En gang i verden var det marginalt og morsomt når en akademiker så på konspirasjonsteorier. Nå er det et felt i blomstring, med en del ugress.
Samtidig blomstrer både god, middels og svak journalistikk om det samme. Og på sosiale medier spres både teoriene og diagnoser på teoretikerne med generøs hånd. Her er noen knipper påstander og hva forskningstilstanden tilsier om dem.
Av Asbjørn Dyrendal
- Det har aldri ført vært like vanlig – og internett har skylda
Påstandene om at konspirasjonsteorier var marginale før, men at vi nå ser en så sterk utbredelse at man kan si vi lever konspirasjonsteorienes tidsalder, har dukket opp omtrent siden ordet fikk sitt gjennomslag. Det lille vi har av solide kvantitative data over tid dreier seg om offentlig konspirasjonssnakk (i aviser). De dataene sier at konspirasjonssnakk har omtrent halvert seg over de siste 120 årene.
Nettet øker omløpshastighet og tilgjengelighet, men det aller meste av stoffet om konspirasjonsteorier er kritisk.
- Menn tror på konspirasjonsteorier; kvinner på healing
Kvinner tror mer på alternative behandlinger og alternativreligiøse trosforestillinger. Kvinner er generelt mer troende og mer aktive i religiøse samfunn. Det betyr ikke at menn kompenserer med å tro mer på konspirasjonsteorier, selv om de er hakket mer opptatt av politikk. Det er så langt et nokså tydelig funn at i den grad folk ”tror på healing”, eller såkalte alternative virkelighetsbilder, er de samtidig mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier. Det samme er tilfellet om de er apokalyptisk orientert innenfor konvensjonell religion.
Vi burde derfor heller finne at kvinner var mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier enn menn, men det gjør de bare i et mindretall studier. Og med unntak for USA, helst i studier med nokså få deltagere.
- Du må være bra dum …
Det kan (med god grunn) hende at du synes mange av de fortellingene som blir kalt konspirasjonsteorier virker urteite. Sannsynligvis har akkurat disse teoriene et annet primært publikum enn deg. Det er nemlig lite eller ingenting i undersøkelser som viser at de som tror på konspirasjonsteorier er spesielt mye dummere eller mindre analytisk anlagt enn andre. Utdanning hjelper litt, spesialkunnskap som regel litt mer, mens intelligens har nokså lite med saken å gjøre (utover å hjelpe deg i å skaffe utdanning og kunnskap).
Derimot er det i forskningslitteraturen en og annen advarsel mot å tro at man selv er beskyttet mot å tro på dårlig belagte påstander som ”konspirasjonsteorier” (Klein et al. 2015). Det kan faktisk få deg til å på den ene side lettere falle for konspirasjonsteorier som er tilpasset din bakgrunn og kompetanse. Og på den annen side kan den få deg til å avvise velbelagte, genuine sammensvergelser.
- Konspirasjonsteorier lar seg ikke falsifisere
Konspirasjonsteorier inneholder nesten alltid konkrete og testbare påstander om forhold i den felles verden vi lever i, så de er ikke mer ”ufalsifiserbare” enn andre påstander om verden.
De viktigste og mest identitetsbærende elementene forsvares riktignok sterkt av de mest troende, men det er ikke fordi de ikke lar seg tilbakevise. De troende kan bygge stadig mer omfattende ad hoc-forklaringer rundt hvorfor påstandene er sanne til tross for at de er tilbakevist, men det handler om motivert gruppetenkning, om hvordan man benekter falsifisering, ikke om prinsipiell og reell falsifiserbarhet.
- Konspirasjonsteoretikere tror på hva som helst
Den som tror på én konspirasjonsteori, tror med stor sannsynlighet på flere teorier. Jo flere vedkommende tror på, desto større er sjansen for at vedkommende også tror på mye annet som ligger et stykke vekk fra hvermannsens verdensbilde.
Konspirasjonsteoretikere tror imidlertid ikke på hva som helst; de tror helst på andre ting som støtter opp under verdensbildet de allerede har. Selv når de svarer ja på spørsmål som gir stikk motsatte teorier (Diana ble myrdet, og hun lever i eksil): det sentrale er at myndighetene lyver og ikke er til å stole på.
Helt i tråd med det sentrale funnet om konspirasjonsmentalitet som tenkesett.
- Bare høyreekstremister …
Jada. Nazi-ideologi er både smekkfull av og avhengig av konspirasjonsteorier. Fra gammelt av spesielt om jøder og frimurere; i nyere tid og i takt med omgivelsene kan de handle om mange andre og mye forskjellig.
Det betyr likevel ikke at høyreekstremister har noe monopol på konspirasjonstenkning: de finnes fra ytterst til venstre over sentrum og over i ytterste høyre kant, og blant dem som ikke har noe forhold til akkurat den skalaen.
- Like vanlig i alle grupper
En nokså ny trend i forskningen har snudd den gamle innsikten trill rundt: eldre ortodoksi ville ha det til at konspirasjonsteorier hørte hjemme i samfunnets politiske og sosiale marginer, hos de ekstreme og de utslåtte, og når makten brukte slikt, var det gjerne kynisk misbruk.
Det er ikke usant, men det betyr nesten helt sikkert ikke, som en anglo-amerikansk retning (inkludert Robert Brotherton i splitternye Suspicious Minds) vil ha det til, at konspirasjonsteorier er like utbredt over hele det politiske spekteret. Det er en grunn til at tanken kommer fra USA og Storbritannia: det er vanskelig å måle en politisk skala med utgangspunkt i et system med to så dominerende partier.
For det første ser vi at selv i USA er det større konspirasjonstro blant dem som ikke stemmer. For det andre ser vi at i land med politiske partier som dekker spekteret fra det radikale venstre til det radikale høyre, så observerer vi at konspirasjonstroen er sterkest i ytterpunktene og svakere mot midten. Sterkest helt til høyre, litt svakere helt til venstre, aldri mot null, men fortsatt klare forskjeller, der de mest radikale tror oftest og sterkest (e.g. van Prooijen & Kreuwel 2015).
- Konspirasjonsteorier er bare for tapere: ”motkunnskap” for de utslåtte
Det er også det, men det er ikke bare det. Eliter og profesjonelle grupperinger både bruker, konstruerer og tror på konspirasjonsteorier, fra den varierte historien rundt Sions vises protokoller til satanismepanikker og tilliggende kampanjer mot politiske utgrupper.
Og i motsetning til hva noen synes å ”føle”, blir ikke empirisk gale teorier som kan brukes som handlingsimperativ med skadelige virkninger det spor bedre om det er ”underdogs” som bruker dem. I beste fall gjør de bare litt mindre skade.
Konspirasjonsteorier sirkulerer i miljøer som finner dem plausible og nyttige. Og siden vi finner motivert tenkning om andres ufine opptreden for å bekjempe våre egne interesser over alt, finner vi også konspirasjonsteorier over alt.
- Bare underholdning …
Slapp av: det er bare moro, alt sammen. Hva er nå egentlig din favoritt-teori?
Joda. Det finnes nok av underholdning, lek og moro med konspirasjonsteori. Populærlitteratur, film og TV-serier kunne knapt klart seg ute. Også i den mer troende del av konspirasjonskulturen er det mye lek. Men ikke en gang David Ickes mest hysteriske påfunn er bare morsomme over tid. Konspirasjonsteorier kan være og har vært særdeles blodig alvor.
Sions vises protokoller, anyone?
- Alltid farlig og skadelig
Den motsatte siden av debatten vil – med tanke på den siste typen eksempler – ha det til at konspirasjonstenkning nødvendigvis er unyttig og direkte skadelig.
Det underforståtte er (forhåpentlig) nettopp en tanke om eksempler der ekstreme og dårlige teorier brukes til ekstreme handlinger. For folk sammensverger seg hele tiden, på godt og på vondt. Uten evnen og viljen til å se at både en selv og andre kan samarbeide og samspille, at folk har forskjellige interesser de er villige til å kjempe for og med ulike midler, så har vi ikke egentlig noe samfunn. Og en passe dose mistanke er en forutsetning for interessekamp. Konspirasjonsteorier er både midler til å forestille seg årsaker til hendelser, fiender som kan bekjempes, og motivere til å gjøre det.
At teoriene som regel går galt i beskrivelsen av verden er så sin sak (og skeptikeres kjepphest), men når de ikke passiviserer, hender det at man kan bedømme utfallet som nyttig. Andre kan protestere, men amerikanere flest synes nok at selvstendighetskampen mot britene – hvor konspirasjonsteorier spilte en sentral rolle i motivering og propaganda – var en god ting.
- Det er alltid irrasjonelt å tro på …
Nåja. Det kommer litt an på hvordan man bruker ordene. Reserverer man betegnelsen for spinnville teorier som er smekkfulle av logiske og empiriske feil, så får ”irrasjonell” muligens passere, selv om det er et problematisk begrep det også.[1]
Men det er et fåtall som har så bevisst språkbruk, og fortellinger om sammensvergelser finnes i hele spekteret fra nøktern refleksjon til det … nokså spesielle. Og fordi ordet har blitt reservert for det tvilsomme, har diskusjonen om det ”irrasjonelle” fått to spekulative bruksfelt basert på håp om at andre er sløve:
A) Det første (og mest irriterende) er på forskningsfeltet, hvor de seneste årene har sett et dryss av vas, der noen og en hver slår inn vidåpne porter ved å gjøre oppmerksom på at mennesker til stadighet sammensverger seg, og at teorier om slike sammensvergelser i den forstand er ”konspirasjonsteorier” og at mange av dem er sanne.
De samme klarer som regel ikke helt å gjøre oppmerksom på at samme observasjon har fulgt begrepet ”konspirasjonsteori” fra Karl Popper og fremover gjennom hele den forskningshistorien de later som om de overskrider. Det blir ikke ”fadermord” og modige gjennombrudd av å stikke stråmenn i ryggen.
B) Den andre bruken er den strategiske, juridiske eller politiske basert på håpet om at folk skal være nøyaktig så dumme som forskerne over later som om forskerne før dem var: at det å kalle noe en ”konspirasjonsteori” skal føre til at teorien umiddelbart blir avvist, uten videre bedømmelse.
Betegnelsen er utvilsomt brukt som et stigmatiserende skjellsord, men manøveren ”dette er en konspirasjonsteori” fungerer ikke bare dårlig i retten; det ser ikke ut til at folk utenfor bryr seg om betegnelsen når de skal bedømme fakta i det hele tatt (Wood 2015).
Litteratur
Butter, Michael. 2014. Plots, Designs, and Schemes. Walter de Gruyter.
Darwin, Hanna, Nick Neave, & Joni Holmes. 2011. Belief in conspiracy theories. The role of paranormal belief, paranoid ideation and schizotypy. Personality and Individual Differences 50:8, 1289–1293
Fenster, Mark. 2008. Conspiracy Theories. University of Minnesota Press.
Imhoff, Roland, & Martin Bruder. 2013. Speaking (Un-)Truth to Power: Conspiracy Mentality as a Generalised Political Attitude. European Journal of Personality 28: 25-43
Klein, Olivier, Nicolas van der Linden, Myrto Pantazi og Mikhail Kissine. 2015. Behind the Screen Conspirators. Paranoid Social Cognition in an Online Age. i Michael Bilewicz, Aleksandra Cichovska og Wiktor Soral (red.). The Psychology of Conspiracy. Routledge.
Lobato, Emilio, Jorge Mendoza, Valerie Sims & Matthew Chin. 2014. Examining the Relationship Between Conspiracy Theories, Paranormal Beliefs, and Pseudoscience Acceptance Among a University Population. Applied Cognitive Psychology. 28:5, 617-625
van Prooijen, Jan-Willem & André P. M. Kreuwel. 2015. Mutual Suspicion at the Political Extremes. i Michael Bilewicz, Aleksandra Cichovska og Wiktor Soral (red.). The Psychology of Conspiracy. Routledge.
Uscinski, Joseph & Joseph M. Parent. 2014. American Conspiracy Theories. Oxford University Press.
Wood, M.J. (2015). Some dare call it conspiracy: Labeling something a conspiracy theory does not reduce belief in it. Political Psychology. DOI: 10.1111/pops.12285
Noter
[1] Om begrunnelsene for en konspirasjonstese er ville og logisk usammenhengende, betyr det forøvrig ikke at konklusjonen må være gal, bare at forholdet mellom data, begrunnelser og konklusjon er tilfeldig. Hvilket stort sett betyr at det blir galt nok til at ”irrasjonell” i hverdagsforstand er greit nok.