Velkommen til 2012 (med eller uten mytiske forestillinger om mayafolk)

Publisert: 01.01.2012 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det er tretten år siden siste store «dommedagsår». Forrige runde var i 1999, da en lang rekke «nostradamer» hadde fått det for seg at den store profeten spådde verdens ende i 1999. Og selv ikke den store Nostradamus, som i etterkant av hendelser er blitt tilskrevet æren av å spå omtrent hva som helst, kan helt konkurrere med 2012-spådommer når det gjelder bred dekning i kulturen. (Vi hopper over «Y2K»-panikken i den sammenhengen. Helt den størrelsen når 2012 neppe.)

Etter noen titalls runder med media de siste årene er det én ting som erfaringsmessig har svært vanskelig for å synke inn og nedfelle seg i faktisk tekst: forestillinger om 2012 og dommedag kommer ikke fra Mayafolket. De kommer, slik John Færseth får så utmerket frem i gårsdagens Dagbladet fra «miljøer i grenselandet mellom kultarkeologi, UFO-kultur og nyreligiøsitet».

Det finnes et fagbegrep for den ytterst tynne, men symbolsk viktige betydningen mayasivilisasjonen har spilt: «mayanisme». Blant de ideologiske sprederne finner vi ytterst sentrale skikkelser som den nylig avdøde new age-tenkeren José Argüelles og mindre sentrale som kultarkeologen Semir Osmanagich. Førstnevnte ble akteruseilt for noen år siden og var mest aktuell som en slags «reinkarnasjon» av Pakal den store. Sistnevnte er pt mest kjent for sitt forsøk på å gjøre geologi til arkeologi og skaffe Bosnia en storartet og ekstra lang og feiende flott forhistorie.

Begge har et og annet til felles med en minst like interessant forgjenger i lett eksentriske mayateorier: Augustus Le Plongeon.

Le Plongeon (1825-1908) er i utgangspunktet en litt annen type enn de ovennevnte. Han gjorde mange studier og utgravninger av mayamateriale. Sammen med sin kone Alice Dixon gjorde han et særdeles grundig arbeid med å fotodokumentere viktige mayaruiner. Ikke bare gikk de systematisk til verks med å fotografere større bygg i detalj, de tok også for seg mindre gjenstander, innskrifter og skulpturer. Arbeidet var viktig. Omtalen hos About.coms arkeologisider skriver at «his fabulous stereographs of Chichén Itzá almost make up for the trouble he caused».

Problemet var ikke primært det antropologen John Hoopes omtaler som Le Plongeons «massively destructive excavations» (2011: 48). Plongeon var belemret av hverken riksantikvar eller for mye arkeologisk ballast, og arkeologien var ikke akkurat helt der den er i dag. Vi var nærmere skattejaktenes og de store drømmernes tid. Det som nå ser ut som rene plyndringstokt var mer alminnelig. (Den store norske arkeologen Nicolaysen, med angivelig over tusen gravhauger på samvittigheten ville ikke akkurat fått applaus for sine handlinger om han forsøkte i dag.) Problemet lå i den sentrale motivasjonen for arbeidet og hva denne medførte av seriøse feil og tøv. Det er det som leder ham til å skrive det kunshistorikeren R. Tripp Evans (nok noe misvisende) kaller «the most bizarre record of ancient American civilization ever written» (2004: 127).

Hva besto teorien i? Det starter med noe annet helt alminnelig for perioden, og som fortsatt preger kultarkeologisk tenkning i dag: Le Plongeon var diffusjonist av den radikale sorten. Hvis noen menneskelige artefakter lignet en god del mellom to steder, var det et sterkt bevis på kontakt mellom de to stedene. Siden det fantes pyramider på begge sider av havet, ble det for eksempel en meget sterk indikasjon på at det hadde vært kontakt mellom de to stedene. Etter arbeid med andre meningsfeller, og angivelig dypt inspirert av Schliemanns (og andres) dypt forhastede konklusjon om at han hadde funnet dét faktiske, historiske Troja ut fra mytologiens beskrivelser, bestemte han seg for å sette sitt merke på forhistorien ved å dokumentere kontakten mellom den gamle og den nye verden ved å se på Mayaruiner.

Det er uklart når Atlantis kom inn i bildet, men at det gjorde det ved «oversettelsen» av den delen av Madrid kodekset som kalles «Troano kodekset» er tydelig: Her mente Le Plongeon i tråd med andre strømninger i samme tid å kunne lese en lang beskrivelse av ødeleggelsen av «Mu», som han mente var synonymt med Atlantis. Dette glimrer med sitt fravær i de tidlige skriftlige arbeidene jeg har sett, men han omtaler allerede i 1876 nokså skråsikkert at han kunne lese dem som «characters just as intelligible to my wife and myself, as this paper is to you in latin letters» (i Stephen Salisburys The Mayas, The Sources of their History. Dr. Le Plongeon in Yucatan, His Account of His Discoveries, kap.4). Det viste seg å være alt annet enn veldig riktig, men det var det vanskelig å få gjennomslag hos Plongeon for. Han hadde nemlig bedre kilder enn kjedelige historiske, selv om han også, i tråd med tidens forkjærlighet for brede og overfladiske sammenligninger, produserte den ene «likheten» mellom den gamle og den nye verden i fotografisk form. Han oppdaget nemlig ting under utgravninger på nærmest magisk vis gjennom sin egen form for «psykisk arkeologi».

Gjennom meditasjoner og angivelig også indre samtaler med mayaenes guder fikk han klare indikasjoner på hvor han skulle grave, og funnene sprutet opp av bakken. Det var sannsynligvis ikke noen overraskelse for Plongeon som hadde funnet seg selv i Chichen Itza. Bokstavelig talt. Han fant det han mente var sitt eget ansikt og vesen klistret opp «over alt» på vegger. Ut fra beskrivelsen hos Salisbury, som er basert på Plongeons bidrag til Proceedings of the American Antiquarian Society for april 1876 og 1977, kan det også virke som om han mener en spesiell statue han beskriver utgravningen av er denne samme personen. Tolkningen var åpenbar, skriver Hoopes: Plongeon hadde levd i Chichen Itza i en tidligere inkarnasjon, som «Prince Coh», og hans kone hadde vært «Queen Móo». Og siden kontakten mellom Egypt og Mexico var så sentral, så han også likhetene over dammen til Osiris og Isis …

Diffusjonismen var så kulturelt sentral at han en tid fikk en viss aksept for teoriene om kontakt. Det ble ikke åpenbart for alle hvor langt ute han reellt befant seg før han publiserte det eksplisitt i 1886. Deretter fikk verden vite i rask rekkefølge kjedelige ting som at mayakulturen var de store sivilisasjonenes vugge, og spredde seg, om jeg nå har forstått ham rett, via Atlantis til Egypt. Det var kanskje absurd nok for dem som allerede hadde funnet ut at mayaene nok var bittelitt senere enn egypterne, men knapt nok mer enn at han også ga dem æren for telegrafen og annen høyteknologi. Han fant også ut at frimureriet også hadde sitt opphav blant mayaene – bevist ved hjelp av bl.a. symbollesning du gjerne finner i moderne konspirasjonsteorier. Det var nok ment som et kompliment, ettersom Plongeon selv var frimurer, og slik ga medamerikanske murere en virkelig gammel og «lokal» tilknytning.

Det var nok også et kompliment når Plongeon påstår at Jesu siste ord på korset ble sagt på yucatec. Det forteller tross alt at mannen hadde kontakter til virkelig esoteriske læremestere.

Alt dette hadde en tilbøyelighet til å fremmedgjøre fagfeller, men ble desto bedre mottatt i samtidens kultiske miljø. Plongeon ble hyllet av teosofiens stifter H.P. Blavatsky (hvis bevegelse Alice Dixon ble medlem av), og mannen som har halve æren for utviklingen i spekulasjoner rundt Atlantis, Ignatius Donnelly, kopierte ham flittig. Det gjorde også Manly Palmer Hall i The Secret Teaching of All Ages, og slik gikk arven videre fra tidlige til sene mayanister. Det viktigste som «mangler» for å foregripe de fleste er 2012 og de utenomjordiske, men selv forkjemperne for de siste – som Osmanagich – finner i blant tid til å referere Plongeon.

Reell mayahistorikk og -kultur er derimot fortsatt mindre viktig.