Artikkel

Zions vises protokoller – Løgnen som ikke vil dø

big_lie.jpg Den er blitt kalt «begrunnelsen for et folkemord» og «den store løgnen». Påstander om en jødisk-frimurerisk sammensvergelse for verdensherredømme og mot alt godt har gått sin seiersgang verden rundt og lever i beste velgående. Sions vises protokoller er blant de moderne konspirasjonsteorier som understreker at slikt ikke bare er underholdning. I denne artikkelen fra Konspiranoia (2003) gir Dagfinn Rian en liten gjennomgang av løgnen som ikke vil dø.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Dagfinn Rian (publisert 10.07.2008)


Høsten 2002, under den islamske fastemåneden ramadan, sendte egyptisk fjernsyn en dramaserie på 41 episoder som dekker Midtøstens historie fra 1855 til 1917. Historien fortelles slik den oppleves av en egyptisk journalist som kjemper mot britisk imperialisme og den sionistiske bevegelse. Serien, «En rytter uten hest», anvender i stor grad det famøse antisemittiske skriftet Zions vises protokoller, som foregir å beskrive jødenes hemmelige planer om å overta verdensherredømmet.

Skriftet ble for over åtti år siden avslørt som en forfalskning, forfattet av tsarens hemmelige politi i tiden omkring 1900. Men de som stod bak fjernsynsserien hevdet at selv om skriftet skulle være et falsum, beskriver det jo likevel det som faktisk har skjedd(!). Forfatterne forstår dessuten å beskytte seg mot kritikken om at skriftet er uekte i en episode der tre jøder gjør hva de kan for å holde skriftet hemmelig. En av dem foreslår at dersom skriftet blir kjent, må de sette ut det ryktet at det er falskt.[1]

Slik kan et gammelt antisemittisk falsum brukes på ny i en aktuell politisk situasjon der kampen er rettet mot «sionistene». Falsumet Zions vises protokoller lever sitt fortsatte liv i den arabiske og muslimske verden. Men ikke bare der.

Zions vises protokoller (skriftet utgis også under en hel del andre navn) er en av de groveste og mest skjebnesvangre litterære forfalskninger i historien. Selv om skriftet altså for lenge siden er avslørt som en forfalskning, blir nye utgaver stadig utgitt på en rekke språk. På norsk kom det i løpet av 1990-årene ut to forskjellige utgaver av skriftet, en helt først og en sist i tiåret. Dette skal vi komme tilbake til nedenfor.

Zions vises protokoller gir seg ut for å være referater fra hemmelige møter mellom jødiske ledere – som er de Zions vise tittelen viser til og som i likhet med skriftet ellers er en ren fiksjon. I forord eller kommentarer til mange utgaver hevdes det at møtene fant sted i ly av den første sionistkongress i Basel i 1897 eller bent frem at de er referater fra kongressen. Hensikten med møtene skal angivelig ha vært å danne en hemmelig organisasjon for å skape fullstendig kaos i verden. Det tales om listige planer for å velte alle kongehus, avskaffe alle religioner og ødelegge alle stater. Når så hele verden er drevet ut i det totale kaos, vil jødene gripe makten og innsette sin nye verdenshersker, en jødekonge av Davids ætt.

I bestrebelsene på å ødelegge verden vil jødene samarbeide med frimurere, sosialister og liberalere. De vil så fiendskap mellom folkene og stå bak alle revolusjoner, klassekamper og streiker. For å nå sine mål vil de spre alkoholisme og smittsomme sykdommer.

«Protokollene» spilte en viktig rolle i nazistenes propaganda både før og under andre verdenskrig. Her fant de et av sine sterkeste argumenter for jødeutryddelsene. Selv om de fortsatt lever sitt liv i mer marginale og lukkede miljøer, ser det ut til at «protokollene» i hovedsak er glemt av offentligheten i vår del av verden. Hvis ikke kunne neppe en norsk predikant tidlig på nittitallet gjort seg nytte av «protokollene» i sin kursvirksomhet i mange kristne forsamlinger. Han hadde satt seg som mål å påvise og stanse et antikristelig komplott som ville avskaffe kristendommen og overta verdensherredømmet.

Det må være klart at enhver bruk og utbredelse av Zions vises protokoller til andre formål enn å avsløre og analysere «protokollene» selv, innebærer at man utbrer ondsinnet antisemittisk propaganda – uansett hva hensikten måtte være. Og dessuten: Zions vises protokoller er og blir en forfalskning. De kan følgelig ikke brukes til å avsløre noen som helst sammensvergelse, enten man nå mener det er jøder, kommunister, frimurere eller New Age som står bak planene om å motarbeide kristendommen og gripe herredømmet over hele verden. Og dersom man begynner å gradere jødene og forteller at det bare er noen av dem man vil bekjempe, er man jo like langt. Effekten er rent antisemittisk, enten det nå bare er de «falske» eller de «sionistiske» jødene man ønsker å ramme – i begge tilfeller viser det seg ved nærmere ettersyn å være de fleste jøder det dreier seg om. Vi skal i det følgende gå inn på «protokollenes» bakgrunn og tilblivelse, deres historie og deres aktuelle forekomst i dag.

Myten om den jødiske verdenssammensvergelse

Første gang vi møter myten om en verdensomspennende jødisk konspirasjon fullt utformet er midt på 1100-tallet, hos den britiske presten Thomas fra Monmouth.[2] Han forteller at en jøde som var gått over til kristendommen, hadde informert ham om at en gruppe rabbinere hvert år samlet seg og kastet lodd om hvor i verden de skulle ofre en kristen for at den ondskap de kristne hadde påført jødene kunne sones. Thomas er også den første vi kjenner som omtaler et påstått jødisk ritualmord på en kristen, idet han hevdet at en ung gutt som var blitt funnet død ved påsketider, var blitt bortført av jødene og pint og korsfestet slik som Kristus. Forestillingen om overløperen som informant er for øvrig typisk i mange konspirasjonsteorier.

Tilsvarende saker er kjent fra århundrene som fulgte.[3] Påstander om at jødene myrder kristne gutter i rituelle øyemed var utbredt i middelalderen. Som vi skal komme tilbake til, består ritualmordanklagen fremdeles, blant annet i den arabiske verden. I middelalderen og tidlig nytid fremstilles jødene ofte som diabolske skikkelser. Ikke minst kirken har bidratt til denne arven helt siden oldtiden. Martin Luther bidro gjennom sitt famøse skrift Om jødene og deres løgner fra 1543. Et skrift som stadig trykkes opp på ny, blant annet i nynazistiske kretser. (Det lutherske verdensforbund tok for øvrig et definitivt oppgjør med Luthers uttalelser om jødene under sin generalforsamling i Budapest i 1984.)

Senere ble de gamle forestillingene om jøden som djevel supplert med en stadig sterkere vekt på jøden som konspiratør. Dette er forestillinger som skyter fart i tiden etter den franske revolusjon. Det oppstod en egen litteratur som hevdet at jødene kontrollerte frimureriet og at disse sammen stod bak den franske revolusjon. (Senere litteratur har tillagt dem ansvaret også for alle revolusjoner til og med den bolsjevikiske i 1917). Tidlig på 1800-tallet får vi også det første falske dokumentet, det såkalte Simonini-brevet, som angivelig skal vise at jødene har infiltrert kirken, blant annet med det mål å avskaffe alle andre religioner enn jødedommen, gjøre kirkene om til synagoger og undertrykke alle kristne. Jødenes endelige plan var å bli herrer over hele verden.

Simonini-brevet er det første eksempelet vi kjenner på at frimureri og jødedom kobles. Ofte snakkes det om en jødisk-frimurersk verdenssammensvergelse – gjerne i form av at frimureriet er dominert av jødenes skjulte makt. I nazistisk propaganda ble dette et sentralt moment.

Et dokument som kom til å spille en viktig rolle for forestillingen om jødenes hemmelige plan om å ta makten i verden, var den såkalte «Storrabbinertalen» fra annen halvdel av 1800-tallet. Teksten er egentlig et utdrag fra en voluminøs roman i fem bind av Hermann Goedsche med tittelen Biarritz. Historisch-politischer Roman aus der Gegenwart[4] (Biarritz. Historisk-politisk roman fra nåtiden). Særlig berømt er et kapittel på om lag 30 sider: «På Prags jødekirkegård» («Auf dem Judenkirchhof in Prag»). Kapittelet beskriver et hemmelig møte der representanter for Israels tolv stammer legger planer om hvordan jødene skal legge verden under seg.[5] Løsrevet fra romanen og publisert for seg ble denne teksten presentert som et faktisk referat av en jødisk rabbiners tale, som regel under tittelen «Storrabbinertalen» eller også «På Prags jødekirkegård». Da Zions vises protokoller kom på markedet, hendte det ofte at de ble trykt sammen med Storrabbinertalen. «Talen» ble åpenbart også brukt som begrunnelse for pogromen i Bessarabia i 1903.

Litteraturen nevnt over er slikt som tematisk sett tydelig leder frem mot Zions vises protokoller. Mye annen antisemittisk litteratur så også dagens lys i annen halvdel av det nittende århundre, ikke minst i Tyskland, Frankrike og Russland.[6]

De første utgavene

Den første utgave vi kjenner av den tekst som med tiden skulle bli kjent som Zions vises protokoller ble publisert som føljetong i den russiske avisen Znamya («Banneret») i St. Petersburg fra 26. august til 7. september 1903. Dette er en noe kortere form av teksten enn den som senere ble den vanlige. Utgiver var den kjente antisemitten P.A. Krushevan. Det var han som stod bak pogromen i Kishinev i Bessarabia i 1903, der 45 jøder ble drept, over 400 såret og 1300 jødiske hus og forretninger ødelagt.

Krushevan forteller at manuskriptet opprinnelig er skrevet på fransk og at det hadde tittelen Referater fra møtet i verdensunionen av frimurere og Zions eldste. Selv kalte han det Program for jødenes verdenserobring. Senere (i 1905) ble teksten i fullstendig form utgitt som eget hefte, nå under tittelen Roten til våre problemer, med undertittelen Hvor roten finnes til den nåværende uorden i samfunnet i Europa og særlig i Russland. Utdrag fra gamle og moderne protokoller fra verdensunionen av frimurere.

I 1906 kom en ny utgave av den samme teksten, utgitt av en pensjonert offiser og venn av Krushevan, G.P. Butmi. Denne gang var tittelen Menneskehetens fiender, med undertittelen Protokoller tatt fra de hemmelige arkiver i Zions sentrale kanselli (der roten er til den nåværende uorden i samfunnet i Europa generelt og i Russland spesielt. En annen utgave fra 1906 hadde tittelen Utdrag fra frimurernes protokoller.

Innholdet

Stilen i Zions vises protokoller er svulstig og diffus, og argumentasjonen er innviklet og ulogisk. Det er derfor vanskelig å gi en god sammenfatning av innholdet i «protokollene». En kan si at det er tre hovedtemaer som går igjen. Det er for det første en kritikk av liberalismen, som jo rettet seg mot statlig styring i det økonomiske liv, krevde politisk frihet, næringsfrihet og avskaffelse av privilegier. Det er for det andre en fremstilling av de metoder jødene angivelig bruker for å oppnå verdensherredømme og for det tredje en beskrivelse av den verdensstat som skal opprettes og særlig om herskeren i denne staten. Temaene er vevd inn i hverandre på en forvirrende måte, men i hovedsak er det slik at de to første av dem dominerer i første del av skriftet (1.-9. protokoll), mens det tredje dominerer i annen del (10.-24. protokoll).

Nå kan selve ordet «protokoll» være misvisende. Fiksjonen bak Zions vises protokoller er at det finner sted et hemmelig møte mellom jødiske ledere. Men det er hele tiden kun én person som fører ordet. For så vidt kunne «protokollene» like gjerne kalles foredragsmanuskripter som møtereferater. Taleren tar til orde for et despotisk styresett. Politisk frihet er bare en idé, og liberalismen vil ende i kaos. Bare en despot kan sikre orden i samfunnet. Og siden det finnes flere dårlige enn gode mennesker, er maktbruk den eneste hensiktsmessige måten å styre på. Makt er rett. Og makt innebærer kontroll av kapitalen. Det er i virkeligheten gullet, det vil si de som er i besittelse av det, som styrer verden.

Det finnes en århundrer gammel hemmelig plan for å plassere all makt i Zions vises hender. Mye er oppnådd, men noe gjenstår. Verdens stater er underminert og svekket, men må avskaffes helt. Jødene fremmer liberalismen for å skape uro og misnøye i den enkelte stat. De støtter i hemmelighet alle politiske partier for å gjøre forvirringen og misnøyen enda større. De later som om de støtter arbeiderne, samtidig som de sørger for å øke levekostnadene. Det gjelder å bringe myndighetene i hvert land i vanry. Aristokratiet må knekkes ved hjelp av høye skatter på landeiendommer. Man må innføre republikker og gjøre kontrollerbare nikkedukker til presidenter. Frimurerordener og hemmelige selskaper må infiltreres og gjøres til redskaper for Zions vise. Alle som viser tegn til motstand, må likvideres i hemmelighet. Ikke-jødenes moral må undergraves. Folk må oppmuntres til å bli ateister og hengi seg til drukkenskap, prostitusjon og alle former for vilt liv. Eventuell jødisk opposisjon forebygges ved at Zions vise fremmer antisemittisme.

Loven er for lengst helt i jødenes hender. Det er også utdanningsvesenet. Nymotens pedagogikk som undervisning ved hjelp av visuelle medier har til hensikt å gjøre ikke-jøder til ikke-tenkende og underdanige dyr. I ly av frimureriet har Zions vise trengt inn i alle statshemmeligheter. Etter mange århundrer med anstrengelser vil det nå kanskje bare ta hundre år før Zions vise har nådd sitt endelige mål.

Målet er den messianske tidsalder, da verden vil være forent i én religion, jødedommen, og bli regjert av en jødisk hersker av Davids hus. Tankegangen er altså at ved først å skape det totale kaos – religiøst, moralsk, økonomisk og politisk – kan Zions vise gripe makten og innføre det totale enevelde under sin verdenshersker av Davids ætt.

Vi ser at det skremselsbildet som «protokollene» forsøker å tegne, kan gi grunn til angst både hos arbeidere og aristokrater, i kongehus og kirke. Jo flere som gripes av angsten, jo større mulighet vil det være for at de krefter som står bak falsumet vil lykkes med sitt forehavende.

Norske utgaver

Zions vises protokoller er i årenes løp blitt utgitt i mange ulike versjoner og med mange forskjellige titler. Den første på norsk kom ut på A/S Helge Erichsen & Co.s Forlag i 1920 og bærer tittelen Den nye verdenskeiser. Zions lærde ældstes protokoller. Den er oversatt av Sara Helen Weedon, etter en engelsk oversettelse av Nilus’ utgave fra 1905 (se nedenfor). Den inneholder også Nilus’ forord og etterord, samt et forord av den engelske oversetteren. Denne utgaven utgjør en versjon for seg blant de norske utgavene. De fleste av de øvrige representerer en noe annerledes versjon av teksten.

Først blant disse var Zions vises protokoller, utgitt av Norsk Front i 1940. Den har et forord uten forfatterangivelse. Teksten er delt opp i 24 «møtereferater» eller «protokoller» og forsynt med en rekke mellomtitler. En ny utgave av den samme versjonen kom i 1944 under tittelen Den Nye Verdenskeiser. En sensasjonell avsløring av de hemmelige trådtrekkere bak verdenspolitikkens kulisser på Brage Boklag. Forordet er skrevet av Ørnulf Myklestad, som var fylkespropagandaleder i NS. Dette er altså en nyutgave av 1940-utgaven og ikke av 1920-utgaven, som man lett kunne tenke seg utfra tittelen. Teksten er den samme som i 1940-utgaven, stundom noe språklig radikalisert. Mellomtitlene er i de fleste tilfeller også de samme. Noen mindre endringer forekommer. En overskrift sist i sjuende protokoll nevner i 1940-utgaven «Amerika, China, Japan» som frimurerlosjenes verktøy. I 1944-utgaven er Japan strøket fra overskriften (vi er jo da etter Pearl Harbour), men riktignok ikke fra selve teksten. Det er ellers gjort noen få strykninger. Blant annet er sluttavsnittet om jødens konge og hans sedelige styrke sløyfet. Istedenfor er det gjentatt korte avsnitt fra første, femte og niende protokoll. (Ifølge pålitelige muntlige kilder skal det også være Myklestad som stod bak Norsk Fronts utgave i 1940. Han skal dessuten ha besørget en utgave et par år før krigen.)

På begynnelsen av 1990-tallet kom B’nai B’rith. Sionismens planer for overtagelse av verdensherredømmet. Den var utgitt og forsynt med forord av Alfred Olsen, mest kjent som grunnlegger og leder av «Folkets Motstandsbevegelse, Det Kristne Alternativet». Utgaven følger i alt vesentlig teksten fra 1944-utgaven, men er språklig modernisert. Den har de samme utelatelsene i slutten av skriftet som 1944-utgaven har, samt et par utelatelser til (blant annet en konkret henvisning til franske forhold i 1890-årene sist i sekstende protokoll, og et selsomt avsnitt sist i niende protokoll om at jødene står bak byggingen av undergrunnsbaner for å kunne sprenge verdens hovedsteder i lufta). Det er også en del språklige endringer i Olsens utgave, og mellomtitlene er utelatt. Olsen påstår riktignok selv[7] at det ikke medfører riktighet at han har utgitt Zions vises protokoller og uttaler: «Derimot har jeg utgitt en bok om den rasistiske sionistiske mafia, bokens tittel er «B’nai B’rith. Sionismens planer for overtakelse av verdensherredømmet»». Men teksten i hans bok er altså like fullt med små variasjoner identisk med nazistenes utgaver av Zions vises protokoller.

Den foreløpig siste utgaven på norsk [i 2002, red.anm.] er Zions vises protokoller, trykt som del av et temanummer av tidsskriftet Gjallarhorn. Nasjonalsosialistisk tidsskrift for politikk, kultur og historie i 1999. Her finnes foruten selve teksten en lengre innledning, og ellers en del tillegg, blant annet om frimureriet og verdensbolsjevismen. Og forordet reiser det retoriske spørsmål om det er nå, i år 2000, vi skal møte verdenskeiseren. Teksten oppgis å være gjengitt etter en utgave utgitt på «Protestantforlaget» i 1933. Dette angis å være en oversettelse primært fra en svensk-finsk utgave av 1924 og en engelsk utgave fra 1905. (Det dreier seg vel helst om en senere engelsk oversettelse av Nilus’ russiske tekst fra 1905.) Det gjøres oppmerksom på at mellomtitlene er hentet fra den svensk-finske utgaven og ikke forekommer i originalen. Det er for øvrig stort sett de samme mellomtitlene som kommer igjen i 1940- og 1944-utgavene. Innholdsmessig er teksten lik 1940-utgaven.

I tillegg til de utgavene som her er omtalt, kan det nevnes at kapitler av Zions vises protokoller ble trykt i Hirdmannen under vignetten «Jødespørsmålet» hver uke fra oktober 1942 og i fem måneder fremover.[8] Det skal ifølge muntlige kilder også ha versert en stensilert utgave av Zions vises protokoller midt på 1930-tallet.

Nilus

Den versjonen av Zions vises protokoller som etter første verdenskrig skulle gå sin seiersgang over Europa, ble første gang trykt som del av et større verk, forfattet av Sergej Alexandrovitsj Nilus (1861-1930). Han var utdannet jurist, men slo seg etter hvert på mer religiøse sysler og ble en aktiv forkjemper for tsaren og «det hellige Russland». Han var med andre ord en utpreget antirasjonalist og antimodernist.

Nilus utgav i 1901 en bok med tittelen Det store i det små. Antikrist betraktet som en nær forestående politisk mulighet. I en ny og utvidet utgave i 1905 tok Nilus som kapittel tolv i dette verket med Zions vises protokoller. Her finner vi den inndelingen i 24 «protokoller» som er blitt vanlig i de fleste senere utgaver.

Det store i det små kom i flere utgaver i årene som fulgte. I revolusjonsåret 1917 kom verket ut under tittelen Han er nær. Han står for døren … Her kommer Antikrist og djevelens regime på jorden. Det var i hovedsak Zions vises protokoller slik de foreligger her som i årene omkring 1920 ble oversatt til en rekke europeiske språk.

Utgivernes opplysninger

Det kan være interessant å ta for seg forordene (og etterordene) til de forskjellige utgavene av Zions vises protokoller med tanke på hvordan de fremstiller «protokollenes» opphav og hvordan de ble offentlig kjent. Den første utgaven, i avisen Znamya, sier at dokumentet ble tatt fra «Zions sentrale kanselli, i Frankrike», men det sies også at

«vi vet ikke hvordan, hvor eller på hvilken måte referatene fra disse møtene, som fant sted i Frankrike, ble kopiert, og heller ikke hvem som kopierte dem …»

Butmi forteller i forordet til sin utgave at «protokollene» er blitt kopiert under svært vanskelige forhold ved at noen har trengt inn i arkivene til Zions sentrale kanselli og oversatt dem til russisk den 9. desember 1901.

Nilus forteller i etterordet til sin utgave fra 1905 at

«Disse protokoloptegnelser blev tat ut av en stor bok med optegnelser fra foredrag. Min ven fandt dem i jernskapet i hovedkvarteret for Zion-Foreningen. Dette hovedkvarter er for øieblikket i Frankrike.»[9]

I forordet til den samme utgaven sier Nilus at «protokollene» ble stjålet av en kvinne fra «en av de mest indflydelsesrike og bedst indviede ledere blandt Frimurerne», etter et av de hemmelige møtene til de «innvidde» i Frankrike, som er et rede for «jødisk frimureri-sammensvergelse».[10]

I 1917-utgaven lyder Nilus’ versjon slik:

« … først nå har jeg fått vite fra autoritative jødiske kilder at disse «protokollene» rett og slett er en strategisk plan for erobring av verden, for å legge den under Israels åk, en kamp mot Gud, en plan som ble utarbeidet av det jødiske folks ledere gjennom de mange århundrer i adspredelsen, og til slutt presentert for Rådet av eldste av ‘Eksilets fyrste’, Theodor Herzl, under den første zionistkongress, sammenkalt av ham i Basel i august 1897. »[11]

I den første tyske utgaven (ved Ludwig Müller, alias Gottfried zur Beek, 1919) heter det at Zions vise rett og slett er deltakerne i den første zionistkongress i Basel. Manuskriptet ble utlånt av en jøde som var blitt bestukket av tsarens hemmelige politi, slik at det kunne kopieres. En annen tysk utgave (ved den kjente antisemitten Theodor Fritsch, 1920) hevdet at «protokollene» var stjålet fra huset til en jøde av det hemmelige russiske politi og at de var oversatt fra hebraisk av «orientalisten professor Nilus», som for øvrig hverken var orientalist eller professor. (Presentasjonen av Nilus som professor går igjen også i forordet til Norsk Fronts utgave av «protokollene» fra 1940.)

Roger Lambelin, som utga en av de mest kjente franske utgavene av «protokollene» i 1921, sier at de ble stjålet fra et skap hjemme hos en av frimureriets ledere i en by i Elsass, av vedkommendes kone eller forlovede. En polsk utgave forteller imidlertid at de ble stjålet fra Theodor Herzls leilighet i Wien.

Mer eksotisk er påstanden fra en viss fru Shismarev (Lesley Fry) som i et bidrag om «protokollene» hevder at de var skrevet av ingen ringere enn Ascher Ginsberg, også kjent under navnet Achad Ha-Am. Ginsberg (1856-1927) skulle ha skrevet manuskriptet på hebraisk og foredratt det for en hemmelig forsamling i Odessa i 1890, deretter skulle det være oversatt til fransk og sendt til organsiasjonen Alliance Israélite Universelle og så derfra til Baselkongressen. Også Norsk Fronts utgave tilskriver Ginsberg forfatterskapet. Det samme gjør Den Nye Verdenskeiser (1944), mens Den nye verdenskeiser (1920) sier det dreier seg om manuskriptet til foredrag holdt for jødiske studenter i Paris i 1901.

Alfred Olsen vet i forordet til sin utgave av «protokollene» å fortelle oss at «Planleggingen foregår på et ‘Bilderberger-møte’ som varer i 24 dager, hvor B’nai B’rith – frimurerlosjens øverste leder – Viseste Salomos Vikar – taler til 300 frimurermestere». (Det første Bilderberger-møtet fant som kjent sted i 1954.[12] Hvordan et beviselig dengang nitti år gammelt skrift kunne ha sitt opphav på et Bilderberger-møte, er derfor noe av en gåte.) Olsen sier også at «Denne boken forteller hvordan de sataniske sionistene har klart å oppnå så stor makt i dag ved å bruke frimureriet som et middel i sin kamp for å overta verdensmakt. Deres mål er en verden styrt av en konge, som skal herske over alle folkeslag.» Og han sier at boken er «tilegnet både sanne jøder, muslimer og kristne, med håp om at de sammen skal knuse denne sionistiske, sataniske sammensvergelsen».

Gjallarhorn-utgaven trykker i likhet med sitt forelegg Nilus’ forord fra 1917.

Dialog i underverdenen

Alle disse motsigelsesfylte innledningene og kommentarene til de forskjellige utgavene av «protokollene» bidrar ikke akkurat til å styrke deres troverdighet. Men som om det ikke skulle være nok, har det siden 1921 vært helt klart at store deler av «protokollene» er et plagiat.

Avsløringen kom i den britiske avisen The Times den 16., 17. og 18. august 1921. Avisens korrespondent i Konstantinopel, Philip Graves, hadde fått besøk av en russisk emigrant (som han av hensyn til vedkommendes sikkerhet ikke ville oppgi navnet på, men som vi i dag vet het Michael Raslovleff[13]) som gjorde ham oppmerksom på en bok der lange avsnitt var ordrett de samme som Zions vises protokoller. Boken var skadet, slik at tittelbladet manglet. Det ble imidlertid raskt klart at det her dreide seg om en bok fra 1864, skrevet av en fransk jurist ved navn Maurice Joly. Boken var utgitt i Brussel. Tittelen på boken var < em>Dialogue aux enfers entre Machiavel et Montesquieu ou la politique de Machiavel au XIXe siècle (Dialog i underverdenen mellom Machiavelli og Montesquieu, eller Machiavellis politikk i det 19. århundre).

Machiavelli (1469-1527) var en florentinsk statsmann og forfatter som er mest kjent for sin bok Fyrsten (Il principe). Her hevder han statsmaktens rett til hensynsløst og uten skrupler å gjennomføre sine planer. Franskmannen Montesquieu (1689-1755) var av en helt annen oppfatning. Hans hovedverk er boken Lovenes ånd (L’esprit des lois). Her tar han til orde for maktfordelingsprinsippet, at staten skal spre sin makt mellom forskjellige statsorganer, den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.

I sin «Dialog i underverdenen» har Joly konstruert en samtale mellom disse to statsmenn, der Montesquieu representerer liberalismen og Machiavelli en kynisk despotisme. Boken var i virkeligheten rettet mot keiser Napoleon III. Alt Machiavelli sier, skal tjene til å beskrive Napoleon III’s motiver og metoder. Denne boken dreier seg altså om fransk politikk etter midten av det nittende århundre. Den har ingenting med jøder og jødedom å gjøre – heller ikke med frimureri, for den saks skyld.

Det viser seg nå at om lag to femtedeler av teksten i Zions vises protokoller er plagiat fra Jolys «Dialog i underverdenen». I ni av kapitlene utgjør lånet mer enn halvparten av teksten, i noen hele tre fjerdedeler, og i ett tilfelle (kapittel eller protokoll 7) nesten hele teksten. Eksempler på denne plagieringen er gitt nedenfor. Det er således ingen tvil om avhengigheten.

Det Joly i «Dialog i underverdenen» legger i munnen på Machiavelli/Napoleon III, legges i «protokollene» i munnen på den talende, anonyme vise av Zion. Stundom er det snakk om direkte bruk av utsagnene, iblant er det slik at argumentasjonen snus helt på hodet i forhold til originalen. Mens «Machiavelli» hevder at en despot kan skjule seg bak demokratiske former, heter det i «protokollene» at demokratiske former bare er et skalkeskjul for tyranniet. «Dialog i underverdenen» er stringent og logisk bygd opp. Det er ikke «protokollene». De bærer snarere preg av hastverksarbeid (eller uryddig tankegang). Det er en viss motsetning mellom det som sies om hva en allerede har oppnådd og det en planlegger å oppnå. Av og til heter det at de ikke-jødiske regjeringene skjelver for jødenes makt, andre steder at de ikke engang har oppdaget at den jødiske sammensvergelsen eksisterer. I hovedsak er «Dialog i underverdenen» et verk som beskriver en faktisk foreliggende politisk situasjon, mens «protokollene» har form som en profeti om noe som skal skje i fremtiden.

Av og til knyttes «protokollene» også til det som sies av «Montesquieu» og da for å gi inntrykk av at liberalismens idealer ble oppfunnet av jødene og fremmes av dem for å skape uorden og umoral blant ikke-jødiske folkeslag. Angrepene på liberale ideer er i det hele tatt typisk for «protokollene», samtidig som aristokratiet fremheves som det beste vern for monarkiet.

Sammenligning av tekster fra Dialogue aux Enfers og Zions vises protokoller

I det følgende skal vi gi noen eksempler på steder der Zions vises protokoller tydelig følger Maurice Jolys Dialogue aux Enfers. Tekstene fra Joly er oversatt etter Maurice Joly: Dialogue aux Enfers entre Machiavel et Montesquieu, nyutgaven på Editions Allia, Paris 1987. Tekstene fra Zions vises protokoller er tatt fra Norsk Fronts utgave fra 1940.[14]

Første eksempel

Dialogue (fra første dialog):

Alle mennesker streber etter makt. Det finnes ingen som ikke gjerne var en undertrykker, om han bare kunne. Alle, eller nesten alle, er beredt til å ofre andres vel for sine egne interesser.

Hvem er det blant dere som holder styr på de villdyr som kalles mennesker? Fra begynnelsen av det menneskelige samfunn var det den rå og utemmede makten; senere loven, det vil atter igjen si makten, men bundet i former.

Den politiske friheten er bare en relativ idé.

Protokollene (fra første protokoll):

Hvert eneste menneske streber efter makt. Hvert enkelt menneske vil være herre over sine beslutninger og sine handlinger. Hvert eneste menneske vilde gjerne være en diktator hvis han bare kunde bli det. Denne streben efter makt er så sterk, at det knapt nok finnes et eneste menneske som ikke vilde være villig til å ofre det almene vel hvis han kunde ha fordel av det.

Hvilke naturdrifter er det som behersker rovdyrene, de som ernærer sig av menneskenes blod? Hvad har alltid vært målet for deres handlinger og deres vilje. Da det menneskelige samfund oppstod, rev rovdyrene i menneskeskikkelse til sig den rå og blinde makt. Av dette trekker jeg den slutning, at det er makten som er det avgjørende, om den enn er aldri så godt maskert og tilsløret. Av dette følger igjen: Tilværelsens grunnlov hviler helt og holdent på denne tanke: «Retten er begrunnet i makt, i styrke.»

Den statsrettslige frihet er en tanke, et begrep, men ingen kjensgjerning.

Annet eksempel

Dialogue (fra sjette dialog):

Machiavelli: Det står skrevet: «Per me reges regnant», det betyr ordrett: Gud innsetter kongene.

Protokollene (fra femte protokoll):

«Per me reges regnant» – ved mig hersker kongene. Profetene har lært oss, at vi av Gud selv er utvalgt til herredømme over den hele verden.

Tredje eksempel

Dialogue (fra sjuende dialog):

Jeg skal opprette veldige finansmonopoler, reservoarer for den offentlige rikdom. Alle privatformuer skal være så avhengige av dem at disse formuene kommer til å forsvinne sammen med statskreditten dagen etter et politisk sammenbrudd. De, Montesquieu, er en nasjonaløkonom. Jeg ber Dem vurdere rekkevidden av denne tanke.

I vår tid har aristokratiet utspilt sin rolle som politisk makt. Men for regjeringene utgjør ennå det jordeiende borgerskap et farlig motstandselement så lenge det selv er uavhengig.

Det kan altså bli nødvendig å utarme dem eller kanskje ruinere dem fullstendig.

Protokollene (fra sjette protokoll):

Meget snart vil vi da i handelen sikre oss kjempemessige monopoler, som vil utelukke enhver fremmed konkurranse og være oss en kilde til stor rikdom. Ikke-jødenes store formuer vil avhenge av de jødiske monopoler på en slik måte, at de på den første dag efter den gamle regjerings sammenbrudd vil forsvinne på samme måte som statens betalingsevne (statskreditten). Jeg vil be de her tilstedeværende industri- og handelsmenn å verdsette denne tanke efter dens betydning.

Den ikke-jødiske adel har utspilt sin rolle som makt i staten. I denne henseende behøver vi ikke å regne med den. Men da adelen er store jordeiere og derigjennom inntar en sikret økonomisk stilling som gjør den fullstendig uavhengig, så er den skadelig for oss. Derfor gjelder det for enhver pris å berøve adelen dens jordeiendom.

Fjerde eksempel

Dialogue (fra trettende dialog):

Etter at Sulla hadde dekket hele Italia med blod, kunne han leve i Roma som en enkel privatmann, og ingen våget å krøke et hår på hans hode.

Protokollene (fra femtende protokoll):

Tenk, mine herrer, på Sulla. Det blødende Italia rørte ikke et hår på hans hode, skjønt han hadde en forferdelig blodskyld på sig. Sulla blev forgudet av det samme folk som han hadde pint og plaget, fordi han forstod å skape sig en maktstilling uten like. Hans tilbakevenden til Italia gjorde ham usårlig.

Femte eksempel

Dialogue (fra tolvte dialog):

Jeg forutser den mulighet at en må nøytralisere pressen ved hjelp av pressen selv. Vet De hva min regjering vil gjøre ettersom journalistikk er slik en stor makt? Den vil selv drive journalistikk, og den skal bli den inkarnerte journalistikk.
….
Likesom guden Vishnu skal min presse ha hundre armer, og disse armene vil gi uttrykk for alle avskygninger og meninger over hele landet. Folk vil tilhøre mitt parti uten å vite det.

Protokollene (fra tolvte protokoll):

Tidsskrifter og aviser er de to beste midler til å beherske åndslivet. Av denne grunn vil vår regjering erverve sig eiendomsretten til de aller fleste tidsskrifter og aviser.
….
Våre aviser vil tilhøre de forskjelligste retninger. Vi vil ha adelige borgerlige, liberale socialistiske og selv oprørske blad og underholde dem alle sammen. Pressen vil, som den indiske guden Vishnu, ha hundre armer.

«Protokollene» for retten

«Protokollene» var altså utvetydig avslørt som et falsum. Her hjemme gjorde både Aftenposten og Norges Handels- og Sjøfartstidende i 1922 rede for hvordan det forholdt seg med skriftets tilblivelse. Men slike avsløringer betydde lite for overbeviste antisemitter, den gang som i dag. Noen trodde på tøvet, noen ønsket at det skulle være sant, og noen hevdet den oppfatning at om skriftet ikke var ekte, så kunne det godt ha vært det.

Sveitsiske jøder tok opp hansken og gikk til anmeldelse av «protokollene», eller rettere sagt av en del medlemmer av den sveitsiske Nasjonal Front, som utbredte skriftet. Saken kom opp høsten 1934, men måtte utsettes da de anklagede hadde problemer med å skaffe en sakkyndig på «protokollene». Saken kom så opp for retten i Bern våren 1935, etter en paragraf i kantonen Berns straffelov som dreier seg om smusslitteratur (artikkel 14). Dommen falt 14. mai 1935. Dommeren fant at «protokollene» for en stor del var et plagiat av Jolys bok og var å regne som smusslitteratur. De to hovedanklagede ble dømt til bøter. Og dommeren uttalte:

«Jeg håper å se den dagen da ingen vil være i stand til å forstå hvorfor ellers friske og fornuftige mennesker skulle behøve å bry sine hjerner i fjorten dager over spørsmålet om ektheten av en forfalskning som Zions protokoller … Jeg anser Protokollene som noe latterlig tøv.»[15]

Imidlertid ble saken anket. Den kom opp for kantonen Berns høyesterett høsten 1937. Her ble dommen omstøtt og de dømte frikjent. Dette faktum har fått både antisemitter og andre til å hevde at «protokollenes» ekthet på denne måten ble bekreftet av høyesterett. Men det er langt fra tilfelle.

Dommen i høyesterett bekrefter faktisk den første dommerens vurdering når det gjelder spørsmålet om ektheten. Men det juridiske spørsmålet var: Hva er «smusslitteratur» i den forstand at det er straffbart i henhold til straffelovens artikkel 14? Retten fant at loven entydig sikter mot umoralsk (obskøn) og pornografisk litteratur. «Protokollene» i sin helhet anså også høyesterett som et ondsinnet skrift, ja, en hatefull og giftig forfalskning. De utgjorde imidlertid ikke den typen obskøn litteratur som den aktuelle lovparagrafen var rettet mot. Det dreide seg om politisk litteratur, og slikt var det føderalstatens lover og ikke de enkelte kantoner som skulle ta seg av. Retten påla de anklagede selv å betale sine utgifter i forbindelse med rettssaken, til tross for at de altså ble frikjent.[16]

Når vi vet dette, er det ganske klart at rettssaken i Bern slett ikke innebar noen form for godkjenning av Zions vises protokoller. Saken var fremmet etter feil paragraf, og derfor kunne de anklagede ikke dømmes. Men om «protokollene» hadde begge rettsnivåer kun én mening: et ondsinnet og hatefullt skrift. Det er rent sludder når det i forordet til Norsk Fronts utgave av «protokollene» fra 1940 heter at «Efter denne domsavsigelse vil det være ganske nytteløst å benekte protokollenes ekthet.»

I nyeste tid har det, særlig i land der sensuren nylig er avskaffet og trykkefrihet innført, vært en viss tvil om hvordan man skal behandle Zions vises protokoller. I en rettssak i Johannesburg i 1991 ble det først vist til trykkefriheten som var gjeninnført det året. «Protokollene» hadde i apartheidperioden vært ansett som «uønsket litteratur». Nå ble de først frigitt, men etter at det ble dokumentert at de forhåner og er til sjenanse for en av landets folkegrupper, ble de igjen erklært for uønsket. I en rettssak i Moskva i 1993 ble den endelige dommen under henvisning til medieloven av 1990 at «protokollene» kan utgis og at det står enhver fritt å kritisere utgiverne. I Frankrike ble derimot «protokollene» forbudt i 1990 etter skjendingen av den jødiske gravlunden i Carpantras. Sveitsiske myndigheter valgte imidlertid i 1994 ikke å forby salg av «protokollene» «da ingen lov er brutt». En dom i Estland i 1995 gikk derimot på at restopplaget av «protokollene» skulle destrueres.[17]

«Protokollene» i Russland

Den første kjente utgave av Zions vises protokoller kom altså ut på russisk i 1903 (Krushevans utgave i Znamya), den første «fullstendige» utgaven i 1905 (Nilus). Krushevan var en erklært antisemitt, Nilus var en eksentriker som åpenbart trodde på myten om den jødiske verdenssammensvergelse. Men hvem sto i første hånd bak Zions vises protokoller?

Hvem som faktisk førte teksten i pennen, er det ingen som vet. Men det er alminnelig enighet i forskningen om at den som sto bak det hele, var lederen for det hemmelige russiske politi (Okhrana) i utlandet, Pjotr Ivanovitsj Ratsjkovsky, som holdt til i Paris. Han var en mester i renker og intrigespill, og han sto bak en rekke tilsvarende forfalskninger. Han var også en militant antisemitt, og i andre forfalskninger han sto bak, møter vi mange av de samme tankene som i Zions vises protokoller. I forbindelse med en hoffintrige i Russland ser det ut til at Ratsjkovsky har sendt «protokollene» til Nilus, som for sin del trodde at det var Ratsjkovsky som hadde oppdaget og avslørt dem.[18]

Zions vises protokoller inneholder flere hentydninger til samtidig fransk og russisk historie. Sist i sekstende protokoll nevnes en fransk politiker, Léon Bourgeois, ved navn. Han var statsminister 1895-96 og senere undervisningsminister. Bourgeois ga i 1897 ut en bok der han gikk inn for et mer moderne undervisningssystem (den såkalte anskuelsesundervisningen), som det ble mye debatt om. I tiende protokoll heter det at man må forsøke å få innsatt folk med et eller annet «Panama» i sin fortid som presidenter i verdens land, fordi disse vil være lettere å styre. Dette sikter rimeligvis til Émile Loubet, som var fransk statsminister da Frankrike i 1892 opplevde en større økonomisk skandale i forbindelse med sitt engasjement for byggingen av Panama-kanalen.

Særlig selsomt er siste avsnitt i niende protokoll, der det er tale om bygging av undergrunnsbaner. Derfra kan jødene sprenge verdens hovedsteder i lufta dersom de skulle finne det nødvendig. (Den norske utgaven av 1920 sier riktignok i en fotnote at dette sannsynligvis er å forstå «i figurlig betydning, med henvisning til sådanne midler som bolsjevismen».) Undergrunnsbanen i Paris ble vedtatt bygget i 1897 og åpnet i 1900. Den antisemittiske skribenten Édouard Dumont klaget for øvrig i 1897 over at det var altfor mange jøder involvert i byggingen. Samtidig var det undergrunnsbaner under bygging i en rekke andre hovedsteder i Europa. (Alfred Olsen har i sin utgave av Zions vises protokoller utelatt omtalen av undergrunnsbanene og Bourgeois, men har beholdt «Panama». Norsk Fronts og Gjallarhorns utgaver har med alle tre.)

I tjuende protokoll sies det at «gullstandarden har vært en fordervelse for alle de statene som har anvendt den». Dette tør ha sammenheng med at den russiske finansminister Sergej Witte i 1897 fikk innført gullstandarden – myntsystemet som bygger på gull som verdimåler – i Russland.

Alt dette taler for at Zions vises protokoller ble skrevet i 1897 eller umiddelbart etterpå. 1897 var jo også året for den første sionistkongress. Det kan være noe av bakgrunnen for at det tales om Zions vise og ikke, hvilket hadde vært mer naturlig, om Israels eller jødenes vise.

Zions vises protokoller er åpenbart laget for å påvirke politiske forhold i Russland. En kan si at hele det nittende århundre var preget av to hovedstrømninger i russisk kultur og politikk. Den ene retningen var vendt mot Vesten og mente at fremgang for Russland lå i en tilpasning til vestlig teknologi og samfunnssystem. Den andre retningen var preget av russisk, eller slavisk, nasjonalisme og angst for hva en tilpasning til det man så på som det dekadente Vesten ville føre med seg.

Zions vises protokoller vil på sin måte vise hvordan vestorienteringen er en fare. Derfor forsøker «protokollene» å fremstille liberale og demokratiske ideer som en trussel: Alt sammen er egentlig bare et skalkeskjul for jødenes hemmelige planer om å overta makten over hele verden. Ved på denne måten å bygge på nedarvede antisemittiske forestillinger, har den eller de som stod bak Zions vises protokoller villet påvirke russisk innenrikspolitikk, verne tsarens og aristokratiets makt, særlig de store landeiernes, og kirken. Hensikten var altså å hindre liberaliseringen i Russland ved å fremstille den som et jødisk komplott.

«Protokollene» ble raskt tatt i bruk av aktive antisemitter og pogromshchiki, folk som sto bak organiseringen av pogromer mot jødene. En slik person var som nevnt P.A. Krushevan, som var den første til å utgi «protokollene». Andre som kjærkomment brukte «protokollene» i sin argumentasjon var en terrororganisasjon som er kjent under navnet «De sorte hundreder». Det ble imidlertid klart for dem som brød seg med å undersøke saken at «protokollene» måtte være en forfalskning. Og da tsar Nikolai II (1894-1917), som selv var antisemittisk innstilt, ble forelagt «protokollene», avviste han dem med utsagnet: «Man kan ikke forsvare en ren sak med skitne midler.»[19]

Det var i tiden etter revolusjonen i Russland i 1917 at Zions vises protokoller skulle få sin storhetstid, både i og utenfor Russland. Det var nå «protokollene» for alvor ble kjent i Vest-Europa og oversatt til en rekke språk. «Protokollene» ble tatt i bruk av de kontrarevolusjonære, de «hvite», i Russland. Og de ble omformet i pakt med situasjonen, om ikke i teksten, så i kommentarene til den. Selve teksten forsøker jo å tegne et bilde av en jødisk-frimurersk konspirasjon. Dette endres nå i retning av en jødisk-bolsjevikisk konspirasjon. Den jødisk-kommunistiske konspirasjonsmyten overtar for den jødisk-frimurerske.

Dette kommer tydelig til uttrykk i en ny forfalskning, nemlig det såkalte Zunder-dokumentet, som gir seg ut for å komme fra noe som kaller seg «Sentralkomiteen for den israelittiske internasjonale liga» og er stilet til alle avdelinger av denne liga. Dokumentet skulle angivelig være funnet på en bolsjevikisk jødisk offiser som het Zunder. Dette dokumentet forsøker å vise at den bolsjevikiske revolusjon egentlig var resultatet av et jødisk komplott og oppfyllelsen av århundrers anstrengelser.[20]

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før sovjetregjeringen – som jødene altså angivelig skulle stå bak – var i ferd med å gjøre synagoger om til arbeiderforeninger, oppløse jødiske religiøse, kulturelle og filantropiske institusjoner og forby hebraiske bøker, uansett innhold. Disse aksjonene var rett nok ledd i en mer omfattende ateistisk kampanje og rammet derfor ikke bare jøder. Men de viser likevel hvor urimelig det er å oppfatte den bolsjevikiske revolusjon som resultatet av et jødisk-kommunistisk komplott. De jøder som deltok i revolusjonen, som for eksempel Trotsky, kunne selv være sterkt anti-jødiske i sin språkbruk, idet de ikke regnet seg selv som jøder – i hvert fall ikke i noen religiøs betydning av ordet.[21]

«Protokollene» utgis i Vesten

Revolusjonen i 1917 førte til at mange av de «hvite» etter hvert forlot Russland og kom til Vesten. I bagasjen hadde flere av dem med seg Zions vises protokoller, som nå ble oversatt til og spredt på en rekke europeiske språk. Den første tyske utgaven kom i 1919, altså lenge før nazistene kom til makten. Den var utgitt av en viss Ludwig Müller under pseudonymet Gottfried zur Beek. Tittelen var Die Geheimnisse der Weisen von Zion («Zions vises hemmeligheter»). Müller ga også ut et konservativt antisemittisk månedsskrift. Fra nå av fikk antisemittismen i Vest-Europa en morderisk intensitet den tidligere ikke hadde hatt. En rekke andre utgaver fulgte. Blant de nyere utgavene på tysk er Die Zionistische Protokolle (Den zionistiske protokoll), trykt i USA i 1976 eller 1977.

I England kom den første utgaven i 1920, med tittelen The Jewish Peril. Protocols of the Learned Elders of Zion (Den jødiske fare. Protokollene til de lærde Zions eldste). Flere andre utgaver fulgte. «Protokollene» fikk en viss utbredelse i England inntil de ble avslørt i The Times i august 1921. Det er ellers interessant å merke seg at i England oppfattes «konspirasjonen» som bestående av jøder, bolsjeviker og tyskere.

I USA kom første utgave av «protokollene» ut i 1920, etter at deler av dem først var trykt i forskjellige aviser og tidsskrifter. Utbredelsen av «protokollene» ble her ikke minst fremmet av Henry Ford gjennom hans avis Dearborn Independent og boken The International Jew; the World’s Foremost Problem («Den internasjonale jøde; verdens fremste problem»). I USA taler kommentarene til «protokollene» om en konspirasjon av jøder og bolsjeviker. Derimot sies det praktisk talt ingenting om frimurerne, hvilket er bemerkelsesverdig dersom man leser «protokollenes» tekst.

I Polen kom Zions vises protokoller også ut i 1920, med aktiv støtte fra kirkelig hold. Det er kommet minst tre opptrykk av eldre utgaver på polsk i løpet av 1980-årene. På italiensk kom første utgave av «protokollene» i 1921. Det kom minst tre opptrykk av eldre utgaver i 1970-årene. Første utgave på spansk kom i 1927 og det er kommet mange nyutgivelser av forskjellig slag, særlig i Latin-Amerika. En av de nyeste er Los Protocols de los Sabios de SiónZions vises protokoller»), utgitt i Bogotá, Colombia 1990.

I Spania kom en ny utgave i 1963. Hensikten var utvilsomt å påvirke det andre Vatikankonsil, som arbeidet med spørsmålet om Romerkirkens forhold til jødene. Tittelen på denne utgaven var Sabios de Sión. Protocolos. Plan: Destruir la Christianidad – Esclavizar la Humanidad («Zions vise. Protokoller. Plan: Ødelegge kristenheten – slavebinde menneskeheten.») På portugisisk kom første utgave i 1936, utgitt i Brasil, hvor den kom i ny utgave i 1989. På serbisk og slovensk er det kommet nye utgaver av «protokollene» i henholdsvis 1988 og 1989 og på gresk kom første utgave i 1928. Det er kommet en rekke nyutgivelser i 1970- og 1980-årene med kommentarer av arkimandritt Ch. Vasilopoulos.

I Frankrike kom det ut to forskjellige utgaver av Zions vises protokoller i 1920 og én i 1921. Nyutgaver er kommet i 1989 og 1990 (to). Sist i 1980-årene kom også en fransk utgave trykt på Nordland Forlag i Ålborg, som sprer nazistiske og antijødiske tekster på fransk, tysk og engelsk. Dessuten trykkes, som vi skal se, franske utgaver i den muslimske verden.

Under nazismen

Sin mest skjebnesvangre anvendelse fikk Zions vises protokoller under nazistenes herredømme, både i Tyskland og i de land de invaderte. Mye taler for at Hitler selv har trodd på konspirasjonsmyten, det fremgår blant annet av Mein Kampf. Hitler så det slik at jødene i og med revolusjonen i Russland i 1917 tok et skritt videre for å kontrollere massene, mens de allerede fra før kontrollerte de styrende klasser gjennom sin kontroll over frimureriet. Hitlers venn Dietrich Eckart ga i 1924 ut en bok som gjenga samtaler han hadde hatt med Hitler. Tittelen var Der Bolschewismus von Moses bis Lenin – Zwiegespräch zwischen Adolf Hitler und mir (Bolsjevismen fra Moses til Lenin – samtale mellom Adolf Hitler og meg). Moses oppfattes her som den første bolsjevik og en sann forløper for Lenin, som både Hitler og Eckart antok var jøde. (Påstanden om at Lenin var jøde møter oss ofte i antisemittisk litteratur som kobler jødedom og kommunisme, men har ingen rot i virkeligheten.) I sine samtaler med Eckart skal Hitler til og med ha sagt – hva han aldri sa offentlig – at han også anså kristendommen for å være en del av den jødiske konspirasjonen.[22]

Zions vises protokoller ble flittig brukt i nazistenes propaganda. Alfred Rosenberg brukte dem hyppig. Det samme gjorde Josef Goebbels og Julius Streicher. Streicher brukte i 1934 et nummer av Der Stürmer til spesielt å gjenta ritualmordanklagen. Både nazismens raseteorier og dens jødehat har pseudoreligiøse overtoner. Og konsekvensene kjenner vi, selv om det i vår tid faktisk er noen som vil revidere historieskrivningen ved å hevde at holocaust og gasskamrene aldri fant sted.

Den arabiske verden

Det finnes i dag flere oversettelser og utgaver av Zions vises protokoller på arabisk enn på noe annet språk.[23] Teksten har faktisk vært obligatorisk lesning ved religionsvitenskapelige institutter ved en rekke arabiske universiteter. En professor i hebraisk ved ‘Ain Shams-universitetet i Kairo uttalte i 1973 at jødene bruker ikke-jøders blod i rituelle øyemed. Slike synspunkter fremmes også i det som skulle være vitenskapelige arbeider om jødisk religion og historie.

Dette gjelder også skolebøker. En UNESCO-kommissjon rettet i 1969 sterk kritikk mot skolebøker som ble brukt i UNWRAs leire i Jordan, Libanon, Gaza og på Vestbredden, på grunn av nedverdigende omtale av jøder og usaklig beskrivelse av jødedommen. Rapporten ble presentert for UNESCOs 82. sesjon i Paris 4. april l969, men ble aldri offentliggjort.

Det må imidlertid også sies at en rekke arabiske akademikere uttaler seg markert mot å tro på «protokollenes» ekthet. Dette gjelder for eksempel en fremtredende representant for PLO, som i 1974 skrev en artikkel om «protokollenes» historie i den egyptiske avisen Al-Ahram, der han både understreket at de oppfattes som en forfalskning og dessuten tilføyde at jødenes historiske erfaringer i forskjellige land taler imot tanken om en «stor sammensvergelse» eller «verdensregjering». Og han er ikke alene om slike synspunkter, hverken blant palestinske eller andre arabiske akademikere Blant annet har en egyptisk menneskerettsorganisasjon protestert mot bruken av Zions vises protokoller i TV-serien «En rytter uten hest,» som er nevnt innledningsvis.[24]

Mange har likevel funnet «protokollene» anvendbare i politisk sammenheng. Egypts president Nasser siterte Zions vises protokoller i et intervju med en indisk journalist i 1958 og anbefalte dem som en innføring i jødiske forehavender. I 1964 avviste han holocaust som en myte og uttrykte sin beklagelse over at nazistene tapte krigen. Skribentene bak TV-serien «En rytter uten hest» argumenterer også med at serien viser sionismens sanne ansikt.

Tanken om den jødiske verdenssammesvergelse og ritualmordanklagen er klart utformet i følgende utsagn fra Saudi-Arabias kong Faisal i det egyptiske billedmagasinet Al-Musawwar den 4. august 1972:

Israel har hatt onde hensikter helt siden oldtiden. Dets mål er å ødelegge alle andre religioner. Det er bevist fra historien at det var de som startet korstogene på ayyubiden Saladins tid for at krigen skulle lede til svekkelse av både muslimer og kristne. De anser de andre religionene som lavere enn sin egen og andre folk for å stå på et lavere nivå. Og når det gjelder temaet hevn, har de en bestemt dag da de blander blodet fra ikke-jøder i brødet sitt og spiser det. For to år siden, da jeg var på besøk i Paris, hendte det at politiet oppdaget fem myrdede barn. Blodet var tappet ut, og det viste seg at noen jøder hadde myrdet dem for å ta blodet deres og blande det i brødet som de spiser denne dagen. Dette viser dere omfanget av jødenes hat og ondskap mot ikke-jødiske folk. [25]

Ritualmordanklagen finnes også i den syriske forsvarsminister Mustafa Tlas’ bok «Sions matsa» (eller: «Sions påskebrød»), som kom i sin åttende utgave i 2002. Forskjellen fra de tradisjonelle kristne ritualmordanklagene er at her påstås det at jødene bruker blod fra et muslimsk barn i påskebrødet sitt.[26]

Den islamistisk-palestinske organisasjonen Hamas har anvendt Zions vises protokoller i sitt charter fra 1988. Det siteres fra dem i artikkel 22, og det henvises uttrykkelig til dem i artikkel 32. I artikkel 22 er det forestillingen om den jødiske verdenskonspirasjonen som står i sentrum, i 32 frykten for at Palestina bare er begynnelsen og at sionistene vil ha større og større deler av Midtøsten. Israel og sionismen oppfattes som del av den jødiske konspirasjonen om å erobre verden.[27] Og da Shimon Peres’ bok Et nytt Midtøsten ble utgitt på arabisk i Egypt i 1995, ble den forsynt med et forord som hevder at boken beviser at «protokollene» må være ekte. «Hans bok er et ytterligere skritt i gjennomføringen av denne farlige planen», heter det.[28]

Ritualmordanklagene kom til den arabiske og øvrige muslimske verden fra Europa og de fikk et oppsving både i Det osmanske imperium og i Persia i det nittende århundre. Forestillingen bredte seg både i Midtøsten og på Balkan. Bernard Lewis har antagelig rett når han påpeker at slike anklager som regel oppsto først i områder med forholdsvis store kristne befolkninger. Ikke sjelden ble anklagene støttet av utenlandske diplomater, særlig greske og franske. Jødene kunne på sin side som regel regne med beskyttelse fra osmanske myndigheter i slike saker. I økende grad fikk de også støtte fra britiske myndigheter, stundom også prøyssiske og østerrikske. Og dette lærer oss at det var utenrikspolitiske interesser med i spillet.

Fra 1860-årene var det en økende antisemittisme av den europeisk typen vi her har sett nærmere på i Det osmanske imperium. De første antisemittiske traktatene på arabisk kom ut mot slutten av det nittende århundre. De fleste av dem var oversatt fra fransk, og oversettelsene er for en stor del utført av arabiske katolikker eller unerte kristne[29] (kristne som tilhørte orientalske kirker som anerkjente pavens primat og var forenet med Roma). Fra begynnelsen av det 20. århundre kommer det ritualmordanklager også i muslimske aviser i Egypt. Siden da har dette vært et vanlig tema i muslimsk antijødisk litteratur.

Den første utgaven av Zions vises protokoller på arabisk var oversatt fra fransk.[30] Den kom ut i 1925-26, trolig i Kairo. En oversettelse fra en annen fransk utgave kom ut i 1926, i et tidsskrift utgitt av Den romersk-katolske kirke i Jerusalem.[31] Den mest utbredte arabiske utgaven av «protokollene» ble utgitt av Muhammed Khalifa al-Tunsi i Kairo 1951. Den har fått mange opptrykk. Ett av dem bærer tittelen Zions vises protokoller, eller det bolsjevikiske evangelium. I 1968 ga president Nassers bror ut en utgave av «protokollene». Tredje utgave av denne kom ut i 1986/87.

Forfatteren V.S. Naipaul forteller i sin bok Blant de troende. En muslimsk reise fra 1981 at han under sitt opphold i Malaysia ble konfrontert med Zions vises protokoller hos en gruppe arabiske muslimer der.[32]

Et interessant trekk når det gjelder «protokollene» i arabiske og andre muslimske land er tilbakeeksporten. For eksempel selges det i dag i Frankrike franskspråklige utgaver av Zions vises protokoller som er trykt i Beirut, Teheran eller Kuwait. De to sistnevnte er trykt henholdsvis i 1985 og 1986. En publikasjon utgitt av den iranske ambassade i London i mars 1984 anbefalte «protokollene» til studium for den som vil forstå sionismen. I Algerie utgis en franskspråklig ukeavis med tittelen Le jeune Indépendent. Denne trykte høsten 1991 Protocols des Sages de SionZions vises protokoller») som føljetong (november-desember). I 2002 trykte en arabiskspråklig ukeavis i New Jersey utdrag av «protokollene» både i august og oktober, men etter press også satt inn en notis om at de anses som uekte.[33]

Japan

En historie for seg er mottakelsen av Zions vises protokoller i Japan. Skriftet kom til Japan med offiserer som hadde støttet de «hvite» styrkene i Sibir under revolusjonen. Det ble utgitt på japansk i 1924 under tittelen Den jødiske fare.

Senere er det kommet mange forskjellige utgaver under mange forskjellige titler. I 1980-årene ble det jevnlig henvist til «protokollene» som belegg for at jødene hadde skylden for det forverrede forholdet til USA og en svekket yen-kurs. Da får vi vite at jødene stod bak den russiske revolusjon, begge verdenskrigene, Vietnam-krigen, Watergate, oljekrisen og Japans handelsproblemer.

På den annen side gis det eksempler på at både japanske diplomater og forretningsmenn, som også har oppfattet «protokollene» som ekte, har sett på dem med en viss beundring og som et godt eksempel til etterfølgelse.[34]

«Zions vises protokoller» dukker stadig opp på nytt i ulike sammenhenger. Hensikten med denne artikkelen har vært å gi interesserte lesere en saklig orientering om hva slags skrift «Zions vises protokoller» er og hvilke sammenhenger det er blitt brukt i. Så får kjensgjerningene tale for seg selv.

LITTERATUR

Tekst
Som tekst er benyttet Zions vises protokoller, utgitt av Norsk Front, Oslo 1940.

Oppslagsverk
[Encyclopædia Britannica] The New Encyclopædia Britannica, 15. utg., Chicago 1988. Oppslagsord: Bilderberger Conference; Bourgeois, Léon; Loubet, Émile. [ Enc.Brit.]

Encyclopaedia Judaica, vol. 1-16. Jerusalem 1971-72. Oppslagsord: Barruel, Augustin; B’nai B’rith; Elders of Zion, Protocols of the Learned; Freemasons; Luther, Martin; Marx, Karl Heinrich. [Enc. Jud.]

Encyclopaedia Judaica. Decennial Book 1973-1982. Jerusalem 1982. Oppslagsord: Elders of Zion, Protocols of the. [EJDB]

Encyclopaedia Judaica. Year Book 1988/9. Jerusalem 1989. Oppslagsord: Anti-Semitism; France; Latin-America; Russia; Yugoslavia. [EJYB]

Enzyklopädie des Holocaust, red. Israel Gutman, Argon verlag, Berlin 1993. Oppslagsord: Auschwitz-Lüge; Protokolle der Weisen von Zion.

Neues Lexikon des Judentums, red. Julius H. Schoeps, Bertelsmann Lexikon Verlag, Gütersloh/München 1992. Oppslagsord: Bildfrevellegende; Brunnenvergiftungslegende; Christusmord-Vorwurf; Hostienfrevellegende; Ritualmordvorwurf; Thomas von Monmouth; Weltverschwörungslegende. [NLdJ]

The Penguin Dictionary of Saints, utg. Donald Attwater, Penguin Books, Harmondsworth 1965. Oppslagsord: William of Norwich.

Annen litteratur

Bern-Itto, Hadassa. 1998. «Die Protokolle der Weisen von Zion» – Anatomie einer Fälschung. Berlin. Aufbau-Verlag.

Cohn, Norman. 1970. Warrant for Genocide. The Myth of the Jewish World Conspiracy and the Protocols of the Elders of Zion. Harmondsworth: Penguin Books.

Elliot, Lawrence. 1995. «Løgnen som ikke vil dø», s. 61-65 i Det Beste, november 1995.

Federbusch, Simon. 1934. Sions vises hemliga protokoll i sanningens ljus. Helsingfors.

Joly, Maurice. 1987 (1864/65). Dialogue aux enfers entre Machiavel et Montesquieu. Paris: Editions Allia (opptrykk av 1. utgave, Bruxelles 1864/65).

Larsson, Göran. 1995. Den största lögnen. Sions vises protokoll. Jerusalem: AMI-Jerusalem Center.

Lewis, Bernard. 1984. The Jews of Islam. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Lewis, Bernard. 1987. Semites and Anti-Semites. New York og London: W.W. Norton & Co.

Mendelsohn, Oskar. 1969, 1986. Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, I-II Oslo: Universitetsforlaget.

Naipaul, V. S. 1981: Blant de troende. En islamsk reise. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Pipes, Daniel. 1998. Verschwörung. Faszination und Macht des Geheimen. München: Gerling Akademie Verlag.

Rian, Dagfinn. 1992. Den store løgnen. Myten om den jødiske verdenssammensvergelse og de såkalte «Zions vises protokoller». Oslo: Sjalom Forlag.

Rian, Dagfinn. 1997. «Religiøs fundamentalisme og kampen om Det hellige land. Gush Emunim og Hamas», s. 159-167 i Prismet 48. årg. nr. 3-4, 1997.

Taguieff, Pierre-André. 1992. Les Protocols des Sages de Sion, I: Introduction à l’étude des Protocols, un faux et ses usages dans le siècle; II: Études et documents. Paris: Berg International.

Vogt, Judith. 1978. Historien om et image. Antisemitisme og antisionisme i karikaturer. København: Samlerens Forlag, og Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Zand, Nicole. 1992. «Another twist in the great Jewish plot that never was», The Guardian Weekly, May 10, 1992 = Vol. 146, No. 19.

New York Times, 25. oktober 2002.
Ha’aretz English Edition, 30. oktober 2002.
North Jersey News, 7. november 2002.
Vårt Land, 21., 22. og 23. november 2002.

(Dagfinn Rian er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Skepsisboken Konspiranoia (2003).)

Noter

[1] Se New York Times 25.10.02, Ha’aretz English Edition 30.10.02, Vårt Land 21., 22. og 23.11.02.

[2] NLdJ: 451, 477.

[3] The Penguin Dictionary of Saints: 342.

[4] Liebrecht, Berlin 1869-70

[5] Tekst i dansk oversettelse i Vogt 1978: 40-41.

[6] Cf. Rian 1992: 17-20.

[7] Vårt Land 24.02.94.

[8] Mendelsohn II 1986: 44-45.

[9] Den nye verdenskeiser, 1920: 110.

[10] Ibid. 7.

[11] Cohn 1970: 75-76.

[12] Cf. Enc. Brit. 2: 211.

[13] Cf. EJDB: 232.

[14] Eksemplene finnes i noe større omfang i Rian 1992: 32-37.

[15] Cohn 1970: 254.

[16] Taguieff II 1992: 11-12.

[17] Se til dette Ben-Itto 1998: 377-399, 405.

[18] Cf. Cohn 1970: 84-96.

[19] Cohn 1970: 125-126.

[20] Teksten til Zunder-dokumentet finnes på dansk i Vogt 1978: 241.

[21] Cf. Cohn 1970: 132.

[22] Cohn 1970: 203.

[23] Lewis 1984: 185.

[24] Ben-Itto 1998: 390-391; Lewis 1987: 208; Vårt Land 22.11.02.

[25] Lewis 1984: 187.

[26] Cf. Eliahu Salpeter, «Two libels and an escalation. In the new Arab anti-Semitism, the Jews are portrayed as enemies of Islam». Ha’aretz English Edition, 30.10.02.

[27] Cf. Rian 1997: 54.

[28] Ben-Itto 1998: 391.

[29] Lewis 1984: 185.

[30] Taguieff I 1992: 378.

[31] Lewis 1987: 199.

[32] Naipaul 1981: 343-347.

[33] North Jersey News 07.11.02.

[34] Cf. Ben-Itto 1998: 371-375.