Den som leser aviser kan fort komme til å tro at akupunktur er en dokumentert behandlingsform for en rekke plager. Selv vi skeptikere er tilbøyelige til å akseptere det, selv når vi har null tillit til den underliggende teorien.

Jeg er ambivalent. På den ene siden har jeg fått rapportert en rekke studier som viser effekt på det ene eller andre, på den annen side er det sjelden jeg leser dem selv. (Og de få gangene jeg ser slike studier godt kommentert, er det så store metodiske svakheter ved dem at det er vanskelig å si hva resultatene egentlig betyr.)

I dag tar Orac for seg artikkelen Randomized, Controlled Trial of Acupuncture for the Treatment of Hot Flashes in Breast Cancer Patients.


Detaljene overlater jeg til de som vil lese hele, noe man absolutt bør. Men jeg vil feste blikket litt på introduksjonen til Orac. Han kommenterer tre ting: kvaliteten på studiene, forskjellen på den offisielle hypen rundt funnene og hva som faktisk blir vist, og fraværet av oppmerksomhet rundt negative funn.

Over the last several months, however, I’ve been becoming more and more skeptical of acupuncture. Perhaps it’s because I had rarely looked at the actual peer-reviewed medical literature about acupuncture before, while over the last few months I’ve delved more and more into it. As I did so, the the realization dawned on me just how bad most of the studies hyped as «proof» that acupuncture «works» are. …

Recently, a study on the efficacy of acupuncture for treating hot flashes in breast cancer patients was published in a high profile journal by investigators at one of the premiere cancer centers in the U.S., if not the world. What? You didn’t hear about it? Neither did I, until I actually happened to be perusing the stack of my most recent journals. I wonder why it wasn’t publicized.

Grunnen til at det ikke når nyhetene er selvfølgelig at det ikke blir bedømt som nyhetsverdig. Det er ikke noen som har funnet noe, og språket i artikkelens konklusjon er også av en art som oppmuntrer til å overse det:

Hot flash frequency in breast cancer patients was reduced following acupuncture. However, when compared with sham acupuncture, the reduction by the acupuncture regimen as provided in the current study did not reach statistical significance. We cannot exclude the possibility that a longer and more intense acupuncture intervention could produce a larger reduction of these symptoms.

Man har ikke funnet noen effekt, noe som allerede gjør det lite interessant for andre enn kritikere av akupunktur, men selv det underkommuniseres grundig.

Men generelt sett får dette meg til å lure på om ikke en god del av mitt positive inntrykk av (for meg) snodige akupunktureffekt skyldes den skjeve oppmerksomheten i media. Publication bias får kraftig forsterket effekt når man ikke selv er oppdatert på feltet og dermed ikke får se andre resultat.

Som Orac kommenterer er det tydeligvis ikke nok at man kan få skjevt inntrykk fra denne typen rapportering. Neurologicablog kommenterer at enkelte studier som utgir seg for å omhandle akupunktur faktisk handler om noe annet. Dette studiet hevder for eksempel at «Monitoring of Neuromuscular Blockade at the P6 Acupuncture Point Reduces the Incidence of Postoperative Nausea and Vomiting.»

Ifølge Novella er det misvisende.

So let’s see where this study fits into acupuncture and the acupuncture literature. Acupuncture is based upon the traditional Chinese medicine (TCM) philosophy of chi, or the life energy. According to TCM chi flows through the body through meridians, and there these meridians cross there are points where the flow of chi can be blocked or inhibited. Acupuncture is based upon sticking needles at acupuncture points – where meridians of chi cross – to free up blocked chi.

First, if we look at the entire acupuncture literature it clearly shows that any apparent effectiveness of sticking needles in the skin is completely independent of where those needles are stuck, how deep they are stuck, and whether or not they are manipulated. In other words, there is no evidence for meridians, chi, or acupuncture points.

There may be a non-specific and short-lived physiological response to needle sticks – although any clinical benefit of this appears to be brief and minimal (if it exists at all). But (here’s the big question) can we or should we refer to the sticking of needles into the skin at non-acupuncture points and without the usual depth and manipulation that is supposed to affect chi, acupuncture? By any reasonable definition this is not acupuncture, and calling it acupuncture is a source of deception and confusion.

The current study employs electrical stimulation – which is also not acupuncture but is masquerading as such. Electrical stimulation of nerves has known physiological effects and are proven and used for various indications. Trancutaneous electrical nerve stimulators (TENS) units are used for chronic pain. Vagal nerve stimulators are used to treat seizures. Nerves are electrical organs, they conduct electricity for physiological effect.

What this study is actually comparing is the difference between electrically stimulating the ulnar nerve vs stimulating the median nerve intraoperatively and its effect on nausea and vomiting. It is not testing acupuncture.

I tillegg, kommenterer han, skaper det forvirring fordi litteratur og funn som blir relatert til akupunktur strengt tatt ikke tester akupunktur som sådan. Dette blir videreført og videreformidlet utad, fordi det er interessant for promoteringen av akupunktur – og fordi det fortsatt er litt en «man bites dog»-fortelling, har det også større sjanse for å bli formidlet videre i massmedier.

Er det rart en utenforstående kan bli forvirret? Mens vi venter på den store oppklaringen (right!), tror jeg i første runde jeg skal være enda litt mer skeptisk til påstander om hva forskning på akupunktur har vist.