Skeptisk til forskning: Denne gang skepsis til intelligensforskning fra student som burde visst bedre.

Publisert: 13.11.2012 - Skrevet av: Rolf Marvin Bøe Lindgren

Pedagogikkstudent som ikke har fått med seg TV-serien Hjernevask uttaler seg om ting hun ikke har greie på.

Maren Østbø, som deler med oss av sin erfaring og kompetanse etter to års studier ved Universitetet i Stavanger, hevder på NRK Radio i dag, i en diskusjon med Lykkelige Barns pressetalsman Bjørn Fredriksen, og jeg siterer, fritt etter hørselen:

Hvis man sier at et barn er begavet, så gir man det ansvaret for den kunnskapen det skal ha.

Jeg har lest den setningen noen ganger nå, og jeg sitter vel egentlig bare igjen med et spørsmål: Hvorfor det?

Til spørsmålet

Du anerkjenner altså ikke at på enkelte områder er enkelte barn født med mer begavelse enn andre? Svarer studenten

Det er min mening og min erfaring.

På oppfølgningsspørmålet om ikke dette er i strid med stort sett det som finnes av forskning, deler hun med oss at det finnes mange slags forskning og mange måter å lese den på.

Man kan jo lese det hun sier på mange slags måter, men en av dem er at hvis hun mener dette slik som det er mest innlysende å tolke henne, så bør i hvert fall deler av eksamen bli en selsom opplevelse for henne. 

Til orientering:

Ja, det finnes mange teorier om intelligens. Ca. tredve definisjoner, og ca. én måte å måle dem på (Først utviklet av Binet i 1905, og senere videreutviklet, men aldri vesentlig fordandret). Så selv om definisjonene spriker, er uenigheter stort sett på overflaten.

Det er en del kontroverser rundt IQ, intelligens, og måling, som Østbø (subsidiært hennes forelesere) ikke har forstått. Dem er det gjort greie for i blant annet:

Neisser, Ulric; Boodoo, Gwyneth; Bouchard, Thomas J Jr.; Boykin, A. Wade; Brody, Nathan; Ceci, Stephen J; Halpern, Diane F; Loehlin, John C; Perloff, Robert; Sternberg, Robert J; Urbina, Susana (1996) Intelligence: Knowns and unknowns American Psychologist. 51(2), pp. 77-101. 

Dette er en artikkel som er publisert av The American Psychological Association. Den er en reaksjon på Herrnstein & Murrays (1994) The Bell Curve. I denne boka drøftes det hva som skjer med samfunnet dersom de som styrer det er fjernt fra dem som blir styrt, med vekt på forskjeller i intelligens hos de som styrer og dem som blir styrt. Den utløste en debatt om rase og intelligens. Jeg vil ikke gå inn på denne debatten her, for her finnes det reel uenighet. 

Men i denne artikkelen presenterer altså verdens fremste intelligensforskere hva det i hvert fall ikke er uenighet om. En av dem er at det finnes reele genetiske intelligensforskjeller.

Ellers finnes det mye spennende litteratur om intelligens. Østbø er velkommen til å be om ei liste. Hun må gjerne forklare meg at det finnes litteratur og forskning som motsier denne litteraturen, men for å spare henne bryet: Jeg vet det. 

Ops, nå hørtes jeg nedlatende ut. Østbø forklarer oss også at Bjørn Fredriksen, som da altså er pressetalsmann i foreningen Lykkelige Barn, høres nedlatende ut når han er overrasket over at pedagogikkstudenten ikke vet hva diskrepansproblematikk betyr. Her bør vi nok høre på henne. Østbø, som i går skrev i et svært populært blogginnlegg, som hun senere trakk, at foreningen Lykkelige Barn har et forkvaklet menneskesyn, må saktens antas å ha kompetanse på det å være nedlatende, om enn hun ikke kan stort om intelligens.