Cato Schiøtz dro til Snåsa med et skjult spillkort. Da han, etter å ha lagt kortet bordet, fikk beskjed hva det var, ble han overbevist.
Han er ikke førstemann i historien. Og «synskes» leting etter skjulte kort har en tildels lærerik og morsom forhistorie i parapsykologien.
Siden jeg er bedt om å forberede litt lett plapring om sånt til Kveldsåpent i morgen etter Katta-sendingen om det skjulte budskapet i safen, tenkte jeg like gjerne å dele litt av den her først.
Noe av det første som dukker opp i eksempelmassen, er enkelte sesjoner med de engelske prestedøtrene Creery i 1882-3.
Knapt var Society for Psychical Research stiftet, så ble de kontaktet av pappa Creery, som kunne fortelle om imponerende evner blant husets yngste. Det var sånt SPR var stiftet for å undersøke, så det gjorde de. Det var ikke hvem som helst som undersøkte heller, men Henry Sidgwick, William Barrett, Edmond Gurney og Frederick Myers. Gode akademikere og erfarne etterforskere av slikt. En av tingene det ble fortalt at døtrene kunne, var å finne hvilket spillkort som hadde vært oppe mens de var ute av rommet.
Nå er det et problem med mange herremenn fra denne perioden, nemlig tilliten til at «husets engler» – og spesielt «uskyldige barn» fra gode familier, ville være nær ute av stand til spillopper – eller juks, som det plutselig blir når de må repetere familiemoro foran fremmede med andre hensikter. Selv om gruppen foretok mange gode kontroller, så de seg, muligens derfor, ikke nødt til å kontrollere muligheten for juks ved å gjøre forsøkene dobbelt blinde. Potensielle hjelpere fikk som regel være i rommet, både under valg av kort og når den som skulle «se» kortet kom inn igjen.
Resultatet overrasker neppe noen her: En sjokkerende høy treffrate på 1 av 9. Et mirakel, godt statistisk belagt og kontrollert av flere som visste hva de holdt på med.
I all rettferdighet skal det sies at de også gjorde forsøk uten familiemedlemmer tilstede, om enn aldri dobbelt blinde. Vi får heller ingen opplysninger om randomisering. Men den stabile raten på treff 1 av 9 ganger – som også ble resultatet når de erstattet kort med tall – kunne antyde at en kode var i bruk.
Og dessverre for det tidlige mirakelet ble søstrene senere tatt i bruk av nettopp signalisering med en etablert kode. Og innrømmet at de hadde jukset også i tidligere forsøk. Det kompromitterte mirakelet ørlite, noe som ikke ble bedre av at «evnene» ble stadig svakere.
Da hadde en annen entreprenør større suksess. Fysiologen Charles Richet hadde hypnotisert en kvinne og lagt kort inne i ugjennomsiktige konvolutter. Hun var, kunne han fortelle i 1884, svært treffsikker. (Dette er en periode i hypnosens historie der troen på at den kunne utløse paranormale evner var høyst levende.) Så suksessrik var hun at Richet sendte henne videre til Cambridge for ytterligere undersøkelser. Teamet som undersøkte henne der hadde muligens noe striktere kontroller. I alle fall mislyktes hun i å overbevises noen der – men i Paris gikk det visstnok fortsatt utmerket.
Det gikk noen tiår der fokus var på telepati heller enn å «se» før SPR-medlemmer fant en ny innfallsvinkel. Ina Jephson sendte ut instruksjoner til 240 mennesker om hvordan de skulle teste seg selv: Ta frem en kortstokk, stokke, legge ned på bordet uten å se, skrive ned, sjekke og gjenta. Gjenta maks 5 ganger pr. dag til et totalt antall på 25.
Igjen var treffraten imponerende høy – langt over det dobbelte av hva tilfeldighet skulle tilsi.
Men det er alltid skjær i sjøen. Når man legger kortene selv, kan f.eks. man alltid fange opp litt mer informasjon enn det som var meningen, uansett hvor idealistisk man måtte være. En velbrukt kortstokk inneholder også gjerne kort man kan kjenne igjen. I det hele tatt lekker protokollen på alle tenkelige måter, uansett hvor lite mistenksom man måtte være, noe matematiker S.G. Soal gjorde oppmerksom på.
Så Jephson gjorde eksperimentet om igjen – på en litt annen og langt bedre måte. Sammen med kritiker S.G. Soal og et annet ledende medlem av SPR, Theodore Besterman sendte hun ut 25 tilfeldig valgte kort hver til 559 mennesker. Men denne gangen var de forseglet i totalt ugjennomskinnelige konvolutter som var sikret mot fusk på de fleste tenkelige måter. Og pakkingen, forseglingen og sjekkingen av resultatet var satt bort til en fjerde, uavhengig person.
Protokollen var nær ulastelig, og resultatet var som man kan vente: «Mirakelet» forsvant.
Det gjorde også protokollen fra senere forsøk. Akkurat som vi ser gode forsøksmetoder forsvinne fra forskning på alternative behandlinger når de demonstrerer at det nok ikke er noen effekt (eller fenomen) å finne.
Det er muligens en moral der et sted.
Men det var noe som lignet en slik protokoll jeg hadde tenkt meg for å undersøke Schiøtz angivelige mirakel, og slike konvolutter jeg ønsket meg selv for budskapet i safen. Det er mye å lære av historien.
