Drømmerier – også fra SINTEF, da.

Jeg lurer av og til (vel, ganske ofte) på hva det er ved pseudovitenskap som er så forlokkende. Pseudovitenskap er i denne forstand vitenskap som ser ut som vitenskap uten å være det.  Ei forklaring er at pseudovitenskap er mye mer spennende enn ordentlig vitenskap siden man kan plukke fritt fra kildene uten å vurdere kvaliteten, og man kan plukke det man synes er spennende og se bort fra resten, som Rita Westvik i SINTEF gjør når hun jakter på homunculi og foreldet visdom i en kronikk i Aftenposten.

En Homunculus er et lite menneske som bor inni mennesker (usynlige, naturligvis!) og som gjør de tingene inni oss som vi ikke får forklart.

  • Hvordan ser vi?  Jo, det er et lite menneske inni oss som tar synsinntrykk, leser dem, og gjør at vi kjenner dem igjen
  • Hvordan føler vi? Samme sak, i og for seg …
  • Hva er årsaken til atferd? Jo, et lite menneske inni oss som bestemmer seg for hva vi skal gjøre (i andre sammenhenger: Sjelen eller sinnet eller i Westviksk kronikk, Drømmer ).

Drømmer forklarer ikke atferd, Rita. De kommer fra et sted. Vi drømmer fordi vi har opplevet ting og fordi vi har en biologi som reagerer på det vi har opplevet på bestemte måter. Det er historien bak disse tingene som er årsaken til atferd. Enhver forklaring på atferd som henviser til noe inni oss er enten en ufullstendig forklaring (altså at man peker på et ledd i en årsaksrekkefølge), eller en forklaring via homunculus.

Men er ikke drømmer viktige, da? Kan ikke drømmer i det minste si noe om hva vi er blitt og hva vi kan komme til å bli?

Til det er vel svaret et relatvit ubetinget nei. De er spenndende, bevares, og de kan muligens gi oss svar på sider ved oss selv. Men at

Drømmene gir oss en gratis inngang til denne typen bevissthet og erkjennelse.

Freud klarte aldri å gi verken noen teoretisk eller empirisk begrunnelse for at dette stemmer, og ingen etter oss, heller. Det ubevisste i psykoanalysen er en ting, men at drømmer skulle fortelle oss noe vesentlig om ting vi ikke vet om oss selv er noe som har vært forsøkt i hundre år uten at noen har fått det til på en måte som er praktisk brukbar.

Dette høres ut som nok et forsøk på å forklare atferd uten å drive forskning. Heller snakke om spennende ting som drømmer og det ubevisste, og deretter komme med spådommer som man ikke trenger stå til ansvar for, enn å gå ut i verden og predikere, måle og resonnere. Sånt er slitsomt. Dessuten smaker det av positivisme (hva nå det er for noe).

Det er alltid vanskelig å lese rapporter om vitenskap som jeg ikke kjenner til. Westvik forteller om en tverrvitenskapelig drømmeforskning som er i ferd med å endre våre oppfatninger om drømmer. Jeg kjenner ikke til denne forskningen. At den skulle endre vår oppfatning om drømmer, ut fra måten Westvik skriver på er imidlertid tvilsom – ute i verden tror jo folk fortsatt at drømmer er kongeveien til det ubevisste. Hvis hun med «vår» mener den vitenskapelige oppfatningen, er det underlig at hun skriver i Aftenposten, som jo henvender seg til de som nettopp ikke driver med vitenskap til daglig.

Jeg tar gjerne imot referanser til en tverrvitenskapelig drømmeforskning som er i ferd med å endre noens, uvisst hvem, sine oppfatninger om drømmer. Jeg regner dog med å bli skuffet – dette er forsøkt før, og det høres ikke ut på meg som om det er noe nytt her.

 

Hvorfor det er så vanskelig å nå fram med forskning i media

Jeg har tidligere beskrevet det som et demokratisk problem at det ikke er mulig å få trykket noe substansielt i avisene uten at det er formet som personangrep. Skal jeg få noe på trykk i avisene må jeg (siden jeg ikke har et stort navn eller kjent konsern i ryggen) smugle fakta og resonnementer inn nærmest som blindpassasjerer på ryggen av strupetak og ballespark. Det ser vi tydelig eksemplifisert i debatten rundt hjernevask. For er det slik at de innleggene som trykkes, bidrar til folkeopplysning? Knappast!

Les mer »