Satanister og syndebukker

Publisert: 10.09.2005 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Et intervju med Professor Jeffrey Victor om noen av de sentrale mekanismene bak satanismepanikkene

av Asbjørn Dyrendal


Intervju med Jeffrey Victor om den amerikanske satanist-panikken.

Lansford, Pennsylvania, mai 1987: En populær elev ved Panther Valley High School begår selvmord. Hendelsen ryster det lille samfunnet. Hans venner stiller seg spørsmålet: hvorfor? Ingen har noe godt svar, så spekulasjoner og rykter trer istedet for fakta. Noen spekulerer at gutten i hemmelighet var satanist og hadde inngått en selvmordspakt med andre satanister. Snart begynner rykter om at satanister planlegger å drepe «noen», kanskje alle, på skolens avslutningsfest. Ryktene sprer seg utenfor skolen, til foreldre, til kirker og til politi. I tiden før avslutningen er store deler av lokalsamfunnet grepet av panikk.

Manhattan Beach, California, 1983: En mor anklager Ray Buckey ved McMartin barnehage for å ha voldtatt hennes to år gamle sønn. Man finner ingen bevis, men sender brev til alle foreldre som har barn i barnehagen og ber dem om å se etter tegn på misbruk, spørre ut barna sine og «ikke ta nei for et svar». I løpet av kort tid sprer det seg en kraftig angst. Forhør og terapi «hjelper» fler og fler barn til å fortelle. Historiene endrer karakter. Nå anklager man stadig fler, og forklarer det hele med at det er en hemmelig, satanistisk undergrunnsbevegelse som står bak.

Historiene blir stadig mer bisarre. Men stadig finner man ingen tekniske bevis. Frykten for satanistiske sex-misbrukere i barnehager sprer seg til flere omkringliggende områder, og mange blir anklaget. I 1989 slutter saken, USA’s dyreste og lengste kriminalsak, uten at noen er blitt dømt.

Dette er to eksempler på den panikkartede frykten for organisert satanisme i USA på 1980-tallet. Man jaktet på satanister i ungdomsmiljøer, blant okkultister, i barnehager og i samfunnets «indre sirkler». Satanistjegerne trodde mange mennesker dyrket den Onde, og at de gjorde det ved onde gjerninger som drap, narkotikasalg, pornoproduksjon, seksuelt misbruk og så videre. Troen slo tilstrekkelig rot i politi og rettsvesen til at mange hundre mennesker i perioder har vært etterforsket og tiltalt for satanistiske forbrytelser.

Professor Jeffrey Victor ved State University of New York er én av dem som har tatt for seg de forestillinger og handlinger som ligger til grunn for satanisme-frykten. Som mange andre påviser han at frykten brer seg der det er alvorlige sosiale problemer og forestillingene kan baseres i kulturelle mønstre skapt av konservativ kristentro. For i likhet med FBI og en rekke andre sosiologer har Victor ikke funnet grunnlag for at satanisme er noe samfunnsproblem, ja det er knapt en religion av størrelse heller, med noen få tusen seriøse tilhengere spredd over USA.

Victor har analysert hele komplekset av forestillinger omkring satanisme – fra frykt for heavy metal via ungdomssatanisme som avviksfenomen til ryktepanikker og forestillingen om en satanistisk sammensvergelse. Han har forfattet en rekke artikler med analyser av underliggende konflikter og interessgrupper, holdninger til seksualitet og kjønnsroller, samt potensielle sosiale konsekvenser av jakten på ikke-eksisterende fiender. Mange av de samme emnene er mer utførlig behandlet i hans prisvinnende bok Satanic Panic: Construction of a Contemporary Legend.

Intervjuer: Kan du kort si noe om hva satanisme-frykten dreier seg om?

JV: Det kan vanskelig gjøres kort, men jeg kan antyde noen trekk. Frykten for satanisme i USA inkluderer en rekke fenomener, alt fra frykt for anti-kristen innflytelse i samfunnet generelt til rykter om satanistiske sekter som skal ofre noen uskyldige. La meg gi et eksempel: Mitt utgangspunkt var en hendelse i min egen hjemby, Jamestown, i 1987 og 1988. Min sønn, som dengang gikk på videregående skole, ble plutselig utsatt for en rekke ubehagelige episoder. Blant annet fikk vi oppringninger hjemme der anonyme mennesker kom med drapstrusler. Bakgrunnen for dette var at noen påsto at han var satanist, sannsynligvis fordi han var den eneste hvite gutten med «dreadlocks». Ettersom dagene og ukene gikk ble jeg vitne til et merkelig spetakkel i min egen bakgård, der angst og rykter fôret hverandre og dro flere og flere med seg.

Min motivasjon for å studere fenomenet hadde bakgrunn i mitt eget nærmiljø, men jeg oppdaget ganske tidlig at fenomenet var utbredt. I en periode over et par år gikk det rykter over store deler av USA om at en farlig satanistisk sekt hadde planer om å kidnappe og ofre en blond blåøyd jomfru eller et barn. I ingen av tilfellene holdt det stikk, men folk reagerte utrolig sterkt på ryktene. Mange steder, blant annet i Jamestown, kokte det hele over etter en tid. Ryktet konsentrerte seg om at noe ville skje på en bestemt dato, og opp mot den datoen spredde det seg panikk i deler av befolkningen. Folk rapporterte om merkelige tegn, om at de så døde katter henge i lyktestolper, foreldre holdt barna hjemme fra skolen. Noen bevæpnet seg til og med, og kjørte rundt for å finne «satanister». Siden det ikke var noen gikk det ofte ut over andre. Hos oss ramponerte de øvingslokalene til lokale «pønkere», og trakasserte dem både på skolen og på gaten. I Florida ble det skutt mot et utendørsritual som ble holdt av lokale neopaganister. [«Neopaganisme» er religioner som forsøker å gjenskape førkristne religioner etter egne idealer. Ett eksempel er åsatru, et annet den moderne heksebevegelsen eller «wicca».]

Intervjuer: Ett av de sentrale begrepene i boken din er «scapegoating» ­ å skape syndebukker. Hva legger du i det, og hvordan er dette relatert til en slik prosess?

JV: En syndebukk kan være mange ting, alt ettersom man legger almenne, religiøse eller psykologiske forståelser i bunn. Jeg foretrekker den psykologiske forståelsen, at det å skape syndebukker er å legge skylden på et individ eller en gruppe for problemer som man har selv som individ eller gruppe. En slik forståelse impliserer at dem som blir pådyttet rollen som syndebukk idet minste delvis er feilaktig anklaget. I ren psykodynamisk forstand kan syndebukken være en del av familien. Man legger for eksempel skylden for problemer i ekteskapet eller lignende på et barns oppførsel. Nå kan selvfølgelig problematferd hos barn være en del av problemet, men neppe all slik det er i disse tilfellene. Forskning viser faktisk at dette er en vanlig strategi i enkelte ekteskap. Vi kaller det for «den forente fronts strategi». Foreldrene gjør felles sak mot ett av barna og bruker det som syndebukk for å unngå å konfrontere problemer de har i forhold til hverandre, for å unngå å diskutere intime problemer i ekteskapet for eksempel. Slike strategier kan forøvrig få katastrofale konsekvenser for barnet, som jo er helt avhengig av foreldrene. De kan ikke finne noen som helst orden i hvordan de skal opptre for å unngå negativ respons og tror oftest de virkelig gjør noe galt.

Intervjuer: Ser du dette som beslektet med lignende prosesser på en større sosial skala?

JV: Det finnes noen generelle likhetstrekk. For eksempel fyller det å skape syndebukker visse funksjoner for alle grupper. Gruppen kan være så liten som en familie, en komite eller en kirkegruppe, og den kan være på størrelse med et lokalsamfunn eller en nasjon. Så en måte å forstå syndebukk-konstruksjonens natur på, vil være ved å analysere hva slags funksjon den har for grupper. Så syndebukken i familien forener ektefellen mot ett av barna, og undertrykker deres konflikt. I et lokalsamfunn kan det for eksempel være konflikter ulike familier, klaner, økonomiske interesser, etniske konflikter osv. Én måte å unngå konflikt og skape enhet på, er ved å skape en felles fiende og skylde alle gruppens problemer på dem. Slike fiender kan være eksterne, hvilket har vært vanlig. Mange land har gått til krig, spesielt i tider med indre uro, i håp om å skape indre oppslutning. Hitler brukte for eksempel slike strategier i oppbyggingen av Tyskland; han konstruerte så mange ytre fiender som mulig for å forene folket. Men han konstruerte også en indre fiende, arbeiderbevegelse, jøder osv. Det er den andre typen syndebukk-konstruksjon som kan fungere til å forene samfunnet. Et samfunn, en klan, en kirke kan slutte rekkene ved å finne kjettere, overløpere eller avvikere å skylde problemene på, hva problemene enn måtte være. Dette toppes normalt når det er indre konflikter og en viss mengde sosialt stress i et samfunn. Slik fyller syndebukk-konstruksjon viktige sosiale funksjoner. Men det kan samtidig og komplementært fylle viktige psykologiske funksjoner for dem som tar til seg forestillingen. Mange mennesker vil skylde sine problemer på syndebukk-personen eller -gruppen og derved oppnå en viss spenningsreduksjon; man kanaliserer frustrasjon og aggresjon ut på syndebukken. Det er det vi kaller for «displaced aggression».

Intervjuer: Dersom vi nå vender tilbake til frykten for «satanistiske sekter» i USA. Boken din omhandler konstruksjon av innbilte avvikere, farlige satanister som viser seg å ikke finnes. Hvordan har det seg at et samfunn konstruerer et innbilt onde av en slik skala?

JV: Det er et godt spørsmål. Man skulle tro vi hadde reelle onder nok. Men det er altså akkurat det spørsmålet jeg stilte i min bok. For å forsøke å besvare det har jeg blant annet sett på sosiale og psykologiske mekanismer så vel som på historiske forbilder. Ett åpenbart analogt forbilde er de europeiske hekseprosessene som fant sted i tidlig moderne tid. Det er analogt av flere årsaker, ikke minst at også satanismefrykten i overraskende stor grad rammer kvinner. Det er forskjeller, bevares. Det er åpenbart ikke mange som nå vil ta på alvor fortellinger om at kvinner flyr i luften på kosteskaft eller forvandler mennesker til frosker, men når folk trodde det var mulig så var konsekvensene reelle nok. Dette er et grunnleggende prinsipp i sosialpsykologien, idet minste her i USA, og kjent som W.I. Thomas teori: Når mennesker kollektivt antar at noe er sant, så er det sant­i sine konsekvenser. Når mennesker trodde at det fantes hekser med overnaturlige evner, så spilte det ingen rolle at det ikke fantes slike. De som ble utvalgt og presset inn i rollen fylte den samme funksjon som en etnisk gruppe eller organiserte kjettere innenfor kirken. Men det var tryggere­de kunne ikke slå tilbake! (Victor ler) Jeg sier det litt fleipende, men det er sannsynligvis et viktig poeng. I USA kunne vi hvite for eksempel gjøre svarte til syndebukker, men det er tross alt en mengde svarte, og hvis de ble gjort til syndebukker og forfulgt kunne situasjonen fort bli svært ubehagelig. Det samme med latinamerikanske innvandrere: De er en reell gruppe som kan organisere seg og slåss tilbake. Dersom man istedet gjør en ikke-eksisterende gruppe til syndebukker så unngår man i det minste slike problemer. Men det er bare en midlertidig løsning. Før eller senere må man identifisere noen som tilhørende syndebukk-gruppen, akkurat som man måtte anklage virkelige mennesker for hekseri. I de europeiske hekseforfølgelsene ble mellom seksti og hundre tusen mennesker, anslagene varierer kraftig, henrettet for imaginære forbrytelser. Og de siste ti år har en rekke mennesker i USA blitt fengslet for satanistisk sekt-kriminalitet. Vi vet ikke helt sikkert hvor mange ennå, men det er en rekke kvinnelige barnehagearbeidere som har blitt fengslet etter påstander om satanistisk rituelt misbruk av barn i barnehager. Tilsvarende har en rekke fedre blitt anklaget og dømt for satanistisk inspirerte overgrep mot egne barn. Og selvfølgelig er det langt fler som har blitt identifisert i lokal sladder, anklaget og fått sine liv ødelagt. De har ikke blitt straffet av loven, men av lokal sladder ved å få sitt gode navn og rykte ødelagt. Det fyller den samme straffende funksjon, og at noen blir anklaget som farlige avvikere gjennom sladder bekrefter samtidig forestillingen om at det finnes indre fiender.

Intervjuer: Slike innbilte onder fremstilles gjerne som en konspirasjon, som en planlagt ondskap som når høyt opp i samfunnet. Og den blir også gjerne fremstilt som uhyre effektiv, så effektiv at det er umulig å få tak på den. Hvilken funksjon spiller idéen om konspirasjon?

JV: Du har allerede sagt det ­ man kan jo aldri motbevise den form for konspirasjon. Hvis man tenker seg en mektig konspirasjon som er istand til å stoppe etterforskning som kommer i nærheten av den, så er den også umulig å motbevise, fordi det at du ikke finner spor av den, kun beviser bare hvor effektiv den er! Fantastisk, hva? Dermed lukker forestillingen seg inn i selvbekreftende sirkler, der en hver indikasjon taler for, og ingenting kan tale imot. Det er en indre logisk motsetning som gjør det mulig å tro på noe uten noen form for bevis. Vi har hatt lignende fenomen i nyere amerikansk historie tidligere: troen på en indre, kommunistisk sammensvergelse. Nå var det et gram sannhet, eller virkelighet, jeg vil ikke kalle det sannhet, i forestillingen. Det fantes virkelig kommunister, og de hadde virkelig til hensikt å styrte regjeringen. Men de var få, maktesløse og dårlig organiserte. Halvparten av dem var vel FBI-agenter uansett, og resten var under overvåkning. De holdt stort sett til i området rundt New York City, men folk trodde det fantes et enormt nettverk av organiserte kommunister som holdt til i hver eneste småby­omtrent som de har jaget etter satanister i småbyene nå. Jeg tror ikke europeerne er klar over hvor sterk den troen var i USA, folk var virkelig redde. Dersom noen hadde en bok av Marx i huset sitt ble de fort sett på som farlige kommunister. Idéen om en stor sammensvergelse ble støttet av folk med penger som bygget opp under kommunistfrykten.

Intervjuer: Det er et interessant poeng du reiser der. Kommunistjakten ble blant annet benyttet som ideologisk verktøy. Hvordan passer det med dagens erfaringer?

JV: Ryktene er ikke primært verktøy for spredning av ideologi, selv om fortellinger om farlige satanister passer godt inn i forestillingsverdenen for en del mennesker. Folk gjentar fortellinger blant annet fordi de synes å være relevante for dem. Det gjelder spesielt når det er snakk om rykter som spiller på folks frykt. Det var ikke så mange svarte som var bekymret under ryktene i Jamestown. Det kan ha noe å gjøre med at spekulasjoner om at et blondt, blåøyd barn ville ofres ikke er så umiddelbart relevant for dem som gruppe. Derimot er det i høyeste grad relevant for foreldre til blonde, blåøyde barn, og disse var da også blant dem som var mest opptatt av ryktene. De som reagerte sterkest på ryktene var folk med lav inntekt og liten utdanning, hvilket for så vidt var ventet ut fra tidligere forskning. Disse er blant dem som har hatt det hardest i forbindelse med den økonomiske nedgangen, og som man kunne vente hadde sterkest behov for syndebukker. Denne sosiale gruppen utgjør også den viktigste delen av fundamentalistiske menigheter i området, og disse menighetene fungerte som et nettverk der fortellingene ble spredd. Fortellingene var her spesielt relevante. Ikke bare var det barnefamilier i sosiale vansker, men fortellingene passet også godt inn i et virkelighetsbilde som tilsier at verden er gjennomstrømmet av korrupsjon og ondskap. Hvis gode mennesker arbeider for Gud, arbeider onde mennesker for Satan, ikke sant? Alle danner vi bildet av virkeligheten dels ved å teste dem ut på dem vi omgås med, og i et slikt miljø får man sannsynligvis lite motstand. Spesielt når autoritetsfigurer støttet opp om dem. Flere lokale prester i fundamentalistiske kirker reagerte på forespørsler med å vise programmer om satanisme, holde prekener om satanisme, invitere «eksperter» osv. Selv om de ikke mente å øke frykten, så bidro de til å øke ryktenes troverdighet, og dermed også frykten.

Mitt poeng er at ulike ideologiske retninger er i stand til å benytte seg av fortellinger, av bekymringer som allerede eksisterer. For eksempel har ulike aktivistgrupper tatt til seg frykten for organisert satanisme for å mobilisere mennesker og ressurser til deres sak. Andre og nye grupper kan skapes som resultat av frykten. Så ulike grupper som barnerettsforkjempere, politifolk, fundamentalister, radikale feminister og sosialt konservative politikere kan dukke opp sammen, for å kjempe «for barnas beste». Dette er del av det vi kaller for «moralske korstog»: Aktivister som søker å kjempe frem forståelsen av at noe er et sosialt problem. De kjemper en velment kamp mot det de oppfatter som et alvorlig samfunnsonde. Problemet er at det i dette tilfelle er mot en ikke-eksisterende fiende, og at de dermed skaper nye ofre.