Selvmord – for frelsens skyld?

Publisert: 12.09.2005 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

De siste årene har en rekke religiøse bevegelser fremmet selvmord som vei til en bedre verden. Hvordan kan vi forstå slike bevegelser?

av Asbjørn Dyrendal


De siste årene har en rekke religiøse bevegelser fremmet selvmord som vei til en bedre verden. Hvordan kan vi forstå slike bevegelser? Verden har allerede glemt de fleste av bevegelsene. Bare når tilsvarende hendelser ser dagens lys, husker vi dem: Jonestown og the People’s Temple (1978), Branch Davidians i Waco (1993), Heaven’s Gate i San Diego (1997) og Soltempelordenens mange grener i Sveits og Canada. I alt oppstyret rundt de 39 døde i Heaven’s Gate-affæren i fjor vår, hvem la en gang merke til at 5 nye medlemmer av Soltempelordenen begikk selvmord fire dager etterpå?

Sist ute i rekken kunne Heide Fittkau-Garthe’s lille gruppe fra Isis holistiske senter på Tenerife ha vært. Torsdag 8. januar skulle gruppen på 32 medlemmer ifølge spansk politi begå kollektivt selvmord på fjellet Teide. Det klarte de imidlertid ikke, da politiet arresterte dem under deres «siste måltid» kvelden i forveien. Dermed ble enda en dommedag utsatt. Den «flyvende tallerken» som skulle hatt et rendezvous med medlemmenes mer spirituelle komponenter forsvant med uforurettet sak. De sparsomme rapporter som har lekket ut påstår at gruppen delte Soltempelordenens forestilling om et mer åndelig liv på planeter rundt Sirius, og at de skulle bringes dit av et romskip. Om det siste elementet kommer fra mediaspekulasjoner i etterkant av Heaven’s Gate, som ventet et romskip i skyggen av kometen Hale-Bopp, eller om det genuint stammer fra gruppens egne forestillinger, gjenstår å se. Det er i så fall ikke underlig. «Flyvende tallerkener» eller UFOer er for svært mange blitt en teknologisert samtidsvariant av engler og andre guddommelige vesener.

Det problematiske spørsmålet gjenstår: Hvorfor skulle denne gruppen, eller noen av gruppene, ønske å ta sitt eget liv? Om sektlederen er aldri så forstyrret forklarer ikke dette den tilsynelatende frivillige tilslutningen fra medlemmene. For å gi fullverdige svar på dette spørsmålet måtte vi gå i detalj om hver av gruppene, deres tro og deres situasjon. Det kan vi ikke i denne sammenheng. Men kanskje kan vi finne det meningsfylte ved å se det i sammenheng med andre, lignende hendelser. I religionshistorien kjenner vi grovt sett fire typer eller elementer i kollektive religiøse selvmord: rituell renselse, frigjøring, revansje og motstand.

Selvmord som rituell renselse er kjent fra blant annet Japan og India, som en siste oppofrelse for å oppnå en mest mulig ærerik eller fortjenestefull død. Gjennom seppuku, eller hara kiri, kunne en samurai rense seg for skammen ved for eksempel å la seg ta til fange. For de manikeistisk inspirerte katarer var selve eksistensen i verden kilde til urenhet. Enkelte av de «utvalgte» valgte å sulte seg til døde eller ta gift som en siste, radikal renselse som bragte frigjøring. Også Soltempelordenen var sterkt opptatt av renselse. Etter døden skulle de få nye, vidunderlige sollegemer, renset gjennom ild for urenhetene fra en besmittende materie. Slik blir selvmordet en innvielse til et neste liv.

Soltempelordenen bryter med et kjent mønster. De fleste kollektive, religiøse selvmord har hatt preg av motstand mot forfølgelse og utålelige forhold. To av de mest kjente tilfellene er de jødiske seloters selvmord under den romerske beleiringen av Masada år 73 og de ortodokse, «gammeltroendes» mange selvmordsaksjoner, primært mot slutten av 1600-tallet. Nå sås det imidlertid tvil om det første eksempelet: Jødiske holdninger til selvmord skulle gjøre slikt kollektivt selvmord vanskelig å begrunne, og kilden (Josefus’ «Jødiske krig») bærer preg av liten historisk troverdighet hevdes det. Kanskje er det bare romersk propaganda for å dekke over en massakre? Situasjonen rundt Masada, en beleiring med et sikkert nederlag overfor de vantro i vente, minner imidlertid om de langt bedre belagte selvmordsaksjoner til ortodokse, gammeltroende munker: I protest mot forfølgelse fra russisk stat og kirke brente anslagsvis 20 000 mennesker seg til døde i kollektive aksjoner fra 1665 til 1693. Den ikke mindre negative holdning til selvmord ble omgått ved å se handlingene som et martyrium: Heller dø i den gamle tro enn å la seg tvinge under de vantros åk! Slik kunne man både på Masada og i Russland unngå en avhumaniserende underkastelse under fienden.

Den sosiale situasjonen rundt selvmordet ­ konflikt og forfølgelse ­ finner vi igjen i selvforståelsen til to moderne situasjoner. Både i Jonestown og i Waco tolket sektledelsen situasjonen til at en satanisk omverden fremtvang handlingen. I retorikken til Heaven’s Gate finner vi noe lignende ­ i en dempet versjon. Her er løftet om overgang til en bedre verden, det «neste nivå», langt mer fremtredende. For Soltempelordenen kan vi finne det samme. Selv om begge de siste bevegelsene ventet en snarlig «dommedag» var det forsvinnende lite ved deres reelle, sosiale situasjon som kunne fremprovosere en tilsynelatende dramatisk reaksjon som et kollektivt selvmord.

Revansjemotivet er marginalt i vestlig sammenheng, ettersom det ikke er eksplisitte sanksjoner mot dem man mener har «fått andre til å ta livet av seg». Ikke desto mindre finner man det uttalt hos bl.a. Jim Jones: Selvmordet skulle også være en kilde til kritikk av dem han mente hadde trakassert og forfulgt bevegelsen gjennom dens siste år. Men primært var Jonestownaffæren underkastet Jones «revolusjonære» retorikk: Selvmordet var motstand, var revolusjon, akkurat som det også var frigjøring og renselse fra en utålelig verden. Livet her var blitt umulig, umulig å prege med mening. Derimot kunne døden bli meningsfylt gjennom å gjøre den til en symbolhandling, en revolusjonær handling mot alt som preget det amerikanske samfunn de forlot.

Selv om dette meningsperspektivet var nok til å motivere mange hundre tilhengere til å ta gift, ble ikke desto mindre mange av disiplene myrdet. Akkurat dette fenomenet gjenfinner vi i Soltempelordenen, om enn i en noe annen skikkelse. Med få unntak ­ blant annet ble et spebarn man mente var den Onde myrdet med en trestake ­ var de drepte utsatt for noe som mer kan kalles assistert selvmord. De klarte ikke selv å ta sitt liv, men tilsluttet seg den kollektive aksjonen ved å la andre gjøre jobben. Den sterkeste motivasjonen kan vi finne i motivet om frigjøring, ikke bare fra verdens lidelse, men til et håp om en bedre tilværelse i en annen og bedre verden. For alle grupper er det en basal forutsetning at mennesket ikke bare består av en uforgjengelig kropp, men også har en mer bestandig substans; ånd. Det er ånden som har tilgang til de renere domener, mens kroppen og det normale, jordiske liv er fylt av muligheter til «forurenselse» som kan føre til sjelens fortapelse, til at man ikke «forfremmes» ved neste tidehverv. Det jordiske liv er en forberedelse, kroppen et «hylster» for sjelen. Kroppen blir dermed på langt nær det viktigste, istedet blir religiøse idealer om hvordan man bør leve meningsfylt de mer essensielle. Når disse idealene trues, som gjennom forfølgelse, blir den selvvalgte død, martyriet, en bedre utvei enn å gå fortapt, slik døden også idealiseres fremfor å forråde medsammensvorne i f.eks. nasjonal motstandskamp.

Døden er også det endelige håpet, forløsningen, inngangen til et nytt rike. Å velge døden i slike situasjoner er å velge det nye liv fremfor fortapelse, mening fremfor meningsløshet. Det er dette helt banale religiøse perspektivet vi har lett for å glemme i en psykologiserende sekulær diskurs der alt forklares med avvik. Det er den religiøse bevegelses løfte om noe helt annet og bedre som trolig best forklarer den relativt frivillige tilslutning til de nyeste utbrudd av kollektive selvmord. Om dette var motivasjon for den selvmordsaksjon Fittkau-Garthe er påstått å ha planlagt, behøver vi kanskje ikke å vente så lenge før vi hører mer fra dem. Kanskje er håpet mer nærværende nå rundt tusenårsskiftet, kanskje er forventningen til at noe skal skje sterkere. Vi behøver i alle fall ikke å vente lenge til neste flyvende tallerken har en avtale med jordiske apokalyptikere: Den 31.mars klokken ti venter tilstrømmende disipler av Hon-Ming Chen en landing i Garland, Texas. De har allerede blitt sammenlignet med Heaven’s Gate. La oss håpe sammenligningen stopper der.

Litteratur

  • David Chidester: Salvation and Suicide. Indiana University Press 1988.
  • Mikael Rothstein: Gud er blå. Gyldendal 197 (4.utg.)
  • Stuart A. Wright (red.): Armageddon in Waco. University of Chicago Press 1995.
  • Millennial Prophecy Report (div.nr.)