Artikkel

Ville Hitler drepe jødene?

DenyingHistory.jpg
Fant Holocaust virkelig sted? Utryddet nazistene virkelig seks millioner jøder? Mer enn en prosent av USAs befolkning er i tvil. Og tvilen stammer fra de såkalte holocaustbenekterne. Boka ”Denying History” viser hvordan de har klart å skape denne tvilen – og ikke minst: Hvor feil de tar!


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Erik Tunstad, Redaktør (publisert 26.05.2006)


Gasskamrene er bare en bløff, sier benekterne. Det vil si: Visst fantes det gasskamre, men de ble brukt til avlusing. I Auschwitz finnes for eksempel en dør til et gasskammer som ikke kan låses, fortsetter de. Og prøver vi har tatt av veggene viser bare sporadiske spor etter Zyklon-B. Beviser ikke dette at det hele er en gedigen løgn? En løgn satt i scene for å fremme jødenes interesser.

David Irving

Mest kjent blant holocaustbenekterne er nok den selvlærte (men likevel uhyre kunnskapsrike) britiske historikeren David Irving, forfatter av både Hitler-, Goebbels- og Churchill-biografier. Sist vi hørte fra ham, var da han våren 2001 tapte injuriesaken han reiste mot historikeren Deborah Lipstadt, etter at hun kalte ham, nettopp, holocaustbenekter i boka ”Denying the Holocaust”.

Men Irving er ikke alene. I ”Denying History” gjøres vi kjent med The Institute for Historical Review, Willis Carto, Mark Weber, Robert Faurisson, Bradley Smith, Ernst Zündel, David Cole (jøde!) og mange flere. Vi får vite hva de mener og hvorfor de mener det. Men vi får først og fremst vite hvorfor de tar feil.

Ga Hitler ordre?

Irving ble berømt allerede i 1977, da han utfordret verdens historikere til å komme opp med det lenge savnede Führerbefehl, dokumentet som angivelig trenges som bevis på at Hitler ga ordre om å utrydde jødene.
Noe slikt dokument er ikke funnet, og har antagelig aldri eksistert, mener forfatterne. (Det finnes for øvrig heller ikke noe dokument som viser at Hitler ga ordre til krig – så det var kanskje ikke ham, det heller?)

Just one proof – vis meg bare ETT bevis på at dette virkelig skjedde – har vært et annet omkved fra benekternes side.

Ett bevis?, repliserer forfatterne. Hva i all verden skulle det være? Ett foto beviser ingen ting, en tilståelse eller et vitne beviser det heller ikke.

Nå kommer vi inn i kjernen av faget historie. Hvordan vet vi noe som helst? Hvordan kan vi si noe som helst sikkert om fortiden? Det finnes ikke ett bevis for Auschwitz, heller ikke ett bevis for korstogene, 1814 eller slaget ved Stiklestad. Det er summen av alt vi vet, som gjør at vi kan si noe. Og det er summen av alt vi vet om nazistene, den annen verdenskrig og jødene som gjør at vi med sikkerhet kan si at Holocaust fant sted.

Det finnes skriftlige dokumenter, det finnes fysiske rester, det finnes spor etter gass, det finnes fotografier, det finnes tilståelser og øyenvitneforklaringer – og det finnes demografi: Hvis Hitler ikke drepte seks millioner jøder – hvor ble det av dem da?

Slik sett, bedriver benekterne en subtil form for løgn, når de ber om ett bevis.

Hva sier de egentlig?

Men de er sluere enn som så. Det finnes ingen standard holocaustbenekter. De kommer i utgaver helt fra reinspikka nazister til mildt interesserte historikere med en hang til å stille utfordrende spørsmål.

En intelligent mann ville for eksempel ikke finne på å benekte at jøder ble drept under krigen – den påstanden er alt for lett å avvise. Men hva med påstanden om at

• Det fantes ikke noe høyteknologisk, velorganisert utryddelsesprogram.
• Det døde mange jøder, men slett ikke mange millioner. Noen hundre tusener, kanskje?
• Utryddelsen var ikke planlagt på forhånd – overgrepen fant bare sted som et resultat av krigens innebygde ondskap. Derfor kravet om et Führerbefehl.

Disse påstandene er ikke like lette å imøtegå. Men Shermer og Grobman gjør det – i detalj!

Pseudohistorie

Men hva er egentlig dette fenomenet holocaustbenektelse? Pseudohistorie!, svarer Shermer – Å benekte fortiden for å tjene politiske eller ideologiske hensikter i nåtiden. Motsatsen, sier han, er ekte revisjonisme – modifiseringen av vårt syn på fortiden, basert på nye fakta eller nye tolkninger av gamle fakta.

Det er slett ikke slik at vårt syn, for eksempel på nazistenes jødeutryddelser i dag, er identisk med det vi hadde rett etter krigen. Antallet drepte har endret seg, antallet konsentrasjonsleire med gasskamre er sterkt redusert, selve definisjonen av begrepet Holocaust er endret – etc. Det ligger i historiefagets natur at man stadig forandrer oppfatning – nye funn kommer til, nye kilder, nye tolkninger. Men dette noe helt annet enn å benekte at Holocaust fant sted, eller benekte viktige og godt dokumenterte deler av den.

Så hvordan skiller vi skitt fra kanel?

Er historie en vitenskap?

Nå begynner ”Denying History” å bli virkelig interessant. Vi befinner oss i avslutningskapittelet, ”The Rape of History”, og Shermer/Grobman stiller spørsmål om hva historie egentlig er: Er den vitenskapen om fortiden – eller bare fortellingen om fortiden? Og er det i så fall slik at enhver fortelling er like god?

Holocaustbenektelse er ikke noe enestående fenomen. Forfatterne trekker fram en skremmende parallell til Irving, Zündel, Cole & co.: Den japanske offentlighet. Den 13. desember 1937 inntok japanske tropper Chiang Kai-sheks hovedstad Nanking. I løpet av sju uker ble mellom 260 000 og 350 000 kinesiske sivilister myrdet. ”Det synes som om intet nazistene fant på å gjøre med jødene ville ha sjokkert deres japanske kolleger”, skriver Shermer.

Men hvorfor er dette så lite kjent? Fordi man benekter at det skjedde. Mens Tyskland har betalt rundt 60 milliarder dollar i oppreisning til nazistenes ofre, har Japan betalt så godt som ingenting. Shermer og Grobman viser at den japanske offentlighet benytter samme strategi og samme logikk som holocaustbenekterne

I det hele tatt: Folk har til alle tider forsøkt å skape en fortid som passer deres personlige preferanser. Denne trenden finner faglig støtte i den såkalte historiske relativismen: Historie er noe som foregår i en historikers hode, er omkvedet, og konsekvensen er at, selv om man nok kan like en tolkning av fortiden bedre enn en annen, kan man ikke si at noe, for eksempel at nazistene utryddet jøder, er sannere enn noe annet.

Er alt like sant?

Vi har etter hvert blitt vant til at historien er relativ – at mye avhenger av hvilke øyne du velger å se fortiden gjennom. Det finnes kvinnehistorie, arbeiderhistorie, historie for urbefolkning, for afro-amerikanere, kulturstudier osv. Noe av dette befinner seg innenfor grensene av faglig revisjon, noe tråkker over i ren fornektelse, sier Shermer.

I februar 1993 var for eksempel historikeren Mary Lefkowitz på en forelesning med egyptologen dr. Yosef A. A. Ben-Jochannan. Her fikk hun høre at den europeiske filosofi slett ikke var europeisk, men snarere stammet fra Afrika. Aristoteles hadde nemlig stjålet alle sine ideer fra biblioteket i Alexandria. ”Men kan dette stemme, da?”, spør klassisisten Lefkowitz, ”Biblioteket i Alexandria ble jo ikke bygget før 50 år etter at Aristoteles døde!”

Ben-Jochannan svarte med å skjelle henne ut som rasist, andre belærte henne at ”det ikke er viktig hvem som stjal hva fra hvem”, for ”vi har alle ulike, men like sanne oppfatninger av fortiden”.

Shermer refererer denne historien (som kan leses i sin helhet i Lefkowitzs lettleste bok ”Not out of Africa”), og legger til liknende overtramp fra kvinnehistorie (du verden så lykkelige alle var, den gang kvinnene regjerte) og indianerhistorie (glem Beringstredet, indianerne har faktisk levd i Amerika siden tidenes morgen), før han spør: Hvis det ikke finnes en metode for å skille mellom riktige og gale tolkninger av fortiden, mellom historie og pseudohistorie, mellom revisjon og benektelse – er det da i det hele tatt noe poeng i å ha et slikt fag?

Shermer svarer på sitt eget spørsmål i avsnittet ”Denial Detection”, der han serverer en ti-trinns oppskrift for vurdering av tvilsomme utsagn. Hvor pålitelig er kilden? Har vedkommende kommet med ville utsagn tidligere? Er påstandene bekreftet av andre? Osv.

Ytringsfrihet

I ”Denying History” viser Shermer og Grobman oss hvordan vi skal møte pseudohistorie og fornektelse. Shermer er liberaler, han argumenterer sterkt for ytringsfriheten, for holocaustbenekternes rett til å ha og ytre sine meninger (selv om han understreker at det ikke er hans, eller noen annens plikt å hjelpe dem med å spre budskapet).

En av grunnene til at ytringsfriheten er viktig, er at den gir oss en mulighet til å kjenne våre motstandere. Den beste måten å møte et uhyrlig utsagn på, er å ta det på alvor, sette deg godt inn i saken og plukke argumentet fra hverandre. Se, slik er det, derfor, derfor og derfor! (I motsetning til andre som har skrevet om holocaustbenektelse, brukte Shermer og Grobman mye tid på å snakke med benekterne. Møtte dem personlig, lot dem legge fram sine synspunkter.)

Alternativet er å moralisere debatten, og heller ty til ramaskrik enn saklig meningsutveksling. Men hva fører dette til? Innen sitt eget marginaliserte miljø gir det benekterne martyrstatus. Og utad, der såes tvilen.

I tillegg er det deilig å lese en bok som problematiserer historiefaget. Flere har gjort dette de siste årene, for eksempel Keith Windshuttle med ”The Killing of History” og James Loewen med ”Lies My Teacher Told Me”. To av de beste ble imidlertid skrevet av folk utenfor faget: Jared Diamonds “Guns, Germs and Steel” og Frank J. Sulloways ”Born to Rebel” er forbilledlige tekster som viser at, jo, historie kan være vitenskap, vi kan virkelig si noe sikkert og meningsfylt om fortiden. Men for å klare det, må vi forholde oss til den vitenskapelige metode.

En kort og enkel innføring i denne metoden finner du i ”Denying History”. Når du har lest den, er du forberedt neste gang noen mumler: Er du nå så sikker på at dette skjedde?

Denying History: Who says the Holocaust never happened and why do they say it?
Av Michael Shermer og Alex Grobman
312 sider
University of California Press
ISBN: 0-520-21612-1