Artikkel

Tilbake til fortiden. Egypt1

anubis.jpg Vi mennesker har en tilbøyelighet til å mytologisere steder og (for)tider, å skape oss forestillinger om tilstander som aldri har vært som bilder om hva vi mener bør være. New Age-universet er rikt på slikt fetisjmakeri av andre kulturer og steder. Vi bringer en masteroppgave (i fire deler) som forsøker å deschiffrere reisebyråene som tilbyr nyåndelige reiser til «fortidens» Egypt.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Gunhild Gylland (publisert 07.05.2007)

Tilbake til fortiden.
Etableringen av Egypt som et hellig sted innen
New Age.

Masteroppgave i religionsvitenskap
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Det historisk-filosofiske fakultet
Institutt for arkeologi og religionsvitenskap
Høst 2006

Innholdsfortegnelse

1. Innledning

1.1 Fortellinger om sted.

1.2 Problemstilling og teori

1.3 New Age sensu lato vs New Age sensu stricto.

1.4 Tidligere forskning.

1.5 Oppgavens disposisjon.

1.6 Kilder og kildehenvisning.

2. New Age, Egypt og den vestlige esoteriske tradisjon

2.1 New Age.
2.1.1 New Ages basislære og selvspiritualitet
2.1.2 Den gylne tidsalder og den evige visdom.

2.2 Egypt: Fra Corpus Hermeticum til The Mummy.
2.2.1 New Age: En del av den moderne esoteriske tradisjon.
2.2.2 Egypt som kilden til den evige visdom.
2.2.3 Egypt – Still going strong?

3. Fra sted til hellig sted

3.1 Diskurs.

3.2 Tre diskursive strategier.
3.2.1 Tradisjon.
3.2.2 Vitenskap.
3.2.3 Erfaring og opplevelse.

3.3 Orientalismen og Den Andre.
3.3.1 Egypt som Den Andre.
3.3.2 New Age og Den Andre: Kulturell primitivisme.
3.3.3 Den Andre i tid og sted.

3.4 Å konstruere et hellig sted.

(4. Materiale: New Age-reisebyrå

4.1 Innsamling og utvalg

4.2 Presentasjon av reisebyråene
4.2.1 Materialets oppbygning
4.2.2 Hvorfor Egypt?
4.2.3 Nyreligiøse reisebyrå – et amerikansk fenomen?

4.3 Internett – stedet der alt flyter.

5. En reise til det ”gamle” Egypt

5.1 Egypt. Et land i fortiden.

5.2 Egypts gamle visdom.
5.2.1 Den verdifulle kunnskapen og selvutvikling.

5.3 De gamle egyptere – et mytisk folk i en mytisk tid.
5.3.1 Å konstruere et hellig sted, del II
5.3.2 Egypt: Atlantis’ arvtager?

5.4 ”Ancient” som retorisk grep.

6. Egypts hellige geografi

6.1 En reise til det gamle Egypts guder og gudinner.

6.2 Purple Mountain Tours: En stemme fra oven og reisen som innvielse.

6.3 Egypt som hjemsted.

6.4 Joy Travel: ”As above so below!”.

6.5 Topofili: Ideen om iboende hellige steder.

6.6 Egypts energier.
6.6.1 Energi knyttet til sted.
6.6.2 Energi og selvutvikling.
6.6.3 Energi som kommunikasjonsmiddel
6.6.3 Kommunikasjon av iboende hellighet
6.6.4 ”Energi” som retorisk grep.

7. Å etablere ekspertise

7.1 Diskursens produsenter.

7.2 Erfaring.
7.2.1 Tidfesting av erfaring med reisevirksomhet
7.2.2 Tidfesting av erfaring relatert til New Age.

7.3 Bruk av titler og akademisk kompetanse.
7.3.1 Titler
7.3.2 Akademia.

7.4 Konkurrerende diskurser.

7.5 Personlige opplevelser.

7.6 Forfatterskap.

7.7 Ekspertise og Den Andre.
7.7.1 Indianere i Egypt
7.7.2 En ekte egypter

7.8 New Age-kompetansen – mangfold med struktur.

8. Avslutning)

Litteraturliste

Noter

1. Innledning

1.1 Fortellinger om sted

I både den jødisk-kristne og norrøne skapelsesmyte fremstilles verden før skapelsen som et tomt rom og det er den guddommelige inngripen som omformer rommet til et sted. På et mer sekulært språk kan man si at ”stedet” oppstår når en del av det abstrakte rommet får betydning for noen; når rommet tillegges bestemte meninger og verdier (Darvill 1997: 170). Stedet konstrueres ved hjelp av og rundt en rekkefortellinger, både personlige og kulturelle. Og etter hvert som fortellingene og forståelsen av disse endres, endrer også stedet karakter.

Religioner har sine egne fortellinger knyttet til bestemte steder, fortellinger som tillegger stedet egenskapen hellig. Man kan således snakke om religioners ”hellige geografi”, et element som sammen med New Age utgjør denne oppgavens hovedtema.

I den vestlige kultur er den hellige geografien nært forbundet med fortellinger samlet i Bibelen, som blant annet omhandler Jesus. Kristendommens hellige steder er derfor i stor grad knyttet opp mot hendelser i grunnleggerens liv. På lignende måte valfarter buddhister til Bodh Gaya i Nord-India, stedet der deres grunnlegger Buddha etter sigende fikk sin opplysning. I religioner som disse relateres altså den hellige geografien til hellige skrifter og historiske skikkelser.

Dette bringer meg over til New Age. New Age er en noe mer utradisjonell og mindre strukturert form for religion, idet man verken har grunnlegger eller vedtatte hellige skrifter. Men på tross av dette finner man også her oppfatningen av at visse steder har spesielle egenskaper. Hvilke steder er dette? Og hvordan har de for New Age fått egenskapen ”hellig”?

Denne oppgaven søker å svare på spørsmål som disse ved å ta for seg tekster fra en bestemt type reisebyrå som opererer på internett og kan kategoriseres under merkelappen ”New Age”. Blant fem utvalgte byrå er én destinasjon felles for samtlige; Egypt, og det er dermed dette landet som vil stå som representant for et hellig sted slik det oppfattes av New Age-reisebyrå.

Egypt kan sies å være et land med sin egen helt spesielle fortelling innen den vestlige kultur. Det er riktignok ikke snakk om en religiøs fortelling, men en fortelling om et eksotisk land der faraoer for lenge, lenge siden bygde storslåtte og gåtefulle pyramider. Til og med antikkens grekere beundret de gamle egyptere, noe som blant annet skyldtes de mystiske hieroglyfene. At denne gamle sivilisasjonen (Keops-pyramiden var allerede i antikken nærmere 2000 år gammel) hadde utviklet et skriftspråk måtte vitne om stor visdom. Og visdom er et av stikkordene når man skal forstå Egypts rolle som et hellig sted innen New Age. Andre elementer er en lengsel tilbake til en gylden tidsalder, ideen om Den Andre og forekomsten av spesielle energier; ingredienser i New Ages fortelling om et hellig sted.

1.2 Problemstilling og teori

Med dette som utgangspunkt lyder oppgavens problemstilling som følger:
Hvordan etableres en hellig geografi i New Age-reisebyråenes tekster om Egypt?

Bruken av ordet ”etableres” henleder til en sosialkonstruktivistisk oppfatning der hellige steder ikke forstås som iboende hellige, men at det derimot er menneskelig virksomhet som har tillagt stedet denne egenskapen. Det hellige stedet kan dermed ses som en konstruksjon.

Men New Age, her representert ved reisebyråenes tekster, foretar ikke en direkte nykonstruksjon av Egypt som et hellig sted. Tekstene spiller på allerede kjente oppfatninger av Egypt, der den vestlige fortelling om Egypt som et mystisk sted kan sies å være den kontekst tekstene uunngåelig har oppstått og befinner seg i. En annen, og beslektet idé, er den om Egypt som kilden til den evige visdom. Denne oppfatningen kan spores til den vestlige esoteriske tradisjon, som New Age er en del av.

Jeg vil i oppgaven belyse disse ulike oppfatningene som bidrar til å etablere Egypt som et hellig sted innen New Age. Dette vil jeg gjøre ved å ta utgangspunkt i diskursteori, nærmere bestemt vil jeg identifisere en rekke diskursive strategier som kommer til syne i tekstenes retorikk. Hvilke allerede kjente diskurser rundt Egypt og innen New Age spiller tekstene på? Og på hvilken måte gjør de det?

Metoden er den samme som Olav Hammer gjør bruk av i Claiming Knowledge (2004), der tre diskursive strategier benyttet innen den moderne esoteriske tradisjon for å ”hevde kunnskap” identifiseres. De tre strategiene er i grove trekk som følger: 1. Å appellere til andre kulturer og religiøse tradisjoner, for derved å plassere egen innsikt i en større historisk sammenheng. 2. Å gjøre bruk av vitenskapelig tenkning og retorikk i egen argumentasjon. 3. Å gjøre bruk av fortellinger om personlige opplevelser og erfaringer. Disse strategiene må selvfølgelig forstås ut fra den sammenheng de er produsert i: New Age, en del av den moderne esoteriske tradisjon. Dette fordi strategiene kun fungerer i egenskap av å ha en gjenklang i den øvrige konteksten. Jeg vil gi en ytterligere presentasjon av både New Age og den esoteriske tradisjon i kapittel to.

Oppgavens sosialkonstruktivistiske utgangspunkt er hentet fra to kilder. Den første er Å finne sted av Jonathan Z. Smith (1998). Et viktig poeng for Smith er den allerede nevnte ideen om menneskelig virksomhet som nødvendig for det hellige stedets opprettelse og videre eksistens. Det hellige stedet er hellig så lenge noen vet at det er det. Et slikt syn impliserer at det hellige stedet vil endre karakter etter som kulturelle og menneskelige oppfatninger av stedet endres. Reisebyråenes tekster eksemplifiserer dette ved at de spiller på allerede kjente oppfatninger av Egypt, samtidig som de tillegger stedet sine egne. Byråene driver dermed både videreføring og nykonstruksjon.

Innen dette sosialkonstruktivistiske perspektivet bidrar også Michael J. Sallnow og John Eade. Fra deres introduksjon til antologien Contesting the Sacred (1991) henter jeg ideen om det hellige stedet som produsert i skjæringspunktet mellom konkurrerende diskurser. Det hellige stedet er ikke en harmonisk enhet der én bestemt oppfatning hersker, men i stedet gjenstand for ulike fortellinger som konkurrerer med hverandre. Ideen om Egypt som et hellig sted er i seg selv et eksempel på dette, idet stedet ikke lenger har noen religiøs betydning for andre enn New Age-tilhengere. En slik forståelse av Egypt vil derfor konkurrere med en mer sekulær forståelse, for eksempel av landet og dets pyramider som en ren turistattraksjon.

Som et siste teoretisk utgangspunkt står Orientalismen av Edward W. Said (2004). For Said betegner begrepet ”orientalismen” Vestens oppfatning av Østen som ”Den Andre”, en speilvendt utgave av seg selv, kjennetegnet ved egenskaper som primitiv, irrasjonell og underlegen.

Innen New Age finner man også ideen om Den Andre, men da preget av en kulturkritikk rettet mot det tilsynelatende overlegne Vesten. New Ages Andre er nemlig i en viss forstand den samme som Vestens Andre. Forskjellen ligger i at New Age foretar en utelukkende positiv vurdering av sine utvalgte kulturer og religiøse tradisjoner. Den gamle orientalismen har blitt snudd på hodet og Armin Geertz gir denne nyere utgaven navnet neoprimitivisme (2004: 53). Ideen om Den Andre er en viktig mekanisme for å forstå New Age og hellig geografi, noe Egypt, slik det fremstilles i reisebyråenes tekster, blir et eksempel på.

New Age er et mangefasettert fenomen og det kan synes vanskelig å trekke generelle slutninger ut fra et materiale bestående av tekster fra fem nokså tilfeldige reisebyrå som opererer på internett. Jeg vil derfor gjøre bruk av et konsept hentet fra Wouter J. Hanegraaffs New Age Religion and Western Culture (1998). Her etableres et skille mellom New Age i en generell forstand (sensu lato) og New Age i en avgrenset forstand (sensu stricto).

I likhet med Hanegraaff vil jeg operere med forståelsen av at man har et New Age i en generell forstand (1998: 94-103). Men der Hanegraaff ser New Age sensu stricto som en tusenårsbevegelse – et distinkt element innen det øvrige New Age – vil jeg bruke begrepet i en overført betydning for å henvise til mitt materiale. Jeg vil altså se reisebyråenes tekster som New Age sensu stricto; en konkret representant for de strømninger som til sammen utgjør New Age sensu lato. En eventuell relevans kan identifiseres ved å se på materialets innhold og om dette står i et samspill med New Age for øvrig.

1.3 Tidligere forskning

Det er utvilsomt forsket mye på pilegrimsreiser og hellige steder og også en god del på New Age. Det samme ser derimot ikke ut til å gjelde kombinasjonen. Et unntak er den britiske religionsforskeren Marion Bowmans studier av Glastonbury i England og hvilke mekanismer som der bidrar til konstruksjonen av Glastonbury som et New Age-senter.[1]

Innen forskning på turisme er det gjort studier av nyreligiøs reisevirksomhet, som en nisje innen den øvrige turistindustrien. Artikler jeg har funnet fra slik forskning er preget av statistikk og typologiseringer. For eksempel setter Melanie Smith i artikkelen ”Holistic Holidays: Tourism And The Reconciliation of Body, Mind and Spirit” opp et skille mellom masseturister, kulturelle turister og spirituelle/holistiske turister (2003: 105). New Age som religiøst fenomen blir forholdsvis overfladisk behandlet og artiklene fokuserer mer på aktiviteter (yoga, healing, etc.) enn på valg av destinasjoner. Artikler som disse (se også Attix 2002) har bidratt til en kontekstualisering av materialet jeg har arbeidet med, i større grad enn til en forståelse av de mekanismer som ligger til grunn for etableringen av en hellig geografi innen New Age. Da har Dallen J. Timothy og Paul J. Conovers artikkel ”Nature religion, self-spirituality and New Age tourism” (2006) vært til mer hjelp, idet den tar for seg ulike steder som New Age-turister reiser til. Men dette er heller ingen dybdestudie og Egypt vies liten oppmerksomhet.

Mest nytte har jeg hatt av Olav Hammer og hans Claiming Knowledge. I kapittel fire tar Hammer blant annet for seg begrepet hellig geografi, i tillegg til å gi en historisk fremstilling av de ulike oppfatninger av Egypt innen den moderne esoteriske tradisjon (2004: 109-119). En annen god kilde til oppfatningen av Egypt innen den vestlige kultur har vært den tyske egyptologen Erik Hornungs bok The Myth of Egypt: Its Impact on the West (2001). I denne forfølges ideen om Egypt som kilden til esoterisk viten innen blant annet alkymi, magi, frimureri og teosofi.

Sett i lys av dette kan denne oppgaven forhåpentligvis bidra til å fylle et tomrom innen forskning på New Age. Min oppgave er riktignok en studie av et spesifikt sted (Egypt) innen en større hellig geografi. Jeg vil likevel hevde at flere av de trekk jeg har funnet ved reisebyråenes fremstilling av Egypt (fortidsfokus, Den Andre og energier) kan være overførbare til analyser av andre steder med en spesiell betydning innen New Age. Dette skyldes at det finnes visse underliggende mekanismer som bidrar til å strukturere fenomenet New Age, noe som dermed vil gjelde også for bevegelsens etablering av en hellig geografi.

1.5 Oppgavens disposisjon

Første kapittel er denne innledningen, en introduksjon til oppgaven som berører viktige elementene slik som problemstilling, teori og tidligere forskning.

Kapittel to består av to deler, hvorav den ene omhandler New Age, som er den konteksten reisebyråene må forstås ut fra. Redegjørelsen har to mål. For det første å gi leseren en kort introduksjon til emnet. For det andre vil jeg bruke elementer fra redegjørelsen i den påfølgende analysen. Tekstenes retorikk spiller som nevnt på elementer fra New Age sensu lato, fra den interne diskursen som de er en del av. Den andre delen av kapittel to består av en kort redegjørelse for esoterismen og Egypts rolle innen denne. Formålet med dette er også todelt. På den ene side å ytterligere kontekstualisere New Age som del av den moderne esoteriske tradisjon og på den andre side å vise at Egypt alltid har hatt en spesiell rolle innen denne, noe ideen om Egypt som et hellig sted uunngåelig er preget av.

I det tredje kapitlet skriver jeg om avhandlingens teoretiske rammeverk; diskursteori og sosialkonstruktivisme. Jeg gjør ytterligere rede for de teorier som jeg kort har presentert innledningsvis.

I kapittel fire presenteres materialet jeg har brukt; New Age-reisebyrå på internett. Jeg gjør rede for prosessen med innsamling av materiale, presenterer hvert enkelt reisebyrå og problematiserer det faktum at de har sitt opphav på internett, et utfordrende medium i egenskap av sin dynamiske natur.

Femte kapittel er det første av de tre analysekapitlene. Jeg tar her utgangspunkt i tekstenes fremstilling av Egypt som fortid; det er det gamle Egypt man ønsker å besøke. Jeg ser også på fremstillingen av Egypt som et sted med en spesiell kunnskap, hvordan reisebyråene forstår denne som fortsatt tilgjengelig og som å kunne bidra til selvets utvikling. Oppfatningen av Egypt og de gamle egyptere som noe historisk, men samtidig forgangent, fører igjen til en fremstilling av det gamle Egypt som et mytisk sted, bebodd av et mytisk folk. Tilslutt ser jeg på ordet ”ancient” som et viktig retorisk grep innen New Age.

Sjette kapittel tar utgangspunkt i de reisendes faktiske bevegelse i landskapet og hvordan denne geografien på ulike måter helliggjøres. Kapitlet forsøker å ta inn over seg noe av byråenes ulikhet i fremstillingen av Egypt som et hellig sted. I tillegg ser jeg på begrepet energi, både innen New Age generelt og hvordan begrepet bidrar til fremskrivingen av en hellig geografi i reisebyråenes tekster.

Det siste analysekapitlet tar for seg diskursproduksjon og hvordan denne avhenger av produsenter. Nærmere bestemt ser jeg på retorikken i beskrivelsen av de ulike reiselederne, og hvordan ulike diskursive strategier også her kommer til syne.

Åttende kapittel er avslutningen, der jeg oppsummerer mine funn og trekker slutninger angående New Age, Egypt og hellig geografi.

1.6 Kilder og kildehenvisning

Primærlitteraturen er reisebyråenes tekster som omhandler Egypt. For ytterligere kildehenvisning, se litteraturlisten. Eventuelle uthevninger stammer fra originaltekst, med mindre annet er bemerket. På grunn av internetts iboende dynamikk finnes primærkildene som vedlegg i oppgaven.

2. New Age, Egypt og den vestlige esoteriske tradisjon

”It is short on manifestos. It seems to speak to something very old. And perhaps, by integrating magic and science, art and technology, it will succeed where all the king’s horses and all the king’s men failed”.
(Marilyn Ferguson. The Aquarian Conspiracy)

2.1 New Age

New Age er betegnelsen på det religionshistoriske feltet som tekstene jeg skal analysere befinner seg i og jeg vil derfor først si noe om dette.

New Age er et religiøst fenomen som umiddelbart synes mindre håndgripelig og strukturert enn de mer etablerte religiøse tradisjoner. Dette skyldes at man innen denne bevegelsen ikke finner elementer som autoritative skrifter, grunnlegger, menigheter eller bestemte møtesteder. Religionsforskerne Ingvild Gilhus og Lisbeth Mikaelsson karakteriserer derfor New Age som et ”interessefellesskap med nettverkskarakter” (1998: 12). Den britiske religionssosiologen Paul Heelas bruker derimot betegnelsen bevegelse [movement], samtidig som han fastholder at det ikke er snakk om noen organisert enhet, men heller en rekke strømninger med visse fellestrekk (1996: 16).

I tillegg er et typisk trekk ved New Age bruken av elementer fra andre religiøse tradisjoner og kulturer og det er ut fra denne konteksten man må forstå oppfatningen av Egypt som et hellig sted. Egypt er en av flere kulturer som New Age låner ideer fra i oppbygningen av sin religiøse syntese.

Men til tross for tilsynelatende mangel på struktur og et mylder av religiøse ideer er det flere forskere som har forsøkt å finne doktrinære fellestrekk i New Age-begrepet. Wouter J. Hanegraaffs New Age Religion and Western Culture (1998) har etter hvert blitt betegnet som et standardverk på feltet. I mitt arbeid har boka vært nyttig for å belyse visse aspekter ved New Age etter hvert som de har kommet til syne i tekstene. Men med tanke på en kort redegjørelse er Hanegraaffs bok rett og slett for omfattende.

Jeg har derfor tatt utgangspunkt i den nevnte Paul Heelas og hans bok The New Age Movement (1996). Heelas komprimerer New Age til en tredelt basislære og introduserer begrepet selvspiritualitet [self spirituality] som det elementet bevegelsens vokabular kretser rundt. Dette passer godt til mitt materiale, idet selvet og dets utvikling er et sentralt aspekt i fremstillingen av Egypt som et hellig sted. Som et supplement til Heelas, har jeg gjort bruk av Olav Hammers nipunkts oppsummering av New Age, hentet fra Claiming Knowledge. Fokus rettes særlig mot det åttende punktet, da dette er svært relevant for en forståelse av materialet jeg tar for meg.

2.1.1 New Ages basislære og selvspiritualitet

Heelas mener altså det er mulig å identifisere tre grunnleggende punkter i New Age-bevegelsens lære (1996: 18):
1. En oppfatning av at livet ikke er slik det burde være.
2. En oppfatning av hvordan livet heller bør være.
3. New Age kan bidra med midlene til å oppnå frelse (et nytt og bedre liv).

I tillegg hevder som nevnt Heelas at det finnes et distinkt vokabular innen New Age. Dette kaller han selvspiritualitet og han mener at de ulike strømningene i bevegelsen alle kan utledes med selvspiritualitet som et felles utgangspunkt.

I basislærens første punkt, der det hevdes at det er noe feil med tilværelsen, kommer et sentralt aspekt ved New Age til syne: en kulturkritisk agenda. Bevegelsen er gjennomgående kritisk til den moderne vestlige kultur som den hevder er sentrert rundt feilslåtte verdier. Dette har blant annet ført til en livsstil preget av et materialistisk statusjag og en overdreven rasjonalisme. Menneskets indre, selvet, er preget av å være sosialisert inn i en slik vestlig kontekst, altså slik det ikke bør være. Man blir dermed ulykkelig.

Livet vil derimot bli bedre hvis man klarer å finne tilbake til sitt egentlige jeg. Dette betyr å gjenoppdage sin åndelighet, et essensielt menneskelig vesenstrekk som New Age vil hevde har mer eller mindre forsvunnet i den moderne vestlige verden. Både diagnose og kur henger altså sammen med en oppfatning av selvet som menneskets viktigste bestanddel (jf. selvspiritualiteten).

Hvilke midler kan man så gjøre bruk av for å frembringe et nytt og bedre liv? Jeg vil aller først gå tilbake til oppfatningen om at man har to ”selv”: Et som er sosialisert inn i en vestlig kontekst, og et som er åndelig. Selvet har dermed et potensial som det er mulig å utvikle og selvutvikling er derfor et vanlig begrep innen New Age. Selvutvikling kan finne sted i form av ulike åndelige disipliner, for eksempel meditasjon, dans, sjamanisme eller magi. Her får man et eksempel på et felt der det gjerne brukes teknikker fra andre religiøse tradisjoner. Ved hjelp av teknikkene mener man det er mulig å frigjøre det åndelige (og dermed mer autentiske) selvet (Heelas 1996: 20).

Selvutvikling spiller en vesentlig rolle også i tekstene jeg analyserer, da det kan sies å bidra til etableringen av Egypt som et hellig sted. Dette skjer blant annet ved å hevde at det i Egypt finnes særlig kraftfulle og energirike steder. De reisende skal ved hjelp av meditasjon eller andre former for seremonier komme i kontakt med denne energien, noe som vil gi et positivt utbytte. I tillegg fremstilles Egypt som et sted med en spesiell kunnskap og denne kan også brukes på selvutviklingens vei. Dette vil jeg komme tilbake til i kapittel fem og seks.

Før jeg forlater Heelas i denne omgang, vil jeg nevne hvordan selvet også fungerer som den enkeltes høyeste autoritet: det er til syvende og sist ingen andre enn deg selv som kan vite hva som er best og riktig for deg (Heelas 1996: 18-23). Absolutte religiøse doktriner får dermed ingen sentral posisjon innen New Age, men det gjør derimot personlige opplevelser og vitnesbyrd om disse.[2] Dette vil jeg komme tilbake til i kapittel sju, som omhandler ekspertise som et element i etableringen av Egypt som et hellig sted. Her blir fortellinger om personlige opplevelser et middel for å legitimere reiseledernes kompetanse.

2.1.2 Den gylne tidsalder og den evige visdom

I Claiming Knowledge opererer som nevnt Olav Hammer med ni punkter som han mener oppsummerer New Age. Punktene tar i hovedsak for seg to elementer: Forståelsen av menneskets indre liv og utvikling som svært viktig, i tillegg til oppfatningen av at alt i kosmos henger sammen, også kalt holisme (2004: 76-77). Det er derimot punkt åtte som skal være utgangspunkt for resten av denne redegjørelsen:

These basic ideas[3] (as well as others) are not available to us primarily through rational thinking but through other means. One way to arrive at these ’truths’ is through personal experience; another is through embracing the spirituality of various non-Western peoples (Hammer 2004: 76-77).

Jeg vil rette oppmerksomheten mot sitatets siste del som omhandler omfavnelsen av ikke-vestlige folks åndelighet. Dette kan igjen settes i sammenheng med to andre elementer innen New Age, hvorav det første er den allerede nevnte kulturkritikken. Kulturkritikken gjør at midlene til å oppnå et bedre livhentes fra religiøse tradisjoner som ikke har gjennomgått den samme ”korrumpering” som Vesten. Dermed blir disse tradisjonene gjenstand for en opphøyelse innen New Age; de blir idealer som mennesker i den vestlige verden kan og bør lære av. Og i denne forståelsen kan man se begynnende spor av de mekanismer som bidrar til at det finnes en hellig geografi også innen New Age, til tross for mangel på grunnleggere eller autoritative hellige skrifter. Egypt, slik det fremstilles i reisebyråenes tekster, blir et eksempel på en kultur som innen New Age har blitt gjort til et ideal, et ideal som kan bidra med de ettertraktede midlene for å oppnå en bedre verden.

Det andre elementet jeg vil ta for meg er New Ages oppfatning av tid. Hammer berører ikke dette elementet direkte i sine ni punkter, men derimot på et senere tidspunkt i Claiming Knowledge. Her identifiserer han en oppfatning der verden forstås som å ha gått fra ”an ancient Golden Age, via a less-than-perfect present, up to a utopian future” (2004: 92). Man har altså med en bestemt forståelse av tid å gjøre, ikke ulik den man finner for eksempel i kristendommen, der det overordnede målet er å vende tilbake til den paradisiske tilstand slik det engang var i Edens hage. Også i hinduismen finner man lignende oppfatninger. Her ses verden som å bevege seg i sykluser, fra det bedre til det verre, før det hele vil begynne på nytt igjen.[4]

En utarbeidelse av en slik tidsoppfatning i en nyreligiøs kontekst er å finne i den populære New Age-forfatteren Fritjof Capras bok The Turning Point (1983). I første kapittel, ”The Turning of the Tide”, presenterer Capra en grafisk fremstilling av sivilisasjoners vekst og fall, fra den sumerisk-akkadiske til vår egen vestlige sivilisasjon. Det gamle Egypt er også inkludert. Fremstillingen viser hvordan samtlige av sivilisasjonene har hatt en storhetstid, men felles for alle er at storheten på et tidspunkt har tatt slutt: ”After civilizations have reached a peak of vitality, they tend to lose their cultural steam and decline” (1983: 9). Tittelen The Turning Point henspiller nettopp på at den vestlige moderne sivilisasjon nå står ved et veiskille der den i likhet med sine forgjengere vil opphøre å eksistere i sin en gang så potente form.

Capra skriver videre om hvordan Descartes’ dualisme og Newtons mekanistiske paradigme har bidratt til å føre Vesten inn på et materialistisk blindspor. Capra mener at Vesten må finne en mer holistisk måte å tenke og handle på, et element som for øvrig er viktig innen New Age, som Hammer derfor nevner i punkt 1, 3, 4 og 5 (2004: 76). Mennesker, gud og natur forstås som å være forbundet og å stå i en gjensidig avhengighet til hverandre, heller enn i et maktforhold der mennesket (eller gud) er det dominerende. Som et alternativ til den vestlige dualismen fremhever Capra særlig kinesisk tenkning slik den kommer til uttrykk i verket I Ching og i taoismen (1983: 17).

Men gammel kinesisk tenkning er bare et av flere elementer New Age (her representert ved Capra) gjør bruk av i sin kritikk av Vesten og i forventningen om en ny og bedre tidsalder. Olav Hammer nevner en hel rekke geografiske steder og kulturer som dagens New Age oppvurderer: India, Amerika og Australias urbefolkning, Hawaii, Polynesia, kelterne, det førkristne Skandinavia, Japan, Kina og Tibet, i tillegg til Egypt (2004: 87).

Årsaken til at så mangfoldige områder og kulturer kan tas til inntekt for det samme (en positiv motpol til Vesten) er en annen av New Ages underliggende ideer: Perennialismen. Denne hevder at det finnes en evig visdom, kjent siden tidenes morgen, men som gradvis har gått tapt, og at elementer av denne fortsatt eksisterer i en rekke religiøse tradisjoner og kulturer. New Ages søken etter den evige visdom er en av de bakenforliggende årsaker til at New Age fremstår som et religiøst konglomerat.

Egypt er en av de kulturene som innen New Age ses som representant for en gylden, men svunnen, tidsalder. Pilegrimene i tekstene jeg analyserer må dermed forstås som å foreta en konkret reise til et av landene som de fra sitt kulturkritiske ståsted ser som et ideal. Egypt blir New Ages Den Andre, et poeng som jeg vil utdype i mer detalj i neste kapittel. En stor del av nøkkelen til å forstå New Age og hellig geografi er dermed å finne i bevegelsens kulturkritiske tidsoppfatning.

2.2 Egypt: Fra Corpus Hermeticum til The Mummy

2.2.1 New Age: En del av den moderne esoteriske tradisjon

New Age er et moderne religiøst fenomen, som nærmere bestemt oppstod i de første tiårene etter 2. verdenskrig. Men fenomenet oppstod selvfølgelig ikke ut av intet, idet lignende strømninger også har eksistert tidligere. New Age er en distinkt del av det som kalles nyreligiøsitet: ”religiøse nydannelser som har oppstått i løpet av de siste snaut to hundre årene” (Gilhus og Mikaelsson 1998: 11). I en enda større historisk sammenheng kan man snakke om New Age som en del av esoterismen, en samlebetegnelse som blant annet omfatter disipliner som kabbala, astrologi, alkymi og magi. Esoteriske strømninger kan spores så langt tilbake som antikken.

I tillegg til å være New Ages forløper, bidrar esoterismen med en bestemt forståelse av Egypt, der landet har blitt tillagt rollen som selve kilden til den evige visdom. Lignende oppfatninger kan spores i reisebyråenes tekster. Jeg vil derfor ta for meg noen hovedtrekk ved Egypts rolle innen esoterismen, i tillegg til å plassere New Age i forlengelsen av denne.

Selve begrepet esoterisme har i hovedsak to betydninger. Den første av disse denoterer en hemmelig lære, reservert kun for innvidde personer. I tillegg refererer begrepet til en bestemt opplevelsesdimensjon:

”[…] a type of knowledge or experience referring to a ’place’, to a spiritual ’center’ – known as ’esoteric’ – situated in the depths of the Being and, consequently, the means and techniques meant to reach this center” (Faivre 2000: xiii).

Disse betydningene kan sies å utgjøre fellestrekkene i de ulike tradisjoner som esoterismen består av, tradisjoner som for det meste har eksistert i skjul og vært sentrert rundt den indre opplevelsen av andre dimensjoner (mystikk). Esoterismens mystiske og hemmelige natur har ført til at den som tankegods alltid har eksistert på siden av og i opposisjon til mer allment aksepterte oppfatninger (i.e. kristendommen) i Vesten.

Det er mulig å spore visse likhetstrekk mellom esoterismen og New Age. Riktignok er ikke dagens New Agere i særlig stor grad opptatt av å hemmeligholde sin kunnskap, men man finner innen bevegelsen en oppfatning om å tilhøre den samme kunnskapstradisjon som tidligere tiders innvidde, og at den lære man forfekter står i opposisjon til det ”vanlige” samfunnets forståelseshorisont.[5] Når det gjelder opplevelsesdimensjonen er denne som nevnt sentral også innen New Age, noe som blant annet kommer til syne i fokuset på selvets autoritet i forhold til personlige opplevelser av det åndelige.

Men New Age må først og fremst plasseres innen den moderne esoteriske tradisjon, som i følge Olav Hammer så sin begynnelse i 1875 med grunnleggelsen av Teosofisk Selskap (2004: xiii). Der kristendommen hadde vært tidligere esoteristers hovedmotstander, ble det på 1800-tallet vitenskapen som kom til å fylle denne rollen. Dette ”problemet” ble av esoterister løst ved å inkorporere elementer fra vitenskap i egen lære. Resultat ble en religiøs syntese preget av blant annet åndelig evolusjonisme og en tro på at utvikling er det samme som fremskritt, et aspekt som fortsatt er sentralt i dagens New Age. Kunnskapen om ikke-vestlige religioner økte også i løpet av dette århundret og den moderne esoteriske tradisjon innlemmetelementer fra disse i sin lære, en tendens som kan sies å ha blitt forsterket innen New Age (Hammer 2004: 51-52, Hanegraaff 1998: 517-518).

2.2.2 Egypt som kilden til den evige visdom

Men foruten å være New Ages forløper, bidrar altså den esoteriske tradisjon med en bestemt oppfatning av landet Egypt, eller rettere sagt, det gamle Egypt. Denne sivilisasjonen har blitt fremstilt som selve kilden til den evige og universelle visdom, et essensielt element innen hele den esoteriske tradisjon, New Age inkludert.

For Egypts rolle innen den esoteriske tradisjon står året 1471 som særdeles viktig. Da kom en oversettelse av et gresk manuskript kalt Corpus Hermeticum på banen, et manuskript som opprinnelig var forfattet i antikken. Oversetteren het Marsilio Ficino og var leder for det platonske akademi i Firenze. Historien ville ha det til at teksten opprinnelig var skrevet av den egyptiske guden for visdom, Thoth (på gresk: Hermes Trismegistus). Utover 1500-tallet ble det i esoteriske kretser vanlig å hevde at Corpus Hermeticum inneholdt ideen om en philosophia perennis, en evig visdom, tuftet på egyptiske mysterietradisjoner (Hanegraaff 1998: 389-390).

Ideen om den evige visdom synliggjør en forbindelse mellom New Age og den esoteriske tradisjon. Og i forhold til denne oppgaven er det selvfølgelig interessant å merke seg at den evige visdom tillegges en guddom fra nettopp den egyptiske mytologien. Fortolkningen av Corpus Hermeticum viser hvordan visse mentale bilder ble skapt av Egypt som et land med en stor visdom, flere hundre år før den fysiske utforskningen av landet hadde begynt.

Jeg vil så gjøre et sprang fire hundre år fremover i tid, til 1875 og innledningen av den moderne esoteriske tradisjon. Årstallet sammenfaller som nevnt med grunnleggelsen av Teosofisk Selskap, noe som ikke er tilfeldig. I følge Hammer var det nemlig teosofien som ”changed the fragmented esoteric landscape into a more or less coherent discourse” (2004: 81). Denne sammenhengende diskursen kommer først og fremst til uttrykk i boka The Secret Doctrine (1888), forfattet av Helena Blavatsky, den ene av Teosofisk Selskaps to grunnleggere.

I denne boka fremstilles verdens skapelse, dens utvikling og fremtid i en syntese bestående av elementer fra blant annet tibetansk og indisk tenkning, med et evolusjonistisk rammeverk rundt det hele. Boka blir således et konkret eksempel på innlemmelsen av de elementer jeg tidligere nevnte som typiske for den moderne esoteriske tradisjon. Teosofien har siden hatt stor innflytelse på det som senere skulle bli New Age.

Men før utgivelsen av The Secret Doctrine, kom en annen bok forfattet av Blavatsky, Isis Unveiled (1877). Verket er på over 1300 sider og består av to bind, ”Science” og ”Theology”. Det første bindet tar blant annet for seg spiritisme, moderne vitenskap og kabbalisme. Det andre bindet består i stor grad av kritikk av kristendommen, esoteriske fortolkninger av denne og andre religioner, i tillegg til en sammenligning av kristendom, hinduisme og buddhisme. Det underliggende tema i Isis Unveiled er likevel at det ligger en evig visdom til grunn for flere av de nåtidige religiøse tradisjoner og at det en dag ikke lenger vil finnes det Blavatsky kaller sekteriske former for religion som buddhisme, kristendom og islam (Campbell 1980: 35-36).

Tittelens ”Isis” var en av de viktigste gudinnene i den gamle, egyptiske mytologien og hun fremstilles av Blavatsky som vokteren av en glemt visdomstradisjon. Isis Unveiled betyr derfor at tiden har kommet for å ta bort sløret fra den visdom som til nå ha vært skjult og som Blavatsky har fått æren av å meddele verden.

Egypts storhet blir ytterligere utarbeidet i første binds fjortende kapittel med tittelen ”Egyptian Wisdom”. Kapitlet består i hovedsak av en rekke sitater fra tekster der andre personer (det være seg navngitte professorer eller anonyme leserinnlegg) uttaler seg om Egypt. Blavatsky kommenterer disse, enten positivt eller negativt, alt etter som det synspunkt tekstene presenterer sammenfaller med hennes motiv: Fremstillingen av det gamle Egypt som en stor og avansert sivilisasjon, uten tvil overlegen den vestlige. Her fremheves for eksempel de gamle egypteres ingeniørkunst, arkitektur, i tillegg til kunnskap om medisin og geometri, elementer som til sammen bidrar til følgende konklusjon: ”The Egyptians, as we have seen, excelled in all arts” (Blavatsky 1972: 529).

Den nevnte Hermes har også fått sin plass i Isis Unveiled: ”The work speaks of recognition of the Hermetic Philosophy or ancient universal wisdom-religion as ’the only possible key to the absolute in science and theology’” (Campbell 1980: 36). Gjenklangen fra fortolkningen av Corpus Hermeticum er tydelig.

Ideene fra renessansen om Egypt som kilden til den evige visdom blir altså videreført innen teosofien på slutten av 1800-tallet. Samtidig ble ideen om det gamle Egypts storhet ytterligere forsterket når europeerne i løpet av det samme århundret for alvor begynte å utforske landet. Eksempelvis fant Napoleons berømte ekspedisjon sted i 1798. Utforskningen brakte med seg en oppfatning av at nåtidens egyptere, i likhet med andre ikke-vestlige folk, var europeerne underlegne. Dette gjaldt derimot ikke fortidens Egypt, en sivilisasjon som bygde storslåtte pyramider og kjente skrivekunsten allerede for flere tusen år siden. Denne todelte oppfatningen av Egypt er noe jeg vil komme tilbake til i neste kapittel, når jeg skriver om Edward W. Said og orientalismen. I denne omgang vil jeg påpeke hvordan oppfatninger fra esoterismen (her representert ved Ficino og Blavatsky), i et samspill med orientalismen har bidratt til å skape en idé hvor det gamle Egypt blir assosiert med visdom.

Reisebyråenes valg av Egypt som reisemål må blant annet forstås på bakgrunn av denne ideen. Den blir en av de bakenforliggende strukturene som bidrar til etableringen og opprettholdelsen av Egypt som et hellig sted, en struktur hvis røtter går langt tilbake i Vestens historie.

2.2.3 Egypt – Still going strong?

New Age er altså et siste tilskudd på den esoteriske stamme og da først og fremst beslektet med den moderne delen, fra 1875 og frem til i dag. Fra denne har New Age som nevnt videreført en rekke elementer og deriblant en bestemt idé om Egypt, slik den ble fremstilt i blant annet Corpus Hermeticum og Isis Unveiled.

Men Olav Hammer hevder at Egypt i en viss forstand delvis har mistet sin rolle som Den Andre innen New Age og da særlig som kilden til den evige visdom. Egypt fremstilles heller som ”the homeland of specific techniques and doctrines”, for eksempel tarotkortene, astrologi og aromaterapi (Hammer 2004: 116). Egypts tidligere posisjon har i stedet blitt overtatt av andre land og kulturer, særlig østlige.

Hammer setter denne utviklingen i sammenheng med utgivelsen av Blavatskys andre bok, The Secret Doctrine. Her fremstilles ikke Egypt som kilden til den evige visdom, idet oppmerksomheten heller vies India og Tibet. Blavatsky hevdet blant annet at den hemmelige lære ble diktert henne av tibetanske mestere. New Age har i følge Hammer fulgt denne østlige dreiningen og Egypts posisjon som Den Andre har dermed blitt svekket.

Jeg vil derimot hevde at Hammer undervurderer Egypts rolle innen New Age, siden samtlige av reisebyråene jeg tar for meg arrangerer reiser til nettopp Egypt. Til sammenligning var ingen av de andre reisemålene felles for alle fem.[6] Hva skyldes dette?

Muligens kan det ha sammenheng med ideen om det gamle Egypt som et mystisk sted og dennes sterke og langvarige posisjon i den vestlige kultur:

”Already in antiquity, there was an opinion that the land of Egypt was the fount of all wisdom and the stronghold of hermetic lore” (Hornung 2001:1).

Den tyske egyptologen Erik Hornung kaller i sin bok The Secret Lore of Egypt: Its Impact on the West denne ideen for egyptosofi, og gjør det til sitt prosjekt å fotfølge egyptosofien på dens ferd gjennom Vestens historie.

Hans hovedfokus er riktignok esoterismen og hvordan denne stadig vekk har fremhevet Egypts rolle, både innen alkymi, astrologi, gnostisisme og frimureri. Samtidig berører Hornung så vidt et annet aspekt ved ideen om Egypt: Dens rolle i den øvrige vestlige kultur.

Oppfatningen av Egypts mystikk har ikke eksistert kun blant grupperinger i samfunnets ytterkanter, men har også blitt inkorporert i hovedstrømningene, der den fortsatt eksisterer: ”Ancient Egypt has undeniably become a component of our contemporary culture” (2001: 200). I populærkulturens senere tid har for eksempel Egypt blitt fremstilt i de utallige mumiefilmene, hvor den siste versjonen kom i 1999. I 1994 kom filmen Stargate, som handlet om funnet av en portal som muliggjorde forflytning til andre dimensjoner. Portalen stammet (selvfølgelig) fra det gamle Egypt. Filmen resulterte i en TV-serie ved samme navn.[7] I tillegg viser kanaler som Discovery Channel og National Geographic Channel stadige programmer om det gamle Egypt.

Men det kanskje mest betegnende eksemplet fra populærkulturen er en episode i Donald Duck med den megetsigende tittelen ”Visdommens voktere”.[8] Her fremkommer det at Hakkespettboken egentlig er en samling av den viktigste visdommen fra det tapte biblioteket i Alexandria. Boken og dens hemmeligheter har gjennom århundrene blitt voktet av Hakkespettbevegelsen. Hørte jeg noen si esoterisme?

En mulig konklusjon blir dermed at ideen om det gamle Egypt som et mystisk sted fylt med visdom, har blitt en av de store fortellingene innen den vestlige kultur generelt, og ikke kun innen den alternative. At ideen er så innbakt i vår kultur, kan ha bidratt til å bevare dens posisjon også innen alternative strømninger som New Age. I hvert fall sett i lys av fem New Age-reisebyrås valg av hellig reisemål.

3. Fra sted til hellig sted

3.1 Diskurs

Gjennom religionsvitenskapens historie har ideen om hellige steder vært gjenstand for ulike forståelser og fortolkninger. Sosiologen Émile Durkheim forstod valfartsmålet som å være et sted hvor pilegrimer møtes i et religiøst fellesskap preget av solidaritet. En nyere forståelse ser derimot det hellige stedet som et religiøst tomrom, med en kapasitet ”to absorb and reflect a multiplicity of religious discourses” (Eade og Sallnow 1991: 15). Det hellige stedet oppstår i summen av de ulike diskurser som møtes der. Overført til min analyse vil dette bety at oppfatningen av Egypt som et hellig sted, slik den fremstilles i New Age-reisebyrås tekster, hviler på et samspill mellom ulike diskurser. Esoterismens forståelse av Egypt som kilden til den evige visdom, presentert i forrige kapittel, er en av disse.

Diskursbegrepet er nært knyttet til Michel Foucault og hans arbeider. Foucault opererte med mange definisjoner av begrepet. Jeg vil derfor ta utgangspunkt i følgende kortfattede definisjon: ”en diskurs er en bestemt måte å snakke om og forstå verden (eller et utsnitt av verden) på” (Jørgensen og Phillips 1999: 9, min oversettelse). Den bakenforliggende ideen er at det til ulike tider, i ulike kulturer, hersker visse strukturer som all tenkning og meningsutveksling foregår innenfor. Strukturene kalte Foucault diskurser. I sine arbeider studerte han blant annet hvordan begrep som ”sannhet”, ”galskap” og ”seksualitet” var blitt gjenstand for ulike fortolkninger gjennom historien. For eksempel ble den gales tale tildels lyttet til i middelalderen, mens en slik tale i opplysningstiden førte til innesperrelse.

Foucault ville vise hvordan begrep og forståelsen av disse ikke er naturgitte, men derimot får nytt betydningsinnhold etter som ulike diskurser tar over i et samfunn (Schaanning: 2000 103-106, Foucault 1999: 9-14) Diskursteorien har dermed et sosialkonstruktivistisk grunnlag der både mennesker og ideer (deriblant religion) forstås som historisk og kulturelt betingede. Alt og alle ses som produkter av en bestemt historisk epoke, i en bestemt kulturell kontekst (Jørgensen og Phillips 1999: 13-14).

I min analyse blir begrep som ”galskap” og ”sannhet” byttet ut med ”Egypt”. Jeg vil vise hvordan en bestemt oppfatning av Egypt som et hellig sted kan ses som et produkt av visse diskurser, slik de kommer til uttrykk i reisebyråenes tekster. I en slik forståelse blir hellige steder ikke sett som iboende hellige. ”Hellig” forstås derimot som en egenskap som tillegges stedet av menneskene rundt. Men hvor Foucault i sine arbeider gjør bruk av et makroperspektiv der historiens gang leses ut fra skiftende diskurser slik de kommer til uttrykk i et samfunns institusjoner, vil min tilnærmingsmåte nødvendigvis bli noe annerledes. Jeg vil foreta en retorisk analyse av reisebyråenes tekster, med utgangspunkt i deres bruk av diskursive strategier.

Denne metoden henter jeg fra Olav Hammer og Claiming Knowledge. Her identifiseres tre diskursive strategier brukt innen den moderne esoteriske tradisjon for å legitimere egen lære. Det er altså diskursproduksjonen som står i sentrum og hvordan denne finner sted ved hjelp av en retorikk som henviser til allerede eksisterende diskurser (Hammer 2004: 42). I min oppgave blir diskursen som produseres en bestemt idé om Egypt som et hellig sted. Produksjonens ramme blir New Age og de diskursive strategier som benyttes må dermed ha en gjenklag innen denne.

Jeg tar også for meg Edward W. Said og hans oppfatning av orientalismen som en sentral diskurs innen den vestlige kultur. Orientalismen finnes også innen New Age, men da i form av en neoprimitivisme, noe jeg vil komme tilbake til nedenfor. Jeg vil hevde at denne diskursen (orientalismen) er essensiell for å forstå bevegelsens konstruksjon av en hellig geografi. For øvrig gjør både Said og Hammer bruk av Foucaults diskursbegrep.[9]

Fra Jonathan Z. Smiths bok, Å finne sted, henter jeg mitt sosialkonstruktivistiske utgangspunkt om hellige steder som skapt av mennesker og ikke gud. Smith nevner riktignok ikke diskursbegrepet, men kan på grunn av sin sosialkonstruktivisme plasseres innen samme forståelseshorisont som både Foucault, Hammer og Said.

I samme skole står også John Eade og Michael Sallnow. Fra deres introduksjon i antologien Contesting the Sacred henter jeg ideen om det hellige stedet som et produkt av konkurrerende diskurser, både religiøse og sekulære.

3.2 Tre diskursive strategier

De tre strategiene Olav Hammer identifiserer innen den moderne esoteriske tradisjon er følgende: ”The Appeal to Tradition”, ”Scientism as a Language of Faith” og ”Narratives of Experience”. Innen hver enkelt strategi finnes det flere variasjoner hva gjelder retorikk. Strategiene må dermed forstås som overordnede tema.

3.2.1 Tradisjon

Den første av de tre strategiene Hammer identifiserer tilsvarer bokens fjerde del, ”The Appeal to Tradition” (2004: 85-201). ”The Appeal to Tradition” handler i korte trekk om hvordan den moderne esoteriske tradisjon plasserer seg selv i en større religionshistorisk sammenheng. Dette gjøres ved å ta i bruk elementer fra visse andre kulturer og religiøse tradisjoner assosiert med ideen om den gylne tidsalder; at alt var bedre før. Et begrep som ”tradisjon” får dermed positive konnotasjoner innen New Age og derfra sin styrke som diskursiv strategi. I tillegg kommer ideen om den evige visdom til syne: Det finnes en felles kjerne av sannhet i ulike religiøse tradisjoner. Resultatet blir at New Age fremstilles som en viderefører av eldgamle sannheter (Hammer 2004: 34-35, 44).

”The Appeal to Tradition” kan forstås som den overordnede diskursive strategien som brukes i reisebyråenes tekster. Dette fordi det er det gamle Egypt som står i sentrum på reisen. Blant annet gis de gamle egyptere en opphøyd rolle, idet deres visdom og handlinger fremstilles som eksempler til etterfølgelse på reisen. For øvrig underbygges fokuset på fortiden ved enkelte reisebyrås stadige bruk av ordet ”ancient”. ”Ancient” er et ord som synes å ha en implisitt positiv verdi innen New Age, et poeng jeg vil komme tilbake til senere.

3.2.2 Vitenskap

Den andre diskursive strategien er ”Scientism[10] as a Language of Faith” (Hammer 2004: 201-331). Denne settes i sammenheng med den moderne esoteriske tradisjons bruk av vitenskapelig terminologi som del av sin retorikk. Målet med strategien er gjerne todelt. For det første vil man vise at religion og vitenskap er to sider av samme sak. For det andre vil man vise at andre kulturer og religiøse tradisjoner har kjent til de vestlige vitenskapelige oppdagelsene i lang tid og at de dermed er Vesten overlegne. Bruken av en slik diskursiv strategi må forstås ut fra vitenskapens rolle som en ”sannhetsdiskurs” i Vesten siden den vitenskapelige revolusjon på 1600-tallet.

Dette er ikke den diskursive strategien som er mest brukt i reisebyråenes tekster, men den er synlig i fremstillingen av Egypt som et sted med spesielle energier, noe som vil være et av fokuspunktene i kapittel seks. I tillegg brukes strategien for å underbygge reiseledernes ekspertise, for eksempel i form av akademiske titler eller henvisninger til deltagelse i ulike forskningsprosjekter. Vitenskapelig retorikk brukes også for å underbygge en alternativ oppfatning av Egypt, blant annet angående pyramidenes formål. Man får her et eksempel på at det hellige stedet utsettes for konkurrerendediskurser. Dette vil jeg komme tilbake til i kapittel sju.

3.2.3 Erfaring og opplevelse

Den tredje og siste diskursive strategien Hammer identifiserer har tittelen ”Narratives of Experience” (2004: 331-455). Som tidligere nevnt er opplevelse et svært viktig element innen den individfokuserte New Age-bevegelsen. Fortellinger om personlige opplevelser får dermed troverdighet og kan av en religionsforsker analyseres som en diskursiv strategi for å hevde kunnskap.

I analysen identifiserer jeg denne strategien når ekspertisen til reisebyråenes ledere og foredragsholdere skal etableres. På norsk kan ”experience” bety både erfaring og opplevelse, begrep som på mange måter er to sider av samme sak. Et mulig skille kan likevel være å tenke på erfaring som noe som kan tidfestes. Erfaringsdiskursen kommer derfor tydeligst til syne når det nevnes hvor mange års erfaring med reisevirksomhet den enkelte leder innehar.

Opplevelsesstrategien finnes også i tekstene og da først og fremst i forhold til åndelige opplevelser. En av reiselederne har for eksempel hatt ”a profound spiritual experience” i nettopp Egypt[11], mens et annet byrå inkluderer fortellingen om hvordan en av lederne ble en del av New Age-bevegelsen.[12]

3.3 Orientalismen og Den Andre

Orientalismen av Edward W. Said ble første gang utgitt i 1978 og har siden fått status som en moderne klassiker. Boka omhandler konstitueringen av skillet mellom Østen og Vesten, eller, som undertittelen sier, ”Vestlige oppfatninger av Orienten”.

Hva er så orientalisme? Saids forståelse av begrepet er todelt. For det første har man orientalisme som akademisk disiplin. Denne disiplinen oppstod etter som Europa fikk stadig mer kontakt med andre verdensdeler og den kulminerte på siste halvdel av 1800-tallet under Europas imperialistiske storhetstid. Orientalismens utgangspunkt var altså et behov for kunnskap om de land man koloniserte.

Orientalismen har for ettertiden vist seg å ikke være helt problemfri. For det første var den preget av naturvitenskapens suksess og dermed ble man også innen orientalismen opptatt av å klassifisere og generalisere. Dette førte igjen til oppfatninger om at orientalere er ”[…] de samme nesten over alt […]” (Said 2004: 49), noe som også gjenspeiles i selve begrepet Orienten, hvor man i ett ord forsøker å beskrive det som i virkeligheten er et enormt og uensartet geografisk område.

Et annet tegn i tiden var det evolusjonistiske paradigmet. I møte med folkeslag som levde så totalt annerledes enn vesteuropeerne ble konklusjonen ofte at disse folkene befant seg et trinn lengre ned på utviklingsstigen og man ga dem derfor gjerne betegnelsen primitive, det motsatte av sivilisert. Østen ble Vestens irrasjonelle og mystiske motpol; Østen ble Den Andre.[13]

Said forstår som nevnt ikke orientalisme kun som den akademiske disiplinen, men det er her den andre formen for orientalisme har sitt utspring. De som skrev om Orienten gjorde det fordi den var så radikalt annerledes enn Vesten. Orienten måtte dermed ”oversettes” av en ekspert (orientalisten) for at folkene i hjemlandet skulle forstå dette merkelige området. Denne oversettelsen fikk som nevnt et svært generelt og klassifiserende preg, den ble kort sagt en forenkling (på lik linje med begrepet Orienten), men en altomfattende forenkling som dermed kom til å prege den generelle oppfatning, altså ”[…] den samling av drømmer, forestillinger og ordforråd tilgjengelige for enhver som har forsøkt å snakke om det som ligger østenfor skillet” (Said 2004: 86). Skulle man snakke om Orienten, var det et bestemt begrepsapparat som var tilgjengelig og som det var umulig å unngå. Man kan her snakke om orientalismen som en diskurs, som altså vokser ut fra det rent akademiske studiet av Orienten.

Saids hovedpoeng i denne sammenheng er at kunnskapen Vesten har tilegnet seg om Orienten har skapt Orienten; ”Hans [orientalistens] orient er ikke Orienten slik den er, men Orienten slik den har blitt orientalisert” (2004: 119). Det Vesten har fått er en representasjon av Østen og en representasjon som var formet slik at den alltid tilfredsstilte de forventninger man på forhånd hadde om området, noe Said hevder å gjelde for vestlige oppfatninger av Østen også i postkolonial tid.

3.3.1 Egypt som Den Andre

Egypt var en del av den Orienten som Said snakker om, og som europeerne utover 1800-tallet så det ”nødvendig” å kolonisere. For Arthur James Balfour fremstilte faktisk koloniseringen som en nødvendighet, både for egypterne selv og for Europa.[14] Målet var å lære egypterne selvstyre, en form for styresett som i følge Balfour var unikt for de vestlige nasjoner (Said 2001: 44-47). Underliggende er selvfølgelig ideen om europeeren som overlegen ”egypteren” (orientaleren).

Men det særlig interessante i forhold til Vestens oppfatning av Egypt er den nevnte tendensen til å skape en dualisme mellom det Egypt som faktisk møtte dem og det Egypt som en gang var. Ideen om det gamle Egypt som en avansert sivilisasjon har eksistert siden antikken og det synes alltid å ha vært en aura av mystikk knyttet til landet, en idé den esoteriske tradisjon som vist har underbygget. At hieroglyfene ikke ble oversatt før i 1822, bidro også til denne oppfatningen. Før den tid var det fritt frem å tillegge disse mystiske tegnene alskens fortolkninger (Iversen 1961: 41-46). Og også i dag trekkes tusenvis av turister hvert år til det eneste gjenværende av verdens syv underverker, Keops-pyramiden i Giza. Egypt kan dermed betegnes som en tvetydig Den Andre; på den ene side en uinteressant og barbarisk nåtid, på den andre side en idealisert og stor fortid. Denne dualismen kommer til syne også i tekstene jeg analyserer, da fokus som nevnt så å si utelukkende rettes mot det gamle Egypt.

3.3.2 New Age og Den Andre: Kulturell primitivisme

Innen New Age finner man eksempler på at den tradisjonelle orientalismen har blitt snudd på hodet. Jeg har allerede vært inne på elementer fra en slik oppfatning, slik som den kritiske holdningen til vestlig kultur og den påfølgende positive vurderingen av andre kulturer og religiøse tradisjoner. Fenomenet kan betegnes som kulturell primitivisme:

”the belief of men living in a relatively highly evolved and complex cultural condition that a life far simpler and less sophisticated in some or in all respects is a more desirable life” (Lovejoy og Boas sitert i Geertz 2004: 38).

Den kulturelle primitivismen har kommet til overflaten flere ganger i historien, blant annet i romantikken og i enkelte kunstnerkretser på begynnelsen av 1900-tallet. Den varianten av kulturell primitivisme som man finner innen New Age betegnes av Armin Geertz som neoprimitivisme (2004: 37). Ulike kulturer ses som representanter for et bedre og enklere liv enn det typisk vestlige. Et godt liv forstås blant annet som en eksistens i pakt med naturen, noe den generelle interessen for urbefolkning (for eksempel indianere og aboriginere) blir et eksempel på.

Neoprimitivisme blir altså en reversert versjon av orientalismen. Dialektikken mellom Oss og Den Andre eksisterer fortsatt, men forskjellen er at Den Andre nå blir en positiv Andre. Hvordan kommer så Egypt ut av dette regnestykket? Jeg vil hevde at Egypt som en del av New Ages hellige geografi henger sammen med fremstillingen av Egypt som en positiv Andre. Men Egypts levende innbyggere og den nåtidige kulturen levnes liten interesse, da reisebyråenes tekster først og fremst konsentrerer seg om Egypts fortid. Det gamle Egypt, dets folk og religiøse tradisjoner fremstilles som å inneha sannheter den vestlige sivilisasjon har mistet og man vil på reisen forsøke å etablere en slags kontakt mellom pilegrimene og de gamle egyptere.

For å belyse orientalismens rolle som diskurs i denne sammenheng, vil jeg trekke inn elementer fra Marion Bowmans artikkel ”The Noble Savage and the Global Village: Cultural Evolution in New Age and Neo-Pagan Thought” (1995). Bowman skriver også om New Ages kulturelle primitivisme (men kaller den myk primitivisme). Hun hevder for det første at New Ages interesse for ulike urbefolkningsgrupper har ført til enkulturell evolusjonisme der dagens indianere forstås som å representere sine forfedre i en moderne setting, ikke ulikt tankegangen man møtte blant religionsvitenskapens ”fedre” på slutten av 1800-tallet. For det andre fører en slik oppfatning til at urbefolkning overalt i verden fremstilles som en homogen masse. Ut fra den underliggende ideen om en evig visdom og at denne fortsatt eksisterer hos enkelte utvalgte kulturer, ønsker man kun å se likheter dem i mellom og ingen forskjeller: ”[…] they are all the same really” (Bowman 1995: 144). Parallellen til orientalismen synes tydelig når Said skriver om fremstillingen av en ”udifferensiert type kalt orientaler, afrikaner, gul, brun eller muslim” (2004: 275).

En mulig konklusjonen kan være den at orientalismen må forstås som en så altomfattende diskurs innen Vesten, at selv når man forsøker å snu den på hodet får man akkurat det samme, men nå med et positivt fortegn i stedet for et negativt. Og orientalisme (i neoprimitivistisk versjon) kan ses som en av de medvirkende diskursene når man innen New Age skal etablere sin egen hellige geografi, noe Egypt i denne analysen blir et eksempel på. Orientalismen blir således en del av den diskursive strategien hvor man appellerer til andre kulturer og religiøse tradisjoner.

3.3.3 Den Andre i tid og sted

Bowmans artikkel kritiserer altså New Ages tendens til å homogenisere ulike urbefolkninger og for utøvelsen av kulturell evolusjonisme. Men kan de gamle egyptere, slik de fremstilles i reisebyråenes tekster, sies å representere en urbefolkning? For så vidt ikke, siden Egypt alltid har vært bebodd av egyptere. Det man her ser et eksempel på er at New Ages Andre kan deles inn i to kategorier, basert på henholdsvis tid ogsted.[15] Nålevende kulturer, som den australske urbefolkningen, blir en stedlig Andre, en representant i nåtiden for livet slik det var i en gylden tidsalder. Det gamle Egypt blir derimot den gylne tidsalders representant i tid og er per definisjon ikke direkte tilgjengelig her og nå på samme måte som nålevende aboriginere. Mekanismene rundt konstruksjonen og forståelsen av Den Andre blir likevel i stor grad de samme; ideen om at alt var bedre før (uavhengig av om ”før” er eller da) og jakten på den evige visdom.

3.4 Å konstruere et hellig sted

Hovedtesen i Jonathan Z. Smiths bok Å finne sted er at sted er en sosial konstruksjon og dermed gjelder dette også hellige steder.

Smith er skeptisk til tidligere oppfatninger av sted, både innen religionsvitenskapen og geografien. Innen religionsvitenskapen er det Mircea Eliade og hans fenomenologiske forståelse av et hellig sted som kritiseres. Smith tar her for seg Eliades fortolkning av en myte fra den australske tjilpa-stammen. Han hevder at Eliade er for opptatt av å sette fortellingen inn i et universelt mønster, der det hellige stedet forstås som et hellig sentrum, et sted hvor himmel og jord møtes. Når Smith fortolker den australske myten, legger han vekt på at det hellige stedet fremstår mer som et minnesmerke over en handling relatert til forfedrene og peker i denne sammenheng på at minnet om hendelsen er nødvendig for at stedet skal fortsette å betraktes som hellig. Stedet er altså ikke hellig i seg selv, men avhengig av at noen har viten om denne egenskapen (Smith 1998: 14-29).

I tillegg kritiserer Smith religionsfenomenologiens begrep ”hellig sted” som universell kategori. Han vil heller ta for seg hellige steder på lik linje med andre steder og tar blant annet for seg nyere humanistisk geografi. Her har man fokusert på individet som skaper av sted og subjektets opplevelse av dette. Smith mener her at det upåvirkelige individet har fått urettmessig stor plass og vil trekke inn den sosiale dimensjonen ved konstruksjon av steder, der hellige steder ikke avhenger av gud, men av mennesket, et produkt av sosiale prosesser (1998: 37-39).[16] Et sted blir hellig fordi det blir gitt en spesiell type oppmerksomhet av menneskene og samfunnet rundt og når denne oppmerksomheten forsvinner, forsvinner også det hellige stedet. På tilsvarende måte kan det hellige stedet endre karakter underveis.

I min analyse vil jeg se på Smiths teorier i forhold til diskursen om Egypt. Som jeg tidligere har nevnt, har Egypt lenge hatt en spesiell rolle som mytisk sted i Vesten, både innen den ”vanlige” kulturen og esoteriske strømninger. Jeg vil vise hvordan reisebyråenes tekster gjør bruk av de kjente diskursene om Egypt, samtidig som de tilfører egne ideer i konstruksjonen av landet som hellig. Et eksempel på akkurat det kan sies å være oppfatningen av Egypt som et sted med spesielle energier. Egypt blir således et eksempel på at hellige steder er gjenstand for både konstruksjoner og rekonstruksjoner.

I tillegg vil jeg gjøre bruk av en lignende forståelse hentet fra Eade og Sallnow. Eade og Sallnow er i likhet med Smith representanter for en sosialkonstruktivistisk forståelse av sted, men fokuserer som nevnt på det hellige stedet som et slags religiøst tomrom der mening skapes i skjæringspunktet mellom de diskurser som møtes der. Som tilfellet er med Egypt kan man spore en overbyggende fortelling der landets fortid assosieres med mystikk og visdom, og populærkulturen kan ses som en bidragsyter til denne oppfatningen. Dette blir den diskursive kontekst som reisebyråenes tekster har oppstått i og dermed blitt formet av.

Så har man esoterismen, med Corpus Hermeticum og Isis Unveiled som konkrete eksempler på en oppfatning der Egypt tillegges rollen som kilden til den evige visdom. Reisebyråene gjør bruk av elementer fra sine esoteriske forløpere, idet tekstene relaterer disipliner som alkymi og hermetisme til det gamle Egypt.

I forlengelsen av den moderne esoteriske tradisjon møter man på 2000-tallet reisebyrå som representerer de strømningene New Age består av. Disse viser at på tross av Hammers påstander om Egypts svekkede rolle som New Ages Andre lever ideen om det gamle Egypt som et mytisk sted videre, idet landet er destinasjon for en nyreligiøs pilegrimsreise. New Age må også forstås som en diskurs i seg selv, idet bevegelsen bærer med seg et distinkt vokabular som man må være på innsiden av for å forstå, som selvfølgelig kommer til syne i de diskursive strategiene jeg identifiserer. I denne sammenheng vil jeg peke på et annet fenomen: Tekstenes sparsomhet når det gjelder informasjon om begrep, navn og konsepter. Dette kan i seg selv sies å være et retorisk grep i forhold til opprettholdelsen av en diskurs, noe jeg vil komme tilbake til etter hvert som fenomenet opptrer i tekstene jeg analyserer.

Til sist har man den nylig nevnte orientalismen, en av diskursene New Age er påvirket av, men da i motsatt form, idet Den Andre har blitt en Positiv Andre. Egypt har først og fremst blitt en Andre i tid, idet Egypts nåtid fremstilles som uinteressant.[17]

Men det diskursive samspillet rundt hellige steder foregår ikke nødvendigvis i en harmoni. Som nevnt betegner Eade og Sallnow dette som konkurrerende diskurser. Et godt eksempel på akkurat det er Jerusalem, hvor tre store religiøse tradisjoner kjemper om tilgang til og forståelsen av denne byen som et hellig sted. Diskurser i konkurranse er et aspekt som til en viss grad også kan identifiseres i reisebyråenes retorikk rundt Egypt. Her er det derimot ikke en konkurranse mellom religiøse diskurser, men mellom egyptologer og New Ages forståelse av den gamle egyptiske sivilisasjon. På lignende måte kan man også spore en konkurranse mellom vanlige turister og New Age, idet tekstene skaper en distanse mellom disse to grupperingene.

Egypt som hellig sted skapes altså i skjæringspunktet mellom en rekke diskurser som kommer til syne i New Age-reisebyrå sine tekster, en dialektikk den forestående analysen har som mål å demonstrere.

Litteraturliste

Primærlitteratur

Body Mind Spirit Journeys:
Forside: http://www.bodymindspiritjourneys.com (03.10.05)

Reisebeskrivelse: http://www.bodymindspiritjourneys.com/egyptstarelders.htm
(03.10.05)

”Destinations”: http://www.bodymindspiritjourneys.com/destinationsbmsj.htm#Body%Mind%20Spirit%20Journeys (03.10.05)

Journeys of the Spirit:
Forside: http://www.journeysofthespirit.com (07.10.05)
Reisebeskrivelse: http://www.journeysofthespirit.com/site/801429/page/307327
(07.10.05)

”About the Teachers of Journeys of the Spirit”: http://www.journeysofthespirit.com/site/801429/page/45030
(21.10.05)

Joy Travel:
Forside: http://www.joytravelonline.com/index.html (07.10.05)

Reisebeskrivelse: http://www.joytravelonline.com/egypt.htm (07.10.05)

”About Joy Travel”: http://www.joytravelonline.com/about1.htm (07.10.05)

Purple Mountain Tours:

Forside: http://www.purplemountaintours.com (06.10.05)

Reisebeskrivelse: http://www.purplemountaintours.com/egypt.htm (06.10.05)

Sacred Earth Journeys:
Forside: http://www.sacredearthjourneys.ca (09.09.05)

Reisebeskrivelse: http://www.sacredearthjourneys.ca/TOURS/sacred-egypt-2-PFV.htm (09.09.05)

”About Sacred Journeys”: http://www.sacredearthjourneys.ca/TOURS/about-sacredjourneys.htm (09.09.05)

Sekundærlitteratur

Attix, Shelley A. 2002. ”New Age-Oriented Special Interest Travel: An Exploratory Study” i Tourism Recreation Research. Vol. 27, nr. 2: 51–58.

Blavatsky, Helena. 1972 [1877]. Isis Unveiled. Wheaten, Ill., USA: The Theosophical Publishing House

Bowman, Marion. 1995. ”The Noble Savage and the Global Village: Cultural Evolution in New Age and Neo-Pagan Thought”. Journal of Contemporary Religion. Vol. 10, nr. 2: 139-149.

Bowman, Marion. 2000. ”More of the Same? Christianity, Vernacular Religion and Alternative Spirituality in Glastonbury” i: Sutcliffe, Steven og Bowman, Marion (red.). Beyond New Age, 83-105. Edinburgh: Edinburgh University Press.

Campbell, Bruce. 1980. Ancient Wisdom Revived: A History of the Theosophical Movement. Berkeley: University of California Press.

Capra, Fritjof. 1983. The Turning Point. London: Flamingo.

Darvill, Timothy. 1997. ”Ever Increasing Circles: The Sacred Geographies of Stonehenge and its Landscape”. Proceedings of the British Academy, 92: 167-202.

Eade, John og Sallnow, Michael. 1991. ”Introduction” i: Eade, J. og Sallnow, M. (red.). Contesting the Sacred,1-30. London: Routledge.

Eliade, Mircea. 2003. Det hellige og det profane. Oslo: De norske bokklubbene.

Faivre, Antoine. 2000. Theosophy, Imagination, Tradition. Albany: State University of New York Press.

Ferguson, Marilyn. 1980. The Aquarian Conspiracy. Los Angeles: J.P. Tarcher, Inc.

Flood, Gavin. 2000. An Introduction to Hinduism. Cambridge: Cambridge University Press.

Foucault, Michel. 1999. Diskursens orden. Oslo: Spartacus Forlag.

Geertz, Armin. 2004. ”Can we move beyond primitivism? On recovering the indigenes of indigenous religions in the academic study of religion” i: Olupona, Jacob K. Beyond Primitivism, 37-71. London: Routledge.

Gilhus, Ingvild og Mikaelsson, Lisbeth. 1998. Kulturens refortrylling. Oslo: Universitetsforlaget.

Hammer, Olav. 2004. Claiming Knowledge. Leiden: Brill.

Hancock, Graham. 1995. Fingerprints of the Gods. New York: Crown Trade Paperbacks.

Hanegraaff, Wouter J. 1998. New Age Religion and Western Culture. New York: State University of New York Press.

Heelas, Paul. 1996. The New Age Movement. Oxford: Blackwell Publishing.

Hope, Murry. 1997. The Sirius Connection. Rockport, MA., USA: Element Books, Inc.

Hornung Erik. 2001. The Secret Lore of Egypt: Its Impact on the West. Ithaca: Cornell University Press.

Housden, Roger. 1998. Sacred Journeys in a Modern World. New York: Simon & Schuster.

Højsgaard, Morten Thomsen. 2006. ”Religion bak skjermen: kvalitetskriterier og kildekritikk i religionsfaglig bruk av internett” i: Kraft, Siv Ellen og Natvig, Richard J. (red.). Metode i religionsvitenskap, 144-161. Oslo: Pax.

Iversen, Erik. 1961. The Myth of Egypt & Its Hieroglyphs in European Tradition. København: Gad.

Jørgensen, Marianne Winther og Phillips, Louise. 1999. Diskursanalyse som teori og metode. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Partridge, Christopher. 2004. The Re-Enchantment of the West. London: T & T Clark International.

Sørensen, Jørgen Podemann. 1997. Ægyptisk religion. I Mikael Rothstein (red.) Gyldendals religionshistorie. København: Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A.S.

Said, Edward W. Orientalismen. 2004. Oslo: Cappelen.

Schaanning, Espen. 2000. Modernitetens oppløsning. Oslo: Spartacus Forlag.

Schwaller de Lubicz, R.A. 1988 [1961]. Sacred Science. Rochester, VT., USA: Inner Traditions International.

Selberg, Torunn. 1998. ”Den magiske reisen til fortiden og reisen til det magiske landet” i Samtiden nr. 2/3: 74–81.

Smil, Vaclav. 2006. Energy. A Beginner’s Guide. Oxford: Oneworld Publications.

Smith, Jonathan Z. 1998. Å finne sted. Oslo: Pax Forlag.

Smith, Melanie. 2003. ”Holistic Holidays: Tourism And The Reconciliation of Body, Mind and Spirit” i Tourism Recreation Research. Vol. 28, nr. 1: 103–108.

Timothy, Dallen J. og Conover, Paul J. 2006. ”Nature religion, self-spirituality and New Age tourism” i: Timothy, Dallen J. og Olsen, Daniel H. (red.). Tourism, Religion and Spiritual Journeys, 139-155. London: Routledge.

West, John Anthony. 1993. Serpent in the Sky: The High Wisdom of Ancient Egypt. Wheaten, Ill., USA: Quest Books.

Westwood, Jennifer. 1997. Sacred Journeys: An Illustrated Guide to Pilgrimages Around the World. New York: H. Holt.

Withey, Lynne. 1997. Grand Tours and Cook’s Tours. A History of Leisure Travel. New York: William Morrow and Company, Inc.

Noter

[1] Jeg har i oppgaven gjort bruk av to artikler av Bowman (1995 og 2000).

[2] Dette er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. Også innen New Age finnes det personer og bøker som har mer autoritet enn andre, noe analysen av ekspertise i kapittel sju gir flere eksempler på.

[3] Hammer refererer her til de foregående sju punktene.

[4] For øvrig var Helena Blavatsky (den ene av Teosofisk Selskaps to grunnleggere) svært inspirert av en slik hinduistisk forståelse av tid i sitt verk The Secret Doctrine.

[5] Christopher Partridge (2004) forsøker i større grad å inkorporere dette elementet ved New Age ved å introdusere begrepet Occulture. ”Okkult” betyr skjult og Partridge vil få frem at nyreligiøsiteten kan forstås som en kulturform som favner ideer skjult for, eller i opposisjon til samfunnet rundt (2004: 68). Innvielsesaspektet kan derfor sies å fortsatt eksistere, om enn i en noe endret form, innen New Age.

[6] Byråene arrangerer reiser til følgende destinasjoner (antall i parentes): Storbritannia (3), Costa Rica (2), Mexico (2), India (2), Frankrike (2), Peru (2), Hellas, Guatemala, Kreta & Kypros og Tibet. I tillegg arrangerer tre av byråene reiser innad i USA, hvorav to av disse går til Sedona i Arizona.

[7] For mer informasjon om filmer med Egypt som tema, se for eksempel http://www.wepwawet.nl/films/ eller http://www.ancientnile.co.uk/films.php

[8] Serien ble første gang utgitt i Norge i 1993, da som ekstrabilag til nr. 48.

[9] Hammer 2004: 29; Said 2004: 13, 33, 34 og 108.

[10] Hammer skiller mellom ”Science” og ”Scientism”, hvor sistnevnte begrep betyr å gjøre bruk av vitenskapelig terminologi, teorier, beregninger etc. på en måte som ikke anerkjennes blant forskere og det ”vanlige” samfunn (2004: 206). Jeg kjenner ikke til noe tilsvarende skille på norsk og vil derfor kun bruke ”vitenskap”.

[11] Fra ”About Joy Travel”.

[12] Fra ”About the Teachers of Journeys of the Spirit”.

[13] Den Andre (The Other) er et begrep som har sine røtter i sosiologen George Herbert Meads teorier om personlighetsutvikling (Hammer 2004: 44). Begrepet har med konstruksjon av identitet å gjøre og overført til forholdet mellom Østen og Vesten betegner det i denne sammenheng Vestens identifisering av seg selv som overlegen i forhold til Østen.

[14] Balfour var blant annet tidligere parlamentsmedlem, minister for både Irland og Skottland og han hadde vært utstasjonert for det britiske imperium i India. Said refererer her til et foredrag Balfour holdt for det engelske Underhuset i 1910 (2004: 43).

[15] Dette skillet er hentet fra idéhistorikeren Stuart Piggott, sitert hos Bowman (1995: 141).

[16] Det er her fristende å bruke ordet diskurs, selv om Smith ikke gjør det.

[17] Samtidig finnes det eksempler på at tekstene benytter ideen om Den Andre som sted. For eksempel har Body Mind Spirit med en nordamerikansk indianer som reiseleder. Dette vil jeg komme tilbake til i kapittel sju.