Dagbladet Magasinet (online, selvfølgelig) har en spennende artikkel om General Smedley «War is a racket» Butler og «Wall Streets» kupplaner mot Franklin Roosevelt. Året var 1933, og amerikanske forretningsmenn langt ute på høyresida fryktet at politikken til president Roosevelt ville føre til kommunisme. Presidenten måtte fjernes, og en plan om kupp ble påbegynt. Kuppmakerne mente […]

Dagbladet Magasinet (online, selvfølgelig) har en spennende artikkel om General Smedley «War is a racket» Butler og «Wall Streets» kupplaner mot Franklin Roosevelt.

Året var 1933, og amerikanske forretningsmenn langt ute på høyresida fryktet at politikken til president Roosevelt ville føre til kommunisme.
Presidenten måtte fjernes, og en plan om kupp ble påbegynt. Kuppmakerne mente fascisme kunne løse problemene rundt den store depresjonen.

Hvordan kunne en så viktig hendelse bli så glemt? Det spør Dagbladet og det spør BBC. Og antyder at «American Liberty League» og en lang rekke av dens steinrike medlemmer sto bakom plottet, men at opplysningene ble fjernet pga deres innflytelse.
Nå er det ikke sikkert at det er helt så enkelt.

En av grunnene til at opplysningene – eller påstandene – om «finanseliten» ikke ble gjort et voldsom nummer av, var helst at det ikke var så mye som lot seg bevise. Det fantes knapt notater, og rykter fløy i alle retninger på den tiden.
Man skal ikke se bort fra at noen kan ha lagt litt ekstra godvilje til for å få saken latterliggjort og glemt. F.eks. skriver Hans Schmidt at

The New York Times added rumors, heatedly denied by Butler, that he had told friends that General Hugh S.Johnson was slated to be dictator and that J.P. Morgan & Company was involved. The Times’ brief sketch of Butler’s charges was followed by an authoritative «chorus of denials» which took up most of the two-column front page lead, conveying an impression of skepticism. An editorial the next day dismissed the whole story as «a gigantic hoax.»

Saken ble tatt adskillig mer alvorlig i politiske kretser, men det kom ikke så mye ut av det.
Og det ble altså ikke lettere å gjøre noe ut av saken når det forble prat. Det er ikke all verdens bevis for at det foregikk noe som helst, men de færreste tviler på at Gerald MacGuire (og sannsynligvis sjefen hans) virkelig drev slike sonderinger med Butler. Det som derimot er trukket mer i tvil, er hvor langtkomne og seriøse planene var, og hvor mange som faktisk var involvert. En vanlig innvending er f.eks. at MacGuire (som erklærte seg fullstendig uskyldig i alt Butler omtalte) kan ha skrytt på seg en mer omfattende og innflytelsesrik gruppe bakmenn enn hva som faktisk var tilfelle.
Butlers biograf Hans Schmidt skriver f.eks.:

MacGuire apparently made every effort to present the plot in this way. But most of Butler’s and French’s testimony regarding MacGuire’s name-dropping and informed gossiping, crucial ploys in establishing his credibility as intermediary, were omitted as hearsay from HUAC’s published extracts of the hearings. […] In the HUAC proceedings, the grandiose conspiracy to mobilize 500,000 veterans reduced simply to what Butler and French said MacGuire had told them, supported by very few slender threads of circumstantial evidence.
Even if Butler was telling the truth, as there seems little reason to doubt, there remains the unfathomable problem of MacGuire’s motives and veracity. He may have been working both ends against the middle, as Butler at one point suspected. In any case, MacGuire emerged from the HUAC hearings as an inconsequential trickster whose base dealings could not possibly be taken alone as verif~ing such a momentous undertaking.

Og historikeren Robert Burke skriver ifølge Wikipedia at

At their core, the accusations probably consisted of a mixture of actual attempts at influence peddling by a small core of financiers with ties to veterans organizations and the self-serving accusations of Butler against the enemies of his pacifist and populist causes.

Verket Conspiracy Theories in American History (et oppslagsverk for hjemmet), som ellers tror på både den ene og den andre konspirasjon, feier over «the business plot» i noen korte setninger av den mer avvisende sorten. F.eks. skriver de om journalisten som skrev mest om dette: «Spivak’s contention that «Jewish finance» was behind the Butler affair – and was financing Hitler – casts considerable doubt on the credibility of his assertions (om at «Wall Street» sto bak) .»
På den annen side er det ingen tvil om at det var nok av de rette holdningene både til demokrati og Roosevelt blant de som ble anklaget for å være involvert. Frykten for et fascistisk kupp blant Butlers venner på den radikale venstresiden speilet seg i en like stor frykt for et kommunistisk kupp blant den høyreorienterte del av den økonomiske eliten.
Kort sagt: Ikke greit å si.
Men historien blir selvfølgelig bedre av å inkludere langt flere av de rike og mektige enn hva som har latt seg bevise så langt. Nå er det i tillegg til Du Pont & co også kommet påstander om familien Bush. Kan det bli bedre? Statskupp-planer fra «finanseliten», en historisk forløper til «det militær-industrielle kompleks» – og med familien Bush involvert? Det er så 2007.