Artikkel

Trollheksenes djevelarbeid. Kvinneskjebner fra hekseforfølgelsens tidsalder i nord

hekser.jpgHekseforfølgelsene i Finnmark var blant de aller verste i Europa. Øvrighetens demonologi, koblet med folkelige trolldomsforestillinger, fikk skremmende konsekvenser for en rekke uskyldige kvinner. Historikeren Rune Hagen ser her nærmere på hekseprosessene i det ytterste nord.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Rune Blix Hagen (publisert 02.06.2006)


«Thi man seer at naar Øvrigheden i en Provins er superstitieur, saa er Hele Land strax fuld af Djævle; er den vantroe, saa hører man intet mere tale om Troldom»
Ludvig Holberg

Den kristne demonisering og fordømmelse av tro, forestillinger og oppfatninger som kom fra folkedypet, er et viktig utgangspunkt for forståelsen av hvorfor Europas geistlige og juridiske elite tok til å rettsforfølge såkalte trollfolk i tidlig nytid. I en bestemt epoke av den vestlige sivilisasjons historie, stort sett konsentrert til 15- og 1600-tallet, ble enkelte bærere av den folkelige kulturen – som kloke koner, gode helbredere og velgjørende sjamaner – hurtig transformert til farlige djeveltilbedende trollfolk. I enkelte vitenskaper taler man om kristen akkulturasjon for å beskrive endringen av verdensanskuelsen hos brede folkegrupper. Fremveksten av en sterk statsmakt, med utbyggingen av et kontrollapparat, gjorde det nødvendig for øvrigheten å skaffe seg et definisjonsmonopol på sannhet. Ved å reformere folkekulturen ønsket man å komme massenes grove villfarelser og vederstyggeligheter til livs. Denne type mentalitetsendring var i visse deler av Europa intimt forbundet med hekseprosesser. Myndighetenes ivrige bestrebelser på å gjøre herskernes tanker til de enerådende kunne til tider slå ut i en sterk tro på et bilde av en indre, demonisk fiende. Kultiveringen av den ville tanke førte til at noe i nærheten av 100.000 mennesker ble formelt anklaget for trolldomskriminalitet. Om lag 40.000 av disse fikk dødsstraff, som vanligvis betydde ild og bål. (Selv om tallene er både betydelige og skremmende, kan det være på sin plass å understreke at de fleste europeere som levde på 15-1600-tallet aldri fikk oppleve rettsforfølgelse eller brenning av trollfolk.) Representanter for øvrigheten anvendte en rekke strategier i sine forsøk på å gjøre de enfoldige til lydige og gudfryktige undersåtter – i heksejakten møter vi sosialdisiplineringens mest ekstreme uttrykksform.

I en av Europas randsoner, nemlig Finnmark, kan vi i detalj studere de mest brutale utslag knyttet til koloniseringen av trosforestillinger med et førdemonologisk fundament. Min artikkel er ment å vise hvordan denne disiplineringen, eller sivilisasjonsprosessen om man vil, konkret kom til uttrykk i et lite lokalsamfunn lagt nord. I denne del av Europa var prosessene så intense at de fleste som levde i Øst-Finnmark i perioden 1620 til 1665 på en eller annen måte må ha kommet i berøring med menneskejakten. I små samfunn langs kysten og fjordene av Finnmark gikk bærere av demonologisk tankegods svært hardt frem for å uskadeliggjøre det de mente var et satanistisk tyranni promotert av norske kvinner og samiske menn. Her stod alle djevler i helvete i veien for sannhetens triumf.

Min tekst tar sitt utgangspunkt i den lærde kulturens oppfatning av trolldom, slik den gradvis trengte seg frem etter seinmiddelalderen. Fra et felleseuropeisk grunnlag skal jeg så bevege meg ned på regionalt og lokalt nivå. Her vil jeg aller først si noe om det kvantitative omfanget av hekseprosesser i Nord-Norge basert på nye forskningsresultater. Største delen av artikkelen handler om noen konkrete prosesser i fiskeværet Makkaur i Øst-Finnmark. Jeg skal i særlig grad følge skjebnen til noen angivelige hekser med tilknytning til kystværet. Hensikten er å blottlegge en flik av den kulturelle arena som kildemateriale fra lokale domstoler gir innsikt i. Disse konkrete sakene fra Makkaur har sine særtrekk, men eksemplifiserer først og fremst noen trekk som er typiske for hekseprosessenes tidsalder i Europa.

Aller først kan det være på sin plass å ta med at det ikke var vanlig å bruke betegnelsen heks hverken i Vardøhus eller i andre strøk av Norge. Vanligvis er det betegnelsen trollfolk vi støter på i de norske rettsdokumentene. Selv om jeg i denne artikkelen bruker hekseri og trolldom om hverandre, er den korrekte juridiske terminologien trolldom. Betegnelsen heks er tysk og blir først tatt i bruk i Norge mot slutten av 1600-tallet. Nordmenn som skriver om emnet mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, slik som for eksempel dikterpresten og svovelpredikanten Petter Dass (1647-1707) og amtmannen Hans H. Lilienskiold (1649-1703), anvender både hekseri- og trolldomsbegrepet. I rettsdokumentene fra Finnmark derimot brukes vanligvis trollkvinne, eventuelt trollmann. Iblant kan man i kildematerialet støte på den nordtyske betegnelsen töwersche, men bare ytterst sjelden heks eller trollheks.

Religion, trolldomstro og diabolisme

Utover 15- og 1600-tallet vedtok myndighetene i de europeiske landene egne hekselover. Trolldom ble utfra lovgivningen definert som en alvorlig synd mot Gud, naturen, staten og menneskeheten. Disse morallovene hentet sin legitimitet direkte utfra det gamle testamente, fra mosebøkene. Derfor sier vi gjerne at dom og straff i heksesaker bygger på mosaisk rett, det vil si på dekalogen, bedre kjent som de ti bud. Heksene syndet mot den viktigste delen av budene, nemlig den første delen, som handler om forholdet til gud. Trolldomsvirksomhet kunne oppfattes som en majestetsfornærmelse av selve guddommen og dens jordiske representanter. Dersom ikke øvrigheten gjorde noe med nytidens store invasjonen av hekser, ville Gud kollektivt straffe land og folk. For å mildne Guds vrede krevdes det et krafttak mot alle som tjente Satan.

Religiøst ståsted ser ut til å ha betydd mindre for prosessomfanget. Både katolikker og protestanter, av ulike avskygninger, deltok i jakten på angivelige djeveltilbedere. I denne sammenheng kan vi snakke om kirkens økumeniske heksehat. Allikevel har nok det religiøse skisma på midten av 1500-tallet med påfølgende konfesjonalisering hatt betydning for prosessintensiteten. Tilknytningen til ulike konfesjoner skapte militante fronter som var på vakt mot alle typer syndefull atferd og avvik. Grunnleggende endringer i de høylærdes teologiske ståsted er en faktor som har betydning for hvorfor denne type menneskejakt overhode tok til. Etter senmiddelalderen fikk Satan en langt større betydning enn tidligere. Satans jordiske nærvær, kombinert med en etter hvert utbredt oppfatning om verdens nært forestående undergang, gav grobunn til forestillingen om hekseinvasjonen. Nyere hekseforskning har også pekt på at teologisk usikkerhet og problemer med å bevise Guds eksistens kan ha hatt betydning for teologenes forsøk på å legge frem bevis for onde demoners kroppslige fremtoninger. Den kristne åndeverden kunne bevises gjennom sitt motstykke. Og bevisene fant man hos kvinner som stod frem i retten og fortalte at de hadde jevnlig omgang med fysiske demoner. Heksejakten bygde altså på en pervers og paradoksal logikk basert på religiøse grublerier (Monaghan 1999).

Heksetroen fremstod som et fellesanliggende såvel for statsledere som for befolkningen. Selv om begge parter hadde interesse av å anvende lovverket mot uønskede, onde mennesker, kan vi se en grunnleggende forskjell i heksetroen mellom øvrighet og allmue. Lokalbefolkningen oppfattet hekser først og fremst som utøvere av skadetrolldom. Heksene skulle rettsforfølges fordi de var onde mennesker som utøvde konkret skade på husdyr, naturen eller på sine naboer. Folk flest fokuserte oppmerksomheten rundt trolldommens virkninger. Myndighetene definerte hekser noe annerledes. Prester, jurister og statsmenn var primært opptatt av trolldommens opphav. Hekser var slike som hadde skaffet seg trolldomskraft gjennom en pakt med Satan. Uten en slik kontrakt hadde trolldommen ingen virkning. Pakten med Satan, gjerne beskrevet som diabolisme, var en betingelse for trolldomsmakt. Dommere var derfor ofte ute etter å få heksene til å fortelle om trolldommens opphav. Dersom en mistenkt tilstod samrøre med Satan uten at det forelå vitnesbyrd om konkret skade, kvalifiserte allikevel en slik tilståelse til dødsstraff. Diabolisme, som djevelpakt, nattlige flyturer, heksesabbat og andre djevelske attributter, var gjerne vanskeligere å bevise enn henvisning til konkret ondskap – fysisk og psykisk tortur kunne derfor bli nødvendig for å presse frem slike tilståelser.

I motsetning til store deler av allmuen skilte ikke de lærde mellom skadetrolldom og legetrolldom. For myndighetene spilte det liten rolle om heksene brukte pakten med Satan til hvit eller svart magi. Det betyr at også såkalte kloke folk som drev med former for helbredelse, sjamanisme og signeri kunne risikere å bli utsatt for forfølgelse. Utfra europeisk lovgivning på området er altså ei heks ikke nødvendigvis en person som utelukkende gjør djevelsk skade, men kan være en person som driver med hvit magi. Den «sanne» oppfatningen gikk ut på at alle typer magi, også den uskadelige magien, i siste instans hadde sitt opphav hos Satan. Hvis ikke presteskapets formaninger om evig fortapelse, svovel og helvetesild skremte mennesker fra å anvende spådomskunst og helbredende magi, tok man i bruk hardere midler mot slike folk. Dessuten inneholder mange av heksesakene elementer både av svart og hvit magi samt diabolisme – det gjelder blant annet de sakene vi skal se nærmere på om litt.

Gjennom de konkrete heksesakene møtes elite- og folkekulturen. Vi står gjerne overfor en blanding av den folkelige og den lærde trolldomsoppfatningen. Skillene mellom ulike former for magi er ofte uklare og sjelden så vanntette som demonologien vil ha det til. Når elitekulturens forståelse av trolldom slår sterkt igjennom, kan vi tale om en diabolisering av den folkelige oppfatning av trolldom.

I Norge fikk vi en streng trolldomslov i 1593, men den viktigste loven kom i 1617 og gjaldt for hele det dansk-norske dobbeltmonarkiet. Her ble rette trollfolk definert som de som hadde bebundet seg med djevelen – disse skulle man avlive uten all nåde. De som praktiserte hvit magi skulle straffeforfølges, men her var straffen landsforvisning eller bot. ‘ Medvitere’, det vil si mennesker som benyttet seg av trollfolks råd, ble også rammet av 1617-forordningen. Etter 1617 var altså alle typer magisk virksomhet kriminalisert. Imidlertid er det verdt å merke seg lovgivernes differensiering mellom ulike typer av magi. Et viktig trekk med loven fra 1617 finner vi i den strenge formaningen til alle embetsmenn i kongeriket om å lete opp trollfolk i lokalmiljøet. Trolldomslovgivningen var gyldig norsk lov frem til den endelige avskaffelsen i 1842. Den dansk-norske konge, Christian IV (1577-1648), som deltok i kampen mot trolldomsvirksomhet, sendte i 1609 ut en egen forordning rettet mot samisk trolldomskunst i Nord-Norge. Forordningen ble tatt alvorlig – minst syv samer fra Troms og Finnmark måtte på bålet i 1609/1610. Denne spesialforordningen for Nord-Norge anvendes mot samer utover 1600-tallet i tillegg til hovedloven mot trolldom fra 1617. Samenes magi gjorde at fromme folk ikke turde bosette seg i nordnorske fjordstrøk, argumenterte kongen i forbindelse med utsendelsen av bestemmelsen i 1609.

Omfanget av trolldomssaker i Nord-Norge

«Det er jo underligt, at Fanden, som gaaer for at forføre siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Coproral med 8 a 9 Soldater; og skulde gaae forbi London og Paris, hvor han kunde faae saa meget at bestille.»
Ludvig Holberg

I Norge er det dokumentert nærmere 750 egentlige hekseprosesser, med noe i overkant av 280 dødsdommer. Tar vi så hensyn til de mange rettsdokumenter som er gått tapt, har det trolig vært ført godt over 1000 slike saker for norske domstoler, med et estimat på 350 dødsdommer. Nordland og Troms er to av de fylkene vi kjenner minst til når det gjelder rettsforfølgelse av trollfolk. Det meste av tingbøker (rettsprotokoller) fra 1600-tallet er for disse to fylkene ikke lenger å oppdrive. Kildene er i løpet av de siste århundrene kommet bort, blitt makulert, brent eller ødelagt på annen måte. Derfor kjenner vi bare til 21 heksesaker fra Nordland og 12 fra Troms, men det er god grunn til å tro at omfanget har vært større. Nesten alle de kjente sakene fra de to fylkene endte for øvrig med båldom, og mange av personene kommer fra samiske miljø. Ifølge Hans Eivind Næss’ store undersøkelse av hekseprosessene i Norge stammer den siste norske dødsdom i slike saker fra Troms. Johanne Nilsdatter fra Kvæfjord i Sør-Troms fikk dødsdom for trolldomsutøvelse i 1694 (Næss, 1982:546).

Når det gjelder historiske dokumenter omkring trolldomskriminalitet, er situasjonen for Finnmark den stikk motsatte av Troms og Nordland. Ingen andre norske har så god kildedekning for 1600-tallet som Finnmark. Dessuten har vi amtmannen i Finnmark, H. H. Lilienskiold, som rundt 1695 forfattet nærmere hundre sider om heksene fra Finnmark. Lilienskiolds håndskrevne manuskript har de siste tre hundre årene ligget godt bevart og lite kjent i Det kongelige bibliotek i København. I 1998 gav Universitetsbiblioteket i Tromsø ut hans unike beretning.

Den uvanlig rikholdige kildesituasjonen er selvsagt en av grunnene til at vi kan dokumentere så mange trolldomssaker fra Finnmark. Imidlertid har Finnmark, eller Vardøhus som fylket het på 1600-tallet, vært utsatt for en så intens og brutal heksejakt at den bare kan sammenlignes med forfølgelsen i Tyskland og Skottland. Tar vi det lave folketallet i Finnmark i betraktning, er det snakk om en av de verste forfølgelser i hele Europa. Både når det gjelder antall dødsdommer, tortur og innslaget av diabolisme i tilståelsene skiller finnmarkssakene seg klart fra tilsvarende saker i andre strøk av Norge. Selv om vi mangler et like godt kildegrunnlag andre steder i landet, ser det allikevel ut til at djevelens makt avtok raskt allerede idet man passerte grensen på vei sørover inn i Troms.

Vi vet med sikkerhet at 137 personer ble dømt for trolldomskriminalitet i Finnmark i løpet av 1600-tallet. Noe i overkant av 90 mennesker fikk dødsstraff, inkludert de som døde i fengsel før saken kom opp til endelig dom. Prosessomfanget har nok vært noe større, men antallet dømte kan ikke ha vært særlig mye høyere enn 140. Finnmark er nemlig det eneste fylket i hele Norge hvor vi kan studere norske hekseprosesser i sin tilnærmelsesvise totalitet. Isolert sett er de enkelte kildeseriene mangelfulle, men ved å kombinere og utnytte ulike kilder kan vi danne oss et ganske fullstendig, kvantitativt bilde av prosessintensiteten. Lensregnskapene med sine sakefallslister og vedlegg, justisprotokollene med utførlige referater fra hjemmeting og lagting, saksdokumenter og gamle arkivregistre utgjør til sammen et svært godt historisk kildegrunnlag for slike beregninger. I tillegg har vi som nevnt amtmann Lilienskiolds heksestudier å støtte oss til.

Sett utfra perspektivet om en tilnærmet fullstendig oversikt over trolldomsprosessene i Finnmark, er det særlig Lilienskiolds beretning om perioden før april 1621 og mellom 1633 og 1648 som er av interesse. Det er disse tidsbolkene som er dårligst belagt i andre kilder. Hos Lilienskiold finner vi derfor flere trolldomssaker – noe over 20 – som hverken er med i Hans Eyvind Næss’ store undersøkelse av trolldomsprosessene i Norge (1982) eller i Liv Helene Willumsens spesialundersøkelse fra Finnmark (1994). Vi kan dermed konstatere at det kvantitative prosessomfanget (dessverre) var større enn tidligere antatt. Bruken av bålstraff, vannprøve og tortur i Finnmark forekom hyppigere enn hva vi hittil har trodd. Dessuten kan vi på bakgrunn av hva Lillienskiold har nedtegnet, se at innslaget av samisk gandtrolldom var noe mer omfattende enn hva man lenge har gått ut fra. På grunnlag av en systematisk gjennomgang av tilgjengelige kilder er jeg kommet frem til følgende tall for perioden 1598 til 1692, fordelt på kjønn og etnisitet:

Samiske kvinner 8
Samiske menn 18
Norske menn 8
Norske kvinner 103

Utfallet av rettssakene fordeler seg slik:

Dødsdom 88 (85 ble brent, mens 3 måtte «lide på sin hals»)
Drept under forvaring 2
Torturert i hjel før dom 2
Appellert 6
Bot 8
Utvist («rømme landet») 1
Offentlig skriftemål 2
Sendt til tukthus i Bergen 1
Frifunnet 22
Utfallet ukjent 5
Totalt 137

Makkaur – et kystvær ut mot ishavet

Vi skal se nærmere på noen trekk ved hekseprosessene i Finnmark. Det skal vi gjøre ved å gå inn i en helt konkret rettssak. Jeg har valgt ut saken mot Marit Thamisdatter. Før vi går inn i selve prosessakten mot Marit, skal vi se litt på rammene rundt saken. Hvordan var det lokalsamfunnet hun levde i, hvilke menn og hvilken type rettsinstans var det som tok seg av saken mot henne?

Makkaur ligger helt ytterst mot ishavet nord på Varangerhalvøya i det som i dag er Båtsfjord kommune. På 1500-tallet og de to første tiårene av 1600-tallet var Makkaur et av de største fiskeværene i Finnmark. I sine velmaktsdager var Makkaur et rikt hovedvær med funksjoner for et stort omland. Like utenfor var det svært gode fiskeforekomster, noe stedets tidligere navn Matkurv antyder. Ei skatteliste fra 1620 forteller om litt over 100 innbyggere i været. På 1500-tallet, under den «gode tiden», kan folketallet ha vært enda høyere – kanskje opp mot 200 mennesker. En av de få rapportene vi har om luthersk vekkelse fra Norge i katolsk tid, stammer fra dette kystværet i Øst-Finnmark. I et brev til Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, datert 6. mars 1530, blir det rapportert om «nogen lutheri iblant almuen» i Makkaur. Denne lille bemerkningen understreker et sentralt trekk ved de små fiskeværene i Finnmark i tidlig nytid, nemlig deres utadvendte og gjerne kosmopolitiske karakter.

Gjennom jektefarten til Bergen kom fiskerne fra nord i kontakt med både hanseater og andre utlendinger. Dessuten var handelsskuter fra England, Skottland, Holland og andre land innom kystværene i regionen når de seilte nordom Nordkapp til Russland. Befolkningen i disse værharde utpostene bestod ikke bare av nordmenn, men av dansker, skotter, tyskere, hollendere, svensker samt enkelte samer og kvener.

Dårlig fiske, vanskeligere forsyningssituasjon, nedgang i prisen på fisk og klimaforverring kan være blant årsakene til at Makkaur gikk inn i en langvarig kriseperiode fra 1620-tallet. Fra denne tid beretter tingsvitner fra stedet stadig om utflytting, fattigdom og direkte hungersnød. Fraflyttingen var stor og det værharde lokalsamfunnet var nærmest avfolket ved inngangen til 1700-tallet. Allerede rundt 1640 gav lensøvrigheten opp tradisjonen med å avholde egne tingsamlinger på stedet. I 1652 forteller sorenskriveren gjennom en innførsel i tingboka at det bor åtte mann i Makkaur. Disse er så fattige at de intet kan betale i skatt, heter det. Sommeren 1653 forsøkte Lagmannen å holde lagting i været. Fra protokollen får vi vite at det nesten ikke er folk igjen og at fisket er dårlig. Handelsmennene får ikke betaling for sin utredning. Værbefolkningen har hverken fisk eller annet å betale med. Heretter skal de få som er igjen i Makkaur levere sin fisk i Vardø, befalte Lagmannen. Vi får videre høre at prestestua står for fall, den er «meget sønder oc forraaden». I 1666/67 ble Makkaur prestegjeld oppløst og lagt under Omgang. I dag er det vanskelig å finne Makkaur avmerket på kartet – stedet er mer kjent som et fiktivt navn på øysamfunnet i Vetle Lid Larssens fabel Kjærlighet før øya synker (Tiden Norsk Forlag, Oslo 1996).

I motsetning til andre fiskevær i Øst-Finnmark – som Vadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vardø – hadde Makkaur hatt liten erfaring med heksesaker frem til 1634. Dette året fikk lokalbefolkningen i tillegg til svært vanskelige økonomiske forhold, oppleve at Satan og hans medspillere hadde inntatt det lille utværet. Trolldomsuroen spredte seg i lokalmiljøet. En rekke ulykker og andre problemer som hadde rammet fiskeværet skulle nå få sin forklaring. Folket i Makkaur fikk oppleve to rettssaker mot to trollkvinner. Begge sakene ble ført i 1634 og har sammenheng med hverandre.

Før 1634 kan vi bare dokumentere én trolldomssak fra Makkaur. Den fant sted i 1612 og rammet Lisbet, kona til Per Torfindsen. Hun er den andre kvinnen i Finnmark som formelt blir utpekt som heks. Domstolen sendte henne til ilden fordi hun skulle ha forgjort et lite barn og to geiter. Både saken og dommen er interessant. Lisbet hadde nemlig også praktisert som klok kone. I dommen heter det at da hun skulle hjelpe en syk tjenestegutt fra Nordland, tok hun i bruk sitt trolldomsverk. Hun tok en kniv, spyttet tre ganger på den og smurte guttens kropp så kraftig at både hud og kjøtt løsnet. Hun unnskyldte seg med at hun ikke kunne kurere ham med mindre hun fikk ham med seg på et hemmelig sted. I sin tilståelse fortalte Lisbet at hun hadde lært trollkunst hos ei kvinne på Sunnmøre. Om sin lærerinne uttalte Lisbet i retten: «Fanden ta henne at hun lærte meg det.» I dommen viste retten både til Guds lov og verdslig lovgivning. Hun hadde misbrukt den allmektige Guds navn, drevet med grov avgudsdyrkelse og forbrutt seg mot Kongens bestemmelser. I sin domsslutning viser retten til forordningen mot samisk trolldomskunst fra 1609. Det er imidlertid ingenting som tyder på at Lisbet hadde samisk bakgrunn. I saken mot Lisbet er direkte henvisninger til Satan fraværende – det skulle snart endre seg.

Den lokale domstolen

Hovedaktøren i min historie, Marit Thamisdatter, kom for retten på et vårting i Makkaur den 21. april 1634. Hun skulle forhøres og dømmes av en lokal rett. I rettsordningen på 1600-tallet var hjemmetinget den lokale førsteinstansen i domshierarkiet. Langs hele kysten av Finnmark finner vi slike tingsteder. Hjemmetinget hadde andre oppgaver utover å være justisorgan, blant annet betalte folk skatt på tinget. Siden store deler av lokalbefolkningen var til stede under tingsesjonene, benyttet øvrigheten ofte anledningen til å kunngjøre lover og bestemmelser. Tinget fungerte som en offentlig arena for kontakt mellom lokalbefolkningen og myndighetene. På hvert tingsted ble det holdt tingsesjon etter behov. I 1634 avvikles det et vårting og et høstting i Makkaur. Trolldom var viktigste sak på begge tingene. Øvrigheten startet sin tingreise enten i Loppa eller i Vadsø. I den saken vi skal følge hadde tingreisen begynt i Vadsø og gått til Kiberg og Vardø før øvrigheten seilte videre til Makkaur.

For at tinget skulle kunne tre i funksjon måtte fogden og sorenskriveren være til stede. Fogden hadde påtalemyndighet og var den som førte sakene på tingsamlingene. Fogden som kom til Makkaur i april 1634 bar navnet Jørgen Knudtzen. På hvert tingsted hadde fogden sin lokale representant i underfogden. Underfogdene i Finnmark kan et stykke på vei sammenlignes med de som ble kalt bondelensmenn i andre strøk av Norge. Sorenskriveren førte protokollen og var meddommer sammen med tinglagets lokale rettsmenn. Skal vi slutte utfra de kildene som er bevart etter sorenskriverne i Finnmark på 1600-tallet, redigerte de sine notater etter at tinget var avviklet. I de tilfellene hvor vi har muligheter til å sammenligne tingbokreferatene med saksdokumenter, er det gjerne slik at saksdokumentene inneholder fyldigere informasjon enn det vi finner innført i selve tingbøkene. I saken mot Marit støtter vi oss til et slikt saksdokument. Med sin gotiske håndskrift har sorenskriveren brukt nærmere tre sider på denne saken. Sorenskriverens fremstilling av saken er ikke noe autentisk, stenografisk referat. Derfor bør vi hele tiden forholde oss kildekritisk til skriverens nedtegnelser. Han har tatt med det han selv oppfattet som viktig og utelatt andre momenter. Rettskildene forteller oss noe om en type kriminalitet som de dansk-norske myndighetene tok svært alvorlig. Sorenskriveren drev ikke med innsamling av folkeminner! Dialogen han gjengir mellom aktor og den mistenkte er en påtvunget, ufri dialog.

I Vardøhus, som andre steder i Norge, er sorenskriverens domsinnflytelse ved hjemmetingene økende, særlig i perioden etter 1633. Sorenskriveren utførte sin domsfunksjon sammen med en gruppe av lekdommere. Disse ble kalt lagrettemenn. Lagrettemennene var betrodde folk i lokalsamfunnet og hadde en viss status lokalt, ervervet gjennom flere års erfaringer fra tinget. På vårtinget i Makkaur 1634 heter sorenskriveren Niels Jensen Sael. Han skulle dømme i trolldomssaken mot Marit, sammen med en rett bestående av 11 menn, blant dem to underfogder, den ene fra Makkaur og den andre fra nabobygda Syltevik. De fleste av de 11 lagrettemennene i Makkaur tinglag hadde relativt lang erfaring med tingsaker. Det er stort sett de samme navnene som går igjen fra samling til samling, iallfall fra 1621 – året da føring av tingbøkene for Finnmark tar til.

Hekseprosessen mot Marit Thamisdatter

Som vi har sett, kom fogden og sorenskriveren fra tingsamling i Vardø. I Vardø hadde de avsluttet to alvorlige trolldomssaker og fått dømt to kvinner til ild og bål. En av disse trollkvinnene var Ingeborg Jørgensdatter fra Hamningberg, midt mellom Vardø og Makkaur. Ingeborg er interessant for oss fordi hun hadde pekt ut Marit som heks. Etter at Ingeborg hadde gjennomgått en mislykket vanntest – hun fløt – og var blitt torturert, kom hun med følgende beskyldning mot Marit:

1) Marit skulle ha forgjort iallfall seks personer i Makkaur. Vi får tro at det dreier seg om ulykker på havet, ettersom Ingeborg fortalte at Marit ved ondskapsanslagene hadde opptrådt i skapningen av ei gås.
2) Marit hadde sammen med Ingeborg samt to kvinner fra Kjelvik vært med på å forulykke jekta til Michell Lauritzen, en kjent skipper og reder fra Troms. Jekta hadde gått ned på Altafjorden for tre år siden, det vil si i 1631.
3) Marit var med da Ingeborg og ei kvinne fra Kjelvik for noen år siden forgjorde en båt fra Kjelvik. Kvinnene fløt ved denne anledningen på sjøen som svaner.

Ingeborg fikk båldom den 12. april og hennes beskyldninger mot Marit falt samme dag. Knapt ti dager senere må Marit svare for seg. Den 21. april 1634 på tingsamlingen i Makkaur konfronteres hun med de svært alvorlige anklagene fra Ingeborg. Det er fogden, Jørgen Knudtzen, som vil vite om Marit kan de trolldomskunster Ingeborg har tillagt henne. Marit Thamisdatter svarer nei. Hun kan ingenting og stiller seg uforstående til anklagen. For å fri seg fra mistanken får hun anledning til å bli renvasket av sine naboer. Ville naboene og hennes grannekvinner gå god for henne på tingsamlingen? På denne tiden var det mulig å frasverge seg en anklage ved hjelp av sine naboer. Ved et slikt offentlig skussmål kunne vedkommende fri seg for onde rykter og dermed redde æren. Marit hadde altså muligheten til å berge livet med støtte fra nabolaget. Dessverre for Marit lyktes ikke forsøket. Det var ingen som ville svare med henne, heter det i rettsdokumentet. Vi vet lite om Marit, men naboenes uvilje mot å gå god for henne tyder på at hun kan ha hatt et dårlig rykte på seg over lang tid. Hun må ha vært til bryderi og var tydeligvis uønsket i lokalsamfunnet. Trolig hadde Marit slått om seg med saftige forbannelser. Med vrede og skjellsord kan hun ha virket truende på folket i Makkaur. Da hun på et tidspunkt var blitt stemplet som trollkvinne, var hennes verbale trusler blitt til farlige realiteter. Ved å hengi sin tunge til Satan syndet hun grovt mot den herskende orden og nabolaget.

Marit kan ha kommet i en vanskelig livssituasjon etter at hennes mann døde. Foruten at Marit var enkekone, vet vi lite om hennes sivilstatus. Hennes avdøde mann het Erik Quern. Etternavnet tyder på at han hadde sine røtter i svensk/finsk Lappland. Heller ikke Erik har satt mange historiske spor etter seg. Vi ser at han satt som lagrettemann i Makkaur i 1621. Følgelig må ekteparet ha bodd en god stund i været. Referatet fra vårtinget i 1624 forteller at Erik hadde vært innblandet i slagsmål. Erik hadde selv stevnet kjøpmannen Peder Madtzen fordi han hadde slått Erik i armen og gitt ham et slag i hodet. Saken endte med forlik, men allikevel slik at Peder skulle gi Erik fisk og en tønne mel fordi Erik lå syk. Enten på grunn av slaget mot hodet eller av en annen grunn, døde Erik en gang etter 1624. Av saken mot Marit går det frem at de hadde iallfall ett barn sammen, en sønn som i 1634 neppe hadde passert tenårene. På 1620-tallet bodde det en mann ved navn Thamis Giørsen i fiskeværet. Over flere år finner vi ham som medlem av lagretten og på midten av 1620-tallet bekler han stillingen som underfogd i Makkaur. Etter 1631 forsvinner han fra kildene. Denne Thamis kan ha vært far til Marit.

Hvis disse antagelsene stemmer, kan de være med på å forklare hvorfor Marit på grunn av sin vanskelige livssituasjon fikk et dårlig rykte på seg. Hun hadde mistet sin nærmeste familie. For å opprettholde livet for seg og sin sønn ble hun til belastning for naboskapet. Når naboene ikke ville gi henne det hun ba om, kom skjellsordene. Marit brukte de maktmidlene hun hadde, nemlig grov kjeft og kanskje forbannelser. Gjennom forbannelsene kunne det bokstavelig talt gå troll i ord. De farlige ordene satte dype spor i det kollektive minne. Naboene reagerte på enkekonas munnbruk og provoserende oppførsel. Trolig er hun blitt utstøtt og gjort til syndebukk for uforklarlige hendelser i lokalsamfunnet. Hennes raseri og skamløse atferd rommet svart ondskap. Ved å trekke slike personer for retten kunne man bli kvitt brysomme individer. Om denne beskrivelsen er helt relevant i forhold til Marits situasjon er usikkert, men vi vet at mange kvinner på denne tiden var sårbare for heksestempel utfra en slik livssituasjon og atferd. Som vi snart skal se, blir deler av dette bildet bekreftet i hennes tilståelse.

Så langt i saken hadde fogden bare indisier mot Marit. Fra Ingeborg forelå det tre beskyldninger og Marits naboer ville ikke gi henne godt skussmål. Fogden kunne imidlertid ikke bygge på anklager. Utfra hva rettsdokumentet forteller var det ingen naboer som hadde anmeldt henne for noe konkret djevelskap. Det var ikke ført vitner i saken. Den eneste beskyldningen som forelå kom fra en dødsdømt trollkvinne, det vil si fra en kriminell, lite troverdig person. Marit hadde ikke tilstått noe som helst, men stått fast ved sin uskyld. For å komme videre i prosessen ba derfor fogden om at Marit måtte prøves på vannet. Han fikk umiddelbart medhold av retten. I nærheten av tingstedet kastet man så Marit på havet. Hun fløt som en dubbel (flytekork), står det i rettsreferatet. Siden hun ikke bestod vannprøven, tok retten det som et tegn fra Gud om at hun virkelig var Satans kvinne.

Da Marit etter den mislykkede vanntesten kom for retten igjen, ville hun fortsatt ikke bekjenne noe. Fogden hadde imidlertid fått nok. Han ba retten avsi en dom på basis av de indisiene som forelå. Selv nedla fogden påstand om dødsstraff. I domspremissene la retten vekt på de tre beskyldningene fra Ingeborg samt vannprøven. På dette grunnlaget mente retten at Marit var skyldig i djevelarbeid. Dermed hadde hun forbrutt seg mot den dansk-norske kongens forordning om trolldom. De elleve lagrettemennene pluss sorenskriveren vurderte bevisene mot henne som gode nok. De dømte henne til døden. For sin grove forbrytelse skulle hun miste sitt liv til ild og bål.

Selv om rettsapparatet i flere land oppfattet trolldomskriminalitet som en unntaksforbrytelse og dermed ikke stilte samme strenge beviskrav som i andre saker, må vi allikevel si at dødsdommen over Marit er avgitt på et syltynt juridisk grunnlag. Dette gjelder også i sammenligning med andre heksesaker. Det er faktisk sjelden vi støter på trolldomssaker i Vardøhus der bevisverdien ligger så lavt som i denne prosessen. Å betegne prosessen mot enkekona fra Makkaur som et justismord er ingen overdrivelse, også sett i relasjon til 1600-tallets rettspraksis.

Etter tortur kom tilståelsen

Selv om Marit hadde fått dødsdom, var ikke saken dermed over. Sorenskriveren har skrevet ned ikke så rent lite om hva som skjedde med Marit i utenomrettslig sammenheng. Etter at dødsdommen var forkynt, tok man Marit med til pinebenkens forhør. Hvilken type tortur det er snakk om, går ikke frem av saksdokumentet. Fra andre hekseprosesser i Finnmark vet vi imidlertid at hekseforfølgerne hadde et bredt register av bestialske torturmetoder å velge mellom. Det eneste vi får vite er dog ganske oppsiktsvekkende. Da bøddelen skar av hårene på hennes øyenbryn, fór Satan straks fra henne, forteller saksdokumentet. Marit har sannsynligvis vært avkledd, kroppsvisitert og barbert i jakten på djevlemerke. Og som det fremgår; torturen hadde demonbefriende egenskaper!

Det pinlige forhøret var effektivt. Sorenskriveren har notert at Marit ikke sa noe umiddelbart etter torturen, men at hun upint (!) bekjente dagen etter. Først bekreftet Marit at hun har vært sammen med Ingeborg i Vardø. Ingeborg hadde lært henne å binde knuter på et klede. I disse knutene hadde de lagt sorte, hvite og røde steiner. Slike trolldomskunster kunne brukes til å lage storm og uvær for å få seilskuter til å forliste. Å knytte eller løse opp knuter i forbindelse med værmagi var en svært vanlig trolldomskunst blant finnmarksheksene, nærmest deres heksespesialitet. I Marits versjon er det snakk om tre knuter med tre steiner i hver knute. Marit fortalte at kledet med knutene og steinene ble kastet etter en navngitt person da denne rodde ut for å fiske. Idet de to trollkvinnene gikk ned i fjæra og kastet kledet etter båten, sa Marit: «ut og aldri hjem igjen». Samme dag gikk båten under og mannen druknet. Ingeborg hadde lært Marit denne heksekunst som de begge brukte til å synke seilskuter. Alt Ingeborg hadde fortalt var sant, innrømmet Marit i det utenomrettslige forhøret. I tillegg hadde Marit kastet forbannelse over flere av sine naboer. Nå fortalte hun hvordan det var gått til.

Rasmus Sivertsen, medlem av retten som dømte Marit til bålet, hadde vært utsatt for forgjøring. Rasmus hadde spikret igjen ei gamme som sannsynligvis inneholdt matvarer som Marit gjorde krav på. De to begynte å krangle. Marit var vred på Rasmus fordi han hadde stengt tilgangen til forsyningene. Det falt noen onde ord. Straks deretter satte ondskapen seg fast i ryggen til Rasmus. I skriverens nedtegnelser kan vi lese at Rasmus gikk med ve og smerte en god stund før plagene ble så ille at han måtte ligge til sengs i 14 dager. Siden måtte han bruke stav for å komme seg opp i båten og ut på vårfiske.

Jeremias Jeremiassen hadde også fått føle Marits trolldomskrefter. Jeremias var underfogd i Makkaur og hadde vært med på å gi Marit dødsstraff. En gang hadde Jeremias vært uforsiktig nok til å slå Marits sønn på munnen. Da fikk han umiddelbart vondt i den armen han hadde slått med. Samuell Andersen, også han lagrettemann, hadde lagt seg ut med Marit. Samuell fikk føle hennes forbannelse over magen og gikk ynkelig med stav til sin båt i lang tid, som enhver mann kunne se, heter det i referatet fra tilståelsen. Marits forbannelser førte ikke bare til fysisk skade på fremstående menn i kystværet, men også til vanære. Forbannelsen hadde etterlatt seg synlige spor og var dermed et angrep på folks gode navn og rykte. Alle kunne se at hva de hadde vært utsatt for. Trolldomsangrep med fysiske spor betydde tap av sosial ære og sosial skam. På denne tiden var enkeltmenneskets posisjon i omgivelsene atskillig viktigere enn i dag.

En av hensiktene ved å utsette Marit for bøddelens tortur var å presse henne til å angi medskyldige. I Finnmark, i motsetning til ellers i Norge og for eksempel i England, var heksenes djevlearbeid primært et kollektivt prosjekt og ingen individuell virksomhet. Derfor fikk bruken av tortur en slags snøballeffekt som kom til uttrykk gjennom masseprosessene i regionen. Også her hadde Marit noe å si. Foruten Ingeborg som var kjent fra før, fortalte Marit om ytterligere tre trollkvinner. Først kom hun med navnet på de to kvinnene som hadde vært med på å senke Michell Lauritzens jekt på Altafjorden i 1631. Begge kvinnene var fra Kjelvik, som Ingeborg tidligere hadde fortalt. Den ene het Kirsten og var en høy, middelaldrende kvinne. Hun opptrådte under trolldomsaksjonen i skapningen av en gås. Den andre var en kvinne med navn Anne. Hun blir beskrevet som ung, liten og tykk. Anne opptrådte i skikkelse av en and. Hamskifte til ulike dyrearter er et svært vanlig trekk ved trolldomsutøvelsen i Finnmark. Mange slags dyr er representert. Trollkvinnene skifter ham til fugler, havdyr, husdyr og villdyr. I flere tilfeller sier omskapningen oss noe om personens utseende. Ved å se på hvilken dyreskikkelse den trolldomsdømte har omskapt seg til, får vi vite noe om vedkommendes fysiognomi.

Den tredje kvinnen Marit trakk frem etter tortur var hennes nabo i Makkaur, nemlig Marette, kona til Oluf Møring. Marette hadde ifølge Marit forgjort Anders Mand (tidligere lagrettemann) slik at han omkom på havet. Marettes trolldomskunster var av det samme slaget som Marit hadde gjort bruk av, nemlig knuter og steiner. Hun hadde dessuten trollbundet Oluf Poulsen, tidligere lagrettemann og lenge en fremtredende person i Makkaur. Som følge av forbannelsen hadde Oluf mistet sitt ene øye. Til slutt sa Marit at Marette var blitt sint på Lauritz Skredder. Marette laget heksebrygg som hun gav til Lauritz. Han døde straks etter han hadde drukket brygget. Hendelsen hadde funnet sted i Marits påsyn.

På bålet

Vi nærmer oss slutten av sorenskriverens nedtegnelser. Marit har ikke mer å tilstå. I dokumentet som forteller om behandlingen av Marit, heter det helt mot slutten: «…derpaa ville hun gaae till hindis død och annamme sachrament». Deretter har rettens medlemmer bevitnet innholdet ved å sette sine bomerker og segl på dokumentet. Som de fleste andre trollfolk fikk Marit sin nattverd etter at hun hadde tilstått sine synder. Sakramentet var en nådegave og et salighetsmiddel som gjenopprettet forholdet til Gud (Sandmo 1998:32). Dermed vendte hun seg bort fra Satan og unngikk evig fortapelse. Midt i all elendigheten og brutaliteten viste domstolen genuin omsorg for trollkvinnens frelse. Men siden djevelskapen satt i kroppen, kunne hennes sjel ikke reddes før det syndige legemet var brent til aske. Hekseforfølgerne hadde også en god hensikt med å brenne trollkvinnene på bål. Hensynet til sjelens velvære krevde total utslettelse av den forurensede kroppen. Gud hadde skjenket rettferdighetens rensende ild til dommerne slik at de kunne drive ut ondskapen. Et annet formål med bålbrenningen var å statuere et eksempel til skrekk og advarsel. De som var til stede må ha opplevd situasjonen som en psykodramatisk happening. Bålbrenning var en offentlig tilstelning, nærmest med møteplikt. I regnskapskilder fra Finnmark kan vi se at enkelte fikk bot fordi de nektet å følge trollkvinner til retterstedet. Vi vet ikke når og hvor Marit ble brent, men jeg vil anta at bålet sto i Makkaur nokså umiddelbart etter dommen den 21. april 1634. Tidsintervallet mellom fellende dom og eksekusjon var vanligvis kort i Finnmark. Henrettelse skal følge straks etter dommen slik at riket ikke fylles opp med udediske mennesker, slo kongen fast i en bestemmelse fra 1613. Av rettspapirene går det frem at Marit bekjente på det aller siste, like før hun skulle gå til døden.

Hvordan det gikk med Anne og Kirsten fra Kjelvik, som Marit hadde utlagt som trollkvinner, sier de bevarte kildene ingenting om. Kanskje klarte ikke rettsapparatet å spore dem opp. Derimot fikk øvrigheten dømt Marette. 5. august 1634 holdes det høstting i Makkaur. Rettens sammensetning var nøyaktig den samme som i saken mot Marit, foruten at Iver Nielsen hadde tiltrådt stillingen som ny fogd over Øst-Finnmark. Marette sto på tiltalebenken. Hekseprosessen fulgte samme mønster som mot Marit. Det samme gjentok seg. Marette nekter, forsøket på å lovverge seg mislykkes, hun kastes på vannet, dømmes til bålet og tilstår etter tortur. Fra hennes tilståelse tar vi her med at Marette fortalte om sin tjenende demon, en apostel ved navn Gammel Erich. Når det gjaldt drikken som hun gav til Lauritz Skredder, var den egentlig ment til helbredelse, men hadde gitt det motsatte resultat. Marette hadde altså prøvd seg som klok kone. Tidligere i prosessen sa Marette at dersom hun skulle lide, da skulle flere gå med. Ifølge sorenskriverens rettsreferat har imidlertid ikke Marette utlagt andre trollkvinner. Dermed var hekseprosessene i Makkaur over, mens de fortsatte med stadig økende intensitet andre steder i Øst-Finnmark inntil midten av 1663.

Saken mot de to kvinnene fra Makkaur er både typisk og ikke-typisk for heksejakten i Finnmark. Diabolismen i disse sakene er ikke så tydelig som i mange andre saker. Vi finner ingen direkte henvisninger til flyturer og store trollkvinnesamlinger. Allikevel er det klart at diabolismen ligger like under overflaten, og vi har fått høre om både djevelmerke og omskapning. Marit og Marette fra Makkaur ser ut å ha tilhørt fattiggruppen blant trollkvinner i Vardøhus – dersom min tolkning av deres sosiale status holder vann. Som fattige kvinner er de to ikke helt representative for finnmarksheksene. Totalt sett representerte de mistenkte trollkvinnene et ganske godt tverrsnitt av befolkningen i Finnmark på 1600-tallet. Den stereotype forestillingen om heksefiguren som en fattig, enslig, stygg og gammel kjerring korresponderer lite med de menneskene vi møter i de historiske rettskildene fra Finnmark. De angivelige trollkvinnene nordfra kunne like ofte være gift som enslige, de representerer ulike sosiale grupper og kunne både være unge og eldre kvinner. Heller ikke det nokså vanlige bildet av den omflakkende, tiggende heksen holder i Finnmark. Blant trollkvinnene i de norske kystværene finner vi fiskerkoner, hustruer til bergensborgere og ugifte tjenestejenter. Svært mange av de mistenkte var innflyttere, men det var stort sett hele den norske befolkningen i området. Skulle jeg peke på et gjennomgående personlighetstrekk ved heksene i nord, må det være at disse var uredde, tøffe kvinnfolk som med livet som innsats talte den patriarkalske autoriteten midt imot.

Trollkvinnenes besøk i svovelpølen

I Finnmark kom i alt seks personer, en samisk mann og fem norske kvinner, for de lokale domstolene anklaget for trolldomskriminalitet i året 1634. Samtlige fikk lovens strengeste straff – de seks måtte på bålet. 1634 kan derfor karakteriseres som et farlig hekseår, selv om det var verre under kjedeprosessene i 1621, 1652-1654 og ikke minst i 1662/63. Prosessene vinteren 1662/63 er de mest omfattende registrerte heksesakene i Norge og den verste menneskejakt i Norge i fredstid. 31 personer kom for retten mistenkt for trolldomsvirksomhet. Mange ble funnet skyldig og fikk bålstraff. I denne kjedeprosessen finner vi utelukkende kvinner, heriblant noen piker under tolv år. Blant de voksne kvinnene i kjedeprosessen fra 1662/63 møter vi en ved navn Ingeborg, enke etter Peder Krog. Ingeborg kom fra Makkaur, men forhøres i Vardø i slutten av januar 1663. Jeg skal avrunde denne artikkelen med å se litt nærmere på denne saken, ikke bare fordi Ingeborg kom fra Makkaur, men fordi saken gir oss et innblikk i hvor tragiske og brutale mange av disse sakene kunne være.

Ved et forhør i Vardø 26. januar 1663 kom det frem skremmende ting om fem kvinner, deriblant Ingeborg fra Makkuar. Fortellingen og beskyldningene ble fremført av en som het Maren Olsdatter. Hun beskrives i protokollen som et lite pikebarn fra Vadsø, knapt 12 år gammel. Maren må ha hatt en opprivende og tragisk oppvekst. Hennes mor var blitt brent som heks for flere år siden. En tante hadde tatt seg av barnet, men nå var også hun innhentet av rettsmyndighetene. Tanten ble dømt som heks blant annet for å ha lært opp det lille jentebarnet i svartekunst. Mens Maren satt i forvaring på Vardøhus festning og ventet på å bli rettslig forhørt, hadde hun kommet med mange utrolige historier. Den 26. januar skulle retten offisielt få høre hva hun hadde å si og ta stilling til hennes bekjennelse. Det er i jentas beretning om et besøk i helvete at hun nevner Ingeborg som en del av reisefølget.

Maren hadde altså vært på visitt i helvete. Satan i egen person var omviser og lot henne få se stedets attraksjoner. Hun beskrev veien til helvete som lang. Da de omsider kom frem, pekte Satan på et stort vann. Vannet kokte da Satan blåste ild ut av ei jernpipe. Maren kunne fortelle at Satan stakk et stykke fleskeskinke uti vannet. Han tok stykket opp etter en kort stund, og skinka var da ferdigkokt. Vannet lå langt nede i en svart dal, og det var fullt av mennesker. Menn og kvinner kokte i vannet og skrek som katter. Som lønn for sin tjeneste skulle også Maren få brenne i vannet, hadde Satan sagt til henne. Retten ville vite om andre var med på reisen. Piken fortalte at Ingeborg fulgte med henne til helvete. Ingeborg haltet og gikk med krykker, men kunne også være omskapt til en due. Maren fortalte videre om en fest. Festen hadde funnet sted en St. Hansnatt i 1662. Flere trollkvinner, blant dem Ingeborg fra Makkaur, hadde tatt jenta med til heksesabbat på Domen. Satan var selv til stede og spilte opp til dans på sin røde fiolin. Etter dansen skjenket Satan øl av ei sølvskål. Festen på Domen ble avrundet ved at Satan fulgte hver enkelt kvinne hjem.

Som vi ser hadde Maren kommet med alvorlige beskyldninger mot Ingeborg. Retten tok vitneutsagnet fra pikebarnet på alvor og kalte inn Ingeborg samme dag. Hva hadde hun å si til det jenta hadde beskyldt henne for? Hva hadde hun sett av helvetes herligheter og beskaffenhet? Ingeborg blånektet. Det prosessuelle forløpet begynner vi etter hvert å kjenne: Ingeborg klarer ikke å lovverge seg ved hjelp av tingallmuen, og hun kastes på sjøen. Som Gud og alle mennesker så, kunne hun ikke synke, men fløt som en dupp, leser vi i rettsreferatet. Siden hun fortsatt ikke ville si noe, fulgte det pinlige forhøret. Ingeborg kom så frem med en historie som retten skulle få høre flere ganger og som slett ikke var det de ønsket å få høre. En gang for omlag ti år siden hadde Ingeborg fått kokefisk hos en tidligere henrettet trollkvinne. Da hun spiste fisken, fikk hun vondt og spydde den opp igjen. Om hun hadde fått noe trolldom i seg ved å spise fisken, visste hun ikke. Dette var lite å bygge videre på. Retten fant historien lite tilfredsstillende. Derfor forhøres enka fra Makkaur på nytt noen dager senere.

Den 29. januar 1663 var det ingen ringere enn amtmannen i Finnmark, trollkvinnebrenneren Christoffer Orning, som spurte om Ingeborg godvillig vil fortelle hele sannheten. Ingeborg gjentok så historien om fisken hun hadde fått i Syltevik hos en kvinne som ble brent i 1653. Saken utviklet seg videre ved at en kvinne ved navn Solve Nielsdatter fra Andersby ble kalt frem for å vitne. Hun skulle svare på spørsmålet om Ingeborg var en trollkvinne. Ingeborg var «saa wist en Throldquinde», vitnet Solve og la til at Ingeborg var like god i trolldomskunst som de andre. Dessuten hadde Ingeborg lært de andre trollkvinnene hvordan de skulle unngå å angi hverandre. Ingeborg skulle, ifølge vitnesbyrdet fra Solve, blant annet ha brukt sine trolldomskunster mot en fiskebåt fra Nordland som forliste for noen år siden. Vi får anta at temperaturen i retten denne januardagen har vært høy. Ingeborg stod frem og benektet høylytt påstandene fra Solve. For tredje gang gjentok hun historien om den bedervede fisken og intet mer. Kom ikke retten lengre? Vi leter forgjeves etter dommen mot Ingeborg. Lot retten henne gå eller hva?

Fredrik Schort er navnet på amtmannen som avløste omtalte Christoffer Orning i 1666. Schort forsøkte å rydde opp i de kaotiske øvrighetsforholdene i nord. Blant annet skrev han brev til København hvor han rapporterte om embetsmennenes overgrep mot befolkningen. Rapportene bygde på skriftlige vitneutsagn fra allmuen. Det er i et slikt skriv vi får vite om Ingeborgs grusomme skjebne. Schort hadde spurt innbyggerne i Vardø om noen trollkvinner ble torturert før de hadde fått dom. På spørsmålet svarte seks representanter for allmuen følgende: Ingeborg ble pint og klippet med glødende tenger og med «svovl paa hendes Bryst paa Pinebænken». Torturistene hadde så spurt om Ingeborg ville bekjenne. Da hadde hun svart: «Jeg kan ikke lyve på meg selv eller noen andre. Å nei, så kan de pine kroppen, men sjelen skal de dog intet pine.» Noen dager senere døde Ingeborg uten dom. Liket ble slept ut av fengselet, av samtiden betegnet som trollkvinnehullet på Vardøhus festning, og lagt ut på øya henimot galgen.

Fantes det hekser i Finnmark?

De fire kvinneskjebnene vi har møtt i denne fortellingen – Lisbet, Marit, Marette og Ingeborg – var vanlige kvinner fra et lite kystsamfunn langt mot nord i Europa på 1600-tallet. De ble avlivet som trollkvinner rett og slett fordi de tilfeldigvis befant seg på gal plass til gal tid. Den type tro som motiverte forfølgelsen av disse fire og deres mange tusen medsøstre rundt omkring i Europa var ikke identisk med den folkelige trolldomstro, men basert på kortvarige mentalitetsstrømninger som hadde sin bakgrunn i tidens religiøse og juridiske tenkning. Den folkelige trolldomstradisjon måtte omtolkes og tilføres et demonologisk element før det kunne bli aktuelt å rettsforfølge tradisjonen. Fortellinger om sjelereiser, helbredelsesritualer, drømmefantasier om det hinsidige og arkaiske transetilstander – noe kanskje inspirert av samisk mytologi – kunne lett transformeres til langt farligere kategorier. For demonologene var de nattlige flyturene og sammenkomstene virkelige hendelser og ikke noe som kunne avvises med henvisning til drømmer og ekstaselignende tilstander.

I sakene fra Finnmark kan vi studere hvordan de demonologiske trekkene løftes frem i retten etter hvert som prosessen skrider frem. Nytidens religiøse fundamentalisme, med sine paranoidiske endetidsforestillinger om djevelens herjinger, kom til å gjennomsyre ikke bare de geistlige institusjonene, men også det juridiske og politiske apparat. På lokalt plan ble oppfatningene båret oppe av det lavere sjiktet av nidkjære embetsmenn, som hentet politisk legitimitet gjennom den diabolske virkeliggjørelsen av folks drømme- og eventyrverden. Gjemt bak alle de satanistiske konnotasjonene kan vi såvidt skimte fragmenter av allmuens forestillingsverden. Noen ganger kommer disse til overflaten i kvinnenes fortvilte forsøk på å fortelle noe som kunne gi mening til aktoratets fantasier. Etter tortur, suggestiv forhørsteknikk og andre pressmidler tilstod kvinnene gjerne det deres anklagere ønsket å høre.

I likhet med de fleste andre såkalte hekser praktiserte de fire kvinnene fra Makkaur hverken skadelig trolldomskunst eller djeveldyrelse. Ei heller tilhørte de noe form for heksekult. Derimot er det tale om vanlige kystkvinner som i en vanskelig livssituasjon tok i bruk ulike former for helbredelse og lindring og som til tider sa hardt ifra om hva det mente. De falt for heksejakten fordi deres livsførsel og munnbruk på et bestemt tidspunkt ikke ble tolerert av bestemte øvrighetspersoner med spesifikke ideologiske forestillinger om et truende jordisk rike av demontilbedende trollfolk. Kvinnene fra Makkaur stod frem som farlige individer først i det øyeblikk deres atferd ble diabolisert og brukt av maktapparatet. Visjoner om en autoritetsnedbrytende tendens blant norske kvinner og samiske menn i Finnmark på 1600-tallet, førte til Norges verste menneskejakt i fredstid. Det var ingen hekser i området før man begynte å anklage og brenne visse individer for trolldomskriminalitet.

Etter at myndighetene hadde sluttet med å straffeforfølge slike folk, forsvant heksene fra regionen like umiddelbart som de hadde dukket opp. En epoke av bestialitetens historie var over.

KILDER

-Aktstykker om Finmarken i Aaret 1667 (Meddelt af T.H. Aschehoug) i Norske Samlinger, Første bind, Christiania 1852, s.120-134

-Fylkesmannen i Finnmark, arkivstykke 2543, Statsarkivet i Tromsø

-Finnmark sorenskriverembete, arkivstykke 6, 7, 8, 9 og 10 (tingbøker), Statsarkivet i Tromsø

-Lagtinget for Finnmark 1647-1668, kopi i Statsarkivet i Tromsø

-Lensregnskaper for Vardøhus, Filmrull 520 (1619-1651), Statsarkivet i Tromsø

Lilienskiold, H. Hans. Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark. Redigert og bearbeidet av Rune -Hagen og Per Einar Sparboe, Ravnetrykk nr.18, Tromsø 1998

-Norske Rigsregistrater, IV, 1603-1618, Christiania 1870

LITTERATUR

-Behringer, Wolfgang: Shaman of Oberstdorf, Charlottesville 1998

-Cohn, Norman: Europas indre demoner: demoniseringen av kristne i middelalderen, Oslo 1997

-Hagen, Rune og Sparboe, Per Einar– «Hekser i nord – Tekster fra ei utstilling», Håløygminne, Hefte 2-1999, s.195-204.

-Monaghan, Peter: «New research plumbs mysteries behind European witch-craze», The Chronicle of Higher Education, Washington 18/6-1999

-Niemi, Einar: Vadsøs historie bd.1. Vadsø 1983.

-Næss, Hans Eyvind: Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet. Oslo 1982.

-Oja, Linda: Varken Gud eller Natur. Synen på magi i 1600- och 1700-talets Sverige. Stockholm/Stehag 1999.

-Pócs, Éva: Between the Living and the Dead. A perspective on Witches and Seers in Early Modern Age, Budapest 1999

-Sandmo, Erling: Tingets tenkemåte. Kriminalitet og rettssaker i Rendalen, 1763-97, Oslo 1992.

-Sandmo, Erling: Mordernes forventninger. Kriminalitetshistoriske essay, Oslo 1998

-Solhaug, Odd: Kirke og folk i Båtsfjord kommune, Syltefjord/Båtsfjord 1979.

-Willumsen, Liv Helene: Trollkvinne i Nord. Tromsø 1994.

Rune Blix Hagen er cand. philol., historiker og universitetsbibliotekar ved Universitetet i Tromsø. Han har skrevet en bok og en lang rekke artikler om hekseprosesser og demonologi, med særlig fokus på prosessene i Finnmark. (Artikkelen er tidligere publisert i bladet Skepsis.)