Artikkel

Vi bruker hele hjernen. Tiprosent-mytens bakgrunn.

brain.jpg Vi mennesker bruker bare ti prosent av hjernen vår. Tenk bare hva som er mulig om vi kunne bruke hele! Hvor ofte har vi ikke hørt det, og hvor hardnakket er ikke denne forestillingen? Men det er og blir sludder. Hvor kommer dette sludderet kommer fra, hva brukes det til, og hvordan kan man avlære selv velvillige mennesker godt innlært tøv?


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 12.10.2007)


Myten om at vi bare bruker ti prosent av hjernen hører hjemme på popularitetstoppen av listen over «nevrononsens», skrev den nylig avdøde psykologen og skeptikeren Barry Beyerstein (1947-2007) for noen år tilbake.

Ti-prosentmyten er også bare den mest populære varianten av en lek med tall der hovedpoenget er å påstå at vi mennesker har uante krefter. Talleken inkluderer i én historisk undersøkelse påstander om alt fra 0.01 prosent til 20 prosent av hjernen (Higbee & Clay 1998:470). I en av agurksesongens mange reklamer om – unnskyld, reportasjer fra – alternativbransjens innbringende kursvirksomheter, gjenga for eksempel Adresseavisen den innbilt synske Marianne Borgen ukritisk på hauger med nevrononsens, også på påstander om at vanlige mennesker bare bruker «fem prosent av hjernekapasiteten vår, Einstein brukte ti». (Så påsto avisen også med den innbilt synske at «Alle kan bli klarsynte».)

Den villedende reklamen om at vi alle kan bli Einstein eller «klarsynte» ved å kjøpe et kurs er nær kjernen av hva myten brukes til: fôre egoer og fylle lommebøker. I denne konkrete varianten ser vi imidlertid en litt annen vri på myten: det er en vag og udefinert hjernekapasitet vi bare bruker en del av, ikke hjernen i seg selv. Det første er først og fremst en løs påstand, et utsagn som savner presisjon og dokumentasjon. Det er derfor tøvete på en litt annen måte, selv om det brukes til samme formål og ofte presenteres på en måte som gjør utsagnene synonyme.

«Forskning viser»

Begge typene utsagn blir gjerne belagt med den vage påstanden om at det er «forskning» som viser at det forholder seg slik. Forskningen viser altså det stikk motsatte. Undersøkelser blant amerikanske psykologistudenter viser at det som mer faktisk er kilden – når den er noe mer enn «alle vet at» – som regel er utsagn i massemedier. De fleste er imidlertid ikke i stand til å gjengi den nøyaktige kilden. Dermed inngår myten om de ti prosentene fort i allmennlageret av «kunnskap» man arver fra sine omgivelser.

Tilbake til forskningen, så viser den altså tydelig at hele hjernen er i bruk. Det er riktignok innebygget en del redundans i hjernen, en sikkerhetsmessig «overkapasitet» når noe skjærer seg, men «little, if any of it, lies perpetually fallow» (Beyerstein 1999:6). Det kan vi blant annet se fra alle de ulike metodene for hjernebildeforskning, fra EEG og CAT til PET, fMRI og MEG:

These imaging techniques show that, even during sleep, there are no completely silent areas in the brain. In fact, such sites of neural tranquility would be signs of serious pathology.(ibid.)

Vi kan også se på hvordan ulike typer hjerneskade, ofte i selv små områder, kan skape problemer for spesifikke funksjoner. Dette er fascinerende og tilgjengelig beskrevet av blant annet Oliver Sacks og Antonio Damasio.

Det finnes heller ingen måte å forene ti-prosentforestillingen med det vi vet om hjernenes mikrostruktur eller noe vi vet fra andre studier. Det ville da også vært merkelig om evolusjonen skulle forsynt mennesket med noe som brukte så mye energi, uten at det ga noen former for avkastning.

Men når påkallingen av hva «forskning viser» viser seg å være bare hule ord, hvor kommer så forestillingen fra?

Historikk

Beyerstein har forsøkt å etterspore utviklingen av forestillingen om ti prosent. Han klarer riktig nok ikke å finne noen eksakt opprinnelse for hverken tallet eller den generelle forestillingen, men han finner noen spor, og han demonstrerer en historikk som er nær knyttet opp til hvem forestillingen er nyttig for:

Although its origins remain obscure, there is little doubt that the primary disseminators (not to mention beneficiaries) of the 10% myth have been the touts and boosters in the ranks of the self-improvement industry, past and present. (Beyerstein 1999:9)

Beyerstein fører ti-prosentmyten tilbake til forestillingen om at mennesker har uante, skjulte muligheter, en forestilling som hører tett sammen med selvutviklingsideologier av alle slag. En av de første av disse var den amerikanske «New Thought»-bevegelsen, som oppsto i etterkant av den amerikanske borgerkrigen. Denne bevegelsen har hatt stor innflytelse, og lever fortsatt i beste velgående. Om det er nøyaktig denne varianten av «positiv tenkning» som har skapt forestillingen om ti prosent er mer usikkert. Det som imidlertid er sikkert, er at forestillingen allerede presenterer seg som veletablert i 1929. Da dukker den opp i en bokreklame i World Almanac, med følgende velkjente budskap:

There is NO LIMIT to what the human brain can accomplish. Scientists and psychologists tell us that we use only TEN PERCENT of our brain power. … You have only TWO CENTS to lose by writing for your copy. You may GAIN thousands of dollars, peace of mind, happiness, independence. (faksimile i Beyerstein 1999:11)

Hva slags «vitenskapsmenn og psykologer» som fortalte at man bare brukte ti prosent er noe usikkert. Det kan hende, antyder Beyerstein, at det dreier seg om en misforståelse av genuine utsagn fra forskere. Det er vanskelig å utelukke. En flittig leser forteller ham for eksempel at en popularisert artikkel av psykologen William James skal ha sagt noe lignende i 1907. Det kan også hende at påstanden er fullt ut fabrikkert, noe som heller ikke er utenkelig.

James var lenge en populær skikkelse å referere til når man skulle ha et stort navn som hadde støttet påstanden. Han dukker opp som kilde til myten i blant annet Dale Carnegie’s populære How to Win Friends and Influence People fra 1936. Senere er det gjerne blitt Einstein som er kilden, med enda mindre kjent grunnlag for å påstå noe slikt.

Det siste er ikke så viktig. Det viktigste er å ha et salgbart navn å knytte produktet til. Og det er nok helst som salgbart produkt vi bør betrakte denne myten. Historikken viser at tanken om at det fantes et uant potensiale i mennesket, et som lot seg utnytte om man bare lærte seg visse teknikker, sannsynligvis går klart forut for den mer konkrete og «vitenskapslegitimerte» påstanden om ti prosent av hjernen.

Beyerstein følger den generelle tanken gjennom New Thought til begynnelsen av 1900-tallet, og finner referanser helt tilbake til mystikeren og vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg (1688-1772) (ibid.:12). Skjønt hans «nytenkende» 1900-tallsforfatter da har strukket Swedenborg langt, hadde han i det minste enda et stort navn å referere til – og noen tanker som er vagt beslektet.

Hvem tror på dette og hvorfor?

Det er tilsynelatende ikke gjort noen forskning på hvor mange og hva slags mennesker som tror på denne myten. Amerikanske undersøkelser blant psykologistudenter viser at den i det minste er utbredt også i denne gruppen. Det faktum at så mange individ og instanser på forespørsel om hvor de har oppfatningen fra tilskriver det «noe alle vet», eller «noe de har hørt» kan tyde på at den har slått rot i brede lag (cf. Landau & Bavaria 2003:311).

Det kan likevel virke som om den nok er enda noe mer utbredt i alternativmiljøer. Her som ellers virker den til å understreke menneskets ukjente potensial, de uutnyttede kreftene som visstnok skal være i oss alle. Grunnen til at det virker som om den kan være mer utbredt i alternativmiljøene, er at den spiller en noe større rolle der. Den kan nemlig brukes retorisk til å forankre forestillinger om magiske krefter som healing, «klarsyn» og annet i «ubrukt hjernekapasitet».

Eks-kjendisen Uri Geller, som en gang var kjent for å ødelegge kjøkkenredskaper, skal for eksempel iblant ha brukt denne forestillingen som forklaring på «kreftene» sine: han hadde «brutt gjennom ti-prosentsbarrieren» (Beyerstein 1999:4). Tilfeldigvis hadde han da Beyerstein diskuterte dette med ham på et amerikansk radioprogram nettopp skrevet en bok som kunne lære bort denne hemmeligheten.

Her er i det minste én motivasjon for å promotere forestillingen, selv blant de som neppe selv tror på den: å selge varer til et troende publikum. Det potensielle publikum – resten av oss – har gjerne et ønske om å tro det. Hvem kunne ikke ha bruk for et stort, uutnyttet potensial til å takle hverdagens, studienes, eller arbeidslivets mange utfordringer?

I møtet med disse utfordringene oppdager også de fleste at de har et større potensial enn hva de får til på det jevne. Noen dager går bedre enn andre, noen nye «triks» gjør at man forstår ting man ikke forsto, at man kan gjøre ting mer effektivt – og så videre. Dette har ikke noe som helst med ti-prosentmytens påstander å gjøre, men fordi den ofte er så uklart formulert, lar den seg tilpasse omstendighetene, slik at vi lurer oss selv til å låne den troverdighet fra hverdagens erfaringer: De fleste av oss kan bli bedre på både det ene og det andre området. Og i modernitetens jag er dette etterspurte kvaliteter, tildels så tatt for gitt at vi ikke en gang spør oss om dette bør være noe mål. For «selvfølgelig» er det det.

Dermed er også markedet for alle mulige personlighetsforbedringer og «quick fixes» stort (e.g. Bovbjerg 2001). Og markedet blir ikke nødvendigvis noe mindre med høyere utdanning. Det kan snarere se ut til å være tvert imot. Økende krav til kreativitet, effektivitet og selvdisiplin kan gjøre utdanningsgruppene enda mer interesserte i løfter om nye muligheter, mens utdanningen kan gjøre mange mer åpne for å forsøke ting, heller enn mer kritiske.[1]

Det har i alle fall vist seg at høyere utdanning, selv innen psykologifaget, ikke i seg selv hjelper på troen i forhold til ti-prosentmyten (Higbee & Clay 1998). Så hva er det som kan hjelpe til å gi et mer realistisk og kunnskapsbasert forhold til hjernen?

Hva får studenter til å avlære seg myten?

Det finnes tilsynelatende lite og svært begrenset forskning på dette feltet. Forskningen på ti-prosentmyten er begrenset til forskning på studenter og deres læring.

Overføringsverdien av denne forskningen på andre grupper er muligens ikke all verden. Det er likevel interessant å notere seg at Higbee og Clay ikke kunne se noen sammenheng mellom lavere og høyere grads studenter i forhold til deres tillit til et så eklatant eksempel på nevrononsens som denne myten er. Dersom faglig læring skulle trene studentene opp i kritiske ferdigheter som ble stadig bedre gjennom studiet, burde man kanskje vente at de som hadde studert lengre var i bedre stand til å avsløre myten. Noen slik sammenheng fant de ikke.

Undersøkelser av hvordan det å gi korrekt informasjon påvirket vanlige vrangforestillinger om psykologi hos studenter på grunnivå har ikke gitt imponerende resultater (e.g. Gutman 1979). Forsøk på å få studentene til å tenke over hva slags kilde påstandene hadde har heller ikke gitt noen positive resultater (Landau & Bavaria 2003). Og deprimerende nok er studentene jevnt over sikrere på at de har rett når de tar feil enn omvendt.

Det siste har også vært en slags pekepinn. Hvis studentene kommer til undervisningen med klare – og gale – forestillinger, er det kanskje ikke annet å vente enn at de er mer usikre når de plutselig skal endre dem. Kowalski og Taylor setter dette i forbindelse med teorier om konseptuell endring. For å lære inn ny og komplisert kunnskap som er i konflikt med det man tidligere har lært, kreves avlæring av gamle kunnskapsskjema. Dette krever arbeid.

For å gjøre en lang historie kort, fant de at studenter med gode ferdigheter i kritisk tenkning var flinkere til å endre sine oppfatninger enn studenter med dårligere (Kowalski & Taylor 2004). De fikk gode resultater i endring fra mange studenter, men så tok de også opp feiloppfatningene direkte i kursets innhold (Taylor & Kowalski 2004:17,21).

Selv om det vanskelig lar seg gjøre å generalisere fra så begrensede studier, kan det med andre ord se ut til at opplæring i kritisk tenkning og direkte imøtegåelse av feil har sin misjon. Spørsmålet er om det siste har noen videre innflytelse på veletablerte feilforestillinger når vi fjerner det fra den konteksten som studier er.

Som skeptikere kan vi jo håpe, men vi bør ikke ha for stor tillit til det, selv om vi gjerne vil slå et lite og håpefullt slag i luften for et av Kowalski og Taylors forslag. Etter å ha notert seg at det først og fremst (og ikke overraskende) er de gode studentene som er flinke i kritisk tenkning, antyder de at

perhaps, as the conceptual change literature suggests, teaching students thinking strategies may help even students with less ability change their misconceptions. (Kowalski & Taylor 2004:302)

Og hvorfor først begynne der? Skepsis som skolefag nå!

Det øker neppe «hjernekapasiteten» med nitti prosent, og det vil ikke «lære deg å bruke hele hjernen». Men det vil gi et par ekstra verktøy til å bedre tenkningen med.

Og det kan jo være nyttig.

Noter

1. Dette er én av flere blant forskningens postulerte forklaringer på hvorfor studenter er mer tilbøyelige til å gå med i ukonvensjonelle religioner enn andre, og hvorfor så mange med høy utdanning er blant kunder og deltagere innenfor alternativmarkedet.

Litteratur

Beyerstein, Barry. 1999. Whence Cometh the Myth that We Only Use 10% of Our Brains? i Della Sala, Sergio (red.). Mind Myths. Exploring Popular Assumptions About the Mind and the Brain. New York: John Wiley & Sons.

Bovbjerg, Kirsten Marie. 2001. Følsomhedens etik. Tilpasning af personligheden i New Age og moderne management. Højbjerg:Forlaget Hovedland.

Fagernes, Anne Berit. 2007. Alle kan bli klarsynte. Adresseavisen 09.06.2007.

Gutman, A. 1979. Misconceptions about Psychology and Performance in the Introductory Course. Teaching of Psychology vol.6, ss.68-73.

Higbee, Kenneth L. & Samuel L. Clay. 1998. College Students’ Beliefs in the Ten-Percent Myth. The Journal of Psychology. 132(5), ss.469-476.

Kowalski, Patricia & Annette Kujawski Taylor. 2004. Ability and Critical Thinking as Predictors of Change in Students’ Psychological Misconceptions. Journal of Instructional Psychology. Vol. 31, No.4, ss.297-303.

Landau, Joshua D. & Anthony J. Bavaria. 2003. Does Deliberate Source-Monitoring Reduce Students’ Misconceptions About Psychology? Faculty Forum vol.30 No.4, ss.311-314.

Taylor, Annette Kujawski, & Patricia Kowalski. 2004. Naive Psychological Science: The Prevalence, Strength, and Sources of Misconceptions. The Psychological Record vol.54, ss.15-25.

(Asbjørn Dyrendal er redaktør for Skepsis.no og 1.amanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.)