Sinte hvite menn

Publisert: 31.12.2013 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Audhild Skoglund skriver analytisk, poengtert og godt om ensomme ulvers terror i Vesten.

Utøya-massakren har utløst mange skrevne responser. Det vil komme flere. Reaksjoner og ettervirkninger skal utforskes, følelser bearbeides og årsaksfortellinger skapes. Audhild Skoglunds bok[i] Sinte hvite menn[/i] er en slik type reaksjon, på jakt etter en forklaring som gir mening. I motsetning til en del av de andre har boken trukket seg to skritt unna og sett mer sammenlignende på det [i]fenomen[/i] forfatteren mener gjerningsmannen utgjør: ”de ensomme ulvenes terror”. Det gir et kjøligere, analytisk utenfra-perspektiv på gjerningsmenn, motiver og handlinger.

Skoglund er folklorist av utdanning, journalist og fagbokforfatter av praksis. De to siste veier tyngst og betyr at hun har anlagt et meget tverrfaglig perspektiv på det fenomen hun analyserer. Selv om hun har fulgt rettssaken mot Breivik og samlet det en journalist normalt ville gjøre av informasjon, er det den akademiske tilnærmingen som styrer både struktur og innhold i boken. Skoglund trekker veksler på alt fra terrorforskning og personlighetspsykologi til religionssosiologi i valg av spørsmål og tilgang til tolkninger.

Boken er strukturert som en utvidet forskningsartikkel. Innledningsvis stilles opp hvilke spørsmål boken tar for seg, begrep avklares, definisjoner, sammenligningskasus og teorier velges. Deretter følger en komparativ redegjørelse for livsløp og utvikling hos utvalgte enkeltterrorister, alltid med korte blikk for den kulturelle, politiske sammenhengen de går inn i. Unabomberen, Timothy McVeigh, Lasermannen 1 og 2 får sin gjerning beskrevet og sammenlignes med Breivik og hverandre.

Hva har de felles, og hva av betydning skiller dem fra hverandre?

Skoglund skisserer og problematiserer. Ja, de mislykkes til en viss grad i samspillet med andre og kan ha vært isolert, men ikke i så stor grad som enkelte av dem (for eksempel Unabomberen) selv hevder. De får gjerne diagnoser, men ikke nødvendigvis den samme, og det er ikke like sikkert de alltid er av så stor betydning. Alle gjennomgår nødvendigvis en radikalisering for å havne der de gjør, og i den prosessen blir de presentert som aktivt søkende i retning av en radikalisering som passer de livserfaringer de har og de personligheter de er. Man kan ikke stirre seg blind på ”enten-eller”: personlighet, avvik inkludert, og ideologi ender opp med å gå hånd i hånd.

De frittstående mannlige terroristene Skoglund er innom mislykkes med å nå den stilling de selv mener å fortjene i samfunnet og i de virksomheter de søker seg mot. De har høye tanker om seg selv, men når ikke så langt som de mener de burde. De mislykkes med kvinner og uttrykker gjerne en sterk misogyni, tynt forkledd som feminismekritikk. Radikaliseringen blir både en politisk videreutvikling og et uttrykk for det ”narsissistiske raseri” som vekkes av verdens likegyldighet, eller bent frem negativitet, til deres egen storhet.

Skoglunds fremstilling er naturlig nok mer kompleks, spørrende og omfattende. Samtidig er den kompakt. Leseren blir introdusert til både enkeltsaker og flere innfallsvinkler til terror som forskningsfelt på noen meget få, korte sider. Det er disiplinert og ryddig gjennomført i en bok som vil kunne gi mange nyttige verktøy å tenke med.

Audhild Skoglund
[i]Sinte hvite menn. De ensomme ulvenes terror.[/i]
Humanist forlag 2013, 185s.