Tullmåne

Publisert: 14.07.2006 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

fullmåne.jpg Månen har en skremmende sterk effekt på oss mennesker. Fullmånen gjør oss voldelige og smågale, samtidig som den påvirker fødsler og mye annet rart. Det er nesten så man kan bli astrologitroende. Hvis det bare var sant da.

Av Didrik Søderlind og Asbjørn Dyrendal (publisert 17.07.2006)


Man trenger ikke å tro på varulver for å vite at fullmånen gjør noe med oss mennesker. Fullmånen er ikke bare romantisk og pen å se på, den har også en sterk og skremmende effekt på både kropp og psyke hos oss mennesker.

Det er i alle fall en masse mennesker som mener det.

Blant vanlige forestillinger er at mennesker blir månesyke, og oppfører seg rarere og verre enn vanlig, når månen er full. Det engelske ordet for galskap er ”lunacy” – månesyke. Det er også viden kjent at politiet arresterer flere mennesker når det er fullmåne, og at legevakter får en merkbar økt pågang.

Månesyke kvinner?

En klassisk forestilling er at kvinner er spesielt påvirket av månen. Menstruasjonssyklusen blir tenkt å henge tett sammen med dette himmellegemet, og noen er av den oppfatning at hos kvinner som er ”i takt med naturen” følger syklusen månens gang.

Fødelstallene blir også sagt å sprette i været når månen er full. Hvis månen påvirker oss så sterkt, har kanskje andre himmellegemer også noe å si for hvordan vi har det? Kanskje vi burde gi astrologien en ny sjanse?

Eller – stopp en halv. I stedet for å kaste oss over horoskopene, kanskje vi heller burde sjekke om disse måneeffektene virkelig finnes?

Heldigvis har noen gjort jobben allerede.

Måneeffekten

Det begynte ikke så lovende. Studier fra 1960-tallet fant ingen påvirkning fra månen. Men i 1978 utga psykiateren Arnold Lieber boken The Lunar Effect, hvor han kom frem til at mennesket hadde et ”biologisk tidevann” som ble styrt av månens sykler. Ved å analysere drapstall brutt ned etter månesyklus, kunne han se at det var to tydelige topper: Én ved fullmåne, og én et par dager etter nymånen. Siden han hadde analysert tall på to forskjellige steder og over lengre tidsperioder, kunne det overfladisk sett virke høyst overbevisende.

Virkningsmekanismen hans var riktignok ikke spesielt overbevisende. Den gravitasjonseffekten han postulerte skulle spille en rolle, var, som George Abell kommenterte, omtrent som å ha en mygg på skulderen. Og den var mindre enn gravitasjonseffekten av en bok på fanget.

Men effekten var vel der uansett?

Vel, det gjensto å etterprøve nærmere. Og Lieber gjorde det litt vanskelig for andre som ville teste hypotesene på annet materiale. Han la nemlig inn en forsinkelse knyttet til geografi. Dermed måtte reelle forsøk på replikering teste andre perioder fra samme område. Nicholas Sanduleak tok på seg oppgaven, og undersøkte data fra Cleveland-området i en tidligere epoke. Han fant ingen måneeffekt.

Deretter ble rådataene til Lieber (fra en tidligere studie i 1972) reanalysert. Ved nytt ettersyn ble sammenhengene med månefase borte. Man kom frem til at hans korrelasjoner mest sannsynlig var statistiske artifakter. Det som derimot var meget synlig, var en ”weekend”-effekt: Flere grove voldshandlinger fant sted i tilknytning til helgene. Månen spilte derimot ingen rolle.

Fullmåne på fødestua

Om månen ikke gjør folk mer voldelige, kan man jo kanskje heller tro at det kan virke inn på annet vis. Mange personlige vitnemål tilsier f.eks. at fødestuene har det spesielt travelt rundt fullmåne.

Nå er det bare det lille problemet med personlige vitnemål at de er så lett påvirkelige av hva folk tror. Og hvor mange følger egentlig så nøye med på månefaser?

For å sjekke den utbredte forestillingen om fødselsopphopninger rundt fullmåne, sjekket George Abell og Kenneth Greenspan alle fødsler (like under 12000) ved fødestuer på UCLA i California fra 1974-1978. De testet både med og uten tallene for fremprovoserte fødsler, uten at det gjorde noen forskjell. Månen hadde ingen påviselig effekt. Fødselstallene holdt seg jevne i alle faser.

Ingen sammenheng

I 1991 undersøkte Ivan Kelly, James Rotton og Roger Culver en stor mengde studier for å se etter om fullmånen virkelig påvirket oss. Deres metaanalyse konkluderte at disse studiene ikke viste noen signifikant sammenheng mellom fullmåne og en lang rekke forhold. Senere gjennomganger bekrefter denne oppfatningen.

Det var forbausende å se hva folk hadde forsket på i lys av fullmånen – det være seg knuffing på hockeybanen, kidnapping, drap, søvngjengeri, kasinogevinster, epilepsi, fengselsvold og mye annet.

Alle disse fenomenene har kanskje ikke har så mye med hverandre å gjøre, bortsett fra én ting: Månen har ingen virkning på dem, i hvert fall ikke hvis man skal tro Kelly, Rotton og Culver.

Det finnes riktignok studier innimellom der man finner en sammenheng, og hvor studiet i seg selv ikke har grove feil. Problemet er at effekten ikke er stor og ikke blir replikert. I den store sammenhengen blir de bare det positive funnet man må vente når man gjør mange nok studier. (Tilbøyeligheten til å publisere flere studier med positiv effekt, ”publication bias”, forsterker dette, og gjør at man alltid bør forvente flere slike.)

Merkelig tro

Men hvis det ikke er noen sammenheng mellom merkelig menneskelig oppførsel og månens faser, hvorfor er troen på månesyken så utbredt?

Et godt argument for at månen påvirker oss, er selvfølgelig at månen påvirker havet. Alle kan jo se at havet stiger og synker når månen beveger seg (at sola har også tyngdekraft og derfor påvirker havet, er lett å glemme). Siden kroppene våre er fulle av vann, kan det ikke være mulig at månens kraft gjør rare ting med oss også?

Dessverre holder dette resonnementet ikke vann. For det første påvirker kreftene fra himmellegemene ubundet vann – som det i havet. Vannet i menneskekroppen, derimot, er bundet opp i celler. Bortsett fra det som måtte skvulpe rundt i magen når du har tatt deg en Farris.

Tidevann i svømmebassenget?

En annen faktor er at det er ganske lite vann i et gjennomsnittlig menneske. Det er en grunn til at man ikke bryr seg om tidevannet når man bygger svømmebasseng.

Nei, månens påvirkning er nok først og fremst å finne bak pannebraskene våre. Spørsmålet er nok heller hvorfor vi mennesker tror på rare ting.

For det første er vi flinke til å finne mønstre. En mimrende Søderlind husker at han alltid la merke til at når han – eller kollegene – kom uvanlig trøtte på jobben, hadde det påfallende ofte vært en natt med fullmåne. Dette tok vi selvfølgelig som et bevis på at det var månen som påvirket oss. Noe slikt la vi aldri merke til når det ikke hadde vært fullmåne.

(Det falt ham – eller dem – aldri inn å spørre om det fantes alternative forklaringer. For eksempel kunne kanskje den dårlige søvnen skyldes at det jo gjerne er litt lysere om natten når det er fullmåne…)

Myte blir sannhet

Vi mennesker har simpelthen en selektiv hukommelse. De som spiller på bingo, husker helst de gangene de har vunnet, ikke de gangene de har spilt bort penger.

På samme måte legger man merke til når det skjer noe merkelig samtidig som det er fullmåne, mens man ikke tenker på månefasen hvis man treffer en gærning på byen når det er nymåne.

Det er dette man innenfor kognisjonsforskning kaller for en ensidig hendelse. Ting blir helst lagt merke til (altså: koblet sammen) dersom det passer med en forestilling man allerede har om sammenhenger.

Det vil si at når noe sånt som ”månesyke” først er blitt en sannhet i folks forestillinger, så er det mye som trekker i den retning at det forblir det en sannhet. Vi møter myten overalt – i bøker, filmer og på TV. Og lite tyder på at den kommer til å forsvinne med det første.

Litteratur

Abell, George. 1986. «The Alleged Lunar Effect». i Kendrick Frazier (red.) Science Confronts the Paranormal. Prometheus Books

Abell, George og Kenneth Greennspan. 1981. ”The Moon and the Maternity Ward”. i Kendrick Razier (red.): Paranormal Borderlands of Science. Prometheus Books.

Kelly, I.W., James Rotton, and Roger Culver. 1991. «The Moon was Full and Nothing Happened”. i Kendrick Frazier (red.) The Hundredth Monkey and Other Paradigms of the Paranormal. Prometheus Books.

Sanduleak, Nicholas. 1986. ”The Moon is Acquitted of Murder in Cleveland.” i Kendrick Frazier (red.) Science Confronts the Paranormal. Prometheus Books

http://skepdic.com/fullmoon.html