Spøk og spenning i Kvam

Publisert: 21.06.2010 - Skrevet av: Bjørn-Are Davidsen

Det overnaturlige er et tema der media fort avslører evnen til prinsipiell, for ikke å si praktisk, tenkning. I stedet for å bringe reflekterende oppslag, ender man lettere mesmerisert som mikrofonstativ for medier.Vi ser dette senest i Vårt Land i dag i et dobbeltsideoppslag om de som Rensker hus for spøkelser (ikke lagt ut på nettet).

Opplegget er det vanlige. Man snakker med noen som kan berette at de har møtt spøkelser og som forteller om hvor mange andre som har gjort dette. Det deles noen anekdoter og fortelles om ulike metoder for å bli kvitt uvesnet, selv om de egentlig ikke er så farlige.

Spøkelsesekspert Ottesen er opptatt av å avdramatisere slikt. Det usiktbare er stort sett ufarlig, påpeker han.
– Gjenferd er døde folk som ikke har kommet seg videre til den andre siden. De har noe ugjort, eller de døde så fort at de ikke er klar over det selv. Slim, blod og gørr er bare i billige japanske tegneserier.

Nå er det ikke bare tegneserier Ottesen (Eller er det Ottosen? Avisen klarer ikke å bestemme seg) mangler oversikt over. Han hevder at

alle mennesker får se slik, men at en del ikke gidder å bry seg, eller ikke tør å innrømme hva de ser.

Tvert i mot er det vel slik at spøkelser er noe som de færreste av oss får se. Men flere ikke-priviligerte av oss, som meg, har et sterkt ønske om å se noen. I stedet for å rense hus for spøkelser hadde det vært flott om man i stedet hadde arrangert visninger.

Det hadde vært virkelig spennende å få møte noen av disse vi hører så mye om. Hva med å beholde et sertifisert spøkelseshus som reservat for gjenferdene?

Og dermed nærmer vi oss det prinsipielle og praktiske.

For journalisten stiller ikke ett eneste kritisk spørsmål. Hun ber ikke om noen form for bevis eller indisier. Hun slår ikke frampå med muligheten for selv å bli med på en identifisering av spøkelser med påfølgende utrenskning.

Det nevnes kun forestillinger, ikke motforestilinger.

Selv ikke når ekspertene kan fortelle at her er det mange sjarlataner på banen og at dette ikke alltid virker.

Mange foretar husrenskningen selv, og på nettsider som paranormal.no diskuteres ulike teknikker, og om det er klokest å hente profesjonell hjelp. Slikt koster fra en tusenlapp og opp til 15.000 kroner.

Det er alltid spennende, for ikke å si… fristende, med en bransje der man både kan stille diagnoser uten motsigelser (de som sier i mot tør som kjent ikke å innrømme hva de ser) og ta seg til dels godt betalt for kuren.

Ottesen vedgår da også at bransjen har et problem.

Profesjonaliseringen i folketroen bekymrer ham: På alternativmarkedet er de fleste ute etter å tjene penger, og det meste er bløff, mener han. De påberoper seg evnen til å se eller hive døde på dør, men har lav treffprosent.

Men journalisten stiller ikke det opplagte oppfølgingsspørsmålet. For hvordan kan man skille mellom bløff og realiteter på et felt, som, for å bruke Ottesens uttrykk, handler om det usiktbare?

Spørsmålet er ikke bare prinsipielt, det er i høyeste grad praktisk.

Man kan lett se for seg dilemmaer, for ikke å si tvekamper, som tilspisser seg når aktører hevder å ha renset huset for spøkelser, mens motparten står fast ved at de andre ikke har lyktes. Og tilbyr sin egen metode i stedet.

Det hele får om mulig et enda større skjær av komikk, for ikke å si av tidsånd, når husrenskerne legger an en mer økumenisk tone. For her hjelper det ikke med å lese Fadervår. Tenk om man skulle støte på et hinduistisk spøkelse. Eller humanetisk.

Dermed gjelder det å unngå å besudle ånderommet med religion. Det gjelder å opptre høyst sekulært og fokusere med ord og tanker på at «nå vil jeg ha fred». Ellers kan man risikere å støte de stakkars gjenferdene.

Nå er dette bare første artikkel i en serie. Så langt er det ikke signalisert noen skeptiske røster, men vi får – litt mot bedre vitende – håpe det beste. Men selv om prost Paul Gunnar Skuland kommer til orde i morgendagens oppfølgingsartikkel, er det noen smuler for mye å vente at han vil betone forskning på folklore, parapsykologi, innbilning og bløffmakere.

Heldigvis slutter oppslaget med å vise at i hvert fall noen har litt vett og vidd i behold i møte med spøkelsesfortellinger. Vi snakker da om norske katolikker på 1960-tallet, muligens mens Chesterton fortsatt levde i minnet .

I forbindelsen med den paranormale interessen for munken i Nidarosdomen i 1966, «Norges mest kjente spøkelse», en skikkelse som bl.a. skal ha tatt strupetak på en prest på talestolen i 1924, kommenterte det katolske tidsskriftet St. Olav at

«uffda, dette kom ubelelig» og refset så «den angjeldende munks reaksjonære form for katolisisme.
– Vi får håpe han blir funnet. Noen bør forklare ham om Vatikankonsilet, aggiornamento og økumenikken. Kvelertak på lutherske pastorer, det går ikke lenger.

I motsetning til aviser og ukebladers gjengangere av artikler om spøkelser.