Artikkel

Satanismens historie. Barnespisende djeveldyrking eller humanisme med horn?

baphomet4.jpgSatanismens historie er først og fremst historien om en idé – om forestillingen om at det midt blant oss skulle leve en gruppe mennesker som snur alt vi holder hellig på hodet. Det er også historien om hvordan man har forfulgt de man har næret slike forestillinger om. Når så selverklærte satanister endelig dukket opp, var de noe ganske annet enn fantasiens djeveldyrkere.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 26.05.2008)


Jakten på djevelens disipler har gått mange og tildels motbydelige runder i historien. Når man projiserer fantasier om antimenneskelig annerledeshet på andre, ligger oppmuntringen til forfølgelse snublende nær. Slike forfølgelser har vært mange, men i denne artikkelen er det ikke de sosiale prosessene som står i fokus. Jeg skal konsentrere meg om en kort skisse av forestillingene om demondyrkende grupper opp gjennom historien.[1] Jeg kommer til å si noe kort om ulike historiske eksempler på personer og grupper som gjerne blir presentert som «djeveldyrkere». Mot slutten vil vi også se at når det nå, etter mange århundrer, endelig foreligger klare eksempler på erklært satanistiske grupper og satanistisk ideologi, så er realitetene som regel svært annerledes enn fantasiene.

Min interesse for dette feltet ble vakt på begynnelsen av 1990-tallet. Da begynte det nemlig å svirre noen merkelige historier i norsk offentlighet. Det dreide seg om en skjult religiøs tradisjon som ingen hadde hatt kjennskap til. Religionen hadde etter sigende eksistert i ytterste hemmelighet gjennom århundrer og var blitt en verdensomspennende organisasjon. Først nå ble den imidlertid avdekket, hevdet man, og grusomme hemmeligheter kom til syne. For det var ikke uten grunn at denne religionen hadde valgt å leve i det skjulte. De praktiserte nemlig de verste former for utsvevende seksualitet. Ikke bare bedrev de orgier, der vilt fremmede hadde sex med hverandre: de skilte hverken på kjønn, alder eller nær familie. I tillegg bedrev de rituelle voldtekter, menneskeofringer og kannibalisme.

Min skeptikerkollega Terje Emberland var kjapt ute med å informere om at denne typen anklager vel ikke var så revolusjonerende som noen hevdet. Det kan ha vært så tidlig som på hundretallet at romeren Minucius Felix fortalte følgende historie om en religion som praktiserte sine ritualer i skjul:

«Når det gjelder innvielsen av nye medlemmer er detaljene like avskyelige som de er velkjente. Et spebarn, dekket med brøddeig for å narre den ubesindige, blir lagt frem for den tiltenkte novise. Novisen stikker barnet i hjel med fordulgte hugg. Lurt av deigen som skjuler barnet, tror han selv at huggene er harmløse. Siden – å hvilken gru! – drikker de hungrig barnets blod og kappes om deler av legemet. […] Det er også velkjent hva som skjer ved deres høytider. På høytidsdagen samles de med sine barn, søstre og mødre – mennesker av begge kjønn og i alle aldre. Når selskapet er i godt lune fra festingen, og uren lyst springer frem av drukkenskapen, kaster de kjøttstykker til en hund som er festet til en lampe. Hunden løper frem og rykker i lenken. Lyset, som ville ha vært et forræderisk vitne, velter og slukner. I mørket, som er så gagnlig for skamløse handlinger, knyttes så de unevnelige lysters bånd, slik tilfeldighetene avgjør. På denne måte begår alle incest – om ikke alltid gjennom handling så ved medvirkning – for det som utføres av den enkelte er i overensstemmelse med alles ønsker.»[2]

Anklagene på 1990-tallet dreide seg om noe anklagerne kalte satanisme. De anklager Minucius Felix reiste i skriftet Octavius dreide seg om en annen religion, som samtiden mente undergravde moral og samfunn: de kristne.

Tradisjonelle anklager

Anklagene mot de kristne var like godt – eller dårlig – belagt som vår tids anklager mot satanister. Man hadde både vitnemål fra påstått frafalne kristne og tilståelser fra anklagede. Men både den gang og på 1990-tallet var anklagene grunnløse. Og både den gang og i vår tid fikk de ødeleggende konsekvenser for dem som ble anklaget.

Man tenkte seg altså at alle normbruddene foregikk i det skjulte. Bare det at ting foregikk i det skjulte var i seg selv mistenkelig. Anklagene var hverken helt uten grunn eller uten forbilder. Før romerne anklaget de kristne forteller Norman Cohn i Europe’s Inner Demons, ble mange av de samme anklagene brukt mot Dionysos-kulten, og den romerske «varianten», de såkalte bacchanaliene. Og både grekere og romere hadde en, om ikke inngrodd så i alle fall velholdt mistanke mot hemmelige selskap, dels basert på erfaringer med reelle politiske og kriminelle sammensvergelser. Når noen holdt ting for seg selv, tydet det på en sammensvergelse mot allmennheten.

En religion som den tidlige kristendommen, som i tillegg begikk de romerske helligbrøder å være en ny religion (og per definisjon superstitio) som ikke ville ofre til gudene, viste dermed at den ikke var opptatt av det felles gode. Fra denne observasjonen var veien kort til de mer morbide mistankene.

Det viste den seg hurtig å være for kirkens menn også, når de selv kom til makten og så sin religion utfordret både innenfra og utenfra. Clemens av Alexandria var faktisk enda tidligere ute, i og med at han brukte anklagene mot en gnostisk gruppering, karpokratene, allerede rundt år 200. Anklager mot gnostikere var populært. Eusebius tok opp igjen samme vers to hundre år senere, og i 719 ble paulikanerne anklaget for det meste av det samme.

Reversert kristendom «i ly av mørket»

Mannen bak anklagene mot paulikanerne var den hellige Johannes IV av Ojun, og hos ham finner vi igjen den stereotype påstanden at de forbudte gjerningene skjer «i ly av mørket». Dette var standard vare, og dukker opp igjen gang på gang. Hos den bysantinske statsmannen Psellos (1050) finner vi for eksempel en beretning som knapt nok skiller seg fra Minucius Felix’, denne gang rettet mot bogomilene, som på et visst tidspunkt i året

«samler unge kvinner som er innviet i deres riter, i et hus som er utpekt til formålet. Så slukker de lysene, slik at lyset ikke skal kunne bære vitne om deres avskyelige handlinger, og kaster seg vellystig over jentene; hver og én over den første han får tak i.»[3]

Psellos setter dette i sammenheng med djevelens virke. Boken er et demonologisk verk, for ham er det logisk at mørkets gjerninger tilhører mørkets fyrste, og at alle som ikke befinner seg i lyset tilhører mørket. Selvfølgelig ender også Psellos’ fortelling opp med spebarnsofringer og bloddrikking, som den naturlige konklusjonen på seksuelle og incestuøse orgier. Han tenkte seg at bogomilene ønsket å bli demonbesatte, fordi dommedag nærmet seg. (Fordi han mente bogomilene trodde djevelen ville vinne, virket det logisk.)

Denne forestillingen om at kristne kjettere var djeveldyrkere som snudde kristen tro, kristne forventninger og kristen moral på hodet, var utbredt. I bullen Vox in Rama fra 1233 – hvorigjennom Gregor den IX forøvrig også setter i gang jakten på svarte katter – sies det om den kristne fromhetsbevegelsen valdenserne, at de, i tillegg til det vanlige om orgier, mener djevelen ble urettmessig kastet ut av himmelen og vil vende tilbake på dommens dag.

Gregor forestilte seg at de mente at Gud hverken vet om eller straffer aktiviteter som foregår under jordens overflate. Det er derfor, tenkte Gregor IX og andre seg, at de holder ritualer i underjordiske huler, kjellere og andre steder de tenkte seg at Guds overblikk ikke rakk.

Det var en slags logikk i dette, i og med at mange tenkte seg Helvete i jordens sentrum, og englene i varierende avstander over jorda. Noen av de mektigste demonene holdt til i luftlaget rett over jorda, mens de fleste krøp rundt på eller under jordoverflaten – når de ikke fant en kjetter eller synder å krype inn i.

Krimhistorier «fra virkeligheten»

Letingen etter djeveldyrkende satanister tok flere former, blant annet som forklaring på reelle kriminelle handlinger. Det mest kjente eksempel i galleriet av slike angivelige «satanister» fra historien, er antagelig den franske adelsmannen Gilles de Rais. Han var en militær leder for dem som kjempet sammen med Jeanne d’Arc, han var marskalk av Frankrike og i utgangspunktet en steinrik mann. Men det som har gjort ham mest kjent for ettertiden er en serie drap, som har gjort at mange har ment at han var den historiske skikkelsen som inspirerte eventyret om den morderiske «Ridder Blåskjegg».

Etter at Gilles de Rais hadde sløst bort det meste av sin rikdom, forsøkte han å vinne den igjen ved å forvandle uedle metaller til gull. Dette var periodevis en ganske utbredt aktivitet blant adelige, og en arena for alle mulige slags svindlere. Gilles de Rais foretok makabre alkymistiske eksperimenter, etter råd fra alkymisten François Prelati. Rådene inkluderte oppskrifter på å fremmane djevelen. Til dette formål skulle det også være behov for å ofre barn. Selv om det er noe tynt med bevis for noen mengde med eksplitt rituelle ofringer, tilsto de to (og flere medskyldige) en lang rekke virkelig bestialske drap – på både barn og ungdom – utført med sterkt seksuelt betont sadisme.

Det finnes med andre ord tilståelser om groteske forbrytelser og ritualer for å mane frem djevelen. Tortur og religion spilte en viktig rolle i bekjennelsen. De Rais tilsto først etter trussel om tortur og ekskludering fra kirken. Det er også usikre, og muligens sterkt overdrevne, anslag på antall drepte barn. Dette har ledet noen til å så tvil om de Rais virkelig begikk de handlinger han ble anklaget for. Det ser jeg mindre grunn til. Rapporter om likfunn ved slottet og en lang rekke andre momenter gjør at det virker mest rimelig å anta at de Rais virkelig begikk en lang rekke drap og bedrev ekstreme seksuelle overgrep mot barn – og at han drepte minst ett i forsøk på å mane frem djevelen.

Derimot ser det ikke ut til at det var snakk om noen reell satandyrkelse. Ut fra de foreliggende rettsdokumentene virker det klart at de Rais’ selvforståelse var kristen, om enn en usedvanlig syndig en. Ut fra samme kilder virker det også helt klart at ritualene i all hovedsak var separat fra overgrep og drap, og at de var fiksert på formålet om å lage gull.[4] Djevelen var kun et desperat virkemiddel i alkymistiske eksperiment, ikke et genuint objekt for dyrkelse.

De Rais er dermed mest sannsynlig bare et ekstremt pervertert eksempel på en trend vi kan se i enkelte magiske grimoirer fra middelalderen. Her inkluderte den rituelle praksis for å kontrollere demoner blant annet faste, hellige navn og hellige symboler. Langt fra å dyrke demoner, skulle de kommanderes og slavebindes ved hjelp av formularer som dette: «I Faderens, Sønnens og den Hellige ånds navn, ved Maria Herrens mor, ved Maria Magdalena, Maria, Johannes mor og Salome.»[5] Selv om enkelte manuskripter vedrørende denne magisk-religiøse praksisen påkaller navn man tenkte som demoniske, var langt de fleste rettet mot det man tenkte som englenavn.[6] Slike elementer gjør det vanskelig å kalle slik ritualmagi «satanistisk», annet enn som teologisk «othering» der all annen praksis enn ens egen blir fordømt som djeveldyrkelse.

Sorte damer

Et annet eksempel på en, i alle fall tidligere, populær kandidat til morderisk, satan-dyrkende skikkelse i middelalderen, er Lady Alice Kyteler. Hun rømte Irland for nesen på domsmyndighetene i 1325 og unngikk dermed bålet for mord, sort magi og djeveldyrkelse.

Satanismehistorikeren og tidligere Church of Satan-medlem Arthur Lyons, er én av dem som bruker hennes aktiviteter som eksempel på historiske sorte messer.[7] Det er to problemer ved dette. For det første samsvarte ikke hennes aktiviteter med «sorte messer» slik vi senere bruker begrepet. For det andre kjenner vi sakens «fakta» gjennom to nesten likelydende lister: Fra anklagers påstander og den fremtorturerte tilståelsen til Alice Kytelers tjenerinne og «medhjelper», Petronilla av Meath.[8] Tilståelser frembragt gjennom tortur var rett nok en normal prosedyre, men med ettertidens blikk har de ikke stor troverdighet.

Nå virker det slett ikke urimelig å anta at Alices serie med rike og hurtig avdøde ektemenn ikke behøver å skyldes noen tilfeldighet, slik anklagende (og arveløse) slektninger av avdøde påsto. Men til disse anklager og tilståelser hører også påstander om seksuell omgang med djevelen. Slike historier virker noe mindre troverdige for en domstol i dag. Alice Kyteler kan med andre ord godt ha vært både morderske og djeveldyrker, slik biskopen og andre anklagende røster hevdet, men vi har ikke noe materiale som tillater oss å trekke en slik slutning.

Kyteler har også vært en god kandidat når man skal skrive heksejaktens og hekseriforestillingers historie. Hennes sak rett nok dårlig overens med heksestereotypiene, men heksejaktene er klart det mest sentrale eksempelet på hvordan jakten på Satans tjenere virkelig har tatt av. Disse skal jeg imidlertid ikke behandle her. For det første blir heksejaktene et for langt lerret å bleke,[9] og for det andre sluttet det ikke der.

I etterkant av at heksejaktene døde ut, oppsto en ny og mer «rasjonell» form for panikk i sosietetens øvre lag. Man kunne kanskje ikke drepe med magi, men man kunne gjøre det med gift. Og siden mange av de samme tvilsomme skikkelsene som sto for svart magi også ble ansett (iblant med rette) for å bedrive giftblanderi, kunne man gjerne se de to tingene i sammenheng. Da det i etterkant av en berømt forgiftningssak oppsto rykter om at noen hadde forsøkt å forgifte Solkongen selv, var det dermed ikke så underlig at man også endte opp med rykter om djevelkult, barnemord og sorte messer.

I ettertid har fortellingene først og fremst vært fokusert rundt tilståelsene til presten Étienne Guibourg. Han tilsto å ha begått flere spebarnsdrap, samt å ha feiret sorte messer på Madame de Montespans nakne kropp. Og Madame de Montespan var ingen hvemsomhelst: Hun var en av solkongens mest langvarige elskerinner og fikk syv barn med ham. Guibourg var heller ikke det eneste vitnet. Flere andre påsto å ha bevitnet slike affærer med Madame. Messene skal ha inkludert tenning av lys rundt kroppen, påkalling av demonene Astaroth og Asmodeus, barnedrap og undertegning av en pakt med djevelen.

Problemet er nok en gang at disse fortellingene kommer frem under trussel om tortur eller under tortur, og denne gangen har vi mindre bevis å støtte oss til ellers. Fortellingene er i tillegg fulle av selvmotsigelser. De varierer fra tid til tid og mellom «vitner». En av de mest ødeleggende fortellingene som kom frem under tortur, ble også trukket tilbake like før henrettelsen av «vitnet», trollkvinnen Françoise Filastre. Også Guibourg motsier sine egne vitnemål gjentatte ganger og i helt sentrale spørsmål.[10]

Og der står egentlig den «historiske» satanismen med sine sorte messer. Det er ikke urimelig å anta at slike har funnet sted. Det er nesten merkeligere om det ikke skulle skjedd. Men noen pålitelig kunnskap er det langt mellom.

Udannede herreselskap

Det står litt, men ikke alltid så mye, bedre til med et av de mest feirede historiske eksempler på organisert satanisme: de såkalte «Hellfire Clubs» i England og Irland. Ingen av dem lever helt opp til sine egne rykter, men for sin tid var de vovede nok.

Det begynte ganske forsiktig. Den opprinnelige Hell Fire Club ble stiftet av den unge, intelligente og svært opprørske hertugen av Wharton i 1719 eller 1720, og var så langt vi kan se primært et drikkeselskap. Helvetesbiten i tittelen handlet ikke om at medlemmene trodde på djevelen, men desto mer om hvem som drakk og når, hvordan og hvorfor de drakk.

De drakk nemlig på søndager, for å komme gjennom «ukens kjedeligste dag» og for å gjøre narr av en nøktern og kristen kultur. De kom «anonymt» som bibelske figurer, drakk drinker som «Hell-Fire Punch» og spiste retter som «Holy Ghost Pie». De som drakk var et utvalg på opp mot førti yngre, tildels viktige, mannlige medlemmer av aristokratiet. De hadde generelt lite interesse for religion, men desto mer for å leve et utsvevende liv. Noen djevel eller et Helvete trodde de så vidt vites ikke på, og de feiret etter alt å dømme hverken sorte messer eller noe som lignet. Det nærmeste vi kommer i kildene var narrespill som drev gjøn med blant annet treenighetsdoktrinen.

Uansett ble det ansett som ille. Kong George I fikk raskt nok av denne subversive aktiviteten – Wharton gjorde nemlig mer enn nok av seg i andre deler av det offentlige liv også. På forslag fra baron Macclesfield forbød kongen drikkeklubben allerede i april 1721. Det er fra samtidige, satiriske omtaler av klubben at vi har det meste som ligner informasjon om saken. Senere gikk den historiske delen langt på vei tapt i en tåke av rykter.[11]

Wharton fortsatte som levemann og kvinnebedårer noen år til og hadde for det meste et interessant og kontroversielt liv, både privat og i politikk og religion. Men selv om han senere, noen få år, hadde en mer diskret klubb viet mer amorøse foretagender, tok han aldri opp igjen Hell Fire Club-foretagendet.

Derimot var det andre som skapte klubber etter samme mønster og tilsynelatende med større grad av utlevelse. I Irland finner vi spor etter Hell Fire Clubs både i Limerick og Dublin. Både her og når det gjelder et selskap i Oxford finner vi rykter ikke bare om slagsmål, drukkenskap og orgier, men også om svart magi og djeveldyrkelse. Mer forsiktige analyser antyder at man nok i alle fall brukte mer demoniske kallenavn, og anfører at stifteren av «The Dublin Blasters», maleren Peter Lens, skrøt av å være satanist og at han ba til djevelen. Det behøver ikke å bety at man skal tro alt han sier, men det understreker i det minste ytterligere et mer bevisst satanisk image. Hva som ellers måtte være sant om gruppen(e) i Dublin, så vet vi at en sentral skikkelse som Lord Santry var glad i bråk. Han oppfordret gjerne til og utkjempet flere dueller, og ble til slutt fratatt tittelen etter drap på en tjener.

Det er imidlertid ikke disse overklassepøblene som har gitt bakgrunn for den mest berømte og beryktede av de såkalte Hellfire-klubbene. Høyst ufortjent er det the Monks of Medmenham som har fått hovedtyngden av satanismeryktene heftet ved seg. Det celebre selskap som omtalte seg selv som «The Order of the Friars of St. Francis of Wycombe» er for ettertiden blitt selve Hellfire-klubben, selv om de aldri brukte navnet.

«St. Francis» henspeiler på selskapets stifter, Francis Dashwood, og grunnen til at de også gjerne kalles for «Monks of Medmenham» er at Dashwood (rik aristokrat og politiker, som så mange av de andre) fikk leid og bygget om det tidligere klosteret Medmenham som hovedkvarter for klubben.

Det var ikke det første selskapet Dashwood startet. Tidligere (og tildels samtidig) hadde han hatt selskapene Dilettanti og Divan for unge, mannlige medlemmer av overklassen som hadde reist i henholdsvis Italia og Tyrkia. Begge hadde en innretning mot estetikk, drikk, mat, utkledning og et slags rollespill. Spesielt var Dilettanti seriøst opptatt av italiensk kunst og selskapet var først og fremst en anti-klassisk reaksjon.[12] Klubbene var dekadente, med tildels ideologisk overlappende klientell. Ikke bare tilhørte de den politiske opposisjonen, mange var også kirkefiendtlige. En del hadde også interesser i samtidig okkultisme. (Derimot var de fleste, såvidt vites, og i motsetning til stormesteren Philip av Wharton,[13] ikke vennlig innstilt til frimureriet.)

Ryktene om satanisme i Medmenham vokste først og fremst i tiårene etter at aktiviteten var nedlagt. Fantasiene ble foret både av medlemmenes taushet, de omfattende og dekadente ombyggingene Dashwood gjorde på deler av klosteret og av de noenlunde veldokumenterte aktivitetene. «Brødrene» gjorde ikke forsøk på å hemmeligholde vekten på drikk, mat og godt selskap, men navnene på de «søstre» som ble invitert til mindre åpne aktiviteter, holdt de stort sett hemmelig. Det virker relativt godt dokumentert at de holdt seg med mange seksualpartnere, først og fremst på tomannshånd i «klostercellene», men muligens også i større orgier. Påstander om at de holdt liksom-ritualer som gjorde narr av religion (blant annet med en bavian kledd opp som prest) virker også å være noenlunde sannsynliggjort. Men det finnes ingen pålitelig dokumentasjon for djeveldyrkelse, og de virker også ellers langt tammere enn de irske «Hellfire»-klubbene.

Det er en roman, Chrysal fra 1765, og ikke vitnemål fra bygningsarbeidere, landsbytjenere eller deltagere, som danner modell for de utvidete anklagene. Samme roman viderebefordrer blant annet den såkalte «blood libel» – påstander om at jøder ofrer blonde, kristne barn for å bruke blodet deres i påskeritualer. Slik sett scorer den ikke høyt på noen skala for kildekritikk.

I det hele tatt var aktivitetene i den mest beryktede «Hellfire»-klubb, som altså ikke en gang var dét, tammere enn en god fortelling har godt av.[14] Noen djeveldyrkelse leter man forgjeves etter. Men som vi ser av spekulasjoner fra Chrysal og senere, betød dette langt fra at man sluttet å lete.

Taxil og det satanistiske frimureriet

I april 1885 gikk journalisten Gabriel Jougand-Paget til skrifte for første gang på årtier. Han fortalte at han hadde hatt en erfaring med den hellige ånd, og nå ville vende tilbake til kirken.

Det var som om Otto Jespersen plutselig bekjente at han var blitt pinsevenn og talte i tunger. Under navnet Léo Taxil var han nemlig en forhatt, bøtelagt, og utstøtt forfatter av titler som Skriftefarens orgier og Pavens elskerinner, samt redaktør av tidsskrift med titler som Møkkasprederen og Ned med presteskapet. Han var kjent som prestehater, oppvigler, pornograf og ateist. Han hadde utgitt seg for å være erkebiskopens sekretær, forfalsket en bannbulle mot seg selv og generelt sett bløffet, svindlet og satirisert seg gjennom livet. Den alt annet enn frisinnede kirken kunne trygt se ham som et kjerneeksempel på alt den mente var galt med samfunnet. Men plutselig vendte han seg til kirken og fortalte om en satanistisk sammensvergelse blant frimurerne.

Det var godt timet og falt i god jord. I 1884 hadde paven utstedt en bulle der blant annet frimureriet ble kraftig fordømt. Taxil fulgte godt opp. Etter noen år med sporadiske «avslørende» artikler, slo Taxil på stortrommen i 1891 (samme år som Huysmans roman Là-Bas skildret satanistiske orgier). I boken Finnes det kvinner i frimureriet? fortalte Taxil at den indre krets av frimurere besto av en «Palladisk orden», der Lucifer ble dyrket. Han introduserte leserne for en ondskapsfull kvinnelig «luciferaner» som satt i ledelsen for slike grupper, den mystiske Sophie-Sappho.

Han fikk straks støtte i en pamflett som kom samme år. Her kunne psevdonymet «Adolphe Ricoux» avsløre at Taxil hadde rett. Den virkelige lære blant frimurerne, fortalte han, var at det fantes to stridende guddommer i universet, Adonai («Herren», det bibelske ord som brukes på Gud) og Lucifer. Adonai står for døden og det materielle mens Lucifer står for lys og intellekt. Følgelig er det Lucifer man skal dyrke.[15]

«Ricoux» kunne også utdype Taxils bilde av frimurerne. Det fantes to konkurrerende varianter av frimureriet: de luciferanske, som trodde sjelen og det beste ved mennesket kom fra Lucifer, og de rent satanistiske, som dyrket ondskapen i form av den kristne djevel. De siste mente at det kristne verdensbildet var riktig, men valgte å dyrke djevelen istedet – de levde med andre ord opp til den klassisk kristne fortellingen om djeveldyrkere.

Pamfletten med disse påstandene var selvfølgelig forfattet av ingen ringere enn Taxil selv, men for å gi bløffen troverdighet, fant han det nyttig å bruke flere forfatternavn. Han fortsatte «avsløringene» i samarbeid med sin gamle venn Charles Hacks. De to anvendte forfatternavnet «Dr. Bataille», og deres nær to tusen sider lange fortelling om Djevelen i det nittende århundre ble en dundrende suksess.

Ikke overraskende støttet også Dr. Bataille opp om de teorier som allerede var presentert av Taxil og hans andre alias Ricoux. Som god luciferaner, kunne den gode doktor fortelle, var faktisk frimurernes «pave» Albert Pike opprørt over disse satanistiske kjetterne blant frimurerne. Tenk at de kunne kjøpe noe så absurd som de kristne doktriner, når dette så åpenbart bare er fanatiske feiltolkninger fremmet av den onde gud Adonai! «Den sanne og rene filosofiske religion er troen på Lucifer», lot Bataille ham utbasunere.[16]

Taxil og Hacks utstyrte Dr. Bataille med et godt grunnlag for sine oppfatninger. På sine reiser rundt i verden, skrev de, hadde han infiltrert frimureriet og fått del i deres innerste hemmeligheter. Han hadde for eksempel fått vite at de sto i ledtog med alle den franske kristenhetens fiender, fra hinduer og buddhister til engelskmenn. For virkelig å understreke hvordan katolsk kristenhet er kringsatt av fiender, lot de én seremoni finne sted i en presbyteriansk kirke, som med et enkelt håndgrep kunne forvandles til en luciferansk frimurerlosje. Trusselen ble ikke mindre av at Bataille også kunne avsløre at den ble understøttet med våpenmakt: Hele Gibraltar var gravd ut til en enorm hule og den ble brukt som våpenlager.

Suksessen og hemmeligholdet skyldtes at selve djevelen sto bakom og trakk i trådene. Bataille fortalte at han hadde deltatt i ritualer der det overnaturlige var en like naturlig bestanddel som umoral, blasfemi og det obligatoriske menneskeofferet.[17] Og hver fredag ettermiddag stilte Lucifer selv opp til møter i hovedkvarteret ved frimurernes tempel i Charleston, USA, og ga ordre for den kommende uken.

Aksepten var stor, både blant troende masser og i det katolske hierarkiet. Det hjalp ikke en gang at biskopene av både Charleston og Gibraltar protesterte høylytt. Norges muligens fremste kjenner av affæren, Ronnie Johanson,[18] forteller at biskopen i Charleston var på vei til Roma og fortalte pressen at det slett ikke fantes noe frimurertempel i Charleston. Dessuten, sa han, var frimurerne der stort sett bra mennesker. Resultatet var ikke granskning av påstandene, men en reprimande til biskopen.

Historien til «dr. Bataille» gikk sin seiersgang blant det sensasjonssøkende publikum og avfødte en rekke beslektede skrifter, forfattet utenfor Taxils krets. Noen koblet frimurerne med jøder, noe som resulterte i en rekke antisemittiske skrifter, som erkebiskop Meurins Frimureriet – Satans synagoge eller skriftet med den vidunderlig fransk-nasjonalistiske kombinasjonstittelen Engelskmenn, er de jøder?

Sensasjonen ble foret av stadig nye avsløringer. Den katolske pressen begynte snart å trykke avsløringer fra to luciferanske yppersteprestinner, «Diana Vaughan» og «Sophie Walder», to av Léo Taxils nye skikkelser og pseudonymer. Historien tok imidlertid snart en vending: Taxils kunne berette at satanistene hadde infiltrert luciferanerne. Stridighetene var store. Snart kunne han også berette at det var blitt stridigheter mellom Diana Vaughan og Sophie Walder. Førstnevnte ble sagt å ha flyttet til Europa, og snart kunne man også finne noen ytterst få kopier av tidsskriftet til hennes «nye, reformerte Palladium» til salgs i Paris.

At dette degenererte vesenet befant seg i deres midte, sjokkerte selvsagt det lokale presteskapet. Alle ble anmodet om å be for hennes snarlige omvendelse. Taxil var ikke vanskelig å be, og allerede måneden etter, i juni 1895, kunne han fortelle at hun var vendt tilbake til kirken. Det sammenfalt også med publiseringen av hennes nye tidsskrift, med «en eks-palladists memoarer». Hun kunne fortelle at hun var arvelig okkultist, etter at hennes tipp-tipp Thomas Vaughan hadde inngått en pakt med djevelen i 1645, at hun selv hadde møtt Lucifer og reist med ham. Hun var faktisk datter av demonen Bitrus, og hadde vært gift med demonen Asmodeus.[19] Hun hadde besøkt Edens hage, Adonais hovedkvarter ved planeten Oolis, og vært en tur innom Helvete på veien tilbake til Charleston.[20] I det hele tatt hadde hun kommet seg rundt og opp i verden, før hun nå var vendt tilbake til kristendommen. Kirken var tildels ekstatisk.

Ekstasen ble bare lettere dempet av at Hacks i løpet av 1896 gikk lei og avslørte historien til «dr. Bataille» som den reneste svindel. Han kommenterte at: «Da paven i skriftet Humanum Genus kom med sitt angrep på frimurerne som djevelens allierte, tenkte jeg at dette var en utmerket anledning til å gjøre penger på katolikkers lettlurthet og grenseløse dumhet.»[21] Taxil fulgte etter noen få måneder senere:

«Ærede prester, mine damer og herrer: Først og fremst vil jeg takke mine kolleger og den katolske pressen. Ikke vær sinte, kjære prester, men le i hjertet når dere får høre at det som har skjedd er det motsatte av hva dere har trodd. Bataille er ingen from katolikk som har infiltrert det dypeste, palladiske frimureri. Tvertimot er han en fritenker som for sin egen læring – ikke ut av et ondt sinn – har infiltrert deres leir, ikke i elleve år, men i tolv: og … det er deres ydmyke tjener. […]
Palladisme, min vakreste oppfinnelse, har aldri eksistert uten på papir og i tuseners fantasi! Den kommer aldri tilbake.»[22]

Der tok Taxil feil. Det er ikke enkelt å frata mennesker en tro de har kultivert i lang tid og som passer med deres dypeste fordommer. Selv etter at Taxil hadde forklart i detalj hvordan han hadde skapt hele bløffen, var det en utbredt oppfatning at det var han løy. Kirkens menn nektet å tro de var blitt lurt, og erklærte at Taxil var blitt kjøpt opp av frimurerne. Fortellingen levde i beste velgående som sann på 1980-tallet da den inspirerte som «bevis» på den verdensomspennende satanistkonspirasjonen. Og det kan også se ut til at den da forlengst hadde rukket å inspirere til filosofering og eksperimenter med «luciferianisme» – om enn ikke helt i Taxils palladiske form.

Satanisk seksualmagi

Det var ikke den eneste formen for sataniske ekseperimenter i perioden. Av de mer langlivede kan vi nevne Fraternitas Saturni, hvis stifter Eugen Grosche allerede på 1920-tallet skrev en manual i Satanistische Magie. Organisasjonen eksisterer fortsatt, og kan muligens – slik Per Faxneld gjør i sin bok Mörkrets apostlar – fortjene å omtales som den første og mest langvarige satanistorganisasjonen. Problemet med å bruke dem som eksempel på «satanisme», er at saturnianerne ikke akkurat vedkjenner seg en slik betegnelse selv. Deres selvoppfatning virker å være en annen, selv om den til å begynne med later til å ha vært en variant av satanisk.

Grosche skriver at mennesket er fanget mellom to poler: kreativitet og destruksjon, liv og død. Han understreker imidlertid at dette ikke dreier seg om noen godt-ondt inndeling, og at begge poler er nødvendige for innvielse og individets utvikling. Likeledes skal ikke den saturnianske elite la seg forlede av det mytologiske språk de bruker: det finnes hverken noen personlig Gud eller noen djevel.[23] Derimot er magikerens mål å deifisere, guddommeliggjøre, seg selv.

Satan har likevel en rolle å spille i Grosches tenkning. Saturn assosieres også gjerne med Lucifer/Satan, helst som «høyere og lavere oktaver» i den saturnianske sfære.[24] Og Satan/a spiller en sentral rolle i tenkningen rundt seksualmagien, som ser ut till å ha vært et vesentlig element for Grosche.[25]

Eugen Grosche, alias Gregor A. Gregorius, tilhørte ytterkanten av den nye religiøse aktiviteten som sprang ut av Aleister Crowleys åpenbaringstekst, Liber Al vel Legis («Lovens bok»).[26] Fraternitas Saturni videreførte en variant av Crowleys budskap om Sann vilje («thelema»), «Gjør hva du vil skal være hele loven». Utsagnet er blant de mest misforståtte i moderne religionshistorie. Det handler ikke om å leve ut et hvert innfall man måtte få, men snarere arbeide for at det «kall» som kalles den sanne eller rene vilje kan manifesteres.

På enkelte punkt er misforståelsen likevel produktiv. Thelema er for eksempel ikke akkurat noen seksualfiendtlig religion, og den ser med misnøye på kristen arvesyndsdoktrine og frelseslære. Slik sett er det en linje til Hellfire-klubber som går lenger enn til motivet som hang utenfor Medmenham: «Fay ce que voudras» – Gjør hva du vil. Men det religiøst-ideologiske innslaget er helt sentralt her, og på en annen måte enn den mer religionsfiendtlige holdningen hos en del av Hellfire-klubbene. Seksuell utlevelse handler ikke bare om opprør mot kirkens moral, men også om å bruke seksualiteten i nye religiøse sammenhenger.

Seksualmagi får ofte et overdrevent fokus når man omtaler Crowley og hans arvtagere, men det er et ikke uvesentlig aspekt ved thelema. Selv hos Crowley personlig var det kun ett av mange momenter og en av mange aktiviteter. Ryktene vil ha det til at det tok enda større plass hos Grosche/Gregorius personlig. Crowleys arvtager som leder for Ordo Templi Orientis, Karl Germer, skal ha omtalt Grosche/Gregorius som «a sex-maniac [who] dabbled in hypnosis and drugs – one of the lowest types of occultist I ever met».[27] Men selv om Gosche/Gregorius av enkelte blir avvist som «little more than a horny crackpot», er det ikke tvil om at han brukte sex i en magisk sammenheng, hvor Satan og Lucifer spilte en viss rolle.

Mytologisk sett gjorde Grosche Satan til en slags Kristus: Slangen i paradiset var et bilde på den som bragte opplysningen til mennesket. (Lucifer var noe annet, et bilde på en opprører som bringer lys i mørket, men også menneskehetens «far».) Her kommer også seksualmagien inn i bildet. Grosche innlemmet en kvinnelig, «guddommelig» kraft, kalt Satana, som han forbandt med slangen i Eden. Det er møtet med denne kvinnelige Satana – kvinner blir også sett som kroppsliggjøring av Lucifer – som gir den oppvåknende innsikt. Mannlig og kvinnelig er bare to av polene som må møtes og balansere hverandre, i en ideologi som legger vekt på poler og balanse.

Vi finner enkelte lignende momenter i et annet annet interessant eksperiment: Maria de Naglowskas La fleche d’Or – «den gyldne pil». Dette var en fransk, seksualmagisk, innvielsesbasert orden som eksisterte noen få år i Paris på 1930-tallet. For ettertiden er de kanskje best kjent for sin tanke om «gylne messer» (ikke sorte), der inntil tyve par samtidig skulle ha stramt koreograferte samleier. Det er usikkert i hvilken grad (om noen) disse ble gjennomført, men som teori er de kjent gjennom de Naglowskas egne skriverier.[28] Hun skrev nemlig flere bøker og pamfletter hvor hun forklarte «satanisk seksualmagi» for massene, inkludert kvelningssex som innvielse, der mannen som gjennomgikk prøvelsen ble gjenfødt som en slags satanisk Messias, opplyst av Lucifers kunnskap.

Det ser ut som om hun forsto Lucifer/Satan som krefter som virker i mennesket sammen med Kristus og Sophia for å skape opplysning/gnosis. Tanken var imidlertid ikke bare å transformere individer, men hele samfunnet. Den virksomme kraften i denne forvandlingen skulle være kvinnelig kraft, «shakti», personifisert i «den vise kvinnen» som seksualmagisk innvier. Naglowska så for seg et snarlig Utopia, der alle 17 år gamle jenter skulle innvies til seksualmagiske «Sophiales» ved spesielle institutter, slik at den forstyrrede balansen mellom mannlig og kvinnelig polære krefter kunne gjenopprettes.[29]

De Naglowska avsluttet sitt eksperiment med organisert satanisk sexmagi på midten av 1930-tallet, etter få år. Fraternitas Saturni lever videre, men har altså avskrevet seg forbindelser til satanisme. Selv om de benyttet seg av Satan som et slags symbol i deler av sine tenkning og praksis, var det aldri det mest sentrale. Og hvis selvforståelsen var satanistisk i startfasen, slik det ser ut til, later det til å ha endret seg senest på 1960-tallet. De Naglowska brukte Satan og satanisme mer aktivt i sin selvbeskrivelse. Samtidig later det til at «Satan» bare var et virkemiddel på veien mot Gud som målet. Noen djeveldyrkelse er det ikke snakk om, hverken hos Grosche eller Naglowska. Det «sataniske» inngår i helt andre frelsesveier, der ulike sider ved det menneskelige og eventuelt guddommelige går opp i hverandre i en form for balansetenkning.

Dette er én av grunnene til at det lille som finnes av forskning er usikker på hvordan disse religiøse eksperimentene bør klassifiseres. Hvis selvoppfatning er et sentralt aspekt, slik man kan argumentere for i det dette sørger for at teologisk projisering spiller minimal rolle, er det usikkert om vi bør regne med disse som satanistiske grupper. Det er faktisk vanskelig å identifisere noen utvetydige eksempler før opp mot vår egen tid. Før Fraternitas Saturni ser vi ingen virkelig gode kandidater. Om de har eksistert, har de forsvunnet og etterlatt seg små og usikre spor i sin korte levetid. Og selv i tilfellet FS er det uklart om man skal regne med. Forskningen så langt er i grunnen bare enige om at det er én form for organisert, eksplisitt satanisme som har overlevd i lengre tid. Den starter med Anton LaVey og Church of Satan.

Church of Satan og Anton LaVey

På tross av alle rykter om satanisme opp gjennom historien, har det vært vanlig blant akademiske satanismehistorikere, undertegnede inkludert, å mene at satanismen først begynner i San Francisco den 30. april 1966. Det var da Anton LaVey startet Church of Satan, med utgangspunkt i en krets som i noen år hadde møttes i hans hjem for å høre foredrag og diskutere ulike aparte og okkulte temaer.

Den nystartede gruppen var preget av sine omgivelser. Church of Satan var en del av San Franciscos motkultur. Den var frisinnet, kritisk innstilt til organisert religion, de ordinerte homofile prester og de var dennesidig orienterte. Det gjaldt å gjøre det meste ut av livet her og nå. LaVey var også tydelig inspirert av flere av de samme strømningene, blant annet innen humanistisk psykologi, som også inspirerte andre i motkulturen.

Han reagerte også mot den samme motkulturen, både estetisk, musikalsk, religiøst og politisk. For eksempel syntes han åndelig orientert religion var undertrykkende tøv og at det meste av okkultismen var obskurantistisk og oppmuntret til selvbedrag. LaVey var også relativt patriotisk innstilt og var konvensjonell når det gjaldt holdninger til lov og orden. Ellers var han både mer autoritær og mer libertarianer enn det som var god tone i motkulturen. Og han likte å gå motstrøms og eksperimentere med sosialt forbudte tanker og symboler.

Det viste seg for eksempel ved at han gjennomførte flere ritualer der han fortalte deltagerne at de skulle spise menneskelår han hadde fått via en bekjent på likhuset (i virkeligheten var det visstnok de fleste andre typer kjøtt). Og han viste det ved hvilke bøker han leste og hvilke symboler han omga seg med.

Andre speilte sine fordommer i denne symbolbruken. Church of Satan fikk en god del presse. Da representanten for det ultra-nasjonalistiske og høyreradikale John Birch Society skulle skrive om dem, bet de seg frydefullt skrekkslagne merke i LaVeys bibliotek med marxistisk litteratur og kommunistflagget. Den venstreradikale og motkulturelle pressen la minst like godt merke til Hitlers Mein Kampf og naziflagget.[30]

Fra lokal til internasjonal

Til å begynne med var Church of Satan nesten utelukkende et lokalt fenomen. Fra 1966 til 1970 var det etter det vi vet nær ingen medlemmer utenfor San Francisco.[31] Her holdt de til gjengjeld møter, messer, show, dåp, bryllup og begravelser. Innholdet var en «lett» okkultisme, psykodrama, konservativ amerikanisme, oppblandet med seksuell frihet[32] og en del sjokktaktikk. De ble i hovedsak møtt med høflig interesse og en passende mengde forferdelse.

Unntaket handler mest om etterdønningene etter Manson-familiens massedrap, der blant annet filmstjernen Sharon Tate ble myrdet. De groteske drapene medførte en enorm mengde rykter, hvorav noen gjaldt satanisme. Disse gjorde det hett rundt LaVey og andre. Det hjalp ikke noe særlig at en av morderne, Susan Atkins, hadde vært toppløsdanser i «satanistiske» show LaVey arrangerte og slik kunne knyttes løst til ham. Trakasseringen og vandalismen fra tilreisende pøbler tiltok, slik at LaVey til slutt ga inntrykk av at hjemmet hans, som også fungerte som hovedkvarter, var forlatt, for å være mer i fred.

I mellomtiden hadde han mer enn nok med å styre utviklingen av kirken. Med publiseringen av LaVeys bok The Satanic Bible helt på tampen av desember 1969, ble interessen utenfor San Francisco større. Det medførte mye mer organisatorisk arbeid. Fra 1970 til 1975 vokste organisasjonen utover landet, med en passende mengde kaos, splittelser og nye grupper som resultat. Siden har grupper kommet og gått, men med unntak for de mer esoteriske utbryterne i Temple of Set har de fleste gått under i løpet av kort tid. Nå eksisterer det imidlertid et bredt utvalg selverklært satanistiske grupper over både den engelsktalende verden og i mesteparten av Europa. Flere av dem begynner å få en viss fartstid.

Det gjelder også i Skandinavia. Først og fremst i Sverige og Danmark, der det har eksistert kjente grupper i mange år. Den svenske Satanistkyrkan har eksistert lengst, med den danske gruppen som nå heter Satanisk Forum deretter. Ironisk nok var det nordiske land som er best kjent for sine «satanister», nemlig Norge, tilsynelatende det siste til å få et «organisert» satanistmiljø. Den tidlige og ekstreme Black Metal-subkulturen var heller fiendtlig innstilt til LaVeys satanisme, som ble ansett for å være for tam og kjedelig. Svartmetall-interessen gikk – når den ikke var mer opptatt av det norrøne, «mørket» og naturen – ofte mer i retning av noe som lignet den kristne Satan. En krigersk og eksplisitt ond djevel var mer interessant å gjøre noe utav enn den LaVey-inspirerte satanismens sekulariserte Satan som symbol på menneskets og naturens vitale livskraft.[33]

Humanisme med horn?

Hos LaVey er dette livet det eneste, og det er ingen andre guder enn mennesket selv – det måtte i så fall være naturen. LaVey kunne med humanister si at han trodde på et liv før døden. Eller med hans egne ord: «Life is the great indulgence; death, the great abstinence.» Enkelte har vitset med at LaVeys satanisme er en slags «humanisme med horn», et bilde som muligens ville tiltalt LaVey-kritiske kirkebrennere. Men selv om det er en del fellestrekk, er det, vil mange satanister understreke, noen viktige forskjeller. Hvis vi spissformulerer slik, kan vi med minst like stor berettigelse si at humanisme er «kristendom uten Gud».

Det er også i «uten Gud» fellestrekket ligger. Begge livssyn er primært menneskesentrerte. De fremhever menneskelig fornuft og menneskelivet som egenverdi, de er sterkt religionskritiske og de fleste avviser eksistensen av åndelige vesener og et liv etter dette. På spørsmålet om hva satanister tror skjer etter døden, svarer den danske satanisten Ole Wolf poengtert: «Vi ser ikke nogen grund til at tro, at der skulle ske noget andet efter døden, end at vores biomasse bliver nedbrudt.»

Alt dette er selvfølgelig mer sammensatt og komplisert. Slik den forutgående historieskrivning er kraftig forenklet, er også dette en grov skissering.

Hvis vi ser på forskjellene, er kanskje det første som vil slå de fleste humanister, avvisningen av altruisme og den eksplisitte forakten for «flokken» man finner hos LaVey. Det finnes beslektede politiske sysnpunkter, gjerne preget av sosialdarwinisme, i form av en individualistisk, elitistisk ideologi med misantropiske elementer. Mot et krav om altruisme og støtte til «de svake», taler LaVey glødende om egoisme og for de sterkes rett.[34] Men selv om svært mange satanister forholder seg primært til LaVey, tar de stort sett til seg de delene av ideene hans de selv er interesserte i. Og satanister trekker veldig forskjellige konsekvenser av sitt livssyn, slik at det ikke alltid er like lett å se de praktiske forskjellene mellom satatnisme og humanisme. Blant annet mente mange av deltakerne i en dansk debatt at man burde bære organdonorkort, og mange av dem gjorde det.

I det hele tatt, mener den danske satanisten Amina Lap, er det en misforståelse at sosiale handlinger har med religion å gjøre. Roten til «altruistisk» atferd er knyttet til menneskets natur:

«Mennesket er grundlæggende selvinteresseret, men da mennesket samtidigt er et socialt dyr med behov for kontakt med andre mennesker, og da det ofte kan betale sig at samarbejde, er det i menneskets interesse at indgå i positive sociale sammenhænge.»[35]

Tilsynelatende altruistisk atferd kan dermed også gis en «egoistisk» begrunnelse: «what goes around, comes around» (noe som av andre kalles «gjensidig altruisme»). For eksempel kan man selv og ens nærmeste nyte godt av handlinger og systemer som ofte begrunnes mer altruistisk. Den «egoistiske» tolkningen vil være at dette er selvbedrag, og at en bedre beskrivelse av tiltak til «allmuens gode» kan være at det er den opplyste egeninteresse som tilsier at dette er fornuftige tiltak.

Mer nøkterne satanistiske stemmer overfører også dette til mange rettighetsdebatter. Som for eksempel i spørsmålet om minoriteters rettigheter i forhold til majoriteten. Dette kunne kanskje stride mot LaVeys hyllest til maktens rett, men det bryr man seg da mindre om. En pragmatisk innstilling ser at dette ville medføre kristne myndigheters rett til å (fortsette med å) tråkke på en selv. Og når man skal ha egne barn i barnehage og skole, kan det være en praktisk ting å samarbeide med andre minoriteter for å minske diskriminering.

Et neste element som nok ville oppta mange humanister, er okkultismen i satanismen. Nå er ikke alle humanister i praksis like fiendtlig innstilt til ulike former for okkult virksomhet, som ulike former for alternativ medisin. Men det er definitivt flere referanser til magi og mystiske ritualer i sentrale satanistiske tekster enn det er i humanistiske.

I det praktiske liv er svært mange satanister lite interessert i magi. De overser den delen av «det okkulte» som ikke kan forstås rent psykologisk. For de fleste later det også til å være langt mellom ritualene, og de som foretas, forstås stort sett som psykodramaer som kun påvirker deltagernes psyke. Det meste av den satanistiske «magien» til LaVey dreier seg i tillegg om enkle teknikker for å påvirke andre, uten mer hokus pokus enn det som måtte være ønskelig som ytre staffasje. Men selv om LaVey var svært kritisk til okkultismens selvbedrag og obskurantisme, er det liten tvil om at både han selv og mange andre også praktiserte mer «esoterisk» magi med tillit til at det hadde effekt.

En siste viktig forskjell er vekten på overskridelse og opposisjon som ligger i satanismen. Selve valget av betegnelse er, for noen, en bevisst provokasjon. Den danske satanisten Ole Wolf skriver for eksempel at det ikke ville vært galt, bare noe misvisende, å kalle livssynet for humanisme. «Satanisme» har flere fordeler, skriver han, både når det gjelder å insistere på individualismen og eget ansvar for egne valg i livsførsel, men også i forhold til omgivelsene:

«Ordet fremmaner følelser, som intet andet ord kan fremmane, og det får folk til at komme ud af deres skjul. Den danske befolkning er fyldt med religiøst funderede fordomme og tabuer, og det er svært at finde dem, så de kan blive rusket op i og elimineret. Men i samme øjeblik man bruger «S» ordet, står folk i kø for at give frit løb for deres fordomme. Det er en effektiv betegnelse, når de rustne lænker skal brydes.»[36]

Valget av betegnelse fremmaner, ideelt sett, refleksjon både hos omgivelsene og i en selv. Ikke minst skaper det en kreativ friksjon mot samfunnet som kan bidra til å holde satanisten «våken» i forhold til blind konformitet. Overskridelse og opposisjon er, slik jeg leser satanisters samtaler om temaet,[37] viktige både som et uttrykk for den «naturlige satanist» – «Satanists are born, not made,» heter det – og fordi de er verktøy til selverkjennelse. Både når det gjelder politiske ideer og privat praksis er overskridelsen av det konforme masser tenker og gjør en måte å utforske og utvikle selvet.

Men dette virker å være mer ideologisk samtale enn praksis. Det er ellers ikke så helt lett å legge merke til noe annet enn marginale subkulturelle avvik. Den ideologiske samtalen er riktignok interessant i seg selv, men det virker ikke som om den får de helt store utfallene for andre enn et mindretall.

Skeptisk, epikureisk ateisme

Et siste moment som nok skiller satanisme fra den teoretiske humanismen, er det eksplisitt epikureiske grunnlaget. Nåværende øversteprest i Church of Satan, Peter Gilmore, beskriver satanismen som en «skeptisk, epikureisk ateisme».

Epikur forbindes først og fremst med dennesidig livsnytelse. Dette perspektivet er blant de mest eksplisitte, og det oftest omtalte, i LaVeys beskrivelse av satanisme: «indulgence, instead of abstinence». LaVeys satanisme har et dennesidig, kroppsorientert fokus, der man omfavner de «forbudte gleder» – innenfor visse grenser. Satan representerer alle synder som gir mennesket glede og gjør livet verd å leve. Motsatt kirkens tradisjonelle dødssynder, vil LaVey forvandle det han mener åndsorienterte religioner kaller «gift» til medisin og frigjøring, slik at mennesket skal får et mer vitalt og gledesfylt liv.

Det er kanskje også her vi skal se den «laveyanske» satanismens bruk av religiøs symbolikk og religiøse ritualer: Siden mennesket later til å være ute av stand til å klare seg uten, kan man bruke det til frigjøring i stedet for undertrykkelse.

Det epikureiske går imidlertid dypere enn bare livsnytelse. Epikur mente rett nok at nytelse var det eneste iboende gode, men han var ingen talsmann for den rene overflate, og innbilte seg slett ikke at livet kun besto av gode dager og vunnede slag. Epikur var filosofisk materialist, en posisjon laveyansk satanisme deler, og han var en varm tilhenger av måtehold og forsiktig livsstil – en holdning det nok er færre satanister som deler. Det er også flere andre felter der det er varierende grader av samsvar. Den pragmatiske holdningen til dyd som element i det gode liv, er et av punktene hvor samsvaret er lett å få øye på:

«Det er umulig å leve behagelig uten å leve klokt og ærefullt og rettferdig, og det er umulig å leve vist og ærefullt og rettferdig uten å leve behagelig. Når én av disse mangler (når for eksempel man ikke er i stand til å leve klokt, selv om man lever ærefullt og rettferdig) er det umulig å leve et behagelig liv.»[38]

Det gode liv er balansert. Det mener både Epikur og La Vey. Men der Epikur er mest opptatt av fravær av lidelse, fremhever La Vey betydningen av nytelse. Men også denne må være balansert – «indulgence, not compulsion». Når man ikke lenger er i kontroll over sine «laster», lever man hverken klokt eller godt.

Der den forenklede Epikur undertegnede forholder seg til, legger mest vekt på hvordan man oppnår et så behagelig liv som mulig gjennom visdom, hevder imidlertid LaVey også en mer nietzscheansk vitalisme. Livet skal ikke bare være behagelig, og det vil heller ikkebli bare behagelig. Satanismens hang til kreativ friksjon mot samfunnet vil også besørge dette.

I tillegg har LaVey andre observasjoner, som fører tankene i retning av en mer moderne filosof: Satanismen, skriver LaVey, omfavner livet slik det er, ikke en romantisert versjon av det. Livet gir slag, og man vil gjøre feil som får konsekvenser. Dette er ingen grunn til å knele. En satanist viser dyder som stolthet og mot og skal ha evne til å takle motgang. Ved livets utgang er det et mål å kunne vise til noe, men ikke minst at man har levd livet til det fulle og utforsket det man har hatt interesse for. Etter diskusjon med et utvalg satanister, og på forslag fra en amerikansk satanist, har jeg derfor kommet til at en passende satanistisk hymne ikke er noe fra norsk svartmetall, men en sang som understreker individualisme, stolthet, glede over livet, evnen til å planlegge, autentisitet og det å stå rak i motgang: «My Way», i Frank Sinatras mest triumferende fremføring.

«Yes, there were times, I’m sure you knew
When I bit off more than I could chew.
But through it all, when there was doubt,
I ate it up and spit it out.
I faced it all and I stood tall;
And did it my way.»

Om det ikke høres så spesielt ut i det generelle, er det kanskje fordi det er et credo som speiler vår egen kultur og vår egen tid. Det er et personlighetsideal som stemmer med den robuste entreprenøren, med kravet til selvstendighet og selvrealisering som ligger i det moderne samfunn. Samtidig, og bak det gjenkjennelig allmenne, er det en ideologi som, på tross av sympatien for den som sier «I’m not» når alle andre roper «We’re all individuals, gjerne også svarer noe på tvers av begge. Satanisme vil gi alternativer utover å være ren opposisjon. Som oftest er den likevel godt i takt med andre tanker i tid og samfunn.

Avslutning

Mytenes djeveldyrkere skiller seg med andre ord ganske kraftig fra hverdagens satanister. De førstnevnte har ubegrenset med tid og krefter til å begå djevelskap. De sistnevnte lever som regel mer alminnelig travle liv, der ritualdeltagelse og fellesskap er avhengig av at man finner barnevakt eller at det ikke kolliderer med jobbseminar eller studier. På diskusjonsfora understreker de gjerne at de er «annerledes», men annerledesheten er sjelden påfallende eller påtrengende. Og gjentatte ganger har enkelte deltagere (med rette) irritert påpekt hvor totalt uoriginalt og alminnelig de fleste både lever og tenker. Uten at så mange later til å la seg bry med det.

Den mytiske satanismens historie skrives gjerne med hentydninger til skjulte årtusener og mange millioner medlemmer. Den historiske satanismen er i beste fall knapt hundre år, og som organisert, eksisterende fenomen er den mest sannsynlig knapt halvparten. Antallet aktive kan telles i noen håndfull tusener. Arven man har tatt med seg ideologisk handler mer om de romantiske dikternes tolkning av Satan som et symbol på opprør mot overmakt enn om noen videre interesse for den bibelske djevel. Religionskritikk og moralkritikk følger i mange tilfeller samme tradisjon. Derav også feiringen av livet – slik det er – men med en viss kynisme i forhold til de mer romantiske forestillinger om menneskets vesen.

Tross et lite antall aktive er det mange forskjellige oppfatninger. Men en ting det store flertall er enige om, er at det å dyrke demoner og djevler både er uaktuelt og meningsløst.

Takk til
Egil Asprem for gjennomlesning, kommentarer og korreksjoner.

(Denne artikkelen en lett revidert versjon av en artikkel som sto på trykk i Humanist nr.1 2007, i anledning av et lite oppgjør med en NKVTS-rapport. Ellers var det aldri meningen at den skulle online. Blant annet fordi både jeg og andre har gjort en del mer forskning i feltet siden jeg skrev artikkelen høsten 2006, føles det litt utilfredsstillende selv om den er grei nok. For dypere presentasjon av satanismeforskning henviser jeg til blant annet boken Embracing Satan som kommer på Ashgate forlag høsten 2008. Eller til Encyclopedic Sourcebook on Satanism, Prometheus Books 2008. Det kommer flere.)

Litteratur

Aquino, Michael A. 2002. The Church of Satan. San Francisc: Temple of Set. (5.rev.utg.)

Ashe, Geoffrey. 2000. The Hell-Fire Clubs. A History of Anti-Morality. Gloucestershire: Sutton Publishing. (1. utg. 1974.)

Bataille, Georges. 1991[1965]. The Trial of Gilles de Rais. Los Angeles: Amok books.

Clark, Stuart. 1999. Thinking with Demons. Oxford: Oxford University Press.

Cohn, Norman. 1993[1975]. Europe’s Inner Demons. London: Pimlico.

Dyrendal, Asbjørn. 2004. Satanisme – en innføring. i Din. Tidsskrift for religion og kultur nr. 4-2004.

Dyrendal, Asbjørn. 2006. Demoner. Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen. Oslo: Humanist forlag.

Ellis, Bill. 2004. Lucifer Ascending. Lexington: Kentucky University Press.

Emberland, Terje. 1991. Den skjulte fiende – den gode fiende. i Skeptikernytt nr. 1 1991.

Faxneld, Per. 2006. Mörkrets apostlar. Satanism i äldre tid. Stockholm: Ouroboros.

Flowers, Stephen. 1997. Lords of the Left-HandPath. Smithville: Runa-Raven Press.

Gilmore, Peter H. 2007. The Satanic Scriptures. New York: Scapegoat.

Hagen, Rune. 2003. Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse. Oslo: Humanist forlag.

Johanson, Ronnie. 1989. Troens triumf. Leo Taxils kamp mot djevelen. Oslo: Religionskritisk forlag.

Kieckhefer, Richard. 2000 [1989]. Magic in the Middle Ages. Cambridge: Cambridge University Press.

Lap, Amina Olander. 2005. Hvordan er det sataniske menneskesyn? http://oss.blazingangles.com/3_4_da.html

LaVey, Anton S. 1969. The Satanic Bible.New York: Avon.

Medway, Gareth. 2001. Lure of the Sinister. New York: New York University Press.

Moynihan, Michael & Didrik Søderlind. 1998. Lords of Chaos. Venice, Ca: Feral House.

Schreck, Nikolas & Zeena Schreck. 2002. Demons of the Flesh. Tokyo: Creation Books.

Somerset, Anne. 2003. The Affair of the Poisons. London: Phoenix.

Wolf, Ole. 2000. Hvorfor «Satan»? http://www.sataniskforum.dk/content/view/13/38/

Noter

[1] Deler av denne historien har jeg presentert nærmere i boken Demoner (Dyrendal 2006), hvorfra også enkelte deler av teksten er hentet. Det gjelder primært avsnittet om Taxil-affæren, som likevel er endret en god del.

[2] Sitert i Emberland 1991.

[3] Sitert etter Cohn 1993[1975]: 38. Fremstillingene av episodene over er også i hovedsak hentet fra Cohn.

[4] Se Bataille 1991. Fremstillingen her er blant annet basert på Bataille, men også på en rekke andre og tildels divergerende fremstillinger. Se også Faxneld 2006.

[5] Kieckhefer 2000:167.

[6] For eksempler, se f.eks. Cohn 1993 eller Clark 1999.

[7] Lyons 1988: 46.

[8] Cohn 1993: 139.

[9] Dette feltet har blant annet historikeren Rune Hagen dekket bedre og grundigere enn undertegnede har kapasitet til. For en mer omfattende og høyst lesverdig skildring av samme, se Hagen 2003.

[10] Saken er skildret en lang rekke steder i divergerende detalj og med mange forskjellige tolkninger. En populær og god fremstilling finnes i Somerset 2003, detaljene her er fra s. 330ff.

[11] Se f.eks. Ashe 2001[1974]:48-59; Medway 2001:79-81.

[12] Ashe 2001: 101.

[13] For detaljer, se http://freemasonry.bcy.ca/biography/wharton_p/wharton_p.html

[14] Hvilket ikke hindrer at Dashwood og de andre supplerer gode nok historier for andre sammenhenger. Selv om Dashwood i sine senere år både bygget en kirke og utga en revidert bønnebok (sammen med Benjamin Franklin), er det for eksempel tegn som tyder på at han fortsatte med halvreligiøse eksperimenter i mer paganistisk retning.

[15] For denne fremstillingen, se primært Medway 2001:12ff.

[16] I Medway 2001: 12. Det fantes faktisk en høyst esoterisk frimurer ved navn Albert Pike, og han hadde en del ideer som med en god del velvilje kan ligne noe på de han blir tillagt av Taxil. Men først og fremst ser hans magnum opus, Morals and Dogma of the Ancient and Accepted Scottish Rite of Freemasonry, ut til å bruke Lucifer som «an emblem for the illuminating force of reason» (Ellis 2004:13).

[17] ibid.:13.

[18] Johanson 1989:15f.

[19] ibid.:12.

[20] Medway 2001:15f.

[21] ibid.:16.

[22] i Medway 2001:17.

[23] Flowers 1997:149.

[24] ibid.:150.

[25] Ellers er det ifølge informerte kilder et mindre vesentlig moment for den moderne ordenen.

[26] Crowley har spilt en viktigere rolle for moderne ritualmagi enn han har for moderne satanisme. Selv om mange ukritisk gjentar påstandene om at Crowley var satanist, er det lite som tyder på noen slik selvforståelse hos ham, og mye som peker i andre retninger. Hans arvtagere i Ordo Templi Orientis er for det meste heller ikke satanister.

[27] Schreck & Schreck 2002:199.

[28] Schreck & Schreck (2002:191) tiltrer en oppfatning om at dette foregikk regelmessig.

[29] ibid.:190ff.; cf. http://telepor.hermesia.org/sophiale.pdf

[30] Det er mange påstander om nazisme og (færre, men mange nok) dokumenterte tilfeller av naziholdninger i deler av Church of Satan, for ikke å snakke om marginale ansamlinger av nazisatanistiske grupper utenfor CoS. I den forbindelse er det interessant å bite seg merke i at LaVey utelot alle antisemittiske utsagn da han «lånte» materiale fra Ragnar Redbeards Might is Right til sin The Satanic Bible (LaVey 1969). Det kan ha noe med hans jødiske avstamning å gjøre, men jeg heller nok mest mot at han var lite interessert i denne måten å dele inn folk i verdifulle og ikke på.

[31] Se Aquino 2002. Denne historikken er omdiskutert. På grunn av Aquinos rolle som utbryter og stifter av en konkurrerende gruppe har den unektelig en tydelig tendens. Samtidig som hans rolle i Church of Satan gir ham et selektivt utvalg av kilder og situasjoner å kommentere, er det imidlertid også den best dokumenterte og grundigste fremstillingen.

[32] Seksuell frihet var for LaVey noe annet og mer enn den «seksuelle frigjøring» han så rundt seg. Han anså denne for et konformitetspress, mens hans frihet skulle la individet råde, og innebar friheten til seksuelt avhold. Friheten var likevel begrenset til hva «consenting adults» avtalte seg imellom.

[33] Det er store forskjeller her. For en mer nyansert fremstilling, se f.eks. Moynihan & Søderlind 1998. (Jeg har skrevet om det selv til et par bøker som kommer i løpet av 2008-2009.)

[34] Fra midten av 1970-tallet kjenner vi en rekke forsøk på nazisatanisme. På 1980-tallet var det en periode med mye bruk av nazisymbolikk og tildels også hyllest av nazistisk tankegods hos viktige medlemmer av Church of Satan. Jeg kjenner dette best som debatt fra 1990-tallet, der mange understreket det fullstendig uholdbare i at en filosofi som omhandler og hyller individet skulle omfavne en kollektivistisk ideologi som nazismen (cf. Dyrendal 2004).

[35] Lap 2005.

[36] Wolf 2000.

[37] Jeg vil gjerne understreke at dette er et felt jeg arbeider med å forstå bedre, både i dybden og bredden. Dette er et foreløpig inntrykk, først og fremst basert på mer reflekterte individers mer overfladiske diskusjoner om emnet.

[38] http://www.epicurus.info/etexts/PD.html . For dypere forståelse av hvordan Gilmore forstår dette, se f.eks. Gilmore 2007.