Alt er mulig. Du kan dra deg selv opp etter håret, du kan trene opp genene dine, eller snarere: plantene kan trenes opp. Dårlige avlinger kan bli til gode avlinger, og det uten avl. Vi kan oppnå det samme, mye raskere, ved å presse kornet litt! Det er stalinistisk biologi, «lysenkoisme», det handler om.
Av Erik Tunstad (publisert 14.12.2008)
Vi kan si én god ting om Trofim Lysenko – han ga oss ordet pseudobotanikk. Jeg kan ikke komme på mer enn det.[i]
Alle kjenner historien om nazistene og jødene, om hvordan herrefolket fant støtte for sine forbrytelser i vitenskapen – dog i pervertert vitenskap; i eugenikken og i sosialdarwinismen. Fordommer ble bekreftet: Visse raser står virkelig over andre og det beste er å hindre mindreverdige gener i å leve videre.[ii] Historien om Lysenko er på mange vis omvendt: Her handler det om hva som skjer dersom man påtvinger vitenskapelige teorier en politisk ideologi. I begge tilfeller ble resultatet svindel og terror. I Sovjets tilfelle førte dette også til at man i tiår truet samfunnets livsnerve, landbruket, fordi makt og ideologien baserte seg på en variant av evolusjonsbiologien som var i ferd med å dø ut over hele resten av verden, lamarckismen.
Ifølge sovjetisk doktrine var både moderne genetikk og moderne evolusjonsteori reaksjonær vitenskap. For kommunister passet det bedre å tro på Darwins forgjenger Jean Baptiste de Lamarck. Ifølge ham kunne nemlig egenskaper man ervervet i løpet av sitt liv føres videre genetisk til ens avkom. Hvilket jo er som i den kommunistiske drøm: Alt er mulig, du kan virkelig dra deg selv opp etter håret, arbeiderklassen kan bli verdens hersker. I vårt tilfelle var konsekvensene snarere at dårlige avlinger kan bli gode, uten avl – vi trenger bare å presse kornet litt!
Den fattige bondegutten
Fanebæreren for den evolusjonsbiologiske avdeling for kommunistiske drømmer het Trofim Denisovich Lysenko. Hans bakgrunn fra en fattig bondefamilie fra Ukraina var slett ingen ulempe da han først startet sin marsj mot maktens tinder.
Første gang han dro nytte av sin korrekte klassebakgrunn, var da han gjennom sitt medlemskap i den såkalte Røde Intelligensia ervervet seg en plass ved et landbruksforskningsinstitutt i Kiev. Deretter var de rette dører åpne, han fikk en stilling ved en forsøksgård i Azerbadsjan, og rapportene derfra vakte oppsikt på de riktige stedene. Snart skrev selv partiorganet Pravda om den unge, fattige bondegutten med de usedvanlig grønne fingrene. Det sovjetiske propagandaapparatets tendens til å overdrive suksess, og overse fiasko, skulle få betydning også senere i hans karriere.
Det er uklart om Lysenko i begynnelsen visste at han var lamarckist. Det er heller tvilsomt om han hadde såpass innsikt i biologi til å kunne skille den ene formen for evolusjonsteori fra den andre. Men om han ikke var av de mest oppleste, kompenserte han med sine evner i faget renkespill.
At han til slutt endte i den lamarckistiske leiren, skyldtes nok at det var dette som var karrieremessig mest opportunt i Sovjet på den tiden, samt at Lysenkos læremester sverget til lamarckismen: Den nesten 70 år gamle Ivan Vladimir Michurin hadde smått med penger, noe som ikke var uvanlig for folk av aristokratisk avstamning i Sovjet på 1920-tallet. I et forsøk på å redde økonomien, begynte han å dyrke frukt.
Tilpasningsdyktig som han var, lot Michurin frukten dyrkes i den rette sovjetiske samtidsånd – med stor tro på individets ubegrensede evne til å nå sine mål. Glem genetikken, alt er mulig – for alle! Og dette gjaldt ikke bare arbeiderklassen. Bare man presset dem litt, kunne selv de herligste sydfrukter overtales til å vokse i det kalde nord.
Hadde dette virkelig virket, ville det selvsagt vært av største viktighet for det fattige og nyrevolusjonerte Sovjet. Dette så Michurin, og sparte ikke på kruttet. Etter en serie påstått vellykkede krysninger av sydlige frukter og mer kjedelige nordlige varianter, fikk han til sist myndighetenes oppmerksomhet, litt penger og noen faglig trenete medarbeidere til å utvikle prosjektet videre. Dette siste kunne ha blitt skjebnesvangert, ettersom de faglige ikke klarte å gjenskape Michurins opprinnelige suksess. Slu som han var, klarte Michurin imidlertid å fremstille dette som fagfolkenes fiasko, og seg selv som helt.
Den gamle mester traff deretter den unge pioner, og Michurins grensesprengende visdom ble inspirasjonskilden bak den kommende jordbruksrevolusjon. Fra sin base i Azerbadsjan kunne Lysenko snart melde at han hadde høstet erter både sommer og vinter, en sensasjon som sikret omtale i de store avisene. Han var på rett vei. Men det store gjennombruddett fikk han servert av Stalin selv, noen år senere.
Grasrotas triumf
Det var hungersnød, og et av myndighetenes mottrekk var å beordre større avlinger. Men dette skremte ikke kornet opp av jorda, og tradisjonell landbruksforskning ble bragt i vanry. Det var tid for folk med alternative ideer.
En av disse var Lysenko.[iii] Denne «barfot-professoren» fra de beskjedne kår og med sin nesten mystiske visdom om plantenes egentlige liv, sto fram som et tiltalende motstykke til representantene for den borgerlige, vestlig inspirerte og etablerte vitenskap. Og han leverte så det holdt.
Lysenko gjorde et forsøk. Det inkluderte et halvt mål åker og én innhøstning, og i 1929 annonserte han sin suksess, under navnet vernalisasjon: Ved å kjøle ned vinterhvete, for så å plante den ut senere enn normalt, kunne han øke avlingene betraktelig.
Resultatet slo ned som en bombe. Snart var det unge geni forflyttet til et av Sovjetunionens viktigste landbruksforskningsinstitutter, i Odessa, som leder for et nyopprettet Institutt for vernalisasjon.
Heretter ble hans utsagn og oppdagelser stadig mer ekstravagante. Lysenkos eget talerør, Tidsskrift for vernalisasjon, kunne nå fortelle at teknikken ikke bare virket på hvete, men også på bomull, poteter, erter og så videre. Fremtiden lyste! Karrieren var sikret. Og de neste tiårs landbrukspolitikk sementert – på basis av ett nokså stusselig eksperiment.
Men Lysenko hadde ikke svindlet. Han hadde virkelig øket avlingene. Så hva var det egentlig som foregikk?
Lysenko fremstilte vernalisasjonen som sin egen oppdagelse, men visdommen kom snarere fra folkedypet, fra hans «mystiske kjennskap til plantenes egentlige liv». Lysenko hadde nemlig bare demonstrert et fenomen bøndene antagelig hadde kjent til i uminnelige tider, og forskerne siden en gang på 1800-tallet. Nemlig at korn kan endre spirings-sykelen, dersom det utsettes for uvanlige temperaturforandringer. Slik som Lysenko gjorde, da han kjølte det ned.
Bortsett fra dyrking i drivhus, har landbruket oppnådd pent lite, rent praktisk, gjennom ulike forsøk på å manipulere lys og temperatur. Muligheten for å få til gode resultater førte likevel til stor oppmerksomhet på 1920- og 1930-tallet. Studiet av hvordan lys og temperatur påvirker plantens vekst har resultert i mange bøker og mye teori. For eksempel har man vært mye opptatt av langtidseffektene, ofte kalt «ettereffekter,» altså at visse temperatur- eller lysregimer setter i gang prosesser i plantene lenge etterpå. Fenomenet åpner for håpet om å kunne behandle frø på en eller annen måte, for så å skape større avkastning.[iv]
For eksempel trenger noen planter en periode med lave temperaturer for å komme ut av vinterdvalen, et fenomen blomsterhandlerne hadde utnyttet lenger for å få blomstene til å blomstre til alle årets tider. Det ble også brukt på vinterkorn. Vanligvis sår man vinterkorn om høsten, for så å høste det neste sommer. Såes kornet derimot om våren, blir blomstringen sein, og kornet blir stående i den vegetative, uproduktive fasen gjennom hele den første sesongen. En kort periode med lave temperaturer kan i slike tilfelle gjøre susen. Man hadde imidlertid hatt problemer med å omgjøre dette fenomenet til profitt og økte avlinger.
Den tyske botanikeren Gustav Gassner var en av pionerene på dette området. Men han hadde en god forståelse av genetikken som er involvert, og mente at forskningen hans motbeviste den gamle lamarckistiske ideen om gradvis, individuell tilpasning til endret miljø. I motsetning til folk som kom etter ham, med andre ord. Omtrent på samme tid kartla amerikanske forskere hvordan variasjoner av lys og mørke regulerer plantenes spiring, vekst og blomstring – en effekt som blir sterkere jo større variasjonene er, altså jo lenger du beveger deg vekk fra ekvator.
På 1920-tallet var det altså etablert en vitenskapelig forståelse av at fotoperiodiske effekter og ettereffekter av lavere temperaturer (altså vernalisasjon) er de to hovedmekanismene som holder plantene i takt med årstidene.
Mot «flueelskerne»
Parallelt med vitenskapen eksisterte en folkelig bevegelse som ble kalt fenologi, en gammel botanisk tradisjon med røtter tilbake til Linnés tid. 1920- og 1930-tallet opplevde en revitalisering av denne interessen for å kartlegge ulike regelmessigheter i plantenes utvikling – når blomstrer de, når setter de frø osv. Det ble en stor internasjonal bevegelse, som i dag stort sett er glemt. På 1920-tallet fantes det for eksempel mer enn 2300 landbruksmeteorologiske observasjonsposter i Europa, som blant annet studerte værets innvirkning på nettopp vinterhvete.
Det var ut fra denne tradisjonen Lysenko begynte sitt virke. Problemet var imidlertid at Lysenko verken hadde vitenskapelig dannelse eller talent. Han utførte noen få og små forsøk, og ut fra disse trakk han dramatiske konklusjoner. Disse konklusjonene lot han så være å kontrollere gjennom å gjenta forsøket, slik en ekte forsker ville ha gjort. For Lysenko sto praksis over teori, og han dokumenterte heller sin suksess ved å sende ut spørreskjemaer til bøndene: Synes du dette virker? Og det syntes de. Lysenko kunne dermed melde at Sovjet, gjennom hans vernalisasjon, kunne forvente en firedobling av avlingene de neste årene.
Lysenko syntes å tro at kornets økte spiringsevne var noe som kunne gå i arv til fremtidige avlinger, at vernalisasjon var en metode for å venne kornet til å produsere mer, under kjølige klimabetingelser. Altså en lamarckistisk evolusjon, der den ene generasjonens opplevelser og streben overføres til den neste. Hadde Lysenko i stedet satset på mendelsk og darwinistisk tenkning, og avlet fram de mest hårdføre og produktive variantene gjennom å plukke ut de plantene som klarte seg best, og føre dem videre, kunne han antagelig ha klart brasene. Men dette ville ikke bare vært en langsommere metode, det ville også ført ham inn på domenet til folk han virkelig foraktet, genetikerne – «flue-elskerne».
På denne tiden, på 1920-tallet, var klassisk genetikk lite praktisk orientert. Vitenskapen var fremdeles i sin fødsel, og forskerne var opptatt med å legge grunnprinsippene på plass. De studerte fruktfluer og fant mønstre for arvelighet og gener. Men Lysenko ville ikke ha «denne såkalte vitenskapen», han ville ha resultater, nå med en gang!
Dermed ble det vernalisasjon – et triks som dessverre bare virker én gang. Opplevelsen av en kuldeperiode påvirker ikke kornets arvestoff på noen måte som gjør neste generasjon bedre i stand til noe som helst, og landbruket var med andre ord ikke bedre stilt.
Det fantes selvfølgelig motstand. Sovjet hadde et vitalt miljø av dyktige genetikere, «såkalte vitenskapsmenn». Men det fantes også politikere, noen av dem var desperate etter resultater, og høyst åpne for mirakler.
Nærmere makten
Bravo, kamerat Lysenko! utbrøt Stalin på en konferanse, og Ukrainas kommissariat for landbruk skrinla øyeblikkelig sine planer om å underkaste Lysenkos resultater en grundigere analyse. Litt hardere motstand møtte han i det nyopprettede Lenin-akademiet for landbruksvitenskap, der Sovjetunionens ledende genetiker Nikolay Vavilov var president.
Men om farvannet så smått begynte å se farlig ut, var vitenskapen tidlig på 1930-tallet fremdeles i den pragmatiske fasen. Det myndighetene, og folket, først og fremst higet etter, var mer mat. Om de gode løftene kom fra etablert vitenskap eller alternative kilder var underordnet. Og i det store og hele bevilget sovjetiske myndigheter helt fram til 1936 mer penger til seriøs akademisk forskning, enn til svermere og eksentrikere som Lysenko og V.J. Vilyams.
Ting endret seg etter 1936. Byråkratene var da om mulig enda mer desperate etter oppmuntrende nytt fra landbruksfronten, og den evige krangelen mellom lysenkoister og genetikere førte ingen steds hen. De talte rett og slett ikke samme språk – kanskje fordi Lysenko ikke ante hva de snakket om? Ryktet om hva som foregikk i Sovjet hadde forlengst nådd Vesten. Den liberale evolusjonsbiologen Julian Huxley beskrev Lysenko som en illiterat, fullstendig uvitende om de vitenskapelige fakta og prinsipper han jobbet med, og kommunisten J.B.S. Haldane var enig. Det var åpenbart, mente han, at Lysenko var totalt ignorant, både når det gjaldt plantefysiologi og genetikk.
Men om han ikke var helt på topp vitenskapelig, var han som sagt en slu strateg. Han kunne kunsten å forføre. En anekdote skildrer et møte der Stalin var til stede. Diskusjonen gikk rundt svikten i potetavlingene. Stalin var ikke synlig imponert over vitenskapsfolkenes snakk om å bekjempe potetsykdommer gjennom avl, og kalte den fram til da tause Lysenko opp til podiet. Lysenko kom, rotet litt rundt i lommene sine og hentet fram en neve skrukkete, små poteter. «Fra Landsbruksakademiet,» proklamerte han. Deretter rotet han litt til i lommene, og fisket fram noen lekre, store og saftige eksemplarer: «Mine!»
Teatralsk så det holder, men du verden for en suksess! Stalin var frelst, alt Lysenko tok i, ble tilsynelatende forvandlet til gull. Hva skulle man med vitenskapelige programmer når Lysenko kunne fortelle at han i 1934, i fem blomsterpotter i et hjørne av drivhuset sitt, hadde skapt en ny og forbedret variant av vårhvete? Dette hadde han klart ved å krysse sorter med lange og korte vernalisasjonsperioder med sorter med lange og korte fotoperioder – et språk som neppe gjorde genetikerne klokere, men som sikkert lød som fuglesang i Stalins ører.
Forskerne var imot, byråkratene i tvil, men Stalin altså frelst, og i 1936 var det på tide å velge side. Sanden begynte å renne ut, her krevdes konkrete forbedringer. Og Lysenko virket nå sterkere enn tidligere. Hans nye (forfalskede) resultater virket overveldende, og han kunne i tillegg forsvare seg gjennom en mer aggressiv retorikk, utviklet i samarbeid med filosofen I.J. Prezent. Deres felles genetiske teori var totalt uforståelig for andre enn dem selv, og sto i skarp kontrast til den mer klassiske varianten: Lysenko og Prezent fornektet eksistensen av både gener og kromosomer.
Vavilov, den store genetikeren ved Lenin-akademiet for landbruksvitenskap, holdt munn, og håpet kanskje at det hele skulle gli over. Men Pravda gikk inn på Lysenkos side. Vavilov sto for reaksjonær biologi, ble det sagt, det er Lysenko som har oppdaget de virkelige lovene i naturen. Dette ble i sterkeste laget, og flere genetikere tok til motmæle.[v] Snart var alle arbeidsløse.
Nå kom den første alvorlige konfrontasjonen.
På et møte i vitenskapsakademiet i Moskva i 1936 ble det fremmet et krav om at Lysenko måtte legge frem skikkelig dokumentasjon for sine påstander. Lysenko svarte i kjent stil: Teori angikk ham ikke, her telte resultater! Og praksis hadde vist at det var han som hadde rett, og motstanderne som tok feil. Det var en noe uggen stemning. Stalins terror hadde begynt. Kort tid tidligere var humangenetikeren Solomon Levit blitt beskyldt for å stå for en reaksjonær genetikk. Han forsvant, og sammen med et par andre jødiske «mensjevikiske avvikere» ble han aldri sett igjen. Følgelig var ikke menneskelig genetikk noe man drøftet på dette møtet. Den eneste som likevel våget å gjøre det, var en mann vi har møtt tidligere, den amerikanske kommunisten H.J. Muller. Han angrep Lysenko med følgende argument: Hvis det virkelig er slik at det menneskelige arvestoff påvirkes av hvordan vi trener oss opp, betyr det da at de undertrykte masser har utviklet seg til å bli underlegne?
Muller unnslapp Sibir. Hjulpet av Vavilov kom han seg ut av Sovjet, og etter et mellomspill i den spanske borgerkrigen endte han til slutt opp i sitt opprinnelige hjemland, USA. Senere, etter blant annet å ha mottatt Nobelprisen, skrev han flere artikler i vestlige magasiner, der han angrep den fortsatt regjerende Lysenko. «Storparten av de genetikere som ble rammet var tvers igjennom lojale, mange av dem var til og med hengivne forkjempere for sovjetsystemet og dets lederskap», skrev han.
Mullers medarbeidere var ikke like heldige, for nå fulgte en arrestasjonsbølge. Studentene reiste seg, slik de alltid har gjort, til støtte for den nye tid og krevde avsettelse av mer enn 80 Lysenko-fiendtlige genetikere ved Universitetet i Moskva. Flere av Mullers folk endte i Gulag, og mange ble skutt.
Og slik fortsatte det. Lysenko var ennå ikke enehersker – det ble han ikke før i 1948 – men klimaet var giftig. I 1940 ble Vavilov selv arrestert. Han døde i fengsel tre år senere. Lysenko overtok jobben som leder av Lenin-akademiet.
Nyere forskning viser…
Om Lysenko hadde virket eksentrisk tidligere, nå begynte det virkelig å toppe seg. Mendelisme måtte forbys, darwinistiske evolusjonstanker ble angrepet på det sterkeste og alternative ideer dukket opp som motvekt til Darwins mekanismer: Det fantes ingen kamp for tilværelsen, det var samarbeidet som drev evolusjonen. Dette er kjent stoff, blant annet fra den anarkistiske evolusjonstenkeren Peter Kropotkin. Fra vår egen tid kjenner vi det særlig fra Lynn Margulis, kvinnen som i kapittel 8 lærte oss at den eukaryote cellen er en symbiose mellom en celle og et virus.
Men Lysenko var, vi kan kanskje si selvfølgelig, på en helt annen bane enn disse. Vi vet jo at Darwin selv ikke ignorerte samarbeid, og Margulis opererer ikke i strid med darwinistiske prinsipper. Lysenko var nå imidlertid blitt en ekstrem vulgær-lamarckist, og hans forklaringer var bisarre. Det er tull, sa han, at et egg befruktes av bare én sædcelle. Snarere tvert imot! Jo flere sædceller som befrukter egget – i samarbeid, selvsagt – jo mer livskraftig blir avkommet. Myten om at individene konkurrerer om å få pare seg, er en løgn!
Og han nøyde seg ikke med dette. Lysenko kunne, nærmest som han ville, forvandle en art til en annen. Bygg kunne bli hvete, hvete kunne bli havre. Og som om ikke dette var nok, nyere forskning kunne avsløre at dette ikke bare gjaldt planter, men også dyr. For eksempel må det ha vært vestlig propaganda som lå bak forestillingen om at småfuglene ruger ut gjøkens egg. Forskerne hadde nemlig gått glipp av selve poenget. Lysenkos lov om interaksjon mellom arter viser klart at det er småfuglene selv som legger gjøkeegg – fordi konkurransen med gjøken driver dem til å skifte kosthold. En diett med overvekt av sommerfugllarver fører som kjent til gjøkunger. Vernalisasjon!
Herfra ble det verre. Olga Lepeshinskaya var en av Lysenkos ivrige støttespillere. Hun var selv biolog (uten utdannelse, riktignok), bolsjevikisk veteran og en tidligere venn av Lenin. Vi bør ikke overraskes over at hennes oppdagelser var like revolusjonerende. Slik som at celler ikke bare formerer seg ved celledeling. De kan også gå i en partikkelfase, der de ulike partiklene kan utvikle seg til helt andre celler enn modercellen. Nye arter kan altså oppstå spontant, evolusjon er ikke så viktig.
Hun fant i tillegg ut at selv liv kan oppstå spontant, for eksempel fra krystaller eller oppmalte dyrerester.
I tråd med tidsånden kunne også andre sovjetbiologer sjokkere med oppsiktsvekkende nye innsikter: Ondartede kreftsvulster utvikler seg ikke fra menneskelig vev, men oppstår spontant. Celler er udødelige, de kan ikke drepes, bare omdannes til andre livsformer. Celler kan bli til virus – og omvendt.
Det må ha vært krevende tider, og mindre begeistrede forskere forsøkte av og til å heve røsten. Som de gjorde etter en avlingssvikt med påfølgende sult i 1946. Hvordan kunne noe slikt finne sted? Kunne Lysenkos superkorn svikte? Heller ikke alle politikere var på Lysenkos side, og motstanden var sterk i partiets sentralkomité.
Men hovedpersonen hadde trofast støtte i mannen selv, Stalin – «den romantiske gartner».[vi] Disse anti-michurinistiske elementene truet den nært forstående fornyelse av det sovjetiske landbruk. Om bare ett til to år ville kornproduksjonen femdobles, og alle forsøk på å sabotere dette, måtte slås hardt ned på.
En av grunnene til at kornproduksjonen ville øke så radikalt, var et prosjekt Stalin selv hadde oppfordret til. På nyttårsaften 1946 innkalte han Lysenko til Kreml: Av og til dukker det opp forgrenet hvete, korn med flere aks. Dette har fått mange bønder til å fantasere, men alle forsøk på å kombinere forgrening med andre viktige egenskaper hadde så langt slått feil. Lysenko måtte være mannen som kunne frembringe dette nye og mirakuløse kornet.
Neste høst, 1947, sendte Lysenko en foreløpig rapport. Resultatene var ikke riktig så sensasjonelle som man hadde håpet, men han var på rett vei. Stalin svarte, forsiktig oppmuntrende, og avsluttet med følgende vitenskapspolitiske avgjørelse:
«Weismannister og deres tilhengere som fornekter arv av ervervede egenskaper fortjener ikke lenger å bli tolerert. Fremtiden tilhører Michurin.»[vii]
Total makt
Dette stemte godt med tonen på konferanser og i rapporter. En resolusjon for Sentralkomiteen fra juli 1948, Om situasjonen i sovjetisk biologi, setter «den progressive, materialistiske Michurin-biologien» opp mot «den ideologisk reaksjonære Mendel-Morganistiske biologi.» «Mendel-Morganistene» hadde mer enn en gang blitt advart om at de førte biologien i en «ikke-sovjetisk» retning – en situasjon som ikke lenger kunne tolereres.
Det endelige oppgjøret kom samme måned, på konferansen «Situasjonen i den biologiske vitenskap». Det var fremdeles rom for diskusjon, trodde man. Men da Lysenko mot slutten av konferansen gjorde de tilstedeværende oppmerksom på at hans rapport fra møtet allerede var lest og godkjent av Sentralkomiteen, fikk en del av hans motstandere det travelt med å ro seg i land. Dette var signalet som førte til umiddelbar stans i all forskning og undervisning i klassisk genetikk over hele Sovjetunionen. Klassisk genetikk var forbudt, institusjoner ble stengt, 3000 forskere mistet jobben og komiteer hvis oppgave var å bevare den rette, michurinistiske lære dukket opp overalt. Lysenko hadde vunnet en komplett seier.
Dette var hans største øyeblikk. Lysenko-portrettene hang på alle vegger, statuene dukket opp på offentlige plasser og Lysenko-byster var til salgs i suvenirsjappene.
Samtidig var dette begynnelsen på slutten. Nå, når all reell motstand var ryddet av veien, hadde Lysenko også mistet alle unnskyldninger. Det fantes ikke lenger noen reaksjonære mendelistiske, morganistiske eller weismannistiske avvikere som egentlig var årsaken til at avlingene ikke skjøt i været. All suksess og all fiasko falt på Lysenko – og bare på ham. Det bare måtte gå galt.
Tidlig på 1950-tallet begynte Lysenko å gå tom for triks. Noe av årsaken til hans suksess var at metodene hans var billige, raske og ikke så veldig skadelige under ellers normale forhold. På den annen side var de heller ikke så veldig nyttige, og nå ble det mer og mer åpenbart at hans vernalisasjon ikke hadde gitt de miraklene han hadde lovet. Når man så nærmere etter, så man faktisk at den ikke engang hadde ført til moderate forbedringer. Det begynte til og med å gå ord om enkelte katastrofale utfall.
Grepet letter
Etter hvert begynte selv Stalin å tvile, og åpnet så smått for ekte vitenskapelig disputt. Da det etter hvert ble klart at Lysenko hadde forfalsket enkelte av sine oppsiktsvekkende resultater, som for eksempel at en art spontant kan forandre seg til en annen, begynte folk å krype tilbake under gjerdet.
Men det gikk langsomt. Stalin døde i 1953, og Nikita Khrustsjov tok over. Men enn så lenge forble både han og partiavisa på Lysenkos side. Det ble derfor opp til vitenskapen selv å gjøre opp. I 1955 overtok biokjemikeren V.A. Engelhardt ledelsen av biologiseksjonen i det sovjetiske vitenskapsakademiet. Han hadde ett klart mål, å rehabilitere genetikk som en respektabel vitenskapelig disiplin.
Sjansen kom i 1964. Vitenskapsakademiet skulle velge et nytt medlem, den særdeles upopulære lysenkoisten N.I. Nuzdin, en av de bare fire genetikerne som i sin tid hadde omvendt seg til den nye lære. Engelhardt sa nei. Mannen var en ubetydelighet, mente han, og her fikk han støtte av flere, blant annet den opposisjonelle kjernefysikeren Andrej Sakharov.[viii] Det fulgte en heftig diskusjon, men avstemningen viste tydelig hvor landet lå: 126 imot, 24 for!
Tiden var ute. Lysenko ble snart fjernet fra sin stilling ved Lenin-akademiet og forflyttet til en mindre forsøksgård utenfor Moskva. Her syslet ham med sitt fram til en dag i 1976, da han døde uten at mange syntes å bry seg.
Lamarck
Så har vi da endelig fått lagt denne heller ubehagelige personen i penalet. Hva var det egentlig han drev med? Sånn rent bortsett fra makt, karriere, intriger, svindel og renkespill?
Jeg har antydet flere ganger at han ikke riktig visste det selv, men for ettertiden er han, som nevnt flere ganger underveis, blitt stående som lamarckist. Så hva er nå det?
Jean Baptiste de Lamarck ble født i Bazentin i Picardy i Frankrike i 1744 og døde i 1829 med noe mindre ære og berømmelse enn han hadde fortjent. Han var et vitenskapelig geni[ix], men noe mindre talentfull i sin sosiale adferd, noe som blant annet gjorde at han kom i konflikt med den store franske biolog George Cuvier[x], et uheldig valg av motstander, for å si det forsiktig.
Lamarck studerte medisin, men praktiserte også, som så mange av sine samtidige, en rekke andre vitenskaper, blant annet meteorologi og botanikk. Etter år med reiser og samling, fikk han i 1793 et professorat ved det naturhistoriske museet i Paris. I 1809 utga han Philosophie zoologique, der han la fram sine ideer om livets utvikling – i dag ofte kalt transformisme.
Når navnet Lamarck i dag nærmest er blitt synonymt med feilaktig utviklingslære, er dette litt urettferdig. Lamarck var en fremragende vitenskapsmann, selv om han ikke fikk alt riktig. Men det er han jo ikke alene om i vitenskapshistorien. Newton, alle tiders geni, rotet seg bort i alkymien, og fra vår egen tid kjenner vi de fremragende kosmologene Fred Hoyle og Thomas Gold, nyskapende, kreative – og irriterende ofte fullstendig på villspor. Når det gjelder evolusjonsteorien, var det mange både før og etter Lamarck som syslet med ulike modeller – men ingen fant den rette før Darwin. Lamarcks versjon var slett ikke den verste av disse, og selv Darwin regnet seg som lamarckist, selv om han vurderte de lamarckistiske mekanismer som underordnet de han selv frant frem til, variasjon og naturlig seleksjon.
Lamarcks mekanismer
Ifølge Lamarck oppstår livet hele tiden, spontant som primitive livsformer, som deretter langsomt starter kravlingen oppover utviklingens stige. Han mente at slektslinjer av arter eksisterte uendelig. Ingen døde ut, og ingen forgrenet seg. Slik kan man tenke seg en uendelig rekke av insekter, en uendelig rekke av fisk – klart definerte – hvor den ene arten gir opphav til /går over i den neste. En grafisk presentasjon av et lamarckistisk slektstre blir derfor ikke noe tre slik vi kjenner det fra biologibøkene, men snarere parallelle linjer som aldri berører hverandre. En slags stige uten trinn. Det som driver denne utviklingen, ifølge Lamarck, det som får artene til å endre seg, er to mekanismer:
Den viktigste er en litt dårlig definert indre kraft, «en streben» som gjør at individer får avkom som er litt annerledes enn dem selv. Når disse forandringene har akkumulert seg over flere generasjoner, står man til slutt med det vi må definere som en ny art.
Noe mindre viktig for Lamarck, fordi den ikke driver utviklingen, er den mekanismen han huskes for i dag – nemlig at ervervede egenskaper kan overføres til avkommet. Den historie individet har av sykdom, ulykker, fysisk fostring og så videre blir på et eller annet vis ført videre til neste generasjon. Disse tankene var ikke engang Lamarcks oppfinnelse. Allerede Platon tenkte i slike baner, men når vi snakker om arv av ervervede egenskaper i dag, tenker vi så å si utelukkende på Lamarck.
Det mest kjente eksempelet i dag er antagelig giraffen. Lamarck forestilte seg, ganske riktig, at giraffenes forfedre hadde kort hals. I kampen for å få nok mat, strakte de halsen opp for å nå løvet stadig høyere opp i trærne. De som var flinkest, klarte å strekke halsen litt lenger enn de andre. Denne egenskapen ble dermed overført til deres unger – som så kanskje strakk seg enda litt lenger – og til slutt fikk vi dagens giraffer.
Darwins variant av samme scenario ville blitt omtrent som følger: Ingen dyr (individer) er like, det er alltid variasjon. Hvis vi starter med den samme korthalsede forfar, vil vi se at noen for-giraffer har litt lenger hals enn andre. Hvis det er slik at det er en fordel å ha lang hals, for eksempel hvis det er mer mat å få litt lenger oppe i lufta, vil individene med lengst hals ha en fordel. Dette kan føre til at de får litt flere unger. Hvis halsens lengde er genetisk bestemt (de fleste fysiske trekk er jo det,) vil det bety at flere giraffunger med arveanlegg for litt lenger hals vil dukke opp i neste generasjon. Dette vil, hvis de økologiske forholdene fortsetter å være som de er, forsterkes gjennom generasjonene, samtidig som giraffene med kortere hals blir færre og færre. Mange faktorer kan være med på å forsterke dette: matmangel, klima, konkurranse innen arten og mellom arter og så videre. En av Darwins genistreker var å innse at disse kunne generaliseres som «naturlig seleksjon» – det naturlige utvalg – og å se hvilken betydning det måtte ha. Til slutt får vi, gjennom naturlig variasjon og utvalg, dagens giraff. Hvordan den utvikler seg i fremtiden, vet vi imidlertid intet om.
Biologer på Darwins tid (rundt 1850, altså lenge etter Lamarcks død) så gjerne på Lamarck med et skjevt smil. Særlig det at Lamarck fordret en «streben», en «vilje til forandring» syntes å more. Også dette er litt urettferdig – for Lamarcks teori fungerer (teoretisk sett) like godt om denne streben ikke er bevisst. Det eneste den trenger for å virke er individuell fleksibilitet og arv av ervervede egenskaper. Han var altså ikke så veldig langt fra det riktige svaret, selv om han ikke hadde noen uttalt forståelse for fenomener som naturlig utvalg.
Moderne genetikk
Det var først da den moderne genetikken ble etablert at lamarckismen for alvor mistet fotfestet. Gregor Mendel regnes i dag som genetikkens grunnlegger, men hans arbeid fra midten av det nittende århundre levde et liv i obskuritet før det ble gjenoppdaget i det tjuende. Det falt dermed på August Friedrich Leopold Weisman (1834 – 1914) å grunnlegge den nye vitenskapen.
Darwin mente at individene var forskjellige fra hverandre, men visste ikke hvorfor. Weisman postulerte eksistensen av en spesiell arvesubstans. I 1892 kom han utfra dette, og en vurdering av Darwins arbeid, fram til at forandringer i kroppen ikke kan påvirke avkommet. Vi vet i dag at dette er riktig; det er bare når arvestoffet påvirkes – gjennom mutasjoner, naturlige eller kunstig framprovoserte – at avkommet får nye egenskaper. Weisman forsto også at ettersom arvestoffet fra både mor og far kom sammen i fosteret, måtte det foregå en eller annen form for kjernedeling før paring. Uten denne ville hver generasjon få stadig mer arvestoff, et rent kaos ville oppstå. I dag vet vi at også dette er riktig: Før kjønnscellene dannes, blir arvestoffet halvert. Egg- og sædcelle er dermed utstyrt med en halvpart hver – og avkommet oppstår av en blanding av de to. Slik oppstår ytterligere variasjon, som det naturlige utvalg så kan arbeide på.
Når Lamarck i dag er blitt stående igjen alene som «han som tok feil», skyldes dette i stor grad den motstand Weisman vakte hos noen av sine samtidige. I et forsøk på et motangrep mot ham og Darwin forsøkte enkelte å trekke fram Lamarck som alternativ – men de leste ham dårlig. De såkalte neo-lamarckistene overså at Lamarcks evolusjon var en aktiv, kreativ prosess og la tilsvarende mer vekt på passiv ervervelse av tilegnede egenskaper. Dette førte etter hvert til en rekke misforståelser – for eksempel av den typen Lysenko og Kammerer sto bak.
Saken dr. Kammerer
Hvis vi nå forflytter oss frem i tid, til 1920-årene, er Darwin i ferd med å få skikkelig grep om det vitenskapelige miljø. Tidlig i århundret trodde man den gjenoppdagete mendelistiske genetikk var et argument mot hans lære, men man fant etter hvert ut at de to utfylte hverandre til perfeksjon. Det fantes likevel en del miljøer som av ulike grunner, kanskje først og fremst politisk/ideologiske, foretrakk Lamarcks lære – slik samtiden oppfattet den. Lamarck framsto som mer human i sin vektlegging av individets mulighet til å forbedre etterslektas kår. Darwin framsto (kanskje særlig etter Spencers og andre sosialdarwinisters omskrivning) som kald og umenneskelig.
Doktor Paul Kammerer levde høyt i Wiens sosietet, men var også sosialist. Han var også en usedvanlig dyktig herpetolog (så vidt jeg kan forstå) som klarte å oppdrette en rekke amfibier og reptiler i sitt laboratorium. Disse drev han avlsforsøk på.
I 1923 annonserte den eminente russiske fysiologen I. P. Pavlov (han med hundene, ja) en bemerkelsesverdig serie eksperimenter, der han sluttet at mus hadde arvet tillærte egenskaper. Han hadde lært mus å løpe til matskålen når han ringte med en bjelle. Første generasjon mus trengte 300 forsøk på å lære dette, neste generasjon 100, så 30 og 10. «Den siste generasjonen jeg så før jeg forlot Petrograd klarte det på fem generasjoner,» uttalte Pavlov i en gjesteforelesning i USA i 1923, og han så ikke bort fra at kommende generasjoner ville klare seg uten opplæring i det hele tatt.
Uheldigvis for Pavlov, viste det seg at det hele var et bedrag (en labassistent hadde levert de resultatene han trodde sjefen ville sette pris på – et ikke ukjent fenomen innen genren svindel i forskning), og Pavlov trakk det hele tilbake. Men han beholdt såpass sans for lamarckisme at han fattet interesse for det arbeidet Kammerer utførte i Wien.
Her jobbet Kammerer nemlig med fødselshjelperpadden, en art som i motsetning til mange andre padder parer seg på land. Paddens relativt tørre sexliv hadde redusert behovet for de tykke brunstvortene andre arters hanner bruker for å holde fast hunnen under akten. Kammerer mente fødselshjelperen nok ville utvikle nye vorter, bare han tvang dem til å gjøre det – så han tvang dem til ufrivillig wet-sex i noen generasjoner. Og virkelig! Vortene kom.
Dessverre for Kammerer ble det nokså raskt avslørt at vortene var malt på (injisert tusj under huden)[xi], og det hele endte med at den stakkars Kammerer skjøt seg selv i vanære. Om det var Kammerer selv som hadde forfalsket prøvene, en tjenestevillig labassistent eller en darwinistisk konspiratør, har vært diskutert i ettertid. Arthur Koestler forsøker i sin bok Saken dr. Kammerer etter beste evne å så tvil om Kammerers skyld og åpne muligheten for at han virkelig var på sporet av noe. I en sovjetisk film fra 1929, Salamandra, var det reaksjonære kapitalister som forsøkte å ramme Kammerer. I filmen tok Kammerer imidlertid ikke sitt liv, men ble reddet av russiske kolleger som bragte ham til Sovjet. Slik kunne det ha endt i virkeligheten også. En stund før sin død hadde han nemlig mottatt en invitasjon fra Pavlov om å slå seg ned i Sovjet – et land som så på lamarckistiske forsøk med langt blidere øyne.[xii]
På denne bakgrunn kan vi med en viss rett hevde at Trofim Lysenko sluttet seg til et legitimt, om enn utdøende, vitenskapelig standpunkt[xiii] da han i sin tid valgte Michurin som sin ledestjerne. Det er alt det han gjorde etterpå vi virkelig burde la oss hisse opp over.
(Erik Tunstad er én av Skepsis stiftere, tidligere forskningsjournalist i NRK og redaktør for forskning.no. Han arbeider nå ved lærerutdanningen på Høgskolen i Vestfold. Dette er en høyst revidert versjon av en artikkel som sto i Fyrster i tåkeland. Den ligner atskillig mer på noe du snart kan lese i Tunstads kommende bok om Darwin og evolusjonsteorien. Der kan du også lese mer om hva som skjedde da lysenkoismen spredte seg til Maos Kina…)
Litteratur
Judt, Tony. 2006. Postwar: A History of Europe since 1945. London: Pimlico.
Roll-Hansen, Nils. 2005. The Lysenko Effect: The Politics of Science. Amherst, Ny: Humanity Books.
Noter
[i] Lysenko er selvsagt ikke den eneste som har gitt oss grunn til å humre over dette lett komiske begrepet. Peter Tompkins og Christopher Bird skapte furore langt inn i ekte biologers rekker da de på 1970-tallet ga ut «The Secret Life of Plants«, boken som kartla gulrøttenes og blomkålens sjelsliv. Det hele basert på et par ikke spesielt talentfullt utførte eksperimenter (se f. eks. artikler i Skeptical Inquirer). Et kjent fotografi viser Scientologikirkens grunnlegger, L. Ron Hubbard, mens han forsøker å kommunisere med tomater. (Denne forskningen må ikke forveksles med seriøs forskning på kjemisk kommunikasjon mellom planter.)
[ii] De aller færreste eugenikere og sosialdarwinister var imidlertid beredt til å gå til slike ytterligheter som de nazistene satte i gang. For en oversiktlig gjennomgang av eugenikkens interessante historie og idéhistorie, les Daniel J. Kevles: In the Name of Eugenics: Genetics and the Uses of Human Heredity. (1995)
[iii] En annen var V.J. Vilyams, sønn av en amerikansk jernbaneingeniør ved navn Williams, som noen år tidligere hadde stått på tsarens lønningsliste. Vilyams mente han kunne oppnå opptil 1000 prosent økning av avlingene gjennom å utnytte hittil ukjente symbioser gjennom samplanting av planter man tidligere hadde hold adskilt. Å si ham imot liknet antisovjetisk virksomhet. Lysenko og Vilyams utviklet et vellykket samarbeid.
[iv] Dette og de neste tre avsnittene er i stor grad basert på Roll-Hansen, 2005, side 28 – 32.
[v] Blant annet internasjonale navn som Zhebrak, Dubinin og Serebrovski. Da regningen skulle gjøres opp noen tiår senere, viste det seg – ukjent av hvilken grunn – at svært få genetikere hadde bøyd seg for Lysenko. Bare fire hadde offentlig erklært at de hadde skiftet side, og på den måten sikret seg en videre akademisk eksistens. Blant agronomene var det derimot en massiv oppslutning om den nye lære.
[vi] Roll-Hansen, 2005, side 271.
[vii] Roll-Hansen, 2005, side 272.
[viii] En gruppe vitenskapsfolk viste hele tiden motstand mot Lysenko, uten at det fikk følger for dem, nemlig kjernefysikerne. «Stalin lot kjernefysikerne være i fred – han var kanskje gal, men ikke dum», skriver historikeren Tony Judt om denne detaljen. Se Judt, 2006.
[ix] Det var for eksempel Lamarck som skapte ordet «biologi». Han var den første som innså at det er forskjell på ryggradsdyr og virvelløse dyr, og han var den første til å skille ut dyregruppene rundormer (meitemark og den slags), krepsdyr og edderkopper.
[x] Konflikten med Lamarck drev Cuvier (1744 – 1832) til en ortodoks tro på artenes konstans. Dette var ikke bare en ulempe, for det hjalp ham til å identifisere det han mente var de fire hovedgrener (embranchements) av dyr: vertebrata, mollusca, articulata og radiata. Disse rekkene står ganske godt den dag i dag. I motsetning til Lamarck trodde Cuvier – paradoksalt nok – på at arter kunne dø ut. Hans arbeid med utdødde elefantdyr, mastodonter, var viktig.
[xi] Saken vakte mistanke hos den kjente engelske biologen og darwinisten William Bateson. Det var blant annet på hans anmodning at det ble framstilt nye preparater – som viste seg å være forfalskede.
Som en skjebnens ironi kan vi også legge til at om Kammerer virkelig hadde påvist paringsvorter, ville dette ikke bevist noe som helst – det kunne ha vært sovende gener vakt til live. Dette innså Kammerer selv, som ikke regnet arbeidet med fødselshjelperpaddene som sitt viktigste. Han mente resultatene han fikk med sjøpølser var bedre.
[xii] Som en slags historisk symmetri: Under Lysenkos verste herjinger klarte Pavlovs disippel og etterfølger, Orbeli, å skaffe husrom for en rekke seriøse genetikere. De fikk jobbe med adferdsgenetikk, blant annet ved Pavlovinstituttet. Orbeli ble til slutt fjernet.
[xiii] Og lamarckismen i dag? Det dukker stadig opp meldinger om folk som har funnet spor av mulige lamarckistiske evolusjonsmekanismer, men lite er veldig overbevisende så langt. Stephen Jay Gould skriver i sitt essay «Shades of Lamarck» i boka The Panda’s Thumb at den menneskelige kulturelle evolusjon er lamarckistisk i sin karakter. Det vi lærer i én generasjon fører vi umiddelbart videre, gjennom læring og skriving, til den neste. Dette har han rett i, men forandrer det oss som biologiske vesener – det er jo det lamarckisme kontra darwinisme handler om? Kanskje over tid – men i så fall ikke på noen annen måte enn gjennom darwinistisk evolusjon.