På en dag der man stadig (om resignert) griper seg i å ønske en forskningsminister med 1) tyngde og 2) genuin interesse for universitets- og høgskolesektoren, er det i det minste godt å ha noe å glede seg over. For eksempel at forfatteren og dokumentarfilmmakeren Jon Ronson kommer til Norge. Riktignok først neste uke, men siden filmen om The Men Who Stare at Goats har premiere på torsdag (i London), våger vi oss på en liten øvelse om boken.
Som noen få vil vite og enda færre huske, anmeldte jeg boken første gang da den kom ut i 2004. Både den og Ronsons enda bedre bok Them. Adventures with Extremists er anmeldt på blant annet hovedsidene. Men forrige uke anmeldte jeg også den norske oversettelsen for Morgenbladet. Den er ikke dårlig den heller, og fem år senere ser jeg den litt annerledes.
Først: Det er en nesten helt gjennomført utmerket oversettelse av Erik Ringen. Jeg tror det var to steder jeg så noe å reagere litt på. Hvilket er godt jobbet med noe så sprelsk (om enkelt) som Ronsons tekster. Men det fikk jeg ikke sagt i selve anmeldelsen, så jeg sier det her.
Nå får man nok et vel så godt inntrykk av bokens hovedstemning ved å se det høyst fiksjonaliserte filmklippet, men her er i alle fall ordvarianten:
Synsk etterretning, tøv og tortur
Humoristisk og alvorlig skråblikk på de mest bisarre sidene av USAs militærhistorie.
Forestill deg at Snåsakallens mer skruppelfrie kolleger overtok helsevesenet. Eller bedre: at deres likesinnede fra TV-Norges Åndenes hus og dets troende publikum fikk ansvar for militær etterretning.
Gi mange nok av dem makt nok til at de må få lov til å gjennomføre i det minste noen av ideene sine. Gi dem tilstrekkelig krigserfaring til at det de måtte ha hatt av moralske skrupler er blitt begravd. Send så en nysgjerrig, men kritisk journalist med humoristisk penn på besøk. Resultatet ville i beste fall bli noe à la Jon Ronsons bok Menn som stirrer på geiter: tidvis smertefullt morsomt, tidvis direkte frastøtende.
Menn som stirrer på geiter er et blikk på amerikansk alternativkultur med fokus på militære sammenhenger før, under og etter Vietnamkrigen, inkludert krigføringen i Afghanistan og torturen i Abu Ghraib og Guantánamo. Boken har sitt navn etter den emblematiske fortellingen som sender Ronson ut på jakt i resten av boken: Historien om en hemmelig styrke elitesoldater som forsøkte trene seg opp til å kunne drepe med tankekraft alene. På geiter.
Det begynner med imidlertid med en etterretningssjef som forsøker å levitere og å gå gjennom vegger, fordi han mener slikt bør være mulig og fordi han tror det kan utnyttes militært.
Ronson beveger seg på tvers av kontinenter og gjennom flere tiår med bisarre ideer som i hemmelighet blir prøvd ut i praksis av det militære. Mest vekt legger han på vår egen tid, men personene vi møter – drømmere, fantaster, løgnere, inkompetente ”forskere”, selvbedragerske kampeksperter, skruppelløse soldater og ofre – blir også innganger til ulike sider ved historien. Vi møter den «fjernseende» major Ed Dames mens han kommuniserer telepatisk med spøkelset til Nessie, vi er med på et radioshow der man spår dommedager som for lengst er passert, vi får lytte til soldater som forteller om lattervekkende erfaringer gjennom flere tiår. Og vi møter torturofre og etterlatte.
Vi får selvsagt aldri nok informasjon til å besvare spørsmålet Ronson antyder at skal besvares slik: amerikansk etterretning er fylt av sprø ideer og inkompetente raringer. Til det er boken for anekdotisk, episodisk og for ensidig fokusert på den type mennesker og praksiser han selv er interessert i.
Til gjengjeld gir forfatteren levende bilder av personene han skriver om. Ett av sporene Ronson følger er at «det alternative» for mange handler om reaksjoner på Vietnam-erfaringer i lys av de motkulturelle erfaringene mange også i væpnede styrker plukket med seg. Det toneangivende eksempelet er ideen om paranormale krefter i militær bruk: På sitt mest snodige og ikke-voldelige ble det presentert som en alternativ måte å vinne andre folks sinn og hjerte over på.
Dette viste seg tydeligst i den marginale alternativ-visjonen om paranormalt trente elitesoldater: ”First Earth Batallion”. Visjonen inkluderte tanken om amerikanske invasjonsstyrker som er «bevæpnet» med ønskekvister, ginseng-regulatorer og søte små lam, styrker som skulle se på fienden med glitrende, kjærlighetsfylte øyne og gi dem en klem…
Andre storartede ideer som ikke slo godt an, handlet om synsk spionasje, tankeoverføring mellom etterretning og soldater og fjernhealing til sårede soldater. Men de to første ble i det minste forsøkt seriøst.
Ronson forteller også om idiotiske forsøk på subliminal påvirkning i «avhør» av mistenkte terrorister (de fleste fullstendig uskyldige). Dette kan virke harmløst, men ulike former for «ikke-voldelig» tortur i form av sterkt lys, sterk lyd og de ydmykelser vi har sett fra Abu Ghraib, tilhører, ifølge Ronson, samme idékompleks, sammen med enda mer brutale tiltak, om man skal tro en av de mest psykopatiske skikkelsene i boken.
Det er ikke vanskelig. Deler av dette inngår i en arv etter eldre militære forskningsprogram som Ronson også tar for seg, som MK-Ultra, der man dopet intetanende borgere og gjorde forsøk på å hjernevaske og ”programmere” uskyldige.
Mye av det blodige alvoret og en del av det verste tøvet er bedre beskrevet av andre. For eksempel har Mattias Gardell skrevet bedre om USAs bruk av tortur i fjorårets Tortyrens återkomst, Jim Schnabel om synske spioner i Remote Viewers (1997) og John Marks om CIAs forskning på tankekontroll og sannhetsserum i The Search for a Manchurian Candidate (1979). Men som levende beskrivelse med et passe humoristisk skråblikk på det bisarre og alvor i møte med det motbydelige, er Ronsons Menn som stirrer på geiter uovertruffen.
Det jeg tar noen forbehold for, er for så vidt det Ronson også tar forbehold for: Hvor viktig, sentralt og omfattende er det han beskriver?
Jeg mistenker at det latterlig overtroiske nok er av langt mindre betydning, at inkompetansen ikke er fullt så gjennomgripende, og at den praktiske betydningen primært ligger der volden ligger nærmest. Det åpenbare selvbedraget hos flere av hans informanter kan tyde på det. Kanskje illustreres alvorsgraden i det mest paranormale av Ronsons avsluttende anekdote: Til slutt i boken reiser den fremste av alle geiteglanende superkrigere til Irak. Han er bevæpnet med en hamster.
Jon Ronson
Menn som stirrer på geiter
233 sider. Spartacus forlag 2009.