På fredag begynte jeg en liten tankerekke (fra og) til forelesning om alternativ behandling som religion, eller i forhold til religionsbegrepet. Den som har lyst til å følge tankerekken anbefales sterkt å lese del 1 først.
Installasjon to følger under streken.
Alternativ behandling i religion
Hvis vi ser på alternativ behandling i religion først, så vil de fleste uten videre anerkjenne at ulike former for ikke-dokumenterte behandlinger finnes i de fleste religioner. Tanken om at religion er isolert til det «åndelige» handler om bestemte og oftest marginale religiøse uttrykk. Religioner – også slik vi normalt forstår begrepet – har gjerne både mentale, kroppslige og sosiale plager på agendaen. Det er imidlertid først når det blir overført til vestlig kultur at vi kaller det alternativ behandling. På lignende måte som andre importelementer innenfor det nyreligiøse landskapet importerer vi gjerne en behandling og enkelte tilknyttede teorier, men uten nødvendigvis å inkorporere flere elementer av den kultur eller religion det hadde sin opprinnelse i.
Det gjør to ting: For det første blir det enklere å løsrive behandlingen fra religion overhode, og for det andre blir det dermed også enklere å inkorporere behandlingen i hverdagspraksis hos mennesker med tilhørighet i flere forskjellige religioner.
Når vi fokuserer på ”okkultur”, det nyreligiøse landskapet med tilhørende omland, ser vi at de alternative behandlingsformene hører til identitetsmarkørene og er del av den religiøse praksisen. I en artikkel fra 2000 viser Siv-Ellen Kraft tydelig at de ulike terapiene til sammen utgjør elementer i det større selvutviklingsprosjektet ”New Age” består i. Man er alltid underveis mot videre utvikling, det er alltid noe som kan ”heales”, og til dette hører terapiene som en selvsagt del.
Det betyr altså ikke at alle som benytter seg av terapiene gjør det med religiøs begrunnelse (hva enn det skulle være), men at for dem som er innenfor New Age-feltet så hører terapiene til som en selvsagt del. Alle benytter selvsagt ikke alle, og få forventer at man utelukkende skal benytte seg av alternative behandlingsformer. Det er nettopp en del av feltet at man plukker og blander selv etter maksimalt utbytte. Men uansett er terapien del av religionen. Som Siv-Ellen Kraft kommenterer:
Selvutvikling handler nettopp om healing, enten det nå dreier seg om psykiske blokkeringer, uutviklet potensiale, eller fysiske sykdommer. Dette er ikke noe man blir ferdig med og legger bak seg, men snarere livslange prosjekt, underveis mot frelse. (Kraft 2006:180)
I dette feltet er det også, som hun kommenterer videre, på samme måte slik at man heller snakker om ’viten’ og ’kunnskap’ fremfor tro eller religion, nettopp fordi de forbindes med kristendom.
Dermed ser vi at det er overlappende diskursive markører mellom det alternativmedisinske miljøet og det nyreligiøse. Begge gjør krav på at det de bedriver er kunnskap, og når det er snakk om rotfesting i filosofi, er den helst naturlig og gjerne holistisk, til nød åndelig, men ikke ’religiøs’.
I motsetning til tradisjonell, etablert og institusjonalisert religion, vil ikke nyreligiøsiteten være religion, og det gjelder også for alternativbehandlere.
(Det finnes for all del unntak fra denne regelen: Etter at en kjent norsk healer ble dømt etter kvakksalverparagrefen for å ”behandle” kreftsyke, stiftet han eget trossamfunn praksisen hans deretter inngikk i. Men klientene kom fortsatt utenfra, og han har meg bekjent alltid hatt klienter, men ingen menighet.)
Alternativ behandling kan dermed inngå i og være en sentral del av religiøs praksis, selv om den ikke behøver være det. Det bringer oss til det beslektede spørsmålet: Er det noe vi normalt ville påstå var klart og typisk ”religion” i alternative behandlinger?
Religion i alternative behandlinger
Det er to sider som gjerne trekkes frem når forskere ser på religiøse elementer i alternativ behandling: terapien som ritual og den teoretiske begrunnelsen for terapien. Det vil med andre ord si innholdet i de ulike alternativmedisinske diskursene, det som i religionsdefinisjoner vil være ”substans”, og handlingssiden.
På handlingssiden strekker det seg sjelden lengre enn til å gi en kort analyse av de rituelle elementene i en lang rekke alternative behandlingsformer. Og visst er det forståelig. En del terapier er smekkfulle av symboler, gester, parafernalia, følger en relativt fast struktur og ser ut til å være rettet primært mot trans-empiriske krefter. Som Olav Hammer også skriver:
Typisk för sådana ritualer är att de utgör handlingsmönster som är meningsfulla innom den egna kulturen. De skapar ett sammanhang innom vilket klientes åkommor får en förklaring och en plats. Man är inte längre bara en lidande människa med ständig värk, utan en klient vars energiunderskott gradvis kan åtgärdas med hjälp av en alldeles specifik typ av behandling som tillför kroppen kosmiska energier. (Hammer 2004:211)
Gjennom ritualet innskrives man med andre ord i en kosmisk orden, med skjulte krefter og en tydelig mening, samtidig som man skal tilføres elementer av en kur mot sine plager. Dette påkaller først og fremst et funksjonelt religionsbegrep: terapien skaper mening og tilhørighet i kosmisk orden. Den teoretiske forankringen kan gå videre og knytte det til en substansiell religionsdefinisjon. I spesifikke typer terapi kan det for eksempel være snakk om å helbrede sjelen, bidra til utvikling på et høyere plan og annet. Mer generelt er det som regel snakk om elementer som holisme, skjult anatomi (aura, chakraer) og skjulte energier, og utenfor disse kjerneelementene finner vi nesten alltid en alternativ historieskrivning og en eklektisk kombinering av elementer fra ulike tradisjoner. Energiene er et helt sentralt moment.
Christopher Partridge formulerer det slik:
Throughout the holistic milieu, matter-of-fact reference is often made to energy theories, concepts, and terminology: ’subtle energies’, ’the energetic body’, ’the etheric body’, ’energy centres’, ’energy channels’, ’auras’, ’vibrations’, ’ki’, ’chi’, ’prana’, and so on. … Indeed, the significance of energy comes close to being hard orthodoxy within the holistic milieu, in that without some form of belief in it one is effectively an outsider. (2004:34)
Energien handler om ånd, om utvikling, om helse, om frelse. Det er ofte en slags ”deistisk”, gjennomstrømmende kraft noen har bedre tilgang til enn andre.
Enkelte konseptualiserer det eksplisitt som en høyere makt, mens andre ser det mer som en tilgjengelig kraft man kan ”koble seg på” og bruke. Den er ikke jevnt fordelt, det går an å blokkere den, og det kan finnes negative varianter. Uansett er den noe nær et definerende kriterium for både alternative behandlinger og for det Partridge her kaller ”det holistiske miljø”, altså ”nyreligiøsiteten”.
Forutsetningen for både behandlingen og religiøsiteten den inngår i er ”holisme”, at man behandler kropp, psyke og ånd sammen. Holismen i behandlingene strekker seg iblant lenger enn som så, ved at flere av dem tenker seg at ”hela kosmos återspeglas i kroppen: samme element som världsalltet är uppbyggt av är också kroppens yttersta beståndsdelar” (Hammer 2004:206).
Eller for å si det med én av Reiki-ideologene: ”Reiki is Universal Life Force Energy, and you and I are the same Universal Life Force Energy” (i Partridge 2004:37).
De mest eksplisitt ”tradisjonelt” religiøse koblingene finner vi kanskje når det sies at energiene eller ”kraften” kommer til helbrederen fra ”en høyere makt”, og at man selv bare er en kanal som denne høyere kraften velger å arbeide gjennom.
Noen ganger er denne kraften også et ”jeg” det går an å kommunisere med mentalt. Andre ganger – kanskje oftest – er det mer ubestemt. I likhet med de ulike andre konseptene er de i overveiende grad hentet fra tradisjoner vi normalt kaller religioner, og de har en diskursiv status som ligner på det vi i religioner kaller dogmer.
Det betyr imidlertid ikke at vi derfra kan trekke andre slutninger enn at sentrale moment i mange alternative behandlinger er hentet fra religiøse tradisjoner, og at de spiller en viktig rolle i en bestemt form for moderne religiøsitet.
Vi hverken kan eller bør bør uten videre kan trekke slutninger om at alternativmedisin er religion – spesielt siden vi ennå ikke har kommet så langt som til å se på hva slags religionsbegrep som skulle tilsi noe slikt. Det finnes nemlig andre måter å konseptualisere alternative behandlingsformer og deres kobling til religion på.