satanistene være som står bak konspirasjonen? I Aftenposten 5 september 1993 blir det sagt om denne typen satanismes tilhengere at:

«De mener at Satan eksisterer som en kosmisk realitet og vender opp-ned på begrepene om rett og galt. Hvis Gud representerer liv, så representerer Satan død. De tilber Satan, ikke fordi han er «cool», men fordi han etter deres mening er sterkere enn Gud. De tror at dersom de tilber ham så får de del i den samme makten.» (68)

Slik forklares altså de groteske ritualene når de settes inn i en slik motivmessig sammenheng. Vi skal nå kort presentere de fire satanistoffer-fortellingene fra norsk tabloidpresse som danner utgangspunktet for oppgavens forskning.

SATANISTOFFER NR. 1 – DAGBLADET 11 AUGUST 1990

Den 11 august 1990 kunne Dagbladet presentere en historie som var en importert artikkel fra den engelske freelance-journalisten og satanjegeren Fred Harrison. Her møter vi en kvinne ved navn Sarah som går i terapi hos en psykiater ved navn Victor Harris. Ifølge artikkelen er kvinnen iferd med å bryte ut av en satanistsekt hvor hun har blitt utsatt for gruppevoldtekt, hjernevask, seksuelle overgrep fra barnestadiet, og vært vitne til blodritualer hvori dyr og mennesker har blitt ofret. Hun skal også ha blitt tvunget til kannibalisme samt til å drikke urin og menneskeblod. Ifølge «Sarah» praktiserer satanistsekten spesielt ofring av spebarn, uregistrerte babyer som blir født av sektmedlemmer med kun ofringen for øye. I artikkelen blir det hevdet at denne type ekstreme og skjulte satanisme også finnes i Norge. I norsk sammenheng var dette det første tabloid-møte med et satanistoffer.

SATANISTOFFER NR. 2 – DAGBLADET 11 JUNI 1991

Det første norske satanistofferet møtte vi i Dagbladet 11 juni 1991. Overskriften var: «Sex-misbrukt av Satan-sekt.» Historien er påfallende lik den som ble presentert ti måneder tidligere. En kvinne under psykiatrisk behandling forteller at hun har blitt seksuelt misbrukt i et satanistisk miljø. Artikkelen forteller at «flere som har tilhørt de satanistiske miljøene i Norge har blitt innlagt på psykiatriske sykehus.»(69) Under behandlingen husker satanistofferet «stadig mer av sine opplevelser under Satan-dyrkingen, og disse får politiet.»(70) Med andre ord slik opptrer psykiatriske pasienter altså som «tystere» for politiet. Artikkelens opplysninger om denne kvinnens liv i satanistmiljøet er særdeles magre. Informasjonsmessig er det en «tynn» fortelling. Resten av artikkelen går med til en generell belysning av det som artikkelforfatterne oppfatter som satanisme. Hvem disse satanistene skulle være som har misbrukt kvinnen blir ikke nevnt.

SATANISTOFFER NR. 3 – DAGBLADET 20 OKTOBER 1991

Den 20 oktober møter vi et nytt satanistoffer i Dagbladet under overskriften «NATO-Offiserer I Satanist-Ring.?» Nok en gang er det en kvinne som etter å ha vært hos psykolog hevder å ha blitt rituelt misbrukt av satanister, som denne gang påstås å være NATO-offiserer ved NATO-hovedkvarteret ved Kolsås i Bærum. I artikkelen hevdes det at ved politietterforskning om disse påstandene stakk to av de antatte satanistene av til henholdsvis Nederland og USA. Hvorfor? Ifølge en politimann i artikkelen fordi «de fryktet at Brits [satanistofferets] psykoterapi skulle føre til at de ble avslørt.»(71) Med andre ord skulle politiet sette sin lit til at psykoterapi kan fungere som som en etterforskningsmetode som kan avsløre forbrytere og forbrytelser, i dette tilfellet subversiv satanisme. Satanistofferet «Brit» skal ha blitt mer enn misbrukt og hjernevasket av satanister fra ung alder. Ifølge artikkelen forteller hun at «hun så et barn bli ofret under ett av de mange satanistiske møtene hun måtte være med på».(72) Og «hun ble senere misbrukt av alle i denne satanistiske ringen.»(73) Det kommer frem i artikkelen at mange i «Brits» familie lider av alvorlige mentale lidelser, noe som bl.a. har ført til selvmord og psykiatrisk behandling. Artikkelen hypotetiserer: «Brits familie har opplevd en serie tragedier som kan ha sammenheng med farens medlemskap i den satanistiske gruppa.»(74) Psykiske lidelser som man har forsket og spekulert på hvilke kausale eller kognitive årsaker de skulle ha av kjemisk, genetisk, sosial eller psykisk natur får her en ny forklarings- og/eller fortolkningsdimensjon: Satanisme kan også være en årsak.

SATANISTOFFER NR. 4 – VÅRT LAND 10 OKTOBER 1992

Den 10 oktober 1992 kunne den kristne avisen Vårt Land presentere den foreløpig siste historien i norsk sammenheng om et satanistoffers lidelser: «Astrid» forteller, støttet av sin psykolog, at hun under oppveksten ble seksuelt misbrukt av en nabo til foreldrene. Disse overgrepene skulle ha ført til graviditet i fjortenårs alderen, hvorpå naboen skal ha tatt henne med på tur til Oslo. Denne Oslo-turen skal så ha kulminert i at «Astrid» ble utsatt for en abort utført «av medisinsk kyndige kultmedlemmer.»(75) Hvorfor? «Astrid» sier: » De sa at barnet skulle ofres til Satan.» (76) Etterpå ble hun innvidd i sekten ved voldtekt «alt mens de truet meg til å erklære at Satan var herre i livet mitt.» (77)Etter denne nattlige opplevelsens i satanistenes favntak brøt hun med nabovennen og tilbragte de neste årene med et liv på skråplanet med utstrakt rusmisbruk. Hun ble så reddet ved at hun som 17-åring møtte «han som idag er mannen min. … kjærligheten til ham hjalp meg å bryte opp.» (78)

Vi bør legge merke til at også denne historien forteller oss at problemer – rusmisbruk, et liv i rennesteinen – kan forklares kausalt med bakgrunn i satanisme.

UNDERGRUNNSSATANISMENS SAMTIDSHISTORIKK: MODERNE SATANISTOFRE

Nasjonalt sett er disse satanistoffer-historiene noe nytt, et mediafenomen vi har stiftet kjennskap med i 90-årene i Norge. Men Norge var bare foreløpig siste stoppested for tabloidsatanismen. Når begynte egentlig disse satanistoffer historiene? Vi må gå ca. 15 år tilbake i tiden, til Nord-Amerika (Canada) hvor det hele startet (denne gang). I 1980 kom boken «Michelle Remembers» ut, en bok som var et produkt av av den katolske psykiateren Lawrence Pazders terapitimer med det som han mente måtte være et offer for satanisme, en kvinne ved Michelle Smith. Denne boken, som har blitt en bærebjelke og hjørnestein i «satanistoffersyndromet» som media har fråtset i de siste 15 årene, er den selvbiografiske fortellingen om Michelle Smiths liv slik det fremstår gjennom regressiv psykoterapi i 1977-78. I boken går hun «tilbake» og gjenkaller hva som skjedde henne som barn i 1954-55. Det dreier seg igjen om satantilbedelse, rituelle barneovergrep, blodritualer med dyr og spebarn etc. Siden denne boken er så viktig for forståelse av hvordan satanisme har blitt presentert i tabloidform skal vi gå nærmere inn på den. Dette blir desto viktigere ettersom det ifølge FBI før 1980 ikke finnes dokumenterte påstander om satanistisk atferd av det slaget som blir nevnt i boken. (79)

Bokens handling er lagt til Victoria i Canada og begynner med at Michelle Smith blir lagt inn på sykehus for en somatisk lidelse. Legen som behandler henne lurer på om det kan være psykogeniske aspekter ved hennes tilstand. Hun blir referert til den katolske psykiateren Lawrence Pazder som setter igang regressiv psykoterapi. Under denne regressive psykoterapien hvor Michelle hver gang går inn i en spontan selvhypnose, kommer det i løpet av en serie med terapitimer frem at hun i barndommen har vært vitne til at hennes mor og en person ved navn Malachi har drevet på med «kultiske» ritualer sammen med en krets av mennesker. Dette ble oppdaget av Michelle, hvorpå Malachi og hennes mor prøvde å drepe henne ved å arrangere en bilulykke. Michelle overlevde, havnet på sykehus og ble tatt av en sykesøster (som er med i kulten) og bortført til et hus utenfor byen. Her ble Michelle utsatt for rituelle overgrep og tortur. Men av hvem? På et tidspunkt i terapien kommer Pazder til den konklusjonen at disse overgriperne er satanister, og sier:

«Den eneste gruppen jeg vet om som passer til din beskrivelse er Satans Kirke». (80)

Og hvem er de?

«Det finnes masse i den psykiatriske litteraturen om dem. De fleste mennesker tror at de er strengt tilhørende middelalderen, men faktum er, Satans Kirke er en verdensomspennende organisasjon. Den er faktisk eldre enn den kristne kirke.» (81)

Boken er delt i to deler. Den første delen – ca. 200 sider – er en beskrivelse av de kultiske aktivitetene (tortur, rituelle overgrep etc.) som Michelle påstår seg utsatt for. I andre sammenhenger er slike handlinger ofte knyttet til et mål. Ved f.eks. militære forhør kan tortur anvendes for å få fanger til å oppgi hemmeligheter, ved overgrep og sadisme kan seksuell tilfredsstillelse være målet. Men i første delen av boken er Michelle Smiths ekstreme opplevelser av rituell mishandling ikke knyttet til noe overordnet mål i det hele tatt. Ikke før i del 2 får vi svaret. Under en terapitime hvor Michelle nok en gang går tilbake i sin selvhypnotiske trance og husker hva som skjedde med henne etter bortførelsen kommer dette frem: Under et satanistritual har hun møtt Jesus, Jomfru Maria og Satan. Dette har altså vært målet med de ekstreme ritualene Michelle har vært utsatt for, satanistsekten forbereder Satans komme. Og Satan manifesterer seg. Hver gang det skjer snakker Satan til alle i enkle rim. Hvorfor? Pazder søker råd i den katolske kirke. En fader Guy forteller ham:

«Han snakker for å forvirre.. I Kirkens historie lærer vi at det er vanlig for Satan å snakke på rim. Jeg har lest hans rimord på fransk, på tysk, på spansk, på engelsk. Jeg har lest rim fra middelalderen. Hvis du slår opp Satan i et teologisk oppslagsverk, så kan det fortelle at han er kjent for å snakke på rim. Og rimordenes form avslører hans personlighet. De har ingen sammenhengende struktur, men de er veldig intelligente. Og veldig villedende. Når Satan ble kastet ut fra Himmelen så mistet han ikke sin intelligens.» (82)

Ifølge fader Guy er de enkle setningene på rim fylt med lag av doble og triple meninger. Satan snakker slik fordi det er budskapet til hans yppersteprester. Fader Guy sier at det enkle og trivielle er ondskapens kjennetegn, så derfor må det være noe skjult der.(s.235).(83) Michelle plages også av et periodisk opptredende utslett på halsen, som nå blir forklart som en slags form for stigmata. Årsaken til utslettet skal være at Satan krøllet halen sin rundt halsen hennes 22 år tidligere.(s.249-253)(84) Under disse ritualene hvor Satan er tilstede blir Michelle også oppsøkt av Jomfru Maria og Jesus som trøster og beroliger henne.(s.278-284)(85) Meningen med Satans tilstedeværelse er hans profetier (gitt på rim) hvori det eksempelvis blir sagt at Iran og Sovjetunionen slår seg sammen.

Etter å ha lest denne boken må vi stille oss noen spørsmål: Eksisterer det en Satans Kirke slik boken beskriver den, en verdensomspennende organisasjon hvis historie er eldre enn den kristne kirke? (Og er denne organisasjonen istand til å fremkalle Satan ved sine ritualer? Snakker Satan i rim? )

Vi kan stille oss mange spørsmål, men la oss se på ett faktum. På side 7 i bokens biografiske materiale blir det sagt at Michelle var alene i verden fra hun var 15 år gammel, uten noen familie eller slekt på grunn av dødsfall. Dette benektes av hennes far og hennes søstre, som ikke overraskende fester liten tiltro til øvrige detaljer av hennes fortelling.(86)

Det viktigste med boken er del 1, hvor Michelle forteller om den rituelle mishandlingen og torturen hun er blitt utsatt for. Disse detaljene har nemlig blitt et «paradigme», en prototyp for beskrivelse av satanisme i tabloidmedia. Før utgivelsen av hennes «biografi» er det som nevnt ikke dokumentert påstander om slik «satanisme», etterpå har fortellingene blomstret. Et eksempel på sammenfall mellom «Michelle Remembers» og tabloid-satanismen kan være følgende: I Dagbladet 11 juni 1991(87) og Dagbladet 3 august 1991(88) listes det opp detaljer av rituelt misbruk som finnes i «Michelle Remembers»: ekstreme handlinger som involverer bl.a.

  • slanger (s.137),
  • edderkopper (s.154),
  • stikking med sprøyter/gitt piller/ gitt rusgift/ (s.179f.),
  • ofring av dyr (s.100-108),
  • ofring av barn (s.188ff., 121f.)
  • innesperring i graver (s.86-91)
  • penetrering av kroppsåpninger med ting (s.25-29)
  • innesperring i bur (s.136)
  • ofring av foster (s. 142, 31-39, 122).
  • bruk av slanger for å skremme barn akkompagnert av voksnes (sadistiske) latter (s. 199).

Alle disse har sine røtter og opprinnelse i (bl.a.) «Michelle Remembers.» I boken blir Michelle som nevnt også hentet av en sykesøster og kjørt til et hus utenfor byen. Der stenges hun inne i kjelleren for en lang tid(s.81-84). I fortellingen om «Brit» fra Dagbladet 20 oktober 1991 blir det sagt:

«Brit ble i ung alder misbrukt. Hun ble hjernevasket på den måten som er vanlig blant satanister. De hentet henne, plasserte henne i en mørk kjeller hvor hun satt vettskremt og ventet på at noen skulle redde henne.» (89)

Opplysningene som er gitt til Dagbladet 11 juni 1991 og 20 oktober 1991 stammer fra en kilde i politiet, og opplysningene i artikkelen den 3 august 1991 fra en engelsk sosialarbeider. Betyr dette at de har tatt sin informasjon fra «Michelle Remembers»? Det er i så fall bare en halv sannhet. For da «Michelle Remembers» kom ut var den definitivt noe nytt, og satte en standard for hva som skulle komme: en hel strøm av bøker og tabloidhistorier hvor kvinner (i all hovedsak) sto frem og fortalte at de hadde blitt utsatt for de forferdeligste ting av satantilbedende barneofrende ritualmordere. Ved publiseringen av boken i 1980 fikk den nasjonal oppmerksomhet i USA gjennom TV, radio og aviser og ble fort en bestselger.

SATANISTOFRENES PSYKOPATOLOGI OG VITNETROVERDIGHET

Felles for mange av dem som fremstiller seg som satanistofre var og er deres diagnostiserte mentalsykdommer som «multippel personlighetsspaltning» (som Michelle Smith), schizofreni og/eller paranoia. En annen viktig bok, «Satan’s Underground» av Lauren Stratford kan være et godt eksempel her.

Bokens handling kan kort summeres slik: fra hun er liten blir hun seksuelt misbrukt av fremmede voksne, noe som skjer med hennes mors velsignelse. Hele oppvekstskildringen er viet seksuell mishandling av fremmede menn, mobbing og terror fra hennes mor. Denne låner velvillig Lauren ut til pornoindustrien hvor hun blir tvunget til dyresex, narkotikabruk, sado-masochisme og alskens grusomheter. Sjefen for denne virksomheten er en mann ved navn Victor som blir Laurens «elsker». Denne Victor er involvert i satanisme, bedriver dyreofringer, ritualmord av spebarn etc. og tvinger Lauren inn i det hele. Vendepunktet for Lauren blir at hun oppsøker psykolog, kommer i terapi, blir kjent med fundamentalistkristne og blir frelst. Dette perspektivet preger hele boken. Det paradigmatiske ved denne boken er at hun hevder at hun i sin tid i det satanistiske miljøet hun ble tvunget inn i drev som «avler». Hun påstår i boken å ha født tre uregistrerte barn kun med det formål at de skulle ofres. (s.124-129) Dette var første gang en slik vinkling på satanisme i forbindelse med ofring av barn ble nevnt (90). Senere har denne detaljen blitt brukt av flere kvinner som hevder å være satanistofre. (se f.eks. Dagbladet 11 august 1990) Boken slutter med en bønn om tilgivelse for denne ofringen av egne barn som hun visstnok selv skulle ha deltatt i. Ellers i boken forteller hun om arr på kroppen som hun har fått under deltagelse i satanistiske ritualer, og hvordan hun i terapi gjenopplever smerten ved deres tilstedeværelse.

Historien er ekstrem og burde være i stand til å ryste de fleste. Men det virkelig rystende ved det hele er at boken er oppspinn fra ende til annen. Den amerikanske evangeliske publikasjonen «Cornerstone» etterforsket Stratfords historie og gikk den nøye i sømmene. De fant ut følgende: Lauren Wilson (som var hennes egentlige navn) var (og er (91)) en notorisk lystløgner som over en tredve års periode hadde utsatt et utall mennesker for bl.a. falske anklager om seksuelt misbruk. Hennes slektninger avviste at hun noensinne hadde vært gravid, noe det heller aldri hadde vært medisinske indikasjoner på. De få arrene hun virkelig hadde på kroppen var ifølge vitner fra skader hun hadde påført seg selv.Cornerstone (no.18, Passantino et.al. 199 s.23-28) påviste ellers også en rekke andre selvmotsigende og løgnaktige utsagn. Da avsløringene ble kjent, endte det med at utgiveren, Harvest House, trakk inn boken.

Lauren Stratfords bok er typisk både for genren og mennesketypen som disse selvoppnevnte satanistofrene tilhører: lystløgnere av det psykopatologiske slaget og seriøst mentalt forstyrrede individer. Men boken er ikke verdiløs av den grunn, ettersom den kan si oss noe om akkurat denne mennesketypen. La oss kikke litt nøyere etter: hvilket Satan-begrep er det Lauren Stratford egentlig opererer med? Jo, for henne som for Michelle Smith er Satan en reellt eksisterende entitet og en personlig skikkelse. Lauren sier:

«Enhver som har kjempet med Satan i nærkamp vet det jeg måtte lære på den harde måten; kampens verste hete kommer i de lange mørke nattetimer. Satan kjemper best om natten. Han elsker mørket. Han er mørkets fyrste. Satan var kanskje bare en bølle på dagtid, men…» (92)

For Lauren Stratford blir «mobbet» av Satan. Hun sier:

«Satan angrep meg på forskjellige måter. Ofte følte jeg at jeg ble kvalt. Jeg kjente faktisk hender rundt halsen og gispet etter luft. Jeg kunne høre onde ånders fiendtlige latter, og følte deres nærvær.» (93)

Et sted hvor hun hevder at hun var tilstede på et satanistisk ritual, sier hun at:

«Jeg hørte demoniske ånder befale handlinger av en så avskyelig natur at selv den modigste ville vakle. Vanligvis hørte jeg bare stemmer, men noen få ganger så jeg demonene materialisere seg. Noen ganger var de groteske og avskyelige, men vanligvis var de spøkelsesaktige og røklignende uten form eller fasong. I et rituale (sic) dukket flere demoniske ånder frem, som lignet små hårete skapninger med sylskarpe tenner og øyne som stirret ters (sic) igjennom meg. En annen gang dukket en ond ånd frem som et slimaktig kreatur, som ville folde seg rundt meg.» (94)

Som vi ser er forfatteren fullstendig dekket i hallusinasjonsregisteret: taktile, auditive og visuelle hallusinasjoner dominerer hennes virkelighetsbilde. Boken hennes er falsk, antagelig mer et produkt av et sykt sinn enn av egen kynisk kalkulasjon. Den er ekstrem, men det som er mer ekstremt er at den ble (og blir) trodd – ikke bare av fundamentalistkristne men også av visse politifolk, teologer og psykiatere. Eksempelvis åpner Lauren Stratfords falsum av en bok med forskjellige sitater fra folk som Judith Reisman, doktorgradsutdannet spesialetterforsker i det amerikanske Justisdepartementets avdeling for barnemishandling og pornografi, samt politifolk, fundamentalistkristne, journalister og bløffmakeren Mike Warnke som alle på sin måte understreker betydningen av Stratfords bok. Tilsvarende finner vi i Dagbladets artikkel 11 august 1990 at satanistofferet «Sarahs» psykiater finner henne til å være et troverdig og overbevisende vitne og Dagbladet den 11 juni 1991 at politiet brukte en psykiatrisk pasients historie om satanistiske overgrep til å igangsette en etterforskning. I Vårt Lands artikkel om satanistofferet «Astrid» den 10 oktober 1992 ser vi de samme holdningene fra den samme type autorisert fagpersonell.

DET DEMONOLOGISKE ASPEKTET

Hvis vi tar for oss de fire nevnte satanistoffer historien i norsk presse ser vi hvordan kompliserte psykologiske, sosiale og medisinske spørsmål reduseres til et enkelt kausalforhold: Satanisme blir eneste årsak, om problemet er ettervirkninger etter abort, tunge psykiske lidelser eller rusmisbruk.

Dette satanistoffer-syndromet, hvor kvinner og menn med bakgrunn som pasienter i det psykiatriske/psykologiske hjelpeapparatet sto frem og påsto seg rituelt misbrukt i barndom og/eller nær fortid av en hemmelig subversiv organisasjon satanister spredte seg på 80-tallet fra USA til Europa. Til Norge kom dette først i 1990, ti år etter. Demoniseringsaspektet ved dette er stort, og vi må spørre oss: Denne kjernen av politifolk, teologer, terapeuter, sosialarbeidere og leger som fremmer disse satanistofferhistoriene – utgjør de en sollipsistisk kjerne av selvbekreftende samtidsmytemakere som har forlatt slike vitenskapelige metoder som vanligvis har vært en sannhetsgaranti for virkelighetsoppfatning (eksempelvis empiri i direkte induktiv eller deduktiv forskning) og istedet godtatt hittil ubevisbare påstander om en global eller nasjonal konspirasjon av satanistisk art? Eller utgjør de en forskningsmessig avantgarde som er på sporet av en sofistikert satanistorganisasjon som er verdensomspennende og bedriver avskyelig kriminalitet i forberedelse til Satans komme og/eller deltagelse i hans makt?

Denne problemstillingen representerer definitivt noe nytt i vår tid, noe som har potensiale for store negative konsekvenser. Antropologen Sherril Mulhern sier om denne satanistfrykten:

«Jeg ser med gru frem til det øyeblikket når selvrettferdige kapitalmaktgrupper, som i dag står side ved side med den psykiske helses forkjemperes perspektiv, plasserer en hånd på Bibelen og peker dem ut.» (95)

Dem blir i dette tilfellet «satanistene». For skulle denne satanistfrykten utvikle seg til en heksejakt blir det fort vanskelig å se forskjell på de ukjente og usynlige «dem» og oss. Under slike omstendigheter kan hvem som helst bli rammet.

DET KRIMINOLOGISKE ASPEKTET

Til tross for mange års etterforskning av påstander om blodige ritualer og groteske dødsorgier er det ennå ikke funnet bevis på at slike ting foregår i organisert form. De fleste påstander om slike aktiviteter medfører politietterforskning på en eller annen måte. FBI har i mange år etterforsket påstander fra selvoppnevnte satanistofre om rituelle overgrep og drap i hemmelig, subversiv satanisme. Spesialagent Kenneth Lanning ved Behavioral Science Unit ved FBI’s hovedkvarter i Quantico, Virginia som har ledet denne etterforskningen sa i ett intervju:

«Jeg kan ikke finne ett dokumentert tilfelle, og jeg har vært på utkikk i syv år eller mer. Jeg har personlig etterforsket litt over tre hundre saker – og det finnes ikke ett fnugg av bevis. Man finner ingen lik og man finner ikke en domfelling.» (96)

Dette er ganske viktig å få med seg, idet FBI som politikorps er en av de avdelinger i verden som har de største ressurser tilgjengelig av vitenskapelig sofistikerte forensiske metoder for positivistisk sett å fremstille empiriske bevis for at en forbrytelse har skjedd. Slike ting som fingeravtrykk, blodflekker, sædrester, til og med hårstrå eller spyttrester fra kan påvises og brukes som bevismateriale. Eksempelvis kan med visse kjemikalier indikere hvor bare en liten mengde blod har vært, selv etter at et rom har blitt vasket. Derfor er det påfallende at politiet ikke kan påvise noe slikt når man leser noen av disse satanistoffer historiene om organisert satanisme hvor:

«Pasienter beskriver sex-og-narkotika orgier, hvor kropper blir skjært opp, sønderlemmet, og kastet omkring, blod blir skvettet overalt og gnidd på kultlederne.» (97)

Under slike omstendigheter skulle nær sagt hvem som helst i ettertid kunne finne fysiske indikasjoner på hva som hadde foregått. Men ingen har som sagt noensinne greid å bevise at denne subversive satanismen med sine groteske ritualer og suspekte motiver finner sted. Empiri og objektivitet er istedet erstattet med spekulative subjektive fordommer.

DEN SKEPTISKE MOTREAKSJON

Dermed sagt så har ikke disse satanismespekulasjonene gått upåaktet hen. På slutten av 1980-tallet begynte det å heve seg en god del kritiske røster angående demonologien om satanisme. En av de første var forfatteren og samtidssatanisme-forskeren Arthur Lyons. Hans bok «Satan Wants You. The Cult Of Devil Worship.» er en historisk gjennomgang av satanismens bakgrunn og dens nåværende status i det amerikanske samfunn, intervju med satanister og fagfolk, samt et kritisk blikk på de blodritual-mytiske påstandene om satanisme. Året etter, i 1989, kom artikkelsamlingen «Satanism in America: How the Devil Got Much More Than His Due» av Gerald LaRue og Shawn Carlson, en flengende kritikk av den hysteriske satanistpanikken som hadde hersket i USA til da. Boken ble skrevet av journalister, religionshistorikere og representanter for FBI og gjendrev systematisk de mest ekstreme påstandene om satidssatanismen. I 1991 kom boken «In Pursuit of Satan. The Police And The Occult.» skrevet av kriminaljustis analytikeren og tidligere politimann Robert Hicks. Her gis en kritisk og dyptpløyende analyse av politiets, psykiatriens og sosialapparatets spekulative og lite kritiske rolle i å distribuere blodritual-mytene om satanisme. Like etterpå kom artikkelsamlingen «The Satanism Scare» hvor kritiske journalister, antropologer, sosiologer, kriminologer, religionshistorikere og folklorister fra hvert sitt ståsted analyserte elementer av satanisthysteriet og årsakene til dets spredning. Dette ble videreført av en av bidragsyterne, sosiologen Jeffrey Victor, som i 1993 kom med den prisbelønte boken «Satanic Panic: The Creation Of A Contemporary Legend». Dette perspektivet har spredd seg ut i mer populære genre, som boken «Remembering Satan. Recovered Memory And The Shattering Of A Family» av Lawrence Wright. Boken skildrer en enkelt sak hvor politimannen Paul Ingram ble dømt for satanistisk-rituelle overgrep mot sine døtre, og tar opp de bakenforliggende mekanismene og prosessene i psykiatri, politi og rettsvesen som gjorde dette mulig.

Også i Norge på begynnelsen av ’90-tallet møtte disse påstandene om satanisme stor motstand gjennom grundig og opplysende journalistikk av faglig-vitenskapelig og kritisk-analytisk sort, spesielt fra miljøet rundt tidsskriftet «Skepsis».(98) Utenom dette har det på den andre siden kommet en strøm av bøker som forteller oss hvor skadelig satanismen er. Denne litteraturen kan deles i forskjellige kategorier. En del konsentrerer seg om den satanistiske fare representert ved infiltrering i barnehager og satanistisk-rituelle overgrep innad i familien.(99) En del er satanistofres lidelsesfortellinger,(100) en del er de konspirasjonsteoretiske verkene som prøver å bevise at satanisme er en skjult global undergrunnsbevegelse(101), noe er «true crime» historier om individuelle satanisters ugjerninger og kriminelle eskapader,(102) en del er den påståtte trusselen om satanistisk indoktrinering av ungdommen gjennom rollespill og heavy metal musikk.(103) Mye av dette er ren fundamentalistisk kristendoms syn på hva satanisme er.(104)

I Norge er kun en bok utgitt med religionshistorisk bakgrunn, Karl Milton Hartveits «Djevelen Danser» fra 1993. Den burde nok heller forbigås i stillhet, men Hartveits vinkling til sitt tema gir oss en annen viktig vinkel til emnet. I sin bok om frimureriet forteller Hartveit om sin barndoms fascinasjon for aktivitetene i frimurerlosjens antatte bygning:

«Hva foregikk der inne? I et fantasifullt guttesinn utspant det seg blodige scener med menneskeofring og grufulle scener.» (105)

Kanskje er nettopp dette et problem. Historikeren Norman Cohn som har arbeidet mye med demonisering kommenterer denne vinklingen når han sier:

«Vanskeligheten består i at mange voksne som aldri opphører å være små gutter i sine følelsesliv fortsetter å se disse monstrene rundt seg, inkarnert i andre mennesker.» (106)

Om påstandene skulle være sanne, at samfunnet virkelig trues av en ekstrem satanistorganisasjon som bedriver de groteske ritualene vi har nevnt, så er det et problem for politi og rettsvesen. Det må føres empirisk belegg for dem. Slikt politiarbeid hører ikke hjemme under denne oppgaven. Denne oppgaven vil demonstrere hvordan satanisme slik den har blitt presentert i tabloidform og i fundamentalist-kristen litteratur har karakter av å være en samtidsmyte. Oppgaven vil vinkle inne de mytiske strukturer som ligger til grunn for hvordan tabloid-satanisme blir presentert. Samtidsmyten har i seg komponenter som er tverrkulturelle og hvis historie strekker seg bakenfor kristen tid. Det substansielle for denne mytiske struktur er hvordan den beveger seg over et vidt spekter av det hellige og det hellighetsgjørende, ikke bare i religiøs forstand men også i en mer sekulær retning. De to sammenfiltrete elementene i fortellingen om satanistisk konspirasjon er blodritual-myten og apokalyptisk mytetenkning. De berører emner som er både historiske og samtidsrelaterte knyttet til hverandre i en kontekst som er både religiøs og sekulær, både politisk og kulturell, og ikke minst økonomisk og sosial. Dette skal vi nå gå dypere inn på ved å gi en historisk, kontekstmessig og distribusjonsanalytisk vinkling på disse satanismeoffer historiene. Historisk sett begynner blodritualmytens destruktive ferd i oldtidens Hellas (107) og går derfra i en vill og turbulent reise gjennom tid og rom. Hvilke politiske, sosiale, religiøse, kulturelle og økonomiske årsaker har gjort dette mulig?

KAPITTEL 1: BLODRITUAL-MYTEN – GJENNOM TID OG TANKE

DEL 1: DEMONOLOGIENS OFRE

I denne delen skal vi ta for oss hvordan satanisme har blitt presentert i nåtiden gjennom tabloid-media. Denne presentasjonen er en fersk utgave av blodritual-myten og vi vil ta en analyse av de tre fortellingsdelene som utgjør denne myten: 1. den skjulte sekt. 2. deres rituelle aktiviteter. 3. deres mål ved 1&2. Vi skal gjøre dette historisk ved å korrelere relevante tabloid-sitater til tidligere tiders demonisering ved en historisk kronologisk gjennomgang. Siden skal vi prøve å analysere hvilke forhold det var som satte denne demonien i gang.

I Vårt Land 19 juni 1991 leser vi:

«Satanritualene foregår i små, lukkede celler. Antallet på innviede voksne medlemmer ligger gjerne på mellom ni og 13 personer. .. Medlemmene vier seg til Satan-cellen for livstid. De avlegger et løfte om taushet, koste hva det koste vil, via et mystisk rituale.» (1)

I Vårt Land 12 oktober 1992 leser vi:

«… regelrett satanistisk kult som systematisk dyrker ondskapen med det formål å utbre den til ære for Satan.» (2)

Dette blir videre utdypet 14 oktober 1992 i Vårt Land som en:

«dødskult, ubegrensede lystutfoldelse, seksuelt misbruk, maktufoldelse på bekostning av andre og ubegrenset viljedominans.» (3)

Satanistsamfunn er altså lukkede enheter bestående av hemmelige innvidde, med lisvarig taushetspliktige som dyrker døden, lyst, sex, makt og vilje. Om vi skulle tatt denne informasjonen alvorlig ville dette svare til blodritualmytens første del: vi trues av en indre fiende som lever skjult iblant oss. Blodritual-mytens eklektiske komposisjon er som sagt tredelt, og den første tredjedelen skal vi nå tar for oss i et historisk perspektiv.

OLDTIDENS «DEMONISKE» RØTTER

De historiske røttene i vestlig kultur for å relatere et religiøst kultsamfunn til å være en indre sosial fiende går tilbake til oldtidens Hellas. Fra gresk kultur har man i Vesten også fått i arv slike ting som filosofi, drama, vitenskap etc. Den positive innflytelse fra gresk kultur er godt kjent. Det som kanskje ikke er så godt kjent er at gresk kultur også har en mørk side, en side som avdekker trekk vi kjenner igjen i dagens demonologi og som finnes som tabu i de fleste kulturer. Den mørke delen av gresk kultur finner vi sosialt avdekket i slaveri, konstant krigføring med tilbehørende rituelle trekk, seremoniell jakt, ekstasejag og blodritualer. Sistnevnte fenomen var veldig viktig i gresk kultur ettersom kontakt med gudene kun var mulig gjennom ofring, da som oftest av levende dyr. Dette ritualet hadde nær tilknytning til mytens verden. Religionshistorikeren Jean-Pierre Vernant nevner dette når han snakker om Prometheus-myten:

«Emnet fra denne myten om opprinnelsen av ofring er definisjonen av selve menneskets status, midt imellom dyrene og gudene.» (4)

Myte og ritual blir her (som ellers) en ontologisk definisjon. Alle de tingene som er tabu i vår kultur finnes innvevd i greske myter. Disse tingene er også de samme tingene som satanister i dag blir anklaget for: incest, menneskeofring, kannibalisme etc. Dette til tross, avstanden mellom myte og virkelighet var klar. Vernant sier:

«Gresk religion er mer av en praksis, en måte å oppføre seg på og en indre holdning enn et system av trosretninger og dogmer.» (5)

I en slik sosial sammenheng var dette uttrykt ofte i forskjellige kulturtilhørigheter. Familier, arbeidslag, forskjellige grupper av individer hadde ofring til sine guder uttrykt etter valg av forskjellige templer og ofringssteder. Ofte hadde hele byer eller politiske grupper sine festivaler som varte i flere dager hvor de ofret til sine guder og feiret dette. Men dette var knyttet til en rituell sammenheng. Religionshistorikeren Walter Burkert sier:

«Jo nærmere forpliktelsene, jo mer uhyggelig ritualet. De som sverger en ed må berøre blodet fra det tilstedeværende offer og tilogmed trå på testiklene til det kastrerte offeret. De må spise kjøttet av offeret likeså…» (6)

Men dog, mytens kraft i den greske verden var allikevel stor, så stor at de demoniske trekkene fra greske myter kom frem:

«Det var alminnelig trodd at konspirasjoner praktiserte menneskeofring og kannibalisme.» (7 )

Dette høres kjent ut. Opp igjennom historien har denne demonologien gjentatt seg gang på gang. Burkert relaterer dette mytiske trekket til en sosial sammenheng.

«Dette opptrer først av alt i myten, for de mest uhyggelige fortellingene om levende vesener revet fra hverandre og om kannibalisme er presentert i samsvar med oppnåelsen av sivilisert liv.» (8)

Men hvorfor blir dette alltid knyttet til en sekt, også et trekk som har gjentatt seg gjennom historien? Det er mest sannsynlig at mye har sine røtter i den greske Dionysos-kulten.

DIONYSOS-KULTEN – DEN SKJULTE FIENDE

Mytene om Dionysos er mange (9) og ritualene rundt ham likeså. Det som karakteriserte Dionysos-kulten var dens identitet som primitiv mysteriereligion med ekstatiske uttrykk. Nattlige orgier, vill dans, støyende musikk, rusdrikk og seksuelle utskeielser var kjennetegn for den form for ekstase som Dionysos-kultens tilhengere søkte for å oppnå mystisk frigjøring fra seg selv. Dionysos-kultens viktigste sentra i Hellas lå i Delfi, Theben, Naxus og Attika, hvor man feiret Dionysos på forskjellige måter, med opptog, skuespill, fester m.m. Men Dionysos-kulten hadde ikke noe godt rykte. Deres vektlegging av det mystiske, å bli ett med det guddommelige gjennom ekstreme ritualer gjorde dem mistenkelige i det offentlige lys. Det ble sagt at Dionysos-kulten på Thrakia hadde praktisert menneskeofring og kannibalisme, f.eks. ved at deres forrettende ritualtillegger (prest) ble drept og spist i et ritual hvor vedkommende skulle ha symbolisert guden inkarnert i menneskeform. Religionshistorikeren og arkeologen Lewis Richard Farnell sier om dette:

«Det er ikke sannsynlig at det var et hyppig og periodisk ritus; Vi må anta at inkarnasjonen mer ofte var et dyr eller bilde … slik at han eller hun kanskje kunne nyte samhørighet med det guddommelige ved å drikke guddommelig blod og spise kjøtt som hans ånd oppholdt seg i.» (10 )

Dionysos-kulten ble også assosiert som en dødskult, da knyttet til en sammenheng som natur- og vegetasjonsgud. Dette som en gud for vin, vinranker og druer, en gud som dør og gjenoppstår. Farnell sier om dette:

«..de så på klasen som inneholdende kroppen og ånden av guden: det vil si, det som vi kaller den ubesjelete avling ble sett på som besjelet og guddommelig.» (11)

Man trodde også at Dionysos-kulten drev på med overgrep mot barn i sine ritualer. Farnell sier:

«Offeret som ble revet i stykker kunne til og med være et menneske. Legenden om at kvinnene fra Minyais rev i stykker et ‘spebarn som om det var en råkalv’ reflekterer et gammelt ritual som åpenbart overlevde her og der.» (12)

Dette må ses i sammenheng med en av mytene om Dionysos, som går ut på at ved Heras ordre gikk Titanene til verks og tok Zevs nyfødte sønn som var Dionysos, et barn med horn og krone av slanger, og rev ham fra hverandre. (86) Dette ifølge Farnell:

«Historien om hans sønderlemming.. peker til en rå form for menneskeofring, for vi finner eksempler og hint til den her og der i de greske kulter og legender om guder, og disse er mer sannsynlig til å ha lånt dem enn til å ha funnet dem opp. «(13)

Hvilke bevis er det Farnell har for dette? Ifølge historikeren Norman Cohn:

«Hovedbeviset for kannibalistiske barnedrap i Dionysos-kulten består av en rød-figurert vase ved British Museum.» (14)

Ikke mye akkurat. De atenske Dionysos-tilbederne tok sterk avstand fra det hele, og der er kjent at i Thrakisk religion hadde man til da kun bedrevet med dyreofring. Dionysos-kulten bredte seg videre fra Hellas til Rom, hvor guden får navn Bacchus og festen blir kalt Bacchanalier. Her utvikler den seg i en slik skandaløs retning at det fikk store sosiale konsekvenser med politisk inngripen. Ifølge den romerske historikeren Livius begynte det hele med at en offerprest og spåmann for Dionysos-kulten kom til Etruria og innvidde folk i mysteriene. Det endte opp med:

«Fyll og sedelige utskeielser av enhver art, til slutt rene kriminelle uhyrligheter.» (15)

Dette skulle så visstnok ha spredt seg til Rom, hvor det opprinnelig skulle ha gått pent og pyntelig for seg. Så tok det fart i en annen retning.

«Det ble et rent seksuelt delirium… de tok til med ritualmord. De motvillige ble ‘ofret som andre offerdyr’. Det endte med rene sadistiske utskeielser… De som nektet å avlegge mysterieeden eller overhodet ikke føide seg i forordningene forsvant i skjulte huler .. og adelen var kommet med, både menn og kvinner .. mennene under seremonien nesten tapte sans og samling .. Kvinnene styrtet med oppløst hår og brennende fakler ned mot Tiberen hvor faklene forsvant i bølgene…» (16)

Alt som til nå har blitt sagt om Dionysos-kulten gjenkjenner vi fra de tre siterte stedene i Vårt Land om satanisme: taushetsløfte med mystisk ritual, dødskult, ubegrenset lystufoldelse, seksuelt misbruk, maktutfoldelse på bekostning av andre og ubegrenset viljedominans. Men siden Dionysos kulten eksisterte må vi da stille spørsmålet – var den virkelig så ekstrem som vårt foreløpige utvalg gir inntrykk av?

Vi må være klar over at Livius «har øiensynlig holdt seg til en konservativ og meget odiøs kilde.» (17) Dessuten var Dionysos- (eller Bacchus) samfunnene sett på med meget skeptiske og mistillitsfulle øyne av det romerske senat og det offisielle presteskap. I alle fall endte historien Livius forteller fra 2.århundre f.Kr opp med skandale. Over syv tusen menn og kvinner ble fengslet, og senatet slo til med dødsstraff eller livsvarig fengsel for de fleste. Den indre fiende skulle tas. Konsulen som forrettet over dette sa:

«For hver dag vokser det og brer sig i all hemmelighet – overalt.» (18)

Dette er akkurat det samme som blir sagt i dag om «subversiv satanisme»; den hemmelige konspirasjonen griper om seg. Nesten identisk er utsagnet til Satan-jegeren Fred Harrison i Dagbladet 11 august 1990:

«Etter to års gransking av det okkulte, har jeg oppdaget at satanistene – djevledyrkerne – er iferd med å spre sin onde kultur over hele verden.»(19)

Den romerske konsulen uttalte seg i 186 f.Kr., over to tusen år tidligere. Det er fra ryktene om Dionysos-kulten at vi har blodritualmytens første trekk: den indre fiende, den enda uoppdagete trussel. Dette trekket ble inkorporert i kristendommen og lever videre idag.

ROMERRIKETS KRISTNE- RITUELLE OVERGRIPERE, KANNIBALER OG SEX-ORGIASTER

I Vårt Land 19 juni 1991 blir det sagt om satanistiske ritualer:

«‘Råmaterialet’ for kultusen er barn, fra nyfødte eller aborterte spebarn .. Groteske ofringer av barn med påfølgende kannibalisme. .. Hemningsløs seksuell utfoldelse med sterke innslag av sadisme og vold er en viktig og gjennomgående del av ritualene.» (20)

Dette er blodritualmytens andre trekk: det rituelle. Den subversive indre fiende bedriver ekstreme ritualer, ofring og spising av barn med påfølgende sex-orgie inkludert sadisme og vold. Hvordan har så dette blitt en del av vestlig kulturs demonologi? Historien fortsetter i den gresk-romerske verden som var et samfunn preget av utstrakt religionsfrihet. Den synkretiske sammensmeltningen av religioner, tankestrømninger og skikker som hellenismen hadde ført med seg levde videre i den gresk-romerske verden. Statsreligionen som gikk ut på å dyrke keiseren var på de private plan utdypet med forskjellige personlige mysteriereligioner. Orakler, astrologi, magi, forskjellige filosofiske systemer m.m. spilte også en stor rolle. Forskjellige sekteriske bevegelser var også tilstede. Jødedom, gnostisisme, ny-pythagoreanerne for å nevne noen. (21) En sekterisk bevegelse, ung og nyoppsprungen, som ble sett på med mistenksomme øyne var den ferske kristendommen. Alle mulige slags rykter gikk om dem. Historikeren Stephen Benko siterer en dialog mellom romeren Q. Caecilius Natalis og en kristen, Octavius Januaris, når han konkluderer med det romerske synet på de kristne.

«De gjenkjenner hverandre ved hemmelige tegn, de møtes om natten, de har samleie med hverandre i fleng, de dyrker hodet til et esel og genitaliene til deres yppersteprest, og til slutt, de spiser barn.» (22)

Sistnevnte fenomen blir beskrevet slik av Caecilius:

«Historien om initieringen av unge noviser er så mye til å bli avskydd som det er velkjent. Et barn dekket av mel, slik at det kan lure de ubekjente, blir plassert foran ham som skal bli vanæret med deres ritus; barnet blir drept av den unge eleven .. De slikker i seg blodet; ivrig river de lemmene fra det. Ved dette offeret er de forpliktet sammen. Etter mye festlighet når fellesskapet har vokst seg varmt .. og således det sjenerende lyset har blitt veltet og slukket i det skamløse mørket, forbindelsen med avskyelig lyst involverer dem alle.» (23)

Her ser vi at det samme som blir sagt om satanistiske ritualer, som i overnevnte eksempler fra Vårt Land, ble sagt om de urkristnes religion og ritualer. (Legg merke til at som i Dionysos-kulten blir de kristne tillagt til å ha skulle revet istykker barn under ritualene sine). Skulle vi dermed anta at de første kristne egentlig var satanister?

Som i Vårt Lands fortellinger påberoper også romeren Caecilius seg et vitne til de ovennevnte handlingene; en Fronto hadde publisert et verk med anklager mot de kristne. Benko sier:

«Den enkleste måten å forklare dette ordskiftet er å anta at Fronto misforsto den kristne bruken av visse ord og praksis i liturgien. De kristne feiret den hellige nattverd i minne av Kristi død, og de fortærte ‘kroppen’ og ‘blodet’ til Jesus, som de symboliserte med brød og vin. Men visste Fronto det?» (24)

Den kristne nattverds ordlyd ble tatt bokstavelig i den romerske verden, derfor trodde man at de kristne praktiserte kannibalisme og drakk menneskeblod. Slik blir det da også påstått om satanisme i dag fra satanistofre som forteller sine historier. Men denne Fronto er på lik linje med dagens satanistofre et «kristenoffer». Han påberoper seg å være et vitne som har vært tilstede ved de kristnes ekstreme blodritualer. Men hvorfor akkurat barnedrap i tillegg til kannibalisme og bloddrikking? Benko peker på følgende:

«..Jesus var Guds sønn, eller som mange tidlige kristne forfattere sa det, Guds barn. Her var da et ‘barn’ hvis ‘kjøtt’ og ‘blod’ ble inntatt gjennom kristen gudstjeneste.» (25)

Med andre ord la man sammen to og to og fikk det hele til å bli barnedrap i rituelle former. Denne propagandaen om de kristne sirkulerte altså i romerske kretser. Den kristne apologeten Origenes la skylden for dette på

«Jødene … Når kristendommen først begynte å bli preket, spredte de omkring usanne fortellinger om evangeliet, som at de kristne ofret opp et barn som offer og inntok dets kjøtt; og igjen at bekjennere av av kristendommen ønsket å gjøre mørkets arbeid, brukte å slukke lysene i sine møter, og hver og en til å ha samleie med hvilken som helst kvinne som han tilfeldigvis møtte.» (26)

Vi vet at det var jødene som først forfulgte de kristne. (27) Dette spredte seg til romernes verden hvor de kristne ble kraftig demonisert. Dette fikk politiske implikasjoner ettersom de kristne ble fritt vilt for forfølgelser. Fengsling, tortur og massehenrettelser fulgte – spesielt de romerske keiserne Nero, Domitian, Marcus Aurelius (28) og Decius benyttet seg av det folkelige hatet overfor de kristne til egen politisk fordel. Dionysos-kultens ry og skjebne kan ha spøkt i bakhodet på mange sammen med den greske mytologis bisarre og ekstreme fortellinger.

MIDDELALDERENS «SATANISKE» MARGINALSEKTER

Men med tiden opphørte kristenforfølgelsene og kristendommen ble en akseptert religion. Keiser Konstantin proklamerte den i år 325 som romerrikets eneste og offisielle religion, noe som nok var en politisk avgjørelse mer enn en religiøs. Blodritual-myten levde videre gjennom denne nylig etablerte kristne kirkestat, som brukte denne myten for å kunne demonisere marginale kristne sekter. Et eksempel på dette finner vi i den kristne sekten montanistene. Disse avvek fra den doktrinære kristne lære på flere punkter. Om dem ble det mellom det fjerde og femte århundre sagt at:

«… de har de mest beklagelige sakramenter. Det blir sagt at de tar blodet fra et ett år gammelt barn, avleder det gjennom små kutt på kroppen hans, og samtidig lager sin nattverd, ved å blande dette blodet med mel og lage brød av det. Hvis gutten dør, så behandler de ham som en martyr; men hvis han overlever behandler de ham som en stor prest.» (29)

Dette ble sagt av Augustin. Montanistene tok avstand fra dette og kalte det en løgnhistorie. Enkelte kirkeledere støttet dette. På åttehundretallet ble den samme historien fortalt om den kristne marginaliserte sekten paulikanerne; at de møttes i mørkelagte rom, begikk incest med sine mødre, drepte barn og brukte barnas blod i sin nattverd. (30) Rundt det ellevte århundre ble den samme historien fortalt om den kristne sekten bogomilene. Michael Constantine Psellos, bysantinsk filosof og statsmann, fortalte en historie som han hadde fra et vitne som påsto å ha vært tilstede under bogomilenes ritualer:

«Om kvelden .. bringer de sammen .. unge jenter som de har initiert i sine riter. Så slukker de lysene .. og kaster seg vellystig på jentene .. uansett om hun om hun er hans søster, hans datter eller hans mor. Når dette ritualet har blitt ferdiggjort, så går de hver og en hjem .. og etter å ha ventet ni måneder .. møtes de igjen på samme plassen. Så på den tredje dagen etter fødselen, så river de de stakkars barna fra sine mødres armer .. de skjærer deres små kropper overalt med skarpe kniver og fanger strømmen av blod i vannfat. De kaster barna, ennå pustende og gispende, på ilden .. Etter dette blander de asken med blod i vannflatene og lager således en avskyelig drikk .. tilslutt så tar de del sammen av disse matsortene. (31)

Denne historien har mange paralleller til vår tid. I Dagbladet 11 august 1990 får vi høre nesten samme historien fra satanistofferet «Sarah», som også påstår seg å ha vært vitne til slike ritualer. Historien er på mange måter identisk med overnevnte. Satanistofferet «Sarah» sier:

» De brukte babyer. Mødrene ga fra seg barna sine. Av og til fulgte ofringene forskjellige slags ritualer for folk som hadde opptrådt forræderisk overfor kultene…Jeg ble tvunget til å spise menneskekjøtt og drikke disse fryktelige greiene (Sarah beskrev ‘drikken’ som urin og menneskeblod.)» (32)

Akkurat som Dagbladets vitne «Sarah» sier i det tyvende århundre at denne satanistsekten hun har vært med i har sine egne «avlere» som blir gravide innad i sekten for å føde barn kun med det formål at de skal ofres, hadde man i det ellevte århundre vitner som fortalte den samme historien om kristne sekter som man mente avvek fra den kristne lære. Akkurat som Dagbladets satanistvitne forteller oss at drikking av menneskeblod er vanlig i denne satanistsekten hun har vært inne i forteller Psellos bogomilvitne det samme. Var i såfall bogomilene satanister?

At bogomilene gjorde seg skyldige i disse tingene har aldri vært historisk påvist, akkurat som ingen idag kan bevise samtidshistoriene om satanisme. Det blir kun et spørsmål om tro. Historikeren Norman Cohn relaterer denne historien om bogomilene til røttene i en mytisk verden, nemlig en eklektisk sammenblanding av noen av de verste fenomenene fra gresk mytologi:

«Handlingene til Saturn og Thyestes og Tantalus, når de spiste sitt avkom; av Ødipus, når han parret seg med sin mor; av Cinyras, når han parret seg med sine døtre – alle disse avskyelighetene blir gjentatt nå …» (33)

Den gresk-romerske vrengte versjonen av de tidlige kristne som menneskeofrere, kannibaler, barnemordere etc. hvis røtter lå i gresk mytologi samt en bokstavlig tolkning av kristne metaforer og symbolikk, blir opptatt i kristendommen som en selvstendig demonologi. Norman Cohn sier:

«Århundrer senere ble disse historiene om erotiske utsvevelser, barnedrap og kannibalisme gjenopplivet og brukt på forskjellige utgrupper i middelalderlig kristendom. .. I øynene til hedenske grekere og romere, så var folk som henga seg til promiskuøse orgier og spiste barn, samfunnsfiender og menneskefiendtlig. I øynene til middelalderlig kristne var de i tillegg fiender av Gud og tjenere av Satan. .. Erotiske utskeielser, barnedrap og kannibalisme tok gradvis på seg en mening, som så mange manifestasjoner av en religiøs satankult, så mange uttrykk for djevletilbedelse.» (34)

Denne redselen innom kristendommen for en indre fiende hvor avvik fra den kristne troslære er det viktigste, skapte en demonologi som hadde røtter i tidligere hedensk tro. Kristendommens understrekning av enhetlighet innen egne rekker vedrørende oppfatning av hva rett troslære var, førte til at kristne sekter med en litt annen oppfatning av hva rett troslære var, ble kraftig demonisert. Men hvorfor denne basis i enhetlighet og redselen for internt avvik? Dette må ses i relasjon til hvordan kristendom og stat hadde blitt ett. Når kirke og stat gjensidig avspeilte en felles struktur ble det nødvendig å holde kontroll. Hvis forskjellige interne trosretninger – det som de kristne kalte ‘kjetteri’ – kunne fortære kristendommen innenfra ville dette også bety at statsdannelsen kunne stå for fall. (35) Liten tue ville kunne velte stort lass.

Dette ble og er blodritual-mytens tredje del: at den subversive sekten med sine groteske ritualer er ute etter å velte den nåværende samfunnsorden. Bernard av Clairvaux, kalte i det 12. århundre kjettere for ‘de små revene som ødelegger vinrankene.'(36) Filosofiprofessor Barrows Dunham som har skrevet om fenomenet kjettere og kirkens organisasjon rent historisk sett, i en bok som omhandler kjetteri fra oldtiden og opp til vår moderne tid, utdyper dette sitatet:

«Vinrankene er, selvfølgelig, organisasjonen. En stor rev, en leder av rever, er farlig i det han starter noe og leder noe, men han kan ikke alene ødelegge mange vinranker. En stor samling av rever, derimot, snikende fremover med etter ryktet, deres artsmessige sluhet, kunne ødelegge vingården en gang for alle. Akkurat slik kan en mengde av dissentere ødelegge en organisasjon.»(37)

I sammenheng med vår tids satanismemyte blir dette sagt så eksplisitt som det bare kan gjøres, i en TV-dokumentar om satanisme, hvor Dr. Catherine Gould, terapeut, i et intervju om satanistisk rituelle overgrep sier:

Gould: «Når jeg begynte med denne virksomheten, trodde jeg at det fremste motivet, var sex og penger, at det handlet om pedofile, men etter ti års virksomhet har jeg kommet frem til at motivene er mye verre…formålene med overgrepene er å utstyre sekten med menneskelige ressurser og få frem barn som utsettes for overgrep og hjernevask i en slik omfatning at de kan tjene sekten på en hel rekke områder.»

Intervjuer: «Men hva skulle målet være?»

Gould: «Deres mål er å få så stor makt som mulig som mulig over dette landet og andre land.» (38)

Det Dr. Gould prøver å si er at de såkalte satanistiske rituelle overgrepene mot barn er ledd i utdannelsen av en barnehær av satanister, som ved hjernevask og indoktrinering, i voksen alder vil være like alvorlig som en ytre millitær trusel – bare her som en indre fiende. Dette siste utsagnet skulle vel dekke blodritual-mytens siste del. Satanister er en nasjonal og en global trussel som representerer en fare for de styrende organer, ettersom de er ute for å velte den nåværende samfunnorden ved infiltrasjon.

Som paranoia er dette en sterk historie med skremmende perspektiver for hva et negativt potiensiale denne historien kan medføre. Er det en ny heksejakt på gang, på lik linje med den middelalderen opplevde? Eller trues vi av en indre fiende som bedriver med ekstreme blodritualer for å dyrke Satan, knytte uslitelige paktbånd og «utdanne» satanister ved bruke overgrep og hjernevask mot barn som et ledd i nettopp dette? Ifølge den kristne tabloidpublikasjonen Troens Verden er konspirasjonen på sitt nærmest fullstendiggjort:

«Satanistene kommer ikke fra en viss samfunnsgruppe, de fins overalt. Advokater, leger, psykologer, politikere, politifolk og journalister.» (39)

Denne siste delen av blodritual-myten er en definitiv eksklusiv kristen del, relatert til deres fortid som teokratisk statsstyre som vi allerede har nevnt mens de to første delene av blodritual-myten har sin opprinnelse i gresk-romersk mytologi og historie.

«HEKSER» OG JØDER – SATANISTISKE BARNEMORDERE

Denne eklektiske komponerte myten har, i sin dialektikk med virkeligheten, definitivt vært en blodbefengt historie, hva konsekvenser av denne myten i et sosialt perspektiv angår. Denne fortellingen slik den slo rot i middelalderen spilte en avgjørende rolle for hvordan man laget et stereotypiserende bilde av en tenkt indre fiende, nemlig heksebevegelsen.

«Man trodde at hekser spesialiserte seg i drap på spedbarn og små barn… Hekser trengte likene av alle slags grunner. De var kannibaler, med en umettelig trang til veldig ungt kjøtt… drepe, koke og spise et spedbarn som ikke ennå hadde blitt døpt var en heks’ største glede.» (40)

Den tradisjonelle historien om hekser er godt kjent. De møttes om natten etter å ha flydd til et skjult bestemmelsessted, heksesabbaten, hvor man hånet den kristne gudstjeneste ved å tilby en nattverd bestående av urin og råtten mat. Satan var selv til stede på disse heksesabbatene hvor han ble hyllet på forskjellig vis av de tilstedeværende heksene og kulminasjonen av dette arrangementet var en løssluppen sex-orgie.

«Heksekraft ble sett på som apostasi… Hekser ble fremfor alt sett på som en som en sekt av djevletilbedere.» (41)

Den europeiske heksejakten i renessansen er en 300-årig historie som ikke får plass her.(42) Men vi ser her at bildet er det samme: hekser er satanister, en indre fiende som driver på med menneskeofring, kannibalisme, overgrep mot barn, osv.osv.

Hva var i så fall en heks hvis hun ikke var satanist? Stort sett naturmedisiner, ritualmagiker, spåkjerring – men mest av alt en forsvarsløs enstøing som allerede var utstøtt av fellesskapet, som oftest en eldre kvinne som var mislikt av sitt nabolag. Men hvis ikke hekser eksisterte så gjorde blodritual-myten sitt til at de «eksisterte». Man kunne lett «se» en heks i alt det som avvek fra det normale.

Ihvertfall, jødene eksisterte i den kristne middelalder og ble i perioder utsatt for kraftige pogromer. Disse forfølgelsene kunne ikke ha skjedd hvis man ikke forut for dette hadde hatt et skapt fiendebilde av jødene. Nok en gang er blodritualmyten med i spillet. (43) I tillegg til sin mosaiske tro ble jøder sett på som ritualmagikere som hadde tatt elementer fra egyptisk, kanaanittisk og babylonsk magilære og blandet det med sin egen hebraiske magi. I oldtiden var jødedommen blant grekerne og romerne sett på som noe ytterst fjernt og eksotisk. Deres magiske kunster besto av at man tiltrodde dem å være spåmenn, naturleger, og ritualmagikere i tillegg til sine håndverkskunster og kjøpmannstalenter. Troen på jøder som innehavere av evnen til magiske bedrifter, stammet antageligvis fra kabbalaen, som var jødedommens mystiske filosofi og praksis. Jødene i middelalderen hadde en forkjærlighet for magiske formularer, amuletter, talismaner, medisinske kurer, drømmer, tegn, og forutsigelser – noe som sosiologisk sett kan peke tilbake på deres sosiale posisjon som en truet, og ofte, forfulgt sekt. Dette tradisjonelle bildet av jødene som noe fargerikt, annerledes og mystisk, med magiske evner, kunne være både negativt og positivt. (44) Men når tanken på jødedom og magi nærmest ble ett, var det avhengig av hva man anså magi for å være.

Kristendommen ble i middelalderen høyst skeptisk overfor ritualmagi.(45) Dette hadde forskjellige grunner, og forskjellige konsekvenser. For jødene i middelalderen kunne dette ofte være skjebnesvangert. Satanismestemplet satt løst. Det ble sagt om jødene at:

«De hater kristne og ville med glede ha drept dem alle…jøder er svarte magikere…blod er sentralt for jødisk magi…dens natur er demonisk: jøder trenger kristent blod for å salve sine rabbier…» (46)

Martin Luther sa om jødene:

«…de er fulle av gift, bitre, hevnlystne, svikefulle slanger, snikmordere, og Djevelens barn, som dreper og gjør skade i det skjulte.» (47)

Man trodde at jødene stjal barn og drepte dem ved å årelate dem. Dette fordi jødene angiveligvis brukte blodet til små barn som et sentralt element i sin magi. Men hvorfor? Man så på jødene som djevledyrkere, satanister. Og man var fast bestemt på å «bevise» det også, som f.eks. i Endingen (nå Sør-Tyskland) i 1470 (da tilhørende Østerrike) hvor en rettsak mot byens jødiske minoritet gikk ut på en anklage om ritualmord på barn. Jødene ble systematisk utsatt på grov tortur inntil de kom opp med det svaret de kristne anklagerne ville ha:

«Hvis dere jøder vet så vel at kristent blod er godt og gagnlig, hvorfor gjør dere ikke deres eget blod ganglig og godtar dåpen? Til det svarte han (jøden) det er djevelens innflytelse.» (48)

Denne troen på jødene som svarte magikere som sto i Satans tjeneste og drepte små barn for å bruke deres blod i sin ritualmagi, hvor kom den fra? Fra flere kilder:

«Landsbysladder,krøniker, folkesanger, fortellinger, billedlige skildringer, skulpturer, pilgrimsreiser og helgenskrin.» (49)

Og der til kom mye fra andre populære kilder som «billige pamfletter, plakater og småbøker.»(50) Med andre ord, de som i middelalderens distribuerte blodritual-myten om jødene som satanister, er de samme som i dag distribuer myten om satanismen – nemlig den folkelige populærkulturen. I tilfellet med Endingen så ble de tiltalte jødene brent på bålet som barnemordere, svarte magikere og djevledyrkere. Men hvorfor denne «ondskapen» fra jødene? Man mente at det var ledd i en plan:

«For krønikeskriveren, så ble ‘ jødenes ondskap’ brukt som en kritikk mot ‘prinsene, jordeierne og byene som gir de onde så mye frihet ‘i sin plan for å ødelegge det hellige romersk-katolske riket.» (51)

Dette er kjente trekk fra dagens demonologi angående påstandene om en subversiv satanisme: overgrep mot barn koblet til svart magi og anti-kristenhet. I den kristne tabloidavisen Troens Verden nr. 3 1992 blir det sagt:

«Satanistene forgriper seg på barna fordi barna er det fineste uttrykket for Guds renhet .» (52)

Vi har en slik informasjon som denne fra idag basert på satanist-ofre, som påstår at de har vært med i en bloddryppende satankult.

Også i middelalderen hadde man såkalte konverterte » jøder» som sto frem som jødeofre og var sannhetsvitne til disse historiene om jødene som barnedrepere i satantilbedelsens navn. I 1507 publiserte en viss Pfefferkorn en bok «Speculum Adhortationis Iudaice Ad Christum» hvor han utga seg for å være tidligere jøde som hadde konvertert til kristendommen. Pfefferkorn sa om jødene:

«Det blir sagt blant alminnelige kristne at jøder trenger kristent blod til omskjæring, for hvilket de dreper små kristne… De fleste navnkyndige kristne, har ingen tro på dette . . . Kanskje finnes det jøder og noen har hittil blitt funnet som i hemmelighet planlegger å drepe kristne småbarn, men dette vil ikke være i tilfellet av å trenge å ha blod, men på grunn av deres hat og hevn mot kristne.» (53)

Pfefferkorn, til å være tidligere jøde, hadde ingen kunnskap om hebraisk og ble imøtegått av sin samtids lærde til å være en «løgner, bråkmaker og pengegrafser».(54) Jødene ble også anklaget for å stjele hostien fra kristne kirker. Professor i historie, R. Po-chia Hsia sier om dette:

«Jøder ble anklaget for å stjele eller kjøpe den innviede hostien for å torturere Kristus.» (55)

Man trodde altså at jøder stjal eller kjøpte tyvgods fra kirker. Dette er akkurat det samme som blir sagt idag om satanisme. I Klassekampen 8 oktober 1992 leser vi om satantilbedelse:

«Satan har for eksempel særlig glede av å bli tilbedt gjennom alterutstyr stjålet fra kristne kirker,…» (56)

Sosiolog R. George Kirkpatrick sier om dette:

«Jødene fungerte som tradisjonelle syndebukker for slike anklagelser i fortiden…Men det vil være umoderne … idag å være anti-semittisk. Så satanistene er de som idag begår de forferdelige forbrytelsene. På ett vis, satanistene er bedre syndebukker enn jøder, fordi de eksisterer ikke. Hvilken som helst slags overdrivelse kan tilskrives dem.» (57)

Som konklusjon kan vi si at den anti-semittiske retorikken som eksisterte i middelalderen angående jøder som barnemordere, kirkevandaler, blodmagikere i svart rituell form, som hadde sin opprinnelse i sin samtids populærkultur korrelerer godt med dagen satanismemyte som er nesten identisk. Også her hadde vi avhoppere, vitner, ofre, som kunne «verifisere» denne myten.

Disse anklagene mot jødene førte ofte til fengsling, tortur og massehenrettelser – såkalte pogromer. Det var bekvemmelig å anklage jøder for det meste, inkludert å gi dem skylden for svartedauen. Middelalderen ebbet ut med de begynnende hekseprosessene og pogromer. Med det skulle man i modernitetens navn tro at blodritual-mytens grep på menneskesinnet forsvant ettersom overtro ble erstattet med vitenskap…

Men dog, vi lever i en tid hvor blodritual-mytens demonologi blir av visse tatt for en vitenskapelig objektiv sannhet. I en rapport av Jonker & Jonker-Bakker, begge to praktiserende leger, blir det sagt at:

«Rettsaksrapporter indikerer at spedbarn blir ofret under satanistiske ritualer, med blod som spiller en viktig rolle i denne sammenhengen.» (58)

Dette kunne like gjerne vært sagt om jødene i middelalderen. Med andre ord, leger, psykiatere, psykologer, feminister, politifolk, journalister, akademikere ifra forskjellige disipliner – mange av dem tror på disse historiene om satanisme, på tross av at de ikke kan bevises, endog er dette mennesker som gjør blodritualmyten troverdig som en sannhet fordi disse menneskene og deres profesjon eksisterer i en ramme av vitenskapelighet. Hvordan er dette mulig? At en myte ikke bare blir «sannhet», men også «vitenskap»? Dette er ikke et spørsmål som lar seg besvare på unntatt gjennom en historisk vinkling.

KATOLIKKER OG KOMMUNISTER – SATANS AGENTER

Modernitetens verdensbilde som skapte et nytt univers og en ny ontologi, hvori vitenskapelighet slik vi kjenner det tradisjonelt sett, var aldri en anti-religiøs bevegelse. (59) Vitenskapsmenn og filosofer som Newton, Descartes, Pascal, Kant, m.fl. var alle sammen kristne som mente at deres vitenskapelige forskning ville vise perfeksjonen i Guds skaperverk. Dette blir sagt så eksplisitt som mulig i en bok fra 1946 om den satanistiske innflytelsen her i verden:

«Kristendom og sann vitenskap har aldri vært fiender, men vel kristendom og den falske metafysikk som ikke vil vite av Gud.» (60)

Kristendommen som religion forsvant selvfølgelig heller ikke for det om sekulariseringsprosessene skilte stat og kirke. Som tidligere påpekt har satanismespekulasjonene aldri forsvunnet heller, som f.eks. spekulasjonene om frimureriets antatte satanismekonspirasjon, som har vært sterkt levende helt siden det 17. århundre. Siden 1850 og frem til nå har satanismespekulasjonene generelt vært høyst levende, med både satanistofre og sataniststigmatisering. Blodritual-myten har definitivt aldri forsvunnet. På 1830-tallet i USA vokste det frem en sterk anti-katolsk bølge. Professor i sosiologi Jeffrey E. Victor sier om dette:

«…et antall bøker ble skrevet av kvinner som hevdet å være tidligere nonner som rømte fra tvungen innesperring i nonneklostere hvor de hadde vært vitne til seksuelle orgier, sadistisk tortur, slaktingen av nyfødte spedbarn, og tilogmed praktiseringen av hekseri.» (61)

Den mest kjente katolikkoffer-historien er Maria Monks «The Awful Disclosures Of Maria Monk», som presenterte katolisismens tro i et nonnekloster som en offerhistorie om tortur, henrettelser, barnemord m.m. som frk. Monk selv visstnok hadde opplevd, men greid å unnslippe fra ved å rømme. Boken hennes ble en bestselger i sin tid, og historien hennes ble imitert av flere andre kvinner som også sto frem og hevdet at de var katolikkofre som hadde opplevd de samme tingene. Dette er ikke ulikt dagens satanismepropaganda slik den kommer til uttrykk for fra de fundamentalistkristne. Som eksempel kan vi nevne hvordan Lauren Stratford blir gjort reklame for:

«Historien om Laurens mishandling, de årene med skrekk og tortur hun opplevde, de sataniske ritualene og mord hun var vitne til, vil bli mer enn du kan bære..» (62)

At Maria Monk antageligvis var en løgner er en sannsynlighet. At Lauren Stratford er det vet vi. Likevel blir Lauren Stratford trodd, når hun forteller om samtidssatanisme i boken sin relatert til seksuelle orgier, sadistisk tortur, slakting av spedbarn m.m som visstnok skal ha skjedd i den satanistiske sektverdenen hun befant seg i, akkurat som Maria Monk i sin tid ble det. Vi ser her at blodritual-myten har vært brukt mot nærmest alle oppigjennom historien: Dionysoskulten i oldtidens Hellas, de kristne i senantikkens Rom, kristne sekter i middelalderen, jøder i rennesansen og katolikker i vår moderne tid. Og satanismestemplet har gått med den. Karl Marx, for eksempel, i sin anti-religiøse propaganda, sa om de kristne:

«…de kristne drepte virkelig mennesker og spiste og drakk menneskekjøtt i sin nattverd. Dette forklarer hvorfor romerne, som tolererte alle religiøse sekter, forfulgte de kristne og hvorfor de kristne senere ødela all hedensk litteratur som truet mot kristendommen…» (63)

Karl Marxs kommunistiske ideologi kunne bruke blodritual-myten til sin egen propaganda. I 1917 ble Russland kommunistisk, Kina i 1948. Sterkt anti-kristne som disse to bevegelsene var gikk de hardt til angrep mot de kristne i sine hjemland og sine kommunistiske kolonier. Av kristne i dette århundre ble derfor kommunisme sett på som en stor trussel, av noen kristne som den rene satanisme. Vi må spørre oss: var Karl Marx en satanist? Og var kommunismen en frontbevegelse for en satanistisk konspirasjon? Ifølge den kristne pastoren Richard Wurmbrand var dette tilfellet:

«Der findes en satanistisk kirke. En af dens ritualer er den sorte messe, som en satanistisk præst læser ved midnat. Sorte kærter er sat i den omvendte lysestage. Præsten er klædt i sin ornat, men på vrangen. Han siger alt, der er foreskrevet i messebogen men læser det bagfra. Guds, Jesus og Marias hellige navne læses bagvendt. Et krucifiks hænges omvendt op, eller der trampes på det. En nøgen kvindekrop tjener som alter. En hostie, der er stjålet fra en eller anden kirke bærer påskriften ‘satan’ og benyttes ved en efterabet altergang. Under den sorte messe brændes en bibel. Alle tilstedeværende lover at begå samtlige syv dødssynder, som de står opregnet i den katolske katekisme, og aldrig at gøre nogen god gerning.» (64)

Ifølge Wurmbrand var Marx med i denne satanistiske kirke. I overnevnte sitat gjenkjenner vi her det som ellers blir gjentatt i fundamentalistkristen-, satanistoffer- og tabloid-demonologi om satanisme. Som i satanistofferhistorien «Michelle Remembers» hvor akkurat det samme blir sagt som i Wurmbrandt første siterte linje, om hvem som har utsatt Michelle for overgrep: «Den eneste gruppen jeg kjenner til…er Satans Kirke» (s.113), altså at et sted i verden finnes det en satanistisk enhetlig organisasjon. Wurmbrandts neste linje om sort messe ritualisme finner vi igjen i Vårt Land 10 oktober 1992 hvor satanisme blir presentert som: «Satan-kultus i hemmelige sirkler: svarte messer og ritualer…»(65) Om baklengs messe lest på vrangen og den stjålne hostien hos Wurmbrand, ser vi den korrelert til Klassekampen 8 oktober 1992: «Satan har for eksempel særlig glede av å bli tilbedt gjennom alterutstyr stjålet fra kristne kirker, og befaler sine tilhengere å framsi katolsk messe bak fram».(66) De påtrampede krusifiks er tatt fra demoniseringhistorien om tempelridderordenen.(67) Med andre ord, den sataniserende demonologien kan brukes av alle og mot hvem som helst. Wurmbrand fortsetter:

«Marx’ fræmtoning var karakteristisk for Joanna Southcotts diciple. Hun var en satanisk præstinde, som troede at stå i forbindelse med djævlen Siloh… Omkring 60 år efter hendes død i 1814 skete det besynderlige, at der til Southcott-menigheden i Chatham sluttede sig en soldat, James White, der efter tjeneste i Indien var vendt hjæm, og som overtok den lokale ledelse, og (sic)utviklede Joannas lære videre…med et kommunistisk islæt’ «. (68)

Ifølge Wurmbrand er dette et av bevisene for at Marx var satanist og kommunismen en satanistisk trusel. Wurmbrand sier:

«Eftersom satanistene er en meget hemmelig sekt, ejer vi kun antydninger om muligheten af Marx forbindelse med den.»(69)

Og hvorfor ikke, ifølge Wurmbrand:

«Således har vi drøftet flere antydninger, der kunne føre til den konklusion at Marx var satanist.» (70)

Og den gamle blodritual-mytens påstand om overgrep mot barn kommer også med, dog i litt mer diplomatisk form enn vanlig:

«En anglikansk undersøgelseskommisjon af det okkulte, der var nedsat i Australien, udsendte sin beretning 13. august 1975. Man opdagede, at halvdelen af skolebørnene i Sydney havde forbindelse med det okkulte og satanisme. I andre australske byer nåede man til samme resultat. Halvdelen av ungdommen var innblandet i hekseri og sorte messer. Situationen er måske ikke slet så alvorlig i andre lande i den frie verden. Men marxismens indtrængen i ungdommen går jævnsides med satanismens fremtrængen, selvom man ikke på overfladen kan se nogen sammenhæng.» (71)

Disse demonologiske tankene angående marxisme som satanisme var ikke uvanlige. Et annet sted hos en annen forfatter kan vi lese:

«…gjennom det gudløse dogma til kommunismen, så søker allerede Ondskapens Fyrste å subvertere de mindre avanserte massene av alle de fjernt-spredte fargede folk… Sannelig slåss Satan for Russland i den siste oppiskede uro av hans eldgamle konflikt med Kongeriket.»(72)

Dermed sagt, hvem har ikke oppigjennom historien blitt satanisert?

KONKLUSJON

Blodritual-myten i dag kan tolkes på to måter, og det vil være utslagsgivende for hvordan man historisk sett kan tolkes dagens påstander om den subversive satanismen. Den første tolkningen blir den bokstavelige: vi ser her hvordan menneskeofring, kannibalisme og overgrep mot barn har en lang historie. Rituelle overgrep begynner i oldtidens Hellas med Dionysoskulten hvor man ofret mennesker, spiste offeret og begikk overgrep mot barn ved å slite dem i stykker under sine ritualer. Disse ritualene ble overtatt av de kristne som i senantikkens Rom ofret mennesker (stort sett barn) spiste dem og etterpå feiret de dette i en vill og løssluppen sex-orgie med incestiøse innslag. I tidlig middelalder ble disse ritualene med menneskeofring, kannibalisme og overgrep mot barn med påfølgende sex-orgie overtatt av marginaliserte kristne sekter som utdypet dem med intern «avling» av barn til ritualofringsbruk innad. Jødene i renessansen drepte også barn hvor deres blod ble brukt av jødene til deres magi. Menneskeofring, kannibalisme og overgrep mot barn var også integrerte deler av middelalderens heksebevegelse, samt var også en integrert del av katolske ritualer i 1830-tallets USA. Hvis det er så viktig å få oss til å tro at rituelle overgrep skjer, hvorfor nevner ikke Dagbladet og Vårt Land denne generelle historikken til rituelle overgrep?

DEL II: DEMONOLOGIENS KAUSALITET: FORSØK PÅ FORSTÅELSE

Den andre tolkningen er den mytiske: disse historiene representerer blodritual-myten, og vi skal her gå kort igjennom hvilke faktorer det var som fikk denne myten til å bli levende om nevnte grupper i historien. Vi begynner med Dionysos-kulten som var et integrert ledd i det gresk-romerske kultiske fellesskap. Dog dette til tross, en viss skepsis og undring ble denne kulten møtt med. Hvorfor? Mange faktorer kan trekkes inn. En faktor kan være den kulturelle, hvor det blir sagt om Dionysos-kultens interne struktur :

«Det er en individuell tilegnelse som avviser slektskap eller føydale tilknytninger, og i den flytende form av det private thiasos, skaper tilknytninger og enheter uavhengig av autoritet og utenfor statens kontroll.»(73)

I Dionysos-kulten kan vi her skimte en utvikling hvor individet transcenderer antikkens bånd til familie, slektskap, arbeidstilhørighet og norm. Det er mytisk uttrykt i hvordan Dionysos er representert i gudefellesskapet som «guden som `spiser rått kjøtt`(Alcaeus, Fragment 129)»:

«Således blir nøkkelen av dette politiske og religiøse byggverk Dionysos`s subversive karakter, uttrykt i hans avvisning av ofringssystemet ved å spise mat som er kokt i samsvar med den anstendige orden (stekt så kokt) til fordel for omofagia, begjæret etter å spise rått kjøtt. Den mest ekstreme form av omofagia er allelofagia, hvor mennesker fortærer hverandre, idet de blir som ville og blodtørstige dyr. En slik oppførsel tillater dem å unnslippe fra den menneskelige tilstand: det er en måte å komme seg utenfor seg selv ved å imiterere de dyr som er minst brukt til hushold.»(74)

En gud som stiller utenfor gudefellesskapet, fortæring av rått kjøtt, kannibalisme, dyrking av det dyriske – disse trekkene er kjent fra Satan-mytologien. Hvem som var med i Dionysos-kulten hadde en viss betydning. Professor i oldtidsfilosofi W.K.C. Guthrie sier om dette:

«Dionysos største gave var følelsen av total frihet, og i Hellas var det kvinnene, med deres normalt innestengte og innsnevrete liv, for hvem fristelsen av frigjøring hadde den største appellen.» (75)

Kvinner hadde ingen høy status i oldtidens Hellas slik vi regner det idag. En gudefelleskapsavvisende kultfigur med lavstatusmedlemmer, hva kunne dette føre til? Guthrie sier, idet han siterer Apollodorus, at kultmedlemmene:

«…sprang gjennom isolerte steder med alle slags sorter uordentlighet. Andre kvinner slo seg sammen med dem, forlot sine hus, ødela sine egne barn, og dro i flokkevis til ørkenen.» (76)

Dette hadde mye å si for den tidlige kristendommen som i det gamle Rom ble demonisert med stort sett samme fortegn av anklager om ritualer inkluderende menneskeofring, kannibalisme, overgrep mot barn og sex-orgier.

Men de kristne var upopulære hos romerne av mange grunner: de nektet å tilbe keiseren, de nektet å delta i ofringer, deres religion hadde ikke templer, altere eller bilder, og verst av alt: de anerkjente ikke andre guder eller trosretninger, men hevdet at deres gud var den eneste rette. Dette siste ble oppfattet som en ekstrem form for arroganse i den romerske verden. Enda verre var det at deres gud og frelser var et menneske, en kriminell oppvigler som romerne og jødene hadde korsfestet for mange år siden. Slik var det fra romernes synspunkt at de kristne skilte seg ut.

Men det egentlige grunnlaget for beskyldningene var den kristne nattverden som i kristen liturgi er en mystisk union med det guddommelige uttrykt i symbolske former gjennom substittueringen av brød som Jesu legeme og vin som Jesu blod. Nattverdbrødet som heter hostie kommer fra det latinske ordet hostia som betyr offerdyr. Professor i klassisk filologi Samson Eitrem sier:

«Vi er her inne på en utvikling som også i høi grad berører kristendommen…Dette er en omlegging og foredling av uttrykket som nok kan vekke ens interesse. De kristne apologeter var også fullt oppmerksomme på de sider av hedensk kultus der kunde minne om deres egen utøvelse av religionen.» (77)

Dionysos-kultens vektlegging på det mystiske, å bli ett med det guddommelige, gikk i arv til kristendommen – dog med den forskjellen at Dionysos-kulten ofret et dyr som substitutt for Dionysos og spiste det, etter modell av myten om Dionysos, mens i kristendommen «spiste» og «drakk» man sin oppofrede gud i symbolske former. Dionysos-kultens ry som dødskult hvori guden var symbolisert med drueklaser, vin og vinranker som periodisk døde og ble gjenopplivet og feiret gjennom mystisk union ved fortæring av nettopp dette guddommelige hadde også sitt å si for kristendommen:

«Hvilke impulser kristendommen har fått fra Dionyos-kulten , viser i alle fall den kristne kunst. Når vi for eksempel på sarkofager møter den hellige vinstokk som skjenker oss altervinen, er den i grunn en avlegger av vingudens egen plante. Det er den gamle vin som blomstrer i helt ny jordbunn.» (78)

Denne «gamle vin» var Dionysos-kultens mystiske preg, som mistenkeliggjorde dem i oldtidens Hellas, som kristendommen tok opp i seg i senantikken som likeledes mistenkeliggjorde dem i Rom.

Men med kristendommens forandring fra sekt til eneveldig statsreligion, opptok den demonologien om seg selv fra den gresk-romerske verden og brukte den mot andre. Den brukte den mest imot kristne avvikersekter innad. Hvorfor? Kanskje fordi noen av disse sektene representerte en fare ved sine kjetterske trekk.Vi har forsåvidt redegjort for dette hvorfor på side 51 i oppgaven men vi utdyper dette litt til. Fordi selv om kristendommen ble romerrikets offisielle statsreligion var ikke stabiliteten sikret. Romerriket ble delt i to, og Konstantin flyttet kristendommen til Bysants. Dette forårsaket en splittelse i kristendommen mellom den greske ‘ortodokse’ kirke som utviklet seg i Konstatinopel, og den romerske ‘katolske’ som etablerte seg i Roma. Videre ble bildet komplisert ved at romerrikets neste keiser, Julian, (kalt apostaten, den frafalne) gikk bort fra kristendommen. Videre hadde det etablert seg autonome kristne samfunn i Armenia, Syria, Egypt og Etiopia. Rom ble derigjen invadert av barbarer nordfra på begynnelsen av 400-tallet. Deres herjinger sjokkerte de kristne dypt. Akkurat som kristenforfølgelsene hadde skapt apologeter som Tertullian og Origenes, skapte denne turbulensen innad og utad de første teologer som så det som sin oppgave å forklare kristendommens epistemologi i en forvirrende og kaotisk tid, samt forsvare den mot forsøk på tilbakefall til hedendom(f.eks. Augustin). Dette siste elementet, kristendommens redsel for frafall innom indre rekker var større enn deres redsel for ytre fiender. Dette førte til at nytenkende kristne sekter som hadde en litt individuell tolkning av kristendommen ble mistenkeliggjort. En av disse sektene, montanistene, hadde flere trekk som lignet Dionysos-kulten. Sektens leder, Montanus, hadde akkurat som i Dionysos-kulten, kvinner som fungerte som presteskap. Disse kvinnene, søkte også fellesskap med det guddommelige gjennom ekstase, mens selveste Montanus hevdet at han var Gud, besatt av den Hellige Ånd. Det ble også hevdet at Montanus hadde oppfordret til oppløsningen av ekteskapet, og at hans prestinner hadde forlatt sine ektemenn – påstander som vi også kjenner igjen fra Dionysevs-kulten. Basert i Frygia, nærmere bestemt Pepuza, trodde de at det Nye Jerusalem ville oppfylle seg der. Guthrie sier:

«Det er i virkeligheten hardt å drepe den dionysoske ånd i dets hjemland.» (79)

Det samme kan man si om den europeiske demonologis ånd. Når kristendommen formulerte sin lære la de stor vekt på sentrale elementer av Jesu liv, hans lidelse, hans død og hans lovte tilbakekomst. Disse historiene fikk hurtig en mytologisk karakter, og blodritualmyten ble en bekreftelse på dette: I R. Po-chia Hsias analyse av jødeforfølgelsene i Endingen hvor flere jøder ble brent på bålet som barnemordere, svarte magikerne og djevletilbedere lå det en historie bak. Historien var kort som følgende: under oppryddingen av en sammenrast kirke i Endingen i 1470 fant man skjelettrestene av en familie: en mann, en kvinne og to barn. Mistanken for disse dødsfallene falt hurtig på byens jødiske minoritet, og rettsak hvor grov tortur ble tatt i bruk, fulgte. Man mente at skjelettfunnet var en fattig tilreisende kristen familie som hadde overnattet hos en jødisk familie i Endingen for åtte år siden (1562), og at denne familien hadde blitt drept av jødene om natten i sin søvn i skjulet på stråseng som jødene hadde lånt dem. Drapene hadde skjedd fordi jødene skulle bruke deres blod til magiske ritualer. Dette var en sterk historie, sterk nettopp fordi den passet inn i kristen mytologi. Hsia sier:

«Ingen ville ha gått glipp av identifikasjonen mellom den stakkars myrdede kristne familien og Den Hellige Familie: beskrivelsen av ektemannen og konen, deres to unge barn, og deres lille hest i skjulet, tilbringende natten sin på strå, må ha representert til Endingene bildet av Josef og en gravid Maria oppholdende seg med sitt esel i en stall i Betlehem. De kristne ble drept i Elias saueklippingsskjul som uskyldige lam, som Jesus ofre for blodtørstige jøder med sine slakterkniver.» (80)

Men det var andre grunner også:

«Ved å utrydde jødene i byen, så kvittet ikke bare Endingene seg med en fremmed religiøs og kulturell minoritet men frigjorde seg også fra inngrep av adelsmakt, som jødene tidligere hadde vært beskyttet av, og mer, de oppnådde et privilegium fra Keiser Friedrich III…om å ikke tillate jøder i fremtiden.» (81)

Hsia konkluderer med at kristen mytologi var utslagsgivende for blodritual-mytens levendegjorde tilstand:

«Den essensielle mentalitet som lå under ritualmord fremføringen var den kristne tro på offer, den dominante formen av dens representasjon var historien om Kristi lidelse. Ved å anklage jødene for barnemord, og ved å dra ut tilståelser fra de mistenkte, skapte politidommerene og folket således repitisjoner og variasjoner om temaet av kristent offer. De torturerte kristne barna, de blødende små martyrene, og den besudlete nattverd ble symboler som ved et samfunn skapte dets egne øyeblikk og steder av hellighet.» (82)

Vi ser her at i tilfellet med Dionysoskulten i oldtiden, de kristne i senantikken, kristne sekter i tidlig middelalder, jøder i rennessansen, så var det forskjellige, og spesifikke, grunner av sosiale, geografiske, økonomiske, religiøse og kulturelle årsaker som hver for seg representerer et integrert og komplisert univers av årsakssammenhenger, som gjorde det mulig for blodritual-myten å bli levende, å bli sann – uten at den representerer den egentlig sannhet. Konsekvensene av denne fiktive sannhet var blodig: tortur, henrettelser og masseutryddelser fulgte for dem denne blodritual-myten ble fortalt om.

MØTE MED «DET FREMMEDE»: EN MYTE OPPSTÅR

Men dagens blodritual-myte om satanisme, er ikke den ufarlig ettersom disse satanistene ikke finnes? Vi må være klar over at hekser i middelalderen heller ikke fantes, allikevel ble mange av «dem» brent på bålet. Vi vet også at jødene i 30-tallets Tyskland ikke fantes slik som Hitler portretterte dem, som en subversiv religiøs og politisk indre fiende som hadde skylden for Tysklands daværende elendighet. Allikevel endte ca. 6 millioner av dem i gasskamrene. Hvordan kan dette forklares? Historikeren Norman Cohn sier:

«Den store heksejakten kan faktisk tas som et ypperlig eksempel på en massiv utryddelse av uskyldige mennesker av et byråkrati som handlet i samsvar med tro…som hadde blitt tatt for gitt, som selvbekreftende sannheter. Den illustrerer…både evnen til den menneskelige fantasi til å bygge opp en stereotyp og dens motvilje til å stille spørsmål til holdbarheten av en stereotyp med en gang den er generelt akseptert. » (83)

For at en stereotyp av et fiendebilde skal kunne dannes som mentalt begrep, må den distribueres. Denne utleveringen skjer vanligvis gjennom et propaganda-apparat. Samtidig må en kjerne av sannhet være implisitt i propagandaen. Denne sannheten trenger ikke å korrespondere med den blodritual-mytiske sannhet. Den egentlige sannhet er avhengig av en indirekte kilde. I mange tilfeller er denne kilden oppfattelsen av «det fremmede», det som ikke passer inn i nåtiden. Alle disse eksemplene som vi til nå har nevnt angående hvem blodritual-myten ble brukt imot, var i sin tid, sin kultur, i sin posisjon «fremmede» med en tro, en handling, et livsmønster, en verdensoppfatning og en holdning som ikke passet inn i sin samtids væremåte. Dagens satanisme slik den eksisterer er også noe «fremmed», noe som ikke passer inn. Dette blir godt eksemplifisert med denne uttalelsen fra en engelsk satanist:

«…i vår filosofi er det forstått at denne verden behøver utluking. De intelligente skal herske og de andre skal vaskes bort. Ekte satanisme vil ha ett nytt Drakonisk rike som er fascistisk, uansett om det er ved å la land i den tredje verden klare seg selv i en hungersnød, eller ved å gjøre det slik at folk må søke om attest for tillatelse til å ha barn, eller å kvele handicappede barn, eller å bringe inn eugenetikk – heller enn å synke ned i en myr av menneskedritt.» (84)

Denne uttalelsen, som eksempel på hva dagens satanisme står for, er bevis for at satanisme er «fremmed» for vår nåværende kultur, noe det ikke være noen tvil om. Men fra denne eksplisitte uttalelsen om eget ståsted i tilværelsen hva livsfilosofi og ideologi i satanismens navn angår, har det oppstått et mytisk uttrykk hvor dette mytebegrepet om satanisme nærmest har blitt en egen entitet. For det er et langt skritt fra siste utsagn, og til det Dagbladet 11 juni 1991 sier om satanisme:

«Satanismen er på framgang både i USA og Europa. Drap, lemlesting, overfall, selvmord, seksuelle og fysiske overgrep mot barn og misbruk av dyr er satt i forbindelse med satan-grupper.» (85)

En likeledes informasjon får vi fra Vårt Land 19 juni 1991:

«Maskerte djevletilbedere innhyllet i lange, sorte kapper. Barn som tortureres seksuelt og rituelt på dødsens hemmelige steder. Ofre som skremmes til taushet ved plassering i `slangebur’ og ved hypnose. Yppersteprester som velsigner blodige forbrytelser i den ondes navn.»(86)

Det ligger implisitt i begge to ovennevnte sitater at de siterte artiklers «informasjon» hevder at denne form for satanisme er skjult og subversiv og at opplysningene kommer fra psykiatriske pasienter som hevder å være satanistofre. For å forstå hvorfor denne satanismen eksisterer som noe reelt (dog fiktiv som den er) i visse deler av kulturen må vi gå dens samtidshistorikk nærmere i sømmene.

DET STORE JAKTLAGET: JEGEREN OG HANS BYTTE

Rammene rundt det hele er et drama: det gode mot det onde. Satanistene er de skjulte onde og satanjegerne er de gode som er på sporet av en skjult samfunnsfiendtlig satanisme . Med andre ord, hele dramaet er en jakt. Men dramaet er ikke den skapte satanismen, for det egentlige drama begynner hos de som har gjort blodritual-myten levende om satanisme i vår samtid: de psykiatere, terapeuter, sosialarbeidere, politifolk, fundamentalistkristne og feminister som står bak denne fiendestereotypien. Disse folkene er satanistjegere. Dette jaktlaget er de som er de farlige. Slik religionshistorikeren Burkert beskriver et jaktlag fra forhistorisk tid hvor det:

«…blir en avgrenset konspiratorisk gruppe gjennom det eksplosive potensial av aggresjon lagret internt. Denne aggresjonen ble sluppet fri i den farlige og blodige jakten. Den interne og eksterne effektene av aggresjon gjensidig forsterket sjansene om suksess. Samhørighet er definert ved deltagelse i det blodige arbeidet.. » (87)

Vår tids jaktlag har noe av de samme trekkene. Antropolog Sherrill Mulhern sier om dette:

«Nettverket som forbinder (politikultekspertene, terapeutene, de overlevende, de engstelige foreldreorganisasjonene, presteskapet) seg sammen er tilstrekkelig til fullstendig forklare skapelsen, utdypelsen, og spredningen av det satanistiske-kult ryktet. Jeg tror at de er fenomenet.» (88)

Dette er utgangspunktet. Når de romerske myndigheter dømte medlemmer av Dionysos-kulten til døden for påstått samfunnskonspirasjon, så var det autoritetene som begikk menneskeofring. Når kristne familier hvori kvinner og barn ble fengslet, torturert og henrettet så var det de romerske autoritetene som begikk menneskeofring og overgrep mot barn. Når kristne minoritetssekter og jøder og «hekser» ble brent på bålet, så var det kirken som begikk menneskeofring og overgrep mot barn. Den kannibalisme som ble begått i disse tilfellene var den symbolske som representerte at samfunnet spiste sine egne for å rekonstituere en tapt kontinuitet. Det var jegeren som jaget sitt eget speilbilde.

DET STORE JAKTLAGET: DERES AMMUNISJON OG VÅPEN

Men ethvert jaktlag må ha ammunisjon og våpen for å nedlegge sitt eventuelle bytte. For å belyse denne situasjonen angående dagens satanisme, begynner vi der hvor det hele startet: I 1980 med utgivelsen av «Michelle Remembers». Vi vet at satanismespekulasjonene (inkludert med satanistofre) har vært høyst levende siden 1850 og utover. F.eks på 1970-tallet i USA gikk spekulasjonene høyt angående de såkalte kvegskamferingssakene hvor man mente at satanisme var en årsak. Satanistofre manglet heller ikke på 1970-tallet, som f.eks. den amerikanske Mike Warnke eller den engelske Doreen Irvine.(89) Men disse manglet det som «Michelle Remembers» introduserte: påstander om en satanistisk skjult organisasjon som praktiserte menneskeofring, kannibalisme og tortur-ritualer mot barn. Michelle Smiths regressive hypno-terapi ble et psykiatrisk detektivarbeid som ble legitimert av en vitenskapelig ramme: hennes frembragte minner var gjort av en lege, en psykiater, som mente at dette var en ekte fortelling. Så sann mente man den var at med denne boken ble uttrykket «satanic cult rituale abuse» født. Boken deres ble en salgssuksess og Michelle Smith og Dr. Pazder ble invitert til Vatikanet for å fortelle om dagens satanistiske innfiltrasjon i samfunnet. Dette paret, satanistofferet og hennes redningsmann begynte å dra omkring på turne og holde foredrag om denne skjulte satanismen som drev på med menneskeofring, kannibalisme, rituell overgrep mot barn, osv. noe som slo godt an og betalte seg rikelig. Pazders budskap var at omkring i verden fantes det mange mennesker som gikk omkring og ikke var klar over at de hadde blitt rituelt misbrukt av satanister i barndommen fordi disse opplevelsene av et barndomstrauma var så vonde i en blanding av frykt, skam og skyldfølelse at de hadde blitt fortrengt fra hukommelsen og gjemt vekk i underbevisstheten. Dette budskapet fenget, og etter en liten stund opplevde man at flere og flere personer, stort sett kvinner, sto frem og sa nettopp dette, at de plutselig hadde blitt bevisst sitt satanistiske kult-rituelle overgrepstrauma fra barndommen. Dette hang nøye sammen med at i 1980 ble den psykiatriske diagnosen «multippel personlighetspaltning» vitenskapelig akseptert av psykiatrien gjennom dens inkorporasjon i den psykiatriske diagnose-manualen DSM-III. Dette betydde at multippelpersonlighetspalting som diagnose, som før bare ble kalt hysteri, fikk en individuell plass ved siden av slike diagnoser som schizofreni, manisk-depressiv lidelse o.a. Alle satanistofre kommer fra denne diagnosekategorien, stort sett. Det gikk til og med så langt at noen terapeuter (psykiatere og psykologer) hevder at multippelpersonlighetsspalting var kausalt forklarbart med satanistisk-kult rituelle overgrep i barndommen. Denne holdningen fenget i den amerikanske psykiatrien blant den målgruppen som kun konsentrerte om forskning på multippelpersonlighetsspaltning. Dramaet var i gang.

Det er lett å gjenkjenne et «Sherlock Holmes»-mønster i dette: ved psykoterapi overfor et multippelpersonlighetsspaltet individ hvor man graver frem gjemte minner fra pasientens underbevissthet, vil disse minnene hvis man setter dem sammen danne en sammenhengende historie, slik man prøvde å gjøre det gjennom politietterforskning som nevnt i Dagbladet 11 juni 1991. En slik historie vil være en avsløring av en skjult fiende midt i vårt indre som bedriver groteske ritualer med samfunnsnedbrytende mål. Dramaet heter satanisme: heltene i dette dramaet er psykiatrien, ofrene de redder er satanistutsatte overgrepsødelagte kvinner, og skurkene er disse skjulte sammensvergete menneskefiendene, satanistene. Dette er en sterk historie, så sterk at når amerikanske terapeuter gikk til politiet med disse opplysningene, så ble de trodd, noe som førte til at noen amerikanske politifolk tok på seg oppgaven å spesialisere seg i religiøse kulter, okkultisme, satanisme, sekteriske bevegelser, o.l. Disse politifolker ble hurtig kalt ‘cult cops’ i USA, på grunn av deres konspirasjonsteorier angående kulters destruktive og globale innflytelse. Dette var en utvikling som bygde seg opp i perioden 80-82 i USA. I 1983 slo denne alliansen mellom psykiatri og politi ut i full blomst i USA, med den berømte McMartin-saken, USAs dyreste (ca. 100 millioner) og lengste (8 år) rettssak.(90)

McMARTIN-SAKEN – JAKTLAGET TRÅR TIL

McMartin var en barnehage i Los Angeles hvor fem barnehageansatte ble fengslet anklaget for satanistisk kultrituelle overgrep mot barna i barnehagen. Hovedtiltalte var Ray Buckley og hans 70 år gamle mor som man mente hadde vært ringledere i denne satanistkonspirasjonen. Ray Buckley satt i varetekt i fem år mens saken pågikk. Det hele hadde begynt med at en mor til ett av barna i barnehagen, en Judy Johnson, mente at Ray Buckley hadde forgrepet seg på hennes sønn. Judy Johnson, nettopp fraskilt, hadde glidd inn i alkoholisme og hadde midt opp i dette tatt kontakt med en kvinnelig politi, Jane Hoeg, angående det hun mente var overgrep mot sønnen sin. Hoeg og Johnson formet et vennskap hvor Johnson distribuerte påstander om hva som hadde skjedd i barnehagen. At Johnson var alkoholiker og begynte å bli mer og mer mentalt syk ble ikke tatt hensyn til. ( Johnson ble senere diagnostisert som, og behandlet for pararoid schizofreni, før hun like etterpå døde av leverskader på grunn av sin alkoholisme). Det hører også med til historien at ingen av påstandene kom fra hennes sønn, men utelukkende fra Judy Johnson selv. Politikvinnen Jane Hoeg tok dette materialet til to kvinnelige leger, Linda Golden og Jean Simpson-Savary, som ikke kunne gi noen sikre uttalelser på om overgrep hadde skjedd. Hoeg satte igang undersøkelser av Buckleys hjem og selve McMartin-barnehagen. De to hundre foreldrene til barna i barnehagen var uvitende om hva som skjedde i kulissene, inntil politiet sendte brev til dem om at de mistenkte at barna deres hadde blitt utsatt for overgrep. Dette skapte et hysteri, en lokal panikk, som utviklet seg til en nasjonal satan-panikk. I tiden som fulgte ble flere barnehageansatte i USA fengslet for mistanke angående satanistisk rituelle overgrep. Disse rettsakene var et studie i hysteri og panikk hvor den tradisjonelle rettsikkerhet glimret med sitt fravær og hvor folk fikk lange fengselstraffer uten fremleggelsen av noe polititeknisk materiale eller konkrete beviser, untatt uttalelser og vitneutsagn fra psykologer, terapeuter, foreldre og leger. McMartinsaken utviklet seg videre ved at foreldrene la press på politiet om hurtighet i avviklingen av rettsaken. En kvinnelig sosialarbeider, Kee McFarlane og en kvinnelig lege, Astrid Heger, tok på seg intervju og dommeravhør av 400 barn over en åtte måneders periode. Samtidig begynte noen av foreldrene å gjøre detektivarbeid på fritiden ved å intervjue sine og andres barn og andre foreldre i en leting etter en satanistisk konspirasjon. Resultatet av disse samtalene med barna i McMartin-barnehagen produserte de mest fantastiske historier inkludert den tradisjonelle historien med satantilbedelse, menneskeofring, kannibalisme, overgrep i seksualrituelle former, m.m. Mange av disse detaljene lignet på Michelle Smith/ Lawrence Pazders fortelling. Kanskje ikke så rart siden politiet brukte boken deres som en manual for å definere satanistisk-rituelle overgrep. Heller ikke så rart kanskje, ettersom Michelle Smith og Lawrence Pazder møtte opp med foreldrene i McMartin-barnehagen og hadde lenge samtaler med dem, Tilstede var også Lauren Wilson som samtalte med foreldrene, som senere tok navnet Lauren Stratford og utga bløffmakeriet «Satan’s Underground» (på norsk:»Satans Underverden».) Med andre ord, et samtidsdemonologisk scenario hvor alle kjente alle, gikk god for hverandres historier og hadde den samme ideologiske plattformen.

JAKTLAGETS FANGST

Nasjonal oppmerksomhet som McMartin-saken fikk i USA i perioden 83-91, så ble satanisme ett hett tema. Flere panikk- og hysterirettsaker fulgte, som er en studie av en moderne heksejakt. Denne satan-panikken i USA på åttitallet gikk stort sett ut over folk i omsorgsyrker, noe som rammet kvinner hardest. For de som i dag sitter inne i USA, fengslet og dømt til lange fengselsstraffer, mange av dem livstidsdømte, for satanistisk rituell overgrep mot barn, så er mange av dem kvinner. Tidligere politimann, nå kriminaljustisanalytiker, Robert D. Hicks, som har forsket kritisk på den amerikanske satan-panikken, sier om dette:

«Hvor passer kvinnelige overtredere inn?…De kvinnene som styrer barnehager, kvinnene som arrestert i sensasjonalistsakene, tilkjennegir ikke bakgrunnen og atferden til fortrinnsberettigete mannlige overgripere…Hvis vi regner slike kvinner for å være moralsk kritikkløse eller satanistisk manipulerende situasjonsbestemte overgripere… å hevde det, da, at barnehageforstanderinner utgjør seksuelle avvikere som angriper barn er skape en ny form forbryter.» (91)

Mens McMartin-saken pågikk startet foreldrene til barna organisasjonen «Believe The Children» som eksisterer den dag i dag. I samarbeid med terapeuter, leger og sosialarbeidere driver denne organisasjonen virksomhet for at barns fortellinger om satanistisk kultrituelle overgrep må tros. I tiden som fulgte 84-85-86 opplevde man den rene skogbrann av rettsaker i nærmest alle delstater i USA, hvor familiemedlemmer og/eller barnehageansatte ble anklaget for satanistisk-rituelle overgrep mot barn. I bakgrunnen som regissører for dette dramaet, sto psykiatere, terapeuter, sosialarbeidere, leger og politifolk som gjensidig og selvbekreftende skapte en ny fiendestereotypi av kriminalitet: den pedofile satanisten (stort sett en kvinne) som infiltrerte barnehager og private hjem for å bruke barn i satanistiske ritualer.

JAKTLAGETS RUTE

Dette dramaet ble raskt en industriell virksomhet, hvor satanistofre ble mediakjendiser i talk-shows og TV-programmer om satanisme, hvor psykiatere, leger og terapeuter laget dyre informasjonsvideoer om satanistiske overgrep mot barn og dro på turne for å holde foredrag om den pedofile satanistfaren som truet det amerikanske samfunnet, noe de tok seg godt betalt for. Politifolk deltok også i denne virksomheten som ga dem et nasjonalt ry som satanjegere, noe som hevet deres posisjon i samfunnet. I disse årene 83-86 ble satanistparadigmet stabilisert i USA hvor fiendestereotypen var et bilde av satanisme koblet med pedofili. Dette var en stereotyp som skulle forandre seg til noe mer ekstremt og skummelt med årene.

Ihvertfall, med denne ladningen dro amerikanske «satanisteksperter» i 1987 til England og spredte satan-panikken dit. Politimannen Robert («Gerry») Simandl og sosialarbeider Pamela Klein holdt foredrag omkring i England om farene ved satanisme. Idet disse to ble kreditert med å være amerikanske eksperter på satanisme så ble deres ytringer om satanisme som en skjult fiende som infiltrerer barnehager, driver rituelle overgrep mot barn, har ekstreme blodorgier med menneskeofring og kannibalisme i sin «religion» tatt for å være god fisk og media, da radio og TV, men først og fremst tabloidene – rapporterte velvillig og distribuerte dette materialet ut til folk. Dette førte til at i England eksploderte det i like stor grad som i USA med oppblussingen av kvinnelige satanistofre som fortalte om sin satanistisk-ødeleggende barndom, barn i barnehager og private familier som anklaget voksne for satanistiske overgrep, osv. Denne situasjonen i England som pågikk i årene 87-92 hvor satan-panikken gikk høyt, ble holdt igang av leger, psykiatere, psykologer, frilansjonalister, barnevernsansatte og fundamentalistkristne.

To av de engelske nøkkelpersonene her er frilansjournalisten Fred Harrison og barnevernsansatte Dianne Core. (92) Dagbladet i Norge kjøpte en artikkel av nevnte Fred Harrison som ble publisert 11 august 1990 som var en reportasje om satanistofferet «Sarahs Livs I Satanistenes Helvete». I årene 1990-92 dominerte og supplerte disse to den norske mediadekningen om satanisme. De presenterte satanisme som en skjult bevegelse, globalt sammensverget, som drev på med menneskeofring, kannibalisme, overgrep mot barn, bloddrikking, osv.osv. utført av mennesker høyt på strå i samfunnet. Informasjonen fra Dianne Core som supplerte Dagbladet med uttalelser om satanisme, er den mest tvilsomme her. Fundamentalistkristen, personlig venn av det engelske selvpåståtte satanistofferet fra 1970-tallet Doreen Irvine, og selv utsatt for overgrep i barndommen, sponset av den ekstreme høyrevridde Lyndon LaRouche og hans Schiller-institutt mens på turne i USA – med slike akkreditiver var hun neppe noen objektiv distributør av informasjon om satanisme. Ei heller hadde hun noen religionshistorisk innsikt for å kunne uttale seg om religiøse bevegelser. En slik uttalelse som denne i Dagbladet 11 august 1990 hvor hun mener at satanisme også praktiseres i Norge, på grunn av at:

«En stor del av den skandinaviske kulturen er basert på eldgammel mystisisme og trolldomskraft.» (93)

skulle være bevis nok for det. Er trolldomskraft satanisme? Og hvordan er dette eksemplifisert i ‘den skandinaviske kulturen’? (hva nå det er i all sin geografiske, regionale og etniske differiansitet.) Denne uttalelsen stiller seg i en demonologisk tradisjon. Eldgammel mystisisme og trolldomskraft er deler av trosretninger som man ofte finner hos forskjellige urbefolkninger omkring i verden. Er den skandinaviske urbefolkningen, samene, satanister på grunn av at deres shamanisme og naturtilbedelse har trekk av ‘eldgammel mystisisme og trolldomskraft’? Dette blir den egentlige konsekvens av Cores uttalelser.

PARADIGMESKIFTE INNOM DEMONOLOGIEN

I dette massive hylekoret av organisert demonologi som har forskjellig utgangspunkt men felles mål, har man vært vitne til en viss forandring, noe som skjedde på slutten av åttitallet. Da begynte det skumle satanistparadigmet å bli enda mer demonisk. Til da, på åttitallet hadde man koblet satanisme til en sosial kontekst som et problem, som regel et sosialmedisinsk problem hvor man relaterte satanisme til seksuelle avvik (spesielt pedofili, men også andre sex-avvik). Med andre ord, satanisme var «bare» en av de mange sosiale problemer av kriminell art som man hadde. Man mente at satanistisk-rituelle overgrep mot barn, skjedde på grunn av avvikende atferd kombinert med religiøs sekterisme. Men etterhvert som Sovjet-Unionens fall og kommunismens bortgang har man i Vesten mistet dette tradisjonelle fiendebildet. Denne kulturelle krise med et bortfall av en verdensbekreftende dualitet hvori kommunismen var den store fare i politisk form, har nå blitt erstattet med satanisme. I en instruksjonsvideo om den satanistiske fare, laget av Doktor D. Corydon Hammond, professor i medisin, blir det sagt:

«Det vi snakker om her går bortenfor barneovergrep eller bortenfor hjernevaskingen av Patty Hearst eller veteraner fra Korea-krigen. Vi snakker om folk som i noen tilfeller…har blitt oppdratt i satanistiske kulter fra den tiden de ble født…ofte kulter som har kommet over fra Europa, som har sine røtter i S.S. og dødsleirskvadronene… Folk sier hva er meningen bak? Min beste gjetning er at med det hele at de vil ha en hær av Mansjurianske Kandidater, titusener av mentale roboter som vil utføre prostitusjon, utføre barnepornografi, smugle narkotika, engasjere seg i internasjonal våpensmugling, lage snuff-filmer – alle typer av veldig lukrative ting – og utføre sine befalinger, og til slutt, som de megalomane på toppen tror, skape en satanisk orden som vil herske over verden.» (94)

Det er lett å se her at kommunistparanoiaen ble erstattet av satanistparanoiaen. Grunnen til dette trenger ikke bare å være de kommunistiske staters fall, men også at det gamle satanist-pedofili-overgrepsparadigmet fra det amerikanske åttitallet begynte å bli litt slitt. Kritiske røster begynte å heve seg ved en analytisk gjennomgang av de (manglende) juridiske prosesser i de mange hysteriske rettsakene som hadde vært ført, barn som hadde sagt at de hadde vært satanistisk-rituelt overgrepet av barnehage-personell eller familiemedlemmer trakk ofte tilbake sine anklager etter en rettsak (uansett utfall) og hevdet at de hadde blitt til under press fra barneterapeuter og sosialarbeidere i en ledende og aggressiv og pågående intervju-stil. Politiets og barnelegers spekulative og ofte manglende empiriske bevisførsel ble også kritisert. Så tiden var inne for en forandring i demonologi-paradigmet.

KAPITTEL 2: DEN NORSKE UNDERGRUNNSSATANISMEN

Det tok ti år før satanistofre og deres lidelses-historier fra det amerikanske åttitallet kom til Norge. Vil det nå ta ti år før det nye politiske satanistparadigme kommer hit? Ihvertfall, vi skal nå gå disse fire norske satanistoffer-historiene litt i dybden.

SATANISTOFFER NR. 1: DAGBLADET 11 AUGUST 1990

I Dagbladet 11 august 1990 ser vi tydelige historiske demonologiske trekk. Temaet om intern «avling» av barn til ritualofringsbruk og bloddrikking kjenner vi igjen fra kristendommens historie ved å demonisere kristne marginaliserte sektbevegelser, som f.eks. bogomilene fra det ellevte århundre. Men det som tilhører vår nye tids demonologi: det som går som en rød tråd gjennom alle satanistofferfortellinger er disse ritualene de alle blir utsatt for: «Sarah» forteller:

«Mens ofringene foregikk, ble jeg stengt inne i en kasse med slanger og edderkopper…ved flere anledninger la de meg i en tom grav, sammen med slanger og lot meg ligge der i timevis.» (1)

Disse ritualene er tatt fra «Michelle Remembers». Før denne bok kom hadde man aldri hørt om slike ting. Dette er bekreftet av FBI. Ifølge dr. Pazder så gravde han frem disse tingene fra Michelle Smiths fortrengte underbevissthet. Dagblad-historien fra 11 august 1990 er den samme: psykiater Victor Harris er den psykiatriske pasienten og satanistofferet Sarahs lege som graver frem disse minnene fra Sarahs underbevissthet. Hva kan vi si om dette? En doktor Rita Bingham, spesialist i barneovergrep, sier:

«Jeg tror at mye av det er iatrogenisk…med en M.P.D. pasient, som er allerede vilt lett påvirkelig, så skal det ikke mye til. Disse menneskene er ekstremt slu og hyper-årvåkne. De kan plukke opp det mest ubetydelige vink. Uten å vite det, kan en psykiater som ikke er en forsiktig nok intervjuer skape en hel serie av ville minner om handlinger som aldri skjedde.» (2)

Iatrogeni er det medisinske uttrykket for at en lidelse hos en pasient er skapt av legen (det motsatte er transferens hvor en hypokonderisk pasient faktisk kan overbevise legen om at han (hypokonderen) er syk). At Dr. Pazders terapi med Michelle Smith var en prosess av iatrogeni er det ingen tvil om. En ting er at Pazder var katolikk, og trodde, som også eksemplifisert hos den katolske pastoren Richard Wurmbrandt, på en satanistisk kirke midt i blant oss, noe annet var det at Michelle Smith under terapien konverterte til katolisismen og giftet seg med Pazder (som på sin side tok skilmisse fra sin kone og deres fire barn). Men disse ritualene som blir beskrevet i «Michelle Remembers», hvor kommer de fra? Kriminologene Philip Jenkins og Daniel Maier-Katkin som har undersøkt Pazders bakgrunn, sier:

«…Dr. Lawrence Pazder, kom fra en heller uvanlig bakgrunn. Han praktiserte medisin i Vest Afrika tidlig på 1960-tallet, på høyden av vidtomspredende offentlig engstelse der over aktivitetene av kulter og hemmelige samfunn aktive i blodofringer, kannibalisme og barnemishandling …’kulten’ beskrevet i ‘Michelle’ er faktisk veldig nært til de beryktede afrikanske ‘leopardsamfunnene’…» (3)

Var det slik det var, at det egentlig var Dr. Pazders minner fra hans tid som lege i Afrika, som ble «plantet» som minner i sinnet til Michelle? Slike iatrogeniske prosesser kan skje i samspillet mellom psykiater og pasient. Hvis det er psykiatrien selv som frembringer disse satanistofrene, så betyr det at disse kvinnelige multippelpersonlighetsspaltede individene er psykiatriofre og ikke noen utsatte misbrukte ofre for en ekstern satanistkult.

Dette betyr også en annen ting. Professor i psykiatri, dr. George K. Ganaway, sier:

«Hvis ikke vitenskapelige dokumenterte bevisførsel er fremkommende, så vil pasienter og terapeuter som går god for og offentlig forsvarer den usubstansierte sannheten av disse (satanististkult) rapportene finne seg selv å utvikle seg til en egen kult, gå god for hverandres trossystem mens de ignorerer, og blir ignorert av, den vitenskapelige og psykoterapeutiske fellesskap i sin helhet.» (4)

At dette er sannsynlig skulle man nok tro. «Den satanistiske kulten» er et reflekterende speilbilde av den egentlige kulten, nemlig satanjegerne i psykiatrien. Når psykiater Victor Harris i Dagbladet 11 august 1990 sier om sitt satanistoffer:

«Sarah er et helt og holdent overbevisende vitne…Jeg har tilbragt tusenvis av timer med henne. Jeg har lært henne godt å kjenne. «(5)

Så er det sannsynligvis nettopp derfor at det er han, psykiateren, som har henne, pasienten, i sitt «psykiske jerngrep» og ikke satanistene. Det kommer også frem i artikkelen at han har fått henne tvangsinnlagt etter at hun i begynnelsen var «frivillig pasient» , dette for å sikre henne mot satanistene. Hva som skjer der, kan man bare gjette seg til. Men hvis Harris har lånt sin metodikk fra USA, så er dette tilfelle:

«Noen terapeuter (inkludert veldig prominente psykiatere i sitt felt) har gått til det skritt å tvangsinnlegge sine pasienter og gi dem medikamenter – såkalte sannhetsserumer som sodium amytal.» (6)

Grunnen til dette er å fremskynde minneprosessene om satanistisk overgrep i barndommen. Dette gjøres i terapeutisk form gjennom hypnose og/eller medikamenter. Hva annet er dette enn moderne eksorsisme? Det kristne presteskapet i middelalderen brukte fysisk og psykisk tortur for å få frem satanismetilståelse. Dette kunne de gjøre fordi de som sin samtids presteskap, var de som definerte hva som var god moral og etikk. Var man ute etter en indre fiende, kunne alle metoder tas i bruk. Fordi man gjorde det i den riktige etikken og moralens navn gjorde de det i det godes tjeneste. Vår tids sekulære presteskap er psykiatrien. Ikke noe bedre sted enn hos psykiateren Thomas Szasz blir dette sagt:

«Moderne psykiatrisk ideologi er en tilpasning – til en vitenskapelig alder – av den tradisjonelle ideologien av kristen teologi. Istedet for å fødes inn i synd, så fødes mennesket inn i sykdom. Istedet for at livet er en jammerdal, så er det nå en sykdomsdal. Og, som i hans reise fra voggen til graven hvor mennesket var tidligere veiledet av presten, så er han nå veiledet av legen. Kort sagt, i troens alder var ideologien kristen, teknologien geistlig og eksperten prestelig. I galskapens alder er ideologien medisinsk, teknologien klinisk, og eksperten psykiatrisk.» (7)

Her møtes altså fortid og nåtid i en nærmest sluttende sirkel. Er det historien som gjentar seg eller er det historien som avslutter seg? Ihvertfall, satanisme som noe konstruert, bekjempet av sin tids presteskap har felles skjæringspunkt, begge to tilknyttet den kosmogoniske myte. Vi må spørre oss: hvorfor er disse satanistofferhistoriene så troverdige at de har felles skjæringpunkt mellom en sekulær og religiøs sfære?

I den kristne verden er disse satanistofferhistoriene troverdige på grunn av at de er nært tilknyttet en kosmogonisk myte slik en ontologi utformes. I Første Mosebok blir vi presentert for den kosmogoniske myte. Ontologisk sett blir mennesket definert i Første Mosebok, kap. 5, vers 1 og spesielt i kap. 9 , vers 1-7, hvor det blir sagt at mennesket er skapt i Guds bilde og derav skal herske på jorden over naturen. Slik er altså mennesket, fjernt fra naturen, som i kristendommen blir det demoniske, og med mulighet for kontakt med Gud. Men hvordan? Med historien om Jesus blir den kristne ontologi fullstendiggjort. Historien om Jesus som menneske er en lidelseshistorie. I kampen mot de onde krefter, om det enten var demoner, Satan, jødene eller romerne, så var Jesus i full front mot ondskapen – noe han som menneske måtte lide for. Jesus var et offer og ble ofret. Jesu lidelseshistorie – uforstanden, det å ikke bli trodd på, sviket, rettergangen, tornekronen, hånen og spotten, torturen, pisken, korsfestelsen, den pinefulle død – denne tragiske fortellingen har gjort fenomenet lidelse til noe høyverdig og påaktet i kristendommen, et eksempel for noen og hver til etterfølgelse. Fordi Jesus var Guds sønn, og hvis Jesus liv var en lidelseshistorie, så var det derav noe guddommelig å ha en lidelseshistorie å henvise til. Derfor i kristne miljøer er disse dagens kvinnelige satanistofre så troverdige, deres fortellinger så sterke, fordi de ikke bare bekrefter en kosmogonisk myte med et ontologisk innhold (et paradigme), men også fordi de repeterer et sentralt tema fra kristen lære eksemplifisert ved Jesu liv: at kampen mot det onde er en lidelseshistorie.

I psykiatrien finner vi også en lidelseshistorie, dog i sekulær form. Denne lidelseshistorien er menneskets kamp mot sykdom (mot naturen egentlig, det demoniske både i kristendom og legevitenskap). Sykdom blir en ondskapsmetafor som fører med seg smerte, angst, sorg, fortvilelse – den ytterste pine i vår sekulære verden. Psykiatrien har tatt opp sentrale metaforer fra kristen ontologi: i kristendommen var mennesket utsatt for ondskap gjennom demoniske makter, i psykiatrien er mennesket utsatt for ondskap gjennom sykdom. Fellesnevneren her er at kristendommens kamp mot ondskap var en kamp mot naturen, psykiatriens kamp mot ondskap det samme. Det som var demoni i kristendommen, er sykdom i dag. Psykiske/fysiske lidelser tilskrives ikke lengre demonisk innflytelse, men medisinsk kausalitet.

Men i dette historiske skjæringspunktet hvor en eldgammel kristen middelalder-demonologi har blitt vekket til live i en ny moderne form, har denne avleiringen eller dette avtrykket fra kristendom til psykiatri vist seg. Når Dagbladet 11 august 1990 presenterte satanistofferhistorien «Sarahs Liv I Satanistenes Helvete» hvilket helvete var det egentlig? Det kristne middelalder-demonologiske eller det sekulære psykiatri-demonologiske? I denne artikkelen blir det sagt om satanisme:

«Dette er ikke bakgatekrim. De innblandede er forretningsfolk. Jentene blir ført til private eiendommer. Dette er velorganisert.» (8)

I alle disse satanistoffer-historiene får vi høre det samme. At disse skjulte satanistene er samfunnstopper. Hvorfor er de ikke punkere, hippier, narkomane, alkoholikere eller noe slikt? Dette fordi innbygd i alle disse historiene ligger det en eldgammel Satan-mytologi som er like gammel og delvis eldre enn kristendommen. I det Gamle Testamentet er ikke Satan nevnt så mange ganger, men de gangene han er nevnt så er han avbildet som Guds hjelper og som del av den indre krets rundt Gud, som f.eks. i Jobs bok, kap. 1, vers 6, eller i Sakarja, kap. 3, vers 1. Med andre ord, Satan er en insider, en av Guds hjelpere, en av Guds betrodde menn, han er en del av englefellesskapet. I det Nye Testamentet blir Satan portrettert som Guds erklærte fiende og derav også Jesus og menneskehetens fiende. Det som har skjedd er at Satan har gått fra å være en insider til en outsider, fra å være en venn til å være en fiende, fra å være en betrodd til å være en troløs. Når denne Satan-mytologien tas ut i en sosial kontekst så får vi disse historiene om satanisme og satanister; disse satanistene er insidere – betrodde menn i betrodde stillinger, forretningsfolk, leger, politifolk, dommere, osv., men uten at vi vet det har disse folkene snudd seg mot oss og blitt våre fiender som foretar seg ting som går i mot alt som er hellig. (9) Denne korrelansen mellom den bibelske Satan-mytologien og den tabloidpresenterte satanismen er så åpenbar at kan begynne å lure hva det er for slags mellomledd som er distributør i dette Satan-konseptet.

SATANISTOFFER NR. 2: DAGBLADET 11 JUNI 1991

I det neste tilfelle av et satanistoffer fra Dagbladet 11 juni 1991 støter vi også på den nye tids demonologi. Dette satanistofferet er en kvinne, tidligere psykiatrisk pasient, men:

«Hun er nå i full jobb og fungerer normalt. Hun husker stadig mer av sine opplevelser under satandyrkingen, og disse får politiet.» (10)

Men dog:

«Kvinnen er under behandling, og husker stadig mer fra sin deltakelse i den satanistiske ringen.» (11)

Denne fremgravingen av minner hos psykiatriske pasienter hvis informasjon blir lagt til politiets etterforskning, er et kjent mønster fra USA hvor pasient-psykiater-politi blir en selvbekreftende gjensidig sollipsistisk enhet. Hvorfor tror politiet på disse historiene? Folklorist Bill Ellis sier:

…representanter fra lovens håndhevere favoriserte kult-teorien fordi den knyttet lemlestelsene til en gruppe knyttet sammen med strenge regler av ledelse og prosedyre som deres egen.» (12)

Akkurat som satanistoffer-historiene er et speilbilde av dagens demonologi i psykiatrien, likeledes er den strenge satanistorganisasjons-mytologien et speilbilde av de som jager det frem, politiet.

I artikkelen fra 11 juni 1991 i Dagbladet får vi det inntrykket at gjennom psykiatrisk detektivarbeid med dypere og dypere minneproduksjon fra et satanistoffer, så nærmer man seg sakens kjerne. Heri møtes psykiatri og kriminologi i en mytologisk forening. Ved etterforskning av en forbrytelse, må man alltid gå tilbake til utgangspunktet for forbrytelsens hendelse og prøve å finne spor, merker, tegn – fragmenterte deler som hvis de settes sammen kan kaste lys over en forbrytelse og kanskje derav felle en forbryter. Dette er et typisk Sherlock Holmes-mønster. I psykoanalysen og delvis også psykoterapien finner man et lignende mønster. Man går tilbake til et utgangspunkt, barndommen eller et generelt antatt traume, og prøver å finne spor, merker, tegn – fragmenterte deler som hvis de settes sammen kan oppklare hvorfor en nevrose, angsttilstand, personlighetsforstyrrelse, osv. har oppstått. Med andre ord, politi- og psykiatrisk metodikk er ganske lik så det er kanskje ikke rart at de finner hverandre i dette satanistiske dramaet. Akkurat som i en kosmogonisk myte handler det om å ga tilbake til det opprinnelige. Eliade sier:

«…bare psykoanalysen ankommer ved ideen om at `begynnelsene’ av hvert menneske er lykksalige og konstituerer et slags paradis,…. » (13)

Både politiet og psykiatrien er i sin satanismejakt inspirert av disse nærmest kosmogoniske mytestrukturene.

SATANISTOFFER NR. 3 : DAGBLADET 20 OKTOBER 1991

Den tredje historien om et satanistoffer er fra Dagbladet 20 oktober 1991 og handler om ‘Brit’. I følge artikkelen er hun blitt satanistisk-rituelt misbrukt av en gruppe satanister ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås i Bærum. Denne avsløringen påstås å ha ført til at to av disse påståtte satanistene stakk av. Ihvertfall, ‘Brit’ har på NATO-hovedkvarteret opplevd satanistiske barneofringer. Disse opplysningene er kommet frem ved psykologterapi (selvsagt) og politiet konkluderer(ifølge fortellingen) med at ‘Brits’ psykoterapi var årsaken til at de antatte satanistene stakk av, fordi «de fryktet at Brits psykoterapi skulle føre til at de ble avslørt».(14) Ser vi gjennom artikkelen så leser vi at de fleste i Brits familie har hatt alvorlige psykiske problemer, noe som ofte har ført til selvmord for mange av familiemedlemmene – årsaken? «Farens (Brits) medlemsskap i den satanistiske gruppa».(15) La oss spørre oss to spørsmål: kan psykoterapi avsløre forbrytelser? I så fall så må vel psykoterapi bli en ansett politietterforskningsmetode på politihøgskolen, noe som sikkert vil forlenge denne skolens studietid. Og er satanisme en kausal årsaksforklaring for mentale lidelser? I så fall så må vel flere religionshistorikere og teologer inn i psykologiutdanningen. Ihvertfall, politiet kan ikke etterforske disse påstandene «fordi de er millitært personell i NATO, har ikke norsk politi adgang til deres persondata». (16)

Hva får vi ut av denne historien? Dens demonologi går tilbake til historien om tempelridderordenen. Tempelridderordenen var en millitær orden som eskorterte korsfarere på deres reiser og beskyttet Jerusalem mot muslimsk invasjon i ca. tre hundre år (110-1300). Den ble raskt i sine hjemland en politisk og økonomisk maktfaktor, noe som ofte førte til misunnelse og sjalusi. På slutten av 1200-tallet bestemte den franske Kong Filip den vakre å knuse tempelridderordenen for å stjele deres rikdommer til eget bruk. Under grov tortur ble de pint til å tilstå de forferdeligste ting – at de tilbad Satan (i dette tilfellet nevnt som Baphomet) gjennom ekstreme initieringsritualer m.m. De fleste av dem ble brent på bålet eller fikk livsvarig fengsel for sine «forbrytelser». Denne historien om en millitær orden som indre integrert politisk og økonomisk enhet som forsvarer oss mot en ytre trussel (i tempelriddernes tilfelle muslimene) og har slike enheter utstasjonert i forskjellige land, både mobilt og stasjonært (tempelridderordenen var korsfarerenes «livvakter») men som egentlig er satandyrkere – altså våre fiender – oppsto med demoniseringen av tempelridderordenen. Den har opp gjennom historien ofte blitt gjentatt, mest i forbindelse med frimurerne hvor demoniseringen stort sett har vært likedan. Historien fra Dagbladet 20 oktober 1991 «NATO-offiserer i Satanist-Ring?» er nesten en blåkopi av tempelridderorden-historien. NATO er (eller var) den forsvarsalliansen som beskyttet oss mot en ytre fiende, kommunistene i Soviet Unionen, NATO er (var) en millitær orden som en indre integrert politisk og økonomisk enhet som er (var) både stasjonær og mobil. At nå denne organisasjonen, i dette tilfellet det norske NATO-hovedkvarteret, skal være satanister er historisk sett i sin demonologi «logisk». De samme rammene for å si om tempelridderordenen som ble sagt i sin tid blir nå sagt om NATO i Dagbladartikkelen 20 oktober 1991 angående satanisme.(17) Men det vi har gjort til nå er en komparativ analyse mellom fortid og nåtid, noe som egentlig ikke forklarer noe som helst men bare gir en pekepinn om en demonologis tradisjon. Hvorfor er dette NATO-hovedkvarteret utpekt som satanistsentral? Fordi det passer inn med fortellingene om undergrunnssatanismens mytologi. Satanistsamfunn skal være lukkede enheter med en streng intern disiplin hvor taushetsplikt, ritualer og uniformering (svarte kapper o.l.) er ingrediensene. Med andre ord, et skjult satanistsamfunns oppbygging og fundamentering blir en analog til et millitærkorps. Derifra til å tillegge et millitærkorps en satanisk identitet er ikke veien lang. En morsom, skeptisk og tankefull kommentar til det hele blir nevnt i en kommentar av Thor Ellingsen i Dagbladet:

«Det interessante spørsmålet er ikke om det finnes flere satanister på Kolsås. Det interessante spørsmålet er: Hva får NATO-offiserer til å hengi seg til dyrkelsen av Hans Mørke Majestet? Kan det være stort annet enn ørkesløshet? er det trivielle delspørsmålet vi straks kan legge bak oss. Men en eventuell satanisme på Kolsås må, også den, sees i lys av det nye maktpolitiske verdenskartet. De fleste av oss trenger en fiende å forholde seg til. Husk, i over 40 år har vi innen NATO kultivert et fiendebilde med Sovjetunionen som stedfortreder for mørkets fyrste. Så endrer bildet seg. Et uhyggelig tomrom oppstår. Kan man da egentlig fortenke noen NATO-offiserer å skifte satan?»(18)

Denne ironiske kommentaren burde få oss til å tenke på de nevnte eksemplene, både på femtitallet hvor kommunistparanoiaen fikk en tittel av satanisme, og nåtiden hvor satanisme blir en erstatning for kommunisme som noe demonisk.

I artikkelen er det fotografert utenfor millitærleiren foran et høyt gjerde med et skilt med «Adgang Forbudt!» på, mens en bevæpnet vakt står gardert foran inngangsporten, mens inne i artikkelen klager politimannen over at han ikke kan komme seg inn i leiren for å etterforske saken på grunn av millitærets vernede status. Kan det tenkes noe mer hemmelig (ihvertfall sett utenfra), skjult og fremmed enn dette? Satan-mytologiens tekst er oppfylt her.

SATANISTOFFER NR. 4: VÅRT LAND 10 OKTOBER 1992

I Vårt Land 10 oktober 1992 møter vi satanistofferet «Astrid» som forteller at hun i 1965, i en alder av 14 år, gravid i femte måned med naboen sin «som hadde sex-misbrukt henne over lang tid»,(19) ble tatt med til en forlatt bygård i Oslo av denne naboen hvor dette skjedde:

«I seansen ble barnet fjernet ved abort foretatt av medisinsk kyndige kultmedlemmer…De sa at barnet skulle ofres til Satan…» (20)

Et annet sted blir det sagt:

«…De visste nok hva de gjorde, for de behandlet meg som om de var leger…som om de skulle ha gjort dette flere ganger.» (21)

«Astrid» konkluderer:

«De var satanister, uten tvil …en sort messe med 10-15 deltakere.» (22)

I Norge, i 1965, nærmere bestemt Oslo østkant skal disse satanistene ha hatt sine ritualmesser. «Astrid» har kommet frem med disse minnene «med omfattende hjelp fra sjelesørgere, leger og psykologer».(23) Vi ser her at overstående scenario er tatt rett ut av slutten av filmen «Rosemary’s Baby» av Roman Polanski. Denne filmen slutter med at den kvinnelige hovedpersonen gir fødsel til et barn som visstnok skal være Satans sønn. Filmen er basert på Ira Levins roman av samme navn og omhandler en kvinne og hennes mann som flytter inn i en leiegård hvor alle leietakerne er satanister. Kvinnen blir bedøvd med rusmidler hvorpå satansekten maner frem selveste Satan(dette siste trekket er heller ikke langt fra «Michelle Remembers»), som befrukter kvinnen. Den gravide kvinnen vet ikke at Satans sønn er unnfanget i hennes morsliv, og hun aner heller ikke om leiegårdens hemmelighet. Først på slutten blir dette avklart da hun gir fødsel til denne Satans sønn mens en ring av satanister står messende rundt henne. Anton La Vey, stifter av Church Of Satan, var teknisk rådgiver for denne filmen og er med som skuespiller i filmens siste scener. Overstående beskrivelse fra Vårt Land og slutten på «Rosemary’s Baby» er så identiske at man må fremsette to påstander: Enten har Ira Levin og/eller Roman Polanski deltatt selv i en satanistsekts ritualer og kjenner disse innenfra slik som «Astrid» fra 1965 ble kjent med dem eller så har «Astrid» hentet inspirasjonen fra Polanskis film som har tatt den fra Ira Levin som har diktet opp fortellingen, som gjør disse tre fortellerene til mennesker som tar sin inspirasjon fra fiksjonens verden.(24)

Men denne satanistoffer-historien er den mest interessante fordi den representerer en demonologi som er høyst aktuell idag som den var det for mange tusen år siden, nemlig diktomien mellom medisin og religion. Det er nå først i vår moderne tid at medisin har greid å løsrive seg fra religionens grep. Medisinens krav på autonomi i legevitenskap og forskning, har ofte vært en strid om moral og etikk. Allerede i oldtiden var medisin underlagt en religiøs autoritet, mens i kristendommen blir dette veldig klart. Historikeren Jules Michelet, som var en av de første til å prøve å se på satanisme og heksekraft i et sosiologisk perspektiv, sier om medisinens rolle i middelalderen:

«Medisinsk behandling var ukjent, – folk kunne bare flokke seg til kirkedørene for overstenkning med hellig vann. På søndagene etter messe kom de syke i snes, skrikende etter hjelp, – og ord var alt de fikk: ‘dere har syndet og Gud straffer dere. Takk ham, dere vil lide så mye mindre smerte i livet etterpå!…’,hjelpesløse, besvimende, verken håpende eller i bekymring om å leve, fulgte de dette rådet til punkt og prikke, og falt i graven i ren likegyldighet til livet.» (25)

Naturen, kroppen og sykdommer ble ofte tilegnet demonisk innflytelse. I vår tid er kroppen og sykdomsfenomener et felt for medisinen. I dette skjæringspunktet mellom en religiøs og en sekulær verden har medisinens rolle som kontroversielt fenomen tilknyttet moral og etikk, best blitt eksemplifisert gjennom abort-debatten. Denne debatten har vært så intens, så heftig og så rødglødende at menneskeliv har gått tapt. Fra visse hold hos de kristne blir abort tolket slik:

«…I alle dets historiske repriser er og forblir det lovløshetens filosofi i motbydelige diabolske former.» (26)

En iherdig kristen abortmotstander sier det slik:

«Vi må visa at Dyrets Bilete overtek for Guds Bilete i menneskesynet…Om nokon som forkynnar går utenom å konfrontere ideologien som drep barn i mors liv, når dei ikkje menneska.» (27)

Fra en annen abortmotstander hører vi dette:

«Djevelen kommer for å ødelegge og drepe. Han dreper barna og ødelegger mødrene. Gud ønsker å redde barna i mors liv.» (28)

Vi ser her at den kristne demonologien angående satanisme brukes om abort («diabolske former», «Dyrets Bilete» (666) og djevlebeskrivelse). La oss trekke følgende slutning: hvis abort er Satans verk, så må vel de som utfører abort være satanister? Hvis satanistofferet «Astrid» har blitt hjulpet av sjelesørgere, psykologer og leger så er det vel de som ideologisk har dratt frem denne historien. «Astrid»s fortelling om satanisme er ikke en fortelling om satanisme, men et lett tilslørt innlegg i abortdebatten fra kristen side. Vi ser her at som eksemplifisert hos satanistofferet»Astrid»(side 90-94) er det medisinens tilnærming overfor det fysiske som støter imot kristendommens virkelighetsoppfatning, mens hos satanistofferet «Sarah»(side 82-87) er medisinens tilnærming til det psykiske nærmest en erstattende faktor for kristendommens transcendente demonologi.

Samtidig, av disse fire nevnte historiene er det denne som er mest troverdig. Skjønt, troverdighet er ikke forskning. De som hevder at påstandene om undergrunnssatanisme er sanne, bruker ofte en spekulativ og indisiepreget retorikk. La oss låne deres metodikk en kort stund og bruke deres egne våpen mot dem selv i så måte, men la oss gjøre det på en implosiv måte istedenfor det motsatte. Det er sannsynlig at «Astrid» ble gravid med naboen sin i 1965, dro til Oslos østkant, men hva skjedde egentlig? Hun ble antageligvis tatt med til en illegal abortklinikk hvor leger og/eller kvakksalvere tok en abort på henne, noe som naboen hennes antageligvis betalte for. Denne opplevelsen ble et alvorlig trauma for «Astrid» som hun ikke greide å leve med. Derfor søkte hun flukt i rusgifter og dårlige miljøer. Vennen sin som hun sier hun ble reddet av var antageligvis kristen og visste ikke om «Astrid»s abort. I dette kristne miljøet som «Astrid» kom inn i var abort tabu, så når «Astrid » skulle bekjenne sine tidligere synder så fortalte hun om sin illegale abort i en kontekst av sort messe, satanisme og ofringsritual fordi det passet inn i en kristen sammenheng. Dette som vi tidligere har vist av de nevnte kristne utsagn om abort. Samtidig må denne historien få oss til å tenke i en større sammenheng.

I kristne miljøer er det vanlig å sammenligne de mange aborter som blir foretatt hvert år med folkemord, et holocaust. Er det herifra disse satanismehistoriene kommer? Er det en projisering av et moralsk og etisk problem i den vestlige kultur som blir for mye å møte rett på, som derfor blir overført i symbolsk form som en historie om satanisme? For trekkene er de samme: menneskeofring, kannibalisme, overgrep mot barn som blir sagt å være et tegn på satanisme – er disse tingene uttrykk for vestens dårlige samvittighet overfor moralske og etiske problemstillinger angående abortsaken? Er drap av et foster menneskeofring? Er abort en form for kannibalisme hvor vi spiser våre egne barn? Er det overgrep mot barn at vi har en abortlov? Å stille slike spørsmål idag er kanskje «tabu» fordi det medfører etiske og moralske spørsmål som vi kanskje ikke er villig til å ta stilling til på nåværende tidspunkt. Så satanisme som en bloddryppende kult hvori man ofrer mennesker, spiser dem, og begår overgrep mot barn, blir et symbolsk speil av den egentlige faktor: abortdebatten, som kanskje er Vestens underbevisste dårlige samvittighet. Med andre ord, hvorfor skulle vi ikke tro at satanister gjør disse tingene – ofrer mennesker, spiser dem, begår overgrep mot barn i organisert form – når vi selv i det vestlige samfunnet gjør det gjennom forskjellige abortlover som pr. i dag er sosialt og politisk korrekt.

DEN FEMINISTISKE «SATAN»

Vi ser her i de fire nevnte sakene fra Dagbladet og Vårt Land at satanistofrene er kvinner. Dette er typisk for kategorien satanistofre. Derfor har debatten om denne type satanisme ofte blitt en kvinnesak. Så om abortmotstandere fra kristne miljøer har deltatt i denne blodritual-mytiske sataniseringen, så har også feminister og folk fra kvinnebevegelsen gjort det, da av ideologiske grunner. Journalisten Debbie Nathan sier hvorfor:

«Disse påstandene gir gjenlyd med bekymringer mange nåtidsfeminister har omkring vold mot kvinner, og om autoriteters tradisjonelle vantro når kvinner rapporterte seksuelle overgrep.» (29)

Da man på begynnelsen av 70-tallet begynte fra feministisk og kvinnebevegelsens side å opplyse om incest, overgrep mot barn, og vold mot kvinner, ble de møtt med skepsis og vantro. Etter mange års kamp med opplysning og dokumentering av seksuell vold og overgrep mot kvinner og barn, ble de mer eller mindre trodd.(30) (Skjønt, kontroversialiteten rundt dette har aldri lagt seg). Disse forbrytelsene tilhørte som oftest en sekulær verden, men også i religiøse miljøer kunne man spore slike ting. Da man på 80-tallet fikk disse opplysningene om satanisme med overgrep med menneskeofring, kannibalisme, tortur av barn, så mente man at man måtte tro på disse historiene fordi tradisjonen hadde vist at den avantgardiske lære om overgrep aldri ble trodd på i begynnelsen. Men hvordan blir disse historiene trodd på? Den historiske begrunnelsen for satanisme som blodkult er tynn. Teolog Jone Salomonsen sier om denne type satanisme:

«Fenomenet har eksistert siden renessansen, og i sin renessanse-versjon forutsetter den en tro på at middelalderens kristne teologi er sann når den deler verden mellom Gud og Djevel.» (31)

Dette er som historisk analyse helt uholdbart. Det eksisterte ingen organiserte skjulte satanister i renessansen, men stort sett mennesker som ble satanisert, som vi f.eks. har vist ved jødene i Tyskland. Var de jødene som ble brent på bålet anklaget for djevletilbedelse, satanister? For hvis vi tror det så er vi i såfall i samme båt som Adolf Hitler som også trodde dette og kalte jødene på annenhver side i hatsskriftet «Mein Kampf» for disse «sataniske jødene». De som ble tatt for å være satanister i renessansen var ellers uskyldige kvinner («hekser»), frafalne prester og ritualmagikere. Med andre ord, i renessansen var apostasi synonymt med satanisme. I dette sitatet ligger det et iskaldt gufs fra fortidens blodige kristne demonologi, at de som ikke er korrekt kristne er satanister. For det hele skal visstnok befinne seg i en kristen-dualistisk teologisk ramme: Eva Lundgren, professor i sosiologi, som tror på disse satanistofferhistoriene sier:

«For dagens renessanse-satanister er Satan en realitet, på lik linje med Gud. Gud og Satan representerer personifiserte, kosmiske makter, som stadig kjemper om makten.» (32)

Men hvorfor dyrkes Satan?

«…fordi renessanse-satanistene tror at Satan har størst makt… Derfor behersker han jordelivets egentlige gleder og har makten over det gode liv.» (33)

Ifølge Eva Lundgren er det disse «renessanse-satanistene» som bedriver disse grusomme ritualene innom satanisme. Men vi vet at satanisme som en autonom, selvstendig sekt innom kristendommen ikke fantes i renessansen. Men likevel i feminist/kvinnebladet Ms kan vi lese om denne satanismen at:

«Der finnes noen små familiekulter som går videre fra generasjon til generasjon… Blodofringer og dødsofringer kan av og til være en del av disse mindre kultene»» (34)

Med andre ord, vi står overfor litt av en konspirasjon. Helt fra renessansen og ned til vår samtid har altså skjulte satanistfamilier eksistert. Når vi vet at det ikke fantes organisert satanisme av noe slag i renessansen, så må vi se på det som det satanistjakten i renessansen var: en heksejakt. Den samme type retorikk – apostasi innom kristen-dualistisk teologi – ble brukt da og brukes nå. Hvis slike satanistfamilier finnes, hva skal vi gjøre med det? Når Hitler fikk hele jødiske familier gasset ihjel i sine utryddelsesleire, så var det fordi det å være jødisk var like mye generasjonsbestemt som det var samtidsbestemt. Barn var like farlige som voksne. I denne feministiske retorikken støter vi på det samme: Satanisme er en generasjonsbestemt, arvelig-initiert kult. Vi vet at i renessansen var jøder ofte «satanister». Idag er det vel sannsynlig at dagens satanister er «jøder». Eller er dette et tilslørt feministisk angrep på familien som patriarkalsk maktforhold i nygammel demonologisk drakt? Vi kan konkludere med at på lik linje som det drives historisk revisjonisme hos dagens nazister som sier at jødeutryddelser ikke fant sted, på lik linje drives det historisk revisjonisme hos visse elementer i kvinnebevegelsen: satanisme eksisterte i renessansen og var ingen heksejakt og har multi-generasjonelle linjer ned til i dag. Og samtidig opprettholder de samme menneskene gjerne troen på at millioner av kvinner ble uskyldig brent som hekser. Dette er forsåvidt en politisk korrekt holdning innom visse deler av feministbevegelsen.(35) Ingen av disse påstandene kan dokumenteres, hverken historisk eller i samtiden.

Satanisme som skjult subversiv blodkult med menneskeofring og bloddrikking, av denne type er det bare ett dokumentert tilfelle: nemlig en lesbisk, «feministisk», mannshatende satanistsekt i Brisbrane, Australia som ritualofret menn og drakk blodet deres. Tracy Wigginton og Lisa Ptaschinski fikk fengsel på livstid, mens Kim Jervis fikk 18 års fengsel og Tracy Waugh 12 års fengsel. (36) Hvorfor nevnes ikke de elementer i kvinnebevegelsen som tror på satanisme som en blodkult denne historien? Sannsynligvis fordi den ikke passer inn i deres feministiske paradigme hvor satanisme skal være en mannsbevegelse.

Fordi akkurat som i kristendommen og i psykiatrien har også feminismen og kvinnebevegelsen en lidelseshistorie å henvise til. Kvinnen som offer, som undertrykt, som dehumanisert av Mannen er også nærmest en martyrhistorie om lidelse hvor Mannen som Undertrykker blir en analog paralell med et ondskapsikon, en djevel, en Satan. Vi vet at i feministisk litteratur og vitenskap gjøres kvinnen om til et (historisk) offer for det såkalte patriarkalske samfunnet hvor kvinnen har vært en lidende part, undertrykt, støtt ut av det arbeidende, politiske og utdannelsesmessige samfunn (noe som forsåvidt er sant nok) og gjort om til et depersonalisert vesen uten egen identitet og status. Dette er den feministiske ontologi angående kvinnen. Men hvor langt fra den kristne ontologi er dette menneskesynet? Blir ikke også i kristendommen (som tidligere nevnt i oppgaven) mennesket sett på som et depersonalisert vesen hvori lidelse og fortapelse er en del av tilværelsen (siden syndefallet)? Kan man anta at det feministiske kvinnebilde og det kristne menneskebildet har et felles skjæringspunkt her? For til tross for at feminister og kvinnesakskvinner tar avstand fra kirkens syn på kjønn og kvinneundertrykking, har ofte feminister og kristne samarbeidet, f.eks. i kampen mot pornografi. Det merkelige er at f.eks. i Eva Lundgrens tilfelle hvor hun selv mener hun har dokumentert overgrep mot kvinner i kristne miljøer (37) og derav gått inn i en stridsposisjon med den norske kirken, så er hun i sin kamp mot satanismen alliert sammen med de mest reaksjonære, fundamentalistiske og demonologiske kristne i det norske kristne kirkefellesskap.

Mange av disse ekstreme rettsakene i USA og Europa har også vært ført frem prossessmessig og mekanismemessig av kvinner i maktposisjoner, som f.eks. nevnt i McMartin-saken. Derfor kan teologen Jone Salomonsen si om satanisme i tråd med dette om satanisme at:

«…Så er det en patriarkalsk, ultrakonservativ, seremoniell mannsbevegelse med et strengt hierarki, og strenge straffer for brudd på disiplin og taushtesløfter (sic).» (38)

Som parantes kan vi nevne at dette er en for drøy påstand. Mange ledende satanister i satankirker og satanistorganisajoner er kvinner. Det finnes til og med en ren feministisk satanistsekt som heter Temple Of Nepthys. I Eva Lundgrens bok «La De Små Barn Komme Til Meg.»(39) setter hun og andre bidragsytere seg fore å dokumentere rituelle overgrep på et generelt plan, gjort både i kristne, satanistiske og mer sekulære miljøer. Dokumentasjonsmaterialet er intervjuer og forfatternes generelle og spesifikke kommentaret rundt dette. Om satanisme blir det sagt mye merkelig og forvirrende. Blant annet blir det sagt om McMartin-saken:

«Etter flere års kamp og tvister i rettsapparatet sluttet hele saken med at påtalen ble trukket tilbake. Saken ble henlagt.»(40)

Enten er dette forsøk på ren løgn fra forfatteren Maggi Wikstrøms side eller så vet hun ikke vet hun snakker om. En kort resyme av McMartin-saken må til her: i 1983 ble Raymond Buckley, hans mor, og tre andre barnehagearbeidere arrestert mistenkt for satanistisk-rituelle overgrep mot barna i McMartin-barnehagen. I 1985 ble de tre andre frikjent i rettsaken mot dem, mens tiltalen mot Buckley og hans mor ble opprettholdt. Saken mot dem kom opp tre år senere i 1988, hvor begge to ble frikjent. Men aktoratet halte ut saken til 1991 med nye tiltaler hvorpå Buckley og hans mor nok en gang ble frikjent, mens domstolen avviste noen av tiltalepunktene som vås. Saken ble aldri henlagt, tvertimot må vel McMartin-saken være den mest prosederte rettsaken noensinne. At tiltalen ble trukket tilbake er feil, for hver gang de tiltalte ble frikjent produserte aktoratet frem nye tiltaler. Av plasshensyn kan vi ikke konsentrere oss om feil og mangler i boken, men en av de groveste feilene kommer her, hvor en av bidragsyterne, Maggi Wikstrøm, sier om boken «Michelle Remembers»:

«Michelle var en voksen kanadisk kvinne som i terapi begynte å minnes hvordan hun selv hadde deltatt i en sekt der rituelle overgrep forekom, og der hun selv hadde deltatt som føderske for sekten»(41)

Hverken Eva Lundgren, Maggi Wikstrøm eller noen andre av bidragsyterne kan ha lest boken «Michelle Remembers». Ikke noen steder står det at Michelle Smith var en føderske for satanistsekten som begikk rituelle overgrep mot henne. Det ville i såfall være en medisinsk sensasjon ettersom Michelle Smiths hypnotiske regresjonsterapi i boken tar henne tilbake til da hun var fire år. Om Michelle Smith hadde vært føderske for denne satanistsekten, så ville det i seg selv ha vært en ekstrem avsløring – hvilke 4-årige jenter kan føde barn? Hadde Eva Lundgren eller bidragsyterne lest «Michelle Remembers» ville de aldri ha latt en slik glipp gå gjennom. At de ikke har gjort det, er merkelig. Satanjegernes rituelle overgreps-bibel har disse ekspertene ikke satt seg inn i. Det er som om en kristen ikke skulle kjenne til skapelsesberetningen. Lundgren og hennes krets av «forskere» har gjort en reise inn i en ondskapens verden, og returnert til oss med en reiseskildring av det de har opplevd. De er en slags religionsforskingens Columbus idet de har oppdagens ett nytt kontinent, ondskapens geografiske tilholdsted: nemlig rituelle overgrep. Men Columbus dro over havet, trodde han var kommet til India, og kalte de innfødte indianere. Han dro tilbake og fortalte om dette kontinentet og andre dro etter og oppdaget det de også, fordi de hadde fått reiseruta av han. (Og sant nok, Amerika eksisterer jo). Eva Lundgren og hennes pionerforskere reiser også, kommer til et sted og kaller dette stedet for rituelle overgrep. Columbus trodde han var i India, han tok feil. Eva Lundgren tror hun har ankommet til ondskapens kontinent. Hvordan kan vi vite om hun har rett? Columbus ga andre reiseruta sin slike at andre kunne følge etter, Eva Lundgren gjør det ikke. Det kartet og kompasset som vi trenger som sannhetskriterium for å kontrollere om Eva Lundgrens tilnærming til, avsløring av, og konklusjon på sitt materiale er dokumenterbart, har vi ikke. Columbus ga fra seg reiseruta, Eva Lundgren sender bare et postkort uten avsenderadresse. Ett eksempel: et sted sier Lundgren:

«Unge jenter i Norge og Sverige er rituelle medier, og blir gjort gravide, foster er blitt abortert og ofret til Satan.»(42)

Hvem? Hvor? Når? Slike utsagn som dette skriker etter dokumentasjon og kilder, ikke fordi det er utrolig som handling, men fordi det skal være forskning. Enhver forsker som utroper seg selv til avantgardist på ett felt, må finne seg i å bli stilt store krav til dokumentasjon og kildegjengivelse. Når disse kriteriene ikke er oppfylt her hos Eva Lundgren, vil ikke akkurat tvilen komme tiltalte til gode.

I Eva Lundgrens intervjumateriale blir vi konfrontert med historier om satanistisk-rituelle overgrep som inkluderer menneskeofring, kannibalisme, nekrofili, sex-tortur av barn. osv. F.eks: Kannibalisme er som nevnt et omstridt fenomen. Det har vært vanskelig å påvise at organisert rituell kannibalisme har foregått i Afrika, enda mindre påtenkt er det vel at det skulle ha foregått i Skandinavia. Om så skulle være tilfelle, så vil det være en sensasjon om Eva Lundgren kunne empirisk bevise dette med noen benrester og noen tilstående satanist-kannibaler i retten. For om slike ekstreme forbrytelser pågår, så er det som tidligere sagt en smal sak å bevise det med polititeknisk forensisk metode. Når Lundgren og hennes «forskere» forlater den empiriske underbyggingen av slike påstander, når de i fravær av håndfast dokumentasjon nærmest avviser behov for dette, skjønner vi at i deres forskning har subjekt og objekt blitt ett. Her er ingen forskningsmessig tvil eller vitenskapelig skepsis.

Lundgren og hennes forskningsvenners epistemologi synes å være at ondskapens potensiale aldri må undervurderes, en tilnærming som i seg selv er grei nok. Men når man tar dette ut i såkalt vitenskapelig forskning hvor man tror så bastant på sin egen tekst at all tvil er utelatt, så er det sannsynlig at her skaper man en egen religion, en feministisk lidelsesteologi hvor det å stille spørsmålstegn er som å banne i kirken. Vi avslutter således med et sitat fra Eliade om en mytes overlevelsesdyktighet i så måte:

«Mens å anerkjenne at de store mytiske temaene fortsetter å gjenta seg selv i den obskure dybden av psyken så undres vi ennå om myten, enten som en eksemplarisk mønster av menneskelig oppførsel, ikke også kan overleve blant våre samtidige i mer eller mindre degradert form. Det ser ut som at en myte i seg selv, så vel som symbolene den bringer i spill, aldri helt forsvinner fra psykens nåværende verden; den bare forandrer sitt aspekt og forkler sine operasjoner.»(43)

KAPITTEL 3: DEN APOKALYPTISKE MYTE: NÅR BYTTET BLIR JEGER

APOKALYPTIKK: DEFINISJON OG TRADISJON

Disse satanistoffer-fortellingene og deres innhold, er beretninger som har blitt gjentatt opp gjennom historien. De sosiale, økonomiske, kulturelle og psykologiske faktorene som har gjort dette mulig, danner samlet en kontekst. Denne konteksten kan kalles apokalyptisk. Apokalypse er gresk og betyr åpenbaring. Ordet henspeiler på de senjødiske skriftene som ble skrevet rundt år 200 f.Kr. – 100 e. Kr. Denne tidsperioden var en turbulent epoke i jødedommens historie, med forfølgelser utenfra og sekterisk strid innad. Av mange ble denne tiden tolket som et varsel om en nært forestående endetid, med et messiansk komme.(1) De apokalyptiske skriftene var skrevet i mytisk form, med et fantasifullt og fargerikt billedspråk uttrykt i metaforiske og symbolske lignelser, sterkt preget av dualistisk tenking vektlagt i det gode mot det onde, gjenoppståelse, dom, det kommende rike. Man har ofte spekulert i om apokalyptikken er bindeleddet mellom det Gamle Testamentet og det Nye Testamentet.(2) Innholdet i de apokalyptiske skriftene var mytisk fortalt men dens implisitte undertone var dette: at ondskapen på jorden var ledd i en guddommelig plan og måtte forstås således. Følelsen av oppløsning og sammenbrudd, var et guddommelig planlagt kaos. Fraværet av orden, var et tegn på en endetids nærhet.(3) Men i disse apokalyptiske skriftene, mytiske som de var, hvilket ontologisk posisjon hadde mennesket i deres fortellerstruktur? I de apokalyptiske skriftene hvor mennesket har en rolle, er de som regel passivt representert. Ofte blir mennesket bortført, ved at det blir sugd opp i de himmelske sfærer. Der blir det innviet i de kosmiske mysterier av himmelske vesener, og så sendt tilbake til dets utgangspunkt for å fortelle om sine åpenbaringer.(4) Dette er et kjent trekk også fra legender, sagn, folkeeventyr, reiseberetninger – om individets reise inn i en annen utenom-virkelig verden og dets tilbakekomst til sin opprinnelige verden med sitt budskap om sine opplevelser. Men i apokalyptikken er disse fortellingene tilknyttet en ideologisk struktur: et varsel om en endetid, en frelsers komme og ett nytt rike, skjønt det implisitte samtidsbudskap vil kanskje være at kaoset rundt oss er en konsentrert form for ondskap. Det er gjennom apokalyptikken at Satanbegrepet har vokst frem. I kristendommens historie har dette apokalyptiske trekket ofte stått sterkt i forskjellige krisetider, men også vært et integrert ledd i marginaliserte, puritanske og/eller andre ekstreme sekter.(5)

SAMTIDSAPOKALYPTIKKENS BILLEDSPRÅK OG BUDSKAP

Vår tids satanistoffer-historier passer inn i en samtidsapokalyptisk mentalitet, som ofte har vært fremtredende siden andre verdenskrig. Dette av to grunner: 1. individets ontologiske rolle er den samme i de gamle apokalyptiske mytefortellingene. 2. budskapet og billedspråket er ofte identisk (selv om billedspråkets representasjoner er forskjellige). Ifølge disse satanistofrene er de/blir de bortført til en ond verden. Ifølge Dagbladet 20 oktober 1991 blir det sagt om satanistofferet «Brit«:

«De hentet henne, plasserte henne i en mørk kjeller hvor hun satt vettskremt og ventet på at noen skulle redde henne.»(6)

Slik ble altså satanistofferet «Brit» initiert i satanismens onde verden, med en effektiv bortførelse. Også satanistofferet Michelle Smith har en slik bortførelseshistorie å fortelle om hvordan en sykesøster bortførte henne fra sykehuset hun var innlagt i og til en kjeller i et hus som satanistene hadde. (7)Lauren Stratfords satanistoffer-historie er også en fortelling om bortførelse til en ond verden fortalt i bokens begynnelse.(8) Dette er forsåvidt logisk, for både i det sanne, empiriske og det metaforiske møte med organisert ondskap finner vi igjen et sentralt trekk av bortførelse. Eksempelvis var det neppe noen jøder under andre verdenskrig som søkte om å komme til Auschwitz. De ble bortført dit og utsatt for en systematisk, organisert ondskap. Ifølge disse kvinnelige satanistofrene er de blitt utsatt for en lignende skjebne: de er blitt bortført fra et normalt dagligdags liv innenfor den strukturerte sosiale sammenheng som samfunnssystemet legger opp til og fanget av en organisert systematisk form for ondskap hvor deres tilværelse er et skrekk-kabinett av lidelser. Ikke nok med at samfunnet trues av en indre organisert ondskap men vi har individer som har opplevd denne intenst konsentrerte ondskapen og kan fortelle oss om det. Med andre ord, graden av ondskap rundt oss er høy. På basis av dette kan satanjegeren Fred Harrison si: «Ondskapen er representert overalt.»(9) Ovennevnte sitat blir det budskapsmessige, og har forskjellige tolkninger i det bindeleddet mellom en sekulær og en religiøs sfære hvori man jager satanister. Men disse satanistoffer-historiene i vår tid er ikke unike. Vi finner de samme apokalyptiske trekkene i en annen apokalyptisk samtidsbevegelse, nemlig UFOlogien. Noen av fortellingene fra apokalyptikken er i sitt billedspråk veldig likt det UFOmessige: i noen apokalyptiske skrifter stiger engler ned til jorden, forteller sitt budskap, formerer seg med mennesker – det samme blir ofte fortalt i UFOlogien, bare at her er det romvesener som gjør disse tingene.(Hvordan dette skal tolkes er en annen sak). Men vi skal konsentrere oss om den delen av ufologien som kan sammenlignes med bortførelsesstrukturene i apokalyptiske mytefortellinger: individet som blir bortført inn i himmelen, initiert i kosmiske mysterier, og så sendt tilbake til utgangspunktet for å fortelle disse historiene. Vi har vist at satanismebegrepet på femtitallet i McCarthyismens USA ble brukt som antikommunistisk propaganda. Men også UFOlogien ble brukt slik, f.eks. i visse science fiction filmer hvor en fiendtlig invasjon fra rommet skulle sidestilles i konsekvens og effekt med en kommunistisk maktovertakelse. Denne paralelliteten eksisterer også idag, men i en ny drakt. Først en kort historikk: på femtitallet i USA fikk man høre historier om folk som var blitt bortført av en UFO, tatt med på reise ut i verdensrommet (kosmos) og initiert i dets mysterier, og så returnert til jorden med et budskap om dette.(10) Men disse bortførelseshistoriene ble med tiden ondere og ondere, skumlere og skumlere . På 80-tallet og til nå har det dannet seg et bilde av hva som skjer med disse menneskene som blir bortført av UFOer. Flesteparten av dem er kvinner og deres UFO-bortføringer er ledd i en multi-generasjonell tradisjon.(11) Disse kvinnene blir bortført av romvesener og tatt opp i romvesenes romskip hvor dette skjer:

«…kvinnelige bortførte forteller om svangerskap, noen av tilsynelatende uforklarlig opprinnelse. De beskriver også oppståtte og like uforklarlige opphør av disse svangerskapene…kvinnene forbinder disse hendelsene til bortføringer initiert til å befrukte dem…Flere år senere, i påfølgende bortførelsesopplevelser, blir kvinnene vist barn som de er ledet til å tro er deres egne menneske-romvesen bastarder.»(12)

Noen ufologer har knyttet dette sammen til et mønster:

«…en nådeløs `hemmelig regjering’ kontroller verden.Blant andre avskyelige aktiviteter, så driver den den internasjonale narkotikahandelen og har sluppet løs AIDS og andre dødelige sykdommer som befolkningsreduserende mål. Dens ytterste mål er å gjøre jorden og omliggende planeter om til slavearbeidsleire. I en tid har denne hemmelige regjeringen vært i kontakt med folk fra rommet, og har tillatt romvesener å bortføre mennesker i bytte for avansert rom-teknologi. Disse romvesene…gjør mer enn å bortføre mennesker. De lemlester og spiser dem…»(13)

Og hvilke konklusjoner kan vi trekke av dette?:

«Bortførte er ofre som, etter å ha gått gjennom utrolige og traumatiske hendelser uten evnen til å ordne med dem bevisst, av og til trenger hjelp i å komme over belastningen fra bortførelses- hendelsen.»(14)

Det er lett å se paralleller her til satanistofrenes bortføringshistorier: kvinner i multi-generasjonelle ledd som utsettes for overgrep, blir «avlere» og får sitt avkom brukt, omhyllet i et konspirasjonsteoretisk sosialt nett. Kannibalisme, voldtekt, narkotikahandel, hemmelige samfunn og hemmelige avtaler – alt dette er del i en offer-mytologi. Er dette en slutten-på-århundret -psykose kledd i myteapokalyptiske rammer? Konklusjonen blir denne:

«I lys av likhetene av deres argumenter må vi konkludere at enten holder satanister motbydelige seremonier i vår midte og romvesener stiger ned for å bortføre store antall mennesker,…»(15)

Men hvordan er disse UFO-ofrenes historier frembragt? Stort sett på samme måte som hos satanistofre. Kilden til disse historiene er fra psykiatrien. Mennesker med forskjellige problemer har gjennom regressiv hypnose-terapi hos psykiatere, psykologer og terapeuter, fortalt disse offer-historiene.(16) Og blitt trodd, uten at noen form for empiriske bevis har blitt fremlagt. Tilnærmingen til problematikken er at disse overgrepene som romvesenene har påført sine ofre, har vært så traumatiske at de har blitt gjemt i underbevisstheten p.g.a. skam og skyldfølelse akkurat som i satanistoffermytologien. Historisk sett er ikke disse fortellingene nye, og det finnes en mengde forskjellige (og mer logiske) måter å forklare dem på enn å ta dem bokstavelig.(17) Disse historiene om overgrep og befruktning fra overnaturlige vesener var også kjent i middelalderen, da tilknyttet en lære om demoner.(18)

MYTE-RITUALISTISK APOKALYPSE: BYTTE BLIR JEGER

Men disse sammenlignende identiske strukturene i UFO-ofres og satanist-ofres fortellinger som samtidsapokalyptiske mytefortellinger, forklarer egentlig ingenting. Hvorfor har vi satanistofre og UFO-ofre i kulturen pr. idag? Deres mytologiske fortellinger, tilknyttet forskjellige mytestrukturer, kan ses på som knyttet til ritual. Dette ritualet er ledd i en større sosial prosess, hvori mytens dialektikk inn i virkeligheten, får en dynamisk interaktiv rolle. Denne rollen må sees i lys av dualiteten mellom det gode og det onde eller synonymt mellom orden og kaos. I kaotiske tider vil den nærværende følelsen av altomsluttende ondskap være til stede. Når ondskap har Satansymbolet som metafor så vil en påstand om satanisme være troverdig på grunn av dets implisitte forhold i dualiteten mellom kaos og orden(ondskap mot godhet). Ikke bare i mange apokalyptiske skrifter beskrives dette hvor Satans og hans falne engler kjemper mot Gud og hans engler, men også kan vi finne dette trekket i Bibelen. Gud, det gode, vinner alltid. Mennesket, om det i det hele tatt er med, har en passiv rolle, ofte som offer, f.eks. som når falne engler motivert av lyst og begjær stiger ned til jorden og befrukter menneskedøtrene og skaper en egen hybridrase (nephilim, de navngjetne) av guddommelig og menneskelig avkom som sprer fordervelse på jorden.(19) Dette symbolske bildet av mennesket som passivt revet med i spillet mellom det gode og det onde, er et mytologisk trekk som ofte blir gjentatt i apokalyptiske skrifter. Når vi nå vet at mennesket som bortført fra sitt utgangspunkt, inn i en ond og/eller transcendent verden, og tilbakeført dit igjen, er et typisk apokalyptisk-ontologisk trekk som korrelerer i fortellerstruktur med nåtidens satanistofferhistorier, så skal vi nå prøve å sette det hele inn i den egentlige rituelle rammen det fortjener. Det er en rituell ramme hvor handlingen danner en kjerne for et videre utgangspunkt som potensial. Religionshistoriker Maurice Bloch har gjort en analyse av det han kaller tilbakeslående vold i det han mener er en tre-stadiums dialektisk prosess. Disse tingene mener Bloch opptrer i en rituell ramme gjennom en kjerne som er trans-kulturell og dreier seg om å skape «varige institusjoner» mot den «opplevde erfaringen av egen dødelighet og de uavbrutte biologiske prosesser av menneskelig liv».(20) Bloch eksemplifiserer dette med et initieringsritual fra New Guinea. I orokaiva-stammens landsby skjer dette: maskerte menn, utkledd som fugler, invaderer landsbyen, bortfører barna, skriker at de er ånder og plasserer barna i hytter. Denne jakten blir utført som om barna skulle være dyr (griser) og de blir tatt til et slaktested hvor man kutter opp og distribuerer grisekjøtt. Her blir barna fortalt at de har nå blitt de dødes ånder, og gjennomgår forskjellige prøvelser, blir fortalt forskjellige hemmeligheter, gitt identiteter av ånder gjennom forskjellig lærdom. Etter å ha vært avsondret en stund, blir de tilbakeført til landsbyen, men i forandret form. Nå er barna blitt jegere, springer omkring og jager griser, og dreper dem. Dette er et initieringsritual: barna er først ofre, de blir bortført til en annen verden hvor deres identitet blir omskapt. Dette stedet er en ond verden hvor døden regjerer (et slaktested). Barnas nye ånde-identitet omskaper dem såpass at de returnerer til sitt opprinnelige utgangspunkt, men i forandret form: de har gått fra å være bytte (ofre) til å bli jegere. Det er dette Bloch kaller «tilbakeslående vold». Som intern ritualforståelse tilknyttet dette spesifikke eksemplet relaterer Bloch dette til et hierarkisk system mellom dyr-menneske-ånd. Men ritualet i seg selv er ikke det viktigste, men det det symboliserer. Bloch:

«Den praktiske oppfattelsen av disse naturlige prosessene er den ekte kilden av mening og ikke ritualsystemet.»(21)

Dette fordi det hele er en refleksjon av reproduksjon, slik det er eksemplifisert i fødsel, aldring og død. Hvorfor blir barna bortført, og så ført tilbake? Når barna var ånder og på et dødens sted, var de i en verden av det hellige. Når de returnerte, var dette integrert i dem. Bloch:

«Svaret på et slikt spørsmål er faktisk at de initierte forlater aldri igjen det hellige fullstendig, men at de opptar en kombinasjon av det hellige og det profane…»(22)

Hva symboliserer i såfall bortførelsestrekket som initieringsritual? Bloch:

«Det er bare mulig å gjøre dette i ny og ne ved å komme døden i forkjøpet, og så bare for en liten stund før en må gå tilbake til de levende.»(23)

Barna bortføres av de eldre, som om de var stjålne griser, tas til en slakteplass, gis de eldres identitet, og tilbakeføres som jegere. For at dette ikke skal bli paradoksalt, blir levende griser (dyr) et mellomledd. Bloch:

«Griselementet er fanget i strømmen hvor de unge erstatter de gamle og ånd elementet i den motsatte strømmen hvor de eldre erstatter de unge.»(24)

Barn som jaktet på som «gris» og som bortført til å bli «ånder» blir en menneskelig dualitet som gjenspeiler det sosiale mønster av menneskelig dualitet og kontinuitet. Det åndelige representerer det evige mens det dyriske representerer det forgjengelige. Disse to entitetene skaper en dialektisk orden. Bloch:

«På denne måten blir vanskeligheten ved skapelsen av det tilsynelatende varige ut av det forvandlende fenomenologisk oppnådd. Denne skapelsen er tilsynelatende nødvendig for alle sosiale systemer som er avhengig av illusjonen av et institusjonelt rammeverk som transcenderer individer…»(25)

Med andre ord, dette ritualet er ikke bare en initieringshandling. Komponentene i dette ritualet – det dyriske og det åndelige, de eldre og de unge, det eksterne og det interne, bortførelsen og returneringen, byttet og jegeren – er dialektiske motsetninger som fortærer hverandre i sitt gjensidige møte. Denne gjensidige fortæringen transcenderer den interne mekanikken i dette motspillet og blir prosesser til evig mønstre for etterfølging. Menneskelige stadier av fødsel, aldring og død blir gjenspeilt i disse mønstrene, og skaper en sosial ramme for et samfunn av fremtidig kontinuitet. Hva har isåfall dette med satanistoffer-historier å gjøre? Nemlig dette: disse satanistoffer-historiene passer inn i ovennevnte mønstre. Satanistofre forteller den samme historien: i barndommen eller i voksen alder ble de bortført til en ond verden. Denne onde verden var dødens verden hvor man dyrket Satan. Satanister bortførte dem dit og gjorde dem til ofre. Som ofre så de ofte døden i øynene, var vitne til ofringer, osv. De unnslapp fra denne grufulle verden (ofte med hjelp utenfra, en terapeut, en kristen, m.fl.) og ble re-integrert ved å fortelle sin lidelseshistorie. Denne lidelseshistorien ga dem masse oppmerksomhet i samfunnet, og informasjonen om dette ble gitt til politi og media. Vi ser et tydelig mønster her: fra å være bytte (offer) gjennom bortføring til ved re-integrering å bli jeger, har disse satanistofrene fulgt samme mønster: fra å være satanistofre går de til å være satanistjegere. Michelle Smith var anonym til å begynne med. Da Dr. Pazder ved hypno-terapi «avslørte» at hun i barndommen hadde blitt bortført av satanister og utsatte for grusomme ritualer, ble hun et satanistoffer. Da hun hadde fortalt sin lidelseshistorie ble hun re-integrert i samfunnet. Pazder/Smiths bok ble en kassasuksess og Michelle Smith gikk fra å være satanistoffer til å bli mediakjendis med opptredende i TV talk shows, radio osv. Da McMartinsaken eksploderte i Los Angeles i 1983 dro Michelle Smith dit og hjalp politiet med etterforskningen. Sirkelen var sluttet: Michelle Smith var nå blitt satanjeger. I dette ritualet, som siden har blitt etterfulgt av mange kvinner som etterlignet dette mønsteret i tilknytning til satanisme finner vi også dualistiske prinsipper som er en dialektisk motsetning. Det gode og det onde – de unge og de eldre – bortføringen og returneringen – byttet og jegeren – disse motsetningene ligger implisitt i fortellerstrukturen til satanistofrenes historier. Men det er visse ting vi må påpeke. Bloch ser på dette initieringsritualet som en erobring, en forsmak av det som kan komme:

«…fremmaningen av erobring og snart er drepingen av griser assosiert med erobringen og drepingen av mennesker. Grisejakten har blitt til en forsmak på krig og fortæringen av fiender.»(26)

Men hvis disse satanistofrenes fortellinger, er samtidsapokalyptiske fortellinger, så stopper vel deres engasjement ved tilbakeføringsfasen. Fordi den apokalyptiske ontologi og budskap er passivitet ettersom ondskap blir ledd i en predestinert sekvens hvor fremtidige ufullførte sekvenser ennå ikke har funnet sted(undergangen, dommen, det kommende riket) hvor mennesket ikke kan gjøre noe annet enn å passivt følge Guds planlagte sekvenser. Den som prøver å føre krig mot den apokalyptiske ondskapen, vil være en som fører krig mot Guds planer og vil således være en blasfemiker. Bloch nevner dette i tilknytning til millenarianisme, hvor han egentlig summerer opp det som må være bokens kjerne angående symbolikken til «tilbakeslående vold»:

«…(1)bedyrelsen av reproduksjon:(2)legitimeringen av ekspansjon, som i seg selv tar to former:(a)den kan være internt rettet, i hvilket tilfelle det legitimerer sosialt hierarki eller (b)den kan være eksternt dirigert og bli en oppmuntring til aggresjon mot naboer;(3)oppgivelsen av jordlig eksistens.»(27)

DEN SEKULÆRE APOKALYPSES KRISTNE RØTTER

Men dog, disse satanistofrenes historier blir ikke bare bekreftet av kristne. De blir også legitimert av fagfolk fra en sekulær sfære som psykiatere, sosialarbeidere, politi, m.fl. Slik sett blir disse satanistofferfortellingene ikke bare symbolsk sett en religiøs apokalyptikk, men også en sekulær apokalyptikk. Denne sekulære apokalyptikken har vi f.eks. sett eksemplifisert i UFO-ofrenes beretninger (og UFOlogien generelt) som blir en nærmest sekulær, moderne industri-teknologisk blåkopi-avtrykk av den religiøse apokalyptikken. Derfor vil alle overstående nevnte fenomener av Bloch være relevante her, fordi satanistofres historier krysser grenser mellom en religiøs og en sekulær sfære i felles apokalyptisk skjæringspunkt. Hvis disse satanistoffer-historiene bare er internt rettet for å opprettholde et sosialt hierarki, hvordan kan vi tolke det? Professor i sosiologi Jeffrey E. Victor, sier om dette:

«Satanistiske kultrykter er symptomer på redsler dypere enn fantasibekymringer…Disse ryktene er samarbeidende budskaper i metaforisk form, som snakker om en moralsk krise. Den moralske krisen, slik folk opplever den, involverer et tap av tro på den moralske orden…En oppfattelse av det raske forfallet av tradisjonelle moralske verdier.»(28)

Disse verdiene er det som holder et samfunn sammen. Familie, arbeid, barn, trygghet, en sikker fremtid, kontinuitet. Disse tradisjonelle verdiene har siden etterkrigstiden vært truet, i forandring, eller angrepet fra visse hold. I dårlige tider med økonomisk depresjon, skilsmisse/familieoppløsning, rusmiddelbruk, arbeidsledighet, vold, osv.osv. vil ingen av disse faktorenes tilstedeværelse kunne forklares med en enkel kausalitet. Men historien har vist oss at i perioder med stor sosial belastning og omveltning har man konstruert et skapt fiendebilde, hvor denne fienden har blitt gitt skylden for all sin samtids sosiale problemer. Det skulle vel nærmest være unødvendig å nevne Hitler og jødeutryddelsene i vårt århundre som et eksempel på dette, men denne historien kan ikke siteres ofte nok. Er det samme skapte fiendebilde av satanisme idag relevant? I et intervju i Aftenposten 5 september 1993 med satanjegeren Eva Lundgren, blir satanisme rundhåndet knyttet til dyreofringer, rituelle samleier, sex-misbruk av barn, bloddrikking, rituelle voldtekter og drap, blodmagi, hjernevask ved narkotika på barn, narkotikasmugling, m.m.(29) Disse tingene representerer alvorlige sosiale problemer, som gjenspeiler lengselen etter en kanskje tapt moral og etikk: voldtekt, drap, narkotikabruk og smugling, overgrep mot barn – disse tingene ville ikke ha skjedd hvis vårt samfunn hadde vært i en perfekt moralsk orden. Logikken blir da slik: hvis satanisme er kausalt forklarbart som faktor i disse samfunnsproblemene, så betyr det at hvis vi blir kvitt satanismen, kan vi gjenopprette det gamle sosiale hierarkiet som tross alt var mer perfekt enn vår nåværende dekadente tilstand. Derfor er disse satanistoffer-historiene nettopp dette: et budskap om at vi må rette opp det gamle sosiale hierarkiet hvor før man hadde en god orden. Satanistofre er budbringere om nettopp dette, fordi de har nemlig blitt bortført til denne onde verden av satanisme, har overlevd/unnsluppet og returnert og blitt re-integrert sosialt med sin historie, derfor er deres offerhistorier et sosialt budskap ikledd en apokalyptisk drakt. Men dette kan gjelde som et fundamentalistkristent og/eller som en populær lengsel av en søken til et enkelt svar på kompliserte sosiale problemer. Men dagens satanistparanoia går ett skritt lenger. Man har erklært krig mot denne subversive satanismen som egentlig ikke finnes – gjennom politiet, psykiatrien og det sosiale hjelpeapparat. Myten er gått over til å bli virkelighet for de som oppfatter verden, samfunnet, de nærmeste omgivelser, som truet av en indre fiende, en hittil empirisk sett ikke-bevist kriminell trussel. Bloch hevder som sagt at dette bortførelses-initierings-tilbakeføringsritualet også kan være en handling, nærmest en øvelse, som involverer varsel om krigføring.(30) Forskjellen mellom Bloch og satanist-paranoiaen er at Bloch mener at dette ritualet er en skjerpende handling overfor ytre fiender, men satanistofferparanoiaen dreier seg om en indre fiende. Men denne krigføringen er ingen millitæreksersis, den følger et religiøst mønster, især det mønsteret som involverer offer. Bloch:

«Mest vanlig, offer blir utført i tider av vanskeligheter eller når folk behøver å styrkes. Veldig ofte er årsaken sykdom.»(31)

Vi forlater Bloch og de eksemplene han leverer i tilknytning til offer her, og konsentrerer oss heller om de tilfellene av offer, egentlig offer, som er relevant i forhold til denne satanistmyten. Det er sannsynlig å tro at denne organiserte subversive samtidssatanismen med ritualofring av barn, dyr, og kannibalisme, ikke eksisterer. Den er skapt som en direkte avspeiling i amalgert form av alliansen mellom fundamentalistkristne, politiet og psykiatrien. Det viktigste kulturelle trekket er hvordan kristendommens mentalitet og ontologi nærmest ligger avleiret i sosiale former. Kristendommens ontologi er basert på en lidelseshistorie, Jesu liv. Meningen med denne lidelseshistorien er at Jesus døde for våre synder og at vi således ble renset gjennom hans død. Jesus var et offer. Gud ofret sin sønn for at menneskene skulle bli renset. Denne mentaliteten har gjennom kristendommens historie rent sosialt blitt en indirekte inspirasjon for heksejakt. De fleste sosiale problemer i kristendommens har vært avskrevet i en kausal årsaksfaktor og ved å finne den faktoren kan sosiale problemer løses ved å kvitte seg med den, syndebukkssyndromet. Kristendommen blir den egentlige dødskult som legitimerer offer og satanisme som myte blir et vrengt speilbilde av dette. Dagens satanistofre henter sin mytologi fra Jesus lidelseshistorie. Dagens satanistofre har vært bortført til en ond verden, sett døden i øynene, overlevd, og blitt tilbakeført for å fortelle sitt budskap. Jesus Kristus ble også bortført til en ond verden (fengslingen, dommen, korsfestelsen) så døden i øynene (hans endelikt på korset), overlevde (gjenoppsto tre dager etterpå), og ble tilbakeført for å fortelle sitt budskap. Denne historien skapte ikke bare en eskatologi, men også en millenarisk bevegelse. I den tidlige kristendom trodde man at Kristus etter sin himmelfart ville returnere og at verdens ende derav var nært forestående. Den tidlige kristendommen var således temmelig apokalyptisk orientert som sekt. Gjennom kristendommens historie har man ved århundreskifter og i sosialt turbulente tidsperioder vært vitne til oppblomstring av forskjellige apokalyptiske sekter som har ment at endetiden har vært nær. I nåtidens satanismejakt som er en heksejakt, et syndebukkssyndrom, kledd fra en kristen modell, er de egentlige ofrene de menneskene som uskyldig har blitt anklaget for satanistisk-rituelle overgrep mot barn og fått sine liv ødelagt. Fengselsopphold, utstøtelse fra samfunnet, sosial stigmatisering, ødelagte liv, er det offeret som satanpanikken i USA og Europa har ført til. De rettssakene som har vært ført, hvor stort sett kvinner har blitt dømt til lengre fengselsstraffer, har vært en heksejakt hvor den tradisjonelle rettssikkerhet har glimret med sitt fravær. Dette har vært mulig på grunn av at uansett hvor sekularisert man tror kulturen vår egentlig er, så er den allikevel gjennomsyret av kristen mentalitet: offer er renselse er gjenvinning av stabilitet. Fordi hvis man tror at satanisme er en sosial sykdom i samfunnet som alle sosiale problemer kan avskrives ved, så blir elimineringen av «satanistene» et offer som skal rekonstituere den alminnelige orden. Denne ofringen er styrkende for samfunnskroppens helhet fordi den oppfatter det slik at man kvitter seg med en «syk» del. Bloch:

«…offer kan kurere sykdom i alle sine former enten fysisk eller, som ofte er tilfelle, sosiale eller moralske.»(32)

Hvordan dette offeret blir det påfølgende ledd i en større ritualsammenheng etter bortføring-initiering-tilbakeføring prosedyren hvor det hele blir et budskap om å re-konstituere eller opprettholde et sosialt hierarki eller en sosial struktur, blir tydelig og klart hos satanjegeren Fred Harrison. Hvorfor han er satanjeger, blir sagt så eksplisitt som bare mulig i et intervju hvor det påpekes at:

«Det holder nemlig ikke bare med å avsløre satanistene. Hele samfunnet må reformeres.»(33)

Satanjegeren Fred Harrison, som selv ikke er kristen, presterer å si dette:

«Vi må få tilbake de jødisk-kristne normene og verdigrunnlaget. Vi må på nytt få inn de grunnleggende moralprinsipper som vårt samfunn er bygget på. Ellers har jeg vanskelig for å se noen løsning på problemene med rituelle overgrep.»(34)

Og hva er satanistisk rituelle overgrep eksemplifisert som? I Norge mener psykologer det eneste tilfelle av dokumenterte satanistisk rituelle overgrep er gjort i Kristiansand. En psykolog ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk mener at to av hans klienter har vært utsatt for satanistisk rituelle overgrep. Indikatorene har vært terapiorientert lek, som har fremkalt bl. a. disse symptomene:

«Guttene virket som om de var utsatt for en læringsprossess der alt som i kristen tro fremstilles som godt ble tråkket på – og der det onde ble forherlighet (sic) som noe positivt: offeret ble i leken lært opp til å stjele, banne tett, bruke vold mot andre barn, og drikke øl.»(35)

Er ungdom som «stjeler, banner tett, bruker vold mot andre barn, og drikker øl» ungdom som har blitt indoktrinert ved overgrep inn i og av satanismen? Hvis stjeling, banning, voldsbruk, og øldrikking hos ungdom er tegn på satanisme, så burde justisdepartementet og rusmiddeldirektoratet gå inn i en allianse med den norske kirke. Men er det ikke det denne satanist-myten forteller oss egentlig? At stat og kirke må bli ett igjen, slik at teokratiet kan ordne opp i alle nåtidens sosiale problemer, og så gjenopprette en sosial struktur, et ny-gammelt hierarki.

Men hvis dette er et budskap, så må dets røtter komme et sted ifra, ha et eller annet utgangspunkt i virkeligheten, uansett hvor forvrengt dette virkelighetsbilde er. For hvis nåtidens satanistmyte og dens apokalyptisk inspirasjon har en kilde, så må den være indirekte avledet for noe direkte avledet bevis for denne satanismens eksistens har vi ikke. Så hvor kan det ha oppstått fra?

DEN SAMTIDSAPOKALYPTISKE GJENFØDTE SATANISTMYTES RØTTER: CHARLES MANSON

Mye kan føres tilbake til USA og til en hendelse på slutten av 60-tallet. Vi snakker her om Charles Manson-saken fra 1969.

Den 8. august 1969 ble fem mennesker brutalt myrdet i Hollywoods fasjonable rikmannstrøk Bel Air. Disse fem var blant Hollywood-sosietens elite: skuespilleren Sharon Tate (som var gift med regissøren Roman Polanski), filmstjerne-frisøren Jay Sebring, playboyen Vojtek Frykowski, millionærarvingen Abigail Folger, og en tilfeldig forbipasserende Steven Parent. Mordene var groteske i all sin brutalitet, for eksempel: Sharon Tate gravid i niende måned ble knivstukket ihjel med 43 knivstikk. Blodet fra ofrene ble brukt til å skrive kryptiske beskjeder («Rise», «Death To Pigs») på veggene. Neste dag ble millionærparet Rosemary og Leno LaBianca drept, også på en like bestialsk måte, med en ekstrem overdrivelse i knivstikking samt skrift i ofrenes blod på vegger og kjøleskap. («Healter Skelter»(sic)). Disse myrderiene fikk en enorm publisitet, spesielt Tate-saken. Ingen visste om sakene var relaterte til hverandre, ingen visste hvem som sto bak alt. Det politiet hadde å gå på var spekulasjoner og ingen spor. Etter et halvt års etterforskning kunne politiet avsløre at de hadde fått fatt i morderne. Men oppklaringen var ikke noe kompliment for politiet ettersom den avslørte feil og mangler hos ordensmakten angående etterforskningen. Saken ble løst ved intern tysting som senere ble kommunisert til politiet. Fortellingene politiet bragte ut var følgende: Mordene på Tate-LaBianca gruppen hadde vært gjort av en gruppe «satanister»: Charles «Tex» Watson, Susan Atkins, Patricia Krenwinkel, Leslie Van Houten, Linda Kasabian hadde utført mordene på Tate-LaBianca gruppen som et blodritual. Dette blodritualet skulle utføres som om det var svarte millitante aktivister som egentlig hadde drept disse hvite, rike menneskene. Dette fordi, sektens sataniske leder Charles Manson, hadde befalt dem det, ettersom han var ute etter å starte en rasekrig. Tanken bak det hele skulle visstnok være dette: når den hvite rase i samfunnet trodde at svarte millitante aktivister hadde startet en krig mot dem, så ville de hvite gjengjelde og en fullstendig rasekrig ville oppstå. Denne rasekrigen ville være jordens siste krig, hvor de hvite ville tape. Etter å ha vunnet ville de svarte således bli styrt av Charles Manson og hans sataniske herskerklan. Inspirasjonen for denne apokalyptiske visjonen skulle visstnok stamme fra Charles Mansons tolkning av det apokalyptiske skriftet Johannes Åpenbaring i det Nye Testamentet. Denne historien serverte politiet pressen, og siden har den aldri stoppet.(36) Politiet og aktoratet greide å få Charles Manson og mange av hans medsammensvorne dømt til dødsstraff i 1971 (rettsaken tok to år) på dette grunnlaget (en straff som senere ble omgjort til livstid). Ettersom tiden har gått har denne historien om Charles Manson mistet mye av sin troverdighet og andre mer rasjonelle faktorer har kommet inn for å forklare hvorfor mordene skjedde.(37) Men en gammel religiøsformet apokalyptisk mytesammenhengende motivhistorie var nok til at Manson og hans tilhengere havnet i fengsel (la det være sagt: det er ingen tvil om at de virkelige morderne i dette tilfellet er rettferdig innesperret i fengsel, det som er det kontroversielle er motivsøkenet etter hvorfor mordene skjedde). Hvordan kunne dette være mulig? Hvordan kunne en mordsak utført av noen hjemløse tenåringsdopere bli til en konspirasjon av satanisme ikledd en apokalyptisk ramme? Til det ligger det flere grunner som er relevant for dagens apokalyptiske satanismemyte.

La oss se på den historiske konteksten og vi finner med en gang analoge paralleller. I det apokalyptiske skriftet Henoksboken møter vi en fortelling om onde engler som gjør opprør mot Gud stiger ned på jorden og skaper kaos og frykt hos menneskene der. Gud svarer med å sende en engleskare som tar opp kampen mot de falne engler og deres leder, noe som har en lykkelig slutt. Det gode vinner alltid. Vi ser bildet: en ond engleleder, styrer sine onde undersåtter mot menneskene, Gud svarer med en motoffensiv og vinner kampen mot det gode.(38) I apokalyptiske skrifter ligger kimen til Satanforståelsen slik vi i kristendommen har opplevd det. Satan har lett for å herske over mennesker, få innpass på jorden og nyte makt. Tilslutt går det for langt, og Gud griper inn. (Med andre ord, Historien, tiden, styres av Gud). Hvis vi ser på Manson-saken finner vi mange arkaiske apokalyptisk-mytiske trekk, bare med den forskjell at dette er virkelighet. Charles Manson bodde i et nærmest sekterisk fellesskap hvor alle sto utenfor samfunnet moralsk og etisk ,hvor man begikk groteske drap, solgte og brukte narkotika, solgte og stjal våpen, begikk tyverier av alle slag, hadde fri sex, laget påståtte snuff-filmer – kort sagt, for de fleste et ondt fellesskap hvor kaos og uorden hersket. Charles Manson blir den onde englelederen som går til angrep mot det gode menneskefellesskap med sine falne engleundersåtter. Selvfølgelig kunne det ikke gå, det gode felleskap måtte vinne.

Men det er flere paraleller. Den europeiske demonologi ligger godt innpakket i Manson-saken. Folkloristisk sett vet vi at Satan er en ond menneskeforfører som leder menneskene galt avsted. Han har sine demoner som undersåtter som han hersker over, som han angriper menneskene med. Hvis vi ser på aktørene i Manson-saken – forbryterne og ofrene – vil vi gjenkjenne et demonologisk mønster. Charles Manson er pr. dag et moderne ondskapsikon på lik linje med Hitler og andre skurker. Ansiktet hans er som et avtrykk av en Satanmaske. Bare den visuelle identifiseringen med Satan er tydelig her. Men denne såkalte sektlederen, som ifølge den samtidsapokalyptiske fortellingen om ham, sendte ut sine undersåtter (som visuelt sett ei heller sto tilbake for et demonisk nærvær) for å drepe den gravide, hvite lysblonde skjønnheten Sharon Tate og hennes rike vakre vellykkete venner (hvor ekstremt polarisert er vel ikke dette bildet av gjerningsmenn og ofre her) – hvor prototypisk er ikke denne fortellingen for europeisk demonologis folklore? Det er en utrolig sterk visjon: den hvite inkarnasjonen på godheten, blonde Sharon Tate, dronningen i eventyret, blir drept av noen fjernstyrte demoner som utfører en grusom handling på kommando fra Satan, altså Charles Manson. Sharon Tate, gravid i niende måned blir stukket ihjel. Hennes drepte ufødte barn blir symbol på den mest grusomme synd, drapet på den rene uskyld. Det godes kontinuitet blir brutt, det onde vant. Dette smertelige innblikket i mørk avgrunn hvor grusomhet og ynde, skittenhet og renhet, det svarte mot det hvite, det onde mot det gode blir eksponert gjør Manson-saken like aktuell idag som for mange år siden. Mytologisk forankret som den er i folks bevisshet er saken i seg selv udødelig. Dette fordi Manson-saken har så mange typiske trekk fra både mytens og virkelighetens verden at det er vanskelig å vite hvor det ene begynner og det andre slutter. Eller slik som Eliade sier det:

«…den eksemplariske kampen mellom Godt og Ondt, helten og skurken (moderne inkarnasjon av Demonen), …disse universale motiver…»(39)

Men også her kan vi vende tilbake til filmen «Rosemary’s Baby» som Sharon Tates ektemann Roman Polanski lagde, som også korrelerer med historien om «Astrid» fra Vårt Land 10 oktober 1992. Polanski ble her nærmest offer for sin egen myte, den satanistvinklingen som han presenterte i sin film. Hvis Manson og hans fellesskap var satanister er historien om Polanskis satanistflørt en merkelig fortelling om en selvoppfyllende profeti. Manson var selv kjent med Hollywoods jet-set og hadde frekventert med miljøet rundt Polanski. Både han, Charles Tex Watson og en frafallen prest, Dean Moorehouse, hadde bodd i Polanski-huset før Sharon Tate flyttet inn. En av morderne, Susan Atkins, hadde også jobbet for Anton LaVey to år før i 1967.(40) Fortellingen om «Astrid» fra Vårt Land 10 okt.1992 kan gjerne ha hentet sin inspirasjon herfra fordi her finner vi igjen typiske trekk fra dagens satanistmyte: barnedrap, bloddrikking (en av aktørene, Susan Atkins innrømmet i retten at hun hadde smakt på Sharon Tates blod mens denne blødde ihjel) skjult sekt, onde mennesker, ritualofring, endetidslengsel, anti-sosialitet, angrep på hvite gode kristne verdier, sex-orgier, påståtte snuff-filmer, våpen- og narkotikahandel. Også internt i Manson-fellesskapet kan se et mikroskosmisk bilde av dagens satanismemyte. Flere av morderne i dette fellesskapet – Susan Atkins, Tex Watson, Bruce Davis (dømt for medvirkning til mord på en antatt tyster i saken) – har i ettertid blitt kristne og har hevdet at de utførte mordene og sine kriminelle handlinger fordi de var dominert av den ifølge dem sataniske Charles Manson.(41) De blir da også således satanistofre, individer som har reist inn i den onde verden, sett og begått grusomme ting (i dette tilfellet er det jo sant også) og så blitt returnert som kristne for å spre et (hellig kristent) budskap.

Historien om Charles Manson og hans såkalte sekt har aldri stoppet. Siden 1969 har det kommet en strøm av bøker, avisartikler, ukebladsartikler, filmer, videoinnspillinger, T-skjorter, smykker, TV- og radioprogrammer som har mytologien i live.(42) Er dette inspirasjonen indirekte sett for dagens satanist-myte? Noe klart og entydig svar vil man aldri, man kan bare peke på paralleller og analogier. Det er således et temmelig gruvekkende perspektiv å skue dypt inn i denne saken for å prøve å skille ut hva som er mytisk materiale og hva som er faktisk hendelse. Den tanken at disse forbrytelsene var tilfeldige og gjerningsmennene uten egentlig ideologi (for det er nærmere opp til sannheten enn noe annet) gjør sitt til at man må spørre seg: hvor er kilden for det mytiske innholdet som er blitt Manson til del? En innfallsvinkel kan vi her få fra Eliade:

«Myten, i seg selv, er ikke en garanti for `godhet’ eller moral. Dens funksjon er å avsløre modeller og, i å gjøre det, å gi en mening til Verden og til det menneskelige liv.»(43)

Ondskap, døden, smerte, vold er dessverre integrerte ledd i eksistensen for menneskeheten. Møte med denne virkeligheten har ofte vært så smertefull at det har blitt mytefortolket. Kanskje er det derfor Manson-saken er så full av mytisk materiale, det representerer et forsøk på å lage et organisert tankebilde ut av det som er (og var) et kaos. Så grufulle mord, så ekstreme mennesker, så ville handlinger – å tenke over at det hele var tilfeldig, et resultat av den kaosfylte naturen i oss alle, er for smertelig å tenke på. Det ville sette oss alle sammen i samme bås.

Og hvis det eksisterer en grunn til at dagens apokalyptiske satanismemyte eksisterer, så kan kanskje dette være grunnen. Å leve med avgrunnen i seg selv kan ofte bli for mye å bære for den enkelte. Derfor søker man ofte å polarisere virkeligheten mellom oss og «dem» kanskje som en slags falsk renselse. For å si det med Eliade:

«Det er på denne måten at myten hjelper mennesket til å transcenderere sine egne begrensninger og forhold og stimulerer ham til å heve seg ‘hvor de største er.'»(44)

NOTER

INTRODUKSJON

1. Robert D. Hicks: In Pursuit Of Satan. The Police And The Occult., side 335, Buffalo 1991.

2. Gregor Goethals: «Media Mythologies», side 24, i Chris Arthur (ed.):Religion And The Media. An Introductory Reader, Cardiff 1993

3. Rolf Fiske, Thoralf Stenvold og Jan Tystad: «De Ofrer Mennesker», Dagbladet 11 juni 1991

4. Rolf Fiske, Thoralf Stenvold, og Jan Tystad:»De Ofrer Mennesker», Dagbladet 11 juni 1991

5. Asle Finseth: «Vitner: Ofring Og Sex-Terror I Norske Satansekter», Vårt Land 10 oktober 1992

6. Asle Finseth: «Vitner: Ofring Og Sex-Terror I Norske Satansekter», Vårt Land 10 oktober 1992

7. ? : «Beviser Pipler Frem, Men Tolkes Ulikt», Vårt Land 10 oktober 1992

8. Joachim F. Grun: «Satanisme og Okkultisme», Vårt Land 14 oktober 1992

9. For et nærmere studium av satanistisk-rituelle overgrep mot kvinner og barn i individuell regi og i tilfeller med lokale satansekter, se Tim Tate: Children For The Devil: Ritual Abuse And Satanic Crime London 1991

10. Det finnes to definisjoner av demonologi: den vi har nettopp skissert hvor demonologi er et synonym for ondskapslære (altså det motsatte av teologi, læren om Gud, det gode), og den hvor man studerer middelalderlære og konsentrerer seg om det interne innhold av den bokstavelig tro på demoner, djevler, incubi, succubi, osv. For et innblikk i det siste, se Russel Hope Robbins: The Encyclopedia Of Witchcraft And Demonology, Middlesex 1984

11.Mircea Eliade: Myth And Reality, side 1, New York 1975

12. Mircea Eliade: Ibid., side 5

13. Mircea Eliade: Ibid., side 6

14. Mircea Eliade: Ibid., side 7

15. Jean-Pierre Vernant: Myth And Society In Ancient Greece, side 10, New York 1980

16. The Encyclopedia Of Religion, «Blood», volume 2, side 254-256, New York 1987

17.The Encyclopedia Of Religion, «Sacrifice»,volume 12, side 545, New York 1987.

18.For et innblikk i avvisning av påstandene om kannibalisme se W.Arens: The Man-Eating Myth, Oxford 1979, eller det motsatte, en legitimisering av disse påstandene, se Garry Hogg: Cannibalism And Human Sacrifice, London 1973. Ved kannibalisme som trekk ved alvorlig avvikende atferd, eller nødssituasjonsbestemt, se Brian Marriner: Cannibalism: The Last Taboo, London 1992.

19.G.C. Vaillant: The Aztects Of Mexico, side 200-201, Middlesex 1962

20.Sigmund Freud: Totem And Taboo. Some Points Of Agreement Between The Mental Lives Of Savages And Neurotics, side 139, London 1991

21.Marvin Harris: Kannibaler Og Konger. Om Kulturenes Opprinnelse, side 158, Oslo 1980

22.Mircea Eliade: Myths, Dreams And Mysteries, side 46, London 1968

23.Mircea Eliade: Ibid. side 46

24.Mircea Eliade: Ibid. side 47

25.Norman Cohn: Europe’s Inner Demons. The Demonization Of Christians In Medieval Christendom., side 7, Pimlico 1993

26.Asle Finseth: «Vitner: Ofring Og Sex-Terror I Norske Satansekter», Vårt Land 10 oktober 1992

27.Jone Salomonsen: «Satanisme I Sommer-Norge» , Klassekampen 8 oktober 1992

28.Jeffrey S. Victor: Satanic Panic. The Creation Of A Contemporary Legend, side 75-76, New York 1993

29.Mary Douglas: Purity And Danger.An Analysis Of The Concepts Of Pollution And Taboo, side 115, London 1991

30.Mircea Eliade: Myths, Dreams And Mysteries, side 20, London 1968

31. Mary Douglas: op. cit. side 54, London 1991

32. For ett lettvint og overflatisk innblikk i disse problemstillingene, se Theodor Laurence: Satan, Sorcery And Sex, Side 45-50, New York 1972

33. For en samlet oversikt over de apokryfe skriftene, se tekstsamlingen The Apocrypha, Oxford 1898

34. For Satan som Guds hjelper, se Jobs Bok, kap. 1 eller Sakarja, kap. 3 i Det Gamle Testamentet. For Satan nevnt som bare substantiv (etymologisk sett) se Salmene 109, vers 6. For Satan som erstatningsfigur for Yahwehs iboende ondskap, sammenlign med den tidlige versjonen i Andre Samuelsbok, kap. 24 hvor Yahweh egger opp Kong David mot Israel hvorpå det i den senere versjonen i Første Krønikebok, kap. 21, er det Satan som har den rollen.

35. For en samlet oversikt over de apokalyptiske skriftene, se Robert Henry Charles: The Apocrypha And Pseudigraphica Of The Old Testament, Oxford, 1913.

36. For ett inngående (men dog litt tafatt og strukturløst) studie av disse problemstillingene, se Jeffrey Burton Russel: The Devil, Perceptions Of Evil From Antiquity To Primitive Christianity, side 175-220, London 1977 Og/eller Edward Langton: Essentials Of Demonology, London 1949

37. The New Bible Dictionary, «Satan» side 1146, London 1970

38. The New Bible Dictionary, «Satan» side 1147, London 1970

39. For et innblikk i disse tingene, se Russel/Hope/Robbins: The Encyclopedia Of Witchcraft And Demonology, Middlesex 1984 og Jeffrey Burton Russel: Satan, The Early Christian Tradition og Jeffrey Burton Russel: The Devil In The Middle Ages, London 1984

40. For et innblikk i demonologi og satanisme i et historisk perspektiv sett med et teologisk utgangspunkt, se Christopher Nugent: Masks Of Satan, The Demonic In History, London 1983

41. For et innblikk i gnostisismen og dens myteholdige kosmologi, se Hans Jonas: The Gnostic Religion, Boston 1963 og Benjamin Walker: Gnosticism, Its History And Influence, Kent 1983 eller Tobias Churchton: The Gnostics, London 1990, eller Geddes Mac Gregor: Gnosis, A Renaissance In Christian Thought, Wheaton 1979. For en samlet oversikt over gnostisk-apokryfe skrifter, se James M. Robinson (gen.ed.): The Nag Hammadi Library, San Fransisco, 1988. For et spesielt dyptgående studie av gnostisisme se Studies In The History Of Religions XLI: The Rediscovery Of Gnosticism, volume 1, The School Of Valentinus, Leiden 1980 eller Studies In The History Of Religions XLI: The Rediscovery Of Gnosticism, volume 2, Sethian Gnosticism, Leiden 1981 eller Elaine Pagels: De Gnostiske Evangelier, Oslo 1980.

42. Bibelen, Nye Testamentet, side 46, Oslo 1986

43.For ett innblikk i kristen demonisering av annerledes tenkende se f.eks. Norman Cohn: Europe’s Inner Demons, The Demonization Of Christians In Medieval Christendom. Pimlico 1993

44.For ett innblikk i 1700-tallets aristokratiske salongssatanisme se Donald McCormick: The Hellfire Club, London 1975, eller Daniel P. Mannix: The Hell-Fire Club, London 1967.

45.Se Arthur Lyons: Satan Wants You. The Cult Of Devil Worship In America. side 44-61, New York 1988

46.The Oxford English Dictionary: «Satanistic», side 495 , volume XIV, Oxford 1989

47.The Oxford English Dictionary: «Satanist 3.», Ibid.

48.The Oxford English Dictionary: «Satanist 3.», Ibid.

49.For ett innblikk i de spekulative og dels tendensiøse teoriene om en forbindelse mellom nazisme og satanisme, se Michael Fitzgerald: Stormtroopers of Satan. An Occult History Of The Second World War. London 1990 eller Dusty Sklar: The Nazis and the Occult, New York 1989 eller J.H. Brennan: Occult Reich, London 1976 eller Francis King: Satan And Swastika, Frogmore 1976. For et mer seriøst og analytisk studium, se Nicholas Goodrick-Clarke: The Occult Roots Of Nazism. Secret Aryan Cults And Their Influence On Nazi Ideology, London 1992.

50.Se William Seabrook: Witchcraft, side 73-83, London 1970

51.Se Blanche Barton: The Church Of Satan, side 34-35, New York 1990

52.Se Michael Newton: Raising Hell. An Encyclopedia Of Occult/Satanic Underground, «Animal Sacrifice» side 13, «Grave Robbing» side 168 og «Our Lady Of Endor Coven, The Ophite Cultus Satanus», side 285 London 1993

53.For en innføring i de spekulative påstandene om Berkowitzs såkalte tilknytning til en subversiv satanistkult, se Maury Terry: The Ultimate Evil. An Investigation Of America’s Most Dangerous Satanic Cult With New Evidence Linking Charlie Manson And The Son Of Sam, New York 1987

54.For et kort overblikk angående påstandene til Lucas’ tilknytning til en subversiv satanistkult: se Robert D. Hicks: op.cit. side 48-50, New York 1990

55.Anton Lavey: The Satanic Bible, side 89, New York 1969

56.Anton Lavey: Ibid. side 89

57.Anton Lavey: Ibid.side 18, (forord)

58.Anton Lavey: Ibid.side 17, (forord)

59.For en presentasjon av Church Of Satan, se Burton H. Wolfe: The Devil’s Avengers New York 1974 eller Blanche Barton: The Church Of Satan, New York 1990. For en presentasjon av Temple Of Set, se Neville Drury: The Occult Experience (side 93-120) London 1985 eller Arthur Lyons: op. cit.(side 125-137) New York 1988 eller Gini Graham Scott: The Magicians, Oakland 1984.

60.Angående Richard Ramirez, se Clifford Decker: The Night Stalker, New York 1991.

61. Angående Kasso og hans «satanistsekt», se David St. Clair: Say You Love Satan, New York 1987

62. Se Arthur Lyons: op. cit. side 96

63.For denne saken samt andre som er like avskyelige, Se Tim Tate: Children For The Devil, London 1991

64.For et innblikk i Vic Norris’ liv som satanist og nazist og hans tilhørende forbryterkarriere som sådan, se Searchlight Anti-Fascist Monthly Sept. 1985, artikkel «What Does Vic Norris Know?»

65.Arthur Lyons: op. cit. side 102-3

66.Fred Harrison: «Sarahs Liv i Satanistenes Helvete.» Dagbladet 11 august 1990

67.Espen Marcussen: «Mange Polititips Etter «Satan»-Artikler I Dagbladet.» Dagbladet 3 august 1991

68.Hans O. Torgersen: «Satan Dyrkes med Vold Og Sex.» Aftenposten 5 september 1993

69.Rolf Fiske,Thoralf Stenvold, Jan Tystad:»Djevledyrkelsen: Kvinne Avhørt Om Satan-Sekt» Dagbladet 11 juni 1991

70. Rolf Fiske, Thoralf Stenvold, Jan Tystad: «Djevledyrkelsen: Kvinne Avhørt Om Satan-Sekt» Dagbladet 11 juni 1991

71. London (Dagbladet Søndag): «NATO-offiserer I Satanist-Ring?», Dagbladet 20 oktober 1991

72. London (Dagbladet Søndag): «NATO-offiserer I Satanist-Ring?», Dagbladet 20 Oktober 1991

73.London (Dagbladet Søndag): «NATO-offiserer I Satanist-Ring?», Dagbladet 20 oktober 1991

74.London (Dagbladet Søndag): «NATO-offiserer I Satanist-Ring?», Dagbladet 20 oktober 1991

75.Asle Finseth: «Vitner: Ofring Og Sex-Terror I Norske Satan-Sekter» Vårt Land 10 oktober 1992

76.Asle Finseth: » -Barnet Mitt Skulle Ofres»,Vårt Land 10 oktober 1992

77.Asle Finseth: «-Barnet Mitt Skulle Ofres»,Vårt Land 10 oktober 1992

78.Asle Finseth: «-Barnet Mitt Skulle Ofres»,Vårt Land 10 oktober 1992

79.Se f.eks. FBIs spesialagent Kenneth Lannings uttalelse: «Før 1981 var det ingen rapporter om satanistisk-kult tortur og mord… Skal vi så tro at disse satanistiske kultene, som de sier går tilbake til Kristi fødsel ganske enkelt holdt seg mystisk under jorden til 1981, tilfeldigvis da ‘Michelle Remembers’ kom ut?» se artikkel av Laurence Gonzales: Satanic Panic, Penthouse sept.1990.

80.Michelle Smith & Lawrence Pazder : Michelle Remembers, side 113, London 1981

81.Michelle Smith & Lawrence Pazder: Ibid. side 113

82.Michelle Smith & Lawrence Pazder: Ibid. side 234

83.Michelle Smith & Lawrence Pazder: Ibid. side 235

84.Michelle Smith & Lawrence Pazder: Ibid. side 249-253

85.Michelle Smith & Lawrence Pazder: Ibid. side 278-284

86. Robert D. Hicks: op. cit.side 146

87.Rolf Fiske, Thoralf Stenvold, Jan Tystad:» De Ofrer Mennesker», Dagbladet 11 juni 1991

88.Jan Tystad: «Hun Redder Barn Fra Satandyrkere», Dagbladet 3 august 1991.

89.London(Dagbladet Søndag): «Nato-Offiserer I Satanist-Ring?» Dagbladet 20 oktober 1991

90.Se Philip Jenkins & Daniel Mayer-Katkin: «Proofs Of A Conspiracy» i Richardson, Best & Bromley: The Satanism Scare, s. 127, New York 1991

91.For et innblikk i Lauren Stratfords karriere som lystløgner se Robert D. Hicks, op cit. side 177-80. New York 1990

92.Lauren Stratford: Satan’s Underverden,Den Uvanlige Historien Om En Kvinnes Flukt, side 135, Hovet 1988.

93.Lauren Stratford: ibid., side 136

94. Lauren Stratford: Ibid., side 79.

95. Sherril Mulhern: «Satanism And Psychotherapy: A Rumour In Search Of An Inquisition» i Richardson, Best, Bromley: The Satanism Scare, side 166, New York 1991

96.Laurence Gonzales: «Satanic Panic», Penthouse sept. 1990

97.Laurence Gonzales: «Satanic Panic», Penthouse sept. 1990

98.Noe av den skeptiske motreaksjon var følgende: Jan Brøgger: «Satan Som Mediekjendis», Aftenposten 22 juni 1991, Kjetil Wiedswang: «Andejakt i juni», Journalisten 21 juni 1991, Hans B. Wiedemyer: «Sprøyt Om Djevledyrking» Dagbladet 15 juni 1991, Thor Ellingsen: «Det Var Som Satan», Dagbladet 23 oktober 1991, Kjetil Wiedswang: «Ånd I Fillehaug» Dagbladet 17 juni 1991, Terje Emberland: «Den Skjulte Fiende – Den Gode Fiende» Vårt Land 29 juni 1991, Kjetil Wiedswang: «Satanismehysteriet Har Nådd Norge», Skeptiker Nytt nr.1 1991, Kjetil Wiedswang: «Djevelen På Tiltalebenken» & Anders Giæver: «Djevelens Musikk» & Ove Weistad: «Erindringer Fra Helvete» , alle publisert i Skepsis nr. 4 Vår 94, side 25-42, pluss se hele Skepsis nr. 1 1990 som omhandlet satanisme.

99.Se D.Finkelhor & L.M. Williams: Nursery Crimes: Sexual Abuse In Daycare, Newbury Park 1988 og/eller Eva Lundgren: La De Små Barn Komme Til Meg. Barns Erfaringer Med Seksuelle Og Rituelle Overgrep. Oslo 1994

100.Se (utenom de vi allerede har nevnt) fortellingen om satanistofferet «Jenny» i Judith Spencer: Suffer The Child, New York 1989, eller Heather Cambrigde i Ted Schwarz & Duane Empey: Satanism: Is Your Family Safe? Grand Rapids 1988, eller Cassandra Hoyer i Patricia Pulling: The Devils Web: Who Is Stalking Your Children For Satan. Los Angeles 1989, eller » Elaine» i Rebecca Brown: He Came To Set The Captives Free, Chino 1986 eller norske Brit i Dianne Core & Fred Harrison: Chasing Satan. An Investigation Into Satanic Crimes Against Children, London 1991.

101.For et innblikk i dette, se Maury Terry: The Ultimate Evil. An Investigation Of America’s Most Dangerous Satanic Cult With New Evidence Linking Charlie Manson And The Son Of Sam. New York 1987, som nærmest har blitt satanjegernes bibel, en bok som prøver å kjede sammen Son Of Sam, Charles Manson,The Process Church Of Final Judgement, O.T.O. og flere udokumenterte kulter, i en konspirasjonsteoretisk global sammensvergelse. Den norsk-«svenske» satanjegeren Eva Lundgren lot seg avbilde med denne boken i Dagbladet 13 juni 1991 (Leif Stang: «Eva måtte Rømme Fra Satan-Møte»).

102.Se f.eks. Clifford Lindecker: The Night Stalker, New York 1991 om satanisten og seriemorderen Richard Ramirez. Eller David St. Clair: Say You Love Satan, New York 1987, om ungdomssatanistene Kasso, Troiano og Dauwers ritualmordhistorie.

103. Se f.eks. heftet av Patricia Pulling, Rosemary Loyacono og Patrick Dempsey: Dungeons and Dragons: Witchcraft, Suicide and Violence, utgitt av B.A.D.D. (Bothered About Dungeons and Dragons) Richmond 198?

104.Se f.eks. Bob Larson: Satanism: The Seduction Of America’s Youth, Nashville 1989 Og/eller Johanna Michaelsen: Like Lambs To The Slaughter, Eugene 1989

105.Karl Milton Hartveit: De Skjulte Brødre. Frimureriet – Myter Og Virkelighet, side 8, Oslo 1994

106. Arthur Lyons: op.cit. side 154

107.Den generelle historikken til blodritualer starter selvfølgelig ikke i oldtidens Hellas. Blodritualer som fenomen er like gammelt, historisk sett, som mennesket selv, og er representert i de fleste kulturer og tidsperioder. Men for å unngå en religionshistorisk «arkeologi» angående blodritual-forskningens massive bibliotek som krysser grenser mellom antropologi, psykologi, sosiologi, religionshistorie, teologi, m.m. samt for å holde en stringent ramme rundt oppgaven begynner vi i oldtidens Hellas av to grunner: 1. For å fokusere på en tradisjon i vestlig kulturs demonologi hva historie angår, og kun med fokusering på vesten. 2. Et forsøk på å gå bakenfor gresk mytologi, romersk kultur, hellenismens innflytelse, vil bli totalt utenfor oppgavens rekkevidde (Sumer, Mesopotamia, Babylon, Persia, Egypt, Kanaan, osv.) Oppgavens vinkling er avdekking av tradisjon, ikke oppgraving av røtter.

KAPITTEL 1, DEL 1 & 2

1. Asle Finseth: «Satan-Dyrking Er Hat Til Livet» Vårt Land 19 juni 1991.

2.Leder: «satanisme» Vårt Land 12 oktober 1992.

3. Joachim F. Grun: «Satanisme Og Okkultisme» 14 Oktober 1992.

4 Jean-Pierre Vernant: op. cit.side 199.

5.Jean-Pierre Vernant: op. cit.side 97.

6.Walter Burkert:Homo Necans – The Anthropology Of Ancient Greek Sacrificial Ritual And Myth, side 36, Berkeley 1983.

7.Walter Burkert: Ibid. side 36-37

8.Walter Burkert: Ibid. side 45.

9.Robert Graves: The Greek Myths 1, side 103-106, Middlesex 1962

10.Lewis Richard Farnell: Cults Of The Greek States, Vol. V, side 106, Oxford 1909.

11.Lewis Richard Farnell: Ibid. side 97.

12.Lewis Richard Farnell: op. cit. side 164.

13.Lewis Richard Farnell: op. cit. side 105-106.

14.Norman Cohn: op. cit. side 7.

15.Samson Eitrem: Mysteriereligioner I Antikken, side 82, Oslo 1942.

16.Samson Eitrem: Ibid. side 83.

17.Samson Eitrem: Ibid. side 82.

18.Samson Eitrem: Ibid. side 84

19.Fred Harrison: «Sarahs Liv I Satanistenes Helvete» Dagbladet 11 august 1990

20.Asle Finseth: «Satan-Dyrking Er Hat Til Livet» Vårt Land 19 juni 1991.

21.se John Ferguson:The Religions Of The Roman Empire, London 1982.

22.Stephen Benko:Pagan Rome And The Early Christians, side 60, Bloomington 1986.

23. Stephen Benko: Ibid. side 56.

24. Stephen Benko: Ibid. side 60.

25. Stephen Benko: Ibid. side 62.

26. Stephen Benko: Ibid. side 71.

27. Se f.eks. 2. Korinter. kap. 11, vers 24-26, NT.

28.Den før nevnte Fronto (Marcus Cornelius Fronto 100-166 e.Kr.) som hevdet å være et sannhetsvitne angående kristne ritualer som involverte menneskeofring, kannibalisme, overgrep mot barn, osv. var faktisk latinsk retoriker og lærer for selveste Marcus Aurelius. se Robert L. Wilken: The Christians As The Romans Saw Them, side 18, New Haven 1984

29.Norman Cohn: op.cit. side 35

30.Norman Cohn: op.cit. side 37

31.Norman Cohn: op.cit. side 38

32.Fred Harrison:»Sarahs Liv I Satanistenes Helvete» Dagbladet 11 August 1990

33.Norman Cohn: op. cit. side 38.

34.Norman Cohn: op. cit. side 36.

35.Om et innblikk i forholdet mellom stat og kirke fra tidlig tid og opp til moderne tid, se W.R. Inge: Christian Ethics And Modern Problems, (i tilknytning til dette – tidlig kristendom – se spesielt side 212-221) London 1930

36. Eller se Barrows Dunham:The Heretics, London 1965, som tar for seg fenomenet kjettere fra oldtiden og opp til moderne tid. Denne boken tar spesielt for seg kirkestat-organisasjonen og deres forhold til samfunnet opp gjennom middelalderen. Dette sitatet er fra overnevnte bok, side 187.

37. Barrows Dunham: op.cit. side 187-188

38. sitat fra dokumentarfilm om satanisme laget av Anthony Thomas 1992, vist på svensk TV 2, 18 januar 1994 kl. 21.50, annonsert som: «Dokument Utifrån. Satanisme – Myte Eller Virkelighet? Både I Sverige og USA skal overgrep og mord ha blitt begått i satanismens navn.125096.»

39.Thomas Arnroth: «Satanistene Finnes Også I Norge», Troens Verden nr. 4 21 april 1992.

40.Norman Cohn: op. cit. side 145.

41.Norman Cohn: op. cit. side 147.

42.Litteraturen angående middelalderens heksejakt er enorm og varierer fra det spekulative søppel til det mest historisk gjennomarbeidede. For en generell innsikt: se H.R. Trevor-Roper: The European Witch-Craze Of The 16th And 17th Centuries, Middlesex 1978

43.Når brukt om jødene, så heter blodritual-myten blodinjuriemyten («the blood libel myth»). Se R. Po-chia Hsia: The Myth Of Ritual Murder, Jews And Magic In Reformation Germany side 2, note nr. 3 for en oversikt om litteraturen på dette området, New Haven 1988

44. Se R. Po-chia Hsia: op. cit. side 1-13.

45. Se Norman Cohn: op. cit. side 102-143.

46.R. Po-chia Hsia: op. cit. side 127.

47.R. Po-chia Hsia: op. cit. side 133.

48.R. Po-chia Hsia: op. cit. side 21.

49.R. Po-chia Hsia: op. cit. side 29.

50.R. Po-chia Hsia: op. cit. side 48.

51.R. Po-chia Hsia: op. cit. side 45.

52.Thomas Arnroth: «Overgrep På Barn I Satans Navn», Troens Verden nr. 3 25 mars 1992.

53.R. Po-chia Hsia: op.cit. side 121

54.R. Po-chia Hsia: op.cit. side 124

55.R. Po-chia Hsia: op. cit. side 4

56.Jone Salomonsen: «Satanisme I Sommer-Norge» Klassekampen 8 oktober 1992.

57.Arthur Lyons: op. cit. side 179.

58. F. Jonker & P. Jonker-Bakker: «Experiences With Ritualist Child Sexual Abuse: A Case Study From The Netherlands», Child Abuse & Neglect vol. 15, side (191-)196, 1991.

59.Se J. Samuel Preus: Explaining Religion, New Haven 1987.

60.Olav Valen-Sendstad: Guds Allmakt Og Det Sataniske, side 54 Stavanger 1946.

61.Jeffrey S. Victor: op. cit. side 80.

62.Lauren Stratford: op. cit. side 7.

63.Norman Cohn: op. cit. (som asteriks på) side 14.

64.Richard Wurmbrand: Marx Og Satan, side 9, Lyngby 1978.

65.Asle Finseth: «Vitner: Ofring og sex-terror i norske satan-sekter» Vårt Land 10 oktober 1992

66.Jone Salomonsen: «Satanisme i sommer-Norge» Klassekampen 8 oktober 1992

67.Se Norman Cohn: op. cit. side 78-101.

68.Richard Wurmbrand: op. cit. side 17-18.

69.Richard Wurmbrand: op. cit. side 24.

70.Richard Wurmbrand: op. cit. side 25.

71.Richard Wurmbrand: op. cit. side 44.

72..L.Buxton Gresty: Satan Fights For Muscovy, side 111, London 1952

73.Encyclopedia Of Religion, «Dionysos» side 360, volume 4, New York 1987

74.Encyclopedia Of Religion, «Dionysos» side 358, volume 4, New York 1987

75.W.K.C. Guthrie: The Greeks And Their Gods, side 148, Boston 1967

76.W.K.C. Guthrie: Ibid. side 167.

77.Samson Eitrem: op. cit. side 76-77

78.Samson Eitrem: op. cit. side 92

79.W.K.C. Guthrie: op. cit. side 159

80.R.Po-chia Hsia: op. cit. side 30

81.R.Po-chia Hsia: op. cit. side 36

82.R.Po-chia Hsia: op. cit. side 226

83.Norman Cohn: op. cit. side 23

84.Phil Sutcliffe: «Bloody Hell!», Q April 1994.

85.Rolf Fiske, Thoralf Stenvold og Jan Tystad: «Satanismen På Fremmarsj», Dagbladet 11 juni 1991

86.Asle Finseth: «Satan-dyrking Er Hat til livet», Vårt Land 19 juni 1991.

87.Walter Burkert: op. cit. side 20.

88. nevnt her som innbygd sitat i teksten hos Robert D. Hicks; op. cit. side 167

89.se Doreen Irvine: Løst Fra Satans Makt, Oslo 1974 og Mike Warnke: The Satan Seller, New Jersey 1972 (som for øvrig har blitt avslørt til også å være en bløff, se publikasjonen Cornerstone 21, issue 98 (1992) (Jon Trott, Mike Hertenstein: «Selling Satan;The Tragic History of Mike Warnke» side 7-9, 30)

90. Angående McMartin-saken, se note 23. Angående metodikken, historikken og konteksten til disse barneovergrepssakene og deres kobling til satanisme, se Robert D. Hicks. op. cit. side 182-270.

91.Robert D. Hicks: op. cit. side 217

92.for en presentasjon av Diane Core, se John Parker:At The Heart Of Darkness – Witchcraft, Black Magic And Satanism Today, side 305-311, London 1993.

93.Fred Harrison: «Sarahs Liv I Satanistenes Helvete» (undertittel:»-Skjer Også I Norge»), Dagbladet 11 august 1990.

94.Laurence Wright: Remembering Satan. Recovered Memory And The Shattering Of A Family. side 180-181, London 1994

KAPITTEL 2

1.Fred Harrison: «Sarahs Liv I Satanistenes Helvete» Dagbladet 11 august 1990.

2. Laurence Gonzales: «Satanic Panic», Penthouse sept.1990

3. Richardson, Best , Bromley: op. cit. side 139.

4. Laurence Gonzales: «Satanic Panic», Penthouse sept. 1990

5.Fred Harrison: «Sarahs Liv I Satanistenes Helvete», Dagbladet 10 August 1990

6.Laurence Gonzales: «Satanic Panic» Penthouse sept. 1990

7.Thomas Szasz:Ideology And Insanity.Essays On The Psychiatric Dehumanization Of Man. side 5, London 1973.

8. Fred Harrison:»Sarahs Liv I Satanistenes Helvete», Dagbladet 10 august 1990

9. For et innblikk i dette, se Elaine Pagels: «The Social History Of Satan, The `Intimate Enemy’: A Preliminary Sketch,» Harvard Theological Review 84:2, 1991,side 105-28.

10.Rolf Fiske, Thoralf Stenvold og Jan Tystad: «Djevledyrkelsen: Kvinne Avhørt Om Satan-sekt», Dagbladet 11 juni 1991.

11.Rolf Fiske, Thoralf Stenvold og Jan Tystad:»Djevledyrkelsen: Kvinne Avhørt Om Satansekt», Dagbladet 11 juni 1991

12.Bill Ellis: «Cattle Mutilation: Contemporary Legends and Contemporary Mythologies, «Contemporary Legend 1, side 39-80, 1991.

13.Mircea Eliade: Myth And Reality, side 77-78, New York 1975

14.London (Dagbladet Søndag): «NATO- offiserer I Satanist-Ring?», Dagbladet 20 oktober 1991

15.London (Dagbladet Søndag): «NATO-offiserer I Satanist-Ring?», Dagbladet 20 oktober 1991

16.London (Dagbladet Søndag): «NATO-offiserer I Satanist-Ring?» Dagbladet 20 oktober

17.For et innblikk i historien om tempelridderordenen, se Norman Cohn: op. cit. side 78-101

18.Thor Ellingsen:»Det Var Som Satan», Dagbladet 23 oktober 1991

19.Asle Finseth:»Vitner: Ofring Og Sex-Terror I Norske Satansekter», Vårt Land 10 oktober 1992.

20.Asle Finseth:»Vitner: Ofring Og Sex-Terror I Norske Satansekter», Vårt Land 10 oktober 1992

21.Asle Finseth: «- Barnet Mitt Skulle Ofres», Vårt Land 10 oktober 1992

22.Asle Finseth: «- Barnet Mitt Skulle Ofres», Vårt Land 10 oktober 1992

23.Asle Finseth: «- Barnet Mitt Skulle Ofres», Vårt Land 10 oktober 1992

24. Det finnes flere filmer som har dette motivet: en skjult satanistsekt med spissborgerlig ytre som ritualofrer barn/kvinner til Satans ære. Se filmen «To The Devil A Daughter» av regissør Peter Sykes produsert 1976 av Hammer Films,(basert på boken med samme navn av Dennis Wheatley) eller filmen «The Devil Rides Out» av regissør Terence Fisher produsert 1968 av Hammer Films,(basert på boken med samme navn av Dennis Wheatley) eller «The Devil’s Own» av regissør Cyril Frankel 1966 av Hammer Films.

25.Jules Michelet:Satanism and Witchcraft. A Study In Medieval Superstition, side 77-78, New York 1939

26.Arne Imsen: «Jagede Selunge…Arme Menneskebarn,…, «, side 17, Pilgrimen 1/2 1989

27.Johannes Morken: «Kvifor Brukar Du Ikkje Kubeinet, Knudsen?», Vårt Land 22 september 1994.

28.Margit Liljan Apelthun: «Sannheten Om Abort Blir Holdt Tilbake», Ja Til Livet Dagen 1994, bilag til Dagen nr.85 1994

29.Debbie Nathan: «Satanism And Child Molestation, Constructing The Ritual Abuse Scare», side 80 i Richardson,Best,Bromley: The Satanism Scare, New York 1991

30.se hele Debbie Nathan: Ibid. side 75-94

31.Jone Salomonsen: «Satanisme i Sommer-Norge», Klassekampen 10 oktober 1992.

32.Eva Lundgren: La De Små Barn Komme Til Meg. Barns Erfaringer Med Seksuelle Og Rituelle Overgrep. side 353, Oslo 1994.

33.Eva Lundgren: Ibid. side 354.

34..Elizabeth S. Rose: «Surviving The Unbelievable», Ms. januar/februar 1993.

35. Se Laurel Rowe & Gray Cavender: «Caldrons Bubble, Satan`s Trouble, but Witches Are Okay: Media Constructions Of Satanism And Witchcraft», side 263-275 i Richardson, Best, Bromley: The Satanism Scare, New York 1991

36.Se Inge Lundereng: «Den Satanistiske Kvinne-ligaen.» Vi Menn 7 mai 1991.

Dette er en suspekt kilde. Men akkurat dette representerer en av oppgavens problemstillinger, nemlig de til dels merkelige og av og til tvilsomme kildereferanser som tas i bruk.

37.Se f.eks. Eva Lundgren: I Herrens Vold, Dokumentasjon Av Vold Mot Kvinner I Kristne Miljøer, Oslo 1985

38.Jone Salomonsen: «Satanisme I Sommer-Norge», Klassekampen 8 oktober 1992

39. Se en glimrende omtale og kritikk av denne boken hos religionshistoriker Asbjørn Dyrendal i Humanist nr. 6 1994, side 45-46

40. Eva Lundgren: op. cit. side 305

41. Eva Lundgren: op. cit. side 303

42. Eva Lundgren: op. cit. side 351

43. Mircea Eliade: Myths, Dreams And Mysteries, side 27-28, London 1968

KAPITTEL 3

1.Se Jeffrey Burton Russell: The Devil, Perceiptions Of Evil From Antiquity To Primitive Christianity, side 174-220 («Hebrew Personifications Of Evil»), London 1984

2.Se D.S. Russell: The Method And Message Of Jewish Apocalyptic, side 15-33 London 1964

3.Se Jeffrey Burton Russel: op. cit. side 174-220

4.Se Jeffrey Burton Russell: op. cit. side 174-220

5.For et innblikk i dette, se Norman Cohn: The Pursuit Of The Millenium, Revolutionary Millenarians And Mystical Anarchists Of The Middle Ages, Pimlico 1993

6.London (Dagbladet Søndag): «NATO-Offiserer I Satanist-Ring», Dagbladet 20 oktober 1991

7.Michelle Smith & Lawrence Pazder: op. cit. side 81-91

8.Lauren Stratford: op. cit. side 18-103,

9.Thomas Arnroth: «Satanistene Finnes Også I Norge», Troens Verden nr. 4, 21 april 1992

10.Se f.eks. Desmond Leslie og George Adamski: Flygende Tallerkener Er Landet, Bergen 1954

11.Se David Jacobs: Alien Encounters, First-Hand Accounts Of UFO Abductions side 15 («A Note to the Reader»), London 1994

12.Jerome Clark: UFO Encounters And Beyond, side 97-98, Lincolnwood 1993

13.Jerome Clark: Ibid. side 129-130

14.David Jacobs: op. cit. side 326

15.Roger Sandell: «Desperately Seeking Satan» , Magonia 42, ars 1992 (side 12)

16.For en glimrende, velskrevet og dyptpløyende analyse av dette samtidsfenomenet og dets moderne røtter som går ca. 100 år tilbake i tid, se Jim Schnabel: Dark White – Aliens Abductions And The UFO Obsession, London 1994.For et litt vinglende forsøk på å bevise bortført-av-UFO historiene, se John Rimmer: The Evidence For Alien Abduction, Wellingborough 1984

17.For et godt innblikk i rasjonelle tilnærmingsmåter til dette se følgende artikler: Vicki Cooper: «Q&A: Dr. David Gotlib»/Guy Spataford:»Experience Share Traits: The Abduction Out-Of-Body Connection»/Walter Webb:»Alternative To ET Alien Explanation: Sleep Paralysis In Abduction Cases»/ Vicki Cooper: «Some Similiarities Noted: The Psychology Of Abduction, Ritual Abuse Memories Of A Satanic Kind» – alle sammen publisert under tittelen «Encounter Research Part II: ysteries Of The Psyche , Trauma Versus Transformation» (side 13-29) i publikasjonen UFO – A Forum On Extraordinary Theories And Phenomena Vol. 8, No.2, 1993

18.Om incubi, middelaldertro på demoner som om natten steg ned og hadde samleie med kvinner i deres søvn og av og til befruktet dem, se Rossel Hope Robbins: op. cit., side 254-259, om sucubi, kvinnelige demoner som om natten steg ned og forførte menn i deres søvn, se Russel Hope Robbins: op. cit. side 490-492

19.Se Første Mosebok, kap. 6, vers 1-8

20. Maurice Bloch: Prey Into Hunter, The Politics Of Religious Experience, side 7, Cambridge 1992

21.Maurice Bloch: Ibid. side 21

22.Maurice Bloch: Ibid. side 15

23.Maurice Bloch. Ibid. side 15

24.Maurice Bloch: Ibid. side 20

25.Maurice Bloch: Ibid. side 21

26.Maurice Bloch: Ibid. side 24

27.Maurice Bloch: Ibid. side 98

28.Jeffrey Victor: op. cit. side 55

29.Hans O. Torgersen:»Satan Dyrkes Med Vold Og Sex», Aftenposten 5 september 1993

30.Se tidligere sitat nr. 26

31.Maurice Bloch: op. cit. side 31

32.Maurice Bloch: Ibid. side 37

33.Thomas Arnroth: «Satanistene Finnes Også I Norge» Troens Verden nr. 4 21 april 1992

34.Thomas Arnroth: «Satanistene Finnes Også I Norge» Troens Verden nr. 4 21 april 1992

35.Asle Finseth:»Sex-Overgrep Koblet Til Satanisme I Kristiansand», Vårt Land 12 oktober 1992

36. For ett innblikk i litteratur ed denne vinklingen angående Manson-saken se Ed Sanders: The Family. The Story Of Charles Manson’s Dune Buggy Attack Batallion, London 1971, Curt Gentry & Vincent Bugliosi: Helter Skelter. The True Story Of The Manson urders, New York 1974, og George Bishop: Witness To Evil, Los Angeles 1971

37.For en belysning av dette, se Charles Mansons «selvbiografi» Nuel Emmons: Manson In His Own Words As Told To Nuel Emmons, New York 1986, eller se intervju med Robert Beausoleil (også morder innsatt for livstid, og en av Mansonfellesskapets mest uttalte medlemmer) i Truman Capote: Music For Chameleons, side 194-205, London 1981 , eller se også Beausoleil-intervju hos Johnny Satan: Death Trip – The Story Of Charles Manson And The Love And Terror Cult. side 132-145, Arlington 1995.

38.Se Jeffrey Burton Russell: op.cit. side 174-220

39.Mircea Eliade: Myths, Dreams & ysteries, side 35, London 1960

40. For et innblikk i dette, se Blanche Barton: The Secret Life Of A Satanist – The Authorized Biography Of Anton LaVey, Los Angeles 1990

41. For et innblikk i denne konvertitt-litteraturen, se f.eks. Susan Atkins: Child Of God, Child Of Satan, Plainfield, 1977

42. For et innblikk i dette, se Nikolas Schreck: The Manson File, side 175-190, New York 1988. Dessuten, veldig få seriøse tilnærminger til Manson-saken har blitt gjort. Noen få er disse: R.C. Zaehner: Our Savage God, London, 1974 tar en religionshistorisk vinkling til saken og sporer ansons-sakens hendelser til buddhistisk og hinduistisk religion og lære, David E. Cooper:The Manson Murders: A Philosophical Inquiry, ?, 1974 er en essaysamling ed filosofitilnærming, mens Clara Livesy: The Manson Women. New York 1980, er en feministisk innfallsvinkel til saken.

43.Mircea Eliade: Myth And Reality, side 144-145, New York, 1975

44.Mircea Eliade: Ibid. side 147

BIBLIOGRAFI

Arens,W.: The Man-Eating Myth, Oxford 1979

Arthur, Chris (ed.): Religion And The Media. An Introductory Reader., Cardiff 1993

Atkins,Susan: Child Of God.Child Of Satan, Plainfield 1977

Barton,Blanche: The Church Of Satan, New York 1990

Barton, Blanche: The Secret Life Of A Satanist – The Authorized Biography Of Anton LaVey, Los Angeles 1990

Benko,Stephen: Pagan Rome And The Early Christians, Bloomington 1986

Bibelen, Oslo 1986

Bishop,George:Witness To Evil, Los Angeles 1971

Bloch,Maurice:Prey Into Hunter,The Politics Of Religious Experience, Cambridge 1992

Brennan, J.H.: Occult Reich, London 1976

Brown, Rebecca: He Came To Set The Captives Free, Chino 1986

Burkert,Walter: Homo Necans – The Anthropology Of Ancient Greek Sacrificial Ritual And Myth, Berkeley 1983

Capote, Truman: Music For Chameleons, London 1981

Charles,Robert Henry:The Apocrypha And Pseudigraphica Of The Old Testament, Oxford 1913

Churchton,Tobias: The Gnostics, London 1990

Clarke, Jerome: UFO Encounters And Beyond, Lincolnwood 1993

Cohn, Norman: The Pursuit Of The Millenium. Revolutionary Millenarians And Mysticals Anarchists Of The Middle Ages, Pimlico 1993

Cohn, Norman: Europe’s Inner Demons. The Demonization Of Christians In Medieval Christendom, Pimlico 1993

Core, Dianne & Harrison, Fred: Chasing Satan. An Investigation Into Satanic Crimes Against Children, London 1991

Decker, Clifford: The Night Stalker, New York 1991

Douglas, Mary: Purity And Danger.An Analysis Of The Concepts Of Pollution And Taboo. London 1991

Drury, Neville: The Occult Experience, London 1985

Dunham, Barrows: The Heretics, London 1965

Eitrem, Samson: Mysteriereligioner I Antikken, Oslo 1942

Eliade, Mircea: Myth And Reality, New York 1975

Eliade, Mircea: Myths, Dreams And Mysteries, London 1968

Emmons, Nuel: Manson In His Own Words As Told To Nuel Emmons, New York 1986

Farnell, Richard Lewis: Cults Of The Greek States, Vol. V, Oxford 1909

Finkelhor,D. & Williams, L.M.: Nursery Crimes: Sexual Abuse In Daycare, Newbury Park 1988

Fitzgerald, Michael: Stormtroopers Of Satan. An Occult History Of The Second World War, London 1990

Freud, Sigmund: Totem And Taboo. Some Points Of Agreement Between The Mental Lives Of Savages And Neurotics. London 1991

Ferguson, John: The Religions Of The Roman Empire, London 1982

Gentry, Curt & Bugliosi, Vincent: Helter Skelter. The True Story Of The Manson Murders, New York 1974

Goodrick-Clarke, Nicholas: The Occult Roots Of Nazism. Secret Aryan Cults And Their Influence On Nazi Ideology, London 1992

Graves, Robert: The Greek Myths 1, Middlesex 1962

Gresty, L.Buxton: Satan Fights For Muscovy, London 1952

Guthrie, W.K.C.: The Greeks And Their Gods, Boston 1972

Harris, Marvin: Kannibaler Og Konger. Om Kulturenes Opprinnelse. Oslo 1980

Hartveit, Karl Milton: De Skjulte Brødre. Frimureriet – Myter Og Virkelighet, Oslo 1994

Hicks, Robert D.: In Pursuit Of Satan – The Police And The Occult, New York 1990

Hogg, Garry: Cannibalism And Human Sacrifice, London 1973

Hsia, R. Po-chia: The Myth Of Ritual Murder. Jews And Magic In Reformation Germany, New Haven 1988

Inge, W.R.: Christian Ethics And Modern Problems, London 1930

Irvine,Doreen: Løst Fra Satans Makt, Oslo 1974

Jacobs,David: Alien Encounters,First-Hand Accounts Of UFO Abductions London 1994

Jonas, Hans: The Gnostic Religion, Boston 1963

King, Francis: Satan And Swastika, Frogmore 1976

Langton, Edward: Essentials Of Demonology, London 1949

Larson, Bob: Satanism: The Seduction Of America’s Youth, Nashville 1989

Lavey, Anton: The Satanic Bible, New York 1969

Laurence, Theodor: Satan, Sorcery And Sex, New York 1972

Leslie, Desmond og Adamski, George: Flygende Tallerkener Er Landet, Bergen 1954

Livesy, Clara: The Manson Women, New York 1980

Lundgren, Eva: La De Små Barn Komme Til Meg. Barns Erfaringer Med Seksuelle Og Rituelle Overgrep, Oslo 1994

Lyons, Arthur:Satan Wants You. The Cult Of Devil Worship In America, New York 1988

MacGregor, Geddes: Gnosis. A Renaissance In Christian Thought, Wheaton 1979

Mannix, Daniel P.: The Hell-Fire Club, London 1967

Marriner, Brian: Cannibalism: The Last Taboo, London 1992

McCormick, Donald: The Hellfire Club, London 1975

Michaelsen, Johanna: Like Lambs To The Slaughter, Eugene 1989

Michelet, Jules: Satanism And Witchcraft. A Study In Medieval Superstition, New York 1939

Newton, Michael: Raising Hell. An A-Z Of Occult/Satanic Underground London 1993

Nugent, Christopher: Masks Of Satan, The Demonic In History, London 1983

Pagels, Elaine: De Gnostiske Evangelier, Oslo 1980

Parker, John: At The Heart Of Darkness. Witchcraft, Black Magic And Satanism Today, London 1993

Preus, J. Samuel: Explaining Religion, New Haven 1987

Pulling, Patricia: The Devils Web: Who Is Stalking Your Children For Satan, Los Angeles 1989

Richardson, Best & Bromley: The Satanism Scare, New York 1991

Rimmer, John: The Evidence For Alien Abduction, Wellingborough 1984

Robinson, James M.(gen.ed.): The Nag Hammadi Library, San Fransisco 1988

Russell, D.S.: The Method And Message Of Jewish Apocalyptic, London 1964

Russel, Jeffrey Burton: The Devil, Perceiptions Of Evil From Antiquity To Primitive Christianity, London 1977

Russel, Jeffrey Burton: Satan, The Early Christian Tradition, London 1980

Russel, Jeffrey Burton: The Devil In The Middle Ages, London 1984

Russel/Hope/Robbins: The Encyclopedia Of Witchcraft And Demonology, Middlesex 1984

Sanders, Ed: The Family. The Story Of Charles Manson’s Dune Buggy Attack Batallion, London 1971

Satan, Johnny: Death Trip – The Story Of Charles Manson And The Love And Terror Cult, Arlington 1995

Schnabel, Jim: Dark White – Aliens Abduction And The UFO Obsession, London 1994

Schreck, Nikolas: The Manson File, New York 1988

Schwarz, Ted & Empey, Duane: Satanism: Is Your Family Safe? Grand Rapids 1989

Scott, Gini Graham: The Magicians, Oakland, 1984

Seabrook, William: Witchcraft, London 1970

Sklar, Dusty: The Nazis And The Occult, New York 1989

Smith, Michelle &Pazder, Lawrence: Michelle Remembers, London 1981

Spencer, Judith: Suffer The Child, New York 1989

St.Clair, David: Say You Love Satan, New York 1987

Stratford, Lauren: Satans Underverden. Den Uvanlige Historien Om En Kvinnes Flukt, Hovet 1988

Szasz, Thomas: Ideology And Insanity. Essays On The Psychiatric Dehumanization Of Man. London 1973

Tate, Tim: Children For The Devill:Ritual Abuse And Satanic Crime, London 1991

Terry, Maury: The Ultimate Evil. An Investigation Of America’s Most Dangerous Satanic Cult With New Evidence Linking Charlie Manson And The Son Of Sam, New York 1987

Trevor-Roper, H.R.: The European Witch-Craze Of The 16th And 17th Centuries, Middlesex 1978

Vaillant, G.C.: The Aztecs Of Mexico, Middlesex 1951

Valen-Sendstad, Olav: Guds Allmakt Og Det Sataniske, Stavanger 1946

Vernant, Jean-Pierre: Myth And Society In Ancient Greece, New York 1980

Victor, Jeffrey S.: Satanic Panic – The Creation Of A Contemporary Legend, Chicago 1993

Walker, Benjamin: Gnosticism, Its History And Influence, Kent 1983

Warnke, Mike: The Satan Seller, New Jersey 1972

Wilken, Robert L.: The Christians as The Romans Saw Them, New Haven 1984

Wolfe, Burton H.: The Devil’s Avengers, New York 1974

Wright, Laurence: Remembering Satan, – Recovered Memory And The Shattering Of A Family, London 1994

Wurmbrand, Richard: Marx Og Satan, Lyngby 1978

Zaehner, R.C.: Our Savage God, London 1974

PUBLIKASJONER

Aftenposten 22 juni 1991: Jan Brøgger: «Satan Som Mediekjendis»

Aftenposten 5 september 1993: Hans O. Torgersen: «Satan Dyrkes Med Vold Og Sex»

B.A.D.D.(Bothered About Dungeons And Dragons): Patricia Pulling, Rosemary Loyacono & Patrick Dempsey: «Dungeons And Dragons: Witchcraft, Suicide And Violence», Richmond 198?

Child Abuse & Neglect ,vol. 15, 1991. F. Jonker & P.Jonker-Bakker: «Experiences With Ritualist Child Sexual Abuse: A Case Study From The Netherlands»

Contemporary Legend 1, 1991. Bill Ellis: «Cattle Mutilation: Contemporary Legends And Contemporary Mythologies»

Cornerstone 18, issue 90, 1990. Gretchen Passantino, Bob Passantino, & Jon Trott: «Satan’s Sideshow»,

Cornerstone 21, issue 98, 1992 Jon Trott & Mike Hertenstein: «Selling Satan; The Tragic History Of ike Warnke»

Dagbladet 11 august 1990: Fred Harrison: «Sarahs Liv I Satanistenes Helvete» /»Skjer Også I Norge»

Dagbladet 11 juni 1991: Rolf Fiske, Thoralf Stenvold og Jan Tystad: » De Ofrer Mennesker»/Rolf Fiske, Thoralf Stenvold, Jan Tystad: «Djevledyrkelsen: Kvinne Avhørt Om Satan-Sekt»/Rolf Fiske, Thoralf Stenvold og Jan Tystad: «Satanismen På Fremmarsj»

Dagbladet 13 juni 1991: Leif Stang: «Eva åtte Rømme Fra Satan-Møte»

Dagbladet 15 juni 1991: Hans B. Wiedemyer: «Sprøyt Om Djevledyrking»

Dagbladet 17 juni 1991: Kjetil Wiedswang: «Ånd I Fillehaug»

Dagbladet 3 august 1991: Espen Marcussen: «Mange Politips Etter ‘Satan-Artikler’ I Dagbladet»/Jan Tystad: «Hun Redder Barn Fra Satandyrkerne»

Dagbladet 20 oktober 1991: London (Dagbladet Søndag): «NATO-offiserer I Satanist-Ring?»

Dagbladet 23 oktober 1991: Thor Ellingsen: «Det Var Som Satan»

Dagen nr. 85 1994, Ja Til Livet 1994-bilag. Margit Lilje Apelthun: «Sannheten Om Abort Blir Holdt Tilbake»

Harvard Theological Review 84:2, 1991. Elaine Pagels:» The Social History Of Satan, The ‘Intimate Enemy’: A Preliminary Sketch»

Humanist nr. 6 1994. Asbjørn Dyrendal: «Sataniske Overgrep»

Journalisten 21 juni 1991: Kjetil Wiedswang: «Andejakt I Juni»

Klassekampen 8 oktober 1992. Jone Salomonsen: «Satanisme I Sommer-Norge»

Magonia 42, mars 1992. Roger Sandell: «Desperately Seeking Satan»

Ms. januar/februar 1993. Elizabeth S. Rose: «Surviving The Unbelieveable»

Penthouse september 1990 Laurence Gonzales: «Satanic Panic»

Pilgrimen 1/2 1989. Arne Imsen: «Jagede Selunge…Arme Menneskebarn…»

Q April 1994. Phil Sutcliffe: «Bloody Hell!»

Searchlight Anti-Fascist Monthly Gabel: «What Does Vic Norris Know?» September 1985

Skepsis nr. 1 1990: Temanummer – satanisme

Skepsis nr. 4 vår 94. Kjetil Wiedswang: «Djevelen På Tiltalebenken»/ Anders Giæver: «Djevelens Musikk»/Ove Weistad: «Erindringer Fra Helvete»

Skeptiker Nytt Nr. 1 1991 Kjetil Wiedswang: «Satanismehysteriet Har Nådd Norge»

Troens Verden nr. 3, 25 mars 1992. Thomas Arnroth: «Overgrep På Barn I Satans Navn»

Troens Verden nr. 4 ,21 april 1992 Thomas Arnroth: «Satanistene Finnes Også I Norge»

UFO – A Forum On Extraordinary Theories And Phenomena Vol. 8, No. 2, 1993. Vicki Cooper: «Q&A: Dr. David Gotlib»/Guy Spataford: Experience Share Traits: The Abduction Out-Of-Body Connection»/Walter Webb: «Alternative To ET Explanation: Sleep Paralysis In Abduction Cases»/Vicki Cooper: «Some Similiarities Noted: The Psychology Of Abduction, Ritual Abuse Memories Of A Satanic Kind (publisert under tittelen «Encounter Research Part II: Mysteries Of The Psyche, Trauma Versus Transformation»)

Vi Menn 7 mai 1991. Inge Lundereng: «Den Satanistiske Kvinne-Ligaen»

Vårt Land 19 juni 1991 Asle Finseth: «Satan-Dyrking Er Hat Til Livet»

Vårt Land 29 juni 1991 Terje Emberland: «Den Skjulte Fiende – Den Gode Fiende»

Vårt Land 10 oktober 1992: Asle Finseth: «Vitner: Ofring Og Sex-Terror I Norske Satansekter»/ ?: «Beviser Pipler Frem, Men Tolkes Ulikt»/ Asle Finseth: «-Barnet Mitt Skulle Ofres»

Vårt Land 12 oktober 1992. Asle Finseth:»Sex-Overgrep Koblet Til Satanisme I Kristiansand»

Vårt Land 14 oktober 1992: Joachim F. Grun: «Satanisme og Okkultisme»

Vårt Land 22 september 1994. Johannes Morken: «Kvifor Brukar Du Ikkje Kubeinet, Knudsen?»

OPPSLAGSVERK

Apocrypha, The, Oxford 1898

Encyclopedia Of Religion, volume 4, New York 1987

New Bible Dictionary, The . London 1970

Oxford English Dictionary, The. Volume XIV, Oxford 1989.

Studies In The History Of Religions XLI: The Rediscovery Of Gnosticism,

volume 1, The School Of Valentinus, Leiden 1980

Studies In The History Of Religions XLI, The Rediscovery Of Gnosticism, volume 2 , Sethian Gnosticism, Leiden 1981