Videovisning: Jakten på Satan

Publisert: 23.09.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

pentagram.jpeg Det blir mye satanisk og terapirelatert om dagen. Delvis skyldes det at jeg i tillegg til lokale hendelser og medialt nytt er midt oppi det i undervisningen. Og for dem som har lyst til å se hvorfor jeg er noe mindre begeistret for dissosiasjonsterapi, så viser jeg Ofra Bikels dokumentarfilm The Search for Satan på fredag (Dragvoll, D13, 10-12*).

Filmen finnes dessverre ikke på nett. At den begynner med noe som ser fryktelig ut som en noe dramatisk eksorsisme, er mer enn en tilfeldighet.

Ikke bare er det systematiske paralleller flere steder og historiske forbindelser i tanker om invaderende personligheter i psyken, men flere av terapeutene og en del av sykehusene bedrev gjerne også eksorsisme. Som ekstremt observante lesere her teoretisk sett ville oppdage, var for eksempel det tilfelle med én av pasientene nevnt i denne saken.

Det finnes lange utredninger om forbindelsen mellom dissosiasjonsteoretikere og SRA-mytologien. Ikke minst har jeg skrevet om det et sted eller ti selv, blant annet finnes det noe her, men jeg tenkte bare å sitere noe kortere om koblingen til en bredere konspirasjonskultur og hvordan sentrale tema flyter mellom miljøene:

I MPD-miljøet kan man se interessen for større konspirasjonsteorier som drevet av selve terapiprosessen (Ofshe & Watters 1994, Underwager & Wakefield 1994). I teorien som utviklet seg, het det at man var nødt til å finne alle skjulte personligheter og abreagere følelsene for alle skjulte minner før pasienten kunne bli bedre. Når pasientene ikke ble bedre, kunne dette altså enkelt forklares med at det fantes mer informasjon. Prosedyren for å hente frem mer informasjon var i svært mange tilfeller svært styrende. I ekstreme tilfeller, som slett ikke var sjeldne, stilte terapeuten ledende spørsmål til pasienten som kun svarte «ja» eller «nei» ved hjelp av fingersignaler (Mulhern 1991, cf. Hammond 1992). Terapeutene kunne på slikt vis ubevisst fremdyrke lignende beretninger fra en rekke pasienter. Kursene og nettverkene bidro til å spre forestillingene i løpet av kort tid. På den andre internasjonale konferansen for «Multiple Personality/Dissociative States» i 1985 var satanisme et uformelt samtaleemne. Allerede på konferansen året etter ble «the first purported description of the practices of satanic cults [..] included in the scientific program. A survey of the conference participants indicated that 25 percent of the patients in treatment were alleging satanic cult abuse (Mulhern 1991:154).»

Pasienter og terapeuter var ofte i kontakt, og en hurtig spredning av «hemmelig» informasjon ut i et nettverk av terapeuter og pasienter skapte problemer for forsøk på uavhengig verifisering. Richard Ofshe oppsummerer Bennett G. Braun, en (tidligere) ledende teoretiker på området multippel personlighetsspaltning[45] og kobling til SRA:

«Among patients today, according to Braun, information spreads phenomenally quickly. «I could ask a question about a cult and a patient would say, «That sounds familiar to me. I’m going to a survivor group tonight and I’ll ask about it,» said Braun. «At the meeting ten more people have the detail, and when they get home these people have tremendous phone bills by the next morning five hundred people in California alone have heard about it. I’m not kidding.» […] The contamination effect is equally dramatic among professionals, according to Braun. After telling another therapist a story that he heard in therapy, he said, within a week he had heard that there were three cases in existence. By tracing the story, he learned that all three «cases» were different versions of his story.» (Ofshe & Watters 1994:249)

Når lignende beretninger dukket opp, tilsynelatende uavhengig, med stor geografisk spredning, var fristelsen til å trekke vidtrekkende konklusjoner stor. På tross av sin tilsynelatende kritiske bevissthet om spredning og informasjons-kontaminering, konkluderte Braun med at:

«we are working with a national-international type organization that’s got a structure somewhat similar to the communist cell-structure, where it goes from local, from small groups to local consuls, regional consuls, district consuls, national consuls and they have meetings at different times.» (Braun, i Mulhern 1991:166.)

Andre av hans kolleger har konstruert en mer omfattende forhistorie og samtid. Corydon Hammond, tidligere president for American Society for Clinical Hypnosis og professor ved universitetet i Utah, rekonstruerer bakgrunnen for «the Cult» slik:

«Here’s where it appears to have come from. At the end of World War II, before it even ended, Allen Dulles and people from our Intelligence Community were already in Switzerland making contact to get out Nazi scientists. As World War II ends, they not only get out rocket scientists, but they also get out some Nazi doctors who have been doing mind-control research in the camps.

They brought them to the United States. Along with them was a young boy, a teenager, who had been raised in a Hasidic Jewish tradition and a background of Cabalistic mysticism that probably appealed to people in the Cult because at least by the turn of the century Aleister Crowley had been introducing Cabalism into Satanic stuff, if not earlier. I suspect it may have formed some bond between them. But he saved his skin by collaborating and being an assistant to them in the death-camp experiments. They brought him with them. They started doing mind-control research for Military Intelligence in military hospitals in the United States. The people that came, the Nazi doctors, were Satanists. Subsequently, the boy changed his name, Americanized it some, obtained an M.D. degree, became a physician and continued this work that appears to be at the center of Cult Programming today. His name is known to patients throughout the country. (Hammond 1992)»

Den satanistiske ondskap er med andre ord kontinuerlig med en annen ikonisk representasjon av menneskelig ondskap, nazismen, og nazistene/satanistene samarbeider med «military intelligence» et samarbeid mellom ondskapsikonet og «myndighetene». Det er vanskelig å unngå å se hvordan dette nok engang passer inn i amerikansk myndighetsfiendtlig populisme for den saks skyld også høyreekstremisme og en pågående frykt for myndighetenes kontroll av individet ved hjelp av skjulte teknikker.

Dette blir enda mer påtagelig når Hammond deretter går i detaljer om «satanistenes» kontakter i etteretningstjenesten, og hva slags prosedyrer han mener de benytter seg av for å «programmere» sine ofre.[46] Temaet med etterretningstjenesten, nasjonalt og internasjonalt følges opp av en annen ledende MPD-SRA spesialist, Colin Ross, som senere skifter til en mer nøytral posisjon når det gjelder forekomst av SRA, og istedet fører pasientenes beretninger tilbake til CIA og «mind control» teknologi. Lignende teorier slo rot i mange miljøer også når satanismeteoriene ble spredd utover den engelsktalende verden mot slutten av 1980-tallet.

Er noen av dem med i filmen? You bet.

Så kan vi la Dallas Observer oppsummere kort hva som skjedde i de første fem årene etter filmen:

In the last five years, the MPD society has lost two-thirds of its members. Several of its most prominent members have fallen into disrepute. One founding member was discovered to have fabricated research data; another lost his license for having sex with his patients and videotaping it; a former president lost his medical license in Illinois last week; another, who lectured society members that the MPD epidemic was actually created by Nazi mind-control experiments conducted by a Jewish doctor who went on to work with the CIA, simply disappeared from the scene.

Som observante lesere vil se, gjelder dette tildels skikkelser i filmen, og ikke minst personer involvert også i behandlingen av minst én av pasientene.

Men de og teoriene deres er visst hjertelig velkomne i Norge…

*Diskusjon og analyse etterpå blir ikke innrettet mot kritikken, men mot konspirasjonskultur, som studentene skriver om.