Skeptikere, "sanne skeptikere" og organisert skepsis

Publisert: 14.02.2013 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det står bra til med den norske skeptikersaken om dagen. Selv jeg, som ikke er og ikke skal på Facebook, har fått meg med suksessen til Human-Etisk Forbunds Ingen liker å bli lurt-kampanje der. Kampanjen har, takket være bl.a. Even Gran, Didrik Søderlind, Kirsti Bergh og andre, også satt sterke spor etter seg. Fjernsynsprogram som Folkeopplysningen har satt dagsorden en periode. Skeptikerblogger florerer ikke bare (velkommen til siste tilskudd, norske Skepschick), en del av dem blomstrer også i offentligheten. Det gjelder (høyst fortjent) ikke minst vår utmerkede webmasters nylig omdøpte Saksynt, men det er også mange andre som bidrar med sine stemmer i mange sammenhenger.

De bidrar også utenfor tradisjonelle «Skepsis»-tema, om kosthold, om forbrukerstoff og svindler og alt mulig annet. Yngre krefter har bidratt og fått på plass en utmerket bokutgivelse. Til og med organisasjonsbiten har fått et oppsving, selv om det gjenstår et og annet før mange års vanskjøtsel er opprettet.

Så alt tatt i betraktning har jeg god samvittighet for å ta det litt med ro. Det viktige er at jobben blir gjort. Men det er altså et levende spørsmål om hvilken jobb som skal gjøres med hatten «Skepsis» på. Styret har uttalt seg i den anledning, og sammen med bakgrunnene for uttalelsen og den nye bloggutfordringen utgjør det en slags oppfordring til å la det pipe litt fra hornet på veggen. (Ta det med ro, neste gang blir det nok konspirasjonsteorier og forskning på den slags igjen.)

Skeptikere mener mye om mangt, uten at alt de mener noe om tradisjonelt har vært del av skeptikervirksomheten. Snevert og normativt betraktet har den vært å si et begrunnet «ikke overbevisende» til diverse argument for bestemte påstander ikledd vitenskapslignende språk. I praksis har det måttet bli litt mer av et «neppe dette, men kanskje mer dette» til de samme spørsmålene. Men de har endret seg. Spørsmålet om hva skeptikere bør mene noe om med skeptikerhatten på er internasjonalt. Noen vi burde bli ved det (tildels) gamle. Andre vil fornye og f.eks. bekjempe ideologier. Skepsis-veteraner som Erik Tunstad vil at vi skal bedrive kritisk granskning av nye felt, til dels i forlengelsen av «consumer protection»-siden når det gjelder veisalting, kanskje litt mindre så når det gjelder de andre utfordringene.

Jeg er personlig langt mindre sikker på at det er noen spesielt god idé.

Nå deler jeg (som, vil jeg anta, de fleste) avdøde Paul Kurtz oppfordring til “free inquiry in every area of human interest”, eller kritisk, rasjonell granskning av de fleste felt der vi tar beslutninger som får konsekvenser. Det gjelder også både veisalting og årsaker til økonomiske kriser. Men jeg er langt mer usikker på om de alle trenger å bedrives med «Skepsis»-hatten på. Det finnes fagfelt som har slike oppgaver, og som har sine egne formidlingsoppdrag. Skepsis har hatt som formål å formidle, mer enn å bedrive, kritisk granskning på bestemte felt (moderne «overtro» – pseudovitenskap, konspirasjonsteorier, moderne sagn etc). Feltene har riktignok endret seg mer i retning av tydeligere forbrukersaker over tid, men de har vært noenlunde konsistente over tid og landegrenser.

For den internasjonale historikken bak feltene kan man gjøre langt verre ting enn å lese Daniel Loxtons gjennomgang. Selv om jeg foretrekker de få mer rent akademiske har Loxtons gjennomgang i denne sammenheng en fordel, nemlig at den også uttrykker noen tydelige oppfatninger av hvor «vi» har vært, og noen begrunnede betraktninger om hvor vi bør og ikke bør gå («Skeptics are not everythingologists»).

I norsk sammenheng har det at vi har holdt oss til et noenlunde kjent hjørne av det (ikke lenger så) obskure, fantastiske og vitenskapelig sett urimelige ofte betydd at vi har kunnet gjøre deler av formidlingsoppdraget vårt på en noenlunde forsvarlig måte, og med gjenkjennelighet som «organisasjon». Media, skoler og privatpersoner har visst noenlunde hva de fikk, at og hvor de skulle/kunne henvende seg for kritiske perspektiv til bestemte tema. Det har vært mer enn mange nok tema, og det har vært vanskelig nok å ikke gape over vel mye. Jo flere emner, desto flere og dypere kompetanser trenges.

Endringer i form av interessforskyvninger over tid og med utskiftning av personer må vi regne med, og en del mener jeg også vi bør ta opp som naturlige forlengelser av den «forbrukerbeskyttelsesaktiviteten» vi allerede har tatt opp. Og i enklere format kan vi i det minste stille kritiske spørsmål til evidensen bak nokså mye annet, uten at vi skal foregi oss å komme med svarene. (Det har alltid også vært en ulempe at man ikke slipper til med eller blir hørt med kritikk uten å ha alternative svar, og der er det lett å gå seg vill, spesielt med en mediedynamikk der forbehold og nyanser blir oversett.)

I forhold til utvidelse av felt er det ett tema som i mange år har syntes nærliggende for mange skeptikere: religion generelt.

Noen skoler og lærere har alltid misforstått og trodd Skepsis var en livssynsorganisasjon. Det har vi aldri vært. Men det er en forståelig misforståelse, som deles av en del internt også. Deler av både den internasjonale og nasjonale diskusjonen om en utvidelse av felt handler om dette: Flere mener at skepsis bør være filosofisk konsekvent, at «sanne skeptikere» må være ateister for å være filosofisk konsekvente, religiøse (derfor) ikke kan være skeptikere, og at Skepsis bør være tydeligere og mer konsekvente i sin religionskritikk.

For en religionshistoriker minner jakten på «sanne vantro» («true scotsmen»?) fort litt vel mye av jakten på ren ideologi og praksis i diverse kirkesamfunn og politiske bevegelser opp gjennom tidene. Selv om det å lage nye sekter over ideologiske spørsmål er en naturlig menneskelig tilbøyelighet, er det ikke nødvendigvis noe for alle. Jeg for min del står gjerne over akkurat denne varianten også.

Nå har jeg personlig svært lite mot religionskritikk, men vi har allerede to organisasjoner i Norge som har den typen ting blant sine hovedinteresser, nemlig Hedningsamfunnet og Human-Etisk forbund. En av årsakene til at Skepsis ble stiftet, var at det var enkelte ting disse ikke gjorde, og de tingene var faktisk noe det var fullstendig overkommelig å forene interesser mellom (enkelte) troende og (enkelte) ikke-troende. Skepsis ble stiftet på tvers av livssyn, og det sto i «plakaten» vår at det ikke var vårt domene. Vi holdt oss til enklere, men tross alt mer enn komplekse nok, spørsmål om hva man kunne og ikke kunne si på vitenskapelig grunn.

Loxtons artikkel klargjør det klassiske skeptikerstandpunktet slik:

Science is not able to demonstrate that undetectable metaphysical ghosts do not exist; only that detectable ghosts appear not to, and that many alleged hauntings have other explanations. We cannot determine whether or not homeopathic preparations are really “dynamized” with undetectable vitalistic energy; we can discover whether they have greater treatment effects than a similarly administered placebo. We can’t demonstrate that we ought to value liberty above the common good, or value security over liberty. We can’t demonstrate that taxation is slavery, or that the means of production should be in the hands of the worker. We can’t demonstrate that there is no afterlife, or that gay marriage is morally good, or that Kirk is better than Picard. We cannot demonstrate that Carl Sagan’s neighbor has no invisible, undetectable dragon in his garage—but only proceed, as a methodological matter, on the basis that we are unable to discern any difference between an undetectable dragon and no dragon at all. Are untestable dragons ontologically identical to non-existent dragons? That’s a question for bong hits in freshmen dorms. Science can’t tell, and doesn’t care.

Individual skeptics may have opinions about all those philosophical matters, but none of these are questions science can answer. As Novella and Bloomberg explained, “science can have only an agnostic view toward untestable hypotheses. A rationalist may argue that maintaining an arbitrary opinion about an untestable hypothesis is irrational—and he may be right. But this is a philosophical argument, not a scientific one.”

Steven Novella skrev tilsvarende nylig at:

I have essentially taken the position that scientific skepticism (like science) requires methodological naturalism, while atheism is a belief in philosophical naturalism.These are compatible but distinct positions.

Skepsis har forholdt seg til det første. Selv om mange av oss også tilslutter oss personlig til det siste (og ikke er helt overbevist om at grensene er så enkle å trekke), så har vi gjort denslags innenfor andre organisatoriske rammer. Det er grunner til å fortsette med det som går utover forsøk på å begrunne det på «filosofisk» grunnlag eller med «tradisjon» i form av en historisk, tematisk avgrensning.

En ting er en forståelsen av hva Skepsis «er» eller skulle være. Jeg (for ikke å snakke på vegne av andre i den gamle «redaksjonen») har tenkt på det som et arbeidsfellesskap, støttet av dem som syntes det vi gjør er verdt å støtte. Dersom man skal utrette et arbeid, trenger man noen som både kan noe, vil gjøre noe, og som faktisk fullfører jobben. Alle som driver med frivillig arbeid vet at bare det å få folk til å gjøre noe kan være vanskelig nok. Det blir ikke enklere når det kreves spesielle kompetanser og (skriftlige og muntlige) kommunikasjonsferdigheter. Med Skepsis fokus på formidling, er det ikke helt ubetydelig.

Hvis man i tillegg har ønsker om at man skal kunne kommunisere med effekt, ikke bare «preke til koret», kan man med fordel også ta i betraktning kommunikasjonssituasjonen. Ekstern kritikk er viktig, men det er enklere å bli hørt dersom man blir sett på som «en av oss» i den gruppen man kommuniserer til. Nå er det ikke akkurat slik at ateistiske miljøer er uten rare forestillinger om mye rart, men det finnes også mer enn nok av tvilsomme forestillinger og praksiser i ulike religiøse grupperinger og miljøer som tradisjonelt kan ha veldig skarpe grenser mellom innenfor og utenfor. Dersom man ønsker at kritikken skal kunne nå frem til flest mulig der den kan ha håp om effekt, bør man heller ønske seg flere kritiske deltagere fra slike miljøer enn det fravær enkelte etterspør.

Det betyr ikke at religionskritikk er tabu, eller at det ikke er legitimt å diskutere hva slags filosofiske konsekvenser man muligens kan trekke av visse premisser. Som både Loxton og Novella er inne på, vil skeptikervirksomhet trå visse varianter av religion både nært og og på tærne. Hardt. Den interne sammenhengen i skeptikeres prosjekt har også godt av lufting. Det er en del godt å si om den mest ideologiorienterte debatten og debattantene om «sanne skeptikere», både dem som vil og dem som ikke vil inkludere troende, som interne kritikere og som refleksiv debatt om virksomhet. Friksjon og debatt har alle godt av å møte. For mye harmoni er ikke bra. Men vi har ikke all verdens erfaring for at de mest ideologisk interesserte bidrar med så mye annet arbeid enn å bedrive intern kritikk. Og den opplevde temperaturen har, som nesten alltid i religionsdiskusjon og i skeptikerdebatter generelt, en tendens til å bli høy. En kjedelig bieffekt vi kjenner fra tidligere erfaringer har vært at enkelte dermed har bidratt til å demotivere og støte vekk noen av dem som faktisk gjør ting (både religiøse og ikke). Slikt må man alltid regne med en viss grad av, men det er gode organisasjonsmessige grunner til å forsøke å begrense frafall fra produktive krefter.

Et annet punkt er at i den grad man ønsker å ha praktisk effekt i de saker man bryr seg om, må man som regel være i stand til å bygge allianser. Skepsis har medlemmer og sympatisører (og uvenner) som spenner (minst) fra Rødt til Fremskrittspartiet politisk, og vi har i min tid hatt medlemmer og (i det minste delvise) sympatisører (samt uvenner) fra et svært bredt religiøst spektrum. En ledelse og aktivister med en mer praktisk politisk orientering enn undertegnede har i det minste muligheten til å gjøre noe med et slikt utgangspunkt.

Alliansebygging er ikke noen primærsak. Personlig bryr jeg meg mindre om «dialogprosjekt». Det er greit å snakke med andre om saker og tema man interesserer seg for. Det er fint med dem som deler standpunkt til hvordan man bør komme frem til beslutninger og synspunkt, og i den grad konklusjonene er noenlunde ubestridelige, er det hyggelig og betryggende med dem som deler dem. Men jeg har ingen planer om å endre hverken form eller innhold for å bygge broer jeg mener ikke har noen funksjon. Jeg ser på den annen side heller ingen grunn til å brenne broer eller bryte allianser som fungerer til å utføre arbeid. Vi kan være rykende uenige om politisk og religiøs ideologi, men så lenge Skepsis er fokusert på sak og vitenskapelig redelighet om saker som er innenfor forskningens domene å trekke slutninger om, så er det av mindre betydning.