Terapeutisk demonjakt: Ofra Bikels "The Search for Satan"

Jeg ser av loggen at noen nylig lette frem igjen denne gamle bloggposten. Det fikk meg til å tenke. Selv om det subjektivt sett er lenge siden, er det stadig aktuelt i Storbritannia, USA og en del andre steder, og vi har viet temaet aldri så lite oppmerksomhet en og annen gang tidligere, også i artikkelform et par, tre ganger eller fire.

Tilbake til nåtiden slo det meg at om dokumentaren ikke hadde vært tilgjengelig online før, så var den det kanskje nå.

Og det er den. Like forstyrrende som den gang.

Selve filmen begynner omtrent et minutt inni, etter programmets egenreklame.

Enda en "Quick-sak" gjenopptas

En gang i verden gjorde media «Thomas Quick» til et mønstereksempel på den syke seriemorderen. Mine svenske og norske bekjentskaper med innsyn var mildest talt skeptiske. Varselslamper lyste og sirener ulte: Han var plaget av «multiple personligheter», han hadde «fortrengte minner» om drapene, og det var bare terapeuten og et lite utvalg andre som slapp til. Og de ble sagt å gi ham all informasjon han ga tilbake, samtidig som Quick også gladelig hadde tilstått drap som aldri var begått.

Hvilket ikke hindret at han ble dømt for en lang rekke drap. Men etter SVTs Hannes Råstams første avsløringer om den grotesk dårlige «etterforskningen» og de parodiske sakene mot ham, har det snudd på alle måter. «Quick-saken» er nå mer synonymt med noe som ligner direkte kriminell atferd fra påtalemyndigheter og deres «ekspertise». Før sommeren ble Quick frikjent for et av drapene. I dag ble det klart at også den norske Therese-saken gjenopptas.

Nylig viste SVT en tredje del om «å skape en seriemorder» på nytt, hvor påtalemyndigheten fortsatt blir revet i filler, men hvor også dissosiasjons-terapeutene som skapte «Quick» står mer i fokus. Det er et uskjønt bilde. Her er et utdrag fra indtroduksjonen:

Resten kan og bør du se her – om du ikke allerede har gjort det. Det ligger online i en måned til. Og de første programmene kan du fortsatt se her og her. Så lenge det ligger på nett. Les mer »

… og en av dem var en and

satanquack Innimellom spenstige tema som «kvalifikasjonsrammeverk» og abstrakte beskrivelser av «læringsutbytte» sitter jeg som vanlig med et lite dusin bøker. En av dem er Paul McHughs lett selvbiografiske tilbakeblikk på 1980- og 1990-tallets «memory wars» og MPD-epidemi, i en bok som heter Try to Remember. Psychiatry’s Clash over Meaning, Memory, and Mind. Jeg kommer nok tilbake til den senere.

Men akkurat nå var den mest interessant fordi den igjen minnet meg om én av de fortellingene som ofte kommer opp når dissosiasjonsterapiens verste eksesser beskrives: Saken om Nadean Cool og hennes terapeut Kenneth Olson, som regel beskrevet fra materiale som kom opp i Cools senere søksmål mot Olson. Det er spesiell lesning. Les mer »

Dette har vi da sett før…

pentagram.jpeg Vi har vært innom satanismepaniske dissosiasjonsterapeuter av det nokså sprø slaget her én og annen gang tidligere.

Men hvorfor gi seg, bare fordi gjensynet gjør vondt? Tross alt, folkens: Vi har dem her i landet også. De bare gjemmer seg midlertidig bort. Så vi kan godt illustrere noe av problemet (nok en gang) med følgende aktuelle sak: Les mer »

Betania-forsker drapstruet og overfalt

Vi vender dessverre nok en gang tilbake til Betania Malvik etter rapporten.

For dem av oss som går i samme ganger som andre Dragvoll-forskere er dagens nyhet på NRK ingen nyhet. Og ingen interesserte vil anse medias «anonymisering» her for å være spesielt virksom. Men det er likevel greit at det kommer ut, selv om ingen av forskerne vil uttale seg før etter at Helse Midt-Norges beslutning er tatt i morgen: Les mer »

Videovisning: Jakten på Satan

pentagram.jpeg Det blir mye satanisk og terapirelatert om dagen. Delvis skyldes det at jeg i tillegg til lokale hendelser og medialt nytt er midt oppi det i undervisningen. Og for dem som har lyst til å se hvorfor jeg er noe mindre begeistret for dissosiasjonsterapi, så viser jeg Ofra Bikels dokumentarfilm The Search for Satan på fredag (Dragvoll, D13, 10-12*).

Filmen finnes dessverre ikke på nett. At den begynner med noe som ser fryktelig ut som en noe dramatisk eksorsisme, er mer enn en tilfeldighet. Les mer »

"En internasjonal ekspert" – apropos satanjagende dissosiasjonsterapeuter

pentagram.jpeg Det er valgdag, men andre får kose seg med valget – i den grad de er i stand til det. Her på bloggen holder vi oss til betraktninger om (andre) begredelige ting. På fredag var vi f.eks. innom britisk terapeutjakt på satanister med morbid og pervers sans for fritidsaktiviteter. Og hva slike terapeuter er tilbøyelige til å påstå, og hva de kan gjøre med pasientene sine, med et fromt ønske om at de ikke tiltrekker seg alt for mange norske «traumebehandlere» til kursene sine.

Det er som likevel nevnt et lite problem. Det ser ut til at vi uansett importerer tilsvarende til å holde foredrag og kurs for norske terapeuter. For eksempel inviterte man så sent som i 2007 Colin Ross til å holde foredrag ved schizofreni-dagene i Stavanger. Les mer »

Satanjagende dissosiasjonsterapeuter rir igjen

pentagram.jpeg I forlengelsen av tidligere behørig omtalte hendelser i vår lokale andedam ble jeg påminnet om at dissosiasjonsteoretikere fortsatt finnes i nisjer i enkelte andre land også. Og at de og deres ofre i andre land fortsatt fremmer minst like sprø tanker som de gjorde for 20 og 25 år siden.

Det er nettopp det at det er 20 år siden satanistjakten tok av i Storbritannia som får Private Eye til å kaste et blikk på dengang og nå. Med en opplysende, men lite lystelig visitt på en av konferansene til troende og innom nyere litteratur. Den innledende oppsummeringen sier det meste:

Believers claimed that secret cults of devil worshipping paedophiles were sexually abusing children in black magic rituals that included drinking urine and blood, killing children and animals and breeding babies for sacrifice. And despite the fact that there has been not a shred of credible, physical, forensic evidence to substantiate the existence of Satanic ritual abuse, anywhere in the world, there is still an international network of zealots hell-bent on reviving and spreading the myth.

Det oppsummerer mye. Men det er mer å si. Les mer »

Elefantene i rommet

For de fleste i Norge er, i den grad de er kjent med det i det hele tatt, behandlingen ved Betaniasenteret i Malvik kjent gjennom kritiske oppslag i VG og Dagbladet etter at en forskningsrapport nettopp ble offentlig.

For oss som befinner oss i nabolaget er det litt annerledes. Her har pressedekningen med et par unntak vært alt annet enn kritiske til tilbudet. Den har isteden helst dreid seg om triste pasienter. Eller man har psykologer som tilhører samme retning som Malvikbehandlerne og har kritiske merknader til rapporten. (Poengene deres står, når de har noe for seg, jevnt over allerede som forbehold i den rapporten de kritiserer, men pyttsann.) Artikler, intervjuer og leserbrev går i samme retning, og alle sammen later til å være av den oppfatning at tilbudet bør bestå.

Jeg forstår hvorfor. Og jeg har ingen problemer med å forstå pasientenes fortvilelse. Men jeg er som selv den tregeste vil ha oppfattet likevel av en annen oppfatning. Og jeg mener rapporten og responsen på den klart styrker at det terapeutiske rommet de vil bevare er bebodd av noen elefanter forkjemperne, deri inkludert nær hele lokalpressen, notorisk overser. Les mer »

I anledning Malviksaken: resirkulert om terapi og skade

For øyblikket later det til å være en noe større interesse enn ellers for psykologisk behandling og skade. Ikke helt urelatert til Betania Malvik. Så jeg har resirkulert til bloggbruk et lengre utdrag fra denne artikkelen en del som har med teorier og praksiser relatert til traumer, «fortrengte minner», «dissosiasjon» og potensiell skade i den sammenheng – for de spesielt interesserte.

Det er i antall leste sider og interessefokus evigheter siden jeg skrev den. Den er ikke oppdatert med hva nå som har skjedd etter høsten 2007, men det var det beste jeg kunne bidra med den gang. Og den leses best i original med original avslutning.

Les mer »

En "traumebehandling" får sin dom

I dag falt en foreløpig dom over behandlingstilbudet som tilbys ved Betania Malvik til ofre for seksuelle overgrep. Etter kritiske oppslag om falske minner hos forskning.no og i VG* ble det satt i gang en granskning av behandlingen. Resultatet ble blant annet denne rapporten fra forskere ved NTNU.

Og at tilbudet nå av hensyn til pasienter og kriterier om forsvarlig behandling ser ut til å bli nedlagt.

Fordi mange pasienter – slik fagfolk ventet – ikke ble bedre og mange av dem verre. Hvordan kan jeg si at dette var forventningen? Les mer »

Multiple personligheter (på hovedsidene)

Hovedsidene er om ikke på skinner, så i alle fall ikke satt helt utenfor sporet. Litt som Atlantis, de utenomjordiske og dommedag, manifesterte de artiklene etc som skulle komme i våres ikke. Men nå gjør de det en periode. Om noen uker kommer en fabelaktig lesverdig sak om språk, og deretter en snedig masteroppgave om (blant annet) konspirasjonsteorier i Visjon.

Men i dag er det et velkjent tema vi gjenbesøker med Hvor ble det av de multiple personlighetene? av psykologene Tor Erik Nysæter og Leif Kennair.

Som regulære lesere vil vite, har vi vært innom temaet i blant annet denne og denne artikkelen. Interessen stammer fra Skepsis tidligste publikasjoner, i og med at teorier om multiple personligheter og dertil hørende terapi var tungt involvert i justismord, konspirasjonsteorier og panikker rundt «satanisme». Underveis oppdaget vi også sterke indikasjoner på at terapien gjorde skade på pasienter. Når slike teorier og terapier igjen blomstrer i Norge, er det dermed ikke noen spesielt god grunn til å miste temaet helt av syne. Selv om det er ubehagelig. Les mer »