Det er snart ny undervisningstermin, og siden en nokså omtalt dato dukker opp i slutten av neste semester er det på tide med litt pensumendringer også. I ledige stunder om dagen sitter jeg dermed og leser en nokså ny fagbok om igjen. Det er den (i likhet med mye annet) så langt lite omtalte 2012. Decoding the Countercultural Apocalypse. I likhet med denne masteroppgaven utgjør nemlig ovennevnte bok semesterets fokus på «2012-fenomenet».

Jeg har ikke fått fulgt utviklingen på feltet så tett som jeg skulle ønsket, men med noen forsøk på egen hånd og tre dyktige masterstudenter som holder meg litt oppdatert, tror jeg oversikten er grei nok til en litt forsiktig konklusjon: 2012 kommer til å handle mye mindre om «date setting» og kognitiv dissonans enn jeg ville forventet for et par-tre år siden. 2012-miljøet er primært «in for the long haul», riktignok med utopiske drømmer, men de må vokse frem ved hjelp av langsiktig, kulturendrende arbeid. 2012 er ofte mer et symbol på verdier, og kun dernest en begynnelse på en epoke der noe nytt kan vokse frem. Uten at det apokalyptiske i form av kriser, ødeleggelser og annet alltid er langt unna.

Det er også det man kan lese ut av Gelfers artikkelsamling om temaet.

Forfatterne spenner over en lang rekke forskjellige felt, de har ulike perspektiver og interesser, og de inkluderer også mindre faglige skikkelser som John Major Jenkins. Selv om Jenkins er blant de minst fantasifylte skikkelsene i 2012-feltet får han sitt pass påskrevet av andre bidragsytere. Det faglige feltet inkluderer nemlig alt fra filmvitenskap til fysikk og astronomi, med både genuin og mer omdiskutert ekspertise på historisk og samtidig mayakultur blant de øvrige. Det er astrofysikeren Kristine Larsen som har gleden av å ta for seg en del idéer om rommet som nyter en viss popularitet i 2012-landskapet. Andre, som kunsthistorikeren Mark van Stone, tar for seg en del av 2012-kulturens idéer om mayakultur og deres (manglende) basis i hva vi vet om samme og hvorfor. 2012-kulturens mayahistorikk er, skriver han, som å bruke Snøhvit og de syv små dverger som kilde til europeisk middelalder.

Andre forfattere gir bakgrunn til fremveksten av «mayaene» som esoterisk kunnskapskilde, plasserer 2012-fenomenet i en kultur av konspiratorisk rettede «stigmatised knowledge-claims» a la Michael Barkun, og analyserer tildels nostalgisk og empatisk de motkulturelle drømmene og ritualene som omspinner deler av miljøet. Noen av dem er eller har vært deltagere i samme.

Det er med andre ord en nokså annerledes type «religionsvitenskapelig» antologi. Ikke bare er den svært flerfaglig. Den er også tildels tydelig stillingstagende og deltagende på måter selv jeg iblant finner noe problematisk. Men det er også interessante faglige debatter tilknyttet hvilke «nøytralitets»-ideal og i hvilken grad de skal følges som kan legges til lesningen.

Boken holder noe ujevn kvalitet. På sitt beste er den aldeles utmerket, på sitt svakeste er den tildels direkte uinteressant. Heldigvis gjelder det bare et par bidrag, og det er utvilsomt det beste og mest omfattende bidraget til analyse av hva 2012-fenomenet betyr i dag. Så langt.

Joseph Gelfer (red.)
2012. Decoding the Countercultural Apocalypse
Equinox Publishing 2011, 203 s.