Artikkel

Spøkelser, kaniner og kategoriske krumspring

lik m kiste.jpgDet finnes forskere som arbeider for å finne kurer for fryktelige sykdommer og redusere menneskers lidelse eller for å redde kloden. Forskere som gjør sitt ytterste for å gjøre verden til et bedre sted å leve. Forskning er viktig.
Det står allikevel ikke til å nekte at det også er en god del riktig rar forskning der ute, forskning hvor det rett og slett kan være vanskelig å se relevansen for andre enn forskeren selv. Kategorisering av overnaturlige vesener for eksempel.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Arnfinn Pettersen (publisert 02.05.2006)


Jeg er folklorist av utdanning, hvilket innebærer at jeg har studert en rekke ulike fenomener du kan sette ”folke-” foran, som folkediktning, folketro, folkemedisin og folkelige forestillinger. Min særlige favoritt er overnaturlige vesener. (Særlig hvis de er døde og vender tilbake fra graven. Spøkelser, med andre ord.) Og få ting er mer fascinerende enn kategorisering av overnaturlige vesener, hvilket muligens kvalifiserer til en plass på listen over forskningens særere disipliner.

Det grunnleggende problemet med å kategorisere overnaturlige vesener er fraværet av noe å kategorisere. Det er rett og slett svært sjelden et overnaturlig vesen møter opp for å la seg studere.

La oss sammenligne spøkelser og kaniner. Skal man finne ut hva som kjennetegner en kanin, er et godt sted å begynne å se nærmere på en kanin. Og så på en til. Og så enda en. Og underveis notere seg hva de har felles. Og etter det bør man sammenligne sine resultater med andre dyr, for å finne ut hva som skiller dem. Kaniner har for eksempel ikke snabel.

Spøkelser er langt mindre villige til å la seg forske på. Derfor må forskeren nøye seg med å studere andres beskrivelser av dem, enten i form av observasjoner (jeg så det, og det var såååå stort), tradisjonsbeskrivelser (her i dalen tror vi de går kledd i lilla laken) eller kategoriseringer (der i dalen trodde de osv.).

Selv om folklorister gjerne påpeker at det for dem prinsipielt sett er uinteressant hvorvidt spøkelser finnes eller ikke – fordi det er fortellingene om spøkelser man studerer, ikke vesenene selv – velger noen av oss å gå ut fra at spøkelser faktisk ikke eksisterer. Det gjør ikke situasjonen enklere.

Ikke-eksisterende vesener er nemlig frie til å finne på det aller meste – rent prinsipielt er det kun opp til fortellernes fantasi hvilken form de måtte anta.

Skulle noen skildre kaniner som vesener med fire ører, seks øyne, støttenner og grønn pels, vel, så kan man ved å ta en rask titt på en kanin fastslå at vedkommende tar feil – for å bruke et lite postmoderne uttrykk. Noen slik luksus har man ikke med spøkelser.

De fleste bøker og artikler om slike vesener ser derimot ut som entydige presentasjoner av de ulike typer vesener og deres særtrekk. Nøkken er sånn, nissen er slik og huldra har hale. Men i virkeligheten, det vil si blant de som har trodd på dem, er disse vesenene på langt nær like entydige. Den svenske huldra har for eksempel oftere hul rygg enn hun har hale, og nøkken fremstår vekselvis som spelemann, mudderklump og hvit hest. Da er det ikke så lett å komme opp med en entydig beskrivelse.

Faktum er at det i stor grad er folkloristene selv som har skapt illusjonen om enhetlige og uforanderlige vesener som holder seg i ro innenfor sin etablerte kategori.

Det skjedde omlag som følger: Først samlet man inn masse tradisjonsmateriale om overnaturlige vesener. Deretter grovsorterte man dem i arkivskuffer. Man puttet det man anså som nøkker i én, huldre i en annen og spøkelser i en tredje. Så tok man for seg en av arkivskuffene og studerte innholdet i den. Man satte opp lister over fellestrekk og avgjorde hva som var skikkelige spøkelser og ikke. De som var frekke nok til å avvike fra disse beskrivelsene ble oppfattet som avvikere.

Arkivskuffene begynte med andre ord å leve sine egne liv. Eksistensen av en skuff med papirer viet huldra ble i seg selv et bevis på at et klart avgrenset vesen som het huldra hadde eksistert i folks hoder. Kategorien var blitt sitt eget bevis. Logikken kortsluttet, med andre ord.

Betyr så dette at man slett ikke kan kategorisere overnaturlige vesener på en fornuftig måte? Det gjør det ikke. Man kan, men bare hvis man i utgangspunktet er inneforstått med at slike kategorier nødvendigvis er forskerskapte og ikke én-til-én-refleksjoner av virkeligheten. Det er to hovedmåter å nærme seg slik kategorisering på.

For det første kan man studere tradisjonen nøye og lytte oppmerksomt til nålevende propagandører for vesenene, og på grunnlag av dette skape kategorier. Dette er for så vidt utmerket, men det tar forbasket lang tid, forutsetter at man har et representativt tradisjonsutvalg, og det er stor fare for at kategoriseringssystemet blir så lokalt at sammenligninger over større områder blir umulig.

Denne tilnærmingsmåten innebærer også en reell fare for å gjenta fortidens tabber. Hvis man hevder å ha funnet de egentlige, sanne kategoriene, kommer man lett i fare for å begynne å kjefte på ”folket” hvis de skulle være uenige med deg. Det er lett å overbevise seg om at man har funnet de egentlige kategoriene og kulturforskningen er da også rik på eksempler på forskere som mener å vite mer om en gruppes kultur enn gruppens medlemmer selv gjør.

For det annet kan man, på grunnlag av for anledningen utvalgte karaktertrekk definere kategorier som man anser som særlig relevante for sitt studium. Her bør man velge relevante karaktertrekk. Hvis man, for å holde seg til kaninanalogier, velger å definere en kanin utfra at den har tenner, får man fort et problem.

Den norske folkloristen og spøkelseseksperten Velle Espeland demonstrerer på utmerket vis denne typen tilnærming når han foreslår å kategorisere spøkelseshistorier utfra hvilken sanseform spøkelset opptrer i. (Audisjonsspøkelser, de man kun hører, er vanligst.)

Denne andre tilnærmingsmåten er ærligere enn den første. Den pretenderer ikke å skape ”autentiske” kategorier og innrømmer at den arbeider med analytiske konstruksjoner. Og fordi den innrømmer dette innebærer den heller ikke den samme risikoen for å øve vold på materialet som den første gjør.

Poenget er at enhver kategori som skapes for å kategorisere noe som helst nødvendigvis befinner seg på et annet abstraksjonsnivå enn tingene selv. Kategorisering dreier seg om valg og man må alltid velge noe bort. Det er forskjell på en ekte kanin og kategorien kaniner. Den førstnevnte er søtere og smaker mye bedre.