Med noen dager på reise bak meg, oppdager jeg etterhvert at uken som har gått ser ut til å ha gitt den kanskje klarest kritiske dekningen av alternativbehandling i år. Jeg tar forbehold for at at jeg sikkert har glemt hvordan det så ut da det verste snåseriet fikk sin motreaksjon, men ikke minst takket være VGs Francis Lundh og Gunn Hild Lem har fokuset denne uken vært nokså nådeløst kritisk mot de verste delene av bransjen.

En fullt ut subjektiv rekonstruksjon går slik:

Adresseavisens Agnethe Weisser sparker ballen i gang med et kritisk blikk på en Trondheimslege som foretrekker laetril fremfor behandling som har noen form for dokumentasjon. Saken plukkes opp av NTB og går sin seiersgang i andre aviser. Francis Lundh i VG Nett lager egen sak på det. Og følge opp med å intervjue en mild, men hardtslående Arachne. Det gjør mer effektivt inntrykk en tusen fortellinger om forskningsdata uten personliggjøring.

Og Lundh følger opp enda mer. Under tittelen Vil ha tilbake kvakksalverloven er det Gunn Hild Lems erfaringer og klare tale som setter i gang et større søk mot problemene med et alt for uregulert alternativmarked. Gunn Hild påpeker at hun knapt er alene: «hun ble kontaktet av andre i samme situasjon som hadde tatt opp lån i hundretusenkronersklassen for å kjøpe udokumentert behandling som en siste utvei.» Det er kanskje velkjent for noen av oss, men det må sies, igjen og igjen. Og nå er det sagt slik at stortingspolitikere blir trukket inn med kommentarer og refleksjoner.

Om blant annet lovverket. For Gry Nergård hos Forbrukerombudet er klar hun også: Den nye loven virker ikke spesielt godt etter intensjonen.

(I parentes og utenfor medieomtalen: Den gamle kvakksalverloven var nok utdatert på mange måter, og fungerte ikke helt optimalt. Så jeg er ikke sikker på at den er verdt å gråte mye over. Den nye – som jeg vagt heller til at var et fremskritt fra den forrige – fungerer imidlertid ikke det jeg kan se videre godt den heller. Den strenge tolkningen hos Forbrukerombudet hjelper bare litt på offisiell markedsføring. Håndheving av loven virker å være mer av en vits. Det er fullt mulig man trenger noe nytt og bedre, men det får andre se på. Are Slettan har noen av de samme betraktningene jeg har gjort meg, uten at jeg har noen konklusjoner.)

Lundh er imidlertid ikke ferdig med å følge opp ennå: Fredag kikker han på amerikanske erfaringer fra store forsknignsprogram på alternative behandlinger. Det er, som vi har vært innom her noen ganger før, sørgelige saker. Noe Lundh får frem på ekstremt økonomisk vis i en talende ingress:

Ti år og 15 milliarder kroner senere har amerikanske forskere på alternativ medisin få resultater å vise til.

Dessverre, men nettopp. Det er vanskelig nok å komme opp med effektive behandlinger når man holder seg til det som ser lovende ut gitt hva man med noen grad av sikkerhet mener å vite. Når man velger å bruke store summer på å (primært) forfølge svært dårlige begrunnede hypoteser og behandlinger hvis grunnlag er sterkest befestet i tro, ikke forskningsbasert kunnskap, er det kanskje ikke så merkelig om resultatene enda oftere er negative.

Men det er ennå ikke det hele, engang fra norsk presse denne uken. Som tidligere nevnt har Adresseavisen fulgt opp både laetril-legen og laget (med Aftenposten) en større sak på potensiell skade ved kosttilskudd. Og Dagens Nærligsliv har også nettpublisert en større sak av Line Blikstad om «detox»-dietter.

Som stort sett «avgifter» og avmagrer både lommeboken og kroppen. Og, kommenterer en kritiker:

The Master Cleanse er en sultekur. Den mangler viktige proteiner, vitaminer og mineraler. Den får heller ikke kroppen til å kvitte seg med giftstoffer – tvert imot.

Og det er ikke akkurat denne dietten alene om.

Norsk presse kan være atskillig bedre enn sitt noe vel frynsete rykte. Jeg insisterer på det, selv med en ekstremt irriterende episode i uken som gikk. Journalister som de ovennevnte fortjener skryt når de graver frem og går grundig ned i en materie som denne. For av tilhengerne får de neppe annet enn kjeft.

I tillegg har fokuset avfødt en lang rekke klare meninger og en del gode og tankevekkende bloggposter rundt omkring hos norske bloggere. Jeg har nevnt noen tidligere. Blant en mengde andre tenkte jeg denne gangen først og fremst å anbefale Gunn Hild Lems egen, nyanserte bloggutdypning, bloggeren 89 High som har noen interessante betraktninger om Scientologiens sykdoms- og helbredelsesoppfatninger jeg bør se nærmere på, og Iskwews betraktninger rundt «rovfiskere på fortvilelsens hav».

Bloggere er ikke alltid så verst de heller.