Artikkel

Vår tids spøkelser

spoekelse.jpgNorske skeptikere har de siste årene utgitt en rekke relevante bøker. Det gjelder ikke minst for serien Overnaturlige vesener på Humanist forlag. Vi skal fremover bringe utdrag fra en rekke av disse bøkene. Først ute er Velle Espeland fra boken Spøkelse! Hvileløsegjengangere i tradisjon og historie. Vi tar her et blikk på nyere spøkelser og Englands mest hjemsøkte hus: Borley rectory.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Velle Espeland (publisert 18.06.2007)


(Dette er et utdrag fra boken Spøkelser, som kan bestilles her .)

Da det elektriske lyset ble vanlig, fikk spøkelsene mindre muligheter til å utfolde seg. Riktignok blir det sett spøkelser også ved høylys dag, men de fleste trives best med mørke og angst. Etter at parapsykologien led stadige nederlag, mistet spøkelsene også støtten som den vitenskapelige interessen hadde gitt dem. Ellers skiller ikke 1900-tallets gjengangere seg mye fra sine forgjengere på 1800-tallet.

Fremdeles er det forvirrede, viktorianske spøkelser som pusler rundt. Det er svært sjelden at moderne spøkelser blander seg opp i familiekonflikter eller har noen klar sosial funksjon. De fleste har ikke noen åpenbar hensikt eller noe ærend i det hele tatt. De har mistet sin sosiale rolle.

Bortsett fra at de representerer litt spenning i hverdagen, er det antydningen om et liv etter døden som holder dem gående. Men på noen områder følger også spøkelsene med i tiden. Det nakne spøkelset var helt utenkelig i viktoriatiden, men nå dukker det opp en sjelden gang, uten å sjokkere noe særlig. En deltaker ved en gudstjeneste i Bath College forteller at han så en naken mann gå rundt i kirken og så forsvinne brått. Merkelig nok legger han til: «Det kan ha vært en munk.»

Vår tids spøkelser virker ikke særlig skremmende. Riktignok er skrekken en konvensjon i fortellingene, men den er ikke alltid troverdig. «Da jeg så den hvite skikkelsen stå ved siden av sengen min, ble jeg helt stiv av skrekk, men så snudde jeg meg og sovnet,» fortalte en tenåring.

Når spøkelset vitner om et evig liv i stedet for å fortelle om groteske pinsler i helvete, gir det mer trøst enn redsel.

På denne måten står det i skarp kontrast til det moderne litterære spøkelset, som er blitt stadig mer redselsfullt. Særlig tegneserier og billige skrekkfilmer har videreutviklet den demoniske daudingen fra tidligere tider i stedet for å ta utgangspunkt i samtidas egne spøkelsesopplevelser. Den populære filmvampyren er et godt eksempel i så måte. Han er en variant av daudingen, det levende liket, som alt for flere hundre år siden ble en uaktuell forklaringsmodell for de aller fleste, men han dukker stadig opp på filmlerretet.

Trass i elektrisk lys dør ikke spøkelsene ut, i alle fall ikke i England og USA. En amerikansk spørreundersøkelse avslørte at en stadig større del av befolkningen ser spøkelser. Prosentandelen har gått kraftig opp siden The Society for Psychical Research foretok sin Census of Hallusinations i 1890-årene.

Dette merkes også i en tilsvarende økning i organisert spøkelsesinteresse. Det har vært en kraftig oppblomstring av lokale parapsykologiske foreninger og spøkelsesjakt er blitt en populær fritidsbeskjeftigelse. På Internett er det rikelig med tilbud. Enkelte tilbyr gratis begynnerkurs i spøkelsesjakt, mens andre advarer sterkt mot å utfordre det hinsidige uten å ha gjennomgått fyldige og kostbare korrespondansekurs.

Det mangler heller ikke på profesjonelle spøkelsesjegere og åndebesvergere som tilbyr sine tjenester til folk som bor i spøkelsesinfiserte hus.

Våren 2002 sendte NRK en TV-reportasje fra et spøkelseshus i Sykehusgata i Halden. Selve spøkelset lot seg ikke filme, ikke engang med infrarødt eller varmesøkende kamera, men det ga folk i huset en ubehagelig følelse av at noe usynlig var i rommet. I tillegg åpnet det dører, laget knirkelyder og en sjelden gang hadde det vist seg som en svak skygge.

Dette er den moderne spøkelsesformen som opptrer i de fleste beretningene fra vår tid. Det er ikke spøkelser som lar seg identifisere og de spøker ikke fordi de mangler fred i graven, på grunn av en urett som må gjøres opp eller for å forsone seg med gamle fiender. Det er heller ikke snakk om synd og bot. I vår tid er psykisk helse viktigere enn synd og fiendskap. Den moderne forklaringen blir at huset er fylt av gammel smerte og lidelse som har satt seg fast i veggene og i selve grunnen under huset. Huset inneholder dødsangst som er blitt til dårlige vibrasjoner eller energier. Botemidlet blir ikke sjelemesser
og tilgivelse, men healing og motenergier.

Borley rectory «Englands mest hjemsøkte hus»

Prestegården i Borley i Essex, et stort dystert mursteinshus i viktoriansk stil, var ikke noe gammelt hus. Presten Harry Bull bygde det i 1863 og det ble ødelagt av brann i 1939. Harry Bull var selv interessert i spiritisme og lokalbefolkningen kunne fortelle flere spøkelseshistorier:

En vogn med en hodeløs kjørekar galopperte langs veiene, tunge trinn og andre mystiske lyder kunne høres inne i huset, og på en sti ute i hagen var det en nonne som viste seg.

Utenfor det lokale miljøet var huset likevel ikke kjent som noe spøkelsesreir før spøkelsesjegeren Harry
Price, godt hjulpet av en sensasjonsjournalist fra Daily Mirror, startet etterforskingen. Initiativet til at Price i første omgang ble hentet til prestegården, var ikke engang spøkelsene, men snarere en bitter familiekonflikt der medlemmene brukte spøkelseshistorier mot hverandre.

Da Price kom til, ble det fart i sakene. Ikke mindre enn to tusen forskjellige overnaturlige aktiviteter ble registrert. Bakgrunnen for nonnespøkelset ble i første omgang en romantisk kjærlighetshistorie mellom en munk og en nonne fra et kloster som skulle ha stått der presteboligen senere ble bygd. De skulle ha rømt sammen, men de ble oppdaget og ført tilbake. Munken ble halshugget mens nonnen ble levende innemurt i kjelleren.

Da Essex’ Historical Society slo fast at dette sagnet ikke baserte seg på historiske kilder og at det aldri hadde vært noe kloster ved Borley, ble dette spøkelset mindre aktuelt. Nonnen viste seg nå å være en ung fransk pike som skulle ha blitt drept på 1600-tallet. Hun rablet på veggene, og i en spiritistisk seanse oppga hun til og med navnet sitt, Marie Lairre, og fortalte hvem som hadde drept henne.

Denne historien var det heller ikke mulig å få bekreftet gjennom historiske kilder, selv om Price fant et kjevebein og en bit av en hodeskalle under golvet i kjelleren.

Price skrev to bøker, en rekke artikler og laget også radioprogram om spøkeriene, og presentasjonen fikk en entusiastisk mottakelse. Leserne var imponert og begeistret og to fremstående jurister skrev artikler hvor de mente at eksistensen av spøkelser nå var bevist. Folk valfartet til Borley og avisene kunne stadig bringe nye rapporter om uforklarlige opplevelser i ruinene av presteboligen eller i nærheten.

Etter at Harry Price var død, ga Society for Psychical Research ut en rapport forfattet av tre av selskapets medlemmer. Rapporten er svært kritisk og levner Price liten ære. I eksempel etter eksempel viser de hvor amatørmessige og mangelfulle observasjonene hans er. Price påstår for eksempel at huset ikke hadde rotter eller mus, mens de som bodde i huset kunne fortelle at det vrimlet av smågnagere. Et av de vanligste «uforklarlige» fenomenene var at det ble ringt på tjenestepiken fra tomme, avlåste rom. Ringesystemet var mekanisk, og den mest sannsynlige forklaringen er mus eller rotter som løp langs ringesnorene.

Rapporten plukker Prices «fakta og beviser» fra hverandre. De viser hvordan han fargelegger og vrenger observasjonene, hvordan han påvirker observatørene og undertrykker viktig informasjon. Flere av beboerne i huset holdt hardnakket fast på at spøkeriene bare var fantasi og narrestreker og at det aldri hadde skjedd noe overnaturlig i huset. Disse vitnemålene legger Price ingen vekt på.

Det verste var likevel at rapporten sådde tvil om Prices integritet. Forfatterne pekte på at poltergeistaktiviteten først begynte da han kom til huset, og de insinuerer at han selv stod bak noen av de mest spektakulære spøkeriene.

Rapporten førte til en hissig debatt og overbeviste naturligvis ikke de spøkelsestroende. R.J. Hastings summerte opp debatten i et innlegg i Proceedings of the Society for Psychical Research. Han beklager at undersøkelsen av Borley rectory ikke ble gjennomført av selskapets egne forskere og etter selskapets egne retningslinjer. Slik situasjonen er, må man konstatere at det ikke er bevist at noe overnaturlig har skjedd på Borley rectory, men det er heller ikke bevist at Harry Price direkte har fabrikert spøkerier.

Borley rectory er fremdeles omtalt som det mest hjemsøkte huset i England, men bortsett fra mengden av observasjoner, skiller ikke denne ruinen seg spesielt ut. Spøkeriene er akkurat like innholdstomme og trivielle som i hundrevis av andre spøkelseshus. Interessen for Borley rectory er fremdeles stor, og det har sin egen fyldige hjemmeside på Internett.

Siden huset er borte, har folk sørget for å flytte spøkelsene over til kirken og kirkegården slik at man fremdeles kan ha utbytte av spøkelsesinteresserte turister.

Spøkelsesturisme

I spøkelseshistoriene ligger det hjemsøkte huset avsides og overgrodd. Det er lang tid siden noen av lokalbefolkningen har vist seg i nærheten og enda lenger siden de siste beboerne flyktet i panikk.

Et slikt bilde er velegnet som innledning til en skrekkhistorie, men virkeligheten er ganske annerledes. prestefamilien Smith, som bodde i Borley rectory, flyttet riktignok til slutt. Men det var ikke spøkelsene som var uutholdelige. Derimot ble nysgjerrige tilreisende, som ville jakte på spøkelser til alle døgnets tider, for plagsomme. De tråkket i blomsterbed og lyste med lommelykter inn gjennom vinduene om natta.

I England utgis det årlig oppdaterte kataloger over steder hvor det spøker. Disse bøkene er først og fremst laget for folk som vil dra på spøkelsessafari, men man kan ha mistanke om at det finnes andre motiver også. På eiendomsmarkedet går nemlig hus med attesterte spøkelser sterkt opp i pris. Og selv om det er minst like vanskelig å avkrefte som å bekrefte et spøkelse, er det naturligvis en stor fordel om spøkelset er dokumentert på trykk i god tid før huset legges ut for salg.

Når spøkelsesinteressen er stor, er det penger å tjene. Alt på den franske revolusjonens tid arrangerte teknisk interesserte tryllekunstnere forestillinger nede i katakombene under Paris eller i egnede mausoleer. Forestillingen kaltes Phantasmagoria og ved hjelp av laterna magica (en svært primitiv forløper for filmfremvisere) ble det projisert bevegelige bilder på røyk som steg opp av kistene. Det må ha vært svært imponerende for folk som aldri hadde sett film.

I vår tid kan pakketurister kjøpe en guidet nattlig tur i Tower of London, og på Internett vrimler det av tilbud om spøkelsessafarier, selv om ingen kan garantere at noe overnaturlig kommer til å skje.

Norge er en sinke på dette området. Selv om enkelte hoteller har begynt å pusse støv av gamle spøkelsesrykter, har de ennå ikke fått plass i hotellbrosjyrene. Hotell Union i Øye har gått foran. De har funnet fram en gammel romantisk spøkelseshistorie om værelsespiken Synnøve som var forelsket i en av keiser Wilhelms offiserer og siden begikk selvmord.

Siden engelskspråklige turister har problemer med bokstaven ø, måtte spøkelset skifte navn til Linda. Men Det blå rommet, hvor spøkelset skal vise seg, er bortbestilt lang tid i forveien.

Høyers hotell i Skien har også et spøkelse med navn. Det er kriminalforfatteren Sven Elvestad (bedre kjent som Stein Riverton) som går igjen på rom 208, det rommet hvor han døde i 1934. Ellers har Dr. Holms hotell på Geilo begynt å hviske høyere om gamle spøkelseshistorier.

Spøkelser er tydeligvis god reklame, men en markedsfører må kunne beherske dobbeltkommunikasjonens vanskelige kunst. Det ideelle er å få fortalt om spøkelset samtidig som man gir inntrykk av at dette for all del ikke må bli alminnelig kjent. Det ville i tilfelle ødelegge hotellets renommé. Her finnes det et marked, og vi kan vente oss en utvikling.

I fjelltraktene på begge sider av Gudbrandsdalen er det for eksempel en rekke små turisthytter som ble bygd etter at jernbanen kom i 1890-årene. Mange av dem er nedlagt og andre har problemer med å få gjester. Flere av disse stedene har allerede spøkelseshistorier knyttet til seg og forholdene skulle ligge godt til rette for spøkelsessafarier.

Når vi ser på situasjonen i Norge i dag, er det mangelen på spøkelser som er påfallende og ikke mengden. Spøkelser er rett og slett blitt en truet art, og det skjer selv om rekrutteringsgrunnlaget burde være bra. Mange næringslivstopper burde være opplagte kandidater til de spøkelsestypene som tidligere gikk igjen etter ågerkarler, havesyke og gjerrigknarker. Reguleringsmyndigheter, ekspropriasjonsjurister og til og med jordstyremedlemmer burde rekruttere til standen av deildegaster, og motorveiene, noe av det farligste vårt samfunn har skapt, burde myldre av spøkelseshaikere.

Likevel dør spøkelsene bort. Vi har nok for få som dikter spøkelseshistorier.

(Velle Espeland er dr.philos. i folkloristikk og arbeider som forsker ved Norsk visearkiv. Boken kan bestilles her .)

[Handelsstanden og andre interessenter later til å ha tatt Espelands tips til hjertet. Spøkelsene nyter for øyeblikk ny interesse. Red.anm.]