For en liten evighet siden – eller i vinter en gang – var jeg med på et bekymringsbrev om NIFAB. Saken ble sendt departementet, som etterspurte svar. Etter at det var gått en stund, svarte NIFAB departementet.

Hva skjedde så?

Jo, for en tid siden, nærmere bestemt i slutten av april, sendte departementet papirene videre til Helsedirektoratet. Hvor man ber om at NIFAB blir vurdert med grunnlag i kritikk og svar. Det er et standard, fortellende brev. Men det har en litt interessant avslutning:

I utgangspunktet gjenforteller brevet bare kort om at HOD har motatt et bekymret brev fra en rekke forskere, og noe om hva bekymringene går ut på. Deretter om saksgangen og om svaret fra Universitetet i Tromsø, som er de som står for virksomheten.

Det er en nøytral og nøktern gjenfortelling. Så kommer avslutningen:

Vi ber derfor Helsedirektoratet vurdere innholdet i henvendelsen fra prof. Kristian Gundersen m.fl., og universitetets svar på denne. I den sammenheng ber vi også direktoratet som fagorgan å vurdere behov for aktuell oppfølging overfor Universitetet i Tromsø angående NIFABs virksomhet, og NIFABs samarbeid med Kunnskapssenteret. Departementet forutsetter at aktuelle behov for oppfølging ivaretas
på egnet måte.

Enkelt, til poenget og uten noe annet enn et enkelt oppdrag om å se på saken som fagorgan. Hvilket strengt tatt er det man kan (og kunne) håpe på.

Det som muligens ellers kan love noe godt her, er at det sies noe eksplisitt om samarbeid med Kunnskapssenteret («Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten»).

I en litt mer ideell verden ville informasjon om behandlingsformer være underlagt samme type krav, og møte samme type standarder. Jeg tror dermed jeg har konkludert med at det ville være en fordel om NIFABs virksomhet (med eller uten noe NIFAB) lå under Kunnskapssenteret heller enn til (og godt innsauset i) NAFKAM. Siden dette også handler om distriktspolitikk og en del annet er det neppe realistisk.

Så om Helsedirektoratet konkluderer med at det er nødvendig med tettere samkjøring med Kunnskapssenteret er det et godt skritt i riktig retning.

Men noe mer enn et skritt blir det neppe. Med organisasjonsstrukturen i NAFKAM er det ikke lett å se for seg at organ utenfor skal kunne blande seg inn uten at det blir krøll.

Vi får se hva som skjer.

Og jeg har uansett en vag oppfatning av at NIFAB er blitt nok et lite skritt i retning mindre ille i å dekke stoffet siden sist. Uten at jeg har tatt meg tid til å sjekke noe videre denne gang.

(Takk til Kristian Gundersen for tips.)