Scientologikirken er stadig oppe til offentlig debatt. Men med en del unntak – kollega Dorthe Refslund Christensens doktorgradsavhandling blant dem – har det ikke vært så mange større arbeid om dem det siste drøye tiåret. Til gjengjeld har det vært tilstrekkelige drypp med interessante fagartikler til at man kan få følelsen av å være noenlunde informert.
Men det hjelper betraktelig å få det samlet i bredde og dybde på ett sted. Det får man langt på vei i antologien Jim Lewis bestemte seg for bare å kalle Scientology. Få vil lese den uten å bli bedre informert.
Noe av det første leseren kanskje kan få bilagt ganske tidlig er tendensen til å ta for alvorlig påstander om at scientologi ikke er en religion. Det fremkommer mer enn tydelig nok at man skal drive med veldig spesielle definisjonsøvelser for å få til varianter som utelater scientologi.
Hvilket ikke på noen måte betyr at det blir mindre å kritisere for dem som ønsker å gjøre det. Det er fortsatt like mye pseudovitenskap, dårlig belagte påstander om både religionen og verden og like mye kritiserbar praksis å ta fatt i. Men det er ikke sikkert det er fullt så mye av det siste som mange vil ha det til. Min personlige magefølelse har lenge vært at scientologikritikk er overhypet og ikke nødvendigvis har den ønskede effekten.
For å ta det siste først er det velkjent fra flere grupper at kritikk har en konsoliderende effekt, og at svært tydelig og offentlig kritikk som gjennom kontroverser medfører en ekstra synlighet som kan fungere som markedsføring. Ikke for alle, men så er da ikke kundegrunnlaget «alle» heller.
Potensielle konvertitter til scientologi finner man oftest langs grensesnittet til «det kultiske miljø», med oppfatninger som ikke skiller seg alt for mye fra dem som er gjengs i «New Age»-kulturen.
Hvilket leder til følelsen om «hype». De jeg kjenner som har drevet feltarbeid blant scientologer (eller har vært medlemmer) forteller om en nokså typisk og tannløst individbasert alternativreligion når det gjelder de fleste holdninger og handlinger. Lett plantefarget, alternativterapeutisk, konspirasjonstroende på enkelte felt, men stort sett lite dogmeorientert annet enn i konfrontasjon. Og lite involvert i organisasjon. Det er riktignok både unntak på individnivå og ikke minst alt for ofte noe litt annet på organisasjonsnivå, der forskere, slik Douglas Cowen utmerket redegjør for i sitt essay «Researching Scientology», gjerne blir utsatt for kraftige påtrykk om hva som skal omtales hvordan, og hva som kan eller bør undersøkes. Flere andre er innom lignende problemer, uten at det blir noe dominerende tema.
Cowans essay inngår i bokens første av åtte deler: introduksjonsdelen. Her får man greie introduksjoner til hva scientologireligionen har for seg av forestillinger og sentrale praksiser, samt en del av den historiske utviklingen i fortellingens form. Og i tillegg altså en liten diskusjon av problemene med å bedrive forskning på scientologi. Som ikke bare (og slett ikke alltid mest) kommer fra det som måtte skapes av vansker fra enkelte kontrollfreaks i scientologisystemet. Det kommer tydelig nok frem også i del 5 om kontroverser at også statlige organer og andre aktører periodevis har bidratt til å gjøre nøktern informasjon vanskelig tilgjengelig.
For å si det mildt. Spesielt når det gjelder Frankrike er det vanskelig å slippe unna inntrykket av at scientologi og individuelle scientologer har vært utsatt for direkte trakassering. Skjønt Susan Palmer kunne nok gitt flere detaljer om kontekst og innhold i en del rettssaker der man mistenker at det nok var gode grunner til at scientologene ikke vant frem, viser både de sakene hvor de gjorde det, individuelle episoder med diskriminering og ikke minst bombeangrep og -trusler et kontrovers der statlig politikk har bidratt til å ta ting over kanten.
Boken har flere bidrag der scientologi i retten står sentralt. Hvilket ikke er underlig, gitt de mange saker i flere land der scientologikirkens representanter selv saksøker kritikere. Delvis som strategisk verktøy, hvilket vises i Andy Shupes utmerkede gjennomgang av scientologenes suksessrike kamp mot det amerikanske Cult Awareness Network. Den kampen viste også i det store materialet Shupe har gjennomgått at CAN var involvert i så mye tvilsom praksis (i tillegg til de store mengdene misvisende informasjon de spredde – jeg har en del av materialet deres, og det er uten unntak søppel) at det var lite å felle tårer over.
Noe av det mer interessante i boken for mitt vedkommende var del 2 om teoretiske og kvantitative tilganger. Redaktør Jim Lewis har for eksempel et kapittel om veksten i scientologi (ikke på langt nær så stor som de gjerne vil ha oss til å tro) i lys av Rodney Starks modell om betingelsene for religiøse bevegelsers vekst. Det er den andre av to artikler jeg har lest i sommer som nokså effektivt avkler Starks universaliserte modeller de veldig tydelige forutsetningene i amerikansk kristendom (hvor modellen passer langt bedre), for ikke å snakke om hvordan ideologi forblinder ham i forhold til empiri. (Den andre er fra en annen bok, er mer brutal, og jeg kommer nok til å ta opp den senere.) Jim får brukt kapittelet både til å si noe mer spesifikt om scientologi som sosial og religiøs bevegelse samtidig som han belyser problemene med Starks modell. (Som fortsatt er interessant nok til at jeg bruker den på pensum.)
Det er to andre artikler i del 2, og begge er belysende. David Bromley analyserer scientologi som en «prophetic, contractual religion» i lys av moderne amerikansk samfunn og kultur, og Bromley er alltid en tydelig og interessant analytiker. Men det blekner litt i forhold til ovennevnte Dorthe Refslund Christensens bidrag om scientologi og «self-narrativity», som på kort plass nokså effektivt demonterer tanken om at scientologien som trossystem spiller noen veldig sentral rolle. «Teologisk korrekthet» er noe annet enn hva folk går rundt med til hverdags og manøvrerer gjennom hverdag eller engang sentrale religiøse ritualer med. Basale kognitive representasjoner tar over i en grad som gjør at Dorthe bare finner tre grunnleggende antagelser scientologer opererer med: at mennesket er ånd («thetan»), at vi reinkarnerer («time track»), og at Hubbard har oppdaget veien til åndelig frihet.
Hvilket gir mening, og bidrar akkurat nok til både å plassere scientologi i det kultiske miljøet og til å gjøre det til en distinkt «path» innom det kultiske miljøet.
Det siste temaet, Hubbards spesielle rolle, er også hovedpunktet i Mikael Rothsteins analyse av Xenu-myten. Det er ikke bare en fortelling som grunngir menneskets reelle tilstand i verden, hva problemet består i og hvordan det oppsto; det er minst like mye en fortelling om hvor spesiell innsikt Hubbard hadde (og derfor hvor spesiell han var), og hvorfor hans lære er veien til den totale frihet.
Og i andre artikler i boken får man tilstrekkelig mange intervjuutdrag med medlemmer og feltobservasjoner til at det er tydelig hvordan og hva folk mener de får ut av det å følge den veien.
Kort sagt er dette en bok å bli klokere av. Nokså mye klokere for mange. På tross av enkelte svakheter. Enkelte artikler er ujevne og, som i William Sims Bainbridges morsomme essay, kanskje både teoretisk alt for lettbent og vel anekdotisk. Et par artikler grenser i lange passasjer og i fremstilling generelt opp mot det svermeriske. Og jeg mistenker at noen av de avkortede og dulgte henvisningene til problematiske sider har sammenheng med enkelte av problemene Cowan tar opp.
Det skjemmer ikke så veldig. Det betyr muligens at det går an å lage en bedre oppdatert oversikt, men det betyr nok at det må bli en nokså massiv sak og helst en monografi. Hvilket Douglas Cowans fortelling gir en indikasjon på at neppe kommer til å skje.
James R. Lewis (red.)
Scientology.
Oxford University Press 2009, 446s.
ISBN 978-0-19-533149-3