Traume-myten

Publisert: 14.02.2010 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Nei, jeg har ikke sluttet å lese fagbøker i 2010. Jeg har bare ikke omtalt dem her i år. Ennå. Det er en unnlatelsessynd jeg har tenkt til å rette på. Det er en liten bunke som ligger i kø og venter på inspirasjon til omtale. Men jeg begynner et sted. Først ut blir den sist leste: Susan Clancys nylig utkomne The Trauma Myth. The Truth About the Sexual Abuse of Children – and Its Aftermath.

Det er et stort tema, en provoserende og ambisiøs tittel, og en overraskende tynn liten bok. Det tar noen korte, engasjerte og engasjerende timer å lese seg gjennom de drøyt 200 sidene med brødtekst. I motsetning til annen litteratur i hyllene mine på dette og relaterte emner er den ikke et forsøk på å samle all kunnskap og alle tunge resonnement mellom to permer. Snarere er det et svært personlig, dypt engasjert og poengtert forskningsbiografisk oppgjør med en forskningstradisjon Clancy mener usynliggjør de fleste barneofre og ugyldiggjør de vanligste erfaringene deres. Resultatet? Vondt blir verre, både i offentlig retorikk, i forskningstradisjoner og i terapi.

Clancy begynner biografisk, med den første hun intervjuet i forbindelse med et etter hvert over tiårig prosjekt om erfaringene ofre for seksuelle overgrep i barndommen har gjort seg. Det ble ikke som hun ventet. Noe stemte med forventningene. Den første som de senere fortalte overveldende om senskader som problemer med relasjoner, seksualitet, depresjon, selvforakt, skyldfølelse og mye mer. Men det var én ting de sa om igjen og om igjen: ”Mitt tilfelle er ikke som andres,” eller ”er jeg normal”?

Hvorfor? Grunnen til at en del kom var for å fortelle og få respons på sine egne reaksjoner fra den gang overgrepene skjedde. Flertallet, og det er dem denne boken handler om, hadde nemlig ikke opplevd hendelsene som traumatiske når de skjedde. De hadde ikke opplevd grov vold, sterke trusler, eller ekstrem redsel.

Det stred mot deres egne forventninger mot hva som var normalt. En vanlig kulturell og forskningsfortelling handler nemlig om at de dype sårene overgrep skaper skyldes graden av redsel, av psykologisk traume, under overgrepet. Større traumer – større problemer og omvendt.

Det stemte ikke for de fleste av Clancys informanter. Det de fortalte om var klassiske og grove overgrep, selv om de færreste hadde vært utsatt for fysiske skader eller penetrering. Opplevelsene de husket var ofte ubehagelige, ofte med en visshet om at det var noe galt, men den gang var de ikke helt klar over hva det var. De var barn, ikke voksne, og de hadde ikke den voksnes forståelse av seksualitet. For barna var erfaringene mer ambivalente enn gruoppvekkende, ofte med noe positivt (oppmerksomhet, gaver) blandet inn. Det føltes ofte som noe man gjorde sammen, som samtykke. De var barn, med barns psyke og kropp, som ble utnyttet på avskyelig, manipulerende vis av voksne mennesker som brukte deres barnlighet mot dem. Men den forståelsen vokste først frem over tid. Og når den forståelsen ble realisert, da ble opplevelsen traumatisk.

Den ble verre av nettopp måten man var blitt manipulert og brukt på. Ikke bare var barna forrådt, som regel av nærstående, men de følte – som voksne – at de hadde forrådt seg selv ved det de i voksen ettertid og fylt med selvforakt opplevde som eget samarbeid med overgriperen.

Og de følte seg unormale, fordi kulturen og forskningen fortalte dem at den normale opplevelsen var at slike opplevelser var skremmende, skapte fryktelige redsler og motstand. Det var faktisk så skremmende at folk satte seg ut av og utenfor seg selv. Hvilket de ikke kjente seg igjen i.

Men dette var ikke egentlig veldig nye eller sjokkerende funn. Går man tilbake noen tiår før krigs- og voldtektsmetaforikken hadde satt seg, fant man mange beskrivelser av lignende funn som Clancys (om enn ofte med et normsett som er nokså fremmed). Og ved siden av hovedstrømmen har det fortsatt å tikke inn tilsvarende. Men, sier Clancy, det har vært en systematisk politikk for fortielse og glemsel rundt denne forskningen. Kostnaden er, mener hun, ikke bare en dårligere forståelse av hva som faktisk skjer, men en tilsvarende fortielse og fornektelse av erfaringene millioner av ofre gjør.

Og det skader på så mange måter. Det gjør det vanskeligere å få realistiske forventninger til barns reaksjoner på overgrep og dermed vanskeligere å oppdage overgrep og overgripere som er uhyggelig vanlige. Det gjør det vanskeligere å lage god, barnerelevant informasjon om overgrep. Forventningen om skrekk, gru og traume gjør det også lettere å bagatellisere de vanligste erfaringene – ”det var jo bare bagateller” – og det er blant annet i den delen av reaksjonene at noen av de verste skadevirkningene melder seg, skriver Clancy.

I tillegg finnes ytterligere problemer. Ideologien om at det må ha blitt opplevd som ekstremt skremmende og traumatisk når det skjedde har vært basal for fremveksten av ”recovered memory therapies”. Her lå jakten på de fæle opplevelsene som forårsaket psykiske problem bak satanismepanikker, jakt på ”pedofilringer” i barnehager og en lang rekke andre problem. Men ved sin egen diskreditering i slike saker bidro disse terapiene også til å diskreditere mange ofres fortellinger. Det at man hadde klart å glemme overgrep over lengre tid ble synonymisert med en ikke-eksisterende ”fortrengning” heller enn med aktiv utestengelse eller glemsel – som ble gjort enklere av nettopp det at erfaringen ikke i utgangspunktet var så skremmende.

Men siden vi ser ut til å huske traumatiske opplevelser bedre enn vanlige heller enn dårlige, ble den normale gjenfinnings- og omtolkningsprosessen mistenkelig når den ble omsatt til ”fortrengnings”-snakk.

En metaforikk som var, forteller Clancy, delvis et politisk bevisst valg for å fremme overgrepsofrenes sak endte dermed opp med å slå tilbake på det store flertallet av dem man skulle kjempe for. Det munnet også ofte ut i terapiformer som sjelden ser ut til å hjelpe, og de dårligste ser ut til å gjøre mer skade enn nytte:

What progress have we made for victims? According to the victims whose stories I have highlighted in this book and the statistics in the general population, they are still suffering, they are still silenced by pervasive feelings of guilt and shame, most crimes are not reported, most perpetrators are not charged, and kids continue to get abused at astonishingly high rates. According to the most recent results from a panel of experts convened by the prestiogious National Research Council, no clear progress has been made in the field in terms of definition, treatments, identification, or prevention of sexual abuse. And, as a consequence, the health and welfare of abused children and their families are compromised. (s.187)

Det er hard kost. Den blir ikke mindre hard av den fortielsen, det hatet og den aggresjonen Clancy forteller at forskningen blir møtt med fra dem som har investert aktivisme, terapi, forskning og politikk i den retningen hun kritiserer.

Har Clancy rett?

Jeg vet ikke. Det er ikke mitt felt, selv om jeg har lest mye av det hun refererer. På noen punkter er jeg nok overbevist. Andre er jeg mer i tvil om. Jeg tror for eksempel ikke løsningene hun presenterer i konklusjonen er spesielt egnede. Bildet av forskningen kunne vært mer nyansert. Holdninger er mer sammensatt. Det er, som det forsåvidt fremkommer også, reaksjoner hos ofre også. Ikke noe er enkelt i dette feltet. Men skal du få frem et hovedbudskap må du forenkle litt. Og det lykkes Clancy overmåte godt med. Det er også uvanlig poengtert og godt skrevet. Boken er vanskelig å legge fra seg. Hver del, hver setning fører deg over i den neste. Det er skåret til benet, med så få unødvendige ord som mulig. De som er igjen tjener innholdet, enten som substans eller som retorikk.

Hvis noen er i tvil, så er det en anbefaling. Les, tenk og tenk igjen.

Susan A. Clancy

The Trauma Myth. The Truth About the Sexual Abuse of Children – and Its Aftermath.

Basic Books 2009, 236s.