Som all spådomskunst bekrefter astrologien bare våre fordommer om oss selv og er en øvelse i selvopptatthet.

av Jon Sandvik


Diskusjoner om stjernetegn og astrologi fenger i de fleste miljøer. Dette er ikke så merkelig, siden astrologi og annen spådomskunst representerer et uforpliktende påskudd til å snakke om sin egen og andres person. Den type «karakteranalyse» som presenteres gjennom astrologi, er faktisk felles for flere typer spådomskunst. Det som sies er ganske allment og kan gjelde for alle og enhver, det er bare gimmicken som er forskjellig. Noen ser i krystallkule, andre spår i kaffegrut eller i håndflaten. Antagelig er de fleste som hengir seg til dette er klar over hva de bedriver, nemlig øvelser i selvopptatthet, eller narsissisme, med et fint ord.

Ønsket om å lære seg selv bedre å kjenne kan vanskelig kritiseres. Det som derimot godt kan diskuteres, er hvorvidt selve spådommssystemet kan si oss noe. Om stjernenes plassering, eller linjene i håndflaten sier noe om personligheten. Videre bør absolutt konservatismen i spådommskunsten kritiseres.

Dette konservative elementet er samtidig den viktigste faktoren til at disse systemene stadig har suksess. Folk tror på astrologi fordi det virker. Og med «virker» menes at spådommene bekrefter dine innerste fordommer om deg selv. Den som virkelig vil vite sannheten om seg selv, den grusomme sannheten om all dritten en bærer på og som en burde kvitte seg med for å bli et bedre menneske, bør aldri lytte til spåmenn.

Psykologen Ray Hyman gjorde en undersøkelse omkring dette sammen med sine studenter ved Harvard universitetet. De samlet først et sett med karakteristikker som 80 prosent av studentene oppfattet som sant om seg selv. Dernest delte de disse karakteristikkene inn i fire grupper. Ønskelige egenskaper, ikke ønskelige egenskaper, egenskaper som innehas av folk flest og til sist egenskaper som bare et fåtall mennesker har. Disse ble så kombinert til komplette «karakteranalyser». Den analysen som viste seg å få høyest poengsum var den som inneholdt 75 prosent ønskelige egenskaper som samtidig bare gjaldt et fåtall mennesker, og 25 prosent ikke ønskelige egenskaper som var av generell karakter.

Bare en liten titt i en håndflate er som regel tilstrekkelig for å komme med følgende spådom: «Du er en åpen og fordomsfri person, men du trekker en klar grense ved opplagt dårskap.» Dette stemmer alltid. En kunne antagelig tjent en liten formue på Aker Brygge med den.

Så det første som får spådomskunst til å virke, er at den forteller folk nettopp det de ønsker å høre om seg selv, med noen generelle negative trekk på kjøpet for å øke troverdigheten. Den andre faktoren som bidrar til troverdighet er gimmicken. Den gir inntrykk av at det er lagt ned mye arbeid i spådommen. La oss ta utgangspunkt i den vanlige innvendingen fra en som er litt interessert i astrologi når han hører kritikk rettet mot ukebladhoroskoper: «-ukeblad-horoskoper er ikke skikkelig astrologi!»

En astrolog som vil vite dag og time og hvor du er født, og som gjør de mest halsbrekkende geometriske beregninger for å avsløre din skjebne, vil automatisk få større troverdighet enn en som bare slår opp i standardtabeller over de tolv stjernetegnene. Det samme for en som spår i hånden. Troverdigheten øker jo mer innfløkt prosedyren virker. I tillegg til å forklare om linjene i håndflaten, går det an å studere fingertuppene og knokene, for eksempel. Trikset ligger altså i å få kunden til å tro at du legger ned en masse arbeid nettopp for ham.

Det perfekte spådomsoppsettet vil bruke flere metoder samtidig og kombinere dem med databehandling. Astrologi basert på fødselstidspunkt bestemt til nærmeste time samt geografisk fødselssted. Videre palmologi basert både på håndflate, fingertupper og knoker, og krystallologi der de mest moderne kvartskrystaller (de brukes som kjent i datamaskiner) er arrangert i hexagram, for å fokusere mest mulig tilgjengelig psykisk energi. Vi forkaster den gamle krystallkulen og spådom i kaffegrut fordi det har vist seg avleggs og upålitelig. Til sist lar vi datamaskinen gjøre en multippel regresjonsanalyse på de tre resultatene. Denne kan vise grafisk på dataskjermen hvordan vi skreller vekk den mest usikre informasjonen fra de tre metodene og bare sitter igjen med den sikreste viten. Metodene kan gjerne være helt verdiløse, det de fine uttrykkene og det tilsynelatende innfløkte ved metodene som skaper tiltro.

Psykologen R. C. Snyder undersøkte nettopp dette «Jeg gjør en masse hokuspokus nettopp for deg» -elementet. Han benyttet en standard karakter skisse (Du er en åpen og fordomsfri person etc.). I den første undersøkelsen fikk to grupper studenter denne skissen. I den første gruppen ble skissen presentert som allmenngyldig, i den andre gruppen fikk studentene vite at skissen var laget spesielt for dem. Studentene skulle så gi skissen karakter fra 1 (veldig dårlig) til 5 (ypperlig). Gruppe 1 ga gjennomsnittskarakteren 3,5, gruppe 2 ga karakteren 4.5. Snyders neste eksperiment gikk direkte på astrologi. Her ble studentene delt i tre grupper. Gruppe 1 fikk bare vite at skissen var basert på astrologi, gruppe 2 måtte opplyse om fødselsår og -måned, og gruppe 3 måtte i tillegg opplyse om fødselsdag. Gruppe 1 ga karakteren 3,2, gruppe 2 ga karakteren 3,8 og gruppe 3 karakteren 4,4. Forsøkspersonene festet altså større tillit til en personkarakteristikk de trodde det lå mye arbeid bak, enn til en de trodde det ikke lå så mye arbeid bak. Hele tiden dreide det seg imidlertid om samme karakteristikk.

Dette er de to grunnreglene for å gjøre spådommer troverdige: Fortell folk det de ønsker å høre og lat som om du har lagt ned mye arbeid i å finne det ut. For mer «avanserte konsultasjoner» kommer et tredje element inn. Spåmannen fisker informasjon ut av klienten som han senere fôrer tilbake til klienten på passende tidspunkt. Spåmannen går her ut ifra tre grunnleggende kjensgjerninger:

  1. Vi er alle mer like enn ulike.
  2. Våre problemer er alle knyttet til de samme få grunnleggende problemene: kjærlighet, helse, livsløp, arbeid og studier.
  3. Klientene trenger en som kan lytte til deres problemer.

I tillegg benytter spåmannen all tilgjengelig informasjon. Han ser på kropp og klær (Brun hudfarge i januar måned kan skyldes at klienten har vært på sydenferie.). Han hører på språk og skaffer seg et generelt bilde av personligheten. Han vil vise at han benytter en kjent og velprøvd metode. Klienten vil få vite at graden av suksess vil avhenge av klientens samarbeidsvilje. Spåmannen vil gradvis sirkle inn de problemene klienten er interessert i å snakke om («Vi har ikke allverdens tid, skal vi konsentrere oss om kjærlighet, helse eller arbeid?»). Han vil gradvis fôre tilbake informasjon han tidligere har fisket ut av klienten. Gjerne i dramatisert form («Jeg ser et barn! Mørk i hudfargen!»). Informasjonen vil også være tvetydig, slik at klienten tvinges til å bruke sin kreativitet for å skape mening i tvetydigheten. Han vil gi inntrykk av å vite mer enn han sier («Problemer. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan si.»), og han vil bruke smiger («Du virker som en sterk personlighet -uoverensstemmelsene med din mor vil kunne løses med en fast holdning fra din side!»). Men hovedregelen, sier Ray Hyman, er alltid: Fortell klienten det hun ønsker å høre.

Skeptikeren Ray Hyman angriper altså skillet mellom vulgær astrologi og avansert astrologi på den mest ufordelaktige måten for astrologiens vedkommende. Han ser avansert astrologi som en finere innpakning på det samme tvilsomme innholdet – en innpakning som øker troverdigheten og salgsverdien til varen uten egentlig å endre kvaliteten.

Samtidig er det viktig å ikke glemme at skillet mellom avansert og vulgær astrologi er vesentlig for astrologer og for folk som tror på astrologi. Det fortjener å tas på alvor. I en oversiktsartikkel i The Skeptical Inquirer (vinter -87 og vår -87) forsøker Geoffrey Dean nettopp å ta dette skillet alvorlig. Han viser til at seriøse astrologer er vel så skeptiske til ukebladhoroskoper som etablerte vitenskapsmenn og -kvinner. Det er rimelig å kritisere astrologien på sine egne premisser, og ikke bare avfeie den ved å vise til hvor lett det er å la seg bedra av spådommskunster.

Dean peker først på skillet mellom spådommer og karakteranalyser. I dag er vel to tredjedeler av alle astrologer i Vesten opptatt med karakteranalyse. En fremstående representant for denne retningen er den nå avdøde Dane Rudhyar:

«Jeg er bare interessert i astrologi som et middel til å hjelpe mennesker til å gi livet en mer helhetlig og rikere mening . . . Jeg ser ingen verdi i forutsigelsen av nøyaktige hendelser eller for den saks skyld i presise karakteranalyser.»

Ifølge Dean er omfattende astrologisk terapi der klienten kommer til faste konsultasjoner over et lengre tidsrom, lite vanlig og utgjør mindre enn én prosent av alle astrologiske konsultasjoner. Den vanligste form for konsultasjon er en blanding av enkle sesjoner der klienten bare får stilt sitt horoskop, og en avgrenset terapi, der klienten og astrologen i tillegg samtaler om problemene.

Det ser ut som om astrologien kan ha en funksjon innen denne typen enkel terapi fordi den er såpass uforpliktende som den er. Generelle utsagn av typen «En person som er født under ditt tegn er gjerne glad i å reise -stemmer dette for deg?» gjør det lett for klienten å åpne seg og assosiere videre. Det store antall diagrammer en astrolog kan sette opp for hver klient, øker også antallet innfallsporter til klientens problemer, uten at terapien blir skremmende sjelegransking. Så astrologi kan fungere på overflaten som en harmløs lek, men dens innhold gjennom klientens egne assosiasjoner kan dreie seg om viktige problemer. Dette er en klar parallell til barns lek, som jo også er en viktig læringsprosess kledd i en harmløs ytre form. Dean refererer flere psykologer som anvender astrologi nettopp av denne grunn.

«Mayer foreslår en ny type astrologi som ikke gjør noen krav på sannhet, og som ikke anbefales til klienter som er mot ikke-rasjonelle tilnærminger eller folk som lett fantaserer for mye. Men det er vanskelig å forestille seg terapeuter og klienter godta et slikt komplekst instrument dersom ikke en viss underliggende sannhet antas.»

Her har vi nærmet oss et punkt der skeptikere og troende prater forbi hverandre. Astrologer tror på sitt fag fordi det virker, de har sett at de kan hjelpe folk. Mens skeptikerne er imot astrologi fordi de mener at det ikke finnes noen sammenheng mellom folks liv og stjernenes og planetenes posisjon på himmelen. Skeptikere vil hevde at astrologi virker i den grad astrologen kan sette i gang en konstruktiv tankeprosess hos klientene selv. I en skeptisk undersøkelse av 18 amerikanske astrologer som tilbød ekteskapsrådgivning, oppsummeres det:

«Rådene hadde ingen sammenheng med astrologiske prinsipper, men var alltid realistiske og vanligvis rett på sak, ivrige, personlige og vennlige. Rådene var ikke skadelige, og fordi de samtidig var vennlige og billige, var de i tillegg et godt kjøp.»

Rudolf Smit, en nederlandsk astrolog og grunnlegger av et astrologisk tidsskrift, uttrykker seg slik:

«Til det uunngåelige spørsmål: Hvorfor virker astrologi? må selv den mest intelligente og erfarne astrolog innta et pragmatisk standpunkt: Spør dem ikke hvordan det virker, fordi de vet bare at det virker, det er derfor de bruker astrologi.»

Så la oss anta at enkelte mennesker blir hjulpet av astrologi. Men før vi går over til å se på den faktiske sammenhengen mellom himmellegemenes plassering og personlighetstrekk, må det påpekes en ting. Når «astrologi virker», kan det ha noe med astrologien som et uforpliktende spill å gjøre. Men det at de blir hjulpet kan også være helt uavhengig av astrologien og astrologen. De kan rett og slett ha blitt bra av seg selv, problemet kan ha gått over. I sin kritikk av Freud påpeker Hans Eysenck («Decline and fall of the Freudian Empire») hvordan en stor prosent av nervøse lidelser faktisk går over av seg selv. Etter en undersøkelse av nærmere 10.000 psykiatriske tilfeller viste det seg at helbredelsesprosenten blant klienter som hadde gått i psykoanalytisk behandling ikke var større enn helbredelsesprosenten hos de klientene som ikke fikk noen behandling overhodet. Så det samme kan være tilfelle i astrologisk terapi. Enkelte føler seg hjulpet, mens faktum kanskje er at de ville ha kommet over problemene uansett.

Nå er det ingenting som tyder på at personlighetstrekk har noen som helst sammenheng med himmellegemenes plassering. Astrologer er ikke i stand til å stille korrekt karakteranalyse, og klienter er ikke i stand til å skille sin personlige astrologiske karakteranalyse fra andre horoskoper. Dean viser til syv undersøkelser foretatt etter 1978 der personer har forsøkt å velge sitt horoskop blant flere andre. Antall horoskop varierte fra undersøkelse til undersøkelse og var mellom 2 og 6 horoskop pr. person. Tilsammen deltok 230 personer og det totale antall horoskop var 706, eller i overkant av 3 i gjennomsnitt pr person. Med ren sannsynlighetsregning skulle altså 1 av 3 forsøkspersoner velge rett horoskop. Dette viste seg også å bli resultatet. 81 personer valgte sitt riktige horoskop, mot de forventede 83 personer. Dean oppsummerer:

«Vi kan påpeke at dersom personer ikke kjente seg selv, så kunne ikke korrekte personlighetsundersøkelser finnes, men da kunne heller aldri astrologer vite at astrologien virket . . . Og når tilnærmingen i undersøkelsene over benyttes på personlighetstester så pleier den riktige personlighetskarakteristikken å bli valgt. Dette viser at selv om ikke selvforståelsen er 100 prosent, så er den tilstrekkelig god til denne undersøkelsen. Resultatene er også i samsvar med eksempler i den astrologiske litteraturen der horoskoper har passet perfekt, inntil det har vist seg at det var feil horoskop.»

I en tilsvarende undersøkelse av astrologers evne til å stille det riktige horoskop var resultatene like deprimerende for astrologien. Fra nærmere 1200 personer som hadde gjennomgått en personlighetstest, valgte Dean de 60 mest utadvendte, de 60 mest innadvedte, de 60 mest stabile og de 60 mest ustabile personene. Disse trekkene ble valgt fordi de er av de mest klare trekk vi kjenner og fordi de skal kunne påvises klart ved hjelp av horoskop. 45 astrologer ble bedt om å stille horoskopet til disse 240 personene og skille mellom de innadvendte og de utadvendte, og mellom de stabile og de ustabile. Som kontroll ble 45 andre astrologer bedt om å foreta det samme skillet, men bare ved gjetning.

Som vi ser var sjansen 50/50 for å gjette riktig i begge tilfeller. Astrologene med horoskop fikk 50,2 prosent rett i skillet mellom innadvendte og utadvendte. I skillet mellom stabile og ustabile var resultatet 50,7 prosent. Kontrollgruppen som bare gjettet, oppnådde noe bedre resultat; henholdsvis 50,7 og 51,3 prosent.

Astrologene ble også bedt om å angi hvor sikkert de mente horoskopet var (høy, middels og lav sikkerhet). Det viste seg å være enda mindre sammenheng mellom astrologene med hensyn til sikkerhet enn med hensyn til selve spådommene. Dean oppsummerer:

«60 astrologer ville i gjennomsnitt være delt 33:27 i spådommer og 31:29 med hensyn til sikkerhet . . . Overensstemmelsene var ikke særlig bedre for astrologer som brukte samme teknikk, og den ble ikke bedre med erfaring – eksperter viste heller dårligere overenstemmelse enn nybegynnere. Andre studier har funnet gjennomsnittlige korrelasjoner som er vel så dårlige.»

Skeptikere vil hevde at det som får astrologi til å se ut som om det virker, er at horoskopene setter i gang en kreativ prosess i vår egen hjerne. Ethvert utsagn om vår person får oss til å assosiere og lete etter erfaringer som bekrefter og utdyper denne påstanden. Hvor naturlig dette faller, kan vises ved å liste opp de tolv personlighetstrekkene som hører til de tolv stjernetegnene: Selvsikker, dominerende, foranderlig, følsom, kreativ, kritisk, harmonisk, hemmelighetsfull, eventyrlysten, forsiktig, tilbakeholden, intuitiv.

Leseren vil ganske sikkert kunne bekrefte at alle eller de fleste av disse karakteristikkene vekker dype assosiasjoner og bringer fram erfaringer som bekrefter dem. Samtidig kjenner nok også mange denne dragningen mot å få vite hva en «egentlig» er. Hvilket stjernetegn er jeg? Vi vil at andre skal fortelle oss hvem vi er og hvordan vi er. Dette må bare tas til etterretning. Alle har vi antagelig i en visst grad dette behovet for å underkaste oss autoriteter, vi tror ikke på vår egen evne til å ordne opp i eget følelseskaos og ønsker at andre skal gjøre det for oss.

Denne autoritetstroen er på en måte også innebakt i selve det astrologiske systemet. For om ikke himmellegemenes plassering bestemmer personlige egenskaper og jordiske hendinger, så er de i alle fall korrelert. Dette er altså et veldig skjebnebestemt system; fatalisme med et fint ord. Mulighetene for radikale individuelle eller kollektive endringer synes svært begrenset. Selv historiske hendinger skal være skrevet i stjernene ifølge noen. Den franske astrologen Andre Barbault forutsa mellom 1958 og 1961 slutten på den fransk-algierske krigen 11 ganger inntil han til slutt fikk rett.

I USA har den såkalte New Age bevegelsen funnet ut at jorden er på vei inn i Vannmannens tidsalder. Vendepunktet er bestemt til år 2012. Men for å sikre vår kosmiske skjebne var det nødvendig å samle de psykiske kreftene til 144.000 mennesker. 16. og 17. august 1987 samlet derfor flere titusen troende New Agere seg over hele verden for å sikre at moder jord skar ut av sin «5000 år gamle galaktiske stråle og inn i en galaktisk synkroniseringsfase.»

Det minner betraktelig om tidligere religiøse spådommer om jordens undergang, det minner også om norske kristne som kjempet mot EF fordi de mente EF var «Dyret i Åpenbaringen». Denne tankemåten, der absolutt alt er skrevet i stjernene kommenteres av lederen for Australias ledende databaserte astrologibyrå: «Jeg får ofte følelsen etter å ha snakket med astrologer at de lever i en åndelig fantasiverden, et slags astrologisk univers der ingen forklaringer utenfor astrologien er tillatt, og hvis hendingene i den virkelige verden ikke skjer i overensstemmelse med astrologiske begrep og forutsigelser så må nok en astrologisk teknikk finnes opp for å forklare det.»

Det finnes få gode teorier for hvorfor astrologi skulle virke. Den mest utbredte holdningen er som nevnt tidligere at det virker, punktum. En ganske moderne forklaring er at alle ting i universet henger sammen og at identiske mønstere gjenspeiler seg i forskjellige deler og på forskjellige plan i universet, som Zipporah Dobyns uttrykker det: «Moderne astrologer innser at sammenhengene er symbolske. Himmelen er en del av universet, og den er synlig, derfor er astrologi en bekvem måte å studere den delte orden på.»

Problemet med denne type altomfattende teorier er at de vanskelig lar seg imøtegå. Det kan vises til mange undersøkelser der astrologi har vist seg å ikke slå til, slik vi har gjort tidligere i dette kapittelet. Men den «delte orden» kan fremdeles ligge et annet sted. Så lenge astrologer ikke presiserer nøyaktig hva denne «delte orden» skal innebære, kan den heller ikke kritiseres. Det er alltid mulig å finne merkelige sammenhenger, eller korrelasjoner, mellom himmellegemenes plassering og jordiske fenomen. Men korrelasjoner trenger ikke å være meningsfylte: En person som ikke klipper håret sitt mellom jul og sankthans vil observere en klar korrelasjon mellom hårlengde og døgnlengde, men hva hvis denne personen fortsatte å la håret gro videre fram til jul igjen?

En mer håndfast teori, som dermed også er lettere å kritisere, presenteres av Arnold Lieber i boken «The Lunar Effect». I følge Lieber skulle månen skape tidevannseffekter i menneskene, på samme måte som på verdenshavene. Men kraften fra månen på mennesker på jorden er mindre enn vekten av en mygg. Årsaken til at månen skaper tidevann er at månen trekker med forskjellig kraft på den siden av jorden som vender mot månen og den siden som vender vekk. Jordens diameter er relativt stor i forhold til avstanden til månen, mennesket er derimot forsvinnende lite sammenlignet med avstanden til månen. Et to meter høyt meneske er rett og slett for kort til å merke forskjellen i tyngdekraft fra månen. Dette forhold er det også som gjør at tidevannseffekten fra sola på jorden er så liten. Sola er så langt unna at den trekker med omtrent like stor kraft på begge sider av jorden.

Lieber mente også å ha påvist en statistisk sammenheng mellom månefase og hyppigheten av mord i byen Cleveland, Ohio. Mens Lieber hadde undersøkt årene 1958 til 1970, gikk skeptikeren Sanduleak gjennom alle mord i årene 1971 til 1981. Nå var måneeffekten plutselig sporløst forsvunnet. Det ville vært interessant for astrologien om en slik tidevannseffekt fantes, men dessverre -.

Når store stjerner er utbrent, faller de sammen til såkalte sorte hull. Punkter uten materie og med uendelig tyngdekraft. I kanten av disse sorte hullene er tidevannskreftene så sterke at et menneske ville blitt slitt i stykker lenge før han rakk å be om et horoskop. La oss prise oss lykkelige over at de astrologiske virkningene sjelden er så sterke og entydige.