Artikkel

Tro: Lettere sagt enn gjort

Med jevne mellomrom avdekkes det at så og så mange nordmenn tror på spøkelser, så og så mange på reinkarnasjon og så og så mange på et eller flere utvalgte kristne dogmer. Og dessuten at mange tror på flere av dem på en gang. Det er for eksempel ikke uvanlig for nordmenn både å tro på Jesus og reinkarnasjon. Men å si at man tror på et fenomen er én ting, å handle på bakgrunn av denne troen er noe ganske annet.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Arnfinn Pettersen (publisert 16.05.2006)


Vanligvis følges slike undersøkelser av hoderysten – over hvor mye overtro det er der ute, hvor få som tror på kristendommen eller hvor håpløse mennesker er som tror på flere inkompatible størrelser samtidig.

Teologisk sett er dette siste problematisk. Reinkarnasjon er vanskelig å passe inn blant de kristne dogmer. I det minste slik vår evangelisk lutherske kirke utlegger dem.

Men dette er et problem for teologene, ikke for de som i følge seg selv tror begge deler. Vi må anta at de har små problemer med å kombinere de to fenomenene, tatt i betraktning at de i vår liberale tid tror aldeles frivillig – og også høyst frivillig kan legge én eller begge troer på hyllen. Situasjonen reiser imidlertid et meget interessant spørsmål: Hva vil det egentlig si å tro?

I vår tid tror mange at utenomjordiske vesener jevnlig ser innom oss – muligens for å kidnappe en og annen jordboer til pikante eksperimenter ombord i farkosten sin. Hva innebærer det å tro på dette? Eller hva betyr det når mange blant oss sier de tror på spøkelser?

Svaret er: meget lite. Særlig hvis denne troen ikke innbærer mer enn å svare ja på et spørsmål i et spørreskjema eller fra en person i andre enden av en telefonlinje. Det skal lite til å si at man tror, særlig hvis alternativet er å fremstå som en skeptisk og negativ person – den ultimate synd i vår visstnok tolerante tid.

Muligens er det vår pietistiske fortid og arven fra en statskirke som i århundrer var nærmest besatt av å vokte på almuens rettroenhet som er årsaken til dette fokuset på spørrelistesvar. Dette innebærer lett at man overfokuserer på hva mennesker sier at de tror på, uten å problematisere hva som ligger i dette.

Et eksempel fra eldre norsk folketro: Det var en utbredt forestilling at når bygdefolket dro ned fra setra for vinteren, så flyttet de underjordiske inn. Og de var ikke glade for besøk. Det er en forestilling vi kjenner fra alle områder med seterdrift her til lands. Men trodde folk på dette? Såfremt vi med spørsmålet skal forstå at alle, eller i det minste de fleste, i de aktuelle områdene trodde på det, er svaret ”neppe”. Men noen trodde ganske sikkert. Forestillingens utbredelse er i seg selv en indikasjon på det.

Hvordan kan vi så fastslå hvorvidt mennesker faktisk trodde? Hvis vi kan spore at de handlet på bakgrunn av forestillingen gir det en god indikasjon. For eksempel hvis folk faktisk holdt seg borte fra setra med den som begrunnelse. Det betyr ikke nødvendigvis at de trodde fullt og fast at de underjordiske var der, men det betyr i det minste at de aktivt forbandt sin sosialt funderte angst for å oppsøke setra utenfor sesongen med trosforestillingen. Forestillingen hadde sosial relevans for dem.

Der sliter UFO-vesnene foreløbig hardt her til lands. På mange måter oppsummerte en kompis av meg dagens situasjon i setningen ”Jeg liker å tro på UFOer”. Det dreier seg ikke nødvendigivis om former for tro som har konsekvenser for hvordan den enkelte lever sitt liv, men om noe vi kan kalle kakepynt-tro. Den gjør lite med smaken, men pynter på utseendet. Mange av de trosforestillingene som dukker opp i forbindelse med rundspørringer er av denne typen, forestillinger som gjør livet mer fargerikt for mennesker, uten at de har noen innvirkning av betydning på hvordan de lever sine liv.

Forut for siste årtusenskifte var troen på at ”noe”, helst noe datarelatert, ville inntreffe ved overgangen til år 2000 utbredt. Noe som ville forandre vår sivilisasjon en gang for alle. Men graden av tro varierte sterkt – fra de som følte mild angst og kanskje kjøpte inn noen hermetikkbokser ekstra, til de som solgte alt de eide og bygde atomsikre bunkere i fjellene. Begge kan sies å ha trodd på det samme, men graden av handlig som konsekvens av troen var ganske forskjellig.

Å tro på spøkelser er et eksempel på en trosform som kombinerer et grunnleggende menneskelig fenomen, døden, med svært lave krav til handling. OK, så gjør den at mennesker lar være å tilbringe natten i dystre, avsidesliggende, falleferdige hus. Men det ville de vel, når sant skal sies, ikke gjort uansett.