Vi har en viss historie for lav begeistring for dissosiasjonsteoretikere her på bloggen. Det skal legges til en tilsvarende lav entusiasme for deler av kriseterapi rettet mot traumer. Også i norske miljø.
Dagens klinikersalve mot Frode Thuen inkluderer et og annet varselslys, så som de «gode, gamle» angrepene på Elizabeth Loftus’ forskning. (De var en gang et kjennetegn på dypt sekterisk pseudovitenskap – siden den gang har jeg ikke fulgt med.)
Hvis man er opptatt av at hukommelsesforskning skal være foretatt på folk med dokumenterbare traumer, så er Richard McNally et naturlig stopp. Her forteller han om en del funn fra perioden da Susan Clancy samarbeidet, med vekt på de dynamikker og saker som peker på en tredje posisjon mellom «falske» og «fortrengte» (eller «dissosierte») minner.