Vaksinasjon

Publisert: 08.09.2007 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

vaccine.jpgTenk deg en bok der du ønsker for hvert eneste kapittel at du kunne få bare minst et kapittel til som fortalte mer. Som var mettet med informasjon, men fortalt på en så flytende måte at det føltes mer som en roman. Og som samtidig tok for seg et stort tidsspenn, kompliserte idéer og sosiale prosesser, der hver eneste aktør som bringes på banen blir behandlet på en skikkelig, human måte, som gjør at man får forståelse av hvorfor de har tenkt og handlet som de har gjort.

Det er det som sitter klarest igjen hos meg et halvt år etter at jeg leste Arthur Allens Vaccine. The Controversial Story of Medicine’s Greatest Lifesaver.


Jeg oppdaget boken delvis gjennom Allens mange artikler om vaksinasjons- og antivaksinasjonskampanjer i blant annet Slate, og andres positive omtale. Siden jeg inniblant har forsøkt å få tid til å forstå bakgrunnen til antivaksinasjonsbevegelser, spesielt hos homøopater og antroposofer, tenkte jeg at dette kanskje var noe for meg.

Jeg fikk noe annet og atskillig mer enn hva jeg hadde tenkt og håpet på. Først mot slutten kommer vi opp i samtidens kontroverser, og mine primærinteresser blir berørt relativt perifert. Når det gjaldt antroposofi fikk jeg et par presise kilder og noen korte beskrivelser, men det var lite om homøopatiens besynderlige (og ofte ambivalente) forhold til vaksinasjon.

Til gjengjeld fikk jeg med bredere pensel og presise innblikk fra vaksinasjonens historikk i Vesten. Som gammel ”fan” av hekseprosessene i Salem, Massachusetts, var det vanskelig å ikke la seg trekke dypt inn i skildringene av puritaner og heksejeger Cotton Mathers rolle i å introdusere variolisering – den indisk-afrikanske forløperen til vaksinen – til sin hjemby og sine barn. Det var en dyp, teologisk mistanke og tilspisset debatt knyttet til slike forsøk på å unndra barn og familier epidemien, som Allen får tydelig frem.

Han får også frem forskjeller mellom ulike tiltak for å begrense spredning og dødelighet og hvilke faktorer som kunne spille en rolle her. Blant annet fikk jeg en aha-opplevelse i forhold til andre undersøkelser jeg har lest om varierende dødelighet i tidlige koppe-epidemier og deres relasjon til ulike smittebegrensningstiltak da Allen gjenga informasjonen relatert til ulike versjoner av koppeviruset.

Allen skildrer forskningen på en besnærende (og formodentlig lett bedragerisk) forståelig måte. Det er heller ingen «Whig-history». Her får vi blindgater, skadevirkninger, business og makt på plass i bildet. Han skyver ingen kontroverser under en stol, men gir dem plass og forteller om de ulike posisjonenes grunnlag.

Hele veien gjennom har han også et skarpt øye til sosiale sider av hvordan vaksinasjon blir tatt i bruk. Ikke minst får vi se hvilken rolle stats- og myndighetsbygging har spilt inn, ikke minst i forbindelse med krig og krigsmobilisering.

Alt får sin plass, i det minst føles det slik, selv om man hele tiden ønsker seg mer.

Og til slutt kommer han altså til vår egen tid, til den velstående alternative armé av vaksinevegrere, til autismedebatten og alt det andre. På tross av et sterkt engasjement, unngår han å moralisere, han gjør antivaksinasjonsaktivister og autismekonspirasjonsteoretikere til mennesker på linje med de andre. Uten at det går på bekostning av forståelsen av hva som er forskningsfunn, hva som er omdiskutert og hvorfor, og hva som nå er forlatte stadier.

Det er imponerende.

Og for de som har slikt som dypere interesse enn undertegnede, er den smekkfull av referanser (over femti sider) man kan gå videre på. Et år jeg har god tid, skal jeg velge ut et lite felt og gjøre det.