Satanjagende dissosiasjonsterapeuter rir igjen

Publisert: 11.09.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

pentagram.jpeg I forlengelsen av tidligere behørig omtalte hendelser i vår lokale andedam ble jeg påminnet om at dissosiasjonsteoretikere fortsatt finnes i nisjer i enkelte andre land også. Og at de og deres ofre i andre land fortsatt fremmer minst like sprø tanker som de gjorde for 20 og 25 år siden.

Det er nettopp det at det er 20 år siden satanistjakten tok av i Storbritannia som får Private Eye til å kaste et blikk på dengang og nå. Med en opplysende, men lite lystelig visitt på en av konferansene til troende og innom nyere litteratur. Den innledende oppsummeringen sier det meste:

Believers claimed that secret cults of devil worshipping paedophiles were sexually abusing children in black magic rituals that included drinking urine and blood, killing children and animals and breeding babies for sacrifice. And despite the fact that there has been not a shred of credible, physical, forensic evidence to substantiate the existence of Satanic ritual abuse, anywhere in the world, there is still an international network of zealots hell-bent on reviving and spreading the myth.

Det oppsummerer mye. Men det er mer å si.

For det handler ikke bare om påstander og de heksejaktene slike klassiske hekserianklager er i stand til å utløse. Det handler også om hvor påstandene kommer fra og hvordan de blir produsert. Og da er denne delen av feltet spesielt interessant fordi mye av den moderne hekserimytologien som «Satanic Ritual Abuse» er, er blitt produsert, formidlet og foredlet i og av psykoterapi.

Tildels med svært ødeleggende konsekvenser for pasientene, akkurat som det som spinner ut av terapien har ødelagt svært mange andre. Det er, som Private Eye kommenterer, også derfor SRA-myten ble diskreditert og «multi-million dollar compensation lawsuits were won against therapists for implanting false memories of childhood sexual abuse, including Satanic ritual abuse.» Ikke bare var forestillingene gale, men de skadet omgivelsene.

Hvordan ser det ut nå?

The latest fashionable theory in this psychobabble psychotherapy is that these survivors are victims of “mind control” exerted by the perpetrators using the “alters” to control the victim to make them suppress or disbelieve the memories of the abuse.

Det skal sies at dette på ingen måte er nytt. Det var en velkjent vise allerede på 1980-tallet. (Og ligner ellers mye eldre bortforklaringer om «motstand» som har bidratt til at psykoanalyse så utmerket egner seg til å illustrere teorier om pseudovitenskap.) «Mind control» er en sterk variant av teorier vi har skummet innom tidligere (og jeg har også drøftet andre sider ved lignende her). Alternative personligheter var programmert så man kunne si klart og tydelig at uansett hva, så hadde terapeuten rett: tvilte du på at sinnsbildene som kom opp i terapi var minner, så var det et bevis. Var du sikker (og de stemte) var det også et bevis. Og fikk du ingen, var de fortrengt/dissosiert til en annen personlighet/et annet personlighetsfragment.

Det var som vi har sett tidligere et problem: Mye tyder på at «multiple» personligheter (= atferd dissosiasjonsteoretikere forveksler med «dissosiative identitetsforstyrrelser») i de aller fleste tilfeller er fremkalt av terapi. Og at både diagnosen, behandlingen og «MPD»-atferden både tidligere og nå kan medføre betraktelig og unødvendig ekstra lidelse.

Hvilket setter utsagn som dette, fra den spinnville terapeuten og ideologen Alison Miller, som bidro til en konferanse i England nylig, i et ekstra ubehagelig lys:

In her chapter in the book Ritual Abuse in the Twenty First Century, which is being heavily promoted in the UK, she wrote about how victims of ritual abuse and mind control survivors develop numerous “alters”. In a “typical group”, she explained, “by the age of six months the child has at minimum 18 to 20 alters”.

Det er ikke bare ille for dem som kommer i terapi som voksne. Hva det kan resultere i for barn som skulle komme ut for terapeuter med den slags idéer har vi også sett før.

Alt er med andre ord ved det gamle. Gamle ideologer rir sine kjepphester og er overbevist både om den store sammensvergelsen som holder sannheten skjult, og om at de egentlig gjør stor terapeutisk og sosial nytte. Dyre treningskonferanser holdes over hele England, og om to uker holdes årets «event» (forhåpentlig uten deltagere fra Norge):

the big event of the year will be a conference on Ritual Abuse and Mind Control, in London on 25 and 26 September, co-organised by Sinason’s Clinic for Dissociative Studies (more than 100 delegates expected; cost up to £250 each).

Hvor de kommer til å spre de samme forestillingene som før. Forøvrig de forestillingene flere av de sentrale kursholderne, fremhevede teoretikerne (og enkelte av de menige deltagerne) på kurs hos Modum bads traumebehandling fremmet på 1990-tallet.

Og omsatt i behandling av pasienter. Det er ikke lett å finne indikasjoner på at de har endret oppfatning.

Det er grunn til å tro, og enda større grunn til å håpe, at dissosiasjonsterapi-miljøet i Norge ikke er på langt nær så ille som de verste utslagene i Storbritannia og USA. Men noen av de verre utslagene dukker stadig opp og får meg til å tvile.

Og grøsse mer enn litt over den posisjon de har klart å tilegne seg i behandling av mennesker som virkelig fortjener bedre. Hva de kan utløse av avskyeligheter for andre, er i den sammenheng virkelig ingen hjelp.

(Takk til Bjørn Løken for tips)