Artikkel

Stjerner og mystikk: Postmoderne kabbalah

madonna.jpg«I wouldn’t say studying Kabbalah for eight years falls under the category of being a fad or a trend», sa Madonna i et intervju i 2004.
Men hva har egentlig vestlige superstjerner med jødisk mystikk å gjøre? Er Madonna kabbalist? Som med så mange andre spørsmål er svarene veldig avhengig av hvem man spør. I denne artikkelen forsøker Egil Asprem å besvare dem fra et religionshistorisk perspektiv.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Egil Asprem (publisert 13.02.2007)


Mot siste halvdel av nittitallet kom ordet «kabbalah» på alle sladrebladjournalisters lepper. Det begynte for drøye ti år siden, da den amerikanske skuespillerinnen og komikeren Sandra Bernhard ble affiliert med bevegelsen The Kabbalah Centre i Los Angeles, på denne tiden en forholdsvis ukjent og liten nyreligiøs bevegelse som hevdet å bygge på den gamle jødiske mystikken. I tiden som fulgte tiltrakk imidlertid bevegelsen seg langt større oppmerksomhet, i det Bernhard introduserte sin celebre omgangskrets for gruppen. Det varte ikke lenge før navn som Roseanne Barr og Madonna havnet i Bernhards åndelige selskap, etterfulgt av et skred med mer og mindre seriøse konvertitter fra lignende glamorøse rekker: Barbra Streisand, Elizabeth Taylor, Britney Spears, Mick Jagger, Monica Lewinsky, Paris Hilton og flere andre fulgte i samme spor. Kabbalah var over natten blitt «the new loud» i Hollywood.

Etter at «halve Hollywood» og pop-bransjen involverte seg i den tiltrakk bevegelsen seg brått offentlig oppmerksomhet. Å telle toppkjendiser blant sine rekker er meget god markedsføring, noe også Church of Scientology selvsagt har funnet ut. Dersom de hadde blitt spurt kunne imidlertid Scientologikirken ha fortalt at berømmelsen som følger med celebre medlemslister også kan være som et tveegget sverd: Sammen med pressens fokus følger gribbene fra sladrejournalistikkens verden. Det er få overskrifter som selger bedre enn skandaler og rykter om dubiøse sekter i kjendismiljøer. På lik linje med Scientologikirken har også Kabbalah Centre de senere årene fått på seg et rykte for å være mer et businessforetak enn en religiøs stiftelse. Kritikken mot dem har gått på alt fra at de tilbyr pseudovitenskapelige produkter til uvitende eller desperate kunder – til moralsk uforsvarlige priser – til at de ikke bedriver «virkelig» kabbalah.

Noe av denne kritikken kan sies å være berettiget. Andre aspekter av den er mindre treffsikre. I det følgende håper jeg å klargjøre noe mer hvilken kritikk som er forsvarlig, og hvilken som er forvirret. Hva slags organisasjon er dette Kabbalah Centre egentlig? Og ikke minst, hva er denne mysteriøse «kabbalistiske tradisjon» de påstår seg å forvalte?

The Kabbalah Centre – arv og opphav

På begynnelsen av 1970-tallet opprettet de amerikanske jødene Philip og Karen Berg The Kabbalah Centre. I årene før dette hadde Philip Berg studert kabbalah med den israelske hasidisten (eller såkalt «ultraortodokse») mystikeren rabbi Yehuda ben Zvi Brandwien i Jerusalem. Rabbi Brandwien var en prominent skikkelse i Israel på denne tiden, både som leder for den hasidiske gruppen Haside Stratin, og som overhode for det religiøse rådet i den israelske arbeiderbevegelsen Histadrut. Brandweins religiøse autoritet kom også av at han var den ledende disippelen til den kanskje største og mest betydningsfulle kabbalisten i det tyvende århundre, rabbi Yehuda Ashlag (1886-1954). Det er den kabbalistiske tradisjonen fra rabbi Ashlag The Kabbalah Centre hevder å forvalte, gjennom Philip Bergs tidligere studier under rabbi Brandwein.

Det er et helt verdenshavs avstand mellom Yehuda Ashlag og den endelige fremstillingen av kabbalah hos Philip Bergs Kabbalah-senter. Men det er også noen interessante likheter. I det minste kan man skimte en tendens allerede hos Ashlag som Berg har videreført -inntil det radikale. Rabbi Ashlag var nemlig selv en særdeles innovativ fortolker av kabbalah, og enkelte av nyvinningene han utviklet må sees som en bakgrunn for læren som presenteres av The Kabbalah Centre.

Den opprinnelig polskfødte Yehuda Ashlag emigrerte i 1921 til Det britiske mandatet Palestina, hvor han blant annet kom i kontakt med allerede etablerte kabbalistiske miljøer. I ettertiden skulle han imidlertid ligge i konflikt med flere av disse, særlig grunnet uoverensstemmelser over kabbalahs rolle i samfunnet. Fra slutten av 1920-tallet av begynte Ashlag å utgi sine kommentarverker til de store kabbalistiske verkene Zohar (skrevet i Spania på 1200-tallet) og Etz H+ajim, «Livets tre», assosiert med den meget innflytelsesrike og innovative kabbalisten Isak Luria, som levde og virket i Safed i Palestina på 1500-tallet. Gjennom publikasjonene sine ga imidlertid Yehuda Ashlag uttrykk for enkelte radikale nye tolkninger av kabbalah. I hans fortolkning dreide kabbalah seg først og fremst om en åndelig transformasjon av kabbalistens eget selv. Man skulle lutre seg fra dyriske og egoistiske sider og forvandle seg til å bli et guddommelig, restituert vesen, villig til å gi og yte for sine medmennesker og for Gud, snarere enn å lengte etter til stadighet å . For det andre var Ashlag en kabbalist som anså at kabbalistisk lære ikke først og fremst var en esoterisk disiplin, som burde voktes av de lærde. Den burde snarere populariseres og spres blant folket for deres opplysning, og for verdens beste.

Hånd i hånd med disse tolkningene av jødisk mystikk gikk Ashlags marxistiske agenda. Som så mange andre sionister på denne tiden var Ashlag engasjert i kommunistiske samfunnsmodeller, og i hans mange møter med ledere for Det sionistiske arbeiderparti, deriblant Israles første statsminister David ben Gurion, var sosialistiske og kommunistiske ideer like viktige samtaleemner som kabbalah og jødisk spiritualitet.

Entreprenører på det spirituelle supermarked

I Philip Bergs Kabbalah Centre finner vi både kontinuitet og brudd med Yehuda Ashlags kabbalistiske og samfunnsmessige tenkning. Agendaen om å åpne opp og spre kabbalah til den brede masse er så til de grader videreført, mens de sosialistiske undertonene mildt sagt er tonet ned: The Kabbalah Centre er snarere bemerkelsesverdig godt tilpasset en fremskreden global markedsøkonomi. Såvel budskapet som metodene bevegelsen tilbyr er skreddersydd for en senkapitalistisk verdensorden.

Også den senere utviklingen i læresystemet til The Kabbalah Centre speiler dette. Philip Berg har selv utgitt en lang rekke bøker med populariserte og forenklede utgaver av Ashlags kabbalistiske system, med spesiell vekt på selvutviklingselementet i læren, sakraliseringen av selvet. I tillegg har han imidlertid inkorporert en rekke ideer fra vestlig New Age. Fokuset på «selvet» som er så fremtredende i The Kabbalah Centre kan i seg selv karakteriseres som et typisk trekk ved New Age-religiøsitet generelt. Det er snakk om en type religiøsitet som er særdeles godt tilpasset et senkapitalistisk «markedsethos», hvor det er subjektet, det ukrenkelige selvet som forbruker som står i fokus.

Koblingen med generelle New Age-ideer veldig synlige, både i senterets publikasjoner og ved å besøke nettsidene deres.[1] Her vil man blant annet finne egne seksjoner tilegnet blant annet astrologi og kjærlighetsliv. Også måten organisasjonen i dag opererer på har enkelte trekk som er svært utbredt blandt andre nyreligiøse New Age bevegelser.

Det er også disse som i stor grad har gitt bevegelsen sitt noe frynsete rykte i media. Dersom man klikker seg inn på organisasjonens egen «online accessories shop» kan man med letthet få kjøpt alt fra bøker om «kabbalistisk astrologi», spesiallagde stearinlys og røkelse til «meditasjonskort» med ulike kabbalistiske gudenavn skrevet med hebraiske bokstaver. Blant de mer suspekte sidene ved denne markedsrettede siden av The Kabbalah Centre er deres salg av «kabbalah-vann», som etter sigende skal ha helbredende effekter.

Jeg sier suspekt, for her har det ikke bare vært snakk om mennesker som har handlet i beste vitende etter religiøse overbevisninger, men også tilfeller som har lignet farlig mye på regelrett svindel av den mest kyniske sorten. En BBC dokumentar raporterte i januar 2005 om en døende kreftpasient som – blant andre ting – ble solgt aramaiske bøker han ikke kunne lese og vann velsignet med gudenavn til en sammenlagt verdi av 1,500 $[2].

Selv uten slike sensasjonelle oppslag er det liten tvil om at The Kabbalah Centre har visse trekk ved seg som gjør at bevegelsen passer godt under den religionssosiologiske betegnelsen «entreprenørkult»[3]: En vesentlig del av bevegelsens virksomhet består i å tilby salgbare religiøse produkter til det globale «åndelige supermarked». Dette aspektet ved nyreligiøse bevegelser generelt er etter min oppfatning noe man bør og skal forholde seg kritisk til. Det kan se ut til at Philip og Karen Berg er to av mange som har oppdaget en bransje basert på et prinsipp som i alle fall fungerer godt i amerikansk sammenheng: There is no profit like non-profit.[4]

Sensasjonsjournalistikk og antikultbevegelser

Samtidig tror jeg man skal være forsiktig med å la seg rive med av de mer sensasjonelle oppslagene om bevegelsen, og la disse danne grunnlaget for enhver bedømmelse av den.

Som nevnt innledningsvis er nyreligiøse grupper (gjerne med full retorisk kraft snarere enn sosiologisk presisjon kalt «sekter» eller «kulter») et yndet objekt for sensasjonalistisk journalistikk, særlig dersom man i samme sleng kan gjøre avsløringer om kjente populærkulturelle fjes.

Den samme BBC dokumentaren som ble nevnt over kan i så måte late til å være av dette slaget. I tillegg til avsløringene om tvilsom markedsføring av pseudovitenskapelige helseprodukter avslørte dokumentaren, ved hjelp av skjult kamera, en sjokkerende uttalelse av en sentral skikkelse ved bevegelsens Londonkontorer. Under skjult kamera ga lederskikkelsen uttrykk for at jødene som døde under andre verdenskrig selv var ansvarlige for lidelsen – fordi de ikke hadde studert kabbalah[5]. Utsagnet har selvsagt en soleklar sjokkverdi i pressen. Man kan likevel spørre seg hvor mye det har med bevegelsen som helhet og deres mange medlemmer verden over å gjøre. Man har her å gjøre med et ad hominem-argument som projiseres over på resten av bevegelsen som om den var skyldig ved assosiasjon.

I tillegg kunne man kanskje merke seg at det sett i forhold til de ulike utviklingene innen jødisk teologi i etterkrigstiden heller ikke er et helt ukjent standpunkt denne lederen har gitt til kjenne under skjult kamera. Den særdeles innflytelsesrike hasidiske eller ultraortodokse rabbien Yoel Teitelbaum, som grunnla det store hasidiske miljøet i New York i etterkrigstiden er et nevneverdig eksempel. I 1961 utga han boken Va-yoel Moshe («Og Moses var fornøyd»), som argumenterte for at holocaust var Guds kollektive straff av jødene for den sionistiske politikken, som han mente brøt mot en forordning i Talmud mot å vende tilbake til Jerusalem før Gud selv sendte jødene tilbake i de siste dager[6].

Poenget mitt er på ingen måte å rettferdiggjøre slik teologisk retorikk og ansvarliggjøring av ofrene på religiøst grunnlag, men å bevisstgjøre at utsagnet BBC fanget på tape har sin historie internt i jødisk teologi (anklagen om antisemitter i fåreklær synes ikke langt unna), noe de færreste seere formodentlig hadde kjennskap til.

Når man skal gjøre opp status for denne type nyreligiøse bevegelser kan det med andre ord være en fordel å vokte seg for billige poenger som blir forsøkt gjort i mer sensasjonalistiske medieoppslag[7].

Er det kabbalah? – Autentisitetsfeilslutningen

Det er andre spørsmål som ofte kommer i kjølvannet av oppslag om Madonna og The Kabbalah Centre: Hva er kabbalah? Og er det The Kabbalh Centre driver med ekte kabbalah?

Som nevnt er svaret på disse spørsmålene svært avhengig av hvem man spør. Vi har allerede sett at de religiøse (eller «åndelige») doktrinene som senteret presenterer bærer tydelige preg av New Age-ideer. Ikke uventet har dette gitt opphav til mye kritikk fra mer «rett-troende» jødiske grupper, som kritiserer senteret for å lære bort en overflatisk og degenerert versjon av den gamle jødiske mystikken. De som har fulgt med i mediestormen rundt Madonna og kabbalah de siste årene vil også huske kritikken hun mottok fra enkelte rabbinere i forbindelse med utgivelsen av Confessions on a Dance Floor. Platen inneholder blant annet låten «Isaac», som rabbiene mente var en referanse til den nevnte kabbalisten Isak Luria[8]. Kritikken gikk på at det ville være en stor synd for virkelige kabbalister å tjene penger kommersielt på store åndelige ledere som Isak Luria, og dessuten et brudd på jødiske forordninger[9].

Men også fra akademisk hold har det vært nok av kritikk mot Madonnas kabbalistiske fellesskap. Noen av de aller største akademiske autoritetene på kabbalah og jødisk mystikk, inkludert Yosef Dan og Moshe Idel ved Hebrew University i Jerusalem og Arthur Green ved det amerikanske Brandeis University har rettet tidvis kraftfull polemikk mot The Kabbalah Centre. Felles for disse kritiske røstene er at de beskylder senterets versjon av kabbalah for å være degenerert, inautentisk og sjarlatansk -rett og slett en form for falsk religion[10].

Som en annen kabbalahekspert, Boaz Huss, nylig har påpekt tar disse del i en akademisk diskurs om kabbalah som interessant nok bestalter akademikeren som autorisert vokter av «den sanne kabbalah». Dette er en akademisk diskurs som lar seg spore tilbake til grunnleggeren av det akademiske studiet av kabbalah og jødisk mystikk, Gershom Scholem, og som har fortsatt å ha innflytelse i senere generasjoner. Dersom man går Scholem og hans etterfølgeres argumentasjon etter i sømmene finner man imidlertid at den er iboende orientalistisk: Den fortidige, mystiske orientaler betraktes som autentisk og edel, mens de samtidige mystikerne oppfattes som degenererte, irrasjonelle og antimoderne sjarlataner. Premisset synes å være at ekte religiøs mystikk er forbeholdt «the far away and the long ago».

Et annet interessant trekk ved den pseudo-akademiske retorikken mot for eksempel The Kabbalah Centre er at den har gjort visse ortodokse jødiske premisser til sine egne, og dermed tatt standpunkt i en teologisk debatt, snarere enn en akademisk. Spørsmålet om autentisitet er og blir av teologisk interesse, men ikke av akademisk. At én religiøs gruppe vil ta patent på termen «ekte kabbalah» og holde den «ren» fra populærkulturens besudling er i så måte ikke overraskende. På samme måte har det i århundreder vært heftige disputter ulike kristne denominasjoner imellom om hva som er «ekte» eller «autentisk» kristendom. Som utenforstående blir det imidlertid vanskelig å kjøpe noen av disse argumentene for autentisitet og ekthet. Det eneste vi kan påpeke er graden av kontinuitet og forandring innen grupper og strømninger som gjør krav på tittelen det måtte gjelde. Og selv om man kan driste seg til å si at katolikker stort sett har en lengre tradisjon enn lutheranere vil vi neppe legge oss bort i hvem av dem som er mest «autentisk kristne». For de av oss som ikke samtidig tar del i en teologisk diskurs er spørsmålet simpelthen meningsløst.

Så la oss heller befatte oss med noe vi kan snakke om, slik som historisitet og røtter. Noen av de viktigste elementene i læren til The Kabbalah Centre bygger utvilsomt på eldre tradisjoner som man mer eller mindre uten videre ville kalle kabbalistiske. Et av senterets mest sentrale trekk de siste par tiårene har vært vektleggingen på de såkalte 72 kabbalistiske gudenavnene. Dette er hebraiske ord på tre bokstaver som blir sagt å ha en spesielt sterk magisk eller guddommelig kraft. Både kabbalahvannet og meditasjonskortene The Kabbalah Centre selger bærer disse gudenavnene.

Selv om bruken av dem på diverse produkter selvsagt er ny er de kabbalistiske kildene til de 72 gudenavnene utvilsomt gamle. Spekulasjoner om disse navnene kan spores tilbake til rabbi Rashi, som levde i Frankrike på 1000-tallet. I følge Rashi er navnene dannet ved å kombinere bokstaver fra tre etterfølgende vers i 2. Mosebok, hvor israelittenes flukt fra egypterne over Rødehavet beskrives. Etter Rashi finner vi igjen spekulasjoner rundt de 72 mystiske gudsnavnene både i Sefer ha-bahir, skrevet i Provence på 1100-tallet og ofte regnet som den første virkelige kabbalistiske teksten, og i Zohar[11].

Samtidig er hverken magisk eller mystisk bruk av disse navnene noe nytt med The Kabbalah Centre. Den innflytelsesrike spanske kabbalisten Abraham Abulafia benyttet dem i sine meditative øvelser på 1200-tallet, og det ble sagt allerede på denne tiden at den som visste hvordan man skulle uttale navnene riktig ville kunne bruke deres kraft til å oppnå svært jordiske goder, som rikdom og hell i kjærlighet[12]. The Kabbalah Centres doktriner om gudenavnenes undergjørende kraft har med andre ord tydelige historiske røtter i tekster og bevegelser som selv orientalisten ville anerkjenne som kabbalistiske.

Madonna, The Kabbalah Centre og postmoderne kabbalah

Et annet spørsmål som gjerne dukker opp angående Madonna og kabbalah er om det finnes kabbalistiske innslag i hennes kunstneriske output.

Om man ikke kan gi noe klart og rungende «ja» på spørsmålet, så er det i alle fall vanskelig å benekte at Madonnas produksjon etter at hun involverte seg i The Kabbalah Centre bærer påvirkninger av deres kabbalistiske lære. Tittelen på albumet Ray of Light fra 1998 alluderer for eksempel til Zohar, som gjerne oversettes fra hebraisk som «stråleglans», og Madonnas «kabbalistiske barnebøker» inneholder referanser til The Kabbalah Centres kabbalistiske system[13].

Et annet veldig tydelig og interessant eksempel er Madonnas musikkvideo til «Die Another Day» (2002), temasporet til James Bond-filmen ved samme navn. Som Boaz Huss har hevdet og mesterlig vist[14], kan denne musikkvideoen i sin helhet leses som en kabbalistisk tekst innenfor rammeverket av The Kabbalah Centres doktriner. Madonnas forhold til kabbalah generelt, og denne videoen spesielt, viser oss desuten hvordan senterets lære kan sees som en type postmoderne kabbalah.

Videoen «Die Another Day» kryssklipper to parallelle handlingsforløp, begge med referanse til James Bond-filmen med samme navn. I det ene er Madonna fanget i et nord-koreansk torturkammer, og kjemper mot vakter som forsøker å binde henne til den elektriske stol. Dette forløpet er kryssklippet med en fektescene, hvor en hvitkledd Madonna kjemper mot en sortkledd Madonna i sterile omgivelser fyllt med gjenstander og artefakter hentet fra tidligere James Bond-filmer. I løpet av kampscenen knuses en rekke av disse gjenstandene, og et portrett av Pierce Brosnan gjennombores («pierce») av korden til den hvite Madonna. Mot slutten kommer de to handlingene sammen på en måte som åpner for en kabbalistisk tolkning. Madonna i fangehullet blir festet til den elektriske stol, og er i ferd med å henrettes av fangevokterne.

I scenene før dette ser vi imidlertid at Madonna bærer en tatovering på høyre arm, bestående av de tre hebraiske bokstavene lamed, aleph og vav, som utgjør ordet «LAV», et av de 72 undergjørende gudenavnene. Like før hun festes til stolen ser vi henne også tvinne såkalte tefillin rundt armen sin, en slags bønnereimer av lær som har en sentral religiøs funksjon i rabbinsk jødedom (men stort sett kun for menn). I øyeblikket fangevokterne aktiverer den elektriske stolen og Madonna går den visse død i møte får vi i den kryssklippede scenen se at den hvite Madonna til slutt skyter og dreper den sorte Madonna med armbrøst. Når røyken letter fra dødskammeret og fangevokterne flokker seg om den elektriske stolen er imidlertid den fangede Madonna mirakuløst forsvunnet, og på stolryggen er etset inn det hebraiske ordet LAV.

Dette hendelsesforløpet kan tolkes i lys av The Kabbalah Centre’s lære. I grunnfortellingen, hvor Madonna er fanget i torturkammeret er det de kabbalistisk-religiøse elementene med tefillin og det undergjørende ordet LAV som muliggjør en mirakuløs deus ex machina-manøver i siste øyeblikk. Gudenavnets frelsende kraft, en sentral doktrine hos The Kabbalah Centre, billedliggjøres med referanse til James Bond-filmen.

I den parallelle fektescenen kan vi lese kampen mellom den hvite og den sorte Madonna som en kamp mellom det høyere, guddommelige selvet og det materielle, dyriske egoet. Som vi har sett er denne kampen, og det guddommelige selvets seier, målet for «åndelig utvikling» både hos Philip Berg og hans forgjenger Yehuda Ashlag. Denne kampen alluderes også til i en tekststrofe fra Madonnas låt, hvor hun synger at hun skal «bryte sirkelen» ved å ødelegge egoet. Det er dermed heller ingen tilfeldighet at den hvite Madonnas seier over den sorte sammenfaller med den fangede Madonnas mirakuløse flukt fra den visse død. Bekjempelsen av egoet og mirakuløs bruk av guddommelige ord er deler av det samme frelsesprosjekt i The Kabbalah Centres kabbalistiske system.

Det er imidlertid et annet aspekt ved denne videoen, og ved Madonnas kulturelle produksjon generelt, som peker på noe vesentlig ved The Kabbalah Centres religiøsitet. Som Boaz Huss påpeker er «Die Another Day» totalt sett et veldig lekent spill med ulike kulturelle referanser. Religiøse symboler mikses med sekulære og populærkulturelle ikoner og referanser i et lekent uttrykk som til slutt kommer ut som et typisk postmoderne bricolage av ellers urelaterte kulturelle elementer[15]. Denne leken med referanser oppviser også en postmoderne forakt for eksklusive, binære kategorier, som «høykultur vs. lavkultur» og «religiøs vs. sekulær». I stedet kommer alle disse referansene sammen i det populærkulturelle uttrykket.

Også bruken av ordet LAV kan sees som et eksempel på denne leken med referanser av både religiøse og sekulære, og høy- og lavkulturelle konnotasjoner. I tillegg til å være et av de 72 kabbalistiske gudenavnene kan man se de tre hebraisk bokstavene som en hebraisk transkripsjon av det engelske «Love» – dermed får ordet en tvetydig referanse og unnviker binær klassifisering. Et annet eksempel på det samme kan man se i Madonnas mye omtalte valg av det hebraiske pseudonymet Esther. Navnet Esther refererer på den ene siden til en bibelsk fortelling som i Philip Bergs kabbalistiske system knyttes til doktrinen om de 72 gudenavnene. Samtidig har navnet etymologisk blitt knyttes til den promiskuøse babylonske gudinnen Ishtar, og til sist har ordet Esther den dagligdagse betydningen «stjerne» – noe som selvsagt er en bevisst selvreferanse til Madonna som superstjerne og «the Queen of Pop».

Boaz Huss argumenterer for at dette utpreget postmoderne trekket ved Madonnas populærkulturelle produksjon og selvkonstruksjon også er et slående trekk ved måten The Kabbalah Centre opererer på. Som vi allerede har sett kan bevegelsen sees på som et businessforetak og en vareprodusent like mye som en religiøs bevegelse i streng forstand. Faktum er at bevegelsens virksomhet i virkeligheten bryter ned skillet mellom sekulære og religiøse virksomheter, mellom vareomsetning og religiøs forkynnelse. Produktene som selges er i seg selv en del av den kabbalistiske «spiritualitet» (man forkaster selvsagt også termen «religion»), og i bøkene som beskriver bevegelsens kabbalistiske doktriner refereres det like gjerne til populærkulturelle produkter som til Zohar: Madonnas egen bricolage av referanser i «Die Another Day» blir selv referert til av Philip Berg i hans bok om de 72 gudenavnene[16].

For å gjøre opp status kan man si at The Kabbalah Centre må sees som en spesiell overlevering og omtolkning av kabbalistiske elementer i en postmoderne æra. Bevegelsen og dens virkemåte er, på samme måte som populærkultur generelt, blitt en integrert del av den globale kapitalismens produksjon og distribusjon av varer. Som sådan utviskes skillet mellom sekulær og «åndelig», særlig som manifestert i skillet mellom børs og katedral. Videre visker man ut ekskluderende religiøse identiteter, som «jødisk» og «kristen» og hevder at kabbalah som sådan er ikke-sekterisk, og tilgjengelig for alle mennesker.

Også skillet mellom det esoteriske og det eksoteriske forsvinner med den postmoderne kabbalah. Det er nesten fristende å si at postmoderne kabbalah er hypereksoterisk: Det dreier seg om en åndelighet for massene, som er tilgjengelig gjennom massemediale populærkulturelle uttrykk og solgt stykkvis i produkter over internett. Yehuda Ashlags prosjekt om å åpne kabbalah for massene er tatt til sin ekstremitet, godt hjulpet av kunst- og kommunikasjonsformer som var utenkelige på hans tid.

Legitime og illegitime kritiske posisjoner

Implikasjonene dette har i forhold til kritikken The Kabbalah Centre har møtt er dermed i mine øyne todelt. På den ene side er det misvisende å avfeie deres kabbalistiske lære som «inautentisk», til tross for sin åpenbare innovative karakter. Som nevnt er spørsmålet om autentisitet et teologisk anliggende, og dermed ikke noe man kan tufte en saklig og sammenhengende sekulær kritikk på. Dessuten er det ikke tvil om at de kabbalistiske elementene som The Kabbalah Centre utnytter har sine røtter i alment anerkjente kabbalistiske tekster, såvel læren om de 72 gudenavnene som Yehuda Ashlags individualiserte og samtidig eksoteriske tilnærming til kabbalah. Det er bare en annen fortolkning av kabbalah, en postmoderne kabbalah.

Samtidig betyr ikke dette at bevegelsen befinner seg hinsides kritikk, snarere tvert i mot. Religionskritikk er i alle tilfeller sunt. Poenget er bare at denne kritikken må bygges på et gyldig grunnlag. Kritikk som angriper på bakgrunn av «autentisitet og «ekthet» stiller seg i en teologisk polemikk som er lite interessant fra et sekulært sysnpunkt. God religionskritikk baserer seg derimot på å stille spørsmål ved autoritet, interesser og retorikk, sannhet og sunnhet.

Det faktum at The Kabbalah Centre opererer i en gråsone mellom børs og katedral, mellom business og forkynnelse gjør at man skal være spesielt oppmerksom nettopp på slike spørsmål om maktrelasjoner, økonomisk gevinst og uredelig eller forledende markedsføring. Hvilke påviselige helsebringende effekter har det å klistre hebraiske bokstaver på vannflasker? Hvilke konsekvenser har det å selge pseudovitenskapelige produkter til syke mennesker som mest av alt trenger medisinsk behandling? Hvordan påvirkes salget av kabbalahprodukter av en høy mediaprofil spekket av stjerner? Og i hvilken grad benyttes en religiøs retorikk for å unndra bevegelsens aktivitet fra sekulær skatte- og markedsføringslovgivning? Alle disse er fornuftige kritiske spørsmål som er spesielt relevante i møtet med den type postmoderne religiøsitet The Kabbalah Centre representerer.

Dersom man i tillegg stiller det meget berettigede spørsmålet «cui bono?» («hvem tjener på det?») i forhold til hele kabbalah-vekkelsen er det i sær ett saksforhold som er spesielt slående: Den amerikanske middelklassefamilien Philip og Karen Berg har i løpet av en femtenårsperiode blitt mange ganger dollarmillionærer med bungalower i Beverly Hills[17]. Med en amerikansk skattelovgivning som gir betydelige skattefordeler for religiøse bevegelser, og med tendenser mot postmoderne bricolage også av markedsføring og religiøs retorikk, er det all grunn til å forholde seg skeptisk og kritisk til måten bevegelsen opererer i markedet på.

Noter

[1] http://kabbalah.com/

[2] Mim Udovitch, «Inside Hollywood’s Hottest Cult – Part One: Red String Theory»
Radar Magazine, 15. juni 2005 (http://www.rickross.com/reference/kabbalah/kabbalah148.html).

[3] Se Bainbridge, William Sims og Rodney Stark, «Cult Formation: Three Compatible Models», i: Lorne L. Dawson, Cults and New Religious Movements (Malden MA: Blackwell Publishing Ltd, 2003).

[4] Udovitch, «Inside Hollywood’s Hottest Cult – Part Four: There is No Profit Like Non-Profit».
Radar Magazine, 1. juli 2005. (http://www.rickross.com/reference/kabbalah/kabbalah151.html)

[5] Udovitch, «Inside Hollywood’s Hottest Cult: Part One …».

[6] Jacob Neusner og Alan J. Avery-Peck (red), The Blackwell Reader in Judaism (Oxford: Blackwell Publishers Ltd, 2001), s. 246-247.

[7] Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at også artiklene av Mim Udovitch som er referert og lenket her lett kan la seg klassifisere som sensasjonalistiske. Hele nettstedet til Rick Ross, som artikkelen er en del av, kan løst plasseres innen gruppen av polemiske «antikultbevegelser». Problemet med disse artiklene er likefullt ikke så mye de faktuelle utsagnene, som den endelige tolkningen og det generelle fokuset i argumetnasjonen.

[8] I følge Madonna selv er forklaringen mye enklere: Sangen er oppkalt etter den israelske sangeren Yitzhak Sinwani, som gjesteopptrer på låten.

[9] Se for eksempel «Rabbiner kritiserer Madonna», Dagbladet, 11. oktober 2005.

[10] Se Boaz Huss, , «»Authorized Guardians»: The Polemics of Academic Scholars of Jewish Mysticism against Kabbalah Practitioners», i Western Esotericism and Polemics, Olav Hammer and Kocku von Stuckrad red. (Leiden: Brill, i trykk 2007).

[11] Huss, «All You Need Is LAV: Madonna and Postmodern Kabbalah», 611-624 i Jewish Quarterly Review, Vol 95 nr 4 (høst 2005).

[12] Moshe Idel, The Mystical Experience in Abraham Abulafia (Albany: State University of New York Press, 1988), 13-52; Huss, «All You Need Is LAV, 613-4.

[13] Huss, «All You Need Is LAV», 618.

[14] Ibid.

[15] Ibid, 618.

[16] Ibid, 620.

[17] Udovitch, «Inside Hollywood’s Hottest Cult – Part Four».

(Egil Asprem studerer religionsvitenskap ved forskningsmasteren på Universitetet i Amsterdam.)