Vitenskapelig medisin som demonologi

Publisert: 12.01.2010 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Deadline på en artikkel kommer opp (egentlig er den passert), og jeg har ikke hatt all verdens tid hverken til artikkel eller blogging. Så selv om dette – lett omskrevne for bloggen – veldig foreløpige utkastet til en del av artikkelen er… generøst sett nokså middelmådig, så er det muligens ikke verre enn mye annet jeg har postet her.

I vagt håp om gode tips til bearbeidingen (som helst bør begynne i morgen) legger jeg det nå likevel ut. For en vag idé om hvor jeg har vært før jeg kommer hit, kan man jo se her, selv om det ser helt annerledes ut nå.

Vitenskapelig medisin som demonologi

Konspirasjonsteorien om tilsløring fungerer som en delvis teodisé ved å forklare hvorfor forskning ikke støtter opp under de alternative behandlingenes selvoppfatning. Men det er en logisk forbindelse herfra til en mer allmenn teodisé i konsekvensene av troen på tilsløring; impliseringen av større sammensvergelser gjør overgangen til en mer omfattende forklaring på ondskap mer nærliggende. Denne tilhører et bredere miljø. Jørgen Lie (2009) fant i sin analyse av det norske alternativ-tidsskriftet Visjon at ”skolemedisin” er et nodalpunkt i ondskapsforståelsen som ble presentert. Temaene om skolemedisin han avdekker for Visjon går igjen i svært mye litteratur innen den konspirative diskursen rundt medisin og alternativ behandling, og utviser som vi skal se en så sterk ondskapsforståelse at den forsvarer Stevens (1991) begrep om ”demonologi”.

Strengt tatt kan det avledes av det vi har sett over. Allerede konsekvensene av en systematisk og egoistisk ”tilsløring” plasserer konspirasjonsteoriens medisinske aktører over i en kategori av svært destruktive skikkelser. Vi kan se et norsk eksempel (som blant annet ble gjenopptrykket i Visjon) i Per-Aslak Ertresvågs sammendrag fra amerikansk konspirasjonslore knyttet til én av mange mirakelkurer mot ”all kreft”

I løpet av 1930-årene ble flere hundre amerikanere effektivt, enkelt og smertefritt behandlet og fullstendig friskmeldt for kreft. Mange av dem befant seg i en terminalfase av sykdommen … Metoden virket ikke bare på disse kreftpasienter, men var like vellykket enten det var mennesker som led av tuberkulose, prostata, eller de hadde pådratt seg kjønnssykdommer eller grå stær. Mange som opplevde dette på nært hold vil uten tvil kunne tenkes å si at dette var en behandlingsmessig revolusjon.

Men metoden ble kvalt av et økonomisk/medisinsk etablissement som så sine egne interesser truet. (Ertresvåg 2006: 124).

Denne mirakelkuren, som altså helbredet alt, ble i henhold til Ertresvåg holdt skjult med makt, inkludert hærverk mot laboratorier. Men det virkelig ”demoniske” viser seg selvsagt i en sammensvergelse som lar andre mennesker lide og dø når det enkelt kunne vært forhindret. De raner vekk menneskets helse både ved unnlatelsessynden å ikke adoptere behandlingen, men også ved den direkte handlingen å ødelegge og forby behandlingen.

Dette fra organisasjoner og profesjoner som har sin rolle i nettopp det motsatte: spre kunnskap og helbrede syke. Dette skulle godt og vel tilsvare betegnelsen demonologi som

”an elaborate body of belief about an evil force that is inexorably undermining society’s most cherished values and institutions” (Stevens 1991:21).

Ertresvåg går mye lenger på samme vei, men siden han langt fra er alene skal vi se et annet eksempel som tydeliggjør aspektet med hvordan sammensvergelsen blir sagt å underminere samfunnets ”most cherished values”. Det er enda en kur for all kreft som blir sagt undertrykt, nemlig ”B 17”, eller laetrile/amygdalin, som var populært i visse kretser på 1970-tallet og har hatt en viss renessanse (også i Norge) de senere årene. Forfatteren og filmskaperen G.Edward Griffin begynner sin World Without Cancer – en bestselger i to utgaver og nitten opplag bare i USA – med å fortelle hvor mange amerikanere som dør årlig av kreft for så å fortelle at ”this great human tragedy can be stopped now entirely on the basis of existing scientific knowledge” (2007:21).

Det virker lovende. Problemet er at ”the FDA and other agencies of government have used every means at their disposal to prevent this story from being told” (ibid.) og bedømt behandlingen som ulovlig kvakksalveri. Man kunne selvsagt innvende at å tillate hemmelighetene publisert i x antall opplag og spredt via videofilm knapt kvalifiserer til «every means at their disposal to prevent this story from being told», men den slags non sequitur er nødvendige for genren og er uviktige for analytiske formål. Det som er viktigere er den påfølgende synliggjøringen av større verdier enn liv, helse og sannhet:

This is happening in a land which boasts of freedom and whose symbol is the Statue of Liberty. For the first time in our history, people are being forced to flee from our shores as medical emigrants seeking freedom-of-choice and sovereignty over their own bodies. (ibid.:22)

Hyperbolen er kraftig og den historiske nøyaktigheten som så ofte ellers ikke all verden. (Mexico ble for eksempel et tilfluktsområde for amerikanske behandlere med et problematisk forhold til myndigheter allerede på 1920-tallet (e.g. Brock 2008).) Men overdrivelse og unøyaktighet virker til å både klargjøre hvor akutt problemet er samtidig som det understøtter verdibudskapet: selvbestemmelse og frie valg på frie, uregulerte markeder er under sterk trussel og det griper inn i de mest intime sfærer og det viktigste i våre liv. Regulering, obligatoriske inngrep og myndigheters makt er gjennomgangstema når krigsropet er ”helsefrihet”, selv når markedsliberalismen ikke er fullt så påtrengende som ideologisk overgripende faktor som her.

Forfatter Griffin er nemlig en sentral veteran innenfor John Birch Society, en ”paleokonservativ” gruppering med sterke tradisjoner for konspirasjonsteorier, først og fremst om alt de anser for ”kommunisme”, men også om ”big business” og hemmelige selskap. Som generelle motstandere av statlige reguleringer og inngrep har bircherne en lang tradisjon for å kjempe mot helsereguleringer (cf. Johnston 2004). Bircherne hadde for eksempel sentrale roller på felt som den amerikanske kampen mot fluorisering av vannet (e.g. Reilly 2004). Denne kampen involverte også kamp både mot tvang og ”unaturlige” inngrep. Reilly kommenterer at

Alternative health practitioners, such as homeopathic doctors, osteopaths, and chiropractors, were particularly vocal in their opposition to flurodation. … Most chiropractors and osteopaths stressed how oppostition to fluoridation fit in with their belief in the benefits of a diet of unrefined natural foods. (Reilly 2004:134)

Det er ikke slik at bircherne ikke hadde sine representanter blant disse gruppene også, men i deres retorikk innebar fluoriseringen også et kommunistisk komplott for å styrke sentralmakten og svekke borgernes selvbestemmelse.

Meningsfeller på høyresiden som var dypere i det alternative landskapet inkluderte påstander om at fluoriseringen ville svekke eller drepe amerikanske innbyggere. Delvis ved å svekke dem mentalt, inkludert påstander om ”mind control”, delvis ved å svekke dem fysisk, inkludert forplantningsevne (Reilly 2004:137). Også disse temaene er videreført. Uansett virket den felles kampanjen til å bygge enkelte allianser og en diskurs som har vedvart. David Hess kommenterer for eksempel at ”about half of the original members of the Committee for Freedom of Choice in Cancer Therapy (today the Committee for Freedom of Choice in Medicine) were Birchers” (Hess 2004: 237).

Fokuset på og retorikken rundt ”markedsfrihet” har tidvis bidratt til å støte vekk andre politiske grupper (e.g. Bailey 2001, cf. Dotinga 2000), men som Hess kommenterer er det likevel tradisjon for betydelig grad av samspill og samorganisering på tvers av politisk-ideologiske skiller. ”Frihets-retorikken” forener.

Vi kan se noe lignende i det norske landskapet, der organiseringen av Fritt helsevalg følger den retoriske linjen fra amerikanske ”health freedom”. Gruppen har også importert amerikanske foredragsholdere som nettopp G. Edward Griffin – hvis laetrile-promoterende bok de også har fått oversatt og utgitt – og alternativmedisinske anti-vaksinasjonsaktivister.

På tross av slike forbindelser skal suksessen med å overføre budskap og metaforer skal neppe tolkes primært som et tilfelle av det Chip Berlet (1999) kalte den bevisste politiske strategien hvor ”right woos left”, men heller som et tilfelle av vellykket ”framing”, der språket former forståelse av handling, aktører og handlingsvalg i henhold til de aktørers grunnverdier som presenterer rammen (Lakoff 2004: 3ff.).

”Frihet” fungerer styrende, men ikke ekskluderende. Det er fleksibelt. Som tema kan ”helsefrihet” bevege seg langt utover f.eks. den nasjonalistiske og liberalistiske politiske hovedrammen til JBS og knyttes til både individuelle og kollektive rettigheter og ”entitlement”-retorikk mer generelt, et tema som favner over politiske og religiøse skillelinjer. Det kan dermed brukes positivt som mobiliseringsretorikk i en retorisk øvelse som ellers er preget av det negative: I likhet med ”naturlighet” og ”helse” blir ”frihet” som positiv verdi understreket, og fungerer dermed til å fremheve hva den store sammensvergelsen på sin side truer med å frata oss. Både ved å holde kunnskap skjult og mer direkte og ”demonisk” ved å påføre sykdommen direkte.

Demoniseringen av medisin går fra ”sins of omission” – som når den mer enn lett konspirativt anlagte ”nye germanske medisin” mener at ”jødemedisin” blir spredt til andre enn israelere for å holde effektiv behandling (=”nye germanske medisin”) unna (e.g.Bach et.al. 2006) – til svært konkrete ”sins of comission”. Leonard Horowitz, som blant mye annet er en forkjemper for ”kvantemedisin”, anklager for eksempel National Cancer Institute for sammen med legemiddelindustriens giganter å ha konstruert «virus som forårsaker AIDS» (e.g. Horowitz 2008:210, 288f.). Dette presenteres som en kalkulert virksomhet som foregikk på tvers av den kalde krigens aktører, med det eksplisitte formål å drepe store folkemasser som del av blant annet en kynisk befolkningskontroll (ibid.:288).

Hos Horowitz som hos andre hvor dette temaet går igjen er dette bare en del av et mye større og nær uoverskuelig, ondt komplott med nær demonisk opprinnelse. Medisin og medisinsk industri er bare en åpenbar bit av komplottet. Det involverer typisk også hemmelige selskap (”Illuminati”, ”Skull and Bones” etc.), religiøse aktører man måtte mislike (”satanister”), etterretningsorganisasjoner og globaliseringsaktører (e.g. Ertresvåg 2006). Horowitz & Puleo 2001) skriver for eksempel i en av ”dialogene” som følger etter en lengre etterforskning involverer alt fra virologi til numerologi:

”Sure,” Len [Horowitz] considered. ”The coroporate crypto-fascists in secret societies create war and disease, ’hell’ on earth, by ’manipulating,’ ’confusing’ and dividing the sheeple like the ’devils’ they are– earthly dieties [sic]– so they can inherit all the people’s wealth and property. Makes total sense to me.” (Horowitz & Puleo 2001: 297)

Akkurat motivene slike ”devils” tilkjennes varierer noe, selv om profitt og egoisme alltid er prominent. Virkemidlene varierer likeledes, men en tilbakevendende anklage når det gjelder spredning av sykdom er at man bruker vaksineprogram som vektor. Det gjelder ikke minst for HIV/AIDS, eller hvilke årsaker de måtte anta at AIDS har. ”Dr. Maurice Hillerman”, skriver Horowitz, ”the world’s leading vaccine developer for the Merck pharmaceutical company, developed the vaccines that most likely delivered AIDS to the world” (ibid.:207).

Ikke bare presenteres AIDS som resultat av en bevisst plan; sykdommen presenteres også som spredd bevisst gjennom komplott der det som skal gjøre folk trygge for sykdom er det som dreper dem.

Men vaksiner er en vanlig anklaget på andre felt også. Horowitz anklager dem i det generelle for eksempel for å være en viktig faktor for utvikling av multippel sklerose, alle mulige kreftsykdommer og Alzheimer. Spredning av slike sykdommer for egoistiske formål, profittbegjær eller av ren demonisk ondskap er likevel ikke det eneste formål han ser. De er også, sier han profetisk, viktige bidrag i en tankekontroll- og overvåkningsteknologi fra kunstige prioner til biochips, som vil bli benyttet av regjeringer og befolkninger som er forført av ”sykdomsindustriens” propaganda:

All risks aside, populations will be lined up by ”prevention minded” governments to be inoculated with their ”biochips” by the year 2003, according to industry experts.

Such ”biochips” would, of course, provide far greater control over myriad human functions than a simple crystal prion might. (Horowitz & Puleo 2001: 360f.)

Med den typen bakgrunn blir selvsagt kampen mot vaksiner enda viktigere enn når man bare, som en rekke teoretikere bak alternative behandlinger og deres miljø har ansett vaksiner som fånyttes eller svakt skadelige. Konspirasjonsteoriene gjør faren mer alvorlig og mer akutt: Dette er en fremtid som er her , som truer alt som er hellig og godt; kampen må stå nå. Det er denne typen mobiliseringsretorikk som ligger i innledningseksempelets varsel om tankekontroll, overvåkning og helseskade fra vaksinen mot svineinfluensa. Den hører hjemme i en tradisjon der ulike konspirasjonsteorier sirkulerer sammen med annet, oftest mindre stigmatisert, alternativt tankegods.

Påstandene om hemmelighold og skade fungerer på flere hold: som forsvar mot og forklaring på stigma, som forklaring på manglende aksept, og som mobiliseringsretorikk til aksjon mot ondskapens krefter. For i kampens hete har det dualistiske skjemaet blitt nær radikalt, og selv subkulturer som sto i opposisjon til tradisjonell religions «godt mot ondt» har i praksis laget sin egen versjon, lokalisert til det jordiske.