Selvhjelpslitteraturen er en populær genre. Det er også en viktig formidlingskanal for ideologier om selv og samfunn. Ikke minst formidler mye av den New Age-ideologi. I denne artikkelen gis det et kritisk, analytisk blikk på hva som formidles, på noen virkemidler og deres effekt. Og på mulige konsekvenser.
Av Per Øyvind Solvang (publisert 01.07.2009)
– Jeg har lite tro på healing og andre alternative ting som spåaktiviteter. Men jeg synes heller ikke det er riktig å underslå mine egne opplevelse med Snåsakaillen. Jeg forteller bare det jeg opplevde, sier Hanssen.
– Har du fått sterkere gudstro?
– Jeg har min barnetro. Denne hendelsen gjør også at jeg har måttet revidere mitt syn og tror det er mer mellom himmel og jord enn det som lar seg forklare med ren vitenskap. Men jeg vil la det ligge, og la denne opplevelsen stå for seg selv uten å gå mer inn på slike spørsmål, sier Hanssen.[1]
Om en fremstående politiker vil påpeke at det kan finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste av oss kan begripe, ville det neppe vakt særlig oppsikt selv i et av verdens mest sekulariserte land. At en helseminister, på den andre siden, antyder at et drøyt århundre med rasjonell medisinsk vitenskap bør være ydmyk nok til å innse at denne skjulte virkeligheten både gir seg til kjenne gjennom individer uten tilknytning til helseforetak overhodet, og som et seriøst alternativ til skolemedisinen, er mer oppsiktsvekkende. Offentlige uttalelser som dette – ikke minst fra en minister – ville for få år siden vært rimelig utenkelige.
Som helseministeren kan antyde, lever irrasjonelle og romantiske verdier side om side – og kanskje tettere i dag selv om vi på samme tid anser oss for å leve i en tid der ”gud har forlatt åstedet”. Den intensiverte vekten på myke og emosjonelle verdier uttrykkes på flere måter: bedrifter og konserner melder seg på konferanser som ”First International Conference on Igniting the Genius Within”[2], medarbeidere og ledere kurses av personlige coacher med ekspertise innen ”management coaching and training for holistic businesses”[3], men kanskje mest av alt vises denne åndelige ”refortryllingen” (Gilhus & Mikaelson, 2005) gjennom den eksplosive veksten i åndelig selvhjelpslitteratur.
Det emosjonelle, psykologiske eller det åndelige er dominerende fokus innen store deler av selvhjelpslitteraturen og skiller seg til en viss grad fra tekstproduksjonen som retter seg mot mer praktiske formål. Skillelinjene er veldig diffuse, men jeg har likevel valgt å gjøre et analytisk skille mellom disse to variantene, der fokuset i denne artikkelen utelukkende er den åndelige delen av denne litteraturen.
Vi opplever for tiden det Norman Fairclough (1992: 199) kaller ”hybridization of discourses”, der grensene som før utvetydig skilte politiske, økonomiske, eller medisinske diskurser nå er i ferd med å viskes ut. Det betyr at diskurser fra vidt forskjellige domener og som før har vært adskilt av diskursenes gjensidige lukning, nå åpnes, forflyttes, rekonstrueres i nye og eksperimentelle former. Forskningsprosjekt er allerede underveis for å kartlegge konstitusjonen og følgene av denne raske utviklingen (e.g. Fairclough, 1992, 1995, 2001a, 2001b; Fairclough og Chiapello, 2002; Lemke, 1995) som selvhjelplitteraturen kan sees som en del av.
Hovedfokuset i denne artikkelen er for det første å undersøke på hvilken måte nye artikuleringer av disse hybriddiskursene formidles og forsøkes etablert hos leserne. Jeg har lagt spesiell vekt på hvordan elementer innen New Age-diskurs retorisk etableres som en legitim og viktig diskurs når leseren inviteres til å endre sitt handlingsmønster slik at det samsvarer med den ideologien som forsøkes formidlet fra forfatterens side. For både definisjon og innhold i paraplybegrepet New Age, har jeg støttet meg til Wouter Hanegraaff (1996).
Jeg har primært analysert to retoriske virkemidler forfatterne i mine teksteksempler tar i bruk: rekontekstualisering og lignelser. Gjennom disse måtene å anvende språket forsøker forfatterne, mener jeg, å endre lesernes oppfatning av spesielle ord eller tema som bedre passer inn med en sentral del av ideologien som formidles gjennom teksten – New Age.
Det betyr ikke dermed at selvhjelpstekstene står for ideologiseringen av et fra før nøytralt domene, men heller at selvhjelpsteksten prøver å anvende kjente diskurser med nye ideologiske referanser. Det vil også si at New Age i tekstene ikke nødvendigvis propaganderes eksplisitt, men forsøker å fremstå som en naturlig del av tekstens formidling.
En slik naturalisering av diskurs er et sentralt element for å konstruere diskursiv legitimitet, sier Fairclough, noe også mine eksempler viser der debatt og forbigåelse av ulike temaer alltid foregår selektivt:
If a discourse type so dominates an institution that dominates types are more or less entirely suppressed or contained, then it will cease to be seen as arbitrary (in the sense of being one among several possible ways of “seeing” things) and will come to be seen as natural, and legitimate because it is simply the way of conducting oneself. I will refer to this, as others have done, as the naturalization of a discourse type (Fairclough, 2001: 76).
Selv om min analyse kun behandler teksteksempler (i motsetning til Fairclough som tar opp flere tekstelementer som han mener konstituerer en diskurs, for eksempel bilde og lyd) viser analysen hvordan naturaliserte diskurser forsøkes reartikulert blant annet gjennom referanser til New Age. Det betyr ikke at naturaliserte diskurser som for eksempel ordbokdefinisjonen av ord, som jeg benytter meg av, betyr at de er frie for ideologi eller kamp om betydning. Det er nettopp det som vises i mine tekster, der ord som er mer eller mindre allment aksepterte i enhver diskurs, omarbeides, snus på hodet og gis nytt innhold. Denne nye reartikuleringen av deler av andre diskurser inn i en ny interdiskursiv hybrid (Fairclough, 2001: 218) legitimeres og forsøkes etablert med autoritet hos leseren, først og fremst gjennom semiotiske og språktekniske metoder som rekontekstualisering av ord og gjennom anekdoten eller lignelsen.
Jeg har fortløpende valgt å trekke inn diskusjoner i forhold til teksteksemplene, men størstedelen av diskusjonen har jeg forbeholdt artikkelens siste, diskuterende del. Her trekker jeg linjene fra tekst til sosial praksis, og ser på hvilke effekter diskursene kan ha, slik de kommer til syne i mine eksempeltekster og selvhjelpssjangeren generelt. I denne forbindelse har jeg spesielt benyttet meg av Rose (1996), Phillip (2003) og Hazleden (2003). Det teoretiske utgangspunktet for store deler av tekstanalysen baseres på Fairclough (2003) Analysing Discourse, og diskusjonsdelen følger tett på Foucault, spesielt i lys av hans begreper ”technologies of the self” og ”technologies of power”.
Utspring og historie
Selv om selvhjelpsbøker har vært ute på det litterære markedet en rekke år, er både mengden litteratur og konsumeringen av den av mye mer markant i dag enn for bare noen tiår siden. Titler som ”Ten Days to Self Esteem”, ”Find yourself in Three Days”, ”The Secret”, ”Awaken the Giant Within” har i dag en naturlig plass hos enhver bokhandler med respekt for sin egen forretningsdrift. Micki McGee, som har forsket på selvhjelpsindustrien, noterer at den i U.S.A. omsetter for over 2 milliarder dollar årlig (McGee, 2005: 11-12), og at antallet ulike selvhjelpsbøker er mer enn doblet i tidsrommet 1972-2000. Selv om U.S.A. er det klart største markedet for selvhjelpslitteratur, der mellom 1/3 og halvparten av alle amerikanere en eller annen gang i løpet av livet har kjøpt en bok i selvhjelpssjangeren, er det rimelig å anta at økning både i konsumering og produksjon av denne type tekster også hjelpes fram av kvinner på den andre siden av Atlanteren.[4]
Tanken om selvhjelp er ikke ny, sier Micki McGee, og viser til klassikere som Benjamin Franklins Poor Richard’s Almanac (1732) og Jean-Jaques Rousseaus Confessions (1783), men selvhjelp som den individuelle aktiviteten og ønsket om selvrealisering, selvforbedring eller å finne sitt ’egentlige jeg’ har, ifølge McGee, sitt utspring på 1970-tallet. Der sjangeren hadde vært dominert av suksessrike forretningsmenn som skrev om forklaringen på egen økonomiske suksess og delte sine tips og triks med leserne, flyttet fokuset på 1970-tallet til det indre og utvikling av sine myke sider – selv om også materiell velstand fortsatt er et sentralt tema, om enn på en mer fordekt måte (McGee, 2005: 19).
Denne forandringen av selvhjelpssjangeren korresponderer, ifølge Phillip (2003), med det som en rekke akademikere som følger Michel Foucault kaller frembringelsen av det moderne liberale styresettet. Men like viktig for vårt vedkommende er imidlertid at skiftet i selvhjelpssjangeren også korresponderer med oppblomstringen av den såkalte New Age-bevegelsen. Dette kommer jeg tilbake til om litt.
I dag refererer selvhjelpsbegrepet altså til den individuelle praksisen der individer forsøker å realisere seg selv, hente ut sitt indre potensial eller ”skape seg det livet de ønsker” (Noyes, 2008:10), og diskursene som vil guide individet til å nå disse målsetningene. Selvhjelpsboken kan sees på som en egen sjanger eller diskurs innen de diskursive rammene av det moderne liberale demokrati (Phillip, 2003: 3) eller innen rammene av ”The New Capitalism” som Norman Fairclough (2003a; 2003b) kaller den dominerende diskursen i vår tid.
Selvhjelp er best forstått som en spesifikk sjanger, sier McGee, definert ved forfatterens intensjoner, tekstens oppbygging, hvordan teksten markedsføres, hvem som er målgruppen, og andre stilistiske komponenter som skiller denne sjangeren fra andre tekster som godt og vel kan bli brukt til selvutvikling og selvrealisering slik som poesi, fiksjon, filosofiske tekster, men likevel ikke deler selvhjelpssjangerens egenart (McGee, 2005: 193). I tillegg er det for vårt vedkommende nyttig å gjøre et analytisk skille mellom selvhjelpsbøker med materielle siktemål som panelkleding, hagearbeid eller hekketrimming og den type bøker som sikter på mindre håndfaste aktiviteter som utvikling av sin indre ”emosjonelle intelligens” (Noyes, 2008: 11).
Det er denne siste typen selvhjelpslitteratur som er i fokus i den foreliggende analysen – det er naturligvis også denne type litteratur som klart innehar den dominerende posisjon i bokhandlernes ”kropp og sjel” eller ”helse”-avdeling. Det virker på mange måter som om utsiktene til selv å snekre sammen sitt følelsesliv, åndelige utvikling og mentale likevekt, langt er å foretrekke framfor våre mer jordnære og praktiske aktiviteter.
At selvhjelpbøker med åndelig fokus synes å dele en rekke grunnantagelser som ellers tilskrives bevegelsen som ofte fanges inn under det notorisk uhåndgripelige begrepet ”New Age” (Hedges & Beckford, 2000: 170), taler også for et slikt analytisk skille. En stor del av den ideologien og verdensanskuelsen som sirkuleres innen New Age, reproduseres og formidles også gjennom selvhjelpslitteraturen i varierende grad. Faktisk er selvutviklingslitteratur en sentral del av produksjonen og distribusjonen av diskurs innen nyreligiøsitet. Med sine praktiske lommeformater, akseptable antall sider og løfter om raske løsninger på alle tenkelige problemer, passer terapilitteraturen godt inn i en nykapitalistisk diskurs der samfunnet i større og større grad omtales som ”fragmentarisk”, ”kreativt”, ”team-orientert”, ”fleksibelt” og ”tilpasningsdyktig” (Fairclough, 2003a; 2003b).
Med rekken av forskjellige typer gjør-det-selv bøker og de temaene de omhandler, er det naturligvis vanskelig å finne noe systematisk og homogent mønster. Den åndelige selvhjelpssjangeren strekker seg sågar over så forskjellige tema som vektreduksjon, mental helse, økonomi, utvilling av gudgitte evner, familie, venner, sex, verdensproblemer, business. I tillegg opererer selvhjelpsdiskursen i en rekke ulike sub-sjangere som lydbøker, kassetter, CD, TV, artikler, magasiner, nettsider, radio. Til dette kommer naturligvis selvhjelpsboken som utvilsomt er den mest utbredte formen for både produksjon og distribusjon av selvhjelpsdiskursen.
Å skille mellom diskurser og sjangere er altså en høyt abstrakt øvelse, da det i praksis egentlig ikke eksisterer noen faste skiller mellom typer bøker, formater, sjangere eller diskurser i denne type litteratur foruten det medium den formidles gjennom. Man vil på denne måten lett finne selvhjelpslitteratur med praktiske anliggender, som forbedring av kropp eller matlaging, men tett sammenknyttet med religiøse diskurser og simultant formidlet gjennom ulike medier for eksempel bøker og CD’er sammen. ”Body from God” eller ”Biblical Cooking” burde altså ikke heve mange øyenbryn, men heller sees på som et typisk trekk ved vår tid, der diskursive linjer svekkes og åpner for det Fairclough kaller ”interdiskursivitet” (Fairclough, 1992: 199; 2003a: 35).
Tekstene jeg behandler i min analyse kan sees på som produkter av en slik diskursiv blanding, der sjanger, forestillinger, antagelser og lingvistiske kjennetegn tilveiebringes fra en rekke diskurser. Jeg har valgt å legge spesiell vekt på hvordan sentrale ideologiske forestillinger innen New Age bevegelsen forsøkes overlevert fra forfatteren til leseren i noen få utvalgte selvhjelpstekster: Deepak Chopras Suksessens 7 åndslover (2001) er kanskje den mest eksplisitt åndelige, og det er fra denne jeg har hentet de fleste eksemplene i første del, som omhandler etablering av New Age–diskurs gjennom rekontekstualisering. Randi B. Noyes Kunsten å lede seg selv (2008) er den andre hovedboken jeg har benyttet meg av i min analyse, spesielt i behandlingen av lignelsen som retorisk virkemiddel. Jeg har også benyttet meg av The Secret av Ronda Byrne (2006), skjønt i mindre grad enn de to førnevnte. La oss så først se kort på noen av disse sentrale elementene i disse bøkene.
Diskurs og semiotikk A. Rekontekstualisering av nøkkelord
Målet med denne delen er å se på måten visse nøkkelord omdefineres i teksten og gis en bestemt betydning. Norman Fairclough (1995: 114) refererer til denne prosessen som ”a strategic exploitation of the meaning of potential words”, eller ord av en viss betydning som etableres med en spesiell mening, som diskursen eller deler av den benytter som meningsfull referanse.
”Nodalpunkter” (Jørgensen og Phillip, 2003: 37) eller flytende betegnere (”floating signifiers”) er andre betegnelser på ord som, ved hjelp av ulike metoder, etableres som betydningsfulle referanser i en bestemt diskurs eller deler av en diskurs. ”Sykdom” og ”kropp” er for eksempel viktige referanser innen helsediskurs(er), eller ”fleksibilitet”, ”team-building”, ”globalisering” i en nykapitalistisk diskurs (Fairclough, 2003: 203).
Det finnes flere måter å utnytte meningspotensialet til ord. Man kan for eksempel eksplisitt løsrive et ord fra sin etablerte plass i toneangivende ordbøker, og så redefinere ordet for med det å tillegge ordet betydninger og kvaliteter det ikke hadde fra før. Innen kristen oppbyggelseslitteratur er denne eksplisitte måten å manipulere ord på særlig fremtredende. Her er et eksempel:
”Tro er tillit. Tillit er ikke noe vi bestemmer oss for å få til. Det er noe vi får. Har vi tillit til et annet menneske, er dette en gave fra den vi har tillit til.”[5]
Definisjonen av ordet ”tro” blir altså (og kun) koblet direkte til ”tillit, som igjen defineres som en gave som vi mottar fra et eksternt menneske. I ordboken finner vi blant annet ”tro” som:
”ha tillit til; stole på: du tror ham altfor godt / skal man tro avisene, går regjeringen av i neste uke…være overbevist om riktigheten av; anse for sannsynlig; anta: tro på fri konkurranse; det er vanskeligere enn du tror…han er troende (( el. fam.) troendes△) til litt av hvert han er i stand til, kan finne på både det ene og det andre…ha tro II 4: tro på Gud / den som tror, har evig liv (Joh. 6.47); tro på nissen; (i pres. pt.) en troende kristen / de troende i bygda; en troende kommunist”[6]
Her er tro som tillit kun en av mange forskjellige meningspotensial. I det første utdraget blir imidlertid kun en betydning benyttet, ”tillit”, og alle andre muligheter for ordet blir utelatt.
At ”tro” både kan sees på som en tillitserklæring man velger å benytte seg av (du tror ham altfor godt), men også som et utsagn om et fremtidig hendelsesforløp (han er troende (( el. fam.) troendes△) til litt av hvert) kommer på ingen måte frem i det første eksemplet. Her er ”tro” som aktivitet fjernet til fordel for ”en gave”, altså blir subjektet (”vi”, eller underforstått ”du”) passivisert, noe som godt kjennes igjen i en kristen-protestantisk diskurs, der betydningen av guds vilje og suverenitet på mange måter er frakoblet et kristent felleskap og overført til individet, men også betydningen av guds nåde alene i kontrast til andre diskurser der for eksempel sakramentene tillegges større betydning.[7] Det er imidlertid ikke kun eksplisitt kristen litteratur som tar på seg ansvaret for å definere visse betydningsfulle ord, det følgende er en kort gjennomgang av noen tilfeller innen selvhjelpslitteraturen.
Deepak Chopras bok ”Suksessens 7 åndslover” (2001) er organisert etter ”lover” som tilsvarer kapitler i boken. Hvert kapittel eller lov, begynner med en kort utlegging av lovens konstitusjon (side 41: ”Enhver handling skaper en kraft som gir oss tilbake med samme mynt”) og kausaleffekt (side 52: ”Og når vi utnytter kreftene i harmoni…skaper vi…fremgang og hell ”) Etterfulgt av et sitat fra en autoritativ kilde som for eksempel Rigveda, Lao Tzu eller Albert Einstein (side 17,55,99). Ofte innebærer introduksjonen av et nytt kapittel også definisjonen på et velkjent ord som ”bevissthet”, ”penger” eller ”karma”. Som vi skal se er rekontekstualisering av ord ikke bare en litterær detalj som beriker leseropplevelsen, men et viktig verktøy hvorigjennom New Age -ideologi etableres i teksten, og dermed også hos tekstkonsumenten.
I likhet med eksemplet over, begrunnes egentlig ikke rekontekstualiseringen på noen måte, den glir inn i teksten nærmest ubemerket, skaper et fundament som resten av diskursen kan forenes med og signaliserer på ingen måte at en partikulær diskurs forsøkes etablert. At ordet kan ha, og ellers faktisk benyttes med andre og delvis motstridende meninger, kommer ikke umiddelbart fram i teksten. I følge Fairclough er det sjelden tekster telegraferer sine intensjoner: “Texts do not typically spout ideology” (Fairclough, 2001: 71; også 65ff). Rekontekstualisering kan dermed være et effektivt middel for å overføre en spesiell forståelse av virkeligheten, siden endringene i ords betydning ledsages av en relativt naturalisert logio-kausal diskurs; X er Y, derfor følger handling Z (se side 25).
Rekontekstualisering av relativt komplekse og potensielt flertydige ord som ”Bevissthet”, ”Lov”, ”Karma” og ”Penger” er et viktig redskap i teksten, spesielt hos Chopra (2001), i forsøket på å endre leserens virkelighetsoppfatning som en forutsetning for endret oppførsel, som er et sentralt anliggende for selvhjelpsjangeren. Selvhjelpsbokens mål er nettopp å hjelpe leseren til å hjelpe seg selv, og dette innebærer essensielt et endret handlingsmønster enten nå dette er å meditere på en spesiell måte eller skrive brev som ikke skal sendes til adressaten (Noyes, 2008). I diskusjonen viser jeg hvordan det kanskje er oppfordringen om ikke å handle i forhold til problemet som skal avhjelpes, som er den største og mest alvorlige konsekvensen av selvhjelpslitteraturens oppfordringer om å søke ”sitt egentlige jeg”.
Disiplineringen av leserens handlemønster ledsages først og fremst av et forsøk på å endre leserens tanker, og kan kun iverksettes når tekstens diskurs er etablert som en troverdig kilde. En oppfordring til å ”se på ethvert problem du opplever i tilværelsen, [som] kimen til en mulighet til det bedre” (Chopra, 2001: 88) eller nødvendigheten av å ”erkjenne at den [våre negative følelser] har en helt sentral plass når det gjelder å finne kontakten med en kraft som er endeløs, større enn oss og samtidig i oss” (Noyes, 2008: 119) er fullstendige avhengig av at leseren har akseptert et bestemt syn på omgivelsene, har en forståelse om hva som er bra for seg og det som er dårlig, hva som bør unngås og det som bør etterstrebes. Det er kort sagt avhengig av aksepten av en bestemt diskurs som, vil jeg hevde, bør settes i nær forbindelse med New Age-diskursen slik den beskrives av Hanegraaff (1996).
La oss se på hvordan noen utvalgte ord i Chopra (2001) endres av forfatteren for å passe inn i og for å konstruere en åndelig mening. Ordenes rekontekstualisering i ”Suksessens 7 åndslover” varsles ikke åpenbart i teksten, men gjennomføres som oftest nærmest ubemerket og ofte som en naturlig etterfølgelse av de innledende utlegningene av de såkalte ”åndslovene”:
”Suksessens første åndslov er Den rene potensialitetens lov. Denne loven er basert på at vi i vår kjernetilstand bare består av bevissthet” (Ibid: 17.).
Deretter følger en utlegning av ”bevissthet”: ”Bevissthet er ren potensialitet, det er vår åndelige kjerne”(Ibid: 17). Bevissthet altså en essensiell kjerne i mennesket som ”er uendelig og grenseløs” i tillegg til ”ren kunnskap, uendelig stillhet, perfekt likevekt, uforstyrrelighet, liketilhet og lykksalighet” (Ibid: 17).
I tillegg til evighetsaspektet er det nok selvpotensialet som er det mest slående der bevisstheten på samme tid er vårt ”sanne vesen” men samtidig det domene der ”den grenseløse kreativiteten” holder til. Ifølge Hanegraaff er et sentralt element innen New Age nettopp ideen om at vi inneholder et egentlig jeg, et høyere jeg som ofte blir holdt tilbake av våre materielle interesser eller den materielle verden (Hanegraaff, 1996: 211-215). Dette høyere selvet kobles, sier Hanegraaff, innen New Age ofte opp i mot våre kreative evner som berører eller går parallelt med det guddommelige:
”Very often, creativity is seen as of the essence of the divine. By developing our potential for «co-creating with God» we align ourselves with the dynamics of the divine” (Hanegraaff, 1996: 205).
Reartikuleringen av ’bevissthet’ kan dermed synes å sammenfalle med sentrale elementer innen New Age, og settes i forbindelse med temaer som ”developing potential” eller ”essence of the divine” (ibid: 205).
Forskjellen fra ordbokdefinisjonen er slående. Der er bevissthet
(1) ”viten; erkjennelse: ha den fulle bevissthet om noe / komme til bevissthet om noe; (klare) forestillinger; forestillingsverden”, eller (2) (våken tilstand med normal) sjelsvirksomhet: hjernen er sete for bevisstheten / jeg har det ikke klart i min bevissthet (ɔ: hukommelse)” (Store Norske ordbok, 2005).
For det første er bevissthet ikke forbundet med former for psykisk ro og balanse som Chopra forutsetter. Og i den grad bevissthet kan forbindes med et domene, inneholder dette kunnskap eller ”viten” om noe, ikke ”kreativitet” eller uendelige mulighet[er]”(Chopra, 2001: 17). Bevissthet som et attributt (”viten”) eller som handling (”komme til bevissthet”) realiseres i teksten heller som sidestilte objekt ”det er dette vi i utgangspunktet består av”(s. 17), der leseren identifiseres med bevissthet som noe vi essensielt er. Bevissthet er ikke lenger kun en fysisk handling (for eksempel å våkne fra søvn), men plasseres i en kosmisk og åndelig sammenheng i og med at bevisstheten identifiseres med ”vår åndelige kjerne”, ”vårt egentlige jeg”, ”allstedsnærværende ånd” eller ”vårt sanne vesen”. ’Høyere selv’ eller ’vårt innerste egentlige vesen’ er også kjernebegreper innen New Age (Hanegraaff, 1996: 211; 238; 241).
Der kobles det opp mot kreativitet, kjærlighet og visdom, i kontrast til objektivitet og rasjonalitet som sees på som hinder i å oppnå den åndelige forløsning som må til for å realisere seg selv både spirituelt, men også i høy grad materielt. På denne måten, forteller Chopra, kan man, når man får kontakt med sitt sanne jeg, sørge ”for at du tiltrekker deg mennesker og ting du ønsker. Den [selvet/bevisstheten] magnetiserer mennesker, situasjoner og omstendigheter slik at de støtter ønskene dine” (Chopra, 2001: 20).
De materielle gevinstene er altså helt på høyde med det vi ellers finner innen New Age, der frelsen på mange måter er en umiddelbar foreteelse (med den rette assistanse i form av bøker, guruer etc.) med materielle proporsjoner (økt rikdom, flere venner, bedre kjæreste). Den effektive, men subtile rekontekstualiseringen av ”bevissthet” har nå gjort det mulig å underbygge den videre utbroderingen med velkjente uttrykk som ”energifelt” og ”sanne vesen” (Ibid: 18) eller ”ånd” og ”sjel” (Ibid: 19) uten at teksten åpenbart trenger å komme i konflikt med seg selv.
Et annet eksempel på hvordan rekontekstualiseringen av velkjente ord tilveiebringer og åpner for en åndelig fortolkning er i kapitlet om ”Loven om å gi” (Ibid: 30ff). ”Penge[r]” defineres i store norske ordbok (2005) som (1) ”pengestykke; jf. bet.” eller (2) ”(mest i pl.) mynt el. seddel som betalingsmiddel og verdimåler”. I selvhjelpsboken settes imidlertid penger i forbindelse med noe helt annet enn en kun den materielle virkelighet:
”Penger er egentlig et symbol på livsenergien vi utveksler og forbruker i forbindelse med tjenestene vi yter universet” (Chopra, 2001: 34).
Definisjonen til Chopra utvides til også å fange en åndelig mening med det vi ellers tenker på som noe ganske materielt og prosaisk. Penger settes i en prosessuell sammenheng, der vi stadig oppfordres, om vi fortsatt vil ha åndelig framgang, til å ”holde den [pengene] i sirkulasjon(…)sirkulasjon holder dem levende og vitale” (Ibid: 34).. Penger er dermed rekontekstualisert til også å omhandle vår ”livsenergi” (implisitt et definitivt gode), som kun ”strømme[r] tilbake til vår egen tilværelse” om vi handler i samsvar med den andre åndsloven – ”Loven om å gi”.
Penger går altså fra å være subjekt til verbal prosess idet det identifiseres med det ”vi utveksler” og ”det vi yter” som er en del av en vedvarende prosess med å møte sitt høyere jeg. Transformasjonen av substantivet er en måte å gi leseren et personlig forhold til et i utgangspunktet nøytralt objekt, i dette tilfellet penger. Det akkurat motsatte er, ifølge Norman Fairclough, betegnende på representeringen av sosiale prosesser i en nykapitalistisk diskurs der målet nettopp er å abstrahere og avpersonifisere ulike sosiale prosesser:
Despite the contrast between them [neo-liberal diskurs og diskurs om sosial samhørighet], there is one thing they have in common: they represent real social processes and events in a highly abstract way. Although one can say that they are ultimately referencing concrete and particular events, if highly complex sets and series of such events, they represent the world in a way which abstracts away from anything remotely concrete (Fairclough, 2003: 132).
Nominaliseringen (Fairclouch, 2003: 132; sml. Gee, 1999: 42-43) av prosesser fører ofte til at ”their [nominaliseringene] own subjects, objects and so forth tend to be excluded” (ibid: 132). Dette kan virke fornuftig om man for eksempel ikke vil adressere sosial urettferdighet i produksjonsprosessen og heller utelater subjekter (e.g. arbeidsgivere) som handler (e.g. sparker ansatte) mot et objekt (e.g. arbeidstakere). I Chopras tilfelle er imidlertid målet nettopp det motsatte av å skape distanse og abstraksjon, her er målet å skape en personlig og høyst individuell tilknytning til blant annet materielle objekter som ”penger” (Chopra, 2001:34) eller til relativt nøytrale begreper som ”stillhet” (ibid: 22) og ”lov” (ibid: 12).
Slike transformasjoner av substantiver, fra et substantiv til et verb eller en prosess, videreformidler også ideen om holisme eller alle tings sammenknytning fra et New Age perspektiv, mer presist det Hanegraff(1996) kaller ”Ultimate Source Holism” (128) eller tanken om alle tings felles opphav:
”everything in the universe is related to everything else by virtue of the fact that everything participates in, or emerges from, the same Source” (Hanegraaff, 1996: 128).
Ideen om at alle ting, inkludert penger og velstand som ellers defineres som materielle begreper, strømmer ut fra en guddommelig kilde eller er forårsaket av en ”universell bevissthet” (Byrne, 2006: 160) krever at barrieren mellom ting og åndelighet brytes på en slik måte at manipulasjon av det materielle nesten utelukkende avhenger av åndelig intervensjon, ikke materiell. Oppfordringer som ”slipp ønskene dine forsiktig løs, så vil universet ta seg av enkelhetene for deg” (Chopra, 2001:76) eller ”Det er din oppgave å be om, tro at du får, og føle deg lykkelig nå. Overlat detaljene om hvordan det skal komme i stand, til universet” (Byrne, 2006: 101-102), avhenger av at leseren, i alle fall delvis, har akseptert en spesiell diskurs eller deler av en diskurs, der forestillinger og begreper kan settes i sammenheng med New Age (Hanegraaff, 1996: 119; 122ff). Rekontekstualisering av ord kan derfor være et viktig redskap for å etablere eller internalisere New Age-forestillinger hos leseren.
At penger gis en åndelig definisjon får dermed følger for hvordan handlingsmønsteret til leseren skal disiplineres; til glede for alle som så mørkt på å begynne å distribuere av sin materielle rikdom, er det den åndelige valutaen som er av betydning: ”Gaven kan være et kompliment, en blomst eller en bønn” (Chopra, 2001:39). På samme tid er stor materiell velstand et tegn på at man forvalter ”livsenergiene” på en riktig måte. Fattigdom og mangel på penger er følgelig et åndelig anliggende, ikke et sosiopolitisk.
Rekontekstualiseringen har ikke bare utvidet begrepet og koblet det til en åndelig (mer spesifikt New Age) diskurs, men åpner også for bruken av en hel mengde andre velkjente begreper innen New Age diskursen som ”naturens intelligens” (Ibid: 34) eller ”Vårt sanne vesen”(Ibid: 38) uten så stor fare for at diskursen som kommer til syne i teksten skal virke selvmotsigende. Sett på denne måten kan man si at rekontekstualiseringen av utvalgte ord av betydning, eller nodalpunkter (Jørgensen & Phillip, 1999: 37; 39), videreformidler og åpner for en spesiell type ideologi i teksten, og at dette forsterkes ved hjelp av semiotiske egenskaper i teksten som personifisering og prosessuering av substantiver som ellers blir sett på som materielle eller nøytrale ting.
Diskurs og semiotikk B. Formidling av diskurs gjennom lignelser
Rekontekstualisering av ord er imidlertid ikke den eneste måten selvhjelpslitteraturen anvender for å formidle en spesiell diskurs og disiplinere leseren inn i det handlingsmønsteret den krever. Nære og personlige anekdoter er en annen sub-sjanger (Fairclough, 2003: 68-70) innen selvhjelpsdiskursen. I Randi B. Noyes bok Kunsten å lede seg selv (2008) utgjør anekdoter og personlige erfaringer en sentral del i forsøket på å endre atferdsmønsteret til leseren. Som i Chopras Suksessens 7 åndslover står også forfatteren i denne boken overfor den formidable utfordring å presentere leseren for et troverdig, koherent og nødvendig verdensbilde, men denne gangen gjennom liknelsen eller anekdoten.
Lignelser er her forstått som små anekdoter eller historier om faktiske eller fiktive hendelser som skal illustrere poenget til forfatteren. Rollebesetningen er, i motsetning til fabelen, som oftest begrenset til det vi anser for å være ikke-fantastiske handlingsmønstre. Det vil si at der fabelen ofte opererer med snakkende dyr, planter, steiner etc., begrenser anekdoten og liknelsen uttrykkene til det vi til daglig observerer, der mennesker snakker og dyr gjør det ikke. Boucher (1981: 19) definerer en lignelse slik:
Every parable is a story; this story conveys a lesson, so that the parable has a double meaning, the story and the lesson; the parable’s purpose is to effect a change in the hearer, to lead to decision or actions; and the lesson always is religious or moral.
Som det kommer fram av sitatet er altså meningen med lignelsen ikke bare å fortelle en historie; den blir også brukt for å lære leseren noe, og som konsekvens å aktivere til handling. Dette blir gjort ved å presentere en implisitt sammenligning mellom, på den ene siden, hendelser i historien, og på den andre siden, poenget forfatteren forsøker å formidle.
Lignelser har derfor en dobbel mening. På den ene siden finner vi den direkte bokstavelige meningen e.g. ”Anne hadde funnet frem til Oslo kreativitetssenter” (Noyes, 2008: 120), på den andre finner vi altså poenget forfatteren vil få leseren til å akseptere e.g. ”Det er farlig å la seg lede av andre”(Ibid: 121). Noen ganger må forfatterens poeng selv tolkes inn av leseren, noen ganger presenteres tolkningen direkte til leseren fra forfatteren etter historien som i tilfellet over. Lignelsen er for eksempel attraktiv som budbringer av ideologi på grunn av dens evne til å diskutere relativt kontroversielle og delikate anliggender på en subtil og mindre ”truende” måte (forteller en historie istedenfor å beordre endret handlingsmønster), og for dens evne til å konkretisere abstrakte konsepter eller ideer.
Når deler av diskursen innen New Age forsøkes overført til leseren, synes formidlingen gjennom en historie altså mindre forpliktende og kontrollerende enn om de samme sentrale temaene som ”Høyere selv” og ”selvpotensial” skulle bli presentert gjennom en annen type sjanger for eksempel en preken. Når utenforstående, og gjerne litt skeptiske lesere som for eksempel næringslivsledere som Noyes (2008) bok åpenbart er myntet på, skal presenteres for momenter innen en New Age-diskurs, står selvfølgelig forfatteren i fare for å bli avfeid eller avvist om ikke ideologien kan formidles relativt sammenhengende med autoritet. Vesentlig for alle historiene er at de implisitt overfører kunnskap om det partikulære til det generelle for å underbygge historiens underliggende poeng med autoritet. Valideringen av det universelle sannhetskravet ”I de negative følelsene ligger vårt egentlige potensial gjemt” (Noyes, 2008: 57) bygges i stor grad opp rundt en påfølgende historie som tjener det formål å (1) formidle poenget gjennom historien om et partikulært hendelsesforløp med noen få utvalgte aktører (i dette tilfellet ”Susan” som ikke handler riktig i forhold til sine følelser). Men like viktig er at historiene (2) forsøker å formidle en form for bevis for den generelle validiteten av påstanden, slik at det ikke bare angår aktøren i historien, men også leseren. Tesen som fremsettes, eller riktigere sagt handlingsendringen leseren oppfordres til å følge, understøttes med anekdotisk empiri i form av lignelser:
a. Påstand: ””Burde” tar oss bort fra de faktiske forhold, bort fra realitetene”(Noyes, 2008: 38).
b. Materiale: Historie om ”Per” som irriterte seg over faren som han mente ikke hadde planlagt studiefinansieringen hans på en tilfredsstillende måte, men som fikk nye muligheter gjennom deltidsjobben han da ble nødt til å ta samtidig med studiene.
a. Påstand: [om ros] ”Vi kan bare gi det vi har, og vi kan bare ta imot det vi har”(Noyes, 2008: 97).
b. Materiale: En historie om den viseadministrerende direktøren ”John”, som stadig og uten hell søkte ros hos sin far og sjef noe som fører til at ”John” stadig forverrer sin mentale tilstand.
a. Påstand: ”Barnet er perfekt” (Noyes, 2008: 40).
b. Materiale: En historie fra forfatterens eget liv der sønnens dårlige karakterer får moren til å verdsette sønnens få gode egenskaper og dyrke dem fram.
a. Påstand: Vi har ansvar for våre egne liv (Noyes, 2008: 35-38).
b. Materiale: Brev fra en leser, ”Brita”, som etter en periode der hun mener å styre sitt eget liv, igjen ”faller tilbake i baksetet” (Noyes, 2008: 37) når hun treffer en ny partner. Hun ”Våkner” imidlertid opp og tar igjen kontrollen da hun forstår at ”bare jeg kan bestemme hva som er rett og galt i mitt liv” (ibid: 37).
I eksemplene over er det generaliseringen som er det avgjørende for om poenget med historien blir overført vellykket fra tekst til tekstkonsument; den argumentative strukturen i teksten (påstand – historie som fungerer som materiale) skal overtale leseren til å anta at om påstanden blir bekreftet i dette tilfellet, må den også gjelde i andre tilfeller. Og når den først gjelder i andre tilfeller er det nærliggende å anta at den også gjelder for leserens vedkommende. Validiteten av påstanden er altså avhengig av validiteten leseren gir lignelsen. For å sikre denne validiteten er det også viktig at innholdet og personene i historiene er troverdige og representative i forhold til målgruppen for teksten. Det er også akkurat det vi finner i lignelsene:
”Jeg husker en kvinne som var på et seminar for mange år siden. Hun hadde to sjefer, og gjorde alt for å leve opp til deres forventninger”(Noyes, 2008:77).
”På en flytur ble jeg en gang sittende ved siden av en daglig leder for en forretning med et tyvetalls ansatte”(Noyes, 2008: 71).
”Jeg husker en ingeniør på et seminar hos meg en gang”(Noyes, 2008: 31).
Det er tydelig at målgruppen er bedriftslederen eller funksjonæren, midt i livet, som har god økonomisk og sosial fleksibilitet, men som likevel føler at de selv og bedriften ikke blomstrer på den måte man ønsker seg. Legitimiteten av påstanden avhenger blant annet av at det partikulære hendelsesforløpet i historien/lignelsen aksepteres som generelt gyldig. En av måtene å produsere en generell aksept på er altså å identifisere leseren med aktørene i fortellingene.
Men hvorfor ser forfatteren det nødvendig å benytte så stor plass for å etablere noen antagelser autoritativt gjennom historier og lignelser? Og hvorfor presenteres andre påstander og antagelser, som, skulle man tro, krevde like meget rom for forklaring og begrunnelse, nesten eller helt uten den narrativt konstruerte autoritet?
Der påstander som ”barnet er perfekt”, ”vi har ansvar for våre egne liv” forklares og legitimeres gjennom korte lignelser som vist over, presenteres begrep som ”det vi naturlig er” (Noyes, 2008: 29), ”vår indre stemme” (ibid: 11; 21), ”vi skilles fra viktige deler av oss selv” (ibid: 55) eller ”vår egentlige intelligens” (ibid: 55) uten en systematisk og strukturert legitimering i form av historier og lignelser. Uten at det nødvendigvis betyr at forfatteren unnlater å beskrive hvordan disse egenskapene skal og bør komme til uttrykk. ”Det vi naturlig er” forbindes for eksempel ett sted med et lykkelig karrierebytte, da ”Henrik og jeg hadde en lang prat om hva som var hans sterke sider, og hvordan han kunne leve ut drømmene sine hvor han måtte ønske. Han har klart å gjøre akkurat det [implisitt: starte et eget firma]” (Ibid: 30).
Faren for å ”skilles fra viktige deler av oss selv” (Ibid: 55) eller ikke høre ”vår indre stemme”, det ”vi egentlig er”, presenteres som høyst reelle farer. Det forutsetter også at leseren er inneforstått med at vi både har en indre stemme eller et egentlig selv, og at vi også kan miste kontakt med dette selvet. Ja, siden vi først har kjøpt boken, antas det at vi allerede har mistet kontakten med vårt egentlige jeg. Viktigheten av at leseren er inneforstått med realitetene som presenteres, er av stor viktighet, i alle fall fra et logisk ståsted.
Om vi følger Norman Fairclough, kan vi si at slike antagelser er av eksistensiell art. De sier noe om hva som eksisterer, nærmere bestemt at det eksisterer et skille mellom vårt dagligdagse (og mindre suksessrike) jeg, og et annet jeg som forbindes med suksess og fremgang. Antagelser, sier Fairclough, er viktig for alle menneskelige fellesskap:
”All forms of fellowship, community and solidarity depend upon meanings which are shared and can be taken as given, and no form of social communication or interaction is conceivable without such ‘common ground’” (Fairclough, 2003: 55).
Antagelser, som noe vi tar for gitt, er med andre ord den delte “kunnskapen” innen et diskursfellesskap som tilsynelatende har mistet sin kontigens og er blitt ”objektive” (Jørgensen & Phillip, 1999: 48) og som derfor blir tatt for gitt og dermed ikke mobiliserer den samme grad av forklaringsrepertoar. Til forskjell fra ord som synes å kreve en viss rettferdiggjøring som for eksempel ”barnet er perfekt” eller de rekontekstualiserte ordene fra Chopras bok i kapitlet over, er implisitte eller eksplisitte antagelser om at vi er eller står i fare for adskilles fra vårt andre jeg ikke forbundet med den samme ”diskursiv[e] kamp”(Jørgensen & Phillip, 1999: 15):
ANTAGELSE/PÅSTAND FORKLARING
”barnet er perfekt”(Noyes, 2008: 40) Lignelse
”vi har ansvar for våre egne liv”(Noyes, 2008: 35) Lignelse
””Burde” tar oss bort fra de faktiske forhold…”(Noyes, 2008: 38). Lignelse
”Skyld har aldri ført til noe godt”(Noyes, 2008:80). Lignelse
”Suksess”(Chopra, 2001: 10-11). Rekontekstualisering
”Penger”(Chopra, 2001: 34) Rekontekstualisering
”Bevissthet” (Chopra, 2001: 17) Rekontekstualisering
”Taushet”(Chopra, 2001:21) Rekonteksualisering
”det vi naturlig er”(Noyes, 2008:29) Ingen
”vår indre stemme”(Noyes, 2008: 11; 21) Ingen
”… viktige deler av oss selv”(Noyes, 2008: 55) Ingen
”hvem vi egentlig er”(Chopra, 2001:17) Ingen
”Vårt sanne jeg”(Chopra, 2001: 19) Ingen
Realiteten synes, om vi skal følge de to forfatterne, å være at vi står med et splittet selv, og der selvhjelpsbokens hovedoppgave er å sette oss i kontakt med dette selvet, eller som Noyes skriver: ”denne boken vil vise deg hvordan du kommer i kontakt med din emosjonelle intelligens, i harmoni med din indre stemme” (Noyes, 1999: 11). At forfatterne velger å begrunne noen antagelser med retoriske virkemidler som lignelser eller rekontekstualiseringer og andre ikke, betyr nødvendigvis ikke at førstnevnte er av større viktighet for diskursen teksten formidler. Fairclough bemerker at selv om antagelser ikke nødvendigvis er så åpenbare (som for eksempel rekontekstualiseringen i forrige kapittel), er de likevel betydelige formidlere av en type diskurs, og derfor også ideologi:
On the other hand, the capacity to exercise social power, domination and hegemony includes the capacity to shape to some significant degree the nature and content of this `common ground`, which makes implicitness and assumptions an important issue with respect to ideology (Fairclough, 2003: 55).
Utsagn som ”vår indre stemme” (Noyes, 2008: 11; 21) eller ”Vårt sanne jeg” (Chopra, 2001: 19) står, som vi ser over, relativt uforklart i tekstene selv om en aksept av at vi har en indre stemme og at vi har et annet egentlig selv er fundamentalt for hovedmålet til begge tekstene, nemlig å gi leseren mulighet til ”å oppnå åndelig tilfredshet og materiell suksess”(Chopra, 2001: 106) gjennom å ”nære kimen til guddom inne i oss” (ibid: 11) eller å ”komme i kontakt med(…)din indre stemme” (Noyes, 2008:11). Denne egentlige delen av oss selv, sier Hanegraaff (1996: 211), er også en sentral del innen det han definerer som New Age:
”Not all New Age ideas about the Higher Self are fully consistent with each other, but the general idea is quite clear. David Spangler speaks of ‘another part of myself, one that is vastly more expansive than my personality; it is a deeper self”.
Det er også denne delen av oss selv som er den virkelige kilden til rikdom, lykke og harmoni: “it is generally agreed [innen New Age] that conscious connection with one’s Higher Self leads to increased insight, spirituality, love, balance and health” (Hanegraaff, 1996: 211).
En logisk konsekvens av denne typen New Age-ideologi vil naturligvis være at det er det høyere selv eller det egentlige selv, som etableres som hovedarenaen der individet må, om det vil oppnå suksess og fremgang, arbeide med å komme i kontakt eller harmoni med dette selvet. Endringer av arbeidsrutiner, økonomiske modifikasjoner for å endre negativ kapitalvekst eller nedjusteringer av arbeidsstokken er ikke derfor ikke sentralt for å oppnå suksess. Derimot er det viktig å ”arbeide deg frem til dine positive følelser for at din indre stemme skal være til å stole på” (Noyes, 2008: 20), for, som Noyes sier, har vi bare ”vår indre stemme å lede vårt liv etter” (Ibid: 21).
Sett på denne måten passer fokuset i tekstene som her foreligger godt med de funnene Rebecca Hazleden (2003) gjorde i sin studie av selvhjelpslitteratur, der etableringen av selvet som ontologisk adskilt skikkelse også var sentralt:
”The authors achieve this[konstruksjon av en terapeutisk ramme] by establishing the self as ontologically separate from itself, and positing a notion of an emotional self that has become lost, or forgotten, by itself” (Hazleden, 2003: 424).
De er, sier Hazleden med referanse til selvhjelpslitteratur som skal hjelpe leseren til å finne en partner, derfor ikke ”concerned […] with love, nor with meeting and attracting potential partners”, men som vi kan se analogt med tekstene i mitt eksempel ”but with the care for, and nurturance of, the self” (Hazleden, 2003: 415). Ved å åpne seg selv for intuitive følelser, settes man i bevisst forbindelse med dette selvet: ”According to New Age thinking(…)In learning to trust one’s intuition and act on it, what one actually does is to open oneself to the inner guidance of one’s Higher Self” (Hanegraaff, 1996: 212) eller som Noyes uttrykker det med sitt særskilte fokus på stillhet og ro::
Vi trenger å saktne farten, og rette oppmerksomheten helt og fullt mot vår emosjonelle intelligens og vår indre stemme, for å skape et meningsfylt liv. Vi kan bare lytte til og stole på vår indre stemme når vi har ro og er lydhøre (Noyes, 2008: 66).
Deler av en diskurs som samstemmer med det Hanegraaff identifiserer som en sentral del av New Age diskursen, synes altså å forutsettes hos leseren. Sett på denne måten kan direkte utsagn i tekstene som ”vår indre stemme” (Noyes, 2008: 11; 21) eller ”Vårt sanne jeg” (Chopra, 2001: 19) være steder i teksten der leseren bevisst eller ubevisst inviteres til å identifisere seg med en bestemt diskurs eller deler av en diskurs.
Gee (1999) kaller denne prosessen ”recognition work” (Gee, 1999: 29) der måten vi identifiserer oss med mening i en bestemt sammenheng
is always relative to your socioculturally defined experiences in the world and, more or less, routinized (”normed”) through Discourse models and various social practices of the Discourses to which you belong” (Gee, 1999:67).
Den diskursivt “rutiniserte” ideen om et splittet selv i tekstene over, lar leseren ta i bruk andre diskursivt “rutiniserte” mønster av handlinger eller innstillinger i forhold til dette, som for eksempel at det er et definitivt gode å finne igjen sitt egentlige jeg, eller å komme i kontakt med seg selv.
Antagelser kan på en slik måte aktivere diskurser eller deler av diskurser i teksten, og er derfor viktige verktøy i etableringen av dominerende representasjoner av virkeligheten. Men det er ikke alle ord og ideer som er rutiniserte i den grad at de kun uttrykkes som antagelser i teksten og, som vist over, benytter forfatterne ulike virkemidler for å få leseren til å akseptere deres fortolkning av disse begrepene og ideene.
Diskusjon: Selvhjelp og kontroll
Maybe the problem of the self is not to discover what it is in its positivity […] Maybe our problem is now to discover that the self is nothing else than the historical correlation of the technology built into our history. Maybe the problem is to change these technologies. And in this case, one of the main political problems would be nowadays, in the strict sense of the word, the politics of ourselves” (Foucault, 1994b: 232).
Det nye liberale demokratiet
Hvilken rolle spiller egentlig ulike typer selvhjelplitteratur utenfor nattbordsskuffen? Hvilke konsekvenser kan det ha om leseren inviteres til å lete opp sitt egentlige jeg, til å nære ”kimen til guddom inne i oss” (Chopra, 2001:11), eller å leve i ”harmoni med [vår] indre stemme” (Noyes, 2008: 11)?
Betyr dette, som Cloud (1998) påpeker, at fokuset på terapi og selvhjelp blir brukt som en politisk strategi av samtidig kapitalisme for å tjene formålene til sterke økonomiske interesser, og dermed har en depolitiserende effekt? Eller har selvhjelpslitteraturen også et potensial til “the emancipation of those who are dominated and oppressed in our society” (Fairclough, 2001: 193) med fokuset på den individuelle søken etter vårt egentlige jeg – noe som, ifølge Giddens, til sist kan bidra til ”the democratization of daily life” (Gidddens, 1992:64;156, i Hazleden, 2003: 414)?
En primærfunksjon til selvhjelpslitteraturen er rollen de spiller i å lede leseren fra en (uønsket) tilstand eller posisjon, til en (ønskelig) annen tilstand eller posisjon. Tekstene sees ofte på som en ”arbeidsbok” (Noyes, 2008: 13), et verktøy for å oppnå en tilstand av både åndelig og materiell suksess, eller som Chopra uttrykker det:
Suksessens sju åndslover er kraftfulle prinsipper som kan hjelpe deg å vinne herredømme over deg selv. Hvis du er bevisst overfor disse lovene og praktiserer trinnene vi har skissert her i boken, skal du se at du kan skape hva du vil – alt du ønsker av velstand, penger og fremgang. Du skal også se at livet blir rikere og mer gledesfylt på alle måter, for disse lovene er også livets åndslover, lovene som gjør livet verd å leve (Chopra, 2001: 102).
Det betegnende for den åndelige delen av selvhjelpslitteraturen er imidlertid at den materielle transformasjonen man forespeiles ikke artikuleres sammen med og relateres til for eksempel økonomiske investeringer, strukturendringer i bedriftsorganisasjoner, eller andre praktiske endringer. I stedet anvendes deler av en diskurs innen New Age, spesielt med tanke på selvet og arbeidet med å finne eller gjenoppdage dette egentlige selvet (Hazleden, 2003; Hanegraaff, 1996: 211-15).
Ingen av mine teksteksempler drar utelukkende på en diskurs som Hanegraaff identifiserer som New Age. Bruken av begrep som ”teambuilding” og ”markedsføring” (Noyes, 2008:34) er for eksempel alle sentrale artikulasjoner av det Fairclough identifiserer som ”New Capitalism” (Fairclough, 2003: 203ff; Fairclough og Chiapello, 2002)). Og Chopra legger for sin del vekt på hvordan ”man går fram for å oppnå en rikdomsfremmende form for bevissthet på grunnlag av en sann forståelse av naturens virkemåte” (Chopra, 2001:10) noe han til dels velger å artikulere gjennom ”lov” (ibid: 10), ”informasjon” (ibid:36), ”kvantefelt” (ibid:68), eller ”masse og energi” (ibid: 73) – artikulasjoner som vanligvis benyttes innen ulike naturvitenskapelige diskurser.
Ordene benyttes i stadig nye betydninger og med stadig nye referanser – til utvikling av selvet, sjelen, jobben, kreativiteten; tekstene kan derfor både sees på som tilfeller av hybriddiskurser (”interdiscursive hybridity” – Faircloug, 2003: 218) der begrep, ideer, og forestillinger fra forskjellige diskurser blandes, men også der forskjellige og delvis motstridende diskurser lever side om side (Fairclough, 2003: 35).
Rebecca Hazleden (2003) og Brigid Phillip (2003) ser nettopp på selvhjelplitteraturen som en hybriddiskurs, som artikuleres gjennom en mengde forskjellige uttrykk fra en rekke forskjellige diskurser; effektivitet, rikdom, profitt, velvære, intelligens, åndelighet forbindes på nye måter i forlengelsen av vestlige liberaldemokratiers stadig mer psykologiserte samfunn: ”They [Hazleden et.al.] […] argue that self-help literature is the logical extension of a broader cultural trend towards the ’psy’ disciplines (psychology, psychotherapy, psychiatry)” (Phillip, 2003: 1).
Men som en konsekvens av at selvhjelplitteraturen i stor grad kan ses i sammenheng med produksjonen av vestlige liberale demokratier, speiler de til en stor grad også disse demokratiers idealer, verdier, og handlingsforskrifter som, ifølge Phillip, foreskriver individer ”even more sophisticated ways for bringing the ideals and aspirations of individuals into alignment with wider political objectives such as consumption, profitability, efficiency, and social order”(Phillip, 2003: 1). Selvhjelplitteratur plasseres derfor av Hazleden (2003) og Phillip (2003) som en sentral del av repertoaret[8] liberale demokratier anvender for å etablere sin politiske makt i den private sfæren. Som Rose uttrykker det: ”[to]translate the goals of political, social and economic authorities into the choices and commitments of individuals”(Rose, 1996:165).
Selvhjelpslitteraturen er med andre ord en av de diskursive teknologiene de liberale demokratiene benytter for å identifisere sine mål om effektivitet, kapitalistisk produksjonsorganisering og stadig akkumulering av velstand, med ønskene, håpene og aspirasjonene til de subjektene ved hvilke de uttøver makt.
Et sentralt anliggende for liberalismen, sier Foucault, er å konstant sette spørsmålstegn ved legitimeten til sin egen makt, basert på prinsippet om at ”one always governs too much – or, at any rate, one always must suspect that one governs too much” (Foucault, 1994a: 74). De vestlige liberaldemokratiene har på denne måten selv avskåret seg fra å direkte kontrollere samfunnsborgere, ved å opprette og stadig forsvare det private rom. Men, sier Phillip, det er nettopp her, gjennom den psykologiserende diskursen og spesielt uttrykt gjennom selvhjelpssjangeren, at de liberale demokratiene forminsker avstanden som er skapt mellom den offentlige og private sfære – mellom å kontrollere, men samtidig ikke kontrollere: ”That is to say, advanced liberal government is a way of governing ”at a distance” via the authonomy of individuals (Phillip, 2003: 5).
Det er gjennom etableringen av det autonome individet, i tråd med de moderne liberale demokratienes idealer – enten dette utspiller seg som den fornuftige forbruker, effektive medarbeider eller fleksible ansatte – at de nye teknologier anvendes. Man ledes ikke lenger av tradisjon, moralkodekser eller tommelfingerregler (Phillip, 2003: 6), men oppfordres til ”å lede [oss] selv” (Noyes, 2008; 21). New Age forstått som “a popular western culture criticism expressed in terms of a secularized esotherism” (Hanegraaff, 2001: 21), blir et naturlig diskursivt verktøy for å uttrykke det frie og autonome individet, som har potensial til å “få, være eller gjøre alt [man] ønsker” (Byrne, 2006:xii) til forskjell fra de som lever i fortiden og kun forblir ”hvileløst drivende” (Noyes, 2008: 18).
Etableringen av det autonome individet ledsages samtidig av etableringen av et autonomt individ som på en eller annen måte ikke har fått forløst sitt egentlige potensial. Det er denne antatte sykdomstilstanden selvhjelpsboken skal hjelpe leseren å komme til livs. Og, som vi så i analysen, gjør den det med en rekke virkemidler, blant annet ved å benytte seg av sentrale elementer fra New Age der leseren først og fremst inviteres til å se nødvendigheten av å opprette kontakt med sitt egentlige selv eller sin indre stemme. En måte å formidle dette på var, som vi så, gjennom lignelsen der påstander av ulik art ble legitimert gjennom personlige og gjerne førstehånds historier. Etableringen av legitimitet gjør også (forfatterne av) teksten i stand til å lede leseren til å velge den riktige type handling. Den etablerte legitimiteten fungerer som et fullstendig og naturlig premiss for å oppfordre leseren til å ta det logisk riktige valget med tanke på å endre sitt handlingsmønster på en bestemt måte (X er Y, derfor bør du gjøre Z):
1a. PREMISS: Penger er livsenergi
1b KONSEKVENS: vi må komme i kontakt med livsenergien (Chopra, 2001: 34-39)
2.a. PREMISS: barnet er perfekt
2b. KONSEKVENS: vi bør la barn være det de vil være (Noyes, 2008: 40ff)
3a. PREMISS: å finne sitt egentlige selv krever stillhet (Chopra, 2001: 22; Noyes, 2008: 66)
3.b. KONSEKVENS: du bør praktisere stillhet (Chopra, 2001: 22) og ro (Noyes, 2008: 66)
Etableringen av legitimitet gjennom rekontekstualisering av ord, impliserer på samme måte en kausalsammenheng mellom påstand og den ønskede handlingsendringen, men med lignelsen forsterkes ytterligere insentivet om å ta det riktige valget, ved at følgene for riktige eller gale valg illustreres gjennom personlige historier leseren kan identifisere seg med.
Det viktige med valgene leseren forventes å ta er imidlertid at løsningen (og derfor også problemet) er å finne hos leseren selv, på tross av at en stor del av selvhjelplitteraturen påberoper seg å avhjelpe leserne med materielle problemer. Som Hazleden (2003: 415) påpeker med tanke på sitt kildematerial:
Despite the claims of the books to enabling the reader to find a partner and\or sustain a romantic relationship, most of the material contained within them is concerned not with love, nor with meeting and attracting potential partners, but with the care for, and nurturance of, the self.
På samme måte er løsningen i mine teksteksempler, for å oppnå framgang og suksess å “komme i kontakt med din emosjonelle intelligens” (Noyes, 2008:11) eller å “nære[r] kimen til guddom inne i oss” (Chopra, 2001:11). Alle endringer i de materielle omgivelsene er kun et resultat av denne introspektive søken.
Sett i lys av terapilitteratur som det nye liberale demokratiets måte å ta ”bakdøren” inn i den private sfære (Phillip, 2003: 5), kan det tenkes at den mest fundamentale effekten selvhjelpslitteratur har på individer i vestlige demokratier, ikke nødvendigvis er måten ”the reader thinks about, and ultimately conducts, him or herself” (Phillip, 2003:10) i aktiv forstand, men at leseren ikke handler i det hele tatt. Liberale idealer som økende velstand, framgang, frihet skal realiseres gjennom at individet vender seg inn i seg selv. Kanskje fører den intense letingen etter ”vårt egentlige jeg” fokuset bort fra de teknologiene vi påfører oss selv gjennom å adoptere tekstenes ideologi og gjør oss ute av stand til å kontrollere ”the politics of ourselves” (Foucault, 1994b: 232) og dermed også kontrollen med den materielle organiseringen av samfunnet.
De praktiske målene selvhjelplitteraturen ofte tilbyr seg å hjelpe leseren med å oppnå, som ”velstand”, ”rikdom”, ”bedre lederskap” eller ”framgang for virksomheten”, kan for eksempel kun løses ved ikke-materielle og høyst individuelle metoder som å komme i kontakt med sitt egentlige jeg eller sin indre stemme. Politiske, økonomiske eller andre mulige eksterne forhold er derfor heller ikke et tema overhodet i denne typen diskurs. Som Noyes uttrykker det:
Å ha ansvar for dit eget liv betyr å ha frihet, hvert sekund på dagen, til å velge hvordan du vil forholde deg til de livsbetingelsene som omgir deg akkurat nå. Det er også den eneste måten du kan endre disse betingelsene på” (Noyes, 2008: 36).
New Age, som en viktig del av den åndelige selvhjelpdiskursen har også for lengst, om den noen gang hadde, forlatt sitt politiske budskap om samfunnsforandring:
Some of these ideals [politisk aksjon] were of a political nature. The left-wing political beliefs of the counterculture and its commitment to radical action are no longer characteristic of the New Age movement of the 1980s. The writings of Marx, Che Guevara or Mao Tse-tung are completely absent in the modern New Age bookshop, and New Age spokesmen do not usually call on their audiences to take political action in the streets (they may, however, organize group meditations for world healing) (Hanegraaff, 1996: 11).
På denne måten kan vi si at den åndelige selvhjelpsdiskursen med sitt fokus på å finne selvet kan ha en potensiell depolitiserende (Cloud, 1998) effekt på individer, der problemer og løsninger andre diskurser (e.g. Marxistisk diskurs) ville artikulert på en helt annen måte, kombineres med liberale idealer.
På samme tid og av samme årsak har selvhjelpsdiskursen også et transformativt potensial, der den omgår tradisjonelle og etablerte maktkonstellasjoner i samfunnet. Det er for eksempel leseren og leserens selv som plasseres i rollen som sin egen terapeut og ”thereby render the reader`s self as both the subject of, and the agent responsible for, it`s own transformation” (Hazleden, 2003: 424 se også Hanegraaff, 1996: 233ff). Tradisjonelle ekspertiseposisjoner som normalt tilfalles leger, jurister eller prester og praksis forbundet med disse posisjonene delegimiteres til fordel for det individuelle selvet. New Age er i så måte en naturlig diskurs å inkorporere, når den selvstendige og privatiserte ”psychological man” (Hazleden, 2003: 413) diskursivt konstrueres.
Konklusjon
Det er et paradoks, sier Fairclough, at selv om det i våre moderne samfunn ”is apparently more space than ever before for individual and group differences”, virker det samtidig som om at det skjer “a sort of ‘codification’ of aspects of social life(…)a narrowing down of the range of ways of using language and of the range of discourses for representing the world” (Fairclough, 2001: 207).
Som vi har sett i denne analysen, er selvhjelpstekstene i så fall en del av denne smalningen av de diskursive uttrykkene. Denne homogeniseringen kan sees på, om man velger, som jeg har gjort, å følge Rose (1996) og Phillip (2003), som en del av de liberale demokratienes måte å disiplinere befolkningen på, der liberale idealer som effektivitet, individualisme, self-made-man etc. reproduseres ved den litterære produksjonen til forfattere som Chopra eller Noyes.
Siden den psykologiserende diskursen er et relativt moderne fenomen, hovedsakelig knyttet til de moderne vestlige demokratiene, er det ikke overraskende at de moderne idealene til liberaldemokratiene delvis blir overført gjennom New Age – diskurs som i stor grad deler dens utviklingshistorie (Hanegraaff, 1996; Rose, 1996).
Gjennom ulike retoriske virkemidler, mest sentralt gjennom rekontekstualisering og bruken av lignelser, overføres forskjellige diskurser – som ikke nødvendigvis direkte vil aksepteres – lingvistisk til tekstkonsumenten. Ord som ”egentlige selv”, ”sjel”, ”indre potensial” etc. oppfordrer leseren til å endre sitt tankemønster, til å bygge sin virkelighet med andre diskursive ressurser og, til sist, også endre sitt handlingsmønster.
Denne handlingsendringen leseren oppfordres til å gjennomføre, virker, tross sitt budskap om å transformere og å forløse leserens indre mektige livspotenisal, amputerende på enhver inngripen i de sosiale forhold leseren befinner seg i. Det er i selvet rikdommen skal akkumuleres, ikke i interaksjon med samfunnet. Det er i selvet vi skal praktisere nestekjærlighet, ikke ved å hjelpe en nabo i nød. Upåaktet alle disse fomaningene som i realiteten virker amputerende på de fleste problemer de utgir seg for å avhjelpe leseren med, mener Lichterman at det uansett er tvilsomt om selvhjelpssjangeren virkelig er et effektivt middel i denne forbindelse og påpeker at konsumentene av selvhjelpstekster nølende tar til seg rådene og oppfordringene i tekstene ”loosely, tentatively, sometimes interchangeably, without enduring conviction” (Lichterman, 1992: 422-6).
Valget kan dermed, til syvende og sist, spesielt om man med en viss pessimisme betrakter de skinnende og forlokkende lenkene de vestlige demokratiene har smidd til sin «frie», «individualiserte», «demokratiske» og «moralske» befolkning – valget kan dermed synes å stå mellom å handle intet eller å ikke handle.
(Per Øyvind Solvang er masterstudent i religionsvitenskap ved NTNU)
Litteratur
Boucher, M.I. (1981) The Parables. Wilmington, DE: Michael Glazier.
Cloud, D. (1998) Control and Consolation in American Culture and Politics. London: Sage.
Fairclough, N. (1992) “Discourse and Text: Linguistic and Intertextual Analysis Within
Discourse Analysis” i Discourse & Society 3(2): 193–217.
Fairclough, N. (1995) Critical Discourse Analysis – The Critical Study of Language. London: Longman.
Fairclough, N. og Chiapello, E. (2002) “Understanding the New Management Ideology: A Transdisciplinary Contribution from Critical Discourse Analysis and New Sociology of
Capitalism” i Discourse & Society 13(2): 185–208.
Fairclough, Norman. (2001a) Language and Power. Harlow : Longman
Fairclough, N. (2001b) New Labour – New Language. London: Routledge.
Foucault, M. (1994a) Dits et écrits. Bind IV, 1980-1988. Paris: Gallimard
Foucault, M. (1994b) Ethics, Subjectivity and Truth, i Rabinov, P. (red.) i The Essential Works of Michel Foucault 1954-1984. New York: The New York Press.
Gee, J. P. (1999) An introduction to discourse analysis: theory and method. New York: Routledge
Grenz, Stanley J. & Olson, Roger E. (1995) 20. århundrets teologi. Oslo: Credo Forlag AS.
Hedges, E og Beckford, J. A. «Holism, Healing and the New Age» i Steven Sutcliffe & Marion Bowman (red): Beyond New Age – Exploring Alternative Spirituality. Edinburgh University Press, Edinburgh 2000
Giddens, A. (1992) The Transformation of Intimacy: Sexuality, Love and Eroticism in Modern Societies. Oxford: Polity.
Hanegraaff, W.J.: “Prospects for the Globalization of New Age: Spiritual Imperialism versus Cultural Diversity” i Rothstein, Mikael (red.): New Age Religion and Globalization. Aarhus: Aarhus University Press 2001.
Hanegraaff, W. J. (1996) New Age Religion and Western Culture. Esotericism in the Mirror of Secular Thought. Leiden: Brill.
Hochschild, A. (1994) “The Commercial Spirit of Intimate Life and the Abduction of Feminism: Signs From Women’s Advice Books” i Theory, Culture & Society 11(2).
Lemke, J. (1995) Textual Politics. Discourse and Social Dynamics. London: Taylor & Francis.
Lichterman, P. (1992) “Self-help reading as thin culture” i Media, Culture and Society, Vol. 14, 421-447.
McGee, M. (2005). Self-Help, Inc. Makeover culture in American Life. New York: Oxford University Press.
Phillip, B. (2003) Governing liberal subjects: Foucault, Psychology and self-help books. Ikke utgitt. Artikkel: http://arts.monash.edu.au/psi/news-and-events/apsa/refereed-papers/political-theory/phillip.pdf%20- Sist besøkt 10.05.2009.
Phillips, Louise og Jørgensen., Marianne W. (1999) Diskursanalyse som teori og metode. Frederiksberg : Roskilde Universitetsforlag Samfundslitteratur.
Rose, N. (1996) Inventing our selves. Psychology, power and personhood. Cambridge University Press.
Simonds, W. (1992) Women and Self-help Culture: Reading Between the Lines. Piscataway, NJ: Rutgers University Press.
Starker, S. (1989) Oracle at the Supermarket: The American Preoccupation with Self-Help Books. Oxford: Transaction.
Wood, L. (1988) “The Gallup Survey: Self-help Buying Trends” Publishers Weekly 234: 33.
Analyselitteratur
Chopra, D. (2001) Suksessens 7 åndslover. Hilt og Hansteen.
Noyes, R. B. (2008) Kunsten å lede seg selv. Cappelen Damm.
Byrnes, R. (2006) The Secret. Cappelen Damm
Noter
[1] Helseminister Bjarne Håkon Hansen i intervju med Dagbladet 26\1 2009
[2] www.isb.edu/Clic/GeniusConference/Presentations/LeadershipSpiritualityandCreativity.ppt
[3] http://www.inspirationinc.com/jayaschillinger.html
[4] Selvhjelpsbøker er i stor grad er siktet mot kvinner(Hochschild, 1994: 2), og kvinner konsumerer i større grad enn menn denne typen litteratur (Simonds, 1992: 23; Starker, 1989; Wood, 1988: 33). Skjønt jeg ikke ensidig vil referere til mennesker som konsumerer denne typen litteratur som kvinner, er det også et poeng at en rekke andre New Age-sjangere som spådomsseanser og behandlinger av ulike typer også i større grad benyttes av kvinner.
[5] Fra artikkelen ”Blir det noe liv av å tro?” av Anfin Skaaheim. Tatt fra nettsiden http://www.jesusnett.no/index.php?c=14&kat=Tro. Mine uthevinger. 27.03.2009.
[6] Tatt fra http://www.ordnett.no/ordbok.html?search=tro&publications=23&art_id=20320412. 27.03.2009.
[7] Jeg tenker, i forbindelse med ”kristen-protestantisk diskurs”, spesielt på den såkalte nyortodoksien, en samlebetegnelse på strømninger innen nord-europeisk protestantisme sterkt influert og utformet av den tyske teologen Karl Barth(1886-1968), og som har hatt stor og vedvarende betydning for utvikling av den nord-europeiske kristendiskurs(delvis også i U.S.A.)(Grenz, 1995).
[8] Både Hazleden (2003) og Philip (2003) bygger på Michel Foucaults analyse av (vestlige) styreformer der han identifiserer ulike måter eller ”teknologier” som anvendes for å kontrollere eller ”disiplinere” individer til et relativt homogent handlingsmønster. Spesielt er ”Technologies of Power”(e.g. fengselsvesen) og ”Technologies of the Self”(e.g. katolsk skriftemål) blitt sentrale I fremveksten av de liberale demokratiene på 1970-tallet (Philip, 2003: 4-5; Foucault, 1994). Philip følger Rose (1996) og identifiserer transformasjonen av det liberale demokratiet til en relativt ny versjon, ”advanced liberal government”, der opprettelsen av den private sfære ledsages av nye teknologier for forming av individet i liberalistiske samfunn. ”Psy discourse” er en av disse nye og sentrale teknologiene (Hazleden, 2003; Philip, 2003; Rose, 1996 sml. ”New Capitalism” i Fairclough, 2002; 2003: 174-80; 213; 219-20; 4-5).