Artikkel

Tankefeltterapi

tft.jpg Tankefeltterapi blir gjerne fremstilt som en nær mirakuløs metode å helbrede både det ene og det andre på. Er det virkelig, slik tilhengerne hevder, en rask og billig måte å behandle et stort utvalg psykologiske lidelser? Hvilke, om noen, av påstandene til forkjemperne er dokumenterte? I denne artikkelen tar psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren et blikk på hva forskningen sier så langt.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Rolf Marvin Bøe Lindgren (publisert 07.08.2007)


Tankefeltterapi er en av flere nye metoder som er i bruk innen psykoterapi. Utøverne hevder at metoden kan brukes mot slike lidelser som angst, fobi, depresjon, posttraumatisk stressyndrom (Sakai et al., 2001) og malaria ( i Pignotti, 2007), og at den kan kurere slike lidelser på noen få minutter og vanligvis uten tilbakefall (Callahan, 2001b).

Metoden kom til Norge fra USA ca. 1996 og brukes bl.a. av norske psykologer: Mats Uldal siteres i Aftenposten i 1999 på at metoden vil revolusjonere psykologien i løpet av ti år (Skogstrøm, 1999), og i år etablerer han kurs i Harstad (Harstad Tidende, 2007).

Stifter og metode

Metoden ble utviklet av en amerikanske psykolog, dr. Roger Callahan. Callahan fremstiller seg gjerne som kritisk og vitenskapsorientert, har i følge egne utsagn vært medlem av «The Skeptic’s Society» i mange år, og han avviser enhver form for mystisisme (Pignotti, 2007).

Metoden går ut på at behandleren trykker på såkalte meridianpunkter på kroppen (mer kjent som akupunkturpunkter) i en bestemt rekkefølge. Rekkefølger som er fastslått for en bestemt lidelse omtales som algoritmer. Når det ikke finnes en algoritme for lidelsen, blir den bestemt ved noe som omtales som en causal diagnosis (årsaksbestemmende diagnose).

Den årsaksbestemmende diagnosen som brukes for å oppdage en slik algoritme går ut på at terapeuten får klienten til å tenke på problemet og deretter kjenne på meridianpunkter for å føle hvilke som henger sammen med problemet. Nøyaktig hvordan det foregår er ikke offentlig kjent fordi de mest avanserte utgavene av metoden læres i taushetsbelagte kurs som koster 100 000 dollar (Pignotti, 2007).

Å tenke på problemet gjør at pasienten fokuserer på «tankefeltet» sitt. Slike tankefelt kan ikke observeres direkte, men de skal påvirke verden, som det er med gravitasjonsfelt og magnetfelt. Tankefeltene inneholder såkalte perturbasjoner (perturbations) som er årsaken til følelsesmessige forstyrrelser (Pignotti, 2000). Alle perturbasjoner har et korresponderende meridianpunkt som kan finnes ved Callahans årsaksbestemmende diagnose.

Dr. Callahan har fungert som terapeut siden ca. 1950 og var tidlig tilhenger av dengang kontroversielle metoder som hypnose og kognitiv atferdsterapi. Han regner TFT som nok en metode som vil gå inn i hovedstrømmen når skeptikerne er blitt overbevist av resultatene. At metoden ikke er blitt publisert i vitenskapelige tidsskrifter hevder han skyldes de etablertes naturlige motstand mot alt som er nytt og ikke stemmer med deres vante forestillinger (Beutler, 2001).

Behandling med TFT skal ha dramatisk og rask effekt, men tilbakefall finnes. Da er det fordi pasienten har vært utsatt for et «toksin» (toxin), og må behandles på nytt (Callahan, 2001a). Hva som virker som et toksin på en pasient er individuelt. Det finnes metoder for å identifisere toksiner, som kan være slike ting som parfyme, vaskepulver, hvete, mais, sukker, egg, peanøtter og vaskemidler (Callahan, 2005).

Pasienter kan av og til tro at bedring etter behandling med TFT skyldes noe annet enn behandlingen. Dette regnes som en vrangforstilling fordi intet annet kan kurere så raskt. Pasienter som hevder dette sies å ha et «apex-problem». Å erkjenne apex-problemet er viktig fordi pasienter som har et apex-problem kan finne på å gå andre steder enn til TFT etter hjelp neste gang (Pignotti, 2000).

Virker det?

Ifølge utøverne virker TFT i over 90% av tilfellene og er hard vitenskap på linje med fysikk og kjemi (Callahan, 2001c). Tilbakefall er sjeldne og skyldes i så fall et toksin som kan identifiseres og fjernes. Ifølge forskningen stiller saken seg litt annerledes.

PsychINFO, som er en database som inneholder oversikt over mesteparten av all psykologisk forskning, oppgir 51 treff på «thought field therapy». En god del av dette er bokomtaler eller omtaler av doktorgradsavhandlinger. Faktiske artikler er nede i 26, og mange av dem er ikke egentlig forskning, og av disse igjen er brorparten negative.

I 2001 gikk redaktøren av Journal of Clinical Psychology med på å publisere artikler om TFT uten peer review, for å imøtegå Callahans påstand om at TFT ble neglisjert av de rådende kreftene (Beutler, 2001). Flere artikler om TFT av Callahan og andre ble trykket, og kommentarene var knusende. Richard J. McNally skrev f.eks. at manglene i Callahans arbeid gjør at det er umulig å vurdere dem, og at psykologer følgelig ikke har noen grunn til å forholde seg til TFT (McNally, 2001).

Status later til å være slik fortsatt. Det finnes ikke forskning som støtter behandlernes påstander.

Det viktigste argumentet deres har alltid vært at en så rask forandring som den man ser i løpet av en enkelt behandling ikke kan skyldes placebo. Akkurat dette har de nok rett i – de mekanismene som ligger til grunn er kjent. Sannsynligvis er det snakk om de samme mekanismene som ligger til grunn for systematisk desensitivisering, som er en av de mest effektive vitenskapelig dokumenterte metodene for å kurere angst og fobier (Ruden, 2005).

Ruden antar at trykkingen faktisk aktiverer nervesentre i kroppen, ettersom det er kjent at å trykke på akupunkturpunkter faktisk virker beroligende. Effekten skjer antagelig når den ubehagelige tanken skjer samtidig med en reduksjon av stemningsleiet i kroppen og kan forklares enkelt ved klassisk betinging. Dette forklarer hvorfor det er nødvendig å fokusere på den bestemte lidelsen mens det bankes og også hvorfor rekkefølgen det bankes i – i motsetning til hva utøverne av TFT hevder – ikke spiller noen rolle (Pignotti, 2005).

TFT som pseudovitenskap

Når man ser systematiske sammenhenger i verden – som f.eks mellom banking på akpunkturpunkter og dramatisk bedring av angst eller fobi – er det lett å tro at det ene er årsak til det andre. I slike sammenhenger er de vitenskapelige metodene de eneste brukbare måtene for å finne ut om det er snakk om lovmessigheter eller tilfeldigheter. Når systemer bygges opp rundt fenomener som ikke er tilstrekkelig solid underbygget, men likevel omtales i et språk som ligner det vitenskapen bruker, snakker vi om pseudovitenskap: Metoder som ser ut som de er bygget opp vitenskapelig, men som ikke tilfredsstiller vitenskapelige krav og hvor det derfor ikke er mulig å vite om de virker eller ikke kalles pseusovitenskapelige.

Det finnes flere sett med kjennetegn på pseudovitenskap. Et velkjent er Park (2003), mens Derksen (1993) er et bidrag i en filosofisk debatt om temaet og nok mer solid. Derksen legger frem syv synder som går igjen i pseudovitenskap. Hvordan står så TFT i forhold til disse?

Synd nr. 1: Fravær av solide resultater

Det finnes ingen solid dokumentasjon på at TFT virker slik tilhengerne sier at det gjør. Det er ikke nok at noen kan bevitne å ha sett noe, fordi det ikke sier noe om hvor mange som kan bevitne å ikke ha sett noe. Det eneste som duger er kontrollerte eksperimenter, og dersom TFT skulle virke så bra som utøverne sier, burde det være lett å produsere. De har tilmed fått én svært generøs sjanse som ikke ga noen uttelling.

Synd nr. 2: Ubegrunnede helgarderinger

Som med flere andre eksponeringsteknikker gir TFT tilsynelatende rask bedring i mange tilfeller, men mangelen på solid teori gjør at det ikke er mulig å vite når effekten vil være varig og når den ikke vil være det. Callahan hevder at når kuren ikke varer er det pga. toksiner som ikke bare er individuelle, men hva som er et toksin for en pasient kan skifte fra øyeblikk til øyeblikk. Når det ikke finnes noen teori som kan forklare hva som er et toksin og hvorfor de skifter, er dette en ubegrunnet helgardering som sørger for at utøverne har rett uansett.

Synd nr. 3: Å la seg friste av spektakulære sammentreff

Spektakulære sammentreff skjer hele tida: To ting skjer samtidig, begge er temmelig bemerkelsesverdige, og vi spør oss selv: Var dette tilfeldig, eller var det ikke? Et av formålene til vitenskap er å avdekke slikt. Innen TFT er sammenhengene spektakulære nok, men blir de behandlet kritisk? I artikkel etter artikkel om TFT poengteres det at alle rapporter om slike sammentreff tas for god fisk og blir ikke behandlet kritisk.

Synd nr. 4: Den magiske metode

Årsaksbestemmende diagnostisering lanseres uten noen teori som kan forklare hvordan den virker, og når utøverne forsøker, henviser de til kvantemekanikk, at dette er så spesielt at vanlige vitenskapelige metoder ikke gjelder, etc. At deler av metoden er taushetsbelagt er ikke noe argument, ordentlig vitenskap finner også av og til sted under lås og lukke.

Synd nr. 5: Den innviedes innsikt

Innen pseudovitenskap er det slik at for forstå helt og fullt må man ha oppnådd en innsikt som er svært vanskelig å få. For å forstå at dette er riktig må man ha vært gjennom en prosess som gjør en i stand til å se sannheten. TFT har ikke helt dette – hvem som helst (som kan betale for det) kan ta kurset på høyeste nivå. TFT har imidlertid noe som ligner – Apex-problemet. Hvis en pasient føler seg kurert men ikke går med på at TFT er årsaken til kuren, har pasienten et Apex-problem, og dette er kritisk – kuren er sann bare hvis pasienten tror.

Synd nr. 6: Teorien som kan forklare alt

Det er altså solid mangel på en teori som kan forklare hvorfor TFT virker. Tankefelt blir sammenlignet med gravitasjonsfelt og magnetfelt, men dem finnes det teorier som kan forklare og beskrive. Perturbasjoner i tankefelt – som altså heller ikke kan forklares – hevdes å kunne forklare alle emosjonelle problemer, uten at utøverne kan forklare hvorfor det skulle være slik.

Synd nr. 7: Ukritiske og overdrevne forhåpninger

Det finnes ingen teori som kan forklare TFT og ingen forskning som dokumenterer at det har varig effekt. Ikke desto mindre hevdet tilhengere i 1999 at TFT i løpet av ti år ville revolusjonere psykologien. De har to år på seg, og har ennå ikke klart å levere solid dokumentasjon på at det virker.

Hvorfor spiller det noen rolle om det er en pseudovitenskap?

For utøverne spiller det en rolle i og med at de ikke tilbyr pasientene de det beste som er å få. For TFTs vedkommende er det ikke særlig bra engang. Metoden virker raskt av andre årsaker enn de selv legger til grunn, og i den grad det finnes eksempler på at den har hatt varig effekt er det umulig å si om det kommer av behandlingen eller trekk ved personen som ble behandlet.

Konklusjon

Det finnes ingen troverdig dokumentasjon som på noen måte støtter påstandene om at TFT har helbredende effekt på noe som helst. I den grad TFT faktisk har en kortvarig effekt, skyldes det velkjente mekanismer som har lang tradisjon innenfor skolepsykologien.

Utøverne og de som ellers tror på dette vil erfaringsmessig ikke la seg overbevise. Hvor vanskelig det er å skifte mening henger typisk sammen med hvor mye prestisje man regner med å tape. Det verden trenger er ikke metoder for å avsløre pseudovitenskap. De har eksistert i decennier. Det verden trenger er metoder for å la mennesker få skifte mening med æren og prestisjen i behold.

Litteratur

Beutler, L. E. (2001). Editor’s introduction. Journal of Clinical Psychology, 57(10), 1149-1151.

Callahan, R. J. (2001a). Raising and lowering of heart rate variability: Some clinical findings of Thought Field Therapy. Journal of Clinical Psychology, 57(10), 1175-1186.

Callahan, R. J. (2001b). The impact of Thought Field Therapy on heart rate variability. Journal of Clinical Psychology, 57(10),1153-1170.

Callahan, R. J. (2001c). Thought Field Therapy: Response to our critics and a scrutiny of some old ideas of social science. Journal of Clinical Psychology, 57(10), 1251-1260.

Callahan, R. J. (2005). Unprecedented improvements in short-term heart rate variability due to Thought Field Therapy: Response to the Pignotti retraction. Journal of Clinical Psychology, 61(3), 367-372.

Derksen, A. A. (1993). The Sevens Sins of Pseudo-Science. Journal for General Philosophy of Science, 24, 17-42.

Harstad Tidende. (2007, 2007-05-25). Tankefelt-terapeut til Harstad. Harstad Tidende.

McNally, R. J. (2001). Tertullian’s motto and Callahan’s method. Journal of Clinical Psychology, 57(10), 1171-1174.

Park, R. L. (2003). The Seven Warning Signs of Bogus Science. The Chronicle of Higher Education, 49(21), B20.

Pignotti, M. (2000). Helping Survivors Of Destructive Cults: Applications of Thought Field Therapy. Traumatology, 6(3), 201-235.

Pignotti, M. (2005). Thought Field Therapy Voice Technology vs. random meridian point sequences: A single-blind controlled experiment. The Scientific Review of Mental Health Practice(4), 38-47.

Pignotti, M. (2007). Thought Field Therapy: A Former Insider’s Experience. Research on Social Work Practice, 17(3), 392-407.

Ruden, R. A. (2005). A Neurological Basis for the Observed Peripheral Sensory Modulation of Emotional Responses. Traumatology, 3(11), 145-158.

Sakai, C., Paperny, D., Mathews, M., Tanida, G., Boyd, G., Simons, A., et al. (2001). Thought Field Therapy clinical applications: Utilization in an HMO in behavioral medicine and behavioral health services. Journal of Clinical Psychology, 57(10), 1215-1227.

Skogstrøm, L. (1999, 1999-06-20). Å kurere angst på en, to, tre…. Aftenposten.

(Rolf M. B. Lindgren er psykolog og daglig leder i Grendel evidensbasert psykologi.)