Sorte brorskap, mørke korrespondanser og frelsende avsløringer

Publisert: 17.10.2011 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Jeg strever med å få skriblet ned noe som ligner et manus til et konferansepaper, og tenker at det kanskje hjelper på fart og formidling om jeg begynner med å tenke det som en bloggpost. Jeg somler nemlig (og i nødstilfelle kan man jo bare bruke en Powerpoint …), men skulle gjerne hatt det ferdig i løpet av uken. Så med det som bakgrunn begynner det som forhåpentligvis er første installasjon under:

Konspirasjonskulturen i nyreligiøsiteten er blitt så synlig at Charlotte Ward og David Voas nylig (2011) foreslo ’conspirituality’ som terminologi for studiet av denne, etter deres oppfatning, nye siden av New Age-landskapet. Men sammenfallet av konspirasjonstenkning og esoterisk religion er hverken nytt eller uvanlig. Snarere er det trekk ved både sekularisert og mindre sekularisert esoterisme som inviterer til konspirativ tenkning. Samtidig er det trekk ved omfattende konspirasjonsteorier som også speiler esoterisk diskurs; om hemmelig kunnskap og skjulte sammenhenger; om skjulte teknikker for å bli mer effektiv som aktør; om hemmelige aktører som kontrollerer kunnskap og handlinger i det skjulte. Jeg foreslår at omfattende konspirasjonsteorier iblant og med fordel kan leses som bidrag i en ”invertert” esoterisk diskurs.

Det er skjedd noe nesten paradoksalt, antyder Charlotte Ward og David Voas, når det mannsdominerte, høyreorienterte, politikkfokuserte og pessimistiske konspirasjonsmiljøet har funnet sammen med et kvinnedominert, liberalt, optimistisk og selvutviklings- og relasjonsfokusert nyåndelig landskap (Ward & Voas 2011: 104). Riktignok finnes noen felles regler for diskursene i det at ingenting skjer tilfeldig, ingenting er som det ser ut til, og alt henger sammen (ibid.; cf. Barkun 2003, kap.1), men likevel ser de ”a wide gulf” mellom domener som er nær ”incompatible” (Ward & Voas 2011:105).

Begrunnelsen er de nevnte, demografiske dataene koblet med enkelte ideologiske moment når man ”renskjærer” typene. Men den sosiale virkeligheten dreier seg sjelden om renskårne kategorier, og mennesker som blir plassert i akademiske båser er sjelden spesielt opptatt av akademiske kategorier. De tenker med sine egne. Og dersom vi slik minner oss selv om at hverken ”the holistic milieu” eller ”konspirasjonsmiljøet” er rene typer, men abstraksjoner basert på utsnitt av levende menneskers (synlige) deltagelse i diskursiv praksis, er avgrunnen kanskje ikke så stor likevel. De epistemiske og diskursive strategiene Ward og Voas nevner – og låner fra Barkuns klassiker om konspirasjonskultur – kan ses som deler av brofundament til gangbroen mellom diskurser som for det første ikke er så opptatt av skiller (cf. Barkun 2003: 181), og som for det andre ikke er så separate i utgangspunktet.

Hvis vi begynner med optimismen i New Age, har den ofte vært knyttet til fremtidsutsikter for sektorinteresser, menneskeheten og/eller verden nå som paradigmeskiftet er forestående og Vannmannens tidsalder er like ved å velte inn over oss. Fortsatt eller igjen. Men hva skjer når optimismen begynner å bli litt slitt? Hva slags teodiséer finnes tilgjengelig i det alternative repertoaret? Min gamle student Jørgen Lie (2009) undersøkte samtidige ondskapsforklaringer i det norske nyreligiøse landskapet og fant at konspirasjonsdiskursen var slående på svært mange felt.

Det kan innvendes at han undersøkte nettopp perioden Ward og Voas har identifisert som den hvor ”conspirituality” har slått gjennom: De anslår at fra en tidlig, og til dels marginal fase på 1990-tallet med David Icke og andre i førersetet, har fenomenet slått gjennom for alvor etter 11.september 2001.

Jeg ser ingen grunn til å protestere. For å gripe til ”anekdata” stemmer det godt med mine erfaringer … Flere optimistiske røster fra 1990-tallet dukket opp igjen nettopp som mer dystersinnede konspirasjonsteoretikere etter 2001. Men temaene de var opptatt av hadde ikke nødvendigvis endret seg så mye. Det var gjerne fortsatt litt om gratisenergi, utenomjordiske eller hemmelige brorskap med dype innsikter. Forskjellen var at de hemmelige brorskapene nå var mørke og sataniske, og de holdt sannheten om gratisenergi og de utenomjordiske for seg selv.

Hvilket ikke akkurat var noen ny posisjon i for eksempel ufologisk diskurs.

Tilsvarende har en rekke av de spesifikke felt og særinteresser som det nyreligiøse landskapet er innfiltret i en lang historie med å gripe til konspirasjonsteorier i forklaringen av sin egen mangel på suksess (eller når de blir utsatt for kritikk – angrep er et anvendelig forsvar). Alternativbehandlere av ymse sorter (e.g. Ernst 2010; cf. Johnston 2004) er bare én type eksempel, og samtidig et eksempel med overlappende persongalleri av typen ”brobyggere” til mer etablert konspirasjonskultur (se Dyrendal 2010).

Broer og brobyggere har imidlertid en historie fra den ”andre siden” også. Historier om okkulte sammensvergelser kommer for eksempel ikke bare fra fundamentalister. De har også sin interne historie og interne funksjon. Da forfatteren Joris-Karl Huysmans gjorde forarbeidet til romanen La Bas på 1880-tallet fant han litt for lite av det mørke han lette etter. Løsningen ble å gjøre rosenkreutzer-fantasier om konkurrerende okkultister, riktignok fundert i grundige observasjoner på astralplanet, som historier fra virkeligheten i en fantasifull roman (se Medway 2001: 88-96). Senere er romanen mye brukt som dokumentasjon på reelle sammensvergelser.

Mørke okkultister i sammensvergelser mot hvite dukker også opp hos Blavatsky (e.g. Evans 2007: 181f.). De får en betydningsfull rolle som uttrykk og agenter for en ahrimansk tidsånd hos Rudolf Steiner i 1917. I et foredrag det året gjør han bl.a. slike ansvarlige for terroristmord i den hensikt å avlure ofrenes ånder senere tiders hemmeligheter (ved hjelp av spiritistmedier) for slik å befeste materialismens usunne dominans og knuse all åndelighet og åndelig utvikling (se Dyrendal 2012). I det hele tatt er ’othering’ i form av anklager om sammensvergelser ikke noe ukjent fenomen i esoterisk diskurs.

Det er likevel en annen av funksjonene anklagene om sammensvergelser har som interesserer mer i denne sammenhengen: hvordan de samtidig stadfester effekten og betydningen av esoterisk kunnskap og praksis. Når Blavatsky beskylder medisinsk hypnose for å være svart magi (Evans 2007: 182), eller når Anton LaVey beskylder reklameindustrien for å bruke samme kunnskap som hans egen magi for påvirkningsformål, synonymiserer de effektivt egen praksis med effekt. Det maktesløse blir mektig gjennom sammensvergelsen. Det samme skjer når konspirasjonsteorien brukes som teodisé: ”Se så mye av en trussel mot det etablerte vår kunnskap og praksis er. Og det på tross av at den strider mot hva de ellers sier.”

Det er her vi begynner å ane at det kan være nyttig å se på mer enn en avgrenset overlapping mellom mykt alternativt og hardt konspirajonsteoretisk. I sitt forsøk på å oppdatere og oppgradere ”esoterisme” til ”esoterisk diskurs” peker Kocku von Stuckrad ut nettopp kunnskap, avsløringen av skjult sannhet i motsetning mot det etablerte som et vesentlig trekk:

What makes a discourse esoteric is the rhetoric of hidden truth, which can be unveiled in a specific way and established contrary to other interpretations of the universe and history – often that of the institutionalised majority. (von Stuckrad 2005:10)

Denne diskursen rundt åpenbaringen av skjulte sannheter i opposisjon til hva man oppfatter som ”the institutionalised majority” er sentral for både konspirasjonsteoretisk og (mye av) den alternative, ”nyreligiøse” diskursen som blir presentert som en moderne, eller ”sekularisert”, esoterisme (cf. Hanegraaff 1996).