I lett mangel på lyst til å blogge substansielle ting i kveld – jeg holder på med en artikkel – tenkte jeg å si litt kort om torsdagens Schrödingers katt med healer Tom Arne Jensen. For noe mer substansielt, kikk innom Hjorthens innlegg om NRK, ME og borreliose-teorier. Det kommenterer noen viktige tema på et felt der vi er langt unna noen fasit, noe journalistene i dette tilfelle nok tar litt vel lett på.
Men jeg skal spare det jeg måtte ha å si av substans til noe mer akademisk.
Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive litt om «budskapet i safen» – som ble åpnet tidlig mandag ettermiddag – og gi noen blikk fra forslagene. Men det ville kanskje være litt dårlig gjort mot Katta, så jeg sparer den til torsdag, og sier heller noe småtteri om torsdagens healermøte.
I forkant av programmet ble jeg presentert for én ventet og én nokså uventet opplysning. Den ventede var at healeren vi skulle til også var selverklært synsk og drev kanalisering, og at han var involvert i en form for kabbalah, nærmere bestemt denne. Det viste seg å være galt på flere måter. Han erklærte seg snarere som en vidåpen «barnetroende», uten noen sterk definert tro. Og det andre, vel, jeg kommer til det.
Det uventede var at programleder Hanne var opptatt på andre fronter, og at jeg skulle steppe inn i en slagss kombirolle. Formodentlig med den klare tanken at hvis det gikk alt for dårlig kunne det klippes bort. Jeg venter ikke at så veldig mye av mine forsøk på å agere «programleder» er med nei, og hvis de er det kan det bli pinlig. (Godt man har gjort seg til narr før, men hvis jeg ikke synes i det hele tatt, vet dere hvorfor…)
Noe av konseptet i programmet er basert på de gode erfaringene med opplegget rundt kvantekvakkeriet, nemlig at de akademiske perspektivene først og fremst kommer fra en uavhengig fagperson. Hvis det fungerer, kommer derfor en analyse fra en medisiner. Dermed blir det mindre av undertegnede som surmaget skeptiker.
Men nå er min figur uansett nokså uinteressant, så la meg kort oppsummere healermøtet.
Tor Arne Jensen viste seg å være den kanskje mest jordnære skikkelsen som har vært med i programmene. «Synskheten» ville han ikke snakke om, vi fikk ikke et ord om «vitalenergi», avgiftning, chakraer eller auraer, ingen krystallremedier var i bruk, ingen kvakkende maskiner eller brusende indianerfjær eller trommer var å skue.
Når han, som han hurtig gjorde, overkom nervøsiteten for fæle skeptikere og journalister (både han og hans medhealende kjæreste var tydelig både nervøse og skeptiske til hvordan de skulle dekkes), var han veltalende og tydelig i overbevisninger som virket godt befestet, ikke bare godt innøvd. Han anerkjente at mye av effekten behandlingen kanskje hadde kunne tilskrives placebo (men ikke all, for all del). Han garanterte ikke effekt, og han fortalte at han iblant avviste pasienter (og refunderte betaling) hvis de hadde kommet dit med forhåpninger han ikke kunne tilfredsstille. Ikke hadde han noe i mot skolemedisin, og han fortalte på overbevisende vis pasientene NRK hadde med som illustrasjonsfigurer (nei, som nevnt ingen test) at de måtte høre på legen sin og ta foreskrevne medisiner.
I det aller meste hørtes han ut som en sykepleier, noe han også er av utdanning, og det var sykepleierens vaner og maner han mottok pasientene med. Han var, som førstemann blant de vi har vært innom, genuint dyktig med mennesker, og han var flink til å kommunisere omsorg og varme til pasientene selv med et kamerateam tilstede. Selv historier han helt tydelig har fortalt tusen ganger før virket genuint spontane når han fortalte dem, og innlevelsen virket like stor hver gang. (Kamerasky er han ikke.) I løpet av sesjonen har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg fikk høre om «en bevernylondress av kjærlighet» (eller var det lys?), å sende lys, om mirakler når to er forent i kjærlighet og lignende.
På spørsmål om hva han gjorde når han «kanaliserte» med pasientene – en praksis han ellers omtaler som «åndelig veiledning» – hørtes det ut som han først og fremst drev samtaler med og lyttet til pasientene. Hvorfor han og spaet da tar 200,- ekstra for dette i timen kan man bare lure på, ettersom det virker som det er nøyaktig slik han jobber under «healing»-sesjoner også: Lett berøring på hode, bryst og føtter, med armbruk som tidvis gir en viss massasjeeffekt – og masse oppmerksomhet og oppmuntring til samtale. Og han er flink til å virke som en god lytter.
Vi fikk for alle del de obligatoriske små mirakelhistoriene, men det var så banale anekdoter at det nesten er litt ufint å pirke i dem. Det er klart, i en debatt ville man gjort det uansett, men i sammenhengen ville ikke det fungert til annet enn å forsure klimaet.
Det ble veldig tydelig da jeg forsøksvis tok opp det problematiske i at han og spaet
annonserer med at healing kan kurere alt. Det hjelper ikke at man tilføyer «men en kan ikke gi noe garanti.» Det er både etisk dypt problematisk og virker klart ulovlig (jf. omtalen her).
Det er etisk problematisk fordi det å gi et ekstra, ubegrunnet «håp» om at noe er virksomt, helt uten dokumentasjon, er noe av det som kan påvirke potensielle kunder til å ta kontakt. Enkelte sliter veldig med å ikke fullføre en handel de har påbegynt, fordi det føles som å tape ansikt. («Du forstår selvsagt at jeg ikke kan gi noen garanti for at du virkelig vil bli helbredet?» «Ja,» sier kunden, som egentlig har visst det hele tiden – og klarer av veldig alminnelige psykologiske mekanismer ikke å avbryte handelen, på tross at den er påbegynt på halvveis falske premisser.) Kronikere fortsetter til og med etter at det er klart for de fleste at det ikke hjelper, ut fra andre vanlige mekanismer. Også døende mennesker klamrer seg iblant til dette «håpet», lenge etter at de har fått beskjeden om at «det er ingen garanti», og mens de blir stadig dårligere, og mens regningene strømmer inn for noe som aldri hadde noen reell sjanse til å virke. Det er mildest talt uskjønt.
Uten å ville legge noe av dette ved sympatiske unge Jensens dør, var det tydelig at så klar for en prinsipiell diskusjon var han ikke der og da. Derfor droppet jeg temaet. Så min oppfatning om at han må beskrive i annonseringen hva han gjør minst like nøkternt som han gjorde overfor oss for å fremstå som konsekvent renhårig, blir ikke kommunisert tydelig. Men jeg håper innvendingene ble tatt alvorlig nok til at annonsen blir endret. Ellers bør den påklages til Forbrukerombudet – uansett hvor sympatisk og ryddig Tor Arne Jensen i praksis er overfor pasientene. For det tror jeg nok han er.
Hovedinntrykket er jevnt over at det først og fremst er synd at helsevesenet har mistet en sykepleier med meget gode evner til å gi omsorg overfor pasienter. Dernest at hvis annonser ble så nøkterne som de skal være, så ville det vært et enormt fremskritt om alternativbehandlere flest var så tydelig komplementære, positive til vanlig behandling og flinke med pasientene som Jensen virker.
Selv om jeg personlig nok hadde klart meg med mindre prat om lys, kjærlighet, bevernylondresser, bestemødre og mirakler.